MENY

J.R. Bjørkvold
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
-Avskjedsmarkering
-Revolt og rabalder
-Forelesningsblogg
-Nyhetsglimt
-2007
-2006
Pressefoto

EN HILSEN FRA DANMARK

"Det musiske menneske" utkom på Reitzels forlag i 1992, og ble faktisk umiddelbart en suksess. Den kom på kort tid ut i flere opplag, også med utgivelse i bokklubb. Jeg husker at direktøren for forlaget i forkant av utgivelsen tok seg en tur til Oslo for å hilse på meg. "Jeg måtte treffe mannen som hadde funnet en tittel på en bok som Danmark burde ha funnet for lenge siden: Det musiske menneske ... I Danmark har begrep "musisk" lange og kjære tradisjoner," fortsatte han og føyde til: " Og så blir det sg'u en nordmann som skal utgi en bok i Danmark med denne smukke og spennende tittel. Og Norge er da et land der "musisk" kun har hatt akademisk interesse. Altså inntil nu!" Sa direktøren for Reitzel, vi møttes til lunsj på Bristol, det må ha vært våren 1992. Nå er "Det musiske menneske" for lengst utsolgt i Danmark. Men jeg får stadig henvendelser fra danske lesere som ønsker seg boken tilsendt. Og her en dag fikk jeg altså en e-posten, som sier noe om hvor dypt denne boka mi har festet seg på dansk grunn. Samtidig viser dette noe om "kvalitetssikringens" kvelende konsekvenser for kvalitet — også i Danmark:

Kære Jon-Roar Bjørkvold!

... Og så vil jeg gerne benytte lejligheden til at sige dig tusind, tusind tak for helt uvurderlig og inspirerende støtte gennem hele mit virke som musikunderviser. Lige siden jeg tog min uddannelse som rytmikpædagog har din bog "Det musiske menneske" været et uundværligt afsæt og fundament for mit faglige og personlige liv - både som udvikler af musikskolens rytmik for de 0 - 6-årige børn og som seminarielektor ved pædagoguddannelsen. Om og om igen har jeg læst din bog og nydt din dejlige film "Øjeblikket, der synger" og hver gang blevet fyldt af glæde over din kærlighed til musikken og mennesket - når jeg har været begejstret over at få lov til at bevæge mig ind i det musikalske univers sammen med børn og voksne - og ikke mindst, når jeg har været ved at miste modet i kampen for rum og plads og anerkendelse af den æstetiske dimensions nødvendighed og muligheder i uddannelsessystemet.

Det er nu lidt over et år siden jeg valgte at sige farvel til mit arbejde som seminarielektor. Efter to sygdomsperioder med "kvalitetssikringsallergi, skabelonudslet og implementeringsfeber", måtte jeg erkende, at jeg ikke længere kunne fungere som underviser i en uddannelsestænkning og i undervisningsrammer, der umuliggør autentisk tilstedeværelse, leg og udforskning i musikkens magiske univers. Tre af mine nære og gode kolleger er siden bukket under og stadig sygemeldte og jeg har kæmpet med skyldfølelse over at ha' opgivet "kampen" - at være "stukket af".

Og så er du der igen - som et magisk tegn dukker beskrivelsen af din afsked op på min skærm - og endnu engang kan jeg finde opbakning, trøst, lindring og inspiration i din ukuelige kamp for det musiske menneske. Endnu engang oplever jeg at du formår at sætte ord på de faglige udfordringer og de følelser og tanker jeg slås med, og som jeg mangler lydhørhed for i en svær tid.
Tusind tak for det!

Så i dag har jeg fået modet tilbage - og ikke mindst troen på at det musiske lever og vil overleve. Jeg arbejder nu free-lance i min egen lille virksomhed, som jeg har givet navnet "Den Magiske Bro"- titlen på en af de forestillinger jeg har haft fornøjelsen af at være medskaber af sammen med 100 vidunderlige børnehavebørn og deres voksne - og min egen magiske bro fra arbejdet som seminarielektor til livet som musiker, sangskriver og instruktør.

Jeg ønsker at du skal vide, hvor meget du og dit musiske virke har betydet for mig både fagligt og personligt. Jeg har heldigvis oplevet dine foredrag ved flere konferencer igennem årene - glæder mig meget til din nye bog og håber at du også i fremtiden vil gæste Danmark jævnligt.

Indtil da vil du altid via dine bøger og din aktive kamp for det musiske være en levende og inspirerende del af "Min magiske bro"!

De venligste hilsner
Bodil Ø ....


EN HILSEN FRA UGANDA

Med den amerikanske utgaven av "Det musiske menneske" — The Muse Within — nådde boka langt ut i verden. Klart jeg blir glad når jeg får en e-post fra Uganda:

Dear Prof. Ron-Roar Bjorkvold,

I am a music teacher from Uganda and I came to now about your book entitled:
The Muse within: Crearivity and Communication, Song and Play from Childhood through and a a film call "When the Momemt Sings". I have tried to look for them and I could not locate them. I will be coming to Bergen, Norway next week Feb 6-10 2007

I am requesting you to assist me in suggesting where I can buy these two items. I need them for classes.

I will be very grateful to yuor assistance.

Thank you

Sylvia

Dr. Sylvia Nannyonga-Tamusuza
Ethnomusicologist
Senior Lecturer of Music
Music Dance and Drama Dept
Makerere University
P. o. Box 7062
Kampala

Private Address:
P. O. Box 22880
Kampala


ET LYDBOKPROSJEKT ER I GANG

På mange måter er jeg en blanding av forteller og forsker. Jeg ser ting og undres med Inger Hagerup: "Så rart!" Eller snarere "Så sterkt!" Duften av det jeg har sett, kraften i dette, har jeg i bøkene mine prøvd å fange opp, gjerne i et skjønnlitterært grep. I neste fase har så forskeren i meg meldt seg på: Mer systematisk har jeg prøvd å trenge inn i en gitt situasjonen, lett etter sammenhenger, da gjerne med et mer faglitterært språk som verktøy. Det samme grepet er naturlig for meg å bruke når jeg foreleser: Først fortellingen/situasjonen — så refleksjon og: med mulige konsekvenser, pedagogisk, politisk, kulturelt, faglig, menneskelig.

"Hvorfor leser du ikke selv inn noen av disse fortellingene dine, Jon-Roar?" har mange spurt meg om opp gjennom årene (alle mine tre siste utgivelser finnes som rene lydbøker på LYdbokforlaget ). Jeg har ikke tatt disse oppfordringene innover meg — før nå sist sommer. Da, like før sommerferien, ble jeg kontaktet av NRK P1/"Norgesglasset". Redaksjonen var i gang med en serie kalt "Den siste dansen". NRK ba meg lese inn en av tekstene fra Det Musiske Menneske: "Onkel Oskar og gullbryllupsvalsen" — med musikk (sendt 13. juli 2006). Positive tilbakemeldinger var mange, de varmet og inspirerte.

Så senhøstes 2006 tok jeg kontakt med NRK, som stilte en fremragende lydtekniker, Kari Hatlen Fagerli samt studiotilgang og platearkiv til disposisjon (Freidig Forlag finansierer det hele, som tilfellet også har vært med alle de siste bøkene mine). Her skal ikke økonomi og tid sette grenser for kvalitet, dette tas helt ut for å bli best mulig. For dét fortjener dette stoffet. Jeg begynte innlesning i november, og øyner vel nå snart slutten på lyd- og musikkleggingsfasen. Dette har tatt tid, langt mer enn jeg trodde. Men dét er det vel verd. For: Så gøy det har vært, det ene øyblikket faktisk mer besettende enn det andre. Dessuten: Jeg lærer så mye. Så får jeg bare håpe at mine gleder med dette også kan bli andres gleder.

Kari Hatlen Fagerli og jeg i studio

Det ser ut til å bli en trippel-CD, en for hver av de tre siste bøkene mine, i alt 27 fortellinger (Det musiske menneske, Skilpaddens sang og Vi er de tusener — Norske musikkhistorier). Og spennet er stort, musikalsk og menneskelig, dét kan jeg love!

Når NRK-fasen snart er over, gjenstår ennå avklaring av rettighetsspørsmål (TONO), skriving av et teksthefte, utforming av et CD-omslag etc. Det kommer nok også til å ta sin tid. Tittelen på denne CD-utgivelsen har jeg funnet. Men den får vente til lanseringen, tidlig høst vil jeg tro. Det blir en svir. Iallfall for meg.

Om du går inn på forelesningsbloggen min kan du lese Gardemusikkens utrolige rolle på den siste CDen. Stikkord: "Headliner!


ET UFORGLEMMELIG MØTE ETTER 39 ÅR

I 1968 studerte jeg musikkvitenskap og sang ved konservatoriet i Leningrad. Jeg hadde bak meg en tolkeutdanning på Gardens russiskkurs + mellomfag i russisk og hadde fått et stipend gjennom Utensriksdepartementet på kulturavtalen mellom Norge og Sovjetsamveldet. Målet med oppholdet var en magisteravhandling om Michail Glinkas romansekunst.

I Leningrad traff jeg bulgareren Lutchezar Karanlykov. Han hadde allerede fem år bak seg ved konservaoriet og kjente byen og dens kultur ut og inn. Lutchezar var makeløs. Han var en stjerne der borte, både som forskertalent og menneske. Han var elsket og høyaktet av alle. Og så tok han seg helt spesielt av meg, av en eller annen grunn. Ja, jeg tør si at jeg aldri har møtt en mann som har vært snillere og mer oppofrende for meg. At han beriket mitt opphold i Leningrad umåtelig, er forsiktig sagt.

Høsten 1968 reiste jeg tilbake til Norge, mens Lutchezar forsatte sine studier der borte. I fem-seks år skrev vi til hverandre, lange personlige brev (på russisk, selvfølgelig). Så en dag var det stopp. Ingen flere brev fra Lutchezar, uvisst av hvilken grunn (jeg trodde det lå politisk sensurgrunner bak, at noen bak jernteppet syntes det var rart at en bulgarer og nordmann skrev så ofte til hverandre). Alle brevene fra Lutchzar tok jeg vare på (Eva synes jeg et et ekorn, en uforbederlig samler), de har ligget i en skuff i flere tiår, inn NÅ.

For i påsken 2007, møttes vi igjen. Jeg hadde fått tak i hans telefonnummer i Sofia (han var flyttet tilbake til sitt hjemland) — og ringte. Jeg var helt skjelven akkurat da, det var gått så ufattelig mange år: "Jjjooon!" Stemmen hans var akkurat den samme, jeg kunne ha kjent den igjen blant titusener. Og han kjente igjen stemmen min: "Lutchezar!!"

Og så møttes vi, påskeaften 2007. En uendelighet av et favntak mellom to menn på over 1.85 sa alt. Jeg tror neppe vi hadde kjent igjen skikkelsene våre på gata, nesten førti år eldre og 30 kilo tyngre var vi begge blitt. Eva var med, det var viktig for oss alle. Hun hadde vært på et lengre besøk under mitt Leningrad-opphold og var da blitt kjent med min bestevenn. Jeg hadde jo glede-grudd meg til å møte ham. Var han fremdeles den Lutchezar jeg dengang kjente? Eller ... Og så VAR han den samme makeløse, rause, snille, varme og lærde. Hva han viste oss på en skarve uke, var utrolig. Kultur, kultur og kultur.

Å, så urettferdig store forskjeller det er her i verden, selv innenfor vårt felles Europa. Jeg, fra rike Norge, har fått alt — også muligheter for en karriere som har åpnet så utrolig mye i mitt liv på så mange plan. Stjernen Lutchezar fra fattige Bulgaria (men så rik på en gammel kultur som vi her nord vet så skammelig lite om), som riktig nok har en stilling på Musikkakademiet i Sofia, men på en luselønn som knapt dekker husleien i hans lille kott av en leilighet. Så himmelropende urettferdig! Han måtte slutte som redaktør for et musikktidsskrift på 1980-tallet forid det var papirmangel i landet .-...

Jeg hadde med meg alle brevene fra Lutchezar, 26 i alt, fyllt av en undomsdrømmer om en framtid. En hel natt satt han og leste seg tilbake i sitt liv, en musisk tidsmaskin.

Jeg takker Norsk musikkinformasjon, UD og den norske ambassaden i Sofia, med deres hjelp fikk jeg sendt ned atskillige kilo norske musikalier, CDer, partiturer, bøker. En særlig glede var det å kunne gi Lutchezar Benestad/Schjlederup-Ebbes ,mine gamle kollegers, flotte Grieg-biografi i engelsk oversttelse (han leser noe engelsk nå, men snakker ikke språket).

Nå drømmer vi om en korutveksling: at Schola Cantorum, mitt institutts kor, kan reise ned til en workshop på Musikkakademiet i Sofia og der møte bulgarske kor, utveksle repertoar, holde konserter oa. Vi får se hva det blir til. Den norske dirigenten, Tone Bianca Dahl, er iallfall begeistret for tanken. Kanskje våren 2009?

Om Lutchezar og hans Anni skal hit? Selvsagt. Men jeg får nesten en urettferdighetens klump i halsen over å skulle be han inn i mitt drømmeslott av et hus i forhold til hva livet har budt ham....


MIN ALLER SISTE HOVEDFAGSSTUDENT

Kvalitetsreformen blir av mange — og ikke uten grunn — betegnet som en "gjennomstrømmingsreform". For det er effektivitet det handler om. "Jo fortere ferdig, jo bedre", tenker reformen. Så nå, pr. vårsemesteret 2007, er det gamle hovedfaget borte fra eksamenreglementet. Mastergraden, MA, har overtatt. To år kortere, men neppe to år bedre.

Jeg har forsatt som veileder for de studentene jeg var i gang med da jeg trakk meg fra professoratet i 2005. For studentene mine skulle ikke rammes av min avgang. På et emeritus-kontor har jeg derfor møtt studenter nå og da, og gitt faglige råd så langt jeg har maktet.

Nå, våren 2007, hadde jeg veiledet ferdig min aller siste hovedfagskandidat. Det dreide seg om et virkelig spennende hovedoppgaveprosjekt, brennaktuelt i dagens Norge:

"Med hijab og rockebass — En undersøkelse av rockeband som integreringsnøkkel blant flerkulturell ungdom på Grønland i Oslo"

En sånn oppgave krever et omfattende feltarbeid — og tar derfor tid i en grad som den nye, mer kostnads- og tidseffektive mastergraden neppe gir rom for på samme måte. Men vi kom i land, Åsmund og jeg.

Veiledning inspirerer også veileder. Det har vært mange gylne veiledningsstimer, med atskillige studenter gjennom mine 35 år på intsituttet. En viktig del av mitt faglige liv, som også har knyttet sterke menneskelige bånd, mellom meg og mange. La meg gi min siste hovedfagsstudenten ordet, siden det altså her handler om "en siste gang". Slik han formulerer han seg i hovedoppgavens forord:

"Jeg vil aller først få takke min veileder, Jon-Roar Bjørkvold, som med faglig tyngde, glødende interesse og stort tolmod har båret meg gjennom denne hovedoppgava. Med sin evne til å inspirere og motivere, til å finne nye veier og innfallsvinkler, har han ikke bare gjort utfordringer overkommelige, han har også gjort sitt til at jeg vil se tilbake på oppgava som en prosess, ikke først og fremst som et produkt. Bjørkvold har gjort meg trygg på at jeg på flere måter har skrevet en viktig oppgave".

...

Molde 14. april 2007, Åsmund Kleivenes.

Takk tilbake til deg, Åsmund. Og gratulerer med et hovedfag!

PS: Ennå gjenstår noen få mastergradsstudenter. Så veiledningssutfordringer har jeg nok en stund til.


LANDEPLAGE MED RAVI

Det er alltid hyggelig når tidligere studenter tar kontakt. Ravi (ivar Johansen) var instituttets første rapper som stilte på opptaksprøvee, jeg tror det var i 2004 . Jeg satt iallfall i opptakskommisjonen. Ravi rappet med medbrakt beat på øret, spilte litt Bach på piano og var fast bestemt på å ville lære mer om musikk— en bachelor i musikkvitenskap var et klart mål. Ravi kom selvsagt inn.

Like over jul 2007 ringte han så meg: "Om jeg kunne tenke meg å være med på et fjernsynsprogram han skulle lede: "Landeplage. Om hvorfor enkelte låter fester seg i folkesjela. Siden jeg jo hadde jobbet med barn: Kunne jeg bïdra med noen tanker om hvordan Knutsen & Ludvigsens "Dum og deilig" hadde blitt en hit?" Jeg svarte selvsagt ja, Ravi og jeg hadde hatt god kjemi, og "Dum og Deilig" satt også i sjela mi. Ja, også hadde jeg brukt nettopp denne sangen i et fjernsynsprogram og barn og sang i 1984, i en avslutning som virkelig satt — i sjela.

Så Ravi kom hjem til meg en dag, vi satt og snakket sammen på arbeidsrommet mitt:

Det var ikke lange snutten jeg bidro med. Men: Landeplage ble virkelig en flott programserie ("Dum og Deilig" var første program, sendt 16.4 — 2007). Populære låter ble i denne serien belyst i kjapp kryssklipping mellom mange eksperter, musikalsk, språklig, antroplogisk og, ikke å forlglemme, med synspunkter fra publikum selv, folk som ikke bare husker låtene, men som har blitt formet av dem, ja, som elsker dem. At Ravi selv ga hver hit en musikkvitenskelig belysning med bruk av tavle og kritt, kjapt og presist, var imponerende. Dine lærere på Institutt for musikkvitenskap, UiO,har mye å lære av deg, Ivar Johansen!


=OSLO

Dette er et tidsskrift/blad som selges på gata i Oslo — av noen av Oslos mange rusmisbrukere og husløse. Det handler om verdighet. Isteden for å tigge seg til penger eller rappe penger fra folk, gjør Oslos utstsøtte her en anstendig jobb: De selger sitt eget blad og prøver gjennom det å tjene penger (sikkert ikke nok) til opphold av eget liv. Og dette er et kvalitetsblad: Her skrives det, i artikkelform og i intervjuer, om ting som angår de utstøtte selv og det på måter som får oss ikke-utstøtte til å skjønne mer. Ikke minst slående er billedstoffet, fotoportretter av ypperste kvalitet. Jeg brukes alltid å kjøpe bladet (kr. 40), det står ofte en =Oslo-bladselger utenfor inngangen til ICA på Ullevål stadion.

Denne gangen (augustnummeret 19/2007) hadde jeg den ære å få et oppslag inne i selve bladet: "I kamp for musikk, dans og drama" (med helsides fargeportrett) på side 35. Intervjuet, gjort av Andreas Aubert, avsluttes slik:

"Det er viktg å kunne få ut aggresjon i musikk. framfor å skulle stikke kniven i ryggen på andre eller seg selv gjennom for eksempel å ruse seg til døde".

Sist lørdag kveld satt kona min og jeg på en kafe ved Egertorget i Oslo. En sliten =Oslo-selger gikk forbi, viste fram bladet sitt, prøvde å selge noen eksemplarer. "Går salget bra?" suprte kona mi. "Ikke så veldig .." svarte bladselgeren, tynn og puslete, rundt 30 år. "Vi har kjøpt bladet, vi," sa Eva. Og denne gang er det et intervju med mannen mi inne i bladet!" Hun pekte på meg.. "Fint, kompis!" nikket bladselgeren til meg. Da ble jeg litt glad: "Kompis!"

Kjøp =Oslo!

Og til dere som driver bladet: Ikke drep dette =Oslo på grunn intern prestsisje og konflikt, slik det ble meldt som mulig resultat på NRK her om dagen !


NY, OPPDATERT 8. UTGAVE 2007: DET MUSISKE MENNESKE !

Denne boka mi ser ut til å ha en allmennmenenskelig kraft i seg som sprenger grenser, ikke bare når det gleder språk (den finnes nå på ni språk,bestselger i Serbia i 2006 er det siste) og fagfelter (se forelesningsbloggen min på denne hjemmesiden), men altså også i tid. Det er nå 18 år siden boka første gang kom ut (1989). 38.000 eksemplarer senere kommer den altså nå i en fersk, oppdatert 2007-utgave — og etterspørres som aldri før. "Longseller" sa bestevenn (og forlagsredaktør) Per Glad, han leste manus før førsteutgivelsen. Men dette hadde ingen drømt om, og iallfall ikke jeg!

I denne 8. utgaven har jeg tatt ut et kapittel jeg nyskrev for 2005-utgaven: "Musisk modernisering — Et kritisk blikk på målstyring, makt og utdanningspolitikk". Hvorfor? Fordi jeg kjenner at dette debattkapitlet nå blir for mye knyttet til rene norske forhold (selv om også nrodiske, amerikanske og russiske forhold trekeks inn) , mens bokas kjerne jo er noe rent allmennmenneskelig

  • politikere kommer og går.
  • barnet og sangen består.

Men dette kapitlets kvasse kritikk av et økonomiibasert og byråkratisk-autoritært kvalitetsbegrep — er for viktig til bare å forsvinne.Det svekker vårt utdanningssystem. Derfor var det at at jeg kjente meg tvunget til i protest å søke avkjed fra mitt professorat ved Universitetet i Oslo. Kapitlet skal derfor, i en litt redigert form — snart legges ut på internett her på min hjemmeside. Muligvis gir jeg det i tillegg ut som et eget debatthefte. Vi får se! Denne debatten må holdes levende!


OM Å SKRIVE MUSISK

Sist mandag hadde jeg besøk av forfatteren Merete Morken Andersen. Ved siden av eget skjønnlitterært fofatterskap holder hun også kurs i skriving. I den forbindelse arbeider hun nå med en stor bok om det å skrive, skjønnlitterært og faglitterært. Det ble en spennende samtale, syntes jeg. Mye felles har vi i synet på kvalitet i uttrykket, fra tekst til musikk. Hvordan forløse den skapende energien, hva gjør noe "sant", "troverdig"? Det rufsete-sanne kontra det feilfrie-rene.

Merete Morken Andersen var opptatt av blikkets betydning. og fotograferte mitt blikk. Dagen etter sendt hun meg dette bildet, som takk for sist.. Det er iallfall rufsete nok:

"Santa!" ropte min kjære — "nå begynner til og med jeg å tro på julenissen!"


EINAR FØRDE: ROMKAMERATER PÅ RUSSISKKURSET: KRAFSE, KILLER'N OG CLIFF.

I høst (2007) har det kommet ikke mindre enn to biografier om Einar Førde, begge nå på bestselgerlistene:

Tor Obrestad: Einar Førde — Ein biografi (Samlaget)

Frank Rossavik: Stikk i stid — Ein biografi om Einar Førde (Spartacus)

På russiskkurset i Gardeleieren 1964-1965, delte vi rom, Einar Førde, Per Glad og jeg. Vi var bestevennene på "opprørsrommet", alle med kallenavn: Einar var "Krafse" — han krafsa jo mot de fleste med kjeften sin. Per var "Killer'n" (han prøvde — ved et uhell (!???) — å helle skollende suppe over en sidemann under middagen. Og jeg var "Cliff". Det gikk slik til: "Kva driv du på med?" spurte Einar, vi hadde nettopp møtt hverandre. "Jeg synger", svarte jeg. "Kva syng du?" spurte Einar. "Mye tenorarier for tiden, Puccini og Verdi...." svarte jeg. "Cliff!" jubla Einar. Og Cliff heter jeg fremdeles blant folk jeg ble kjent med fra den tiden. Jeg bærer navnet med stor glede.

Begge biografene skriver om oss, Obrestad sier blant annet dette på s. 41-42 i sin bok:

Rommet til dei tre vart snart eit slags sentrum for opposisjon i gruppa, fordi dei som budde der, meir eller mindre åpe reagerte på kadaverdisiplin og alt idiotiet dei møtte i det militære apparatet. Det vart en gjeng som heile tide tøygde grenser .. Cliff var promte sendt heim. Per Glad vart sendt til psykolog og slapp med det, ikke minst fordi medstudenten Bjørn Egge tok han i forsvar. Einar slapp også unna, Og tok ein del sjansar, men alltid med ein kalkulert risiko. (JRB:: Bjørn Egge, generalen og Røde Kors-presidenten som nettopp døde, er den mest sympatiske militære jeg har møtt, hans arbeid for fred står det de største respekt av. På russiskkurset, slet han, stakkars, han var dobbelt så gammel som oss andre, hadde kommet inn på russiskkurset utenfor opptaksprøven og hadde sin fulle hyre med å henge med. Men han klarte seg og ble senere blant annet militærattaché i Moskva).

Ja, for Einar/Krafse var redd for å få noe på rullebladet som kunne svekke en politikerkarriere. Allerede den gangen, 19-20 år gammel, sa han til Per og meg at han tok sikte på jobben som kringkastingssjef og "kyrkjestatsråd". Jo, Krafse visste tidlig hva han ville.

En personlig kommentar:

At jeg "promte ble sendt heim" er nok ikke helt presist. Etter 14 måneder hadde jeg fått nok. Taktfast marsjering med grus i sekken, skyting på menneskepappskiver plassert i skogsterreng (der treff mellom øya gav høyest score), bajonettnærkamp og militære kommandobjeff var ikke min melodi. Feltprestens bønn om fred på jord og med geværpuss som favoritthobby var for meg intet etisk ideal. Jeg måtte ha luft og ble nok stadig mer en antimilitær soldat, krum i ryggen og uten antydning til sylskarp press i buksene. Til slutt ble jeg, et stadig mer v verkende torn i øyet på befalet, grepet på fersken: Jeg befant meg en kveld — av alle ting — på en forelesning om russisk 1800-talls poesi på Blindern istedenfor å være "vakthavende" på brakka. Det førte momentant til 12 dagers vaktarrest bak jernbeslått dør og med gitter foran cellevinduet. For en følsom sjel var det et sjokk. Jeg fikk matrasjoner gjennom ei lita luke i celledøra, den var sikret med ekstra jernslå. På en søndag formiddag i stilleste kirketid, ble jeg, som en av arrestantene, luftet i marsj opp og ned hovedgata i Gardeleieren av en vakthavende offiser med usikret (!) gevær. Det kjentes som en sibirsk Soltsjenitsyn-scene, jeg hadde lest ham på original. Nok var nok. Jeg måtte rydde opp — og skrev en søknad om overføring til siviltjeneste. Det var jo høyst lovlig formelt sett, men høyst uvanlig på det eksklusive — og ekstremt sikkerhetsklarerte — russiskkurset (jeg er den eneste russiskkursanten gjennom tidene som har gjort noe sånt). Det ble sett på av ledelsen som skandaløst og sikkert også som et sikkerhetsproblem (NB: Dette var i 1964, to år etter Cuba-krisen og jernteppet var iskaldt). "Bjørkvold kunne russisk — og ville nå tre ut av det miltære og bli pasifist og sivilarbeider...!" Så skoleledelsen, med major Dns i spissen, konfiskerte alle min russiskbøker som statlig eiendom (her lå det nedlagt talløse timer og uhorvelig med arbeid), makulerte/brant både ordbøker og gramatikker (middelaldersk!)— og sendte meg på dør, degradert.

Men Justisdepartementet, som mottok min søknad, behandlet meg derimot modent mønstergyldig. Tre måneders siviltjeneste på Norsk Folkemusikksamling, der jeg satt og lyttet og katalogiserte religiøse folketoner etter Ragnar Vigedal så jeg på som rent fredsarbeid. Og siden har min russisk båret mange frukter — med musiske fortegn. Til glede for mange i Norge, ikke minst for atskillige studentkull. NRK-formidling av russisk musikk har det også blitt en del av. Så jeg har gjort opp for meg, på mitt russiskvis. At jeg senere også er utgitt på russisk (Det Musiske Menneske, 2001) kjennes faktisk som en revansj sett i forhold til russiskkursets skammelige behandling av meg i 1964. Hvem var det som støttet utgivelsen med en stor lanseringsfest i St. Petersburg? Jo —  Det norske Utenriksdepartementet... Og den norske ambassaden i Moskva, brukte Det Musiske Menneske som gavebok, har jeg fått vite. En ære som varmet. En det ikke rehabilitering sånt kalles?

 

Så var det Rossaviks Førde-biografi. Han skriver blant annet dette:

For Einar Førde, Per Glad og tredjemann på rommet, Jon-Roar Bjørkvold, ble det då tid til andre aktiviteter også. Til dømes las dei opp dikt for kvarandre: Tor Johnsen, Jakob Sande, Arne Garborg, Olav Aukrust og Ivar Aasen. Seinare prøvde dei seg på Pusjkin på originalspråket. I Per Glad møtte Einar for første gong ein likemann på sin same alder. Glad var også ein høgt dekorert gymnasiast og hadde like stor interesse for og kunnskapar i litteratur (JRB: Både Einar og Per fikk S i norsk hovedmål til artium. Per tok en periode over norskundervisningen i sistegym for sine klassekamerater på Katta, de glemmer det aldri. Han ble senere skjønnlitterær sjefredaktør på Cappelen forlag, håndplukket til jobben av Henrik Groth. Per bygget opp den sterkeste stallen av norske skjønnlitterære forfattere i Norge fra 1970-tallet og like fram til dags dato).

Rossavik fortsetter: Dessutan var Per bokmålsmann, også det stimulerande for Einar Førde etter mange år i nynorskdominerte miljø. Jon-Roar Bjørkvold var songar, og dro til med opera-ariar — etter kvart også på russisk — til glede for medsoldatar og den russisk læraren. Damer og drikking fann dei tre også tid for. Damene blei smugla inn via hol i gjerdet, og merkelg nok aldri oppdaga (JRB: vel: Jeg var på denne tiden avholdsmann — men "damer" — ja!). Rommet til dei tre ble dessutan opposisjonssentralen i leieren.

Rossavik oppsummerer russiskmiljøet Einar var en del 1963-1964 slik:

Av kullet på 18 blei 12 professorar, dei fleste filologar, og to toppolitikarar (JRB: I tillegg til Einar, ble også Hallvard Bakke statsråd for Arbeiderpartiet. En ambassadør kan kullet også skilte med, Steinar Gil, "Mummer'n" blant russiskvenner. Jo da, det var en frodig gjeng. Rart, tenker jeg, at Einar skulle dø først av oss tre på opposisjonsrommet. Han var jo så desidert den sprekeste og sunneste av oss).


NRK1 FJERNSYNET, STORE STUDIO, MANDAG 24.9 - 2007: ÅSE KLEVELAND OG RIKSKONSERTPROSJEKTET "HELE NORGE SYNGER "

Det var en gammel, kjær student, Ole Martin Ihle, som ringte: "Jon-Roar! Kan du være med på fjernsynets Store Studio-program på mandag førstkommende? Jeg vet det kommer brått på. Åse Kleveland kommer i studio, det gjelder lansering av hennes og Rikskonsertenes store satsning: "Hele Norge synger ". Vi vil ha deg i studio med henne, for å styrke prosjektet hennes også idémessig. Kleveland blir veldig glad hvis hun får deg som partner i studio, sier hun. Du har jo jobba med sangens betydning hele ditt liv som forsker, ikke sant?"

Klart jeg måtte si ja. Åse Kleveland hadde jo invitert meg til lunsj for noen måneder siden nettopp for å lufte sine planer om å berike Norge gjennom sang, så jeg kjente meg allerede involvert, på et vis.

Men det ble trangt om tid, jeg hadde for lengst sagt ja til å forelese for Røde Kors denne kvelden (se forelesningsbloggen min) og opptak i fjernsynet ville være ferdig bare en snau halvtime før jeg skulle møte en fullsatt HD-sal ned i Hausmannsgata i Oslo.

Og så er et elitelag på plass når jeg kommer til fjernsynshuset. For Åse K. har vett og mulighet til å velge på øverste hylle når hun nå setter sammen A-laget som nå skal snu Norge i sang. Her var frodige Nissa Nyberget, kjær student fra for lenge siden; her var legendariske Prost med sitt profetskjegg, Skruk-dirigenten som kan få selv en telefonstolpe til å svinge; her var Kari Svendsen, Josefine-ildsjelen, med sin banjo. Og her var staselig Åse selv, i grønn kjole, full av guts. Og her var Ole Martin, flott bassist nettopp hjemkommet fra masterstudier (funk) i New York, nå altså produksjonsassistent i NRK fjernsynet. Klemmer fra alle var godt energipåfyll for en JRB med sår hals og en småsjuk kropp.

Programmet startet med Åse K. og meg, skikkelig og respektfullt intervjuet i av progamleder Anne Lindmoe. Her var det prosjektets hva og hvorfor det handlet om. Tre år skal prosjektet gå, og dekke hele Norge. Så her er det snakk om stor kultursatsning!

Store studio-programmet ble avsluttet med sang:

— Først kom Åse med "Ola Tveiten"

— Så kom Prost med "Blåmann, Blåmann bukken min", han dirigerte" fellessang med publikumskoret i salen,

— Så kom jeg med "Bæ, bæ lille lam":

— Og så kom Kari Svendsen med banjo og Cornelis Vreeswijks "Det sjunger några ungar på Karl Johan"

før alle vi fire sang oss inn i refrenget — en rimelig kraftig (og unik!) kvartett: "Om inga ungar funnes så sluter ja' la, la la la la ................."

Gøy! Og viktig!

PS: SMS-melding:" Hei J.R. Ser deg på TV nå. Håper alt står godt til. Takk for meget godt innslag. Vi har det med oss. Hilsen stemmen fra Sandnessjøen."


KANAL 24 KALLER

Jeg lytter på NRK P2 og P1, that's it. Kanal 24 har aldri vært min kanal. Men så ringte Kanal 24 (8.10.07) og ville ha meg i studio. Briefet av en av mine gamle studenter, Berit Bomann, ville Kanal 24 intervjue meg om hva en stemme speiler, av sorg, glede, makt og avmakt. Sånt er spennende. Så jeg sa ja, møtte entusiaster på et studio i Oslo sentrum, Pilestredet 8, og lærte noe viktig: OK radiojournalister kan finnes i mange kanaler.

PS Straks tikker det inn en SMS på mobilen min (innslaget ble gjort i opptak, og jeg visste ikke når det skulle sendes): "Kjempebra. VI jobber ute i regnet på Vinterbro og hører på deg. Hilsen Petter"


EN HILSEN FRA VALDRES (GJENGIS HER MED TILLATELSE)

Kjære  Jon-Roar
I dag er det en like vakker dag der fjellet lyser i gylden høst  som omtrent for 1 år siden, da du var her i Valdres og delte med oss dine  tanker om Livskrefter og menneskeverd,-i et musisk perspektiv. En fantastisk  dag, som jeg vet fortsatt sitter dypt i svært mange av oss som fikk være med  å oppleve den.

Hva skjedde  etterpå, greide vi å omsette noe av denne kraften som du tilførte oss,-ta  det ned og omforme det til noe i praksis ? Jeg vet at du var opptatt av  det,-og selv har jeg også forsøkt å holde fokus på det nå i ettertid...Blir  det noe mer enn en sterk og opplevelsesrik dag ?
Ja ! -ubetinget.
At  vi var så mange som delte og opplevde dette sammen skapte en unik felles  plattform, som vi i ettetid har bygget videre på, selv om det er mye som er  vanskelig å utrykke i ord eller handling. Kraften i seg selv bærer og gir  opphav til nye initiativ, kreativitet, en driv og et pågangsmot til å ville  og en tro på at det nytter,- som er vesentlig for å komme videre.
Her i  Valdres, i prosjektet  Lindrende behandling og omsorg ved livets slutt,  beveger vi oss hele tiden i spennet mellom liv og død, med hva som er viktig  for oss mennesker når alt kommer til alt, og hvordan vi kan forene det  profesjonelle og det personlige, det strukturelle med det fleksible, det  universelle med enkeltmenneskets særegne behov, i øyeblikkets og evighetens  perspektiv. I dette landskapet kan det være detaljene som avgjør, og vi  utfordres på så mange plan.

Så har vi også  nylig lagt bak oss nok en heldagskonferanse , der 250 helsearbeidere deltok,  og Stein Husebø bergtok oss og delte raust med sin kompetanse,  livserfaringer, refleksjoner, - i 7 timer til ende.På samme måte som deg  evnet han å berøre, bevege og vise vei- til det mangfoldet av mennesker  innenfor forskjellige disipliner som var samlet i salen ( bare det å kunne  snakke til både legen og omsorgsarbeideren i samme forum er en utfordring i  seg selv, men som nettopp skaper et unikt fellesskap i fag og opplevelse )  
Mitt anliggende med å skrive tilbake til deg nå, Jon-Roar, er å si:  Dette er kjempeviktig ! Den kraften som skapes i et slikt rom lever videre  og har stor betydning. Dere, du og f.eks Stein Husebø,- som eier denne unike  egenskapen, en forening av fag, livskompetanse, klokskap....som dere evner å  formidle på en slik måte at det skaper en endring hos oss, og gir denne  livsviktige energien som driver oss videre i troen på at det finnes  muligheter, mye er mulig og vi VIL mer av det vi tror på....gjør en  forskjell !

Når det gjelder  prosjektet vårt: VI er bare midtveis. Har fått statlige midler til 3.  prosjektår, og har mange tiltak og planer på gang. Her bygges det kompetanse  og nettverk og fødes små delprosjekter rundt om i lange baner. 5 av  sykepleierne her i Valdres, fra hver vår kommune, deltar nå i  skoleringsopplegget "Teach teachers " ved Bergen Røde kors sykehjem, med  Husebø i spissen ( www.hospice.no <http://www.hospice.no>  )i  Kampen for en verdig alderdom
Kultur i vid forstand i skolen er viktig,  men vi trenger det jammen vi andre og, også de svakeste og eldste og mest  sårbare av oss alle.
Stå på, Jon-Roar. Det nytter !! Vi trenger slike som  deg

Gode hilsninger fra Hege Birketvedt Eklund


SOUNDTRACK TO WAR

Jeg får mange slags hilsener fra folk som har hørt meg forelese. Denne var spesiell, men viktig, også for meg som valgte siviltjeneste:

å nylig en stund siden en dokumentar på Google video som fikk meg til å tenke på et foredrag av deg som jeg hadde gleden av å høre på (og delta i :-D) for ca. 1 år siden (tror jeg det må ha vært), om musikkens betydning både mentalt hos hver enkelt av oss på det individuelle plan og kulturelt som et bindeledd/lim mellom grupper av mennesker.

Dokumentaren omhandler betydningen av musikk for amerikanske soldater i Irak (og for enkelte lokale irakere), og "tøtsjer" inn på mye av det samme (jeg antar) du prøvde og formidle under foredraget ditt.
Filmen som heter "Soundtrack to war" har du sikkert både hørt om og sett tidligere, men sender allikevel over linken: http://video.google.com/videoplay?docid=-7548006816297243731&hl=en.

Som tidligere FN-soldat i Libanon rundt overgangen mellom 1980- og 90-tallet må jeg til dels si at jeg kjente meg litt igjen i denne filmen. Var i en mekanisert tropp der nede som bl.a. hadde adoptert Queens "We are the champions" som troppssang. Når man kom tilbake til leiren fra et skarpt utrykningsoppdrag, var det ikke uvanlig å høre "We are the champions" på full guffe fra en og annen brakke rundt omkring i leiren. Fin sikkerhetsventil det der :-).
Reiste ned som som synt-pop fan (Depeche Mode, Human league, Yello ... etc.), men da jeg dro hjem hadde jeg også fått opp øynene for at det fantes mye bra på heavy-fronten også som ACDC, Rainbow, Led Zeppelin, Boston og Thin Lizzy :-D.

En låt som betyr mye for mange av oss Libanon-veteraner er for øvrig "Boom, boom" av Dum dum boys http://www.youtube.com/watch?v=2pi5x29fWhw. "Den passer så godt inn" at mange av oss en stund mente at Kjartan Kristiansen i bandet også måtte ha vært i Libanon en eller annen gang rundt midten av 1980-tallet :-D.
Når strofen "Dirrer i jorden" i den låta kommer opp, så går tankene mine automatisk 18 år tilbake i tid som passasjer ombord i et pansret personellkjøretøy med ristende belter som dundrer av gårde med bånn gass over humpete libanesiske landeveier, og til et kameratskap hvis like jeg ikke har opplevd hverken før eller siden.

Ellers er jeg helt enig med deg i at mindre sang i grunnskolen er helt høl i hue.

Vennlig hilsen og takk for et øreåpnende foredrag

......


ISLAND OG JULESANGER

26. oktober 2007 åpnet jeg en stor konferanse på Island om barnekultur (se forelesningsbloggen min). Vi bodde hotell Örk, 40-50 km fra Reykjavik.

"Örk"..... Det var noe kjent med ordet. "Örk"? Jeg hadde hørt det før. Og plutselig var nøkkelen der: "Jeg er så glad hver julekveld, 2. vers:

Da tenner moder alle lys så ingen krok er mørk.

Hun sier: Stjernen lyste så i hele verdens ørk.

Som barn falt det meg aldri inn å spørre hva "ørk" betyr. Julestemningen betydde alt. Men nå, som godt voksen og på Island, måtte jeg spørre: "Hva betyr "örk"? Og svaret var "ark", som i Noahs ark. Det gir godt mening i julesangen, men gir ikke mer julestemning, akkurat. (At et ark papir på islandsk også heter örk", er en annen sak. Men slik er det vel på norsk også, om vi tenker oss om.


EN LESER AV "SKILPADDENS SANG" MELDER TILBAKE" (1.11.2007)

Jon Roar Bjørkvold!
Jeg satt på første benk i Nordberg kirke for en tid siden og hadde en virkelig stor kveld: I pausen grep jeg med meg "Skilpaddens sang" - og vi hadde en prat på telefonen, da du var omsorgsfull nok til å ringe meg for å sende den til meg - og vi fikk oppklart misforståelsen. Da lovet jeg at jeg skulle gi livstegn fra meg da jeg hadde lest den.  Det er det jeg gjør nå.
Jeg har sjelden blitt så berørt av en bok - den ble som en slags samtalepartner.

....

Jeg elsker din tysklærer! Jeg blir lykkelig av å lese om ham!
Men jeg er også lærerbarn, jeg vet at slike lærere finnes, og hva de kan bety. (Det var jo derfor jeg ville bli lærer i sin tid.)
Jeg lærte ken masse av kapitlet om musikk og tid - jeg har ikke så mye kunnskap om sånt.
Jeg gjenkjenner med fryd kapitlet om målstyring og eksterne konsulenter. Hvem har ikke vært utsatt for dem!
Jeg blir svimmel av kapitlet om sanseorganene og de mange 'bits'. Og jeg har erfart at det stemmer!
Og a propos å være "in the flow": Det fortelles om Sir Laurence Olivier at han en kveld var helt enestående som en Shakespeare-skikkelse. Applausen ville ingen ende ta, men Sir Laurence selv var ikke å finne. Endelig fant man ham i hans garderobe, taus og mutt. De sa: Sir Laurence, i aften har De gitt oss en helt genial tolkning, publikum er fra seg av begeistring!  - Jeg vet det, svarte han. Og det gremmer meg at jeg ikke vet hvordan jeg gjorde det!
Det er dette "noe" som kommer til - og som du forteller om i alle dine små snapshots fra så mange livsområder.
 Så altså: Takk! Jeg beklager de studentene som ikke lenger får oppleve din  undervisning, men er overbevist om at du vil inspirere like mange andre som kommer i din vei.
Jeg kjenner meg inspirert av bare å sitte her og "prate" med deg!

hilsen .....


EN LESER AV "DET MUSISKE MENNESKE" MELDER TILBAKE (12.11.2007)

Hei!

Føler meg så oppgira - og det er ikkje berre kaffikoppen eg nett drakk si skuld. Har no lese boka "Det musiske menneske". Sjeldan - eller aldri - har ei bok grepe meg så sterkt. Håra har reist seg på armane over sterke historiar, eg har ledd, eg har tenkt, notert og diskutert med meg sjølv. I morgon skal boka gjennomåast på gruppemøte med sos.ped gruppa mi - eg gler meg!

Fekk så lyst å kommentera noko av det eg har lese. Så tenkte eg - går det an å berre skriva ein e-post til ein forfattar som er ganske berømt - og attpåtil professor, berre sånn utan vidare? ja, då eg såg adressa i omslaget på boka, så fann eg ut at eg sikkert har lite å tapa på det iallfall..

Som førskulelærar og trebarnsmor er eg oppteken av leik og barnekultur. Kva skjer når barna brukar fleire timar pr dag framfor TV, playstation og PC? Kor blir leiken av? Ingenting gjer meg så glad som leikande barn! Tilsvarar "leiken"  10-åringen har med SIMS-figurar på PC-spel vår leik med barbiedokker? Vil barnekulturen forsvinna eller er det dette som etterkvart blir barnekulturen? Eg må seia at eg har ein tendens til å tenkja at alt var betre før, men har ei venninne som prøver å sjå det positive i alt - og som sjølv likar playstation spel - ho seier at barna lærer seg å tenkja og reagera fort - elles så døyr dei jo (anten det no er bilspel eller kva det no er).

Du skriv i boka at barna har ei enorm evne til å læra utanåt. Ja, det er heilt utruleg! Eg har vore på eit par samlingar med fylkeskvedar Reidun Horvei og lært mange gamle songar frå vårt distrikt. Desse har eg brukt mykje i barnehagen. Det har vore nokre songar med så mange ord og vanskelege tonar, at eg har lurt på om det i heile teket var noko å bruka i barnehagen - men det er berre heilt utruleg seier eg igjen. Ungane tar det så kjapt, ingenting er problem. Dei tar det og gjer det til sitt eige, medan me vaksne er opptekne av at alt skal vera "rett".

Du var innom korps også. Som gamal "korpsing" tenkjer eg tilbake til min eigen start i det miljøet. Det heile byrja med notekurs - utan instrument. Om det varte i eit halvt eller eit heil år hugsar eg ikkje, men lenge nok var det i allefall. Heilt utruleg at me haldt ut! Så glad eg vart då mine barn kunne byrja i korpset som 2.klassingar - og fekk instrument med ein gong! Tut og køyr, lag lyd, prøv deg fram, kos deg og motta applaus frå engasjerte og imponerte foreldre - og så får notane komma etterkvart!

Takk for god leseoppleving!

Mvh ...




 

 

 

 

     

Freidig Forlag, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag. ORG NR 995928310.
Webdesign ved Kjartan Bjørkvold.