|
MENY
J.R. Bjørkvold
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
Pressefoto |
 |
Freidig Forlag
|
| |
|
| |
|
| |
BILDET
Manus var klart, Det Musiske Menneske
skulle til trykkeri og bokbinder rett over
sommeren.
Midtveis i manuset mitt hadde jeg satt inn
diktet av den radikale brasilianske poeten,
politikeren og presten Dom Helder Camara,
der en fantasieggende blå hest var ment
som et bilde på en mer musisk skole.
Det var blitt sommer 1989. Bare én
ting manglet før grønt lys for
trykking av Det Musiske Menneske: en
sterk forsideillustrasjon. Ikke lett når
boka omfattet så mange ulike perspektiver,
barndom, sang, skole, tenåringsopprør,
musikkkundervisning, Sjostakovitsj mot Stalin,
alderdom, dans, fødsel og død.
Hva i all verden passet best, fantes det noe
som i ett grep kunne favne alt dette? Jeg
stod bom fast — og reiste til Italia,
der jeg var invitert til å holde en
forelesning. Verona lokket. Var det ikke her
Romeo møtte Julie? Var det ikke her
det ble avviklet utendørs operaforestillinger
på et romersk Colloseum? Aida under
åpen nattehimmel med stjerner som lyskastere,
dette måtte vi få med oss! Og
en mann og en kvinne gikk av toget i Verona
en lørdag i juli, til like utstyrt
med nye Visa-kort. Straks sikret vi oss billetter
til kveldens Aida, cash betalt. Romeo fikk
vente, Julies balkong kunne jo sees rett fra
gaten, uten billett, tenkte vi.
"Da er det bare å få ut noe
lire på Visa-kortene våre",
nikket jeg til min kone.
Men Visa-lire på lørdager —lukket,
chiuso. Banker — chiuso.
Bankautomater — chiuso! Vi var
lire-lense norske turister i Verona, all cash
var brukt på Aida-billetene. Og vi som
skulle være i Verona hele helgen. Ikke
engang hotellet vårt aksepterte velsignede
Visa, vi måtte bytte hotell. For å
si det på flytende italiensk: Mamma
mia!
Vi virret rundt i Veronas gater, glemte helt
Julies balkong, et ubrukelig Visa-kort brant
i lomma. Da var det at Ola Nordmann fikk se
noe hjemlig interessant: et banner tvers over
gaten: "Maleriutstilling, europeisk
ekspresjonisme". Mange navn var nevnt
på banneret, men våre øyne
falt framfor alt på ett: Edvard Munch.
Ikke det at vi besøkte Munch-museet
i Oslo særlig ofte, men vår norske
Munch i Verona, dét var noe helt annet.
Og vi bestemte oss for å se hvordan
vår egen, kjære landsmann var
plassert i et fornemt selskap av europeiske
ekspresjonister.
Men så var det altså det med pengene.
Vi var jo tømt for lire. På beskjemmet
engelsk forklarte jeg at vi dessverre ikke
kunne betale inngangsbillett, men at vi var
fra Norge, og at Edvard Munch tross alt er
norsk. Kunne vi få slippe inn gratis,
tryglet Il Professore. Og billettøren
smilte på generøst italiensk
og slapp oss inn. Prego!
Og der hang Den blå hesten, rett
innenfor døra. Den stod der og
ventet på oss, på et maleri av
Franz Marc. Dér var den jo, forsideillustrasjonen
til Det Musiske Menneske!
"Bildet henger egentlig permanent i München",
forklarte billettøren. "Det skal tilbake
dit i morgen, da er denne utstillingen slutt".
Jeg frøs på ryggen, det kjentes
som en styrelse.
|
|
|
til
toppen
|
|
