MENY

J.R. Bjørkvold
-Innledning
-Biografi
-Bøker
-Oversettelser
-Fjernsyn
-Radio
-På scenen
-Blogg
-Forelesninger
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
Pressefoto
Jon-Roar Bjørkvold - Barnas Egen Sangbok
 
side 1  side 2  side 3
 
Barnas Egen Sangbok
— veien fram til suksess og begrepet barnekultur

Det hadde engang begynt med et kjærlighetsmøte, en førstegangsfars sang med en nyfødt datter. Så sterk var lekens rus, så nær var vi hverandre, hun og jeg, at begreper som samtale og språk traff meg voldsomt med en ny og utvidet mening.

Barnas Egen Sangbok
 
— Hva i all verden var dette?

— Og hvorfor hadde ingen gjennom mine til sammen 20 år i utdannings-Norge, fra 1. klasse på Sinsen folkeskole til en magistergrad ved Universitetetet i Oslo, vært inne på dette fenomenet av potensert kommunikasjon? Aldri var planen dengang at de tanker jeg da tumlet med sånn etter jobben skulle bli til noe mer enn et forsøk på en rikere forståelse av mitt eget liv med barn i huset. Jeg hadde fått et akutt behov for å finne ut noe om hvordan spedbarnet tar seg fram i verden, uten ordbok, likeså tannløs som hjelpeløs, men samtidig med en kraft så veldig at en nybakt far fikk uante kjempekrefter av ømhet og nærhet.

Jeg var i en unik situasjon i 1970: Debut som far, debut med jobb som musikkforsker ved Universitetet i Oslo. Utover på 1970-tallet ble jeg stadig mer opptatt av feltet barn/sang/kommunikasjon, farsblikket og forskerblikket fusjonerte på et vis. Hva var veien fra spedbarnets sangkommunikasjon til førskolebarnets lek med andre barn? Hvor tar dette sangspråket veien — jeg kalte det "vårt musikalske morsmål" — på hvilke måter inngår sang i barns vekst, sosialt, mentalt og kulturelt?

I 1974 påbegynte jeg et systematisk feltarbeid. Mens antropologer flest på denne tiden valgte seg Afrika og "bushen", valgte jeg meg barnehager i Oslo og sandkassa. Margrethe Hølmebakk i Oslo kommune gav meg grønt lys.

Etter ett års feltarbeid satt jeg inne med et stort og frodig materiale. Det ropte etter å bli systematisert. Men hvordan skulle jeg få det til? Jeg var jo i full jobb som universitetslektor ved Universitetet i Oslo. Da var det at Berit Haldorsen grep inn. Hun var byråsjef i Forbruker- og adminstrasjonsdepartetet (en pionér, den første byråsjef uten embetseksamen). Hun kom bort til meg etter et innlegg jeg holdt ute i Bærum, der representanter for samfunnsfag og humaniora var samlet til en konferanse.

— Ring meg i morgen! sa Berit Haldorsen. I mitt departement har vi opprettet en ny forsknings – og utviklingsavdeling. Der finnes det penger. Dette materialet ditt må du få systematisert!

Hennes departement hadde ansvaret for barnehagesektoren i Norge. Departementet innvilget meg ett år. Det var mye, men ikke nok. Jeg skal aldri glemme da jeg stod i en kiosk og ringte saksbehandleren, jeg skalv da, kjente nok at dette var et være eller ikke være for prosjektet mitt. "Du får et år til!", sa saksbehandleren min, Johanna Suhrland. Dette ekstra året viste seg å være helt avgjørende for å få et samlet grep på dette stoffet mitt. Det takket jeg varmt for, og — inndirekte — mange med meg, skulle det vise seg.

På dette tidspunktet var jeg ennå var fast bestemt på ikke å skulle disputere på dette materialet. Her var jeg full av 68-fordommer: Å disputere hørte fortiden og borgerskapets kjole- og hvitt til.

Så var at det at det under den videre finslipingen av materiale gikk opp for meg at jeg var den første musikkforsker i verden som arbeidet systematisk med spontansang som kommunikasjonsform i barnekulturen. Til månen hadde forskningen for lengst brakt menneskene. Men fokus på barn og sang, så sentralt i alle kulturers hverdag verden over — det manglet! "For en skjev prioritering!" mente jeg, og bestemte meg for å framlegge mitt arbeid for den filosofiske doktorgrad. Jeg ville markere feltet for AKADEMIA, det skulle synliggjøres seriøst — jeg besluttet meg for å ville disputere.

Men sangens betydning i barndom angår jo slett ikke bare forskerverdenen. Dette angår i høyeste grad hverdagsverdenen til familier med barn i hele vårt land, det jeg selv var en del av med meg og mine. Foreldre må få vite noe om at barn omformer sangstoff inn i sine egne liv, som del av lek og vekst, for å gi øyeblikk temperatur og mening på veien stadig videre. Unger synger ikke for for å treffe tersen, men for å treffe livet. Der ligger spontansangens fornemste kvalitet. Budskapet måtte formidles, bredt og samtidig ansvarlig, på vegne av barnas egen kultur. Men hvodan?

Jeg bestemte meg for å lage en ANNERLEDES SANBOK, der barnekulturen selv kom til uttrykk, med autentiske sangtekster og autentiske riss av barnekulturelle leksituasjoner, slik jeg hadde fanget det opp mens jeg gikk rundt og observerte barns sang i norske barnehager. Og sangboka måtte utgis før doktoravhandling, fant jeg ut. Når avhandlingen først var innlevert, og eventuelt ferdigdisputert, ville jeg kanskje ikke ha krefter til å lage sangboka. Og det måtte ikke skje. At folk flest fikk øyne og ører opp for hva sang betyr i barns liv, var det viktigste, mente jeg, på denne tiden var jeg selv pappa til tre barn.

Jeg gikk til Cappelen forlag og min bestevenn, Per Glad. Jeg hadde lenge lovet ham en sangbok — og her var idéen. Vivian Zahl Olsen ble så kontaktet og tegnet ut hva jeg hadde sett. Som for eksempel:

—To gutter, bestekompiser som sitter på do, gjør sitt fornødne i stafettform — plopp-plopp — og omformer derfor "Ta den ring og la den vandre" til "Ta den bæsj og la den vandre".

Eller:

— "Fader Jakob" blir til "Fader tåfis!", det kan lukte tett i en barnegardrobe.

Eller:

— "Nå kommer barnetimen!" blir fort til "Nå kommer julenissen" når det lir mot advent og unger gleder seg, i nissedrakt.

Vivian tegnet med glød og entusiasme, Per smattet fornøyd på pipa og lekte med. Alle sangene var barnas, bare sanger jeg hadde registrert brukt av barna selv under lek ble inkludert. Intet lagt til, intet trukket fra, barn var sine egne redaktører fullt ut. De barnekulturelle tekstene var også barnas. Forlaget syntes nok at jeg var vel anarkistisk når "O, jul med din glede" ble illustret med en unge som satt fornøyd i en søledam ("Vi plasker med hendene!"), og dempet meg litt på enkelte sanger. Noen illustrasjoner måtte være tradisjonelle, mente Cappelen, alt måtte ikke være barnekulturelt kontrært i forhold til voksenkulturen, da kunne denne sangboka bli for sær til å kunne forstås. Og Thorbjørn Egner, min barndoms umistelige, ville absolutt ikke ha barnekulturelle illustrasjoner med Vivian Zahl Olsens strek til sine sanger. Han nytegnet, til sin egen Egner-verden. Men likevel, summa summarum: Dette ble BARNAS EGEN SANGBOK.

Det var ett skår i gleden: Jeg laget en liten bok, nærmest et hefte, om hva sang er for barn. Jeg kalte denne lille boka for Barnesangen — vårt musikalske morsmål. Den var ment som en praktisk veileder og håndsstrekning til småbarnsforeldre, bygget på min forskning. Illustrasjoner fra Barnas Egen Sangbok gikk igjen i Barnesangen — vårt musikalske morsmål. Jeg ville ha dette heftet bakerst i sangboka, som et vedlegg, slik at sangboka og heftet hang sammen. Men det ville ikke Cappelen gå med på, det ville svekke salget av sangboka, mente man der. Det var sikkert riktig, men jeg tenke mer folkeopplysning på barnas vegne enn på salg.

Det endte med at Barnas Egen Sangbok og Barnesangen — vårt musikalske morsmål ble utgitt i samme format, men hver for seg. I sangboka ble det henvist til heftet i et forord jeg laget. Men hvem leser et forord til en sangbok? Nesten ingen.

Barnesangen — vårt musikalske morsmål ble trykt i 4000 eksemplarer og snart utsolgt. Som lanseringskraft for sangboka viste den seg likevel å bli betydelig.

Og Barnas Egen Sangbok? Den sprengte alle grenser for salg og ble Cappelens storselger høsten 1979. Det var nesten uvirkelig å lese avisannonsene denne høsten i et stigende salgscrescendo fram mot jul: "Barnas Egen Sangbok — NÅ 30.000!", Jon-Roar Bjørkvold på salgsstoppen foran Henry Kissinger, Odd Eidem, Ken Follett, Bjørg Vik og Jan Otto Johansen. Verken jeg eller Vivian ble millionærer av salget, når sant skal sies, våre kontrakter var skåret ned til langt under minimumsgrensen. Men for Cappelen forlag, som denne høsten feiret 150-årsjubileum, ble denne sangboka en stor suksess både kommersielt og PR-messig. Ja, for radio, aviser og fjernsyn kastet seg over Barnas Egen Sangbok i en grad som neppe har vært noen annen norsk sangbok til del. Og tillike var 1979 FNs barneår. Det passet som hånd i hanske.

side 1  side 2  side 3

til toppen
Freidig Forlag AS, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 22 14 87 49.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag AS. ORG NR 988 725 013.
Webdesign ved