|
MENY
J.R. Bjørkvold
-Innledning
-Biografi
-Bøker
-Oversettelser
-Fjernsyn
-Radio
-På scenen
-Blogg
-Forelesninger
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
Pressefoto |
 |
Jon-Roar Bjørkvold - Radio
|
| |
|
| |
Radio
Radio har betydd masse for meg, både som lytter og senere også som
bidragsyter.
Lytter, ja. Sammen med titusener av unger i min generasjon elsket jeg barnetimen.
Torbjørn Egners verden ble min verden, Prøysens sanger ble mine
sanger, lørdagsbarnetimenes magiske hørespill var — og er —
et univers av opplevelser. I musisk rus nevner jeg i fleng: "Little Lord
Fauntleroy", "Frendeløs", "Oliver Twist", "Heidi",
"Veien til Agra", "Stompa" ("Ring, min klokke, ring!"),
"God natt, Mister Tom", "Rasmus på Loffen", "Det
gyldne landet Elidor", "Mesterdetektiven Blomqvist og lille Rasmus"
og, som toppen av alt: "Tordivelen flyr i skumringen".
Opplesningene må ikke glemmes, fra Astrid Sommer med "Brødrene
Løvehjerte" til "Frode og de andre skøyerne" med
Øivind Blunck i jublende toppform.
Og videre (ja, for jeg kan ikke stoppe nå): Radioteaterets krimgrøss
med Cox, Paul Temple (og Gregory-saken!), "Mord for åpen mikrofon"
(sangerinnen ble kvalt i midt sluttkadensen, direkte i studio!), og, selvsagt,
"Dickie Dick Dickens" med Effy og gutta, spenningslatter i stjerneklasse.
"Regi", sa radiostemmen, "regi — Paul Skoe". Du formet
oss, mester!
Og, sist, men ikke minst: klangene av forførende stemmer gjennom eteren,
alle i sin toneart: Torbjørn Egners lunhet, Astrid Sommers skjelvende varme,
Gisle Straumes Tørrdahl-fistel, Ola Isnes landstrykerro, Svein Tindbergs
poetiske undringslengsel på jakt etter Tordivelens gåte.
Takk, radio!
Så det varmet virkelig da jeg jeg ble invitert feiring av Radioteaterets
75 års jubileum i september 2001, som lytterrepresentant for alle oss som
radio har vært ment å glede og opplyse.
|
| |
***
|
| |
Det har blitt mange radiobidrag
opp gjennom årene, faktisk ikke så rent få i Sverige, men først
og fremst i Norge, naturligvis. Kall det min form for takknemlig tilbakebetaling.
Det har handlet om alt fra lengre programmer til innslag der man på korteste
varsel har bedt meg om en kommentar.
Jeg liker det direkte intervjuet i studio med en levende og kyndig radiojournalist
som møter meg med kvalifiserte og overraskende spørmål., rett
på. Intervjujazz med samtalemening. Det utløser for meg skapende
adrenalin, nerve og tilstedeværelse. Opplesningsprogrammer med manus eller
intervjuer der spørsmålene er presentert på forhånd treffer
ikke min radiotone. Jeg prøvde meg en gang med manus til en bokanmeldelse,
Kritikertorget bad meg om det. Det ble en nedtur og kunne ikke brukes.
I det følgende har jeg valgt å trekke fram noen få norske programmer
jeg har medvirket i og som sitter i meg som "årgangsradio". Forstå
det som en markeing av at jeg har ansett denne delen av min formidlingsvirksomhet
som sentral:
1981, NRK, Oslo: Nattradio
Jeg var gjest i Nattradioen med Else Michelet, høsten etter min disputas.
Hennes åpningsreplikk var typisk Micheletsk, hun hadde tatt sangbokas "Ta
den bæsj og la den vandre" til sitt hjerte, smilte og sa: "Godaften,
professor Promp!"
Tilsynelatende var hun lett tilbakelent. Men det var Else Michelet slett ikke,
Hun hadde lest hele doktoravhandlingen min, fra perm til perm, som grunnlag for
en times samtale i hennes Nattradio. Den lå der som et referansegrunnlag
i studio under sending. Vidd og viten levde i skjønn forening.
1982, NRK, Oslo:
Igor Stravinskij på hundreårsdagen
Dette programmet ble sendt dagen før Igor Stravinskijs hundreårsdag,
han er født 18. juni 1982. I studio var Gerhard Randers-Pehrson og jeg.
Bjarne Andersen var "Stravinskijs røst", som det stod i programmet.
Der står det også at sendingen var delt inn i tre deler:
a) den "russiske" Igor
b) den "morsomme" Stravinskij
c) "autonomiestetikeren" blant vårt århundres komponister
Programmet ble så godt mottatt av både lyttere og NRK at det ble sendt
som ønskereprise 2. juledag samme år.
Dette programmet bygget på min Stravinskij-periode på eget institutt.
Et par glimt herfra hører derfor med.
I et semester med Petrushka fikk jeg Jens Graff til å komme, på dette
tidspunkt var han ballettsjef ved Den Norske Opera. Graff foreleste ikke, han
danset Petrushkas skjelvende angst og kjærlighetssorg slik at et nøkternt
seminarrom på Chateau Neuff et øyeblikk ble forvandlet til Marinskij
Teater.
I forelesningssammenheng samarbeidet jeg her nært med Babben Lavik, makeløs
pedagog og kjær venn. Vi delte timene (senere ble det også Sjostakovitsj),
Babben med hørelæren, jeg med analysen og det musikkhistoriske. Et
femtitalls studenter banket Våroffer-rytmer så det suste med Babben
som Maestro. Blant studentene var kursets Knoll og Tott — Thorbjørn
Sunde og Tom Lund. Ingen av dem hadde vært noe særlig innom Stravinsk
fra før, for å si det pent. Deres musikk var bossa, Beatles og jazz
(begge er i dag profesjonelle jazzmusikere).
Så var vi en fredagskveld i Konserthuset, hele kullet, Babben og jeg. Stravinskijs
"Vårofferet" stod på programmet. Det skinte i et orkester
med utvidet messingbesetning — 8 horn! Vi satt samlet høyt oppe i
salen, alle med sugende Stravinskij-rytmer og hedenske klangkaskader i blodet.
Da kom det fra Tom Lund, han lettet fra stolen: "Dætta e som å
værra på en Beatles-konsert i 60-åra!"
Er det rart at jeg husker disse timene med glede?
1983, NRK, Oslo:
Leningrad-symfonien for første gang i Norge
Gerhard Randers-Pehrson hadde invitert meg til å kommentere 1. gangs oppførelse
av Sjostakovitsj’ 7. symfoni, Leningrad-symfonien, i Oslo Konserthus, med
Filharmonien og Maris Jansons. Vi hadde gjort et program om Stravinskij-programmet
sammen (se overfor) og kjente en samstemthet i studio. Nå handlet det om
en annen russer, av tilsvarende verdensformat, om enn i en annen toneart.
Symfonien krever en betydelig utvidet besetning, med bl.a. 8 horn, 6 tromboner,
6 trompeter og 2 harper. Dette klarte altså Norge først i 10 mars
1983, innpå 40 år etter krigens slutt. Mens altså russerne maktet
dette løftet midt under den tyske beleiringen av Leningrad, i et inferno
av hunger, kulde, krig og massedød, der innpå en million mennesker
hadde bukket under før tyskerne etter nesten tre år måtte trekke
seg tilbake.
Skjønt "makte dette løftet"? Det var jo selve musikken,
vissheten om at Sjostakovitsj satt i den beleirede by og komponerte en musikk
som skulle ta byens innbyggere gjennom krigens terror, som gjorde at så
mange holdt ut, tross alt og alle. Et kollossalt orkester i en tid med kollossale
tap, 145 musikere, mange sterkt skadde, trukket tilbake fra fronten til orkestersalen
for å øve inn "uovervinnelighetes-symfonien".
En glassvegg gav oversikt direkte ned til orkesteret. Jeg så at Maris Jansons
var grepet der han kom inn på podiet fra kunstnerinngangen, han har symfoniens
fortelling i direkte russisk tradisjon fra sin far, Arvid. Så grepet var
han, viste det seg, at første satsen — som normalt varer i ca. 27
minutter — ble drevet fram fra dirigentpulten over ett minutt raskere fra
generalprøven til denne førstegangsframførelsen i Norge.
"Også Maris Jansons, som har en stabil metronom i kroppen!", hvisket
Gerhard Randers-Pehrson til meg. "Det kan da aldri hendt noe sånt før
med Maris som dirigent!"
"Men så handler det jo her om Leningrad-symfonien her hos oss for første
gang. Temperaturen må bli voldom" hvisket jeg tilbake.
Temperaturen fortsatte inn pausen, det ble vel ett minutt ekstra bonustid til
å utdype fortellingen om Sjostakovitsj’ 7. symfoni den kvelden for
radiolyttere.
1990, NRK, Oslo:
Hildringstimen – Det Musiske Menneske
Til en av "Hildringstimene", et program som ble sendt på søndagsmorgener,
inviterte Jorunn Hope meg til å samtale om Det Musiske Menneske. Jorunn
Hope er en sjeldent inspirerende radiointervjuer, det kjentes til fulle for meg
i dette programmet.
På ettermiddagen nyttårsaften, samme år, ble jeg ringt opp av
NRK. Om jeg visste at dette programmet skulle sendes i reprise rett etter Kongens
nyttårstale samme kveld?
"Nei, det ante jeg ikke", svarte jeg.
"Det er en spesiell ære", svarte NRK.
En av dem som hørte programmet var Erling Stordahl. Han ringte meg umiddelbart
og inviterte til en samtale på Hotel Continental i Oslo, han hadde et fast
rom der. Vi snakket lenge sammen. Han bad meg synge, jeg sang russiske sanger
for ham, slik at han kunne se meg bedre. Vi var etter det i nær kontaklt
helt fram til han døde. At Det Musiske Menneske nå også finnes
som lydbok for blinde, tror jeg var hans fortjeneste. "Boka taler direkte
til meg!" sa han, en blind seer.
1990, NRK, Oslo: Samtidsmagasinet
I NRK’s nye Samtidsmagasin laget de en stafett. Jeg fikk starte stafetten
med å lese åpningen av Det Musiske Menneske, der tre mennesker i en
åpen båt i storm reddes av sang. Samtidsmagasinet gav opplesningen
skikkelig kontentum med ulende vind, piskende regn og et hav i kav.
Hvem som fikk stafettpinnen fra meg? Jo, Mosse Jørgensen, kjær åndssøster
i kampen for en mer musisk skole i Norge.
1993, NRK, Oslo:
"Sånn er livet":
Reform 94 til debatt —
uten Hernes
Dette programmet tror jeg ikke jeg vil glemme, neppe heller ikke Gudmund Hernes.
Iallfall skal jeg minne ham om det med kommentaren til dette programmet.
Det var Øystein Rakkenes som hadde konseptet. Han ville ha Gudmund Hernes,
skolereformatoren og meg, Hernes-kritiker, sammen i studio til debatt. Dette var
i mai 1993, det var ennå tid til å snu, reformen skulle ikke iverksettes
før i august året etter: Reform 94
Men Hernes hadde ikke tid, Rakkenes hadde i forkant prøvd alt for å
få dette møtet mellom oss til. Om ikke statsråden hadde tid
til å komme i studio uansett dato? Hva med opptak? En sen kveld? En tidlig
morgen? Midt på dagen? Kort sagt: når som helst? For Bjørkvold
hadde sagt seg villig til å stille til debatt når som helst, forsikret
Rakkenes. Men nei, Hernes hadde uansett ikke tid.
Så, 6. mai 1993 gikk vi i studio uten Hernes, Øystein Rakkenes og
jeg. Vi hadde en halv time av "Sånn er livet"-sendinga til å
kommentere Reform 94-planene til Gudmund Hernes.
Slik var programlederens intro, han var nok en smule forbannet over at Hernes
til de grader hadde gjort seg umulig overfor NRK på en meget viktig tema
for landet:
Vil regjeringa kneble norsk ungdom ein gong for alle og gjennomføre Reform
94, den store skolereformer som etter planen skal tre i kraft fra neste år
i august? Statsråden for undervisning og skolesaker rettar no dødsstøtet
mot dei estetiske faga.
Så slapp Øystein Rakkenes meg løs med en grunnleggende musisk
kritikk av Reform 94, -planene til Gudmund Hernes. Ikke er jeg skåren for
tungebånd og ikke er jeg skåren for temperatur. I mer enn 25 minutter
fikk jeg gå solo, med Øystein Rakkenes som fyrbøter.
Så sa Øystein Rakkenes , han hadde et snev av Vestlands-Fanden i
blikket akkurat da:
Kva meiner så fagstatsråden i dette spørsmålet, Gudmund
Hernes, sjøl. Vil han at desse faga, dei estetiske faga altså, skal
forsvinne fra skolekartet?
Det ble dørgende stille i studio. Jeg så forbløffet på
Øystein Rakkenes, dette hadde han ikke sagt noe om at han ville gjøre.
At Hernes ikke var i studio og heller ikke fantes i opptak, visste jo ikke lytterne,
de fikk nå bare den rungende stillheten ut i eteren.
Siden, når jeg har fortalt om dette suverene radiostuntet til Øystein
Rakkenes, har jeg sagt at taushetstrommet som fylte studio måtte ha vart
et halvt minutt, minst. Nå har jeg spilt gjennom båndet og tatt tida.
Det varte bare i fem sekunder. Men virkningen var voldsom, fem sekunder kjentes
som en evighet.
Øystein Rakkenes:
Ja, det blei stille. Og det er nettopp det som er problemet. Vi har faktisk i
to veker prøvd å få ein kommentar frå Hernes i denne
saka. Men han har diverre ikkje tid til å gi oss ein kommentar. Så
kva statsråden eigentlig meiner, er framleis uvisst.
Med denne avslutningsreplikken flyttet så "Sånn er livet"-sendinga
seg til et innslag fra Fagerborg videregående skole i Oslo, der tegning,
form og farge, musikk og dans i flere ti-år hadde preget generasjoner av
elever, og med Børre Ørbæk som musisk drivkraft i særklasse.
Da hendte det, vi hadde knapt rukket å gå ut fra studio. Det var iltelefon
til programlederen, statsråden ville ha ham i tale, promte!
Jeg lar Øystein Rakkenes selv fortelle, slik han skrev om dette til meg
i et brev et par uker senere:
Hernes var på tråden umiddelbart etterpå, for å imøtekomme
en del av påstandene i programmet. Jeg kunne ikke dy meg for å spørre
om hvordan han hadde hatt tid til å lytte til oss ... han skulle jo være
på møte hele formiddagen. En brydd statsråd forklarte da at
han "tilfeldigvis" hadde fått ryddet litt tid til radiolytting.
Hernes var nå så ivrig på å komme til orde, at han gjerne
ville på lufta neste dag — neste uke, ja, når som helst. Men
da måtte jeg dessverre takke nei.
Hvorfor er det viktig å fortelle om dette, utenover at det for meg var en
spesiell radioopplevelse?
Fordi dette forteller noe om maktstrategier, politikk og taktikk på et nivå
der medie-Norge ble holdt for narr av en folkevalgt politiker som snart skulle
komme til å øve innflytelse over hundre tusener av nordmenns hverdagsliv.
Men om maktstrategen her skjøt seg selv i foten — Reform 94 ble det,
til manges fortvilelse, både blant elever som nå stryker i stigende
antall på teoritunge praktiske studieretninger og blant lærere som
nå i stigende antall kjenner seg avmektiggjort av et teknokratisk kontrollbyråkrati
uten ende.
Børre Ørbæk fikk med Reform 94 se sitt musiske livsverk på
Fagerborg rasert med et pennestrøk. "Kvalitetssikring!" sa Hernes,
reform-modellen tålte ikke avvik for en organisasjonssosiolog med sans for
rette kommandolinjer.
Tenk om Gudmund Hernes hadde spurt en Jan Garbarek, eller en Jan Erik Vold om
hva de hadde fått med seg av ballast ut i verden fra sangsalen på
Fagerborg eller fra fellesdansen med skjeive Balkan-rytmer i skolegården
i storefri. Ellers om han hadde lyttet til hvorfor et hundretalls elever, noen
med røtter helt tilbake til Fagerborg på 1950-tallet, kom fra inn-
og utland til Tjøme en tidlig augustdag for å feire sin Lærer-Børres
80-årsdag med musisk svir.
"Han ville overhodet ikke ha forstått", sa en kvinnelig partifelle
av Hernes til meg. "Han teller når han danser også, det vet jeg
av egen erfaring fra mange landsmøter."
Dét var ikke mine ord.
1993, NRK, Oslo:
Lansering av Kulturkanalen P2, åpningssending for musikkavdelingen
NRK1s musikkavdeling inviterte meg til deres åpningstime i P2, en samtale
med Jørn Jensen om Sjostakovitsj’ 7. symfoni, som så ble spilt.
Forslaget og initiativet var Jørns. Han har tidligere vært student
på mitt institutt, der Sjostakovitsj ofte har vært et tema i mine
forelesninger. VI delte denne rystende fortellingen om musikk, lidelse og overlevelse,
Jørn og jeg, og innslaget levde. En ære var det å få
bidra på denne historiske kvelden med lansering av NRK’s nye kulturkanal,
P2.
Det finnes for øvrig et helt kapittel om Dmitrij Sjostakovitsj i Det Musiske
Menneske.
1993, NRK, P2, Oslo:En skal tørre at livet er ...
Dette programmet med Solveig Bøhle inngikk i en serie på fire programmer.
Her snakket vi primært om sang og rytme som kommunikasjonsformer i overgangen
fra ufødt til nyfødt liv, med utgangspunkt i Det Musiske Menneske.
Typisk for Solveig Bøhles radiogrep — jeg har møtt henne
flere ganger i radiosammenheng — er denne fine kombinasjonen av vitenskapelighet
og lidenskapelighet, saklighet og nærhet.
Som lytter har jeg hatt mye glede også av Solveig Bøhles litterære
programmer. Jeg vil særlig framheve to portrettprogrammer med Astrid Lindgren
fra november 1988, som jeg siterte fra i Det Musiske Menneske. Begge programmene
står referert i bokas litteraturliste.
1995, NRK, P2, Oslo:
"Vorwärts
und nie vergessen!"
Et 60 miutters Eisler/Brecht-program i morgensendinga på 1. mai, i samtale
med Jorunn Hope. Jorunn og jeg hadde møtt hverandre mens jeg foreleste
over Eisler og Brecht mange år tidligere, en forelesningsrekke det til
slutt ble bok av. Det brant rødt i studio under sending, mens teknikeren
kjørte spakene med "Solidaritätslied" og "Vier Wiegenlieder
für Arbeitmütter", Ernst Busch og Giesela May. Programmet traff
så mange at det ble sendt på nytt 1. mai 1996.
Nå, etter terrorangrepet på World Trade Center og invasjonen i Afghanistan,
kunne kanskje programmet tåle å bli sendet enda en gang. For underveis
spilte og kommenterte vi også Eislers/Brechts/Nerudas "Fredssang",
"Friedenslied":
Friede auf unserer Erde,
Friede auf unserem Feldt!
Dass es auch immer gehöre
dem, der es gut bestellt.
...
1995, NRK, P1: Sangtimen
En programserie som Mari Lunnan inviterte meg til. Denne timen i studio ble
en samtale over sangens betydning for meg og mine da jeg var gutt. Mari Lunnan
har jeg bare møtt i studio en eneste gang, hun bidro sterkt til å
løfte dette stoffet fram i meg. Det eneste jeg ikke helt innestod for
i dette programmet var vignettmelodien "Syng kun i din ungdoms vår",
etter min smak var denne korverjonen for søtladen for meg og min sangverden.
"Jeg skjønner det", sa Mari Lunnan, "men akkurat denne
faste åpningssangen rår ikke jeg over. Den åpner alle Sangtime-programmene
våre".
Mange lytteroppfordringer gjorde at dette programmet ble sendt i reprise året
etter.
1998:NRK, Østlandssendinga, Oslo:
Lang lunsj
Samtale med Kalle Turkerud om den nettopp utgitte boka mi Skilpaddens Sang.
Dette var andre gang jeg var gjest i Østlandssendingas lange lunsj, første
gang hadde vært med Det Musiske Menneske. Denne gangen møtte jeg
opp i NRK’s nye lokaler ved Akerselva og Bentsebrua. Her er jeg godt kjent,
de første sju år av livet bodde jeg bare et drøyt steinkast
unna, i mursteinsblokka rett på ande siden av elva. Ikke rart at samtalen
i studio løp lett, med Torshau-drag og Skeid-finter.
En av lytterne lå til sengs med feber denne formiddagen med Østlandssendinga.
Han ringte meg samme ettermiddag:
"Jeg er sjefsbibliotekar på Bekkestua bibliotek, vi har bokmøter
med publikum hver lørdag formiddag, åpent hus, forfattere presenterer
bøkene sine. Du må komme til oss!"
En lørdag? Jeg nølte, lørdagene mine er hellig grunn, formidlingsfrie.
"Du må komme!", insisterte stemmen.
Så var det noe med Bekkestua, sånn for lenge siden. Jeg hadde i
flere år vært russisklærer på Bærum kommunale
kveldskole ute på Bekkestua i studietida. Det hadde vært veldig
moro. Jeg så for meg milde Helge Toft, sjef på Kveldsskolen midt
på 1960-tallet, han som alltid holdt sin hånd over dette russiskkurset.
Og jeg så for meg familien Eldjarn som til slutt møtte opp med
hele familien på fem for at kurset skulle bli fulltegnet og komme i gang.
Pappa Lorentz ble til slutt så professoralt ivrig at han en gang bulka
bilen på rødt lys, han satt og lyttet på en russisk sang
på høretelefoner og ville forstå teksten. Og det er helt
klart at lille Knut, dengang 12 år, aldri hadde blitt president i Den
norske legeforeningen et par ti-år senere om han ikke engang i tiden hadde
stavet seg gjennom det russiske alfabetet ute på Bekkestua med meg som
lærer. Sterke minner fór forbi (vi leste til slutt Anton Tsjechovs
novelle "Damen med hunden" i original, et klart høydepunkt!).
Så jeg gav etter og sa ja.
Om den kom noen denne lørdagen på Bekkestua bibliotek med Skilpaddens
Sang?
Jeg møtte opp et kvarter før jeg skulle begynne. Da var det allerede
stappfullt av folk i lokalet, folk i alle aldre, fra ungdommer til pensjonister,
blant dem kjente jeg igjen en aldrende professor, Edvard Beyer, bak i salen.
Folk stod tett langs veggene, vi måtte da ha vært innpå et
par hundre mennesker der i biblioteklokalet. Jeg var himmelfallen, så
mye folk, midt i den travleste handletida mellom klokka tolv og to en lørdag
formiddag. Kom ikke å si at radio i sin allminnelighet og Østlandssendinga
i sin særdeleshet ikke påvirker folk!
|
|
|
til
toppen
|
|
