|
MENY
J.R. Bjørkvold
-Innledning
-Biografi
-Bøker
-Oversettelser
-Fjernsyn
-Radio
-På scenen
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
Pressefoto |
 |
Jon-Roar Bjørkvold - P&arimg; scenen
|
| |
|
| |
På scenen
Høydepunkter?
Klart at noen dager gjennom disse årene har festet seg hos meg mer enn
andre dager.. En virkelig sjelden gang har det truffet helt, oftere ikke helt.
Men alltid har noe viktig skjedd. Noen foreledsningsdager har vært såkalt
prestisjetunge, med mye viktig fintfolk til stede. Andre dager har vært
helt uten ytre glamour, men slett ikke mindre sterke av den grunn, selvfølgelig.
La meg bare, som representativt for alt dette, trekke fram to dager et par uker
tilbake, det ene helt uten ytre stas, det andre med mye ytre stas — og
begge for meg, ja faktisk, uforglemmelige.
Toneheim folkehøgskole 2.11 - 2001
Jeg var invitert av NASOL, Norske Symfoni-Orkestres Landsforbund, de skulle
ha årsmøte på Toneheim folkehøgskole. Elevene på
skolen skulle være med på min forelesning. "Obligatorisk!"
hadde læreren deres sagt, han ville helst ha opprop før start.
Han visste at elevene var travelt opptatt, det skulle arrangeres konsert om
kvelden, denne ettermiddagen ville mange ha andre prioriteter enn å høre
på Jon-Roar Bjørkvold, naturlig nok, dette var ikke deres greie
i utgangspunktet.
Da jeg skulle begynne (jeg fikk forhindret opprop), var de fem-seks første
benkeradene tomme, alle de drøyt hundre elevene ville helst sitte nærmest
døra. Komme ut igjen, fort, var åpenbart viktigere enn å
skulle følge med på hva jeg hadde å si.
"Kan ikke noen iallfall fylle opp benkeradene litt nærmere meg, det
er så stusslig å stå så ensom her framme? prøvde
jeg. Eller er det noe med kroppslukten min?" En platthet, jeg kjente meg
sånn. Et 30 talls voksne NASOL-folk satt lojalt midt i salen, noen 17-18-åringer
gled etter oppfordringen fram på de nærmeste benkeradene.
Da jeg var ferdig tre timer senere?
Applausen fra en flokk ungdommer kom så brått og så voldsomt
og varte så lenge så lenge at det til slutt nesten kjentes vanskelig
å stå der, rausheten var så total.
Hva var det Rolf Jacobsen skrev i diktet sitt? Var det ikke
...
Vi spør og vi spør
og tallene svarer,
men ikke om fiolinene
eller om lykken mellom to armer.
Da hoster det på skjermen:
— uklart spørsmål.
Spør igjen.
Akkurat da kunne han godt viderediktes slik:
... men ikke om fiolinene
eller om lykken mellom sal og scene
på Tonehein folkehøgskole.
Da hoster det på skjermen:
— uklart spørsmål.
Spør igjen.
En ung gutt, sikkert ikke mer enn 16-17 år, hang skrått over en
stol med høyre hånd under haka, han så på meg: "Nå
vet jeg hvorfor jeg skal drive med musikk resten av livet!"
St.Petersburg 22.10 - 2001
— Lansering av Det Musiske Menneske på russisk
Den gang var jeg 25 og studerte jeg musikk konservatoriet, byens navn var da
Leningrad.
Nå var jeg 58, Det Musiske Menneske skulle lanseres på russisk,
byen navn er nå St.Petersburg. Min by, på et vis, uten oppholdet
her ville denne boka mi kanskje aldri kommet ut, iallfall ikke i den formen
den fikk, med russiske barn og et kapittel om Dmitrij Sjostakovitsj som sentrale
temaer (jeg fikk for øvrig hilse på Sjostakovtisj i 1968 "russisktalende
landsmann av Grieg", det var stort). Med en radius på 33 år:
en ring skulle sluttes, jeg kjente det o r 2 på en annen måte.Bokas
russisk tittel oversatt til norsk blir rar: "Med Musen i Sjelen",
kultur der øst har en innebygd temperatur som ikke våges hos oss.
Siden jeg kan språket, hadde jeg fulgt Marias oversettelse side for side
— hun hadde gjort en praktfull jobb. I tillegg· veien gjennom en
korrupt, mafios forlagsjungel hadde tatt seks labyrintistke år. Veien
fram hadde vært meget lang.
Nå var jeg fremme. Lanseringen skulle skje midt i byens kulturhjerte,
i en gammel, staselig bygning på St. Petersburgs paradegate, Nevskij Prospekt,
nr. 70, Dom Zjurnalistov, Journalistenes hus. Plakater i 4-fargers trykk: kl.
18.00 "Invitasjon til lansering av den over store deler av verden kjente
boka "S Muzou v dushe ..."
Russisk fjernsyn til stede med intervjuer. Det Norske Generalkonsulatet ønsket
velkommen ("en norsk fagbok oversatt til russisk, utgitt i St. Petersburg
— en sjelden begivenhet"). Den russiske forlagsdirektøren følger
opp. Og så: Tre framstående russere har på forhånd les
boka og gir hver en 20 minutters vurdering av boka mi ut fra sitt fagområde:
— Dr. N.V. Kuzmina, akademimedlem (meget prestisjetungt i Russland), professor
i pedagogisk psykologi
— Dr. Tsjochlovina, professo i medisin med hjerneutvikling hos barn som
spesialfelt
— D.C. Goloshokin, "russisk folkeartist" (meget prestisjetungt
i Russland), leder av St. Petersburgs jazz-filharmoni og et av Russland mest
kjente musikernavn
Jeg satt der på første benk, lyttet og lyttet og fikk etter hvert
en slags ut-av-kroppen-opplevelse. Handlet alle disse kompetente menneskenes
vurderinger virkelig om min bok og meg? Da Goloshokin, jazzmusikeren, sa at
et nytt og meget nyttig ord — "muzovyj" — med denne norske
boka var innført i det russiske språk med garantert varig virkning,
da dultet jeg min oversetter Maria i siden:
"Dette er din bragd, Masha!" hvorpå Maria selv gikk fram og
presenterte utfordringer hun hadde hatt med oversettelsen, vitenskapelig, språklig
og kunstnerisk.
Og så skulle jeg til pers — halvannen time på russisk. Jeg
åpnet med å synge en folketone jeg har elsket siden jeg begynte
å lære russisk som 19-åring. Dette var ikke stafasje, dette
var min direktemelding til mitt russiske publikum, i vår felles toneart.
Jeg kunne kjenne hvordan en tettpakket sal—150 russere, mange stod langs
veggene — tok i mot denne sangen, de kunne selv hvert eneste ord. Et gammelt
Bechstein-flygel og svær akustikk var med på å løfte
sangen fram:
Mnogo pjesen slychal ja v rodnoj storonje
Ich pro radost i gorje mnje pjeli.
Is fsjex pjesen odna f pamjat vpezalas mje,
eta pjesnja rabotsjej artjeli:
Ech, Dubinushka. ochnjem!
Der jeg vokste opp mange sanger sank inn,
det var sanger om sorger og gleder.
En sang brente seg fast i mitt russiske sinn,
det var sangen om arbeidets heder.
Ech, Dubinushka, ochnjem!
Og da jeg var ferdig med foredraget med påfølgende signering av
bøker og et vell av blomster til oversetter Masha, var det fest til nærmere
midnatt, raust påspandert av Det Norske Utenriksdepartementet. Der manglet
det verken vin, vodka eller russisk kaviar, og med rikelig nok til oss alle.
"Kollosaljno!", for å si det på russisk.
Hvordan det ble rikelig nok til oss alle?
"Vi går ned fra 10 flasker vodka til 9, så blir det mer penger
til mat!" foreslo forlagsdirektøren, med sin særegne russisk
logikk. Som sagt, så gjort. Og da ble det rikelig nok til oss alle.
En sånn kveld er uforglemmelig i et norsk musikkforskers liv.
Et brev
Jeg har etter hvert fått mange og sterke brev tilbake fra enkeltmennesker
etter foredrag. Jeg velger her å gjengi en hilsen fra en mann jeg vet
som har betydd mye for norsk skole, både for elever og lærere —
Torleiv Vaksvik.
SKOLEDIREKTØREN I VEST-AGDER
Tinghuset
7. mai 1992
Jon-Roar Bjørkvold
Kristianiasvingen 32, Oslo 3
Kjære deg,
eg kom heim att i dag og sa til kona mi: Til fest høyrer god vin. Henta
så ei flaske vin til middagen — enda det var ein heilt vanleg kvardagsmiddag!
Men det hadde vore ein festdag av dei sjeldne!
Vennleg helsing
Torleiv
(Torleiv Vaksvik)
*
Kjære Torleiv,
jeg henter meg en god flaske port (min vin må helst være søt)
og hilser tilbake til deg der oppe (jeg vet du har fått plass i en skolestue
hos St. Peter nå) — og til alle dere andre som har fulgt meg i bøker
og i sal, liten og stor. SKÅL!
|
|
|
til
toppen
|
|
