MENY

J.R. Bjørkvold
Om forlaget
Bøker
Ebøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
-Avskjedsmarkering
-Revolt og rabalder
-Forelesningsblogg
-Nyhetsglimt
Presse
 

 

REVOLT OG RABALDER

I mai 2005 søkte jeg avskjed fra mitt professorat ved UiO.

Hvorfor fortelle denne historien nå, så vidt lenge etterpå?

  • Jeg gjør det fordi årsakene til min avskjed angår langt flere enn meg, mitt fag og min arbeidsplass. Vi er mange i Norge, på tvers av fagområder, som kjenner oss låst av en toppstyrt og snever økonomitenkning som binder opp menneskelig entusiasme og kreavititet. Slitne og servile mennesker løfter ikke Norge.
  • Blikket må snus. Verdiskaping starter ikke i børs og økonomisk kapital. Kilden ligger i mennesker og musisk kapital.
  • Mitt anliggende er til syvende og sist politisk: Norge er nå, høsten 2007, midtveis i en periode med en rød-grønn regjering. Denne regjering har så langt videreført en mørkeblå universitetspolitikk. Slik skal det ikke være sa velgere ved valget 2007, og snudde SV ryggen. Djupedal måtte så gå som kunnskapsminister. En rød-grønn regjering må ha ideologisk kraft og politisk mot til å snu utdannings-Norge mot venstre. Det følgende er ment å skulle være med på å bidra til dette.

Jeg vil dele dette inn i fem avsnitt:

  1. Fra uro til opprør
  2. Min avskjed som professor ved Universitetet i Oslo
  3. Kommentarer i radio og presse: Revolt og rabalder
  4. Øystein Djupedal og "Det Musiske Menneske": Fra typograf til statsråd
  5. "Kvalitetsreformens" videre vei. Konsekvenser og debatt 2006-2007

 

FRA URO TIL OPPRØR

 — Fra Kunnskap og Kultur til Kapitalisme og Kontroll.

 — Fra Musikk og Musenes Sang til Marked og Mammons stigende brøl.

Beslutningen om å fratre hadde modnet i meg gjennom mange år. I stadig stigende grad hadde jeg kjent meg undervurdert og overstyrt. Undervurdert fordi de som formet norsk utdanningspolitikk trodde at enkle økonomiske incentiver skulle få meg til å yte mer, bli en bedre forsker i mitt fag, bli en bedre veileder for mine studenter. Overstyrt fordi jeg ble satt til å akseptere og gjøre en rekke ting som stred imot min faglige integritet.

Et varselsrop

Allerede i 1995 skrev jeg et brev der jeg åpent gav uttrykk for mine bekymringer over utviklingen ved Universitet i Oslo, UiO. Brevet (senere i denne teksten kalt "Skilpadde-brevet") ble stilet til daværende instituttbestyrer, samt fakultetsdirektør, rektor og universitetesdirektør. Jeg ville ikke surne i det skjulte. Jeg ville ha en åpen, kritisk debatt og dialog — et kritisk universitet verdig:

 

Forskning, frihet og tilfeldighetenes spill

Også universiteter og høgskoler, presumptive sentra for fri tenkning og undervisning, rammes av virksomhetsplanleggere og økonomer med snorrette linjaler.

Kvalitetssikring (et allergiutløsende moteord) i forskning må som en av sine fundamentale visjoner gå ut på å sikre selve forskningsprosessen best mulig utfoldelsesbetingelser og vekstvilkår. Frihet er ett stikkord. Tillit et annet. Utløsning av glede, entusiasme og begeistring må være helt sentralt.

Forskning er en sårbar virksomhet. En forsker må prise seg lykkelig om han/hun makter å få tak i et par virkelig gode, originale tanker/funn i løpet av et helt forskerliv. Mer er det ikke, for de fleste. Det handler om ytterst finstemte prosesser, der alt hva forskeren måtte eie av følsomhet, idérikdom, dristighet, systematikk, intuisjon, analytisk blikk, arbeidskraft, konsentrert ro og kombinatorisk kraft må mobiliseres for å makte løftet over grensen for tidligere viten, fra kjent til ukjent. Alt må gjøres for å verne om dette.

Noe er i ferd med å gå fryktelig galt ved våre universiteter og høgskoler. Lansering av stadig nye skjemaer, virksomhetsplaner, strategiske planer, individuelle arbeidsplaner, målstyring, rapporteringskrav og betente diskusjoner om arbeidspliktorganisering og stemplingsur er nå i så stor grad i ferd med å gripe inn i forskerhverdagen at noe stivner til, fryser fast. Støyen utløst i jaget på ytre dokumentasjon er blitt så omseggripende at mange ikke lenger finner den nødvendige roen som skal til for enda en gang — kanskje — å få tak i ideen som forløser god forskning, den forskning som samfunnet trenger og ønsker. Kvantitet forveksles med kvalitet, kvantitetssikring med kvalitetssikring. Hvorfor? Kanskje er det slik at byråkratiske planleggere som opprinnelig satte i gang dette i Statskonsults møterom, egentlig intet vet om kreativitetens vesen i kunst og vitenskap, hva det musiske i oss rommer.

Forskningsfunn kan ikke planlegges og sikres, verken i strategiske planer eller gjennom oppfylling av delmål på vei mot hovedmål, fomulert i januar, oppsummert i desember. Tvert imot. Slike mer mekanisk oppsatte planer kan snarere sperre utsynet, forblinde for muligheten til å se, fordi planen i utgangspunktet foreskrev noe helt annet. Forskningsprosessen er ikke kausalt lineær, den går som regel ikke opp. Den er gjerne uforutsigbar, labil, på ett plan helt ukontrollerbar i viktige faser. Den kan lykkes — og mislykkes. Ingen vet helt — om, når hvordan. Og selv hos den mest bevisste forsker skjer en vesentlig del av den kreative prosess utenfor den styrte bevissthets kontroll, subliminalt, altså under bevissthetsterskelen. Disse prosessene unndrar seg pr. definisjon en faktisk beskrivelse, Tenkning og tenkningens langsomme modning kan ikke uten videre utmyntes i statistiske tabeller. Slike krav til dokumentasjon treffer ikke bare helt på siden. De kan ruinere den kreative impuls, selve spydspissen i forskerkompetansen.

Det ytre press fra myndighetene som forvalter makt befinner seg i feil toneart, åpenbart uten selv å ane det, i grell dissonans med forskningens dypeste egenart. Dikterordet skulle uroe om det lyttes til som noe mer enn nasjonalretorikk under flagget:

     Hvor trives noe godt og stort i tvang?

     Kval engen — gresset blir ei grønt.

     Bind ørnen — dør den på sin pynt.

     Stans kilden som med sang begynt har raskt sin gang

     — og den en giftig sump vil bli.

     Naturen hater, sterk og fri, all tvang.

                               Henrik Wergeland

 

Mister forskningen sin kraft, brekker universiteter og høgskoler ryggen.

 

***

Brevet ble tatt vel imot. Riktig nok fikk jeg ikke noe direkte svar fra rektor (Lucy Smith). Men daværendeuniversitetsdirektør, Tor Saglie (nå direktør i NAV) skrev hyggelig og konstruktivt tilbake. Og med faktultetsdirektøren, Grete Starheim, hadde jeg et langt, menneskelig og åpent møte. Men makta satt høyre opp, Hernes styrte stramt. Et medlem av Det Akademiske Kollegium, Rolv Mikkel Blakar, gav en utfordrende tillbakemelding. Han anså brevet som så viktig at han rådet meg til å publisere det. Jeg tok hans utfordring. Brevets perspektiver vokste til en bok, der jeg på bred front ikke bare retter kritikk mot målstyringstyranniet, men også søker å vinne tilbake kvalitetsbegrepet. Boka fikk tittelen Skilpaddens Sang (1998) etter en gammel indiansk myte: "Dør sangen, dør Moder Jord." Denne boka er senere kommet ut både i Sverige og Danmark. Nå er den blitt til lydbok både i Norge og Sverige. (Og spennende, men ennå uavklart: USA ser ut til å ha kastet sitt blikk på boka, i en noe omredigert form: Song of the Turtle: En oversettelse ligger nå klar.)

Men det hjalp ikke med brev, det hjalp ikke med bok. Det ble bare verre. Mer autoritært byråkrati, mer overkjøring av ansatte, mer kontroll og mas om arbeidspliktregnskap, mer sammenslåing av institutter, stykkpris på studenter, mer mas om gjennomstrømmingshastighet, tellekantproduksjon. Er det "kvalitetssikring" når jeg plutselig sitter med sensuren mutters alene og jeg vet – fra 35 års erfaring — at selv med tre fagfolk i en sensurkommisjon er det vanskelig nok å finne fram til et riktig karakternivå? En indre proteststemme ble stadig vanskeligere å bære: "Dette er sjusk med studenters framtid. Godta det ikke!" Eller hvor langt var vi kommet på Mammons vei når vi lærere seriøst nølte med å tilby flere kurs i klassisk musikkhistorie i samme semester: Kommer det da så få studenter at instituttet taper penger? Hvem skal ut — Mozart eller Sjostakovitsj!?

På mitt eget fakultet var italiensk lenge utrydningstruet av samme grunn: "Italiensk lønner seg ikke — altfor få studenter!" var fakultetsledelsens synspunkt. Italiensk-folket på Blindern kjempet, men dekanatet lyttet ikke og kjørte saken fram. Til slutt slo den italienske ambassaden alarm og fikk i stand et møte med universitetets rektor. En redningsaksjon ble så satt i gang. Italia, gjennom sin ambassade, gikk inn og subsidierte en halv stilling i tre år, UiO bidro med resten. "En skam!" tenkte jeg og kjente meg flau. Italia — som lille Norge skylder så umåtelig mye. Litteratur, filosofi, musikk, maleri, arkitektur, språk — hva hadde vel Norge vært uten Italia? Og så ville mitt eget universitet, den viktigste utdanningsinstitusjonen i verdens rikeste land, legge ned italiensk som fag i bytte med en kortsiktig økonomisk effektiviseringsgevinst. En "kvalitetssikring" signert Mammon!

Hvordan skal Norge forstå sin funksjon i dagens stadig mer integrerte Europa uten en bred og dyp Itialia-kompetanse? Mamma Mia! Det var en type reformpolitikk som dette som gjorde at jeg offentlig til slutt måtte si fra ved å trekke meg ut — til forsvar for en type tenkning om kultur, dannelse, faglighet og utdanning som UiO og landet må vinne tilbake.

 

Tellekantpremiering og norsk som forskningsspråk

I 2003 returnerte jeg fra et forskningsår med et bokmanus under armen (Vi er de tusener — Norske musikkhistorier). Jeg mente at en ny bok fra meg under det nye styringssystemet iallfall kunne tilføre instituttet vårt noen hardt tiltrengte kroner. "Nei, dessverre, Jon-Roar," svarte instituttbestyreren og var oppriktig lei seg. "Du skjønner, med det nye tellekantsystemet, der alt helst skal publiseres på engelsk og i velrenomerte og nøye rangerte internasjonale tidsskrifter og helst i artikkelform, vil en bok som dette — og på norsk — dessverre ikke kunne telle med!". "Men kan ikke noen lese manus først, er ikke dét naturlig på et universitet?" undret jeg. Men nei, avslagsmekanismen lå formelt innebygd i det nye systemet. At jeg etter 35 år som musikkforsker er utgitt på 10 språk, på store forlag fra Kina og Japan til Russland og USA spilte åpenbart ingen rolle. Mammon hadde stengt meg ute, a priori. Om sånt tjener universiteter og forskning? For å si det med Ibsen, det var vel hans siste ord: "Tvert imot".

Senere er jeg blitt klar over at forlag er delt inn i tre grupper: nivå null, nivå en og nivå to. Null-forlag gir ingen gevinst, de teller ikke med, uansett hvem som skriver hva. I dag foreligger en liste på innpå 500 forlag som så teller med og gir forskeren poeng/penger. Å få ut en bok på et nivå-to forlag gir tre ganger mer uttelling enn å gi ut en bok på et nivå-en forlag. Ikke et eneste norsk forlag er pr. i dag på nivå to (høyeste nivå), ikke engang forlag som Universitetsforlaget, Gyldendal Akademisk eller Cappelen Akademisk finnes her. Engelskspråklige forlag derimot er på rekke og rad nivå-to forlag... Min siste bok var ikke bare skrevet på norsk — den ble utgitt på eget forlag. Altså DOBBELT NULL. Jeg brøt i sin tid med norske forlag fordi jeg var grunnleggende misfornøyd med oppfølging og valgte derfor å ta hånd om mine ting selv. Det har jeg lyktes med. Og jeg skriver på norsk fordi jeg har en grunnleggende respekt for språk, og vet at jeg selv på mitt morsmål må strekke meg lenger enn langt for å formulere en tanke slik at den lever. "Fag-kjøkkenengelsk" er ikke noe for meg, lenger enn dit vil jeg aldri nå med mitt engelsk mellomfag og mine to år i USA som gjesteprofessor.  For meg er ikke det nok. Som humaniora-forfatter strever jeg nok med norsk. HarperCollins-utgaven av Det Musiske Menneske — "The Muse Within" — fortalte meg for øvrig med all mulig tydelighet hva en profesjonell oversettelse til et annet språk handler om. MEN: Slike begrunnelser for forlags- og språkvalg blir jo helt umulig å fange opp med en byråkratisk rangerings- og sorteringsliste på kvalitet. Tanker blir fort borte i tull.

Undervurdert

Sosialdemokraten Gudmund Hernes, inspirert av et stadig mer markesdorientert EU, hadde allerede på tidlig 1990-tall festet et første grep: Ekstra bonus for hovedfagsveiledning skulle få ny fart på "student-produksjonen". Kr. 10.000 pr. ferdigveiledet kandidat var lokkemidlet. Forflatet kapitalisme, sukket jeg og kjente meg, ja, undervurdert. For skulle ikke det å brenne for sitt fag, det å bry seg om sine studenter, lenger være nok til å drive et universitetsinstitutt? Ekstra penger strømmet riktig nok inn (etter hvert mer for kvinnelige hovedfagsstudenter enn for mannlige, det var et nytt reformpåfunn), men uten at dette slo ut på noe annet enn større pengefokus og mindre fagfokus blant mange ansatte. Slike økonomiske reformgrep skulle det etter hvert bli mange av. Stykkpris pr. uteksaminert student skulle øke "gjennomstrømmingshastighet"  og "produktivitet". Kampen om studenter — mellom institutter og mellom institusjoner var et nytt konkurransetegn i tiden: Den som kaprer flest, får mest. Mammon og Marked ble stadig viktigere. (Å sitte på kino å se sitt eget universitet reklamere for egen fortreffelighet med fjollete retorikk kjennes i dag direkte pinlig.)

Overstyrt

Samtidig opplevde jeg at universitetsdemokratiet gradivis ble svekket. Logisk nok, for så vidt: Hvordan skulle man ellers få gjennom at rundt to års reduksjon av studietid var en grunnleggende del av en kvalitetsforbedring? (Man tok ett år fra cand.mag= bachelor/BA. og ett år fra hovedfaget = master/MA.) Det gamle instituttrådet, der vi alle var samlet og hadde et viktig ord med i laget, forsvant. Institutter ble tvangssammenslått, faglig forankring forvitret. Strammere og toppstyrt styring var på vei, med klare kommandolinjer fra statsråd via rektor og dekan til instituttansatt: "Gjør hva du blir fortalt!" Frihet og tilit, bærende søyler i universitetene, var i ferd med å bli skiftet ut med kontroll og mistillit. Forskning var truet, opplevde jeg.

Byråkratisert

På begynnelsen av 1980-tallet var jeg instituttbestyrer ved Institutt for musikkvitenskap, UiO. Med meg til å administrere instituttet lokalt var det en kontoransatt i fast stilling. Vi var 10 fast vitenskaplig ansatte.

I dag har Institutt for musikkvitenskap  rundt regnet like mange studenter som for 25 år siden og 11 fast vitenskapelig ansatte i fast stilling (Norsk folkemusikksamling er, for sammenligningen skyld, holdt utenfor, da som nå). I dag har dette instituttet alene — det er fakultetets klart minste — 10 personer i administrative stillinger. Forholdet fag/ fagadministrasjon har med andre ord kommet i sterk ubalanse. Hva som er status på fakultetets andre — og virkelig store institutter — tør jeg nesten ikke tenke på. Det hører med at administrativt personale på mitt gamle institutt jobber meget lange dager. Mer enn én gang har det hendt at kjære medarbeidere har blitt sykemeldt pga av ekstremt arbeidspress.

Ja, da, instituttene er nå pålagt å utføre mange av de funksjoner, økonomisk og eksamensteknisk, som fakultetet sentralt tok hånd om for 20 år siden — med en fakultetsdirektør, en dekan, en prodekan, en økonomisjef + assistenter, studiekonsulent + assistenter, samt to eksamensinspektører og x antall kontorpersonale. Administrasjon har økt i i gallopperende grad i forhold til fagsiden. At ikke politikere sentralt ser nærmere på dette og rydder opp, er vanskelig å fatte for atskillig flere enn meg.

Datamaskiner (som vi ikke hadde i 1980) frister i dag overalt byråkratisk orienterte sjeler OVER ÆVNE III til å registrere, dokumentere, evaluere, kontrollere alt mellom himmel og jord, sogar med slagkraftig grafikk — uten en nødvendig innlagt promillegrense på hva som er u/viktig for faglig virksomhet ved et universitet.

"PC-idiotene kommer!" — er overskriften på en Aftenposten-artikkel 21. juni 2006. "Datamaskiner kan stjele tid og oppmerksomhet fra det faglige", advarer tidligere IT-direktør Espen Holm, han ser hvordan hva han kaller "ukritisk PC-bruk" svekker læreren og norsk skole. På UiO har PC-idiotene for lengst gjort sitt inntok og tatt over — i "kvalitetssikringens" navn. Hvem skal makte å si fra at keiseren er naken?

 

Aprilsnarr 2005!

Graden av press kan tynge. Graden av toppstyring kan tukte. Til slutt kan det frie, kritiske blikk vike — for en aprilsnarr! Man var i ferd med å bli intellektuelt stokk blind! Galloperende reformstær...

Erling Gulbrandsen, da undervisningsleder og vikariende instituttbestyrer, la ut følgende narremelding på e-post til de ansatte:

>Kjære kolleger,
>
>Vi har fått inn en ny hastesak til lærermøtet på mandag etter
>lekkasjene fra Lønnsomhetsutvalget ved universitetet sentralt.
>Utvalget, som ble nedsatt etter initiativ fra Clemet, har vært i
>arbeid i fire måneder, og skal legge fram sin rapport i neste uke,
>men lekkasjene i går ettermiddag har satt sinnene i kok. Rapporten
>påviser at UiO er nødt til å tjene mer penger, spesielt på
>undervisningssiden. Det som særlig angår oss, er kapitlet om
>HF-fagene. Den nye regnskapsmodellen tilsier at vi i fremtiden må
>konsentrere oss om mer populære emner. Det settes hele veien
>spørsmålstegn ved nødvendigheten av å undervise i smale og kostbare
>emner. Senest fra 1.1.06 skal man ha fjernet en rekke emner ved HF.
>I listen med strekpunkter som angår musikkfaget nevnes tidlig
>musikk, klassisk musikk, musikkteori og praktiske emner. Dette
>virker nokså uklart på meg. Vår omregningsfaktor kan også være
>truet. Det går rykter om at Førland, som har representert HF i
>komiteen, nærmest har overoppfylt intensjonene i utvalget sentralt.
>
>I Tellefs sykefravær skal jeg prøve å få inn nærmere opplysninger i
>dag så vi har noe mer konkret å holde oss til. Uansett må vi
>diskutere dette på lærermøtet. Kanskje vi burde kutte ut alle andre
>saker på mandag. Nærmere beskjed følger.
>
>Mvh
>Erling
>
>*********************
>Erling E. Guldbrandsen
>Undervisningsleder
>Professor
>Institutt for musikkvitenskap
Boks 1017 Blindern, 0315 Oslo

 

Spareforslagene i aprilsnarrbrevet var hårreisende og hinsides, men samtidig reformtypisk nok (mer om Clemet og Førland senere). Og hva skjedde? — Jeg, og mange med meg, beit på! Knurrende riktig nok, men likevel... Nakken var reformbøyet nok og tanken var reformdisiplinert nok til fortvilet taushet. "Ja, så langt har det kommet med oss!" sa Trond Berg Eriksen, han hadde vært utsatt for en tilsvarende absurd aprilssnarr på sitt institutt— og stilltiende akseptert. Litt av en idéhsitorie!

Nok var til slutt nok. Jeg kunne ikke lenger drive et dobbeltspill: sitte på møter, skrive under på absurde skjemaer, ha eksamenssensur alene, — alt dette og mye mer i "kvalitetsreformens" tegn, når jeg innerst inne visste at det bar galt av sted. Det ble for meg et Søren Kierkegaardsk Enten/Eller, ja, faktisk et etisk problem. Jeg holdt nå vår instituttbestyrer, Tellef Kvifte, løpende orientert om at jeg var på vei ut. Spørsmålet var bare "når". Sist kolleger på Institutt for Musikkvitenskap sluttet, ble begge stillingene dratt inn (Benestad og Skyllstad). Jeg ville nødig at det samme skulle skje med min stilling, instituttet skulle ikke rammes unødig ved min avgang. April 2005 så det ut til at faren for stillingsinndragelse var over.

MIN AVSKJED

                                                                                                   
Foto: Anne Lise Flavik

 

Avskjedsbrevet til Kongen i statsråd ble sendt 18. april 2005:

 

Institutt for musikkvitenskap

 

 

 

Postboks 1017 Blindern

 

0315 Oslo

 

Jon-Roar Bjørkvold, professor IMV

 

Telefon: 2285 4756

 

Telefaks: 2285 4763

Dato:  18. april 2005

E-post: j.r.bjorkvold@imv.uio.no

Deres ref.:

 

Nettadresse: http://www.hf.uio.no/imv

 

Vår ref.:

 

 

Til Kongen

SØKNAD OM AVSKJED I NÅDE

 

Jeg søker med dette om avskjed i nåde fra mitt professorat ved Universitetet i Oslo, med virkning fra 1. august 2005.

              Jeg har da vært ansatt ved Universitetet i Oslo i 35 år, siden 1. august 1982 som professor i musikkvitenskap.

 

Ærbødigst

Jon-Roar Bjørkvold

Samme dag som jeg sendte av sted mitt brev til Kongen i statsråd om avskjed i nåde, la jeg et brev i posthyllene til kolleger på instituttet (de visste intet om min beslutning om å si opp):

 

Institutt for musikkvitenskap

 

 

 

Postboks 1017 Blindern

 

0315 Oslo

 

Jon-Roar Bjørkvold, professor IMV

 

Telefon: 2285 4756

 

Telefaks: 2285 4763

Dato:  18.april 2005

E-post: j.r.bjorkvold@imv.uio.no

Deres ref.:

 

Nettadresse: http://www.hf.uio.no/imv

 

Vår ref

 

 


Kjære ...

Nå på fredag 22. april, kl 11.15 –13.00 ( i Salen) har jeg min siste ordinære forelesning for studenter på instituttet. Det vil innholdsmessig være en helt vanlig Jon-Roar-forelesning for bachelor-studenter om Sjostakovitsj pluss et snev av Schnittke. Men siden dette altså er et slags farvel, hadde jeg syntes det var hyggelig om også noen av de ansatte jeg kjenner på instituttet, delte denne formiddagen med meg. Jeg er selvsagt klar over at vi alle er midt inne i en undervisningsinnspurt, og at mange — kanskje de fleste — er låst. Men for noen finnes kanskje en liten åpning. I så fall: Velkommen bakerst i salen!

Beste hilsen

Jon-Roar

Det ble en rar dag, ja, i overkant sterk. Ikke bare ble forelesningsavskjeden kraftig. Hva som så hendte etterpå, satte meg nesten helt ut. Det tok av i flere trinn.

Først om forelesningen: Studentene var jo ikke varslet og ble nok forundret da såvidt mange lærere møtte uventet opp. At jeg måtte forklare hvorfor, satte jo en ekstra tone. Lufta ble ladet på et vis. En avskjed er jo tross alt en avskjed. Og der stod jeg da, som formilder av et stoff jeg elsker, med studenter som jeg er glad i. Det ble som jeg ville: avskjed som offer, en provokasjonsprotest, et signal om kamp for verdier som UiO ikke må miste i effektivitetstrangsynets gjerrige navn. Verdier, ja. Intet av de vibrasjonene som etterhvert steg i salen denne fredags formiddagen 22.4.2005 med Glinkas "Ivan Susanin", med Tsjaikovskijs 1812-overtyre, med Sjostakovitsj' 7. symfoni og med Schnittkes 1. symfoni — samlet under et felles perspektiv  om invasjon og musikk — vil noen gang kunne fanges inn/uttrykkes i talltabeller. Det var dette jeg ville — og vil — slåss videre for, fristilt og uavhengig. Kvalitet med musiske fortegn.

Så var timene over. Studenter og kolleger hadde takket med lang applaus. Jeg stod nå fortumlet tilbake og ryddet sammen papirer og plater. 35 år. Punktum. Da kom det to studenter bort til meg, De hadde skrevet hver sin hilsen i margen på et ark jeg hadde delt ut med analysekommentarer til Sjostakovitsj-symfonien. Vi var nok grepet av stundens alvor akkurat da, alle tre:

 

Til Jon-Roar

Stå på! Du er den mest inspirerende foreleseren og den mest karismatiske personen jeg har møtt! Verden kan reddes! Ikke vær med på idiotdialogen!! Vi snakkes!!

R.....

 

Jeg må bare si takk! For en stor inspirasjon & stort engasjement. For en betydning det har å tenke i slike baner!!

A....

Lenge snakket vi sammen. Så gikk jeg ut av bygningen, pustet dypt noen ganger — og skrudde på mobiltelefonen. Der lå en beskjed og ventet: "Pappa. Vannet har gått. Jeg er på vei til sykeuset!" For en timing: I det jeg melder meg ut av Universitetet i Oslo, melder mitt første barnebarn seg inn i verden...  Jeg synes så ofte at jeg opplever rare sammenfall i livet mitt, så som også dette: Min avgang/Minas inngang. Tilfeldig? Eller styrt? (Jung er jo en av dem som har skrevet om dette fenomenet: synkronisitet).

Mens jeg tumlet med tanker som disse, gikk jeg ned til NRK. Jeg hadde en avtale med min eldste datter, Tiril, som jobber i NRK P2-radio. Hun visste at dette var avskjedsdagen min, og hadde bestemt seg for å ta seg av sin pappa resten av dagen. Avtale: radioresepsjonen kl. 14.00. Jeg var presis, stod der og ventet. Da kom to NRK-medarbeidere gående, Morten Thomte og Arild Erikstad. Begge kjenner jeg godt fra jobbing i fjernsyns-sammenheng. "Hei, Jon-Roar!" sa de muntert, "går det bra?" Jeg svarte, som sant var, litt mindre muntert: "Jeg har hatt min siste ordinære time på Blindern for en snau time siden. Jeg har sagt opp professoratet mitt." "Å!??! Hvorfor det?", spurte de to. Jeg rakk akkurat å si noen stikkord om en økonomibasert "kvalitetsreform" og en autoritær overstyring jeg ikke lenger kan leve med, før Tiril kom og geleidet med ut av NRK-huset: "Hei, pappa. Nå skal du og jeg gjøre noe hyggelig sammen!"

Vi hadde ikke engang rukket å gå ned til Majorstua før mobilen min gav lyd fra seg: "Dette er Birger Kolsrud Jåsund fra NRK radio P2. Kan vi få et intervju med deg i forbindelse med din avskjed?". "Ikke nå," svarte jeg, "resten av denne dagen er fredet." "Hva med mandag?" spurte Jåsund. "Mandag er greit nok," svarte jeg, uten helt å ane hva som nå var under oppseiling. Jeg hadde jo ikke planlagt noe opplegg med medier om dette. Morten eller Arild måtte ha meldt fra noe til noen i NRK-redaksjonen.

På mandagen begynte rabalderet. Jeg visste at det lå musisk dynamitt i hullene. For mitt anliggende var manges anliggende — og langt utover Blindern. Men nå smalt det, med nasjonal gjenlyd i en grad jeg ikke hadde kunnet forestille meg.

Hjemme ventet en e-post fra en kollega, han hadde vært på denne siste offisielle forelesningen min på instituttet: Gamle venn! For en stor forelesning!- Ingen her kommer i nærheten av dette. Jeg hadde forberedt meg på å si noen takkens ord til slutt... men applausen ble jo så langvarig — selvsagt — så det passa liksom ikke. Takk, takk! Beste hilsen ...

Hilsener fra studenter og kolleger på eget institutt etter denne offisielle avskjedsforelesningen min var en viktig påminnelse langt utover at jeg "var flink", med applaus. Dette understreket for meg et solidarisk fellesskap. Vi var i samme båt, som ofre for det samme regimet, hardhendt forvaltet fra departement til dekanat. Min konflikt var deres konflikt, mitt opprør var også deres opprør. 

Men veien og formen var nå min. Jeg har brukt mye av livet mitt til å skrive og formilde om "det musiske": skapende livsutfoldelse rommer også motstand. Egen troverdighet sto for meg på spill. Det musiske var/er truet, jeg måtte aksjonere, gå fra refleksjon til aksjon. Ja, var ikke essensen i myten om Skilpaddens Sang at "dør sangen, dør verden"! Jo visst! Da jeg innleverte avskjedsbrevet stilet til Kongen i statsråd, hadde jeg dessuten med meg Brecht og Eisler. Boka om dem hadde jeg i sin tid (1984) kalt Komponist og samfunn. Nå: "Forsker og samfunn". For dette handlet/handler fremfor alt om samfunn og politikk. "Det nytter likevel ikke," sa en kollega, han støttet meg nok, men ristet på hodet. "Ândere die Welt, sie braucht es!", sa Brecht. Kall meg naiv. Jeg lytter likevel mer på ham.

 

KOMMENTARER I RADIO OG PRESSE

NRK slipper nyheten (26.4.05)

Mandag 25.4.06 ble jeg, som avtalt, intervjuet  av Jåsund. Dagen etter ble så nyheten om at — og hvorfor — jeg hadde søkt avskjed fra professoratet sluppet på NRK P2s morgensending. Og rabalderet var straks i gang. Det ble en voldsom uke:

Grønmo fatter poenget — Rogan skjønner ingenting (27.4.05)

Nå ble dekanen ved mitt fakultet, Bjarne Rogan, bedt av NRK om å uttalte seg om min avskjed. Han gikk rett i forsvar og avviste alt. For øvrig ikke overraskende. Rogan hadde framstått som den mest hardhendte gutten i klassen som "kvalitetssikringsreformator" og hadde i årevis vært absolutt tonedøv for kritikk. Sigmund Grønmo derimot, nyvalgt og reformkritisk rektor ved Universitetet i Bergen, fattet imidlertid umiddelbart poenget og framholdt at Bjørkvolds kritikk var både berettiget og vesentlig. Han ble kryssklippet med Rogan på NRKs morgensending dagen etter intervjuet med meg — og stilte dermed UiO i et grelt, men sørgelig sant lys. 1-0 til UiB.

 

Clemet bommer (27.4.05)

Grellere ble det imidlertd da selveste utdanningsministeren, Kristin Clemet, ble bedt av NRK om å uttale seg om saken. Hun avviste kjapt min avskjed som en "personalsak" og tabbet seg dermed ut ved å tilføre saken ekstra antireform-temperatur. "Personalsak"!? Som om det klebet noe snuskete/irregulært ved min avskjed... Var tabben tilfeldig? Neppe. Clemet og hennes departement hadde ikke loddet dybden i den reformuro min avgang var et uttrykk for.

 

Dagbladets Vegard Larsen (27.4.05)

slo nå umiddelbart til med et helsides intervju som var både presist, saklig og informativt. Jeg kjente meg igjen i avisens gjengivelse av mine synspunkter. Det heter bl.a.: "En kritisk kjærlghetserklæring til universitetets sanne verdier og samtidig en protest som handler om noe større enn meg. Hele samfunnet er nå rammet av denne type autoritær markedstenkning..."

 

Aftenpostens Arnhild Skre (27.4.05)

intervjuet meg direkte samme ettermiddag. Her var Clemets bommert et anslag. Sigmund Grønmo  og Paul Chaffey, begge reformkritiske, ble også trukket inn i debatten: "Utdannings- og forskningsministeren har satt seg i en svak posisjon. Hun unnlater å kommentere Jon-Roar Bjørkvolds sterkt reformkritiske utspill. Problemet hennes er at han ikke er alene. Clemet gjemmer seg bak "personalsak". Også dette intervjuet ble slått stort opp.

Brevet fra Universitetets rektor, Arild Underdal (28.4.05)
Jeg fikk nå en e-post fra rektor ved UiO, Arild Underdal, et brev jeg satte meget stor pris på. Med hans tillatelse gjengis det her:

Kjære professor Bjørkvold,'

Jeg ser av medieoppslag at du har sagt opp ditt professorat ved Universitetet i Oslo, "i protest mot den såkalte kvalitetsreformen" (formuleringen er hentet fra NRKs nettsider). La meg først si at jeg dypt beklager at du har funnet betingelsene for å drive din forskning og undervisning innenfor dagens "system" så lite tilfredsstillende at oppsigelse stod frem som en bedre løsning. Jeg forstår at beslutningen er tatt etter grundig overveielse, og at jeg følgelig ikke kan gjøre meg forhåpninger om å påvirke den. Likevel ville jeg sette pris på om du kunne finne tid til en samtale. Mitt utgangspunkt for å be om en slik samtale er helt enkelt et ønske om å lære av nederlag. Spesielt ville jeg være interessert i å få utdypet noe nærmere i hvilken grad og på hvilke punkter din frustrasjon retter seg mot spesifikke bestemmelser, ordninger eller tiltak som det - iallfall i prinsippet - er opp til universitetet selv å endre, og i hvilken grad det er tale om en mer allmenn kritikk mot trekk ved den kultur og "atmosfære" som på ulike måter preger både universitet og samfunn (og som også kan endres, men gjennom et mer langsiktig og komplekst prosjekt).

La meg foreslå at vi kan møtes over en enkel lunsj på mitt kontor. I uken som kommer har jeg to åpninger på den tiden av døgnet, onsdag 4. og fredag 6. mai. Uken etter er dessverre helt blokkert pga reiser og møter.

Jeg ser frem til å høre fra deg.

Vennlig hilsen
Arild Underdal.

Vi møttes selvsagt til lunsj, Arild Underdal og jeg. I mye over en time satt vi og snakket sammen. Det ble en meget fin og åpen samtale mellom to menn, be dypt forankret i — og glad i — vårt universitet. Han lyttet og spurte, jeg svarte og spurte. Begge på vei ut, på et vis. Jeg for godt om tre måneder, han ut av rektoratet om et halvt år. Konstruktivt var det, respektfullt var det, demokratisk i beste forstand var det. Jeg gav ham og UiO både Det Musiske Menneske og Skilpaddens Sang med påtegning som gave da jeg, styrket og med hodet hevet, forlot hans kontor: "I takknemlighet for 35 år som vitenskapelig ansatt ved Universitetet i Oslo."

Tenk om dekanen ved mitt fakultet, Bjarne Rogan og hans undervisningsdekan, hadde vært i nærheten av en slik lederstil. Da hadde jeg kanskje forblitt i mitt professorat. Tross alt.

Synne Skouen til angrep på Clemets "personalsak"-beskyldning Aftenposten (28.4.05)

Saken spisset seg til. Synne Skouen rykket ut i Aftenposten. Under overskriften "Når en professor går" tar hun Clemet fatt:

Aha, tenker den uinformerte morgenlytter, her må det nok være noen ugler i mosen. "Personalsak". Det dreier seg åpenbart ikke om et modig oppgjør eller om faglig og menneskelig integritet... Drikker kanskje denne professoren? Eller har han lagt seg ut med kolleger? Forsømmer han sine studenter? Hva slags pappenheimer er han egentlig? For noe må det jo være når statsråden velger å uttrykke seg slik. Uheldigvis for statsråd Clemet er Bjørkvold en fyr som bedre enn de fleste har klart å sette ord på menneskers lengsler etter og behov for nettopp sånt som ikke kan måles og veies, men som vi ikke kan leve uten ... finne sin egen toneart og musiske jeg. For bare å nevne dette som han er mest kjent for, uten å glemme det store akademiske feltet han representerer øverste fagkunnskap om her i landet. Det betyr at Clemet vil få problemer med å dysse ned betydningen av Bjørkvolds oppsigelse. Vi er for mange som vet hva han står for og hva dette er signal om. Vi har fått et Universitet som ikke klarer å holde på sine mest skapende og inspirerende forskere og forelesere... Måten ministeren avfeide det på, levner henne liten ære."

 

Forskerforum 5/2005

Musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold sier opp sin stilling ved Universitetet i Oslo i protest mot kvalitetsreformen, melder NRK Kulturnytt. Bjørkvold har vært ansatt ved UiO i 35 år, er en anerkjent forsker, og er blant annet kjent for boka "Det musiske menneske". Nå er han lei av for strenge krav til økonomisk lønnsomhet og det han kaller mangel på demokrati.

Jeg kan ikke lenger stå inne for denne "kvalitetsreformen" som Universitetet i Oslo nå er underlagt. Jeg er nødt til å fristille meg og prøve å forsvare universitetets verdier utenfra. Det går simpelthen ikke an at vi skal være redde for fagene våre på det nivået at dersom kurset ditt ikke er lønnsomt, så er det over og ut, sier Bjørkvold, som også karakteriserer demokratiunderskuddet som fatalt. Vi har ikke lenger votum oppover i institusjonen. Vi må bare lytte og ta ting til følge, sier Bjørkvold. Han presiserer at han sier opp for å være fristilt, ikke for å stikke av. Tvert imot, jeg har masse krefter og vil prøve å bruke dem så intenst jeg kan for noe jeg tror på. Da vil jeg ikke bruke opp energien min, overskuddet og det jeg måtte ha igjen av entusiasme og evne til nytenkning på å sitte og fylle ut skjemaer om meningsløsheter, sier Bjørkvold til NRK.

 

Kristin Clemet ringte og beklaget

Nå ringte Kristin Clemet meg og bad om unnskyldning. Det var, i det minste, ryddig gjort.

 

Aftenpostens leder (29.4.06)

Fredagen nådde så debatten lederspalten i Aftenposten. Det var gått en uke siden min siste ordinære forelesning og fem dager siden nyhetsmeldingen i NRK. Og igjen fikk Clemet unngjelde, hun hadde ennå ikke offentlig beklaget sin uttalelse. Under overskriften "Uro på universitetene" skriver lederskribenten bl.a.:

"De siste par dager har det vakt berettiget oppsikt at Jon-Roar Bjørkvold, anerkjent musikkprofessor ved Universitetet i Oslo, sier opp sin stilling i protest mot det han oppfatter som en uakseptabel utvanning av bærende prinsipper for akademisk virksomhet. I stedet for å stimulere til intellektuell nysgjerrighet og kreativitet, er universitetet blitt en studentfabrikk med belønningsprinsippper og ledelsesmodeller hentet fra nærlingslivet. Borte er den tillitsbaserte frihet som all nyskapende forskning hviler på."

Til min glede ble  også det kommende rektorvalget ved UiO trukket inn i Aftenpostens leder:

Det ville være uklokt dersom Kristin Clemet oppfatter denne oppsigelsen kun som en enkelstående personalsak. Hun bør heller tolke den som ett av mange tegn på at den langvarige uroen ved landets universiteter ikke ser ut til å legge seg... Fem personer vil bli rektor ved Universitetet i Oslo, og flere av dem er kritiske til deler av reformene som oppfattes som angrep på universitetets kjerneverdier, faglige uavhengighet og forskningens frihet. Det er all grunn til å vurdere reformen med åpent sinn.. ... nå tyder mye på at universitetets egenart som institusjon for grunnforskning kan bli truet. Det må reformens ivrigste forsvarere ta inn over seg.

 

Dagbladets Gudleiv Forr (29.4.05)

Samme dag som Aftenposten kommenterte saken i sin lederspalte, rykket Gudleiv Forr ut med sin kommentar på Dagbladets viktige side 3. Den var ledsaget av Finn Graffs illustrasjon: Clemet med blårusslue har revet ned en av søylene på Domus Academica og skjærer den opp i pølsebiter.

Forr trekker opp linjer fra historikken rundt "kvalitetsreformen", via min protestavskjed og fram mot det da forestående rektorvalget ved UiO:

Endelig er det kommet liv inn i universitetsdemokratiet. Fem år etter at den såkalte kvalitetsreformen ble gjennomført, har professorer og forskere ved Universitetet summet seg til et svar på utfordringene fra reformbølgen som truer universitetet som en fri forsknings- og undervisningsinstitusjon... Denne uka har en av universitetets profilerte professorer, Jon-Roar Bjørkvold, tatt et personlig oppgjør med reformene ved å gå av.

I Bergen er allerede en reformkritiker valgt som rektor. Men professor Bjørkvolds protest er unektelig den mest spektakulære handlingen, ikke minst fordi utdanningsminister Kristin Clemet valgte det særdeles primitive maktmiddel å betrakte det hele som en "personalsak" som hun ikke ville diskutere da den ble kjent. For i denne sammenheng er Bjørkvold av de forskere som virkeliggjør visjonen om et universitet som når ut i samfunnet. Hans bøker, særlig "Det Musiske Menneske", er solgt i store opplag. Han har vært synlig — virkelig en universitetsmann som ikke har sittet i det elfenbenstårnet som reformatorene så gjerne vil rive ned...

Med forslagene om å bryte opp det tradisjonelle selvstyret, innføring av ledelsesprinsipper fra næringslivet og finansieringsordninger som tar utgangspunkt i studentenes fagvalg og institusjonenes evne til å få studentene fram til eksamen, begynte man å ane noe nær en revolusjon i høyere utdanning og forskning... Det er denne debatten som nå starter med rektorvalget i Oslo. Og den kan ikke avvises som "personalpolitikk"."

 

Morgenbladets Lena Lindgren (29.4.05)

Med utgangspunkt i min avskjed ble så kvalitetsreformdebatten problematisert over en dobbeltside i Morgenbladet. Dette var ingressen:

"Umusikalsk reform: Professor i musikk, Jon- Roar Bjørkvold, har sagt opp sin stilling ved Universitetet i Oslo.

— Reformen er fundamentalt antidemokratisk, sier Bjørkvold.

— Nei, det er den ikke, sier utdanningsaminister Kristin Clemet."

Og jeg tenker på den gamle, gode vitsen om de to som sitter på samme sykkel, og der han som sitter bakpå roper til hun som tråkker foran: "Bakskjermen din skrangler så fælt!" Hun som sitter foran og tråkker i vei hører null og roper tillbake: "Jeg hører ikke hva du sier, for bakskjemen min skrangler så fælt!"

Clemet skjønte ikke hva min avskjed handlet om. Derfor avviste hun den som "personalsak". Derfor avviste hun tanken om demokratisk underskudd i reformprosessen. At selve det å avvise min protestavgang som en "personalsak" nettopp var uttrykk for mangel på et demokratisk lyttende sinnelag, fattet hun ikke. Bakskjermen skranglet så fælt der hun tråkket i vei at hun ikke hørte hva jeg sa.

I Morgenbladets gjennomgang av debatten, var jeg glad for å se at personfokuset rundt min avgang ble snudd. For også andre forskere fra UiO andre hadde sagt fra:

I Aftenposten i januar rykket de fremtredende akademikerne Kjell Lars Berge, Per Brandtzæg, Bernt Hagtvet, Astrid Nøkkelbye Heiberg, Cathrine Holst og Arne Johan Vetlesen ut med et manifest for et uavhengig universitet. Også her fastslås viktigheten av at et universitet må sikres frihet fra markedets krav til inntjening og "hurtige løsninger". Utdanningsminister Kristin Clemet mener også denne kritikken er urimelig.

Jeg var særlig glad for Morgenbladets betoning av demokratisk underskudd i reformprosessen ved UiO. Å  skulle finne seg i å være med på en prosess man er grunnleggende mot uten å kunne ta demokratisk til motmæle i etablerte organer med uttalerett og beslutningsmyndighet — det var for meg til slutt helt uholdbart. I Morgenbaldets oppslag kom dette slik til uttrykk:

Men det kanskje alvorligste problemet, ifølge musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold, er at Universitetet er i ferd med å avdemokratiseres.... Vi har ikke lenger votum oppover i institusjonene. Det er ille at de ansatte ikke lyttes til. Dette er en reform som tres nedover hodet på de ansatte. Utrolig at lille Norge lager en reform som er så sentralistisk og autoritær, sier Bjørkvold. Byråkratiseringen som følger sentraliserte maktsystemer preger allerede hverdagen til universitetsansatte, sier han og forteller om et såkalt "evalueringskontrollsystem" de ansatte nylig ble presentert for. Poenget er at universitetet ikke kan utsettes for et slikt nidkjært skjemavelde uten at det går ut over — ja, nettopp kvlaliteten, sier han. Han mener det går på helsen løs. Dagsavisen skrev nylig at universitetenes psykologtjeneste har merket økt pågang fra studenter som sliter psykisk på grunn av arbeidspress etter kvalitetsreformen. Sykdomsfraværet på Universitetet gikk opp med 23% fra 2003 til 2005. Folk resignerer til slutt, sier Bjørkvold.

Mens jeg satt og refererte inn dette, mer enn ett år etter min avgang, leste jeg en Dagbladet-kronikk fra 10. juni 2006, der Else Michelet & Erling Lægereid & Kai Sibbern & Ebbe Ording kommenterte en pågående streik i NRK:

Det som er i ferd med å prege det interne arbeidsmiljøet i NRK er en nærmest militær ovenfra-og-ned-kultur der styringsretten fortrenger den tradisjonelt lyttende og inkluderende bedriftskulturen. Åpen og tillitsfull diskusjon er på vikende front overfor det som blir opplevd som en ledelse med stort kontrollbehov og hang til hemmelighetskremmeri.

Jeg kjenner meg til de grader igjen fra styrings-ukulturen ved mitt egent HF-fakultet ved UIO. Fra Norges største medieinstitusjon, NRK, til Norges største utdaningsinstitusjon, UiO: Problemet er det samme. Et demokratisk underskudd tapper landet for umistelig kompetanse og skapende energi. Kombinert med smal bedriftøkonomisk tenkning — som til de grader også styrte NRK under Bernander — blir det alvorlig for Norge. En politisk snuoperasjon må til! Hvem fester grepet? En ny rektor ved UiO? En ny kringkastingssjef? Eller en ny utdanningsminister? Tenkte jeg.

 

Vårt Land 31.4.05 (usignert, nynorsk)

Med utgangspunkt i "Skilpaddens Sang" kjørte Vårt Land fram et intervju over to sider om min avskjed og hvorfor. Kan hende var det dette intervjuet som gjorde at jeg nå bestemte meg for selv å formulere meg skriftlig i offentligheten om min avskjed. I løpet av fem hektiske dager — fra tirsdag til lørdag — hadde nyheten nådd radio og riksdekkende aviser med stor kraft og tyngde — og langt utover hva jeg hadde trodd var mulig. Dette bekreftet at saken hadde et nasjonalt perspektiv i seg (hvilket jeg selv hadde understreket allerede i det første avisintervjuet (Dagbladet (27.4.05). Dette handlet om en markeds- og Mammon-tenkning som var i ferd med å prege hele landet fra sektor til sektor (utdannig, helse, samferdsel, you name it). Intervjuene denne uka hadde vært både mange og lange, og viktige poenger var trukket fram. Men hele veien hadde jeg kommet til uttrykk indirekte, gjennom enten intervju eller også gjennom ren kommentar. Nå, kjente jeg, var det min tur til å ta pennen fatt. I ettertid vet jeg ikke helt om det var klokt. Det brakte  en stemme fra fortiden inn i debatten med brask og bram — Gudmund Hernes.

Men, denne helgen satt jeg meg altså til å skrive noe som ble til min første kronikk i Aftenposten noen dager senere.

 

I mellomtiden ble saken tatt opp i UiOs egen studentavis:

Universitas 4.5.05

Med et stor fargebilde av Helene Uri og meg var dette ingressen:

Ressurspersoner rømmer Universitetet. Denne våren har to av Norges mest profilerte akademikere sagt opp sine stillinger ved Universitetet i Oslo. De etterlater en krass slakt av Kvalitetsreformen.

Førsteamanuensis i lingvistikk, Helene Uri, vil ikke gå i dybden på årsaken til sin oppsigelse i februar, men oppgir at konflikt med ledelsen var hovedgrunnen. Hun vedgår imidlertid at kvalitetsreformen også spilte en betydelig rolle. Den gjorde det enklere å si opp... Uri gir sin fulle tilslutning til professor Jon-Roar Bjørkvolds kritiske uttalelser om kvalitetsreformen og fordømmer koblingen melllom fag og penger. Det at italiensk var truet med nedleggelse, er helt utrolig. For en tankegang. Bare se på arabisk for eksempel. Plutselig blir interessen stor på grunn av 11. september. Slike ting kan man jo ikke forutse, sier hun.

Helene Uri har jeg aldri selv møtt, bare lest. Jeg fryder meg nå (høsten 2007) over hva hun får til med språkformidling for det ganske land, kompetent, lekent og nytenkende. I juni 2006 utgav hun en såkalt nøkkelroman fra UiO-miljøet, De beste blant oss.  Tja, hvem er egentlig det? Boka er elegant, nådeløs og satirisk, med stor gjenkjennelseskraft. Her angripes det akademiske klatresamfunnet rottenskap. Viktig. Dog var dét ikke et primært anliggende for min egen avskjed. At Helene Uri som følge av denne boka er blitt en nasjonal ressurskjendis, er vel verd å notere. Det sier mye både om hennes og bokas betydning. Gratulerer! sier jeg til storfamfunnet — som fikkk henne. Kondolerer! sier jeg til universitetssamfunnet — som mistet henne.

Universitas brakte i sin artikkel viktige studentkommentarer inn i debatten:

Det kom som en overraskelse for meg personlig, sier Jon Mikkel Broch, student og leder i programutvalget ved Institutt for musikkvitenskap. Jeg hadde hørt at han hadde sagt opp på en torsdag, dagen før hans siste forelesning. Den var akkurat som hans andre forelesninger, bortsett fra at han hadde invitert tolv kolleger til å høre på sammen med studentene. Han gjorde det ikke til noen spesiell greie, sier student Signy Alsåker Øverland. Det er imidlertid en spesiell greie når Bjørkvold etter 35 år ved Universitetet sier opp sin stilling uten annen  grunn enn utviklingen i norsk utdanningspolitikk. Flere av Bjørkvolds tidligere studenter sier de er glad han gikk ut med sin kritikk, og håper at flere nå forstår alvoret i situasjonen. En konsekvens er jo at en av våre mer omstridte, men samtidig dyktigste forelesere er borte, sier Ålvik. Det handler om hva slags verdier som skal ligge til grunn for høyere utdanning, sier musikkstudent Ketil Storheim. Om å kunne ta vare på de små ideene, på bredden i universitetet. Men vi har jo mistet en foreleser som oppfordret oss til å tenke sjøl og finne oss selv i faget. Det er trist.

 

Jeg fikk også mulighet til å understreke viktige poenger om mitt modermiljø:

Det er ikke noen konflikt mellom meg og instituttet. Hadde ikke ting blitt slik de har blitt, så hadde jeg selvsagt fortsatt. Jeg er glad i både faget mitt og studentene, sier Bjørkvold.... Når jeg sist høst alene måtte sensurere mitt eget kull på 30-40-studenter i russisk musikk på grunn av sparing, forsto jeg at noe var alvorlig feil. Etter 35 år vet jeg at det er vanskelig nok å bestemme en karakter for selv to-tre sensorer når vi diskuterer. Å måtte gjøre det alene, med trynefaktor som, uunngåelig, kommer i tillegg med mine egne studenter... Nei, jeg kunne ikke stå inne for det. Studentenes faglige rettssikkerhet er truet.

Jeg fikk senere en drastisk konkretisering av dette i et selskap hos en, ironisk nok, slett ikke-reformkritisk venn og UiO-kollega. Hans datter hadde fått karakteren D på sin eksamen med ene-sensur. Etter klage ble den løftet til A — altså fra bånn til topp! 1. juni 2006, altså et års tid etter oppslaget i Universitas, nådde denne type evalueringssvikt riksavisene. Illustrert med bilde av en student som gikk fra karakteren D til B etter klage, er dette Aftenpostens overskrift: "Klageflom på sensorenes ABC — Bekymret for rettssikkerheten."

19.6.06 leser jeg i Uniforum 8/2006 et oppslag om "enerådende sensorer". Jan Erik Rekdal "som kaller ordningen uetisk", har startet en underskriftskampanje for å få tilbake ordningen med to sensorer. 177 ansatte ved fakultet har hittil skrevet under oppropet," heter det i Uniforum.


Men Rocambole var ikke død. Studiedekan Tor Egil Førland, som innførte ordningen, avviser selvsagt protesten: "Dersom vi skulle hatt to sensorer på alle eksamener, ville det kostet oss undervisningsplikten til tretti ansatte". "Alle eksamener?" Ja, det sier mannen som gikk i spissen for en masseinnføring av småkurs med ditto eksamensprøver i en grad som snart får videregåendetrinnet til å se ut som et dybdestudium (mange fag opererer nå  med kurs på 6-7 ukers varighet+eksamen = "modulisering"). Om ikke HF-dekanatet evner å ta til vettet, må jeg spørre: Hvor bliver den nye UiO-rektor — han som høsten ble valgt på et reformkritisk program!? Geir Ellingsrud!

 

Aftenposten-kronikk 6.5.05

Jon-Roar Bjørkvold: "Opprør mot akademisk vanstyre"

Kronikktittelen var ikke min, den var Aftenpostens. Mitt manus sa "Opprør". I tillegg hadde kronikkredaktøren valgt å sette inn et stort fargebilde av Gudmund Hernes der han viser fram en bok om økonomi og skole — og med følgende bildetekst: "Vi alene vite: Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes skapte ovenfrastyrte akademiske læresteder gjennom diktat, men denne enevoldspolitikken har svekket forskningens skaperkraft  og undervisningens bredde, i stedet for å styrke dem, hevder avgått professor Bjørkvold."

Her er et utdrag av denne kronikken:

"Folk er ikke kompetente, slik oppfatningen av den suverene velger forutsetter — de er irrasjonelle, uvitende og autoritære. Trusselen fra demokratiet kommer fra demokratiet selv".

Slik formulerte maktutrederen Gudmund Hernes seg på sent 1970-tall (sitert etter Trippestad 2003: "Mistillitens sosiologi — Retorikk og reform i Hernes' utdanningspolitikk"). Konklusjonen var klar: Demokratiet svekker makt. Altså må makt styrkes ved svekkelse av demokratiet om politiske reformer skal kunne sjøsettes effektivt og raskt. Vekk med grunnplanet som bremsekloss! Da Hernes ble utdanningsstatsråd, ble visjon til virkelighet. Det skjedde i fire satser:

1 Lærerråd/instituttråd ble avskaffet som beslutningsansvarlig organg hele veien fra grunnskoler til høyskoler og universiteter. Vi, læørere på alle trinn, var dermed parkert som gruppe, uten reelt votum på egen arbeidsplass.

2. Rektorrollen ble snudd, skolelederen ble definert fra å være lærernes representant oppover i systemet til å bli fylkets kontrollforlengede arm nedover i systemet.

3. Skoledirektørembedet ble nedlagt. I denne prosessen mistet flere jobben, det skjedde uten nåde. Utdanningsdirektører ble tilsatt, fokus ble endret.

4. Kommandolinjer ble stramt etablert fra departement til direktører til rektorkontorer, med målstyring og byråkratisk kontrollrapportering som verktøy.

Og mininsteren kunne lene seg tilbake i sin statsrådsstol og maktberuset uttale:

For en tro gir ett folk. Det er tankene som må løftes og uniformeres om nasjonene skal holdes sammen. (...) Basis er vrang. Vi får ta det igjen ved å forme overbygningen. Skal vi sikre den rette tro, må læren være ens. Altså trenger vi læreplaner. (...) Altså trenger vi godkjenningsordninger oppsatt etter kongelig befaling. Og i denne sak så gjelder som bekjent: Kongen — det er meg!" (Forskerforum nr. 9 1999).

Også en annen professor har fått stor innflytelse på norsk utdanningspolitikk: Viktor Norman. Mens Hernes tenkte maktstrategisk for å få sving på skolesakene, tenkte Norman økonomisk for å få sving på finanssakene. I 1991 la han som utvalgsleder frem utredningen "Mot bedre vitende", der et effektiviseringsperspektiv trekkes opp: "Analysene viser at samfunnet kan oppnå gevinster på mellom 115 og 130 milliareder pr. år." Flere mulige effektiviseringsområder blinkes ut av Norman-utvalget: utdanning, helsesektoren, samferdsel. Og først av alle: utdanningssektoren.

Makt med Hernes + sparing med Normann — dette var politisk potent. Med stadig stigende uro så jeg hva som var i ferd med å skje, både på egen arbeidsplass og rundt om i utdannings-Norge. I 1995 skrev jeg et brev til direktør og rektor ved Universitetet i Oslo. Jeg ga brevet overskriften "Forskning, frihet og tilfeldighetenes spill". En dyp uro måtte varsles. Og varselet kjentes ikke mindre viktig i 2005:

Også universiteter og høgskoler, presumptive sentra for fri tenkning og undervisning, rammes av virksomhetsplanleggere og økonomer med snorrette linjaler.

Kvalitetssikring (et allergiutløsende moteord) i forskning må som en av sine fundamentale visjoner gå ut på å sikre selve forskningsprosessen best mulig utfoldelsesbetingelser og vekstvilkår. Frihet er ett stikkord. Tillit et annet. Utløsning av glede, entusiasme og begeistring må være helt sentralt.

Forskning er en sårbar virksomhet. En forsker må prise seg lykkelig om han/hun makter å få tak i et par virkelig gode, originale tanker/funn i løpet av et helt forskerliv. Mer er det ikke, for de fleste. Det handler om ytterst finstemte prosesser, der alt hva forskeren måtte eie av følsomhet, idérikdom, dristighet, systematikk, intuisjon, analytisk blikk, arbeidskraft, konsentrert ro og kombinatorisk kraft må mobiliseres for å makte løftet over grensen for tidligere viten, fra kjent til ukjent. Alt må gjøres for å verne om dette.

Noe er i ferd med å gå fryktelig galt ved våre universiteter og høgskoler. Lansering av stadig nye skjemaer, virksomhetsplaner, strategiske planer, individuelle arbeidsplaner, målstyring, rapporteringskrav og betente diskusjoner om arbeidspliktorganisering og stemplingsur er nå i så stor grad i ferd med å gripe inn i forskerhverdagen at noe stivner til, fryser fast. Støyen utløst i jaget på ytre dokumentasjon er blitt så omseggripende at mange ikke lenger finner den nødvendige roen som skal til for enda en gang — kanskje — å få tak ideen som forløser god forskning, den forskning som samfunnet trenger og ønsker. Kvantitet forveksles med kvalitet, kvantitetssikring med kvalitetssikring. Hvorfor? Kanskje er det slik at byråkratiske planleggere som opprinnelig satte i gang dette i Statskonsults møterom, egentlig intet vet om kreativitetens vesen i kunst og vitenskap, hva det musiske i oss rommer.

Forskningsfunn kan ikke planlegges og sikres, verken i strategiske planer eller gjennom oppfylling av delmål på vei mot hovedmål, fomulert i januar, oppsummert i desember. Tvert imot. Slike mer mekanisk oppsatte planer kan snarere sperre utsynet, forblinde for muligheten til å se, fordi planen i utgangspunktet foreskrev noe helt annet. Forskningsprosessen er ikke kausalt lineær, den går som regel ikke opp. Den er gjerne uforutsigbar, labil, på ett plan helt ukontrollerbar i viktige faser. Den kan lykkes — og mislykkes. Ingen vet helt — om, når og hvordan. Og selv hos den mest bevisste forsker skjer en vesentlig del av den kreative prosess utenfor den styrte bevissthets kontroll, subliminalt, altså under bevissthetsterskelen. Disse prosessene unndrar seg pr. definisjon en faktisk beskrivelse, Tenkning og tenkningens langsomme modning kan ikke uten videre utmyntes i statistiske tabeller. Slike krav til dokumentasjon treffer ikke bare helt på siden. De kan ruinere den kreative impuls, selv spydspissen i forskerkompetansen.

Det ytre press fra myndighetene som forvalter makt befinner seg i feil toneart, åpenbart uten selv å ane det, i grell dissonans med forskningens dypeste egenart. Mister forskningen sin kraft, brekker universiteter og høgskoler ryggen.

(...)

Penger som økonomisk incentiv, og gevinst som kvalitetskriterium er tidens enerådende tanke. Men verdiskaping skjer ikke på børs. Verdiskaping skjer i mennesket. Mammon brøler og Musene tier. Ved Universitetet i Oslo er sykefraværet dramatisk stigende (...) Det er både stortingsvalg og rektorvalg ved Universitetet I Oslo til høsten. Med "Rage against the Machine: "We gotta take the power back!"

..............

Nå ble det virkelig rabalder! Hernes, som lenge hadde sittet uvant (for Norge) stille i en stilling i Paris, svarte illsint tilbake og ville — igjen — innta center stage i norsk utdanningdebatt (som vi snart skal se). Dermed sporet debatten på et vis av. Den ble, dessverre for sakens nasjonale dimensjon, nå i en fase redusert til en sluggerrunde med Hernes mot meg. At han kunne bli provosert, hadde jeg selvsagt regnet med da jeg skrev kronikken. Men den tilspissende kronikktittelen + bildet + bildeteksten fikk Hernes, om mulig, til å brøle enda høyere— og på en måte — jeg ikke var forberedt på. Jo da, kronikkens hele ansats var et angrep på Hernes' utdanningspolitikk: Jeg ville begrunne min avgang med et historisk blikk på utviklingen av universitetspolitkken, dreiningen fra tidlig 1990-tall mot stadig mer marked gjennom makt. Og Hernes var så ubetinget den sentrale markeds- og maktpolitiske eksekutør i denne perioden. Men Hernes-angrepet var ikke kronikkens hovedsak, verken i omfang eller essens. Omfang og essens var forskningens vesen og hvordan den skades av Mammon og Makt. Derfor siterte jeg rikelig fra det "Skilpaddebrevet" jeg skrev til ledelsen ved UiO allerede i 1994 (publisert i Skilpaddens Sang, 1998, gjengitt ovenfor).

Den som ringte meg samme morgen som kronikken stod på trykk og gratulerte var professor Bjarne Waaler. Som tidligere rektor ved Universitetet i Oslo og preses i Det Norske Videnskaps-Akademi veide Waalers votum tungt. Derfor gav Waalers rause tilbakemelding en ekstra indre støtte som jeg visste jeg ville trenge. For nå lå det motstand i luften — ulike posisjoner måtte luftes ut. Framfor alt visste jeg at Hernes ville komme på banen med et brak.

I mellomtiden gav prodekan Tor Egil Frøland lyd fra seg. Han hadde lest min kronikk og registrert min avgang:

Aftenposten 7.5.05

Tor Egil Førland: "Underlig tid å gå av på!"

"For vårt fakultet alene, har vi nesten 400 ansatte. En oppsigelse av en professor må ikke blåse dette ut av proporsjoner"... Han mener studiereformens kritikere har fått for mye oppmerksomhet og ønsker en bredere balanse i debatten....Bjørkvold er utvilsomt en flink musikkvitenskapsmann, men det betyr ikke at hans vurderinger av organisasjonen i sin helhet skal opphøyes. Dette er ikke et system for de eldstes råd."

Geriatriperfiditeten ("... de eldstes råd") kledde ham neppe, mange reaksjoner til meg fra kolleger tydet klart på det. Hva mente egentlig TEF?

 

Så rykket utdanningsministeren selv offentlig ut:

Dagbladet 7.5.05

Kristin Clemet: "Personalsaken" ved UiO

Flere har de siste dagene kommentert og reagert på at jeg har avvist å kommentere Jon-Roar Bjørkvolds oppsigelse ved Universitetet i Oslo under henvisning til at det er en "personalsak". For at denne historien ikke skal fortsette å leve sitt eget liv: Jeg har aldri omtalt den som en personalsak. At det uttrykket muligens er blitt brukt, skyldes dårlig kommunikasjon mellom departementet og NRK, der mine medarbeidere fikk inntrykk av at dette utelukkende gjaldt en ansatts forhold til sitt institutt. Jeg beklager at det oppstod en slik misforståelse, men slikt skjer av og til i en hektisk hverdag. Dette har jeg også informert Bjørkvold om direkte. Selv vil jeg aldri vike tilbake for å diskutere Kvalitetsreformen i høyere utdanning. Jeg har da også møtt Bjørkvoød til debatt og gjør det gjerne igjen! (Vi debatterte, sivilisert, på Dagsnytt 18, NRK P2, 28.4.05)

 

Nå rykket to kolleger ut til mitt forsvar — og mot Førland og reformen:

Aftenposten 9.5.05

Dagne Groven Myhren: "Det nye Bakvendtlandet"

Det er en underlig tid vi lever i. Idéhistoriestudentene klager i Aftenposten over at de ikke får tid til å fordype seg. De gir "Kvalitetsreformen" skylden. Samtidig meldes det at en nyskapende og avholdt musikkprofessor sier opp i protest mot samme reform. Han er ikke den eneste som er oppgitt, men er visstnok den første som gjør alvor av å forlate Universitetet. En grunn er at reformen gjør det vanskelig å drive forsvarlig forskning, og universitetsundervisning skal jo være forskningsbasert. Kort sagt, forskeren får ikke forsket, og studentene ikke studert. De frie studier er en saga blott, og universitetet er nærmest blitt skole.

 

Aftenposten, 10.6.06

Thomas Mathiesen: "Universitetsdisiplin"

Jon-Roar Bjørkvold har sagt opp sin stilling som professor ved Universitetet i Oslo. Bakgrunnen er protest mot styreform og undervisningsreform ved universiteter og høyskoler. I mine ord: Ovenfrastyring med skjemaer, virksomhetsplaner, strategiplaner, arbeidsplaner og rapporteringskrav, kort sagt målstyring, eter seg inn i skapende, fantasitrengende, overskridende, uferdig forskningsvirksomhet, byråkratiserer og gjør den skjematisk, nøytraliserer den. Den nye studieordningen gjør det samme. Undervisningsreformen er et produkt av styreform.

Prodekanus ved HF-fakultetet, Tor Egil Førland, synes det er en underlig tid å gå av på. (Aftenposten 7. mai)...Førland har knapt forstått hovedpoenget. Han tenker i oppdeling av verden, akkurat som tenkningen i tidens styrings- og undervisningsreform. Når du underviser, gjør du en ting, når du forsker, gjør du en annen. Derfor påvirker ikke studiereformen iinnholdet i forskningen. Det gjelder jo bare å skjerme forskningstiden.

Å skjerme tid er viktig. Men langt fra nok. Undervisningsreformen følger ikke Førlands byråkratiske oppdelinger. Du underviser ikke fra 9 til 12 for deretter glad og fornøyd å gå over til forskning. Det blir med deg. Undervisningsreformen, med sine kurser, pensumplaner, rapporteringssystemer, undervisningsplaner, eksamensopplegg, gjennomstrømningskrav, inntjeningskrav og målstyring, gjør noe med oss. Det eter seg over Førlands tidsskiller, spiser oss halveis opp, får etter hvert, all oppmerksomhet. Vår tenkning disiplineres uten at undervisningen blir mer "forskningsbasert". Den blir snarere nivilert. Dette er bakt inn i ovenfrastyringen generelt. Jon-Roar Bjørkvold fortjener vår støtte.

Thomas Mathiesens analyse er en presis psykologisk beskrivelse. Førlands innlegg avdekker (selvsagt) en like opprutet tenkning som de skjemaene han, som undervisningsansvarlig, kontinuerlig sendte ut. Men på ett punkt vil jeg utdype Mathiesen. Det tiltagende rapporteringspresset gjør at mange føler seg skviset i et "double bind" — et hverken eller der både undervisning og forskning lider. For meg førte det til et stadig stigende stress, ja, en dårlig samvittighet. Jeg maktet ikke å svare på alle skjemaene (særlig var arbeidstidsregnskapet for meg en kronisk pest og plage) — og visste at noen "høyere opp" ikke likte det. "Jeg — en skulker?!"

På et tidligere tidspunkt hadde jeg prøvd å skjerme invaderingen av min forskningstid ved å avstenge meg fra e-mail. Jeg tenkte som så at de som måtte ville ha tak i meg fikk enten skrive, fakse eller ringe. Men da fikk jeg en ubehagelig telefon fra en nyansatt universitetsdirektør som ville ha meg inn på teppet. Den gang gav jeg etter. Hva lesning av byråkratisk e-post og en haug av junk-mail siden da har tatt fra meg av kostbar forsknings- og skrivetid, tør jeg nesten ikke tenke på. Men den nye direktørkosten falt iallfall til ro. Han trodde vel at han hadde styrket UiO og kvalitetsreformen ved å få også meg på e-postnett.

 

Og så kom Hernes' svarkronikk med et brak. Ikke til sakens realitetet — hvordan jeg påviste at han skritt for skritt hadde avsvekket demokratiske posisjoner og funksjoner i det norske utdanningssystemet. Nei, han tok fatt i min kronikk som om dette var en doktordisputas; han gikk til verket i rollen som, iallfall i egne øyne, en drepende førsteopponent:

Aftenposten-kronikk 12.5.05

Gudmund Hernes: "Akademisk sitatfusk"

Ikke nok med at han beskyldte meg for sitatfusk i min kronikk. Han fraskrev meg like godt evnen til å fatte ironien i en tekst:

Bjørkvolds bokstavelige tolkning viser at han har det samme problem som elever i videregående skole ofte har vist ved norskeksamen: å forstå ironi er en vanskelig idrett.

 

Angrepet mot meg var så elegant grovt at jeg syntes jeg måtte svare. Klokt? I ettertid vet jeg ikke helt. Hernes-sporet ble jo nå hauset opp. At Hernes hadde gått over stag i sitt forsøk på å ta meg, var nå en ting. Men ironi!? Hundre tusener av lærere hadde vært herjet med av Hernes i et tiår — og så sier han at "det er bare ironisk ment! "The proof of the pudding is in the eating". Jeg bestemte meg for at denne setningen skulle inn i min neste kronikk. Virkelighetens skole avkledde Hernes alt retorikkfiksfakseri, mente jeg og gikk ufortrødent i gang med mer kronikkskriving.

I mellomtiden kom prodekanus Førland, sikkert oppmuntret av Hernes-angrepet, med et konkret utfall mot meg:

 

Dagbladet 19.9.05

Tor Egil Førland: "Bjørkvold og studiereformen"

...Bjørkvold hevder at ved UiO "vil reformen blant annet legge ned de fagene som har få studenter, deriblant italiensk og polsk." Tvert om har HF nylig tilsatt lærere i begge disse fagene. I tillegg til stillingene nevnt over — og startet innføringskurs i italiensk. At dette studietilbudet har fått mange studenter, gjør det vel ikke dermed verdiløst."

"Dristig Førland, dristig! Du juger offentlig, tenkte jeg, du farer med grovt argumentasjonsjuks for å holde stand mot kritikk. Du vet inderlig vel at den italienske ambassade grep inn. Du vet inderlig vel at det ble tillyst krisemøte mellom ambassaden og rektor. Du vet inderlig vel at Italia kom inn og finanserte den ene halvparten av en stilling for å redde italiensk. Og du vet inderlig vel at dette var hele nøkkelen til snudd oppslutning i faget. Og så går du ut å bruker italiensk-saken mot meg, din ...! "! tenkte jeg — og forventet at noen av dem som førstehånds hadde slåss mot Rogan og Førland på vårt fakultet i italiensk-saken ville gå ut i pressen og nå sette Førland på plass, kle ham naken. Jeg snakket med flere av de involverte, med en av dem faktisk lenge på telefonen. Hun bekreftet sin kamp— men orket ikke /turte ikke mer kamp. "Jeg er utslitt" sa hun, " du aner ikke hvor mye kjeft jeg har fått av Rogan på kammerset underveis. Jeg skal være ved UiO i mange år til. Jeg må nå få fred." Heller ikke rektor rykket ut. Det undret meg. Var det noen som ved UiO kjente til hvordan italiensk-krisen ble midlertidig avverget, ja, så var det jo Arild Underdal. Han stemme i offentligheten ville satt mye på plass i debatten. Den hørte vi ikke. (Mer om den skandaløse italiensk-saken følger i et eget avsnitt under gjennomgangen av debatten om kvalitetsreformen 2006 - 2007. Bruk gjerne linken ovenfor.)

Men selv hadde jeg nå mer enn nok med å skulle svare Hernes.

Forstod han ikke at han hånet store deler av skole-Norge når han i kronikken med brask og bram framhevet sitt genuint demokratiske sinnelag i utdanningpolitikk og at uttalelser som tydet på det stikk motsatt bare var Hernes-ironisk, og slett ikke Hernes-faktisk-politisk ment?

Kunne Hernes, om mulig, dreie ironi- og utdritingsskruen mot meg enda et hakk rundt i ren retorisk rus og i enda større grad kjenne seg ikledd seierherrens gevanter? Meg hadde han jo nå frakjent både akademisk moral og allminnelig leseevne. Det var vel ikke særlig mer å hente her, mente jeg. Skulle han anmelde meg for en slags majestetsfornærmelse? Han hadde jo tross alt sagt at i utdanningspolitikken gjelder dette: "Kongen — det er meg!".

Blant annet slik tenkte jeg og skrev, med tusener av lærere i ryggen, følte jeg. For dette var manges sak (jeg hadde en solid bakspiller i Tom Are Trippestad, han hadde lenge arbeidet med doktoravhandling om Hernes) og kunne furnere meg med et rikholdig materiale):

 

Aftenposten, kronikk 20.5.05

Jon-Roar Bjørkvold: "Gudmund Hernes og Lucky Luke"

Sitatfusk? En ting må være helt klart: Det er bare Lucky Luke som trekker raskere enn sin egen skygge. Og treffer. Gudmund Hernes glemte det. Han trekker riktig nok kjapt, men ikke kjapt nok. Og bommer. Skjønt et streifskudd rammer, såpass skal han ha. For Hernes har rett i at følgende sitat ble løsrevet fra sin fulle kontekst:

"Folk er ikke kompetente slik oppfatningen av den suverene velger forutsetter — de er irrasjonelle, uvitende og autoritære. Trusselen fra demokratiet er kommet fra demokratiet."

Dette sitatet er hentet fra maktteoretikeren Hernes' drøftelse av hva han selv kaller samfunnets styringssystemer og deres perverteringer ("Forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon", Oslo 1978). Men mitt anliggende dreier seg ikke om en avgrenset analyse av 1970-talls Hernes og pensumbøker i samfunnsfag.  Mitt anliggende dreier seg om dette sitatet satt inn i en annen kontekst: hernesismen som styringssystem fra 1990-tallet og like inn i dagens utdanningssamfunn. Og her kaster Hernes lange skygger. Titusener av lærere på alle trinn er gjort demokratisk maktesløse på egen arbeidsplass. Skoler og lærerværelser, institutter, høyskoler og universiteter over hele landet kan bekrefte dette.

Her var det at jeg skulle ha inn en engelsk punchline: "The proof of the pudding is in the eating". Men Aftenpostens kronikkredaktør strøk dette, av prinsipp skal alt i denne avisens kronikker være på norsk, fikk jeg senere vite. Uansett, jeg forsatte slik:

"Akademisk fusk," roper Hernes. "Retorisk juks!" svarer jeg tilbake og kan enkelt belegge sammenhengen i Hernes' tenkning fra hans professorale 1970-tall til hans utdanningspolitiske 1990-tall. For antidemokrati-sitatet fra 1978 står på ingen måte løsrevet fra Hernes' senere tenkning og virke. Tvert imot. Det var ut fra en slik modelltenkning at Hernes overstyrte Norge som utdanningsminister. (Se Tom Are Trippestads artikkel  i den nye maktutredningen:  "Som man reder ligger man. Hernes' retorikk og utdanningspolitikk", dessuten "Mistillitens sosioligi" i "Dannelsens forvandlinger", red. Rune Slagstad & al. Oslo, 2003).

La meg nøye meg med en smule fyldigere utdrag av en Hernes-tale fra 1991 (i "Fra godkjenning til forskning. Lærebokseminar, Leangkollen, 8.-10. nov. 1991): "Jeg skal styre landet under ett for å holde samlingsverket sammen. Og da kan ikke folket tro det de lyster og gjøre det de lyster ... I disse EØS-tider ... kan ikke jeg, som medlem av Kongens råd, ta sjansen på at tilstandene blir rent asiatiske i fedrelandet ... Det som oppløses av en naturlig infrastruktur, må vi bøte på ved å påvirke personlighetsstrukturen. Basis er vrang, vi får ta det igjen ved å forme overbygningen. La gå at folk er det de spiser, og at jordbrukerens blikk er rettet mot jorden. Men la oss gi dem åndelig føde ... løfte deres ånd til felles sfære. For en tro gir ett folk. Det er tankene som må løftes og uniformeres om nasjonen skal holdes sammen ... Skal vi sikre den rette tro, må læren være ens. Og i denne sak gjelder som kjent: Kongen, det er meg." Sa altså utdanningsminister Hernes i 1991. Og handlet deretter.

I sitt tilsvar til meg (Aftenposten 12.5.05), demoniserende i beste Hernes-stil, trekker han frem utsagnets punchline: "Kongen det er meg!": "Bjørkvolds bokstavelige tolkning viser at han har samme problem som elever ofte har vist i den videregående skolen ved norskeksamen: å forstå ironi er en vanskelig idrett." Næmmen Gudmund Hernes, da. Les tekst! Her er det din folkeforakt det handler om, ex officio. Skal vi si — en pervertering?

Hernes er fortid i Skole-Norge. Men småherneser råder landet over, i et kommandoøkonomisk regime. Derfor er denne debatten viktg — nå. En redemokratisering av målstyrte lærerværelser og institutter må settes på norsk utdanningspolitisk dagsorden. Også for elevenes skyld. For krenkes læreren, svekkes den kraft som skal til for å gi undervisning bærekraftig kvalitet og musisk mening. Forunderlig, tenker jeg, at sosialdemokraten Hernes i praksis så til de grader glemte betydningen av refrenget i en gammel arbeidersang, meislet i moll: "Vi er de tusener som bygger landet."


Hernes-svaret kom fire dager senere:. Her er noen få linjer fra

Aftenposten-kronikk 24.5.05

Gudmund Hernes: "Da jeg herjet som verst i landet"

Til forberedende prøver lærte vi at et utsagn blir ikke sant fordi det samme er sagt av en annen person. Og at en tolkning blir ikke bedre ved at en annen har misforstått på samme måte ... Bjørkvold insisterer på å lese dette bokstavelig. Til musikkprofessor å være er det temmelig umusikalsk .... Når det gjelder Bjørkvolds forhold til fakta, henviser jeg til studierektor Tor Egil Førlands innlegg i Dagbladet 19. mai, der han punkt for punkt påviser uefterretteligheten i hans fremstilling.

Jeg leste så øyet ble tørt. "Forberende prøver": Ja visst — Hernes-ironi! "Temmelig umusikalsk": Helt klart — Hernes-ironi, den skøyer'n! Førlands innlegg? Selvironi — minst! Og jeg mintes salige Ibsen og hans evig aktuelle Peer Gynt: "Hvor Udgangspunktet er galest, blir tidt Resultatet originalest."

Underlig, tenkte jeg.. Mannen påberoper seg viktigheten av å forholde seg til "fakta" og synes samtidig så totalt å ha glemt/fortrengt at titusener av lærere gang på gang mobiliserte mot ham som utdanningsminister fordi de — med rette — kjente seg massivt tråkket på og overstyrt: "Hernes må fjernes!" runget i gatene. Men jeg lot være å svare ironiens Peer Gynt. Virkelighetens skole talte ham jo så allikevel massivt imot, "punkt for punkt".

Samme dag som Hernes' kronikk ble trykt i Aftenposten kom et motsvar fra en av dem som hadde gått i tog og ropt "Hernes må fjernes!". Skal jeg kalle det — skjebnens ironi:

 

Varden 24.5.05

Eivind Blikstad: "Professor Bjørkvold — forever"

Jon-Roar Bjørkvold har trukket seg i protest som professor ved Universitetet i Oslo. Grunnen er, i all sin korthet og i mangel på akademiske vendinger, at Bjørkvold misliker sterkt utviklingen mot at studenter sendes på samlebånd gjennom universitetet og at forskningen i økende grad blir markedsstyrt

For oss spiller det ingen rolle om Jon-Roar Bjørkvold har trukket seg. Da Muhammed Ali i sin tid ble fradømt tittelen som tungvektsmester i boksing som følge av at han nektet å delta i Vietnam-krigen, ble det ignorert av folk flest. Ali fortsatte som "Folkets mester". Ikke noe byråkratisk vedtak kunne rokke ved posisjonen hans.

Alle som har smakt Bjørkvolds venstre uppercut ("Det musiske menneske") og hans påfølgende høyre, "Skilpaddens sang", har tatt poenget. Jon-Roar Bjørkvold kan gå av, og gå så langt han vil, han er og blir selve professoren for oss som har lest bøkene hans eller latt oss ildne og begeistre av hans kurs og foredrag. For mannen har den sjeldne egenskapen at han både er lærd og leken på samme tid. Ingen som har opplevd professoren danse rundt i den pedagogiske ringen vil noensinne glemme det.

På begynnelsen av 1990-tallet arrangerte Grenland Familiekontor noe som ble kalt "Skiensseminaret". Disse seminarene ble møtesteder i skjæringspunktet mellom fag og kultur. Hit kom Jon-Roar Bjørkvold for å holde dagsseminar i 1992 om livskrefter, sang og utfoldelse. Det musiske menneske var hans ærend, og han tok forsamlingen med storm. Stormen økte i styrke utover dagen, og da Bjørkvold rundt klokka 1600 marsjerte inn i Moskva mens han tok for seg forholdet mellom russisk musikk og politikk, ja da var det like før taket på Høyers hotell blåste av. Rottefangeren fra Hammeln hadde vært arbeidsledig hvis Bjørkvold hadde lokket med fløyte i den samme byen. Folk lo og gråt om hverandre, for professoren formidlet sitt budskap i mange kanaler. Seansen endte med at han satte seg til pianoet og fikk kursdeltakerne til å synge barnesang med lunger og hjerter på vidt gap.

Professor Bjørkvold er og blir vår professor. Sa, sa, sa, bra, bra, bra! Og måtte universitetesreformen stryke!

 

Aftenposten 31.5.05

Lektor Thor Vardøen, Nesodden: "Hernes herjer videre"

Retorikk. "Man kan faktisk beskrive kommunisme uten selv å være kommunist."  Det har selvsagt Hernes rett i når han tar Bjørkvold i skole i Aftenposten 12. mai. I sitt eget retoriske lysthus vil faktisk Hernes til enhver tid ha sine benklær på plass og retten på sin side (kfr. Aftenposten 24. mai).

I retorikken kan man med letthet beskrive en maktarrogant solkonge uten å være maktarrogant solkonge. Eller en ansvarsvegrende kjappfotkamerat uten å være en ansvarsvegrende kjappfotkamerat.

Praksis er en seigere materie. Tusenvis av lærere på alle nivåer vet nøyaktig hva Jon-Roar Bjørkvold snakker om når han beskriver den ukulturen som Gudmund Hernes innførte i norsk utdanningsvesen. Det byråkratiske loppesirkuset står som hans utdanningspolitiske monument, og for en gang skyld har Hernes ingen grunn til å vise beskjedenhet om sin egen rolle.

For min egen del lever jeg ut den drømmen mange norske lærere har båret siden Hernes-kulturen traff oss: Jeg slår følge med Bjørkvold ut — til friskere luft og høyere himmel.

 

Morgenbladet 10.16. juni 2005

Thomas Hylland Eriksen: "I akademiet"

For mange byråkratiserte akademikere fremstår Platons akademi som en idyll, et fristed for tanken og kjærligheten til kunnskap. Antikkens akademier ble aldri underlagt krav om økt gjennomstrømming. ...

...både undertegnede og andre har brukt spaltemetre de siste årene på å forklare hvorfor universitetssystemet er på ville veier.

1. Det som virkelig betyr noe i verden koster ikke penger, men tid. Langsom tid, for å være nøyaktig. Det gjelder for slike ting som kjærlighet, kunnskap og kjærlighet til kunnskap.

2. Når man begynner å prissette slike ting, slutter man å sette pris på dem.


Motsatt Marx' historiefilosofi, begynte den bedriftsøkonomiske galskapen som komedie, og er i ferd med å slutte som tragedie. Komedien først: I 1997 skulle "Effektiviseringsprosjektet" ved Universitetet i Oslo spare inn 200 stillinger. Hvor mange årsverk som ble brukt på prosjektet er det ingen som kan, eller vil, svare på. Et av de første forslagene som ble lansert, besto i å etablere et fjerde administrativt nivå mellom fakultetene og sentraladministrasjonen, for å "bedre kommunikasjonen"...

Men nå nærmer vi oss tragedien. Enkelte universitetsansatte klager nemlig ikke. De slutter. To av de beste vi hadde ved Universitetet i Oslo har sluttet i vår. "Pesonalsak", sier myndighetene i minst ett av tilfellene. Hørt på maken! Pølsefabrikken har for lengst erstattet Platons akademi.

 

Forskerforum 6/2005

Jon Hustad: "En spurv faller til jorden"

Det er kanskje ikke en trend, ikke på verdensbasis, i det minste, men det er da likevel noe uvanlig. Er det ikke det? Godt etablerte — ja, ikke bare etablerte — men berømte akademikere i faste stillinger ved landets fremste universitet forlater sine embeter. De rett ut sier opp jobben... Og ikke fordi de har fått feitere kall andre steder, neida. Bent ut sagt opp fordi de vantrives. De mener at Historisk-filosofisk fakultet (eller hva det nå heter etter kvalitetsreformen) ikke lenger er en værende arbeidsplass.


Jon-Roar Bjørkvold, landets mest profilerte musikkprofessor, var altså ikke alene. Nå har han fått følge av noe så ukjent som en i offentligheten svært kjent lingvist. 4. februar i det Herrens år 2005 leverte Helene Uri oppsigelsesbrevet. Når dette leses er hun fri, fri fra Universitetet i Oslo, fri fra Underdal, fri fra evalueringsskjemaer og fri fra HF-dekan Bjarne Rogan ... Jeg verken fatter eller begriper hvorfor vi fant oss i dette, sier Helene Uri. ... Noen sa til meg:. Det er ikke du som trenger universitetet, det er universitetet som trenger deg. I all ubeskjedenhet har jeg tenkt at kanskje er det slik. Kanskje instituttet, kanskje HF hadde trengt å kunne ta vare på meg. Det er ikke så mange som meg, i en tid hvor alle snakker om hvor viktig det er å formilde ved siden av å være en god forsker. "Har noen vært sjalu på din kjendisstatus?" Det skal vi ikke snakke om her.

Og Forskerforums redakør tar bokstavelig bladet fra munnen og følger opp intervjuet med Helene Uri i sin lederspalte. Og, meget viktig: Her trekkes også det forestående rektorvalget ved UiO, inn i debatten:

 

Forskerforum 6/2005

Ingar Myking: "Ingen snarvegar til kvalitet"

Kvalitetsreforma har blitt ei ny demarkasjonsline for å skilje mellom rektorkandidatar i akademia... Ved Universitetet i Oslo er dei stridande partane i rektorvalkampen i ferd med å by over kvarandre i kritiske merknader og ditto lovnader om å rette opp skadane frå den etter kvart så utskjelte kvalitetsreforma.


At reforma vekker så mange kjensler er ikkje rart. Berre dei siste månadene har Universitetet i Oslo mist fleire fagfolk grunna reformene i høgare utdanning. Både professor i musikk, Jon-Roar Bjørkvold, og den kjente lingvisten Helene Uri har sagt opp i protest. Noko av det mest urovekkande med debatten om avgangen deira var den offisielle reaksjonen frå landets eldste universitet. Prodekanen ved Det humanistiske fakultet, Tor Egil Førland, meinte Jon-Roar Bjørkvold gjekk av på ei underleg tid: "For vårt fakultet alene har vi nesten 400 ansatte. En oppsigelse av en professor må ikke blåse dette ut av proposjoner".

Ei underleg utsegn er vel heller vår kommentar. Men først og fremst trist. Når sjølv ikkje leiarane ved vårt fremste humanistiske fagmiljø skjønar alvoret i at deres fremste fagfolk sluttar i protest, anar vi kommande problem frå same miljø.

For det er særleg på universiteta det nye, meir marknadsorienterte tonane i norsk forsknings- og utdanningspolitikk har rysta... Resultatet har blitt ei urovekkande forverring av kåra for forskinga. Mindre tid til forsking, mer byråkratiske øvingar i form av rapporteringar og svakare styringsrett over eige akademisk handlingsrom er i ferd med å få professorane til å føle seg som funksjonærar i kunnskapsindustrien....

Også statsråd Kristin Clemet kom skjeivt ut då ho skulle kommentere protesten frå Jon-Roar Bjørkvold. Ho såg på det heile som ei personalsak, var hennar første kommentar. Etter mange sjokkerte reaksjonar frå folk i sektoren, trekte Clemet seg og meinte seg feilsitert... Clemet vedgår no at forskinga har fått tøffare kår ved lærarstadene dei seinare åra.

Det er difor gledeleg at ho ønskjer initiativet frå Universitetet i Bergen om ein gjennomgang av kvalitetsreforma velkomen. Vår spådom blir at det ikkje berre er ved Universitetet i Bergen ein må sjå seg nøyd til å foreta en kritisk gjennomgang av kvalitetsreforma.

 

Aftenposten, 18.6.05

Hallvard Hegna: "Forsvar for Gudmund Hernes"

Det er bra at det vert reagert, slik Jon-Roar Bjørkvold har gjort. Men eg trur ikkje ein kan gje Gudmund Hernes all skulda for miseren i utdanningssystemet. Han hadde trass alt gode intensjonar. ... han var for læring som kosta slit, og han la vekt på kulturarven... "Ein lærer må være stinn av kultur," sa han. ...

Det Gudmund Hernes likevel må bera ansvar for, er innføringa av målstyring som overordna styringsprinsipp (Stortingsmelding nr. 37 1990-91: "Om organisering og styring i utdanningssektoren"). Det som elles har gjort skade er byråkratiseringa, og dei stadige endringane som skulen har vore utsett for. No er det då lagt opp til at Universitetet skal vera ei produksjonsverksemd.

"La skolen være skole!" sa Inge Lønning i Aftenposten i 1987, då han var rektor ved Universitetet. Det har ein lenge ikkje vilja. Soleis har utdanningssystemet kome i et uføre.

 

Og så mobliserte Utdanningsforbundets fagblad:

 

Utdanning nr. 15/2005

med et oppslag over hele forsiden (se bilde under "Min avskjed") pluss dobbeltside-portrett inne i bladet med følgende tekst — med svære typer:

Musikkprofessor maner til OPPRØR

Ingress:Nå er målstyring, makt og markedskrefter i ferd med å ødelegge utdanningssystemet, mener professor Jon-Roar Bjørkvold. Selv har han sagt opp i protest mot kvalitetsreformen i høyere utdanning.

Over nok en dobbeltside ble jeg så intervjuet av bladets prisbelønte journalist, Liv Skjeldbred. Signalet var klart: Denne saken hadde prioritet på vegne av de titusener av lærere på alle trinn som Utdannings-forbundet organiserer. Her ble det åpnet for spalteplass med en skarp journalistpenn som formidler.

Intervjuet var grundig. Et par timer hadde vi sittet sammen i Utdanningsforbundets lokaler i Hausmannsgata i Oslo. Jeg hadde mye på hjertet. Og Liv Skjelbred gav seg god tid, dette var stoff også hun brant for. (Jeg husker at parkometertiden for lengst hadde løpt ut da jeg kom tilbake til bilen min, boten på frontruta dekket senere Utdanning!) Også den etterfølgende fotorunden med Anne Lise Flavik oppe på Blindern- campusen var over, hele formiddagen var i sum gått med til dette oppslaget.

"Hva tror du så studentene synes om at du slutter?" spurte Liv Skjelbred. Jobben var gjort, vi var på vei forbi det nye UB-bygget, skulle bare ned til Blindernveien for å finne en taxi til journalist og fotograf. "Det må du nesten spørre studentene selv om," svarte jeg.

Akkurat da hørte jeg en stemme rope bak meg, ca. 50 meter unna:

"Bjørkvold! Jeg har skrevet et dikt til deg!".

Jeg snudde meg halvt forvirret. Og, der i kjøtt og blod og poesi, var svaret på Liv Skjelbreds spørsmål. For det var en av de studentene som hadde vært til stede på min avskjedsforelesning i april som nå kom løpende mot meg: Ragnhild Zeigler. Så rart.  En styrelse, eller en ren tilfeldighet?!

"Et dikt? Kan du kanskje lese det for oss?" spurte journalist Liv forsiktig, alt mens jeg i øyekroken ante at fotograf Anne igjen hadde tatt fram sitt kamera. Og Ragnhild rotet litt rundt i veska si, fant fram diktet og leste for meg, først litt forsiktig, så stadig fastere, fra mezzo piano til forte, så å si (bilde og tekst publisert i Utdanning 15/2005):

Som man vil høste burde man så.

Men stakkars staten vår har ikke råd

Med innsparing og nedbemanning

kutter de vekk alle spennende fag.

At dårligere tilbud kalles kvalitetsreform

kaller jeg bare et bedrag.

Når våre beste lærere slutter i protest

burde noen få øyene opp

før denne trenden går for langt

må noen snart si stopp.

Vårt kjære universitet

er fanget av kapitalismens klo

her er det fortjeneste som teller,

kvalitet skylles ned i do.

Jeg lar fotograf Flaviks bildeserie fortelle. Ragnhild leser og jeg lytter:

 

Jeg er brennsikker på at Liv Skjelbred der og da skjønte hva studenter (iallfall mange) mente om at jeg hadde søkt avskjed. Uforglemmelig.

La meg her gjøre et sprang tre kvart år fram i tid, til 16. mars 2006. Den dagen arrangerte mitt gamle institutt et avskjedssymposium for meg på Blindern. (Et annet sted på denne hjemmesiden har jeg skrevet om dette!) Der sang to andre av mine gamle studenter, Hanne og Sara, selvlagde sanger for meg — og båndet mellom oss. Den siste sangen de framførte, for meg og for et par hundre frammøtte, hadde tittelen "Sorg". Om hvordan avskjed gir sorg, men så — når sorgen svinner, også åpninger mot nye rom, nye muligheter. Disse nye mulighetene var det vel Ragnhild og jeg var midt oppe i der vi, tillfeldigvis, møttes på Gardemoen her om dagen — hun på vei til masterstudier i musikk i England (ikke mer UiO!), jeg på vei til et forlesningsoppdrag for UNESCO i Bergen. (Jeg har nå laget en egen forelesningsblogg på denne hjemmesiden min. Det er bare å logge seg inn, om noen er interessert i å lese om hva jeg for tiden holder på med på forelesningssiden.) Altså: nye spennende tider for oss begge.

Men at jeg savner studentene, det å kunne følge dem faglig og menneskelig over tid, se dem utfolde seg og modnes, kunne berike og bli berike. Og jeg innrømmer, kanskje litt barnslig: Det gjør godt ikke å kjenne seg glemt av gamle studenter. Helt klart måtte selv Brasil og fotball-VM vike for en garvet fotballfan som meg da Kristin Asbjørnsen inviterte til en lukket pre-relase-konsert på Fabrikken ved Blå. Aldri skal jeg glemme hvordan hun ti år tidligere sang "Sometimes I feel like a motherless child" på opptaksprøven til musikkstudiet. Sorgen over nettopp å ha mistet sanglæreren sin, Ruth Reese, satt i stemmen — og rystet meg. Det kjente Kristin. Kanskje var det derfor hun nå inviterte meg. Iallfall var det derfor jeg nå kom. Rystelsen satt i. "Hva nå, Kristin?" undret jeg på min plass ved scenekanten, Repertoaret på konserten? Negro Spirituals som hennes Ruth Reese legacy. Det satt, som årgangsvin med ti årsmodning. "Takk Kristin!" sa jeg og gav henne en klem etter konserten, den hadde løftet oss alle.

Høsten 2006 slapp så Kristin Asbjørnsen sin første solo-CD og med formidabel suksess: "Wayfaring stranger - A spiritual songbook". Takken på coveret varmet: "... to Jon-Roar Bjørkvold for encouraging me to find my own interpretaion of the songs".

Sånne musiske bånd mellom mennesker — fra Ragnhild til Sara og Hanne til Harry til Kjell, til Ottar til Gine til Ingar til Inger Kristine til Carl Petter til Cecilie til Tone til Vegard, til Yngvild til Ingrid til Ole Martin til Tori til Maja til Kristin til Åsmund til ... rommer kvaliteter som en børsbasert kvalitetsreform aldri kan fange opp. Maskevidden er mye for stor.

Så rykket Peder Chr. Kjerschow ut, tidligere kollega og rektor på Nansenskolen på Lillehammer:

Aftenposten-kronikk 27.6.05: "Lærere med myndighet og ansvar"

OVERSTYRINGENS PRIS. Vi er dømt til å bekymre oss for fremtiden. Vi prøver å sikre oss, vi klekker ut måter å som skal sørge for at det ikke kommer hindringer i veien, slik at vi oppnår det mål vi har satt oss. Denne sikringen har sin pris., særlig på områder der friheten til enhver tid er en del av målet. Sikringsstrategiene som nettopp skal verne oss mot det uforutsigbare, kan komme til å gøre oss til slaver av sikringen. Et det ikke det som er i ferd med å skje i skolen og på universitetene — særlig etter Hernes? Professor Jon-Roar Bjørkvolds oppsigelse fra Universitetet i Oslo og hans begrunnelse (Aftenposten 6.5.06) er uttrykk for en prinispiell bekymring som ikke må tilsløres ved at man for raskt begynner å krangle om enkeltheter...

Faren er nå at en økende departemental kontroll kan føre til en overstyring som gradvis oppleves som del av naturens orden. Man innordner seg slik man innordner seg med klimatiske forhold. Da er det gjort. Den onde sirkelen består i at opposisjonsevnen svekkes fordi man gradvis mister kontakten med det som en gang begeistret, nemlig forskertrangen... Mange lærere opplever i dag at krav til meningsløs rapportering og utfylling av skjemaer går på bekostning av faglig virksomhet. Noen lærer seg riktignok strategier som gør at de klarer å leve med det, men et slikt resignert spill er en mistrøstig øvelse.

Et ord som er kommet på mote i de senere år er kvalitetssikring. Det lyder så harmløst fornuftig. Ordet kvalitetssikring signaliserer imidlertid en organisert sikring fra oven, et utvendig byråkratisk kontrollsystem med krav til skjematisert dokumentasjon og rapportering til høyere instans. Slikt virker umyndiggjørende på de som er faktisk ansvarlige i situasjonen. Dette er særlig foruroligende når det gjelder undervisning — både i skolen og på universitetene — hvor man fremfor noe må ha myndiggjøring for øye.

Det ligger i sakens natur at det er risikabelt å la lærere styre. Men omkostningene ved det motsatte er uoverskuelige. Det første symptomet på at noe er galt, er at lærernes motivasjon og begeistring forsvinner. Det verste som som kan skje, er at elever og studenter blir henvist til lydige lærerfunksjonærer. Når læreres egne perspektiver, interesser og vurderinger ikke får virke skapende inn i konkrete avgjørelser i skolehverdagen, henvises deres anliggender til subjektive rom for privat synsing — og syting. ... Overstyring og ansvarliggjøring går ikke i hop....

Hva vil man ha? Hva slags mennesker ønsker man seg i skolen og på universitetet? Myndige mennesker som møtes og brynes i et kollegium av likemenn, med innflytelse og høy grad av selvstendighet? Eller en samling avventende funksjonærer som lar seg kurse i endringsvilje, positiv tenkning og nyere departemental terminologi?

 

LO-tillhørighet har for meg vært en viktig foreldrearv. Derfor har jeg hele min arbeidsdag vært organisert i Norsk Tjenestemannslag. Og derfor gledet det meg ganske særlig at Norsk Tjenestemannslag tok opp saken rundt min avskjed i eget blad. At vinkling i intervjuet ble liggende på klassekamp — ministermakt mot folkemakt — lå i sakens natur:

Magasinet Aktuell — august 2005

Anne-Grete Lossius: "Blåser av utdanningspolitikken"

(Jeg er avbildet med min gamle Getzen-trombone over to sider)

Nå har den kjente professoren fått nok. I våres sa han opp jobben ved Universitetet i Oslo, der han gjennom 35 år har undervist unge mennesker i musikkens mysterier. Overstyring og kontroll — og en såkalt kvalitetsreform som ikke holder mål —fikk begeret til å renne over. "Jeg vil ikke bruke tiden min på å fylle ut skjemaer og underkaste meg," sier han, og legger litt bedrøvet til at han vil savne studentene sine.


Vi treffer Bjørkvold på stamrestauranten Schrøder i Waldemar Thranes gate i Oslo. "Instituttene og lærerrådene mistet innflytelse på begynnelsen av 90-tallet. Disse rådene kunne tidligere beslutte saker og samle kolleger. Rektorrollen ble snudd — fra å være lærernes talerør til å bli arbeidsgivers forlengede arm. Skoledirektørembetet i fylkene ble fjernet med et pennestrøk, og utdanningsdirektører ble ansatt. Skolesjefene er også borte i mange kommuner. Kommandolinjen, fra minister til utdanningsdirektør til rektor ble etablert med enveis hierarkisk meldeplikt oppover, fastslår Bjørkvold, og legger til: Vi har ikke noe organ å spørre lenger. Vi lever i indre eksil. Gi oss stemmeretten tilbake så vi kan mene noe! Det har med verdighet å gjøre.... En redemokratisering og avbyråkratisering av utdanning som jeg etterlyser vil være et vinn-vinn grep med stor effekt: Mye penger spart og mye helse, entusiasme, lærings-, formidlings- og forskningskvalitet vunnet!

NTL deltok aldri aktivt med debatten utløst av NTL-medlem Jon-Roar Bjørkvolds avgang. Det sa jeg til NTL-ledelsen ved UiO. I neste omgamg kom NTL imidlertid sterkt tilbake med en brosjyre som gikk rettet en grundig kritikk mot hele kvalitetsreformen

.

Sverige klinger med

Og så nådde debatten Sverige. Jeg var invitert til å holde åpningsforedraget på "Pedagogdagar" ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm, der musikklærere fra hele Sverige var møtt opp. Oppslaget som så fulgte i tidsskriftet Fotnoten åpnet slik:

 

Fotnoten 6/2005

Lennart Nilsson: "Jon-Roar provocerade tanken"

Varför ska det finnas musik? Behövs det? Och hur mäter man vad som är vackert?

Provocerande frågor att ställa till de 350 lärare som fyller stora salen i KMN, kan man tycka. Men Jon-Roar Bjørkvold vet att de måste ställas, både i Sverige og i Norge — när räknenisserna börjar ta över.

 

Mellom to valg

Tre dager før rektorvalget ved UiO  (som hadde fått en pressedekning uten like utover vår, sommer og høst 2005, ikke minst i Dagbladet og Aftenposten) ble Kristin Clemet — som i det nettopp avholdte Stortingsvalget hadde tapt sin statsrådstol til en rødgrønn regjering — intervjuet om betydningen av debatten rundt kvalitetsreformen:

Dagbladet-kronikk 23.9.o5

Vegard Larsen: "To steg fram og ...?"

Oppslaget strakte seg over to hele avissider. Og en kjempetegning i farger illustrerte debatten:

 

Her fightes det! Midt i ringen står Kristin Clemet, hun holder sin skoletavle høyt hevet: "Kvalitetsreformen". Nærmest henne i ringen står rektorkandidatene Kristian Gundersen (radikal) og Fanny Duckert (moderat). Nede i høyre hjørnet står Lars Walløe tilbakelent seierssikker (moderat kritisk). Rett bak ham står Stein Evensen (konservativ joker).  Øverst i venstre hjørne henger så jeg (som satte fart i debatten) i tauene, støttet av Geir Ellingsrud (radikal) — alle presentert i bildespalten til høyre for tegning . Øverst til høyre siteres Marian Wright Edelman (amerikansk politiker):"Hvis du ikke liker verden, så forandrer du den. Det er din plikt. Du må bare gjøre det et steg av gangen". Jeg kjente meg igjen i det sitatet: Kamp nytter. Skjønt jeg foretrekker Brechts original: "Ândere die Welt — sie braucht es!"

Hvem som vant rektorvalget ved UiO? — Geir Ellingsrud! Hvem som grundig tapte: Stein Evensen!

Det nærmet seg ny regjeringsdannelse. Var intervjuet med meg over to sider Klassekampen en utfordring til Kristin Clemets rødgrønne arvtaker i statsrådstolen?:

Klassekampen 12.10.05

Åse Brandvold: "Bjørkvold har en drøm"

— Jon-Roar Bjørkvold drømmer om en skole som har tillit som premiss og frihet som redskap

— "Skolesystemet er udemokratisk. Det har mistillit som premiss og kontroll som redskap"

Så ble Helene Uris Blindern-roman utgitt — hennes hevn over et morkent klatremiljø — utgitt. Den har vist seg å bli en bestselger. jeg tror det må ha med det å gjøre at så mange som har hatt sine studieår på Blindern og UiO og her kjenner noe igjen. Selv leste jeg bokas med stor glede — og slutten var suveren. "De beste blant oss"?! Men hennes Blindern var ikke mitt Blindern. Dette ble tatt opp i Dagbladetts spalter. Sissel Benneche Osvold setter samtidig debatten om kvalitetetsrformen og pengestyring inn i et større samfunnspolitisk perspektiv:

Dagbladet 26.6.06

Sissel Benneche Osvold: "Sex og forskerliv — Sladderroman fra universitetsmiljøet. Wow, liksom"

I HELENE URIS nye roman, "De beste blant oss", har en 50 år gammel kvinnelig professor sex med sine pur unge mannlige studenter. Her drar de universitetsansatte på seminar til utlandet der de river av hverandre klærne på hotellrommet i småfylla ...

I FJOR sa den uhyre talentfulle. pasjonerte, høyt respekterte, produktive (her trekker jeg pusten), vakre og dedikerte språkforskeren, Helene Uri, opp sin vitenskapelig stilling ved Universitetet i Oslo. I spredte intervjuer sa Uri at hun hadde hatt drømmejobben, men at hun følte seg tråkket på av sin egen ledelse. ... Forresten, hun skulle komme tilbake til saken i en skjønnlitterær roman.

ALTSÅ, samtidig pågår en stor og viktig debatt innen akademia, i mediene og i politikken om den meget kontroversielle kvalitetsreformen på universitetet, om undervisningens tilpasning til markedet, om BI-fisering av den frie forskningen, om det lønnsomme og tvilsomme i å øke gjennomstrømmingen av studentene på universitetet, på linje med tilsvarende kontroversielle målsettinger om høyest mulig pasientflyt innen helseforetakene av hensyn til bunnlinjen. Men Helene Uri, denne åpenbare lysende fakkel innenfor akademia, velger å redusere sin akademiske sorti til en banal personalsak. Til Aftenposten sier hun såmen at hun ikke slutter på grunn av kvalitetsreformen, selv om den har gjort det lettere å gå. Dermed støtter hun ikke aktivt Jon-Roar Bjørkvold, professor i musikkvitenskap, som kort tid etter forlot sin stilling ved UiO etter 35 år, i stormende protest mot reformen som ifølge Bjørkvold reduserer kvaliteten til fordel for kvantiteten når universitetet skal belønnes økonomisk etter hvor mange studiepoeng  de produserer. Igjen, som i helseforetakene, er studentene som pasientene transformert til noe de ansatte kaller "en produksjon"...

... fordi Helene Uri denne uka "kom tilbake til saken" i en underholdningsroman fra universitetsmiljøet, riktignok med innlagt systemkritikk av en institusjon som dyrker smålighet, middelmådighet, jantelov og sosiale og faglige utstøtningsmekanismer, er det verd å legge merke til at kritikken er henkastet så florlett mellom romanens absolutte kvaliteter som grunnlag for en TV-såpe fra universitetsmiljøet, at vi egentlig ikke behøver ta den helt på alvor....

Forresten, "den produktive idéhistorikeren som har det med å gifte seg med studentene sine" er bare nevnt en gang. I en parentes. Tenk, Trond Berg Eriksen i en parentes, Og jeg finner ikke Rune Slagstad.

 

ØYSTEIN DJUPEDALOG DET MUSISKE MENNESKE: FRA TYPOGRAF TIL STATSRÅD

Siden oktober 2005 har Øystein Djupedal overtatt for Kristin Clemet. Jeg har besøkt dem begge på statsrådkontoret. Clemet inviterte jo til lunsj den dagen hun ringte meg og ba om unnskyldning på for personalsakbeskyldningen. Den lunsjen fant faktisk sted etter at hun hadde tapt valget — og var høflig, avmålt og hadde liten mening.

Lunsjen med Djupedal var derimot ingen unnskyldningslunsj. Det var tvert imot ment å være en inspirasjonslunsj. Djupedal var åpen, hyggelig og lyttende, han visste at jeg i flere sammenhenger hadde vært invitert som foreleser på utdanningskonferanser i SV-regi.

Men dessuten — og av alle ting: Det var Øystein Djupedal som høsten 1989 var den som stod på gølvet på Wennbergs trykkeri i Trondheim og startet trykkinga av Det Musiske Menneske. Sånt forplikter, synes jeg. Jeg sa det til ham før jeg gikk fra den lunsjen: "Den gang trykket du boka mi. Nå får du lese den, da, Djupedal! Kanskje finner du et og annet du kan omsette til praktisk politikk. Start med ungas kreativitet og læringsvilje. De har lekens mulighetsbriller på, hele tiden.Der ligger skolens kilde og læringens mening, dens hvorfor, hva og hvordan.

Jeg er ikke sikker på at han tok utfordningen. Iallfall har jeg verken hørt fra ham eller sett noen tydelige musiske spor fra ham siden høsten 2005.

Djupedal har gjort noe — og med heder:

  • Privatiseringsbølgen av skoler er stanset opp: flott
  • Kommunene har fått styrket økonomi, det skal komme også skoler til gode: flott
  • Det er opprettet et nasjonalt senter for kunst og kultur i Norge: veldig bra
  • Barnehageutbygging med tilhørende maksimumssatser er et høyt prioritert satsningsfelt: imponerende
  • Matematikkundervisning skal styrkes gjennom praktisk virke på kjøkkenet: Flott (Sml. Tuva Bjørkvolds bok "Boller og Brøk — Kjøkkenet som som nøkkel til kunnskap". Dette er musisk matematikk.)
  • Lærerutdanninga er under kritisk revisjon: viktig, vi får se hva det blir til
  • Regjeringen grep til slutt inn overfor KS under lønnsforkhandlingene i 2006 — til forsvar for lærerenes grunnleggende rettigheter: Meget bra

MEN: Det må, på rød-grønn basis, tas et generaloppgjør både med "kvalitetsreformen" og "kunnskapsløftet". Faust- fristelsen — å skulle kjøpe seg til kunnskap gjennom en dans rundt gulvkalven — har ført til en kraftkrise i Utdannings-Norge. Lærere på alle trinn er brakt til fortvilelse over et endeløst byråkrati som margstjeler selve formidlingsgleden og yrkesstolheten. Utdannings-Norge må avbyråkratiseres og redemokratiseres. Stemmer må slippes fri: Glasnost. Ja, for det var det første Gorbatsjov med russiske skoler for å få sitt land på fote igjen Å fastholde en (dog noe mildere) variant av nasjonale prøver er å gå motsatt vei!

Jobben som trykker på Wennbergs trykkeri i Trondheim var sikkert med på å gjøre Øystein Djupedal til sosialist. Han stod på gølvet og kjente førstehånds viktigheten av stemme- og uttalerett på egen arbeidsplass. Nå forvalter han selv makta. Innsikten fra da til nå er gull verd. Gjenreis lærerådet som viktig beslutningsforum for lærere! Gjenreis skolens leder som lærernes representant oppover — ikke som arbeidsgivers representant nedover! Stopp lønnsdifferensieringssystemet mellom lærerne, det vil styrke lærersamhold og skolesolidaritet. Kutt ut Utdanningsdirektoratets kontrollapparat med ditto skjema- og møteregime.  Penger spart, energi vunnet.

En av mine nære venner slutter nå som norsk- og tysklektor, etter over 30 år i den videregående skole i Oslo. Heller ikke han vil nå lenger kues av et humørløst skjemavelde som knekker lærerentusiasmen. Jeg vet at han elsker sine fag. Jeg vet at elevene er like glad i ham som han har vært i dem. Han slutter — og mye og mange rammes. Sånt har ikke norsk skole råd til.

Tusener av lærere føler som han, jeg har møtt dem både regionalt og nasjonalt de siste årene (se forelesningbloggen min). Svært mange av dem støttet en rød-grønn regjering ved forrige valg. De ville vekk fra Clemet-skolen. Det har ikke skjedd. Det samme gjelder for høyskole- og univrsitetsansatte. De trodde på nye tider, men lite/intet har skjedd. Derfor snudde utdannings-Norge seg vekk fra SV ved kommunevalget i september 2007. Folk er skuffet og desillusjonerte nå. Dessuten er de slitne. Uten lærerenergi — intet kunnskapsløft. Uten forskningsentusiasme — svekket kvalitet ved våre univseriteter.

I Oslo løper en byråd rundt som skolens Petter Sprett og pøser på med stadig nye prøver. Og barnehagene får mer og mer skolepreg. "ABC — En, to tre!" jubler han, godt støttet av utdanningsdirektøren i Osko, Astrid Søgnen, — i sin tid Gudmund Hernes' statssekretær og varme høyre hånd. Stopp dem, statsråd! Ikke la deg dukke av overflatisk Ødegaard-retorikk!

"Ändere die Welt — sie braucht es!" sa altså Brecht — han slåss med musiske våpen mot makta. Djupedal trodde han hadde enda to år på seg før neste valg. Han satt med makta. Han brukte den ikke. Velgerne, blant dem utdanningsfolket, sa sitt. Han måtte til slutt gå. I det følgende dokumenteres den videre utviklingen av den såkalte "Kvalitetsreformen". Signaler fra ulike fagmiljøer om akutt krise ble stadig flere. Hva gjorde Djupedal? Grep han inn? Gjorde han noe med fagmiljøer i nød? Nei, intet. Han satt på gjerdet og ville avvente. Sånt straffer seg. Bare les videre!

Debatt:

"KVALITETSREFORMENS" VIDERE VEI 2006 - 2007: Konsekvenser og debatt

I det følgende gjengis en del av debatten rundt "kvalitetsreformen", så langt jeg har maktet å følge med i aviser og tidsskrifter. Stoffet gjengis kronologisk. Her kommer mange stemmer til orde og fra høyst forskjellige vinkler og nivåer. I sum skulle det gjennom en slik mer samlet dokumentasjon kunne framkomme sider ved reformens vesen og virkning som kan danne ansats for nye — og etter mitt syn — nødvendige endringsgrep i en norsk utdanningspolitikk med rød-grønne fortegn.

Dagsavisen 7. mai 2006:

Realfag kan bli lagt ned

"19-åringens valg av fag avgjør hva universitetene får i støtte. Det truer både realfagene og forskningen, advarer professor Kai A. Olsen. Siden 2003 har nemlig universiteter og høyskoler fått penger etter hvor mange studenter de klarer å uteksaminere."

Her rammes altså realfag, mens samfunnet samtidig har et akutt behov for flere realister i skole og næringsliv.

Djupedal kommenterer Kai A. Olsens alarm om realfagene med å si at han foreløpig ikke vil uttale seg om det er behov for å endre denne finansieringsordningen. Han avventer en evaluering, sier han... (Dagsavisen samme dag). Og jeg som var brennsikker på at en rød-grønn regjering ville skifte gir, klart og tydelig, så snart Clemet var valgt vekk...

Dagbladet 14. mai 2006. Tranøy: "Markedets makt over sinnene"

Utgangpunket var en nyutgitt bok av Bent Sofus Tranøy: Markedets makt over sinnene. (Tranøy var medlem at det siste makt- og demokratiutredningsutvalget og er sånn sett ingen hvem som helst). Dagbladet karakteriserte bokas innhold som "et generaloppgjør med markedets mørkemenn" og fortsatte:

Men en ting er fundamentalistene, verre er det med medløperne som er strategisk plassert i akademia, de offentlige byråkratiene og i politikken. For det som virkelig er oppsiktsvekkende med den store ideologiske strømkantringen er jo at den gikk så glatt og at det var sosialdemokratene som gikk i spissen for den. Den nye staten ble gjennomført med Arbeiderpartiets samfunns- og handelsøkonomer i en nøkkelrolle. Lekende og lett tok de spranget fra plan til marked...

En hovedårsak til at den angloamarikanske anti-statsideologien har slått så lett igjennom er at de norske sosialdemokratene har vært så lite ideologisk orientert. Deres overideologi var økonomisk vekst og at staten var en teknisk innretning for å nå målet... Derfor har de økonomisk motiverte reformene i både undervisning, helse og forskning gått nesten motstandsløst igjennom.

Den rød-grønne regjering har nå vel tre år på seg til å vise at den mente alvor med sin ideologiske snuoperasjon. Den kan jo starte med å lese Bent Sofus Tranøys bok: "Markedets makt over sinnene".

Hvem som i sin tid ble satt til, med politisk jernhånd, å gjennomføre disse refomene innenfor så vel undervisning og helse som forskning? —  Gudmund Hernes, først skolestatsråd, så helsestatsråd i Gro Harlem Brundtlands regjering (se for øvrig 2005-utgaven av Det Musiske Menneske, kapitlet "Musisk modernisering" som etter planen skal legges ut på internett til ytterligere debatt ).

Medio mai 2006, Statsråd Clemet hadde med ett grep overført lærernes avtaleverk fra stat til kommune. Nå gikk KS, Kommunenes Sentral-forbund, til angrep lærerstandens samlede avtaleverk. Utdanningsforbundet mobiliserte (se kommentar i min forelesningsblogg på denne hjemmesiden!) Det lå en nasjonal krise i lufta.

Dagsavisen 22. mai 2006:

Fattige norske universiteter taper — Gratis høyere utdanning truet "De norske universitetene raser nedover på rangeringen. Universitetet i Oslo falt i år fra plass nummer 100 til 138."

Markedet, med Mammon som sjefsdirigent, står straks parat: "Se på topp-universitetene i USA: La studentene selv betale!" Så nå trues altså — som en politisk Nemesis — selve grunnmuren i det sosialdemokratiske prosjekt like fra en fattig mellomkrigstid og fram til i dag: retten til utdanning for alle, uavhengig av sosial bakgrunn og bankkontoen i den enkelte familie.

Men jeg spør: "Universiteter — fattige på hva?" Fra mitt ståsted sett handler dette om en sviktende politisk tenkning, der man stoler mer på bruk av økomiske virkemidler enn på å utløse idé- og skaperkraft i mennesket selv, det jeg kaller det "musiske". Har man glemt essensen i begreper som:

  • filologi: kjærlighet til ordet
  • filosofi: kjærlighet til visdom

Det er substansen i begreper som disse som skal drive et universitet, ikke alle slags økonomiske fiksfakserier. Det var ikke håpet om et høyere lønnstrinn som drev Einstein til å fatte e=mc2. Det var undringstørsten, forskningslidenskapen som vitenskapens dypeste drift.

 

Aftenposten 6. juni 2006: Her er det ansatte i UDI som uttaler seg etter den såkalte Nordbye-skandalen:

Hver eneste uke leverer de ansatte et skjema hvor de for hver dag og type sak rapporterer ukens produksjon. "Det er fokus på produksjon, produksjon, produksjon hele veien," sier Wiik... Han ber om signaler om at det kvalitative tas mer hensyn til.

Samme sak fra UiO til UDI. Markedets kjepphester —  regneark og stramme rapporteringsregimer med klarlegging av kostnads- og produksjonseffektivitet — tar i urimelig grad kontroll over felt etter felt i de norske samfunn. Fra UiO til UDI: Kvantitet truer kvalitet. Å, som jeg kjenner meg igjen.

Dagsavisen 24.6 — 2006: "Studiereformen får stryk"

"Vi vil ikke dette!" — sa de ansatte i september 2005: en kvalitetsreformkritiker, Geir Ellingsrud, vant rektorvalget ved UiO, mens Stein Evensen — den eneste av fem kandidater som i tykt og tynt støttet den samme reformen — ble valgets taper. Med andre ord: De ansatte hadde sagt gjortsitt reformkritiske valg.

I Dagsavisens oppslag 24.6.06 er det studentene som i praksis sier sitt:

Utviklingen går i stikk motsatt retning av det som har vært målsettingen siden landets universiteter og høyskoler startet den såkalte kvalitetsreformen høsten 2003. Et av de viktigste målene med reformen var å lose studentene raskere og mer effektivt gjennom studiene, bremse frafallet og få studentene til å tilbringe mer tid på lesesalen.

De foreløpige resultatene fra evalueringen av reformen dokumenterer en helt annen virkelighet. "Det virker som vi er lenger unna målet om å gjenreise heltidsstudenten enn noen gang," fastslår forsker Per Olaf Aamodt ved NFU Step, som står bak undersøkelsen i samarbeid med Rokkansenteret i Bergen.

Nestleder i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget, Anniken Huitfeldt, er bekymret over resultatene i undersøkelsen: "Dette er alvorlig fordi det betyr at vi ikke har nådd de målene vi har satt oss for kvalitetsreformen. Men vi håper at en mer positiv effekt vil vise seg lenger ut i reformen," sier Huitfeldt.

Og jeg spør: Hvor drikker Jeppe?

  • Kanskje fordi modulisering av studiene — med mange korte kurs med tilhørende eksamener slår ut i en allerede for lengst påbegynt skoletretthet: "Nå er det nesten som på skolen, med mange innleveringer og mye kontroll. Mange synes det er mye press," sier student Lisa Rønningen.
  • Er det ikke bra at unge mennesker gjør noe i i tillegg til studiene som en del av sin samlede kvalifisering for senere jobb? Og jeg tenker på Einar Førde, en av de virkelige lysende begavelser i Anniken Huitfeldts eget parti. Han ville definitivt vært et stort problem for kvalitetsreformens "gjennomstrømmingsmål". Einar gjorde masse ved siden av å studere, lesesalen på Blindern slet han aldri ut. Jeg kjente ham godt i den tiden: Han løp i timesvis, både i skog og på bane. Han var politisk aktiv og engasjerte seg sterkt blant annet i kampen mot Hellas-juntaen på 1960-tallet. Han hadde kveldsjobb som journalist i Arbeiderbladet. Han fikk seg en cand. mag.-grad til slutt, etter sikkert å ha satt grå hår i hodet på Lånekassa i årevis. Men bredden i hans bakgrunn i unge år kvalifiserte ham langt forbi hva en snusfornuftig kvalitetsreform noen gang kan drømme om.
  • Og jeg blar videre i samme avis for samme dag, fra side 8 til side 21 og leser der om "Den siste rock 'n' roller" — Tysklands tidligere utenriksminister Joschka Fischer som nå forlater politikken for å bli gjesteprofessor ved et av USAs fremste utdanningsinstitusjoner, Princeton University. "Fischer er den tidligere husokkupanten og til dels voldelige gatedemonstranten som endte opp med sitt lands nest høyeste politiske verv som visekansler og utenriksminister ... Han har aldri fullført noen utdanning, men engasjerte seg sterkt i den radikale studentbevegelsen i Frankfurt ført på 1970-tallet."
  • Når skal kvalitetsreformgründerne ta til vettet? Hva slags mennesker skal studenter esles til å bli? Hvor smalt effektiv skal et kunnskapsinstitusjon som et universitet styres før så vel forskere som studenter faller kollektivt ned i middelmådighetens grå grøft?

NTL, Norsk Tjenestemannslag, UiO, debattbrosjyre høsten 2006: De vil telle alt du gjør. Konsekvenser av målstyring og andre endringer ved UiO

Med et bilde av universitetsdirektør Hanne Harlem presenteres en kritisk gjennomgang av hele kvalitetsreformen ...."markedsliknende endringer inspirert av New Public Management", med blant annet (sitat):

— et styringssystem basert på ansatte ledere og omdanning av kollegiale og demokratiske styringsorganer til prateklubber

— nytt omfattende rapporteringssystem basert på "målstyring" med skjemavelde og sterk vekst i dyrt byråkrati

— nytt lønnssystem basert på næringslivets metoder som blant annet vil skjerpe kampen om midler til drift, vedlikehold og investeringer

—avvikling av særavtalen for vitenskapelig ansatte og innføring av ulike former for tidskontroll

"Målstyring" er markedsstyring ... sentrale målindikatorer er: internasjonal publisering på "fremragende" nivå, antall doktorgrader, studiepoeng pr. student, søkertall, studiepoeng pr. vitenskapelig ansatt. De enhetene som ikke "produserer" nok studiepoeng pr. ansatt blir straffet med budsjettkutt.

Nyvalgt rektor kritiseres: Geir Ellingsrud vant rektorvalget ved UiO på en reformkritisk plattform som lovte å styrke demokratiet og forenkle byråkratiet. Men til tross for dette forsetter altså disse endringene — i åpen strid med de "styringssignaler" som ble gitt ved valgene i fjor.

— forskningsfriheten forsvinner

— et system for mistillit til ansatte

— med "tryne"-lønn for alle

— styring via mistillit skaper tøffere og dårligere arbeidsmiljø for alle ansatte

Dagbladet 7. november 2006: "Universitetet for sånne som Darwin"

Her er det Anita Solhaug, leder for NTL Forening 90, Universitetet i Oslo, som følger opp den kritiske debattbrosjyren NTL nettopp hadde laget om målstyringsregimet ved UiO:

Universitetet i Oslo synker på Times Higher Education Supplements (THES) rangering av verdens beste universiteter...

...jeg har ingen tro på den type målstyring UiO nå innfører. I dette systemet må det som måles kvantifiseres. Mye av virksomheten ved UiO lar seg ikke måle, og styringen vil da bli basert på et tynt eller feilaktig grunnlag...Ledelsens målesystemer måler ikke prestasjoner i seg selv, men prestasjoner i forhold til markeder. .. Det vil være dårligere plass for miljøer og personer som er på kant med de etablerte interessene som styrer eksterne forskningsmidler, slik som for eksempel fjorårets nobelprisvinner i medisin, Barry Marshall. Han utfordret et samlet faglig establishment da han hevdet at magesår skyldtes bakterier, ikke stress. Han ble utledd, hånet og satt bort på små kontorer, men gav seg ikke og brukte til og med seg selv som forsøksobjekt...

... Charles Darwin. Han ventet 20 år før han publiserte evolusjonsteorien, av frykt for at det konservative engelske establishment ville vende seg mot ham og stanse hans videre forskerkarriere ...

Ingen av disse ville scoret særlig høyt på UiOs nye styringssystemer. Magesårforsker Marshall ville sannsynligvis ikke fått forskningstid overhodet før han lovte å ta til vettet.

Et universitet verken kan eller bør være styrt av markeder og markedsorienterte målstyringsprogrammer. De endringer som nå er i ferd med å innføres i universitetssektoren har samme ideologiske grunnlag som Kristin Clemets forvaltningsreformer...

Geir Ellingsrud vant rektorvalget ved Universitetet i Oslo på en reformkritisk plattform som lovte å styrke demokratiet og forenkle byråkratiet. Likevel forsetter omformingen, drevet gjennom av en allianse mellom universitetsledelsen og byråkrater i Kunnskaps- og Finansdepartementet — stikk i strid med de styringssignalene som ble gitt ved valgene i fjor. Situasjonen minner om forholdene i den berømte BBC-komedien "Javel, statsråd" der de valgte lederne blir utmanøvrert av de ansatte byråkratene.

Jeg vil oppfordre universitetsansatte og alle andre som er opptatt av forskning og høyere utdanning til å diskutere om markedsreformer er veien å gå for norske universiteter.

 

Forskningshistoriens Hall of Fame er fulle av eksempler som Darwin og Marshall: Pasteur, Röntgen, Becquerel, Fleming, Lorenz — om disse forskerne skulle vært underlagt forhåndsdefinerte "resultatmål", ville de neppe nådd fram med sine bokstavelig talt makeløse funn. For verden hadde aldri hørt om verken Pasteurs vaksine, Röntgens stråler, Becquerells uran, Flemings penicillin eller Lorenz "sommerfugleffekt" (se gjerne "Skilpaddens Sang" s. 88-89). Eller et eksempel som ble trukket fram ved markeringen av 100 -årsdagsmarkeringen for Albert Einsteins relativitetsteori 1905-2005: Nobel-museet i Stockholm kunne fortelle at Nobel-komiteen i fysikk ikke bare nektet å tro på Einstein, komiteen mobiliserte i en årrekke verdens fremste fysikere for å bevise at Einstein tok feil. Først i 1921 fikk han Nobel-prisen i fysikk — men ikke for relativitetsteorien. Hva hadde det blitt av Einsteins forskning med dagens stramme målstyring?

Uniforum 1.februar - 2007: "Usikkert om studentene lærer mer"

Målet om heltidsstudenten er like langt unna som før, og det er ikke klart om studentene faktisk lærer mer enn tidligere.

"Om vi kommer til å foreslå endringer i kvalitetsreformen på bakgrunn av denne evalueringen, er det altfor tidlig å si noe om," sa kunnskapsminister Øystein Djupedal da sluttrapporten ble lagt fram i forrige uke.

Kvalitetsreformen er gått særdeles grundig etter i sømmene, fra den ble innført i 2003 og like til dags dato. Forskere fra NIFU, STEP ... i Oslo og Rokkansenteret i Bergen har, i regi av Norges Forskningsråd, utarbeidet ti delrapporter, og nå foreligger altså sluttrapporten.

Funnene viser at reformen fungerer godt på flere viktige punkter, og disse sidene ved reformen kommer til å stå fast. Ny gradsstruktur og ny karakterskala, studieplaner og oppfølging av studentene, sa Øystein Djupedal. ...

Djupedal viser også til sider ved reformen som er mer problematiske: "Jge vil peke på tre utfordringer vi nå står overfor. Det ene er at vi ikke har sikre holdepunkter for at studentene gjennomfører sine studier raskere enn tidligere eller at det er blitt mindre frafall fra studentene underveis. Dette er et felt vi spesielt vil se på framover. Dessuten er det en fare at balansen mellom tid til forskning og tid til undervisning forrykkes. Vi skal grundig vurdere hva det er mulig å gjøre med dette, Og dessuten har vi store utfordringer med hensyn til økt grad av internasjonalisering," sa Djupedal.

..Rapporten konkluderer ... med at kvalitetessikringssystemet som er innført, ikke kan sies å gi noe synlige effekter på kvalitetsutvikling.

Uniforum 1.februar - 2007:"Vil ha en omsorgsbasert kunnskapsledelse"

"En omsorgsbasert kunnskapsledelse, hvor den enkelte forsker blir sett, er et bedre alternativ enn mål- og resultatstyring, som er et system basert på mistillit," mente statsviter Bernt Olav Tranøy på debattmøtet i Helga Engs hus på Blindern sist torsdag...

I det foreslåtte rapporteringssystemet hadde han funnet hele 24 nøkkeltall eller indikatorer for blant annet publisering, studiepoengproduksjon, ekstern finansiering m.fl. per vitenskapelig årsverk. "Det er en hard kjerne av New Public Management i disse dokumentene. Samfunnssynet er reduksjonistisk, med en nyliberalistisk slagside. Menneskebildet er forankret i en type logistikktenkning, som er en form for hyllestabling. Det hele er ornamentert med pene, men innbyrdes uforenlige ord som mild, enkel, presis og langsiktig," sa han til et nesten fullsatt auditorium i Helga Engs hus.

Advokat Ingjald Ørbeck Sørheim var medlem av Ottosen-komiteen på 60-tallet. Han delte Tranøys skepsis mot å innføre mål- og resultatstyring på univsersitetet, en institusjon med en tusenårig historie bak seg — i motsetning til døgnfluen NPB. Han mente NMP-tenkningen hadde kulminert på slutten av 90-tallet — og at man i foregangslandene New Zealand og Storbritannia nå var i ferd med å reversere den. Han kunne ikke dy seg for å sitere SV-politiker Audun Lysbakken om at "når en idé er blitt riktig gammel og avfeldig, kommer den til Norge for å dø"...

Universitetsdirektør Hanne Harlem var både ydmyk og pedagogisk på én gang og sa at det var lett for henne å være enig i mye av det som hadde blitt sagt. Men hun understreket at bakgrunnen for at virksomhetsstyring nå er blitt styresak, var Riksrevisjonens gjennomgang hvor det ble rettet kritikk mot måten UiO ble styrt på... Samfunnet krever av oss at vi redegjør for hvordan vi bruker pengene, sa Harlem. Men hun innrømmet at mål- og resultatstyring i sin opprinnelige form var en umulighet for et universitet.

 

— Og så ble virksomhetsstyring vedtatt av universitetsstyret ved UiO.

— Og så sa Hanne Harlem opp sin stilling som universitetsdirektør ved UiO.

 

Dagsavisen 26.februar 2007 (førstesideoppslag):

"Kutter muntlig eksamen i språk"

Universitetet i Oslo må spare penger, og vil kutte ut muntlig eksamen for språkstudenter. "Vi må unngå for store nedskjæringer for øvrig," sier instituttleder Per Winther. Kunnskapsminister Øystein Djupedal synes ikke den økonomiske begrunnelsen for eksamenskuttet holder vann, men verken kan eller vil gripe inn.

Og jeg blar om til side 4-5:

Millionunderskudd kan føre til at muntlig eksamen kuttes ut for språkstudenter ved Universitetet i Oslo. — Uverdig og tragisk, mener ansatte og studenter. "Dessverre har penger nå blitt viktigere enn anstendighet," sier professor i litteratur Jon Haarberg. Han forteller at instituttet sliter med et oppsamlet underskudd på 6.9 millioner kroner... Haarberg er særlig bekynret for at ikke engang masterstudentene får en mulighet til å bli prøvd muntlig...

Dette er helt tragisk. sier Marianne Tangen Bråten — Vi har så mange språkemner hos oss, og det er trist hvis studentene ikke lenger skal testes i kunnskapene sine muntlig ... Dette bryter med alt det et universitet står for, og det er et paradoks at Djupedal lanserer språkkunnskaper som viktig, samtidig som studiene sliter... Det verste er at det er så korttenkt, sukker Bråten. — Alle er enige om at dette vil føre til en kvalitetssenkning, med mindre satsing på nye områder og dårlig oppfølging av de gamle. Slikt får en utdanning dårlig rykte av.

Og Djupedal er byråkratisk defensiv. Han trår igjen vannet, snakker i ring og fatter ikke at alarmen går.

"La meg først si at høyskole- og universitetsloven gir den enkelte institusjon anledning til å fastsette hvilken eksamensordning de mener fungerer best. Instituttet er dermed i sin fulle rett til å gjøre dette," sier Øystein Djupedal. ... "Den økonomiske begrunnelsen for å kutte muntlig eksamen holder rett og slett ikke vann... Jeg er for at institusjonen selv har friheten til å bestemme hvilke kvalitetssikrende tiltak de ønsker", sier Djupedal.

Du har lansert språkfag som et spesielt viktig satsningsfelt?

Ja, og det høres merkelig ut at en språkstudent ikke får testet sine muntlige kunnskaper etter fem års studier. Dette er slett ingen god idé, men jeg håper de finner andre løsninger for å teste studentenes kunnskaper."

Vil du gripe inn?

Nei, det er ikke aktuelt. Dette er opp til den enkelte institusjon.

Skuffelsen blant ansatte ved UiO var sterkt stigende. Fallhøyden var meget stor. SV-kritikk av Clemet hadde overhodet ikke slått til som forventet med en SV-er som utdanningsstatsråd i en rød-grønn regjering. Kvalitetsreformen hadde sbare fortsatt sin gang. Og skuffelsen ved UiO var blitt ytterligere forsterket gjennom en nyvalgt rektor som overhodet ikkehadde fulgt opp det reformkritiske program han var valgt på. Uniforum, UiOs egen avis, ser til Universitet i Bergen:

Uniforum 22. mars 2007: "Ulydig rektor i Bergen"

"Som universitetets leder, plikter jeg å se kritisk på de pålegg vi får. UiB gjør ikke mer ut av målstyring enn vi er pålagt. Bare i svært liten grad bruker vi departementets opplegg for fordeling av ressurser internt på universitetet, forteller rektor ved UiB, Sigmund Grønmo...

"Den økte mengden undervisning og veiledning som følge av studiereformen, går på beksotninga forskningen," framholder rektoren og legger ikke skjul på at han vil ta hele sitt styringsrom i bruk for å moderere reformens uheldige virkninger.

Språkalarmen går fra vidergående skole til universiteter. Mens Djupedal sitter retorisk stille:

Afteposten 15. mars 2005: "Tysk, fransk og spansk i glemmeboken. Frykter språkmiljøene på skolene utraderes."

Interessen for språkfagene stuper i videregående skole. På landsbasis har kun 1305 elever søkt språkfordypning som førstevalg i 2.klasse... Elever ved Oslo katedralskole mener at interesse og dårlige erfaringer fra ungdomsskolen er grunnen til at språk velges bort. Kun 103 Oslo-elever har søkt språklig fordypning i 2. klasse til høsten. ..

Kunnskapsminister Øystein Djupedal sier det er skoleeiers oppgave å legge til rette for fleksibilitet og spennende programfag.

Kollega Bernt Hagtvedt kommenter syrlig:

Forfallet i engelskkunnskaper er ille nok. Men hvor mange av våre politikere er oppatt av en like stor blemme: Forfallet i kunnskap i tysk og fransk eller andre europeiske hovedspråk. .. I stedet kutter statsråd Djupedal de incentiver som burde ligget for å ta et annet fremmedspråk — obligatorisk... Det er som om man griper seg i å savne Kristin Clemet (Aftenposten 1.10.2007).

Så— endelig — kom italiensk-saken med tyngde fram i avisene. Denne saken hadde jeg jo tatt opp i pressen i forbindelse med min avskjed som professor. Jeg var dypt fortvilet og ville belyse, med et eksempel fra et annet fag enn mitt eget, hvordan denne såkalte "kvalitetsreformen" underminerte universitetets faglige kvalitet. Den gang prøvde fakultetet å dysse saken ned med halvsannheter. Jeg snakket med både Unn Falkeid Butenschön og Jon Harrberg i mai 2005, da debatten rundt min avskjed var på sitt mest hektiske. Trykket på ansatte fra dekanatet ved vårt fakultet var da rimelig brutalt. Nå, halvannet år senere, stod ansatte fram og tok italiensk-saken opp på vegne av et hardt rammet fagmiljø:

Aftenposten 17. mars 2007: "Italiensk nedlagt? Frustrasjon og uro på Universitetet i Oslo"

Dårlig økonomi kan bety at italienskfaget blir nedlagt ved Universitetet i Oslo (UiO)). I dag bidrar den italienske stat med u-hjelp for å opprettholde faget på Blindern. "Dette griper dypt i vår humanistiske sjel," sier Jon Haarberg, professor i allmenn litteraturvitenskap. — "Det er stor uor her på Det humanistiske fakultet," opplyser timelærer Unn Falkeid Butenschön.

Dødsstøtet: "Av spareårsaker har ikke italienskfaget kunnet tilby fullverdig undervisning de siste årene. .. Etter alderspensjonering har italienskfaget vært uten vitenskapelig ansatte i språk i tre år, litteratur i to år.... resultatet er naturligvis en fullstendig fragmentering av faget, noe som igjen medfører studentflukt. Nå brukes sparetiltakene mot oss. Fordi vi har få studenter, får vi ikke stillingene tilbake. Dette er i virkeligheten dødsstøtet for et svært sentralt og viktig språkfag," sier Falkeid Butenschön.

Flaut. Den italienske stat har stilt opp med en u-hjelpspakke som delfinansierer en språkstilling på Universitetet i Oslo (UiO) i tre år, fra siste årsskifte. Men litteraturstillingen utlyses ikke av universitetet. Uten litteraturstilling er ikke faget fullverdig. Flaut overfor den italienske stat...

Mange frykter nå at UiO blir det eneste universitet blant Europas hovedsteder uten tilbud om italienskstudier. Mange synes dette er en sak av politisk og kulturhistorisk interesse for offentligheten. Det fremholdes at italiensk representerer overgangen fra den antikke til den moderne verden så vel politisk, økonomisk, litterært og kunstnerisk som religiøst. Faget er en leverandør for en rekke andre fag som for de andre romanske språkene, for historie, idéhistorie, teatervitenskap og musikk. "Et lærested kan ikke kalle seg et universitet uten noen form for spisskompetanse på hva den italienske renessansen representerer som et viktig bindeledd mellom de ulike fagfeltene," mener Jon Haarberg og Unn Falkeid Butenschön.

Og Aftenpostens kulturredaktør, Per Anders Madsen, kommenterer samme dag (17.3.07). med følgende ingress:

"Reformens bakside: Kvalitetsreformens bisarre logikk har brakt italienskfaget på kanten av stupet ved Universitetet i Oslo."

Ond sirkel. Ved Norges største humanistiske forsknings- og undervisningsmiljø ser man seg ute av stand til å holde liv i et av Europas store kulturspråk... De ansvarlige har kommet til at man skal greie seg uten vitenskapelig innsikt i italiensk litteratur og språk, og dermed også hva italiensk kulturtradisjon har betydd for humanisme, rasjonalisme og opplysningstid. Dette er oppsiktsvekkende nok.

Like interessant er den tankegang og den beslutningsrekke som har ført frem til dagens situasjon. Gjennom flere år har sparetiltak undergravd både forskning og undervisning i italiensk. Dermed har studenttallet gått ned, og nå brukes den sviktende oppslutning som argument for ikke å utlyse vitenskapelige stillinger, selv om deler av undervisningen skal hangle videre en stund til, støtter av den italienske stat. Tydeligere får man ikke illustrert hvordan et av hovedprinsippene i kvalitetsreformen — at finansiering styres av studenttallet — skyver sårbare fag inn i en ubrytelig, ond sirkel.

Kampen om studenter, og "studentprodusjon" får mange bissare utslag. Italienskfaget er altså dødstruet ved UiO. Men andre fag på andre læresteder tar over. Her er et oppslag fra Dagsavisen, dagen etter at Aftenposten hadde slått opp krisen i italienskfaget på Blindern. Markedet rår, "lokkefag" oppstår

Dagsavisen 18. mars 2007: "Lokkefag på høyskolene"

19-åringene vil studere "noe med meda" og kanskje "litt utvikling". Det tar lærestedene konsekvensen av. Nye fag florerer.

"Det er jo ikke noe rart. Nå er det markedstilpasning som rår i utdannings-Norge," sier dekan Per Viktor Nygaard, dekan på Høgskolen i Hedmark, avdeling Rena... "Ved innføring av Kvalitetsreformen på universiteter og høyskoler forandret også studietilbudet seg. Den gamle ordningen med en friere sammensetning av grunn- og mellomfag gikk ut, og studieprogrammene tok over. Noen fag er mer populære blant de kommende studentene, og det satses knallhardt på å vekke deres interesse" .... "Mediestudiet har eksplodert, og jeg har lurt på hvorfor selv", sier Svein Michelsen ved Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen. Michelsen peker også på en trend innen studentutfordringen: at institusjonene lager spennende navn på tilbudet sitt.

Uniforum 22. mars 2007: (førstesideoppslag): "6.9 mill. kr. i underskot på ILOS: Studentane får svi"

Studentane får færre emne å velja mellom når Institutt for litteratur, områdestudium og europeiske språk (ILOS) skal kvitta seg med eit samla underskot på 6.9 millionar kroner. Ledige stillingar både på spansk, engelsk, russisk, tysk og italiensk blir heller ikkje lyste ut. "Instituttstyret har vedtatt at budsjettet skal gå i null i 2007, og det trur eg me klarer," sier fungerande instituttleiar Karen Gammelgaard. Ei arbeidsgruppe analyserer no årsakene til underskotet... Me burde ha tilsett folk i desse stillingane, men det kan me ikkje gjera så lenge den økonomiske situasjonen er så vanskeleg som den er no ...Det er dyrare å undervisa i språk enn i fag som er baserte på undervisning i store forelesningssalar. Uttalen i russisk er det umogleg å retta på i et stort auditorium. Difor må det vera færre studentar per lærar på eit språkfag. Kunnskapsdepartementet ser ikkje ut til å ha tatt omsyn til dette.

Uroen steg. Samme dag som førstesideoppslaget i Uniforum, UiOs internavis, rykket representanter for en rekke språkfag ved UiO (italiensk:Unn Falkeid Butenschön, litteraturvitenskap: Jon Haarberg, tysk: Helge Jordheim, russisk: Audun Johannes Mørch, engelsk: Tore Rem). ut i:

Aftenposten 22. mars 2007: "Markedsstyrte språkstudier"

... Faren er stor for at italienskfaget lider en langsom kvelningsdød. Saken er imidlertid større. Den gjelder språk- og litteraturstudier generelt. Det er ...knyttet betydelig usikkerhet til hvordan disse fagene vil kunne klare seg i den nye markedsøkonomiske styringsstrukturen. Økonomiske mål overstyrer de faglige, med den konsekvens at fag vurderes nedlagt. Uroen er stort. Hvilket fag blir det neste som må bukke under for manglende balanse i budsjettet- Russisk? Tysk? Fransk?

Det virkelig alvorlige er at økonomien betraktes som et mål og ikke som et virkemiddel: Målet blir å få budsjettet til å gå rundt, ikke å skape levedyktige og produktive fagmiljøer. Fremfor grundig langtidsplanlegging og diskusjoner om faglige prioriteringer, lar man overskudd eller underskudd i enkeltinstituttenes budsjetter styre forskning og undervisningstilbud ved universitetet. Dette kan vise seg fatalt i en siutasjon der utskiftning av de ansatte er stor, og nye kurser kan og må stakes ut.

Diskusjonen om italienskfaget antyder med andre ord en situasjon ved Det humanistiske fakultet som med stor sannsynlighet kommer til å utvikle seg og få alvorlige konsekvenser om ikke en prinsipiell politisk diskusjon finner sted, på fakutetet, på universitetet og på politisk hold. Hvlike fag bør Universitetet i Oslo ha i porteføljen sin? Finnes det andre argumenter for å ivareta forskningsfelt enn vilkårlige markedsbehov?

Det krever kulturpolitisk engasjement, og det krever ressurser. Underskuddet på kunnskap innenfor språk, littaratur og histore er allerede merkbart i det norske samfunnet. I møter med en stadig mer kompleks virkelighet bør det være Det humanistiske fakultets oppgave å bidra med den nødvendige kompetanse til å forstå og manøvrere i denne virkeligheten. Ikke minst må vi ha en politisk ledese som våger å sette seg langsiktige mål og ikke risikere en hel fagporteføljes fremtid for å tilpasse seg markedets krav.

Midtt oppe i denne debatten kom så Universitetet i Oslos interne evaluering av kvalitetsreformen:

Universitetet i Oslo, mars 2007: "UNDERVEIS"

Rapporten er på 95 sider — og politisk korrekt, dvs. balansert kritisk. Prorektor, Inga Bolstad, ble intervjuet av NRK og medgav, presset av radiojournalisten, at her var det akutte problemer å ta fatt i. Bolstad skriver dette i evalueringens forord:

Svarene vi fant kan kort oppsummeres slik: Det har vært en stor belastning for organisasjonen å omstille seg til reformens krav, og de økonomiske ressursene har vært mangelfulle. Mange av de ansatte sier de ser mer positivt på fremtiden, men er slitne. Studentene er stort sett fornøyde, men noen ønsker seg større valgfrihet mht. emner, mens andre er opptatt av muligheten for å ta studieløp i forskjellig tempo. Det er behov for en rekke tiltak knyttet til karaktersystemet, de økte administrative oppgaver særlig for de vitenskapelig ansatte, opphopning av vurderingsformer, pedagogisk revitalisering, for å nevne noe.

Morgenbladets lesning av samme evalueringrapport gav en helt annen oppsummering:

Morgenbladet 18.-24. mai 2007 (forsideoppslag): "Kunnskapsfallet"

— Norske studenter er blitt faglig svakere

— Bachelorgraden har lavere status enn cand.mag.-graden

— Universitetsansatte må bruke fritiden til å forske

— Helsetjenesten er bekymret for studentenes psyke

Dette er konklusjonene til Universitetet i Oslo i en rapport som har evaluert Kvalitetsreformen. Førstesideoppslaget følges opp med et dobbeltoppslag. side 4-., med intervjuer og kommentarer:

"Krympet studium gir dårlige studenter"

"Å gå fra fire til tre års studium og samtidig tro at gradene skal være akkurat det samme, synes lite kvalifisert," sier viserektor ved UiO, Inga Bolstad, som har ledet arbeidet med rapporten...."Undersøkelser viser at studenter ikke leser mer enn før, og da kan det faktum at studier er ett år korterer tyde på at det er lavere kvalitet på bachelorstudiet. Det skal mye til for å kompensere det ene året selv om studiestedene blir flinkere til å følge opp studentene og semesteret blir lengre," sier Bolstad.

I rapporten går det frem at UiO er bekymret for hvordan bachelorstudentene vil bli mottatt i arbeidslivet. UiO peker også på flere negative konsekvenser av Kvalitetsreformen:

— Mindre tid til sammenhengende forskning

— Sårbare grupper ved at studenter skal fortere gjenom studiene

— UiO understreker at Kvalitetsreformen ser ut til å ha blitt mer en strukturreform enn en pedagogisk reform

Rektor ved Universitetet i Bergen, Sigmund Grønmo. mener det er grunn til å frykte at kvaliteten på lavere grad har gått ned. "Det er klart at med 25% nedkorting av studietiden skal det mye til for å kompensere den tapte tiden med bedre effektivitet. Meningen med kvalitetsreformen var å øke kvaliteten, Men diskusjonen nå er vel snarere om man har klart å bevare den samme kvalitet som man hadde før," sier Grønmo...."Man kan spørre om man ved effektivisering av studieløpet har kastet bort det som tidligere var universitetsutdanningenes særpreg, nemlig faglig fordypning og kritisk refleksjon. Det var dét som tidligere var kvaliteten ved universitetsstudentene når de gikk inn på arbeidsmarkedet, men nå er det fare for at studentene representerer en snevrere og mer overflatisk kompetanse," sier Grønmo. Mindre tid til forskning var ifølge Grønmo den mest graverende konklusjonen etter undersøkelsen på UiB. "Resultatet er i ytterste konsekvens et kunnskapsfall i samfunnet, særlig dersom dårligere studenter kombineres med svekking av forskning. Da vil samfunnet oppleve en mindre kunnskapsutvikling enn vi ellers ville ha hatt, og det er nokså alvorlig i et verdenssamfunn som mer og mer blir kunnskapsdrevet," sier Grønmo.

Kunnskapsminister Øystein Djupedal skriver i en e-post til Morgenbladet at regjeringen er opptatt av at bachelorgraden skal være av god kvalitet... "Vi vil komme tilbake til vurderinger knyttet til dette i en stortingsmelding om evaulering av Kvalitetsreformen høstren 2007," skriver Djupedal.

 

Det er norsk sommer, og sammenraste tunneler preger ferieavviklingen på Østlandet. Så kommer NTNU og Institutt for konstruksjonsteknikk på banen. Det er et professoralt skrik:

Dagbladet-kronikk 5. juni 2007. Tor G. Syvertsen: "Hvorfor byggverk bryter sammen"

Hvordan skal man reagere på at ideen om at kvalitet skapes gjennom jus og byråkrati også er i ferd med å forvitre ingeniørutdanningen? Under dekke av Kvalitetsreformen har NTNU gått drastisk til verks med "kvalitetssikringsssystem" (prosedyrer, skjemaer og formularer) samt kurs i "jus og regelverk ved evaluering, sensur og behandling av klager på sensur"...NTNU kan innkassere penger for "produserte studiepoeng". Studentpoeng er et meget tøyelig begrep. Dette har både instituttet og studenter forstått, slik at departement og lånekasse kjøper studiepoeng som strikk i metervis...

Fremragende byggverk kan kun skapes av fremragende mennesker, mens "kvalitetssikring" i beste fall kan sikre det middelmådige... La oss gjøre en historisk sammenligning med et praktfullt byggverk, nemlig St. Peters-katedralen i Vatikanstaten. Med dagens byråkratiske regime ville paven neppe blitt gitt noen byggetillatelse. I en alder av 22 år ble Michelangelo Buenarotti utpekt av pave Paulus III til å sluttføre arbeidet som blant annet omfattet konstruksjon og bygging av kuppelen. Paven valgte ikke billigste anbud, men engasjerte en person som han visste var dyktig og som han kunne stole på. I dag ville Michelangelo neppe fått autorisasjon som arkitekt og byggeleder, og bygget hadde blitt krevd revet for brudd på Plan- og bygningsloven. Praktverket ble imidlertid fullført, og står der fortsatt helt trygt.

... Jeg for min del vil anbefale lovgiverne å følge Albert Einsteins betraktning: "Everything should be made as simple as possible, but not simpler".

Ordet går videre til en statsviter ved UiO, professor Øyvind Østerud, sentral i den norske makt- og demokratiutredningen (2003):

Klassekampen 16. juni 2007: "Trippel spiral"

Etter en kort gjennomgang av Kvalitetsreformens historikk, den såkalte Bologna-prosessen og strategien om å styrke Europas konkurranseevne og økonomiske vekst fram til etablering av et nytt europeisk forskningsråd, skriver Østerud blant annet:

Noen snakker fortsatt om forskningens frihet og uavhengighet. Dette kalles gjerne det Humboldtske universitetsideal, mer eller mindre treffende... Idealet bygger på intern kvalitetssikring innen hvert enkelt fagmiljø, der forskerne selv står ansvarlige for hva som er gode problemstillinger og holdbar kunnskap. Her er forskningen relativt uavhengig av både staten som finansieringskilde og av samfunn og næringsliv som brukere av kunnskap. Dette idealet blir gradvis fjernere og mer fiktivt. Det er litt avleggs å snakke om forskningens frihet i Europa. Det som kalles Mode 2 i forsknings- og universitetespolitikken, betyr at disipliner og etablerte fagmiljøer brytes opp, problemstillinger og kvalitetsnormer utvikles i tett samarbeid med økonomiske aktører og politiske myndigheter. Styring og finansiering blir i langt større grad markedsrettet. Det er en ugrunnet forutsetning at slik styring ikke har negative konsekvenser for faginnsats og rekruttering.

...Trippel Helix VI gikk av stabelen i Singapore midt i mai. Både København og Lund er tidligere arrangører. .... En viktig oppgave for Trippel-Helix-konferansene er å markedsføre modellen for den akademisk-praktiske symbiosen. Hvordan bryte ned det Humboldtske universitetsidelaet om fri forskning? Hvordan få det til å framstå som fiktivt? Hbordan overbevise bevilgende myndigheter om at strammere betingelser er nødvendig for at "foretaksuniversitetet" skal bli en realitet?

Denne utviklingen er selvsagt ingen konspirasjon. Den uttrykker en teknologisk-økonomisk logikk der forskningen skal stå i innovasjonens og kokurranseevnens tjeneste. Det bygger rett og slett på en idé om forskning som produktivkraft, nå ikke som marxistisk kategori, men som kapitaliistisk ideologi. Det er en viss historisk ironi i dette. I land som Norge har anslag mot universitetets relatve autonomi hittil skjedd gradvis og forsiktig. Det er kommet litt mer styring utenfra og ovenfra — eksterne styrerepresentanter utpekt av departementet, svekket selvstyre innen fagmiljøene, tilpasning til vurderingsformer og karakterskalaer som er åpenbare tilbakeskritt. Få har tid og oversikt til å se betydningen av de skrittvise reformene. Alle akademiske institusjoner er splittet i alle spørsmål. Forskningspolitikk er ikke forskerens sterke side.

Utviklingen er ikke særlig heldig. Den kan innsnevre perspektivet, kvele gode ideer og disiplinere vekk kriitiske og uavhengige bidrag. Problemet med EUs rammeprogrammer og forskningspolitikk er at den akademiske forskningen sitter i samme båt som de politiske elitene. I samfunns-forskningen er dette nærmest en katastrofe. Derfor er det få eller ingen prosjekter som kunne oppdage krisen bak folkeavstemningene om EU-grunnloven, sprekkdannelser rundt utvidelsesprosessen, motsetningen mellom effektive beslutninger og oppslutning i medlemslandene. Når forskningens kritiske uavhengighet forsvinner i symbiosen med beslutningstakere, er det ingen som avdekker målkonfliktene og de utilsiktede konsekvensene av målrettet politikk.

 

Og så kom Kristian Gundersen tilbake på banen. Han var den mest reformkritiske kandidaten ved rektorvalget ved UiO høsten 2005. Han hadde nok vært den som hadde matchet rektor Grønmo ved Universitetet i Bergen best. (Ved valget høsten 2005 ble Gundersen nr.2. Mange syntes nok at han under valgkampen var for kraftig i språkbruken ii forhold til Ellingsrud. I dag angrer nok mange.) Kristian Gundersens kronikk følger opp Østeruds blikk på en svinebinding av universiteter og forskning til sentral europeisk makt- markedsstyring:

Dagbladet 9. juli 2007: "Frihet under press"

"I vår tid vil de fleste angrepene på akademisk frihet ikke komme i form av dramatiske overgrep, men i forkledning av mer eller mindre velmente strategiske planer... Vi har hatt et lite bevisst forhold til uavhengighet i forskningen i Norge," skriver Kristian Gundersen.

... en utredning om akademisk frihet ledet av Arild Underdal (NOU 2006.19) hevdes det at det økende antallet politisk oppnvente styrerepresentanter ved de norske lærestedene kan være en trussel mot akademisk frihet. Styrerepresentanten ved Universitetetet i Oslo,Paul Chaffey fra NHO, har for eksempel flere ganger uttrykt forundring over at individuelle forskere skal kunne stille med sin egen faglige agenda, uavhengig av institusjonens ledere og strategier. Skal ikke "eierne" bestemme?

Dagladets Gudleiv Forr hadde i flere år med kritisk blikk fulgt utviklingen ved norske unversiteter. Også i debatten rundt min avgang hadde han hatt sin side3-kommentar. Nå rykket han ut på nytt og med brett politisk perspektiv:

Dagbladet 27. juli 2007: "Vitenskap er kultur"

Ingress: Også politikere bør tenke stort om vitenskap og utdanning, og ikke bare snusfornuftig om nytte.

Mandag fortalte Odd Einar Dørum og Lars Sponheim Dagbladets lesere at Venstre vil opprette en statsrådspost for forskning og høyere utdanning. Men partiet vil mer: Det vil løfte fram vitenskap som element i norsk kultur og gjøre vitenskapelig metode og metodehistorie til et fag allerede i skolen.... Venstre skriver at det europeiske dannelsesidealet er bygd på forestillngen om kultiverte borgere med kjennskap til historie, språk og litteratur, og som gjennom en personlig modning skulle utvikle innsikt og sann menneskelighet. Dannelse og utdannelse, det menneskelige og det nyttige, var i dette perspektivet ett og det samme.

Det var dette persepktivet som manglet så katastrofalt under diskusjonen om den såkalte kvalitetsreformen. I stedet for å se forskning og høyere utdanning som en del av en dannelsesprosess, ble slike perspektiver feid til side for det som ble framstilt som politisk realisme innenfor en økonomisk logikk. ...Brødstudier ble fristilt fra en moralsk dimensjon knyttet til dannelse..

I vår skrev de seks universitetsrektorene et brev til forskningsministeren der de påpekte at statsråd Øystein Djupedals hvileskjær i forskning og høyere utdanning var i ferd med å bli katastrofal.

Jeg tror årsaken til at regjeringen kunne ta et slikt hvileskjær henger sammen med at politikerne i for liten grad har dannelsesperspektivet for øyet. Deres blikk et for stivt festet på kunnskap som produkt, og da er det lett å forholde seg til det som en hvilken som helst investering i vår velstand. Det er først når man ser vitenskap som en integrert del av vår sivilisasjon og vår kultur at man øyner dens egentlige verdi.

 

En av de sentrale pådriverne for UiOs verdi og verdighet — og dermed også en skarp kritiker av "Kvalitetsreformen" — har vært Bernt Hagtvedt, professor i statsvitenskap. Slik kommenterte han UiOs egen evaluering av reformen:

Aftenposten 20. august 2007: "Kvalitetsreformen møter virkeligheten"

Ingress: "KVALITETSREFORMEN". En arrogant gjennomført universitets-reform som under dekke av internasjonalisering nå viser seg å skuffe. Reformen står fjernt fra hva det ungdom fortjener.

Forleden kunne en intern rapport fra Universitetet i Oslo fastslå at den såkalte "Kvalitetsreformen" har gjort studentene faglig svakere. Den dreier seg mer om struktur enn pedagogikk. Den gamle cand.mag.-graden hadde større status... de vitenskapelig ansatte klager over oppstykket og trivialisert tid og mindre mulighet til konsentrert forskning.

Bergens-rektor Sigmund Grønmo setter fingeren på et sentralt punkt: Den nedkorting av studieløpet som reformen betyr, har svekket det som var universitetsutdanningens særpreg vis-à-vis mer yrkesrettede utdanninger: faglig tyngde og kritisk refleksjon... Dette er en rapport om en varslet ulykke. Om overfladisk læring.

Vi som arbeider på grunnplanet, kan legge til et par andre punkter om effekten av reformen: Alt dreier seg nå om gjennomstrømming av studenter. Den interne kultur på universitetene er nå dreid nesten totalt mot å få folk igjennom, nesten til enhver pris. Kvalitet er i beste fall en ren bivirkning. En følge er et mer rigid byråkrati, pengejag, måling av enhver håndbevegelse og underlige uintenderte konsekvenser, f.eks. problemer med å finne plass til et bedre utvalg av seminartilbud. Noe av grunnen er den vanvittige kvantifiseringen av alle forhold som management-tenkningen har ført til. Gjennomstrømmingsreformen har medført en uttynning av et av Norges fremste bidrag til universitetspedagogikken: Ex.phil- og exfac.-ordningene. De er i dag bare bleke skygger av hva de burde være, især ved UiO. Borte er bl.a. praktisk oppøving i evnen til klar og presis språkbruk. (Dette er) intellektuell vandalisme, et dannelsestap for norsk ungdom.

Reformene har nesten fjernet nasjonale sensurordninger, i alle fall på lavere nivå. Det innebærer store problemer med å samordne nasjonale standarder, og har medført til dels betydelige forskjeller i karaktergiving.

Mastergradene har svekket forskningkomponenten i de gamle hovedfag, særlig i fag som historie og antropologi. I siste tilfelle er det klassiske feltarbeidet under press.

Bachelorgraden på tre år er en troso. Ingen vet hva den kvalifiserer til, enda færre vet hva studentene kan. Og det fantastiske er skjedd at vi har fått en karakterskala som ikke gir tilstrekkelig rom for differensiering, og som attpå til ikke er kompatibel med nordamerikanske karakterskalaer.

Studentene oppmuntres til å skrive mer, men få fokuserer på hvor dårlig de norske universitetsbibliotekene kan være. Enkelte fag har vært uten fagreferenter i åresvis, innkjøpene mangelfulle og tilfeldige, særlig i ikke-engelske språk. Det tar ofte enormt med tid å få tak i selv standard-litteratur. At de norske studentene ikke gjør revolusjon, tyder på at de er beskyttet av sin uvitenhet om hva et godt universitetsbibliotek kan yte. Personalet gjør så godt de kan.

Norsk ungdom fortjener bedre enn dette. I denne hjemsøkte nasjon får vi nå et takras med stankelbenuniversiteter som kommer til å tilby BA-grader en gros som ikke er annet enn tynn suppe, drevet av bygdeprestisje, tilfeldige flertall i Stortinget og lokale høvdinger. Vil vi egentlig dette? Signaler fra Stjernø-utvalget tyder på at vi alt har gitt opp å bekjempe denne nivelleringen.

 

Bernt Hagtvedt er dypt bekymret, ja, fortvilet. Økonomieffektivisering og markedstyring, vesensfremmed for universiteters egenart er ødeleggende. Kontrollbyråkratiet vokser. Folk blir slitne, energien svekkes, slik UiOs egen evalueringsrapport framhever. Og slitne forskere gir sliten forskning. For det ypperste krever det beste — også av krefter. Vi ser det på felt etter felt. (sml. UDI-oppslaget foran). Kontrollbyråkratiet i skolen speiler det samme. Slitne lærere i et altfor stor antall sitter bøyd over skjemaer, fyller ut rubrikker og rapporterer videre, til noen høyere opp. Tid med unga svekkes, gløden forsvinner. Altfor mange lærere slutter lenge før oppnådd pensjonsalder, desilliusjonerte. Kunnskapsløft — uten lærerenergi? Et fata morgana.

Det samme gjentar seg, fra felt til felt i det norske samfunn. Mammon har tatt over, kvalitet forringes. Under et avslutningsforedrag på en helsekonferanse i Haugesund, 7.9.07, tok jeg utgangpunkt i et oppslag i

Aftenpos:ten 6. september 2007: "Dårligere etter sykehusreform". Ingress: Legene bekymret for kvaliteteten. Halvparten av landets sykehusleger mener kvaliteten på det medisinske tilbudet er blitt dårligere etter innføring av sykehusreformen.

— hvorpå jeg problematiserte mitt foredrag om kvalitetsbegrepet utfra et sitat av BI-professor Tor Hernes (Institutt for innovasjon og økonomisk organisering). Han treffer noe vesentlig i en Dagbladet-kronikk (17.1.2006):

... gå inn med et mandat om å gjøre organisasjonen med effektiv — gjennom å bli målbar. Men det er her den sammensatte virkelighet melder seg. Selv om det er en viss grad av måling (målbarhet, JRB) til stede i enhver virksomhet, er selve drivkreftene i organisasjonen ikke skapt av målinger. De er skapt rundt utfoldelse av energi, av enkeltindivider, uforutsigbarhet og kreativitet. Organisasjoner balanserer alltid i et slags grenseland mellom orden og drivkrefter. Poenget er imidlertid at med for mye orden og ryddighet svinner energien hen.

... I dette store spillet kan tallenes tyranni lett ta over fra det skapende.

Jeg hadde kalt foredraget mitt "Fra takt og tukt til rytme og jazz. Kvalitet og ledelse — et musisk perpsepktiv". Jeg var ute etter energien, selvfølgelig.

Hvordan vi endte opp i Haugesund? Gjennom kritikk gjenerobret vi energien i sang, selvfølgelig, fra barmesang til blues: "It don't mean a thing if it ain't got that swing!" Tilkopling! Hva folk der og da kjente og mente? Logg deg inn på bloggen på hjemmesiden min, så kan du selv se.

 

Crescendo molto heter det i mitt fag, når noe øker veldig i styrke. Det er nå offentlig kjent at mangehøsten 2007 er hele fakulteter truet! Dette er førstesideoppslaget i UiOs egen avis,

Uniforum 20. september 2007: "JUSS I KRISE"

Ingress: Økonomiske bekymringer preger hverdagen ved Det juridiske fakultet. På gunn av milliontap av studiepoenginntekter planlegges et kutt på 10 millioner kroner i fakultetets budsjett for 2008.

"I årene framover vil vi oppleve både en svekket rekruttering til forskning og en svekkelse av undervisningstilbudet til studentene. Vi har allerede redusert antallet stipendiater betydelig, og slik det ser ut nå vil vi ha stopp i utlysning av alle faste stillinger fra 2006 til ut 2009. At vi ikke kan tilby stillinger til dyktige kandidater når de er ferdige med doktorgraden, er svært problematisk. Disse vil vi kanskje miste for alltid," sier dekan Jon T. Johnsen.

Johnsen hevder Det juridiske fakultet er spesielt eksponert for de negative konsekvensene universitetets nåværende finansieringsmodell fører med seg. Ordningen med videreføring av tap av studiepoenginntekter fører, ifølge ham, til at fakultetet får en svært lite stabil økonomi.

Juridisk Studentlag (JSU) sier til Universitas at kuttene som planlegges i budsjettet for 2008 i for stor grad rammer studentene. Johnsen er ikke enig.

"Vi har ingen mulighet til å håndtere et budsjettkutt på 10 millioner uten at det medfører skadevirkninger. Å si hvem det går sterkest ut over, kommer an på hva man legger mest vekt på. Slik jeg ser det, går dette hardt ut over både studenter og forskning. I årene framover vil vi oppleve en svekket rekruttering til forskning og en svekkelse av undervisningstilbudet til studentene.

At Det juridiske fakultet sliter bekreftes også i en vurdering fakultetet har fått fra NOKUT. Denne konkluderer med at jusstudiet er for dårlig finansiert, og at studentene overlates for mye til seg selv. De store kuttene forverrer denne situasjonen.

 

"Kvalitetsreform — DETTE! spør jeg, og mange med meg. Et menings-løst, men samtidig følgeriktig utslag av kortsiktig pengepuging og perspektivløs produktivitetstenkning. Pengene følger studenten, ikke faget. "De sparer på skillingen og lar daler'n gå!", brukte faren mi å si om sånt. Det kalles folkevett. Når skal Norge ta til vettet — og snu?!

I samme utgave av Uniforum kanaliseres stsudenturo over rektoratet ved UiO:

Uniforum 20. september 2007: Carl Müller Frøland: "Hva mener rektor om kvalitetsreformen?"

Universitetet i Oslos store evaluering av Kvalitetesreformen viser at en reformskeptisk grunnholdning har vært berettiget. Viserektor Inga Bolstad, som ledet evalueringsutvalget, kritiserer i Morgenbladet 1. juni avisens reportasje "Kunnnskapsfallet" (18. mai) for å være misvisende. Hun hevder at evalueringsrapporten viser at reformen "langt på vei har hatt positive utslag for studentene." Tore Rem og Arne Johan Vetlesen imøtegår henne i samme avis 8. juni. De oppfatter hennes utsagn som "representative for rektoratets vegring overfor det vanskelige, og for dets vaghet i kommunikasjonen."

Denne oppfatning deler jeg fullt ut. Som professorene minner om, vant Geir Ellingsrud og hans team rektorvalget i 2005 på en reformkritisk plattform. Men er det noe som har vært fraværende i denne rektorperioden, er det reformkritikk. Ble rektor Ellingsrud valgt på falske premisser?

I neste nummer svarte rektoratet ved UiO dette:

Uniforum 19. oktober 2007: "Kritisk blikk på Kvalitetsreformen nødvendig"

HF-student Carl Müller Frøland etterlyser rektoratets holdning til Kvalitetsreformen... Vi har et todelt syn på Kvalitetsreformen:

1. Mange studenter opplever at den har gitt dem en mer strukturert studiehverdag med bedre oppfølging. Det er blitt mindre frafall av studenter på lavere grad og betydelig mindre frafall på høyere nivå. Studentene tar flere eksamener enn tidligere, og antall studiepoeng per student har økt med om lag 20 prosent. I løpet av fem år har det vært en fordobling av studenter som studerer i utlandet.

2. Reformen har kostet så mye arbeid at forskningsoppgavene lider. Kravene til oppfølging går ut over behov for sammenhengende tid til forskning. Reduksjonen i studietiden på lavere grad fra fire til tre år har sannsynligvis ikke blitt kompensert ved omlegging i studietilbudet. Det er også negative sider ved at reformen legger opp til mye mer skolepreg.

... Selvsagt vil universitetsledelsen ikke nøye seg med å måle suksess bare på grunnlag av tall for studentgjennomstrømming. Dette er ikke uten videre et uttrykk for god læring. Det vil nå bli rettet et kraftig søkelys mot behovet for sammenhengende forskning. Dette er en nødvendig forutsetning for at også undervisningen skal være god.

... Vi har kommet fram til i underkant av 50 tiltak som skal rette opp skjevhetene ved dagens system og som fakultetene selv skal vurdere hvordan de følger opp — blant annet om antall vurderinger og innleveringer kan være for høye, utredning av sensorordningene våre og om man i større grad bør legge opp til studieløp med forskjellig tempo ... dreie oppmerksomheten over på hvordan og på hvilke måter studenter lærer, i stedet for ensidige målinger av studieintensitet og gjennomstrømming. ... VI både vil og er i gang med å forbedre de sider av reformen som kritiseres i evalueringen.

 

Så leser jeg Aftenposten en høstmorgen og sukker med en gammel tysk julesangs hypotetiske konjunktiv:"Ach, wären wir da!" — Å, om vi bare var dér!"

Aftenposten 30. september 2007: Norsk forsker til topp. Kåret til verdensmester på internasjonal rankingliste.

Det handler om IT-miljøet Simula på Fornebu og Magne Jørgensen. Her har kvalitetstellerne ved UiO alt å lære. Hør bare hva Magne Jørgensen selv forteller:

"De beste ideene får jeg når jeg er ute på ski, i kajakken eller til fots ute i naturen. Jeg har alltid med meg en mobiltelefon med opptaker på slike turer. Under en joggetur er det ikke uvanlig at jeg må stoppe fire-fem ganger for å lese inn en idé jeg har fått. De store gjennombruddene har gjerne kommet på denne måten," sier Magne Jørgensen...

— "Ute på ski"! "I kajakken eller til fots ute i naturen"!? Hva skal kvalitetesreformtellerne gjøre med sånt der de sitter med sine tall og sin statistikk og helst vil ha tilstedeværelsesplikt på forskerkontorene fra 0.830 til 16.00? Og verre blir det, her trekker jaggu professor Jørgensen også inn underbevissthetens betydning i forskerlivet:

"Jeg tenker på forskning hele tiden. Når jeg er på jobb, tenkes det intenst. Likevel er noen problemer så vanskelige at jeg ikke får løst dem. Men jeg antar at underbevisstheten jobber med saken mens jeg gjør noe annet," sier han.

Og jeg nikker og tenker på det "skilpaddebrev" jeg skrev til ledelsen ved UiO for mer enn 10 år siden om forskningens vesen:

Forskningsprosessen er ikke kausalt lineær, den går som regel ikke opp. Den er gjerne uforutsigbar, labil, på ett plan helt ukontrollerbar i viktige faser. Den kan lykkes — og mislykkes. Ingen vet helt — om, når hvordan. Og selv hos den mest bevisste forsker skjer en vesentlig del av den kreative prosess utenfor den styrte bevissthets kontroll, subliminalt, altså under bevissthetsterskelen. Disse prosessene unndrar seg pr. definisjon en faktisk beskrivelse. Tenkning og tenkningens langsomme modning kan ikke uten videre utmyntes i statistiske tabeller. Slike krav til dokumentasjon treffer ikke bare helt på siden. De kan ruinere den kreative impuls, selve spydspissen i forskerkompetansen.

— skrev jeg altså i brevet til ledelsen ved UiO på mtden av 1990-tallet — og gjentatt i en kronikk i Aftenposten i mai 2005, da debatten rundt min avgang var på det mest intense.

"Vi har større frihet enn instituttene på universitetet, de er bundet opp i så mye," sier Dag Sjøberg, forskningslederen ved Simula-instituttet på Fornebu.

Ja, nettopp tenkte jeg. Her er vi ved kjernen. Dette "Skilpaddebrevet" mitt gav jeg i sin tid overskriften "Forskning, frihet og tilfeldighetenes spill". Jeg avsluttet brevet slik (gjengitt i sin helthet i min bok Skilpaddens Sang, s. 86-87. I Aftenposten-kronikken var Werrgeland-sitatet sløyfet):

Det ytre press fra myndighetene som forvalter makt befinner seg i feil toneart, åpenbart uten selv å ane det, i grell dissonans med forskningens dypeste egenart. Dikterordet skulle uroe om det lyttes til som noe mer enn nasjonalretorikk under flagget:

     Hvor trives noe godt og stort i tvang?

     Kval engen — gresset blir ei grønt.

     Bind ørnen — dør den på sin pynt.

     Stans kilden som med sang begynt har raskt sin gang

     — og den en giftig sump vil bli.

     Naturen hater, sterk og fri, all tvang.

                               Henrik Wergeland

 

Mister forskningen sin kraft, brekker universiteter og høgskoler ryggen.

Ikke alle forskere kan toppe internasjonale rankinglister som "verdensmestre". Men det smule talent vi måtte ha — kanskje i høyden et par originale tanker i løpet av et helt forskertliv — må gis tillitens og frihetens vekstvilkår, eller havner vi dessverre, altfor mange av oss, i middelmådighetens forskergraut. Sluknet, slitne og servile.

Ikke før har jeg skrevet disse ord, ment som en avslutning på denne gjennomgangen fra min avgang som professor til kvalitetsreformens vei post-Bjørkvold, før jeg leser dagens hovedoppslag i

Aftenposten 2. oktober 2007: "Dårligst på forskning"

Ingress: Norge utdanner færre forskere og bruker mindre penger på forskning enn sine nordiske naboland. Og gapet er stort.

Nåværende leder i Forskerforbundet, Bjarne Hodne, utdyper — med langsiktige perspektiver: "Skal vi bli en kunnskapsnasjon, må vi legge grunnlaget nå. Vi har nok av penger og dyktige folk, men det mangler på vilje til å prioritere forskningen. Nå klarer vi oss med oljen, men vi må forberede oss på den situasjonen som kommer når oljebrønnene blir tørre," fremholder Hodne.

Dette er selvfølgelig et oppspill før framlegging av statsbudsjettet på fredag denne uka. Nok et universitetshvileskjær fra Djupedal er poltisk utenkelig.

Ja, vi har penger nok, men har utdanningsminsteren og regjering vett og vilje nok til endring. For dette handler om langt mer enn nå å gi en solid påplussing i forskningssatsningen på våre universiteter. Det handler om å tenke utdanningsideologisk — synliggjøring av en rød-grønn utdanningpolitikk utmeislet av en rød-grønn regjerning. "Kvalitetsreformen" er e mørkeblå,nyliberalistisk reform, i sin tid meislet ut av et markeds- og konkurransestyrt Europa (se eksempelvis Østerruds kronikk i det foregående). Den passer Høyre og FRP — men neppe, skulle man tro, en utdanningsstatsråd fra SV i dagens Norge. En rød-grønn regjering må utvikle en selvstendig, solidarisk tenkt utdanningspolitikk.

Studentgjennomstrømmingseffektivit med penger som ris/belønning bak speilet — for studentene: lånekassas gulrot og pisk; for instituttene: økonomisk bærebjelke for drift — har sin pris:

Aftenposten 14. oktober 2007: "Farlig å være for flink"

Ingress: Du kan aldri bli utlært fra universitetet. Utbrent, derimot, kan du bli som student også. Det vet Silje Abrahamsen mye om.

... Etter to år gjorde høyt stressnivå og fysisk sykdom at hun sykemeldte seg.

Syke av studiene: Hver femte student (19.5%) oppgir at det å være nervøs for eksamen er et vanlig psykisk problem. Det er åtte ganger så mange som i videregående skole. Enda flere (24%) mener depresjon er den vanligste formen for psykisk lidelse. En av ti studenter mener at deres psykiske helse ikke er god ... En av tre studenter tror de vil takle sine egne psykiske problemer.

Fanges i stresspiralen: Dersom man ser et mønster hos seg selv som går ut over studiemestringen og selvbildet, bør man vurdere å ta kontakt med fagfolk, mener Frode Andreasssen, sjefspsykolog ved Studentenes Psyskiske Helsetjeneste i Bergen. ... Kvalitetsreformen har ... brakt med seg noen aspekter som legger større press på folk i forhold til progresjon, dessuten blir konsekvensene større dersom man ikke mestrer studiene.

 

En økonomistytring sterkt basert på markedets tilbuds- og etterspørselsmekanismer (les: kampen om studenter sim finansieringsnøkkel) rammer universitetene faglig i drastisk grad; fra enkeltfag (som italiensk) ja, til hele fakulteter (Juridisk fakultet). Nå, i oktober 2007, går igjen alarmen ved UiO:

Universitas 10. oktober 2007 (førstesideoppslag): "Kritisk for arkeologistudiet. Opptaket bør stenges"

På grunn av ressursproblemer har tre professorer ved arkeologistudiet i løpet av to år undervist 6500 timer mer enn de er pålagt. Programansvarlig for studiet, Christopher Prescott, anbefaler å stenge opptaket av studenter inntil videre.

Avisen kommenterer krisen på lederplass: "Syke arbeidsforhold"

Situasjonen som utspiller seg for arkeologistudenter og ansatte ved Universitetet i Oslo (UiO) er dramatisk... Da er det kritikkverdig at verken fakultetsledelsen eller UiO velger å høre på de som jobber på instituttet. ... Det er grunn til å være nervøs. Studentene får ikke et fullverdig tilbud og professorene jobber seg ihjel. I stedet for å satse på kortsiktig brannslukning som å putte inn vikarer, må fakultetsledelsen og UiO begynne å lytte til de som er på "gølvet". Det er de som får merke det på kroppen, hver dag.

 

Og så, 18. oktboer 2007, kom, endelig, det helt nødvendige statsrådskiftet: Djupedal ut, med en todeling av departementet: Tora Aasland inn som nye forskningsminister, og Bård Vegar Solhjell inn som nye Kunnskapsminister, med ansvar på barnehage og skole. Professor-trioen Rune Slagstad, Knut Kjenstadli og Tore Rem gir konstruktive kommentarer til Tore Aasland-utnevnelsen over en dobbeltside i

Klassekampen 20.10 - 2007: Stod ikke for SV-politikk

Ingress: Ny minister. Forksningsminister Tora Aasland var nestleder av Mjøs-utvalget som la grunnlaget for mer makredsorienterte universiteter. — Det blir spennede å se om hun kan korrigere sin kurs, sier professor Rune Slagstad

Aasland hadde ingen kritiske bemerkninger til BI-fisering av høyere utdanning, sier professor og tidligere nestleder i SV, Rune Slagstad til Klassekampen. For sju år siden la Mjøs-utvalget, under ledelse av tidligere Tromsø-rektor Ole Danbolt Mjøs, fram den offentlige utredningen "Frihet med ansvar". ... Det innebar ...at politikernes styring skulle skje gjennom en statlig stykkprisfinansiering, og et system av avtaler mellom institusjonene og departementet. Klarte universitetene og høyskolene den avtalte produksjon av kandidater, skulle de belønnes, hvis ikke, skulle de straffes.

Utvalget gikk også inn for i større grad å belønne og skape miljøer for "fremragende forskning" og ønsket å skille bevilgningene til utdanning og forskning. De ville også opprette et nasjonalt senter for evaluering og akkreditering som skulle vurdere kvaliteten på institusjonenes undervisning av studentene. Evalueringene skulle offentliggjøres, slik at studentene lettere kunne ta stilling til hvilken institusjon de ville gå på.

Fru MJØS . Den endringen som kanskje flest merket sterkest, var utvalgets anbefaling om å gå over fra det gamle systemet med cand. mag.- og hovedfagsgrader til bachelor- og mastergrader, og dermed også å kutte studieløpene med ett år. Utvalgets tanke var, foruten å tilpasse gradene til internasjonale systemer, å få til et kortere, mer effektiv utdanningsløp, der også ressursene ble brukt mer intensivt. Studentene som klarte å gjennomføre på normal tid, skulle belønnes. Det samme skulle insitusjonene som fikk studentene gjennom i rett tid.

Utvalgets innstilling var flere steder delt, og mindretallet hadde en rekke kritiske innvendinger. Tora Aasland tilhørte flertallet.

Slagstad håper Aasland har fått distanse til det Mjøs-utvalget la fram. Det er avgjørende for henne nå at hun ikke blir "Fru Mjøs", sier Slagstad. Det har jo vært en kritikk av Mjøs-utvalget, og den har ekspandert de senere årene, med reformkritikk fra radikale og akademikere overhode. Dette blir en av testene av Aasland, hvordan vil hun bringe denne kritikken videre på politisk plan, legger Slagstad til.

Slagstad er særlig kritisk til at det etter Mjøs-utvalgets arbeid er blitt lagt så stor vekt på studentgjennomstrømming. Dette mener han gjør at situasjonen på universitetene og høyskolene blir ustabil med tanke på langsiktig planlegging, og at små, og kanskje ikke så veldig populære fag, lider. et har blitt en sterk økonmisk markedsoirentering innen høyere utdanning. Aasland har vært med på dette. Det blir spennende å se om hun kan korrigere sin kurs, sier Slagstad.

— "Representerte Aasland SV-politikk i Mjøs-utvalget?"

— Nei, det vil jeg ikke si.... fordi den er altfor lite kritisk. Det blir en akademisk kapitalisme, som underlegges en sterkere markedsstyring. Universitetene har blitt svekket som kritiske samfunnsinstitusjoner, og blitt mer studentfabrikker.... For studentene er universitetene blitt hesblesende institusjoner, oppøving til kritisk refleksjon blir svekket. På lærersiden er det en byråkratisering. Reformen har ført til mer administrasjon, og forskningen dreneres ut av universitetene og de vitenskapelige institusjonene.

Kritikk til tross, Slagstad mener innsettelsen av Aasland er en god utvikling fra forgjengeren, Øystein Djupedal. Hun er en helt annen lyttende person enn Djupedal. Så det er absolutt en stor forbedring. Slagstad er også begeistret over at statsminister Jens Stoltenberg torsdag delte opp kunnskapsdepartementet, slik at forskning får sin egen minister. Denne delingen er helt overmoden. Det er bare synd at de har brukt to år på det.

MÅ TA ANSVAR- Tora Aasland kan sies å ha tilhørt en moderniserende, eller tilpassende hovedstrøm i universitetspolitikken, sier Knut Kjenstadli, SV-medlem og professor i historie. Kjenstadli har markert seg som en av kritikerne mot universitetsreformen.

Nedkutting av studietid med ett år er den egentlige kjernen i den store kvalitetsreformen. Og det lå inne i Mjøs-utvalget, sier Kjestadli, som ønsker seg det tapte fjerde-året i den gamle cand.mag--graden tilbake... Aasland må ta ansvar for det hun sto for i Mjøs-utvalget. Men det går jo an å komme på andre tanker. Hun har også personlige kvalifikasjoner og vidsyn som kan komme godt med.

IKKE BARE RESSURSER. Tore Rem, professor ved Universitetet i Oslo, tolker oppdelingen av Kunnskapsdepartementet som at Regjeringen tar en viss selvkritikk på at Djupedal ikke har fungert godt på forskningsfeltet. Aasland har investert mye i å legge premissene for reformene. Jeg håper hun ikke har noe syn på at reformene er konstante, sier Rem. Han øsnker seg en endring, og håper politikerne og Aasland tenker seg om i forhold til de økonomiske incentivene, styrt av prinsippet om stykkpris. Jeg ønsker at hun ser på tellekantsystemet og de uforutsette konsekvensene det gir, sier han.... Det handler ikke bare om ressurser, men av graden av markedstenkning innen sektoren, mener Rem.

Jeg gjentar, som rød-grønn utfordring til regjeringen: Blikket må snus: Verdiskaping starter ikke på børs og økonomisk kapital. Kilden ligger i mennesker og musisk kapital. Der ligger nøkkelen til kunnskapsvekst — fra vugge til disputas.

 

 

 

 

 

 

 

Freidig Forlag, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag. ORG NR 995928310.
Webdesign ved Kjartan Bjørkvold.