MENY

J.R. Bjørkvold
-Innledning
-Biografi
-Bøker
-Oversettelser
-Fjernsyn
-Radio
-På scenen
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
Pressefoto
Jon-Roar Bjørkvold - På scenen
 
side 1  side 2  side 3
  På scenen

En formidlingspris til Jon-Roar Bjørkvold

Jeg vet jeg har vært priviligert. Jeg har som musikkforsker fått brukt meg til fulle, med noe jeg synes er viktig og på måter jeg kjenner som mine.

Universitetet i Oslo som arbeidsplass har gitt meg muligheten, ikke bare til å forske og skrive, men også friheten til å reise rundt som formidler av forskning. Noen stabil 8-16 kontoransatt på eget institutt har jeg aldri blitt, for å si det forsiktig. At mitt eget Historisk-filosofiske fakultet i 1996 gav meg en formidlingspris, er jeg derfor glad for av to grunner.

Naturligvis som den anerkjennelse en slik pris innebærer for innsats og kvalitet på formidlingsfeltet. Og det er jeg stolt av.

Men også — og det er viktig for meg å understreke — fordi det har sammenheng med et sentralt poeng i det jeg har forsøkt å formidle noe om:

Mennesker i arbeid, uansett hva det er, vokser, trives og yter best når de gis frihet og tillit —i motsetning til å skulle underlegges ufrihet og byråkratisk/administrativ kontroll, der mistillitens kontekst alltid vil skurre. Ja, faktisk er det slik at Skilpaddens Sang, som jeg utgav i 1998, i utgangpunktet handler nettopp om dette: "Det er i din egen toneart sangen bærer". Autopoesis. Krevende nok for hver enkelt å skulle finne som fritt prosjekt i seg selv. Men umulig å finne som andres kontrolloppsyn med meg. I Skilpaddens Sang finnes et avsnitt som jeg har kalt "Forskning, frihet og tilfeldighetenes spill" (s. 86-87, se også under "Skilpaddens Sang"). Dette avsnittet er en redigert versjon et kritisk brev jeg opprinnelig sendte til ledelsen ved Universitetet i Oslo. Her jeg gav uttrykk for en uro, grensende til smerte, over alt det kontrollerende skjemaveldet universitetsansatte etter hvert har blitt underlagt, og med ødeleggende virkning for både arbeidsmiljø, undervisning og forskning. For forsøk på kontroll av tanken langs virksomhetsplanleggernes stramme mal setter forskningsmiljøers grunnleggende element av impulsiv uforutsigbarhet og idékraft ut av spill.

Det var året etter at dette brevet ble sendt at det offisielle svaret kom, slik jeg tolker det: Jeg ble tildelt fakultetets formidlingspris. Jeg ser denne tildelingen som en tilbakemelding om at et poeng er forstått — og med relevans for alle i skapende arbeid langt utenfor en universitetetssammenheng, naturligvis.

Oversatt til meg og mitt leste jeg denne formidlingsprisen slik: "Den mannen skjøtter professoratet sitt best med å være mye ute og mindre på kontoret. Som vår budbringer strekker han Universitet i Oslo utover Oslos grenser. My way is our way".

Prisen jeg fikk, et bilde av kunstneren Jørn Nilsen, viser en linedanser med klovnehatt på hodet, han dras mot Kvinnen, hun som føder barn og med det setter verden i gang, på nytt og på nytt. Han visste det nok ikke, Jørn Nilsen, i hvilken grad dette bildet traff meg i mitt liv på line — slett ikke alltid støtt, selvfølgelig — mellom ulike fag og uttrykksformer, med det nyfødte barnets musiske potens som kraftfeltets innerste kjerne. Bildet henger på hedersplassen i stua mi, over det brukte Steinwayflygelet jeg kunne kjøpe meg da Det Musiske Menneske gav meg mulighet til det.

Takk.

Eksterne forelesninger

Det sitrende gleden når ord treffer og gjør salto i lufta, er mye av meg. Og, som del av dette: muntlig formidling av noe jeg brenner for — dét trives jeg med. Til min stadig stigende forundring har jeg følt at scenen mer og mer er blitt mitt rom, her skarpstilles fokus. Spillet mellom scene og sal frigjør på et vis. Her "er" jeg stoffet mitt, sier folk. Ikke som posør, men som kronikør — om det musiske i mennesker.

I mange år nå har jeg turnert Norge og Norden på kryss og tvers av geografi, landskaper, generasjoner og profesjoner, delt videnskap og lidenskap med mange. Andre land har jeg naturligvis også møtt med mitt, Russland, Tyskland, USA, Canada, England, Frankrike, Skotland, Italia, Kina og Kamerun.

Faren er selvfølgelig at ord blir et par nummer for store når jeg her i stikkords form skal våge meg på å beskrive hva dette har handlet — og handler — om. Men hva skal jeg ellers gjøre? Når jeg først har blitt oppfordret til å lage denne hjemmesiden, så hører dette med som noe helt sentralt i min virksomhet. Livet mitt som musikkforsker har essensielt nettopp vært denne pendlingen mellom veien inn — helt tilaketrukket skriving — og veien ut — muntlig formidling til mange. Skrivebordet har befruktet scenen, og scenen har befruktet skrivebordet. Så får det heller prøve seg, om Jante aldri så mye skulle true med å hugge mitt hode av. For det er sant, vært bidige ord:

Jeg ser det for meg, med takknemlighet: svære saler — ofte med mange hundre mennesker til stede — der gylne øyeblikk kan utløse tankens potens, og følsomhet med renset substans. "Human kapital", ikke som hul retorikk, men som musisk realitet. Der

— verbal lek hentes ut i skapende samspill mellom mennesker, og latter lever på alvor som vei til viten

— en enkel barnsang blir gjærende virksom i mennesker og førstehånds endrer menneskers forståelse av kultur, ikke lenger som harmløs avkopling, men som livsnødvendig tilkopling. Energi frisettes, blikk skjerpes og sinn finstemmes.

Etter sånne dager er jeg lykkelig mørbanket av musiske krefter utløst i mange, og meg méd.

Glimt av hva dette er og hva det handler om har jeg forsøkt å nærme meg både med Det Musiske Menneske og Skilpaddens Sang. I Det Musiske Menneske har jeg sett "human kapital" essensielt forvaltet med barnekulturen som utgangspunkt, senere ødet av et kunnskapsbegrep for smalt forvaltet av skole og samfunn. I Skilpaddens Sang har en hovedtanke vært å prøve å ta tilbake strategiplanleggerens "fire K-er" — kreativitet, kommunikasjon, kvalitet, kompetanse —tilføre disse nesten utslitte begrepene opprinnelig mening og menneskenær begrunnelse før de råtner på tallenes rot. Historien om tysklæreren og hans musiske oppvåkning med to tryllekofferter er nå i ferd med å bli et lærestykke i europeisk språkpedagogikk, formidlet i CD-rom-format (se annet sted på denne hjemmesiden). "To tryllekofferter" har en slik forelesning som utgangspunkt og rammefortelling.

Hva er egentlig "kvalitetssikring" og "verdiskaping" — musisk sett? Og hvorfor er det viktig? (Disse ordene har vært så mye misbrukt at de hos meg utløser akutt allergi, disse gesjeftige økonomene og overstyringsbyråkratene nøler heller ikke med å bruke begrepet "filosofi" i samme slengen.)

Temaet er selvsagt sentralt også i Det Musiske Menneske, der jeg siterer Rolf Jacobsen som ledd i en argumentasjon for sangens eksistensielle funksjon i menneske og samfunn:

Tallrekken ler av oss
og vil forklare alt.
Den har kjever av jern og tenner
som det klirrer i.

Vi spør og vi spør
og tallene svarer,
men ikke om fiolinene
eller om lykken mellom to armer.
Da hoster det på skjermen:
— uklart spørsmål.
Spør igjen.

Mangfoldet

Denne forelesningsvirksomheten har virkelig vært helt på tvers.

La meg, som konkretisering av bredde trekke fram året 2001 som eksempel på hvem det er som etterspør forelesninger.

Nasjonal helsesøsterkongress i Krstiansund - Lärarutbildningen vid Uppsala Universitet - Meldal kommune - Døvblindecenteret i Aalborg - Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo - Den sosialpedagogiske høgskolen i Sandnes - Handels- og Servicenæringens hovedorganisasjon, HSH - Avdeling for sosialfag, Høgskolen i Oslo - Ullevål sykehus, barnemedisinsk avdeling - Grieg-festivalen i Arendal – Rindal kommune - Folkehøgskolemøtet i Rogaland - Rikshospitalet - Norsk kulturskoleråd, Positivt skolemiljø - Norsk lærerlag, Klepp - Kirkens familievernkontor, Tønsberg - Friskis og Svettis, nasjonal konferanse, Oslo - Norges Bank - Skolforum, nasjonal konferanse, Stockholm - Ullevål sykehus, hudavdelingen - Kulturforbundet, Kulturbrev 2001 - Stortingets kulturkomite - Russisk fjernsyn i Murmansk – Kulturbrev 2001, Kristiansand - Kommunal kompetanse i Vest-Agder - Nasjonal konferanse for psykiatriske sykepleiere, Arendal - Karolinska skolan, gymnaslärare i Örebro - NASOL, Norske symfoniorkestres landsforbund og elever på Toneheim folkehøgskole - Høgskolen i Bergen, avdeling for sosialfag - Lansering av Det Musiske Menneske på russisk, Petersburg - Nordland psykiatriske sykeus, NPS, Bodø - Fylkeskonferanse for eldreomsorg, Ålesund - Sunnaas sykehus

Hva forteller så dette yrende mangfoldet? Hvorfor ber så vidt forskjellige fora og profesjoner om å få høre nettopp om Det Musiske Menneske og Skilpaddens Sang?

Med barndom som basis er det åpenbart noe felles som deles helt på tvers: en lengsel etter å hente fram eget skapende potensiale — manifesteringen av en "musisk stemmerett", nødvendig overalt der mennesker virker.

Fra avisutklipp

Men hva sier så mottakerne selv, de mange som har kommet til forelesninger med meg?

Jeg sitter her og blar i avisutklipp, mye er sendt meg opp gjennom årene. I det følgende gjengis et lite utvalg av reaksjoner gjennom et tiår, fra det som, om jeg kjapt regner etter, minst må være fra flere hundre foredrag, alt gjort for å formidle tanker om det musiske i mennesker, holde liv i noe viktig.

Karakteristikkene, her med journalister som tilbakemeldere, sier noe, ikke bare om meg og min virksomhet som formidler, men — og ikke minst —hva det er folk griper fatt i under slike direktemøter med det musiske i skarpstilt fokus. Bare avisoverskriftene sier jo her mye. Og når jeg nå blar igjennom, registrerer jeg samtidig en dreining av fokus langs en tidsakse.

Det bildet som mer samlet framstår kan være med på å delforklare hvordan en bok — og etter hvert flere bøker — med i utgangspunktet relativt kryptiske titler og uvante grep både innholdsmessig og litterært — de facto har vært med på å prege offentlig debatt og tenkning i skole og samfunnet for øvrig, ikke bare i Norge, men også i andre land.

Så, her er altså noen utdrag, stilt til disposisjon for dem som måtte være interessert. Vi er jo tross alt mange titusener over hele Norden, og faktisk lenger ut, som etter hvert har vært med på dette i ulike varianter, kjent noe treffe, berøre. Lærere, musikklærere, førskolelærere, regjeringsmedlemmer, departementsbyråkrater, konsernsjefer, studenter på tvers, leger, pasienter, psykologer, forfattere, folkehøgskoleelever, musikere, terapeuter, billedkunstnere, kultursjefer, ordførere, rådmenn, etatsjefer, sykehusdirektører, teologer, biologer, universitetsrektorer, skolesjefer, utdanningsdirektører, hjemmehjelpere, sykepleiere, helsesøstre, psykiatriske sykepleiere ........, du og jeg. Et felles anliggende i et mangfold av muligheter angår åpenbart mange.

Kontur, nr. 1-2, 1990

Eksternt — hjemme

Jeg starter med anslag i eget "hjemmemiljø", en faglig-pedagogisk dag arrangert av Universitetet i Oslo for lærere i videregående skolen i Østlandsområdet. Dette var i januar 1990, like etter utgivelsen av Det Musiske Menneske. Tidsskiftet Kontur bad en lektor fra Eidsvoll, Kjell Larson, om å kommentere min forelesning. Han skrev en fire siders artikkel. Jeg henter overskrift og noen linjer fra hans grundige artikkel:

Og de sang undertrykkerne ut

Da jeg på den faglig-pedagogiske dagen på Universitetet valgte å få med meg Jon-Roar Bjørkvolds forelesning "Det musiske menneske", kom jeg til noe helt annet enn jeg hadde vært vant til fra de akademiske sirkler.

... Jeg må jo si at foreleseren selv også var en vesentlig del av innholdet i denne forelesningen. Her var det levende og poengtert fortellerevne, med puls, driv og dramatisk nerve, og det var forfriskende veksling mellom ulike uttrykksformer... Sånn sett var han en foreleser som i hele sitt uttrykk var i pakt med sitt emne.

... Bjørkvolds vesentlige bidrag er at han åpner for en større forståelse for elevenes egenart og forutsetninger. På det området kan vi skolefolk ikke få påminnelser nok. I et spissformulert oppsett av kontrastpar som betegner motsetninger mellom barnekultur (musisk) og skolekultur, lar han f.eks. "små, blå hester" repsresentere barnekulturen — i motstening til skolekulturens "store, brune hester". Jeg må jo vedgå at jeg i mitt rettingsarbed har satt rød strek under ganske mange små, blå hester, istedenfor å interessere meg for hvor disse hestene kommer fra og hvor de skal hen.

... I dette musiske landskapet fungerer Jon-Roar Bjørkvolds budskap som en gyllen stemmegaffel.


Asker og Bærum Budstikke, 24.1.1990

Møte med Det Musiske Menneske

BEKKKESTUA: De fikk oppleve et foredrag atskillige mil fra allfarvei, de 125 barnehageansatte og lærerne som hadde funnet veien til Bekkestua bibliotek mandag kveld. "Et møte med Jon-Roar Bjørkvold" var en slags overskrift for kvelden, og det hadde så mange lyst til at musikkprofessoren på stedet måtte love en forestilling til i april for de hundre som ikke kom inn.

... Hvordan i all verden skal en omskrive et møte der Jon-Roar Bjørkvold er foredragsholder? Som en konsertanmeldelse, kanskje, eller aller helst som en beskrivelse av en forestilling. Det er i alle fall særdeles fristende å låne der engelske "performance" et lite øyeblikk.

... Sjelden så vi møtelyden nikke mer velvillig og så ofte.


(Stig Solheim)

side 1  side 2  side 3

til toppen

Freidig Forlag, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag. ORG NR 995928310.
Webdesign ved