Det musiske menneske

kr390

Barnet og sangen, lek og læring gjennom livets faser.  Bestselgende bok av Jon-Roar Bjørkvold. 8. utgave.

Produktnummer: 978-82-996589-5-9 Kategori: Stikkord:

Beskrivelse

Det Musiske Menneske er til nå solgt i over 38.000 eksemplarer bare her i Norge og oversatt til 8 språk. Ordet «musisk», tidligere et rent akademisk begrep, har festet seg i norsk kulturdebatt, så sterkt at musiske mennesker er innført som allment begrep i «Kulturbrev 2001», der mer enn 20 norske kulturorganisasjoner nå henvender seg til Regjering og Storting for å få løftet fram en mer helhetlig, musisk kultur — og kunstpolitikk — for landets skyld.

Barnehagefolket har talt: I en votering er Det Musiske Menneske kåret som en av 10 bøker i «århundrets fagbokhylle».

Å, det er så mye viktig skole og samfunn ikke fatter om barn!

Jeg var urolig. Året var 1980, og jeg var i ferd med å avslutte mitt doktorgradsarbeid om spontansang og barnekultur. Jeg hadde sett så mye:

— Barn synger ikke for å treffe tersen, men for å treffe livet.
— Barn snur musikkbegrepet på hodet, barn faller fra fordi voksne ikke vet.
— Barn lærer for å mestre sine liv. Kreativitet må ikke bli redusert til skoleprestasjon.
— Barn lærer ikke stykkevis og timeplandelt, men helt. Rytmer i kropp, pust, stemme, følelse, undring og tanke er ett og det samme.
— Kunnskapssyn og menneskesyn må opp til fornyet debatt!

Og jeg skrev en kommentar i sluttordet (avhandlingen ble først utgitt i 1985, på Cappelen forlag): «De pedagogiske og metodiske konsekvenser av en slik perspektivutvidelse kan bli dyptgripende. Mye vil avhenge av pedagogenes evne og vilje til nytenkning.»

Jeg hadde egentlig tenkt å la det bli med det. Men slik ble det ikke, uroen var for stor. Russisk og amerikansk barnekultur ble utover på 1980-tallet trukket inn i tillegg til mitt opprinnelige norske materiale. Basis måtte være bredest mulig for den kulturkritikk jeg kjente jeg bar på.

I tiden rundt 1980 fikk jeg så et annet perspektiv som også kom til å prege meg: sangen som inngang og utgang i et menneskeliv. Jeg så det på en langsomt døende far, det meste forsvant gradvis for ham, men fire vers på «Blåmann, Blåmann», dét kunne han, dét insisterte han på til sine siste uker! Og gutten min på snautt to år — ingenting brakte oss tettere sammen enn sang og lek på et fang. Samme sak, samme kilde til nærvær — på livets innpust og livets utpust.

Livsprosjektets essens handler om nettopp dette, tenkte jeg. Og så begynte jeg å skrive på en bok om utfoldelsen av skapende krefter gjennom menneskelivet, med fødsel-død som forståelsesramme. Hva åpner? Hva lukker? Et kritisk blikk på utdanningssystemets kunnskapssyn og pedagogiske begrepsverden — i allmennfag så vel som i mitt eget musikkfag — ble begrunnet og formulert, med barnekulturens ressurser som referansegrunnlag. Og jeg spurte: Styrkes barn på å leve gjennom å lære, eller svekkes de? Forblir de skapende eller langsomt tapende? Antikkens Muser hadde blitt født for å gi tilværelsen mening og sammenheng gjennom ord, sang og dans. Menneskets musiske stemmerett må respekteres, mente jeg — og kalte boka mi Det Musiske Menneske. Fra barns sang på alle kontinenter blir verden til som kulturens innerste drivhjul. Intet mindre.

Det var sang i en MacPlus med 20 megabyte harddisk der jeg satt og skrev.

Til St. Hans i 1989 var manus ferdig.

På vei til årets sommerferie leverte jeg manuset til min uunnværlige badmintonpartner — og diskosmester — i Freidig gjennom 25 år, Per Glad. At litteratur var (og er) hans fag, talte heller ikke mot ham. Hva ville han si?

Jeg skal aldri glemme øyeblikket da jeg åpnet brevet fra ham, tre uker senere, en første reaksjon fra en profesjonell leser, måneder før boka ennå var utgitt:

Jeg sitter og prøver å summe meg litt, etter å ha tilbrakt helgen i samvær med DET MUSISKE MENNESKE.

Sjelden har jeg lest en fagbok som har gitt meg en så rik og mangesidig opplevelse. En visjon så omfattende og dristig at du tenker: ja, denne forfatteren er nok glad i å fly! Han er høyt og lavt, briljerer, imponerer, insisterer, men hvordan skal han lande? Inntil det viser seg at de innflettede, egenopplevde historiene og sitatene fra litteratur og musikk er mer enn pedagogiske tricks. De utfyller og binder sammen de stringente og logisk spennende forskningsresonnementene, slik at boka ikke bare handler om Det musiske menneske, men viser oss det, i full blomstring. Forskeren som gjøgler, gjøgleren som forsker, med en klippefast tro på at det er barnet i oss — og barna rundt oss — som gjør livet verd å leve. Jeg innrømmer at jeg noen ganger måtte ta pause i lesningen og pusse dogg av brilleglassene. Det er ikke så ofte en barket yrkesleser opplever det!… Stoffet er allmennmenneskelig og fremstillingen så pedagogisk anskuelig og gnistrende velopplagt at boka burde kunne bli en «langsom» bestselger.

Hils alle fra den uhelbredelige brummeren
Per


Det Musiske Menneske har faktisk blitt en «langsom bestselger», helt på tvers av fag, profesjoner og landegrenser. Mottakelsen av boka på store verdensspråk, tilsynelatende uendelig langt unna spontansang i norske barnehager, forteller åpenbart noe om en «musisk universalitet». Barn er barn over hele vår klode, sang er sang over hele vår klode, like umistelig viktig for alle. Vi møtes der, vi mennesker.

Og alt er sprunget ut fra Norges minste Freidig Forlag, der bøker lagres og pakkes i en middels garasjebod. Jeg ser meg tilbake. Jeg ser meg rundt. Og jeg sier med barnets Inger Hagerup-stemme: «Så rart!»

Forfatter Jon-Roar Bjørkvold
ISBN 978-82-996589-5-9
Utgitt år 2014
Utgivelsessted Oslo
Første gang utgitt 1989
Antall sider 393
Omslag Hardcover

Du liker kanskje også…