Description
Uten sang dør verden!
Dette er kjernen i en urgammel indiansk myte, som har gitt boka dens tittel. Boka er en vitenskapelig og lidenskapelig motmelding til målstyringstyranniet i dagens samfunnsforvaltning, der kvalitet reduseres til kvantitet, kreativitet blir til kontroll og og verdi bare blir tall. Beslektet i form og innhold med Det Musiske Menneske. Utgitt også på svensk og dansk. Oversettelse til amerikansk er klar, nå arbeides det konkret med en forlagskontakt. Tilegnet venner i USA, der boka ble skrevet.
— Hva vil det si å være betatt, berørt, grepet?
— Hva vil det si å finne rytmen i seg, utløse sin skapende identitet?
— Tenkning som emosjonelt rom — hva handler det om?
— En idé i brytningen mellom bevissthet og underbevissthet — hva er det?
Det begynte med et brev. Jeg rettet det til ledelsen ved Universitetet i Oslo og siterer noen linjer:
Noe er i ferd med å gå fryktelig galt ved våre universiteter og høgskoler. Lansering av stadig nye skjemaer, virksomhetsplaner, strategiske planer, individuelle arbeidsplaner, målstyring og rapporteringskrav er nå i så stor grad i ferd med å gripe inn i forskningshverdagen at noe stivner til, fryser fast. Støyen utløst i jaget på ytre dokumentasjon er blitt så omseggripende at mange ikke lenger finner den nødvendige roen og underliggende tillit som skal til for enda en gang — kanskje — å få tak i ideen som forløser god forskning. Kvantitet forveksles med kvalitet, kvantitetssikring med kvalitetssikring. Tankeprosesser er ikke kausalt lineære, de går som regel ikke opp. De er uforutsigbare, labile, på ett plan helt ukontrollerbare i viktige faser. De kan lykkes — og mislykkes. Ingen vet helt om, når, hvordan … Mister forskningen sin kraft, brekker universiteter og høgskoler ryggen.
Jeg viste brevet til min nabo og venn, Rolv Mikkel Blakar, den gang medlem av kollegiet ved Universitetet i Oslo.
«Det brevet må du få publisert» sa Rolv. «Det er viktig!»
Ufordringen lå i kim et par år — og så ble det en bok, Skilpaddens Sang.
Bokas perspektiv er i forhold til brevet jeg skrev utvidet til et allmennmenneskelige felt der alle finnes, uansett arbeid, alder, kjønn og nasjonalitet. Jo da, brevet er integrert i boka (s. 86-87), men da i en sammenheng der trusselen mot menneskelig kreativitet kritisk tas opp i hele spenningsfeltet mellom individ og samfunn, menneskesyn og kunnskapssyn. Som i Hermann Hesses bok Narsiss og Gullmunn, der to venner, den ene boklærd og forsker, den andre livsklok og kunstner, drøfter vitenskapens vesen i forhold til kunstens vesen. Narsiss’ og Gullmunns stemmer er begge integrert i Skilpaddens Sang både i sitatform og som idétilfang.
Som grunnlag for en kritisk vinkling prøver jeg i bokas første del å nærme meg et begrep som blir farlig om det forvaltes som tom næringslivsretorikk: «den menneskelige ressurs», «the human capital», dens potens, egenart og kår i en nordeuropeisk, rasjonelt forankret kultur. «Kvalitetssikring» og «verdiskaping», — hva handler det egentlig om? Hovedavsnittene går fra «Kraftfelt» og «Kraftfelt i krise» til et «Vokt ilden!».
Resonans gir rom for vekst. I bokas siste halvdel, kalt «Stjernekikkerten» er
det formulert slik:
De sidene som nå følger, er som de små glassfargebitene i en pappstjernekikkert. Historiene er mange og er ment å myldre. Kaleidoskopisk. Det lille i det største, det store i det minste. Sangbare øyeblikk i menneskers liv — intranett på. Og øyeblikk helt på vranga — intranett av. Bilder kan gi nye bilder. Rist løs.
Alle disse historiene er skrevet med skjønnlitterær penn. Ikke som et banalt forsøk på popularisering, men som en rent språklig utforskning av det rom der Narsiss aldri nådde inn, men der Gullmunn finnes, et medias res–grep der «den menneskelige ressurs» faktisk finnes som strømmende liv. Ellers pendler boka både i språk og perspektivering mellom Narsiss/forskeren og Gullmunn/kunstneren. Begge trengs i et forsøk på å gripe en helhet, både tankens fokus og sangens erotikk.
Med Skilpaddens Sang henter boka sin tittel fra en gammel indiansk myte, der sangens nærvær eller fravær på jorda framstår som et spørsmål om liv eller død. Verden våkner med sang og visner uten sang, sier myten. Hvordan jeg fikk tak i en myte med nettopp denne tittelen, kan det leses om i bokas rammefortelling. Her skal det bare sies at hva som hendte meg en grytidlig morgen med en venn med Stillehavet rett i mot, dét ble for meg minst like usannsynlig heftig som Verona-historien om hvordan jeg møtte Den blå hesten, forsidebildet til Det Musiske Menneske (se om den blå hesten). Og selvsagt: idémessig finnes det et klart slektskap mellom disse to bøkene mine. Om jeg skulle betone én forskjell mellom dem måtte det være at Skilpaddens Sang nok i større grad fokuserer på voksent hverdagsliv.
Forfatter | Jon-Roar Bjørkvold |
ISBN | 82-991694-6-1 |
Utgitt år | 1998 |
Utgivelsessted | Oslo |
Første gang utgitt | 1998 |
Antall sider | 267 |
Omslag | Hardcover |