Det
Musiske Menneske
Barnet og sangen, lek og læring
gjennom livets faser
|
| |
|
| |
|
|

Ny utgave ute nå!
Det Musiske Menneske er til nå
solgt i over 38.000 eksemplarer bare her i Norge.
Ordet "musisk", tidligere et rent akademisk
begrep, har festet seg i norsk kulturdebatt, så
sterkt at musiske mennesker er innført
som allment begrep i "Kulturbrev 2001",
der mer enn 20 norske kulturorganisasjoner nå
henvender seg til Regjering og Storting for å
få løftet fram en mer helhetlig, musisk
kultur og kunstpolitikk for landets
skyld.
Se
www.kulturbrevet.no
Barnehagefolket har talt: I en votering er Det
Musiske Menneske kåret som en av 10 bøker
i "århundrets fagbokhylle".
Det
Musiske Menneskes nasjonale gjennomslag har
utviklet seg til en internasjonal suksess av betydelige
dimensjoner:
- 1991:
Sverige (nå tre opplag)
- 1992:
Danmark (her nedsatte regjeringen et "Musisk
Utvalg", og formulerte fem år senere
"10 bud for fremtidens skole")
- 1992:
Nederland
- 1992:
USA (utgivelsen på HarperCollinsPublishers,
New York, er norsk forlagshistorie. Siden Ibsens
forfatterskap er ingen nordmann utgitt her,
det er faktisk sant)
- 1997:
Kina
- 1999:
Japan (det dreier seg om Japans største
forlag NHK Books, Tokyo)
- 2001:
Russland (støttet av MUNIN, som fremmer
oversettelser av norsk faglitteratur til ikke-nordiske
språk)
- 2005: utvidet utgave utgitt.
Uaktuelt debattstoff er tatt ut, samtidig som
mye er kommet til: et nyskrevet kapittel om
målstyring, makt og utdanningspolitikk,
et musisk innspill i tidens debatt.
2007: Ny utgave utgitt
Se også oversettelser
Glimt fra forhistorien
Å, det er så mye viktig skole og
samfunn ikke fatter om barn!
Jeg var urolig. Året var 1980, og jeg var
i ferd med å avslutte mitt doktorgradsarbeid
om spontansang og barnekultur. Jeg hadde sett
så mye:
Barn synger ikke for å treffe tersen,
men for å treffe livet.
Barn snur musikkbegrepet på hodet,
barn faller fra fordi voksne ikke vet.
Barn lærer for å mestre sine
liv. Kreativitet må ikke bli redusert til
skoleprestasjon.
Barn lærer ikke stykkevis og timeplandelt,
men helt. Rytmer i kropp, pust, stemme, følelse,
undring og tanke er ett og det samme.
Kunnskapssyn og menneskesyn må opp
til fornyet debatt!
Og jeg skrev en kommentar i sluttordet (avhandlingen
ble først utgitt i 1985, på Cappelen
forlag): "De pedagogiske og metodiske
konsekvenser av en slik perspektivutvidelse kan
bli dyptgripende. Mye vil avhenge av pedagogenes
evne og vilje til nytenkning."
Jeg hadde egentlig tenkt å la det bli med
det. Men slik ble det ikke, uroen var for stor.
Russisk og amerikansk barnekultur ble utover på
1980-tallet trukket inn i tillegg til mitt opprinnelige
norske materiale. Basis måtte være
bredest mulig for den kulturkritikk jeg kjente
jeg bar på.
I tiden rundt 1980 fikk jeg så et annet
perspektiv som også kom til å prege
meg: sangen som inngang og utgang i et menneskeliv.
Jeg så det på en langsomt døende
far, det meste forsvant gradvis for ham, men fire
vers på "Blåmann, Blåmann",
dét kunne han, dét insisterte han
på til sine siste uker! Og gutten min på
snautt to år ingenting brakte oss
tettere sammen enn sang og lek på et fang.
Samme sak, samme kilde til nærvær
på livets innpust og livets utpust.
|
| |
til toppen
|