MENY

J.R. Bjørkvold
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
-Avskjedsmarkering
-Revolt og rabalder
-Forelesningsblogg
-Nyhetsglimt
-2007
-2006
Pressefoto
 

Nyhetsglimt 2006


Etter at jeg i fjor sa opp professoratet mitt på Blindern i protest mot en stadig mer omseggripende og autoritær sparestyring ( se "Revolt og rabalder" på denne hjemmesiden), har mange spurt meg: "Hvordan går det med deg nå? Hva holder du på med for tiden? Hva skjer med dine faglige ting?" Hjemmesiden min er et forsøk på å svare på noe av dette.

Jeg skriver, naturligvis. En ny bok er underveis.

Jeg foreleser mye, både nasjonalt og internasjonalt, og har laget en forelesningsblogg (til og med med bilder!) som viser noe av intensiteten og bredden i dette arbeidet.

Men det skjer jo også mer knyttet til liv i/med fag. Derfor denne spalten med nyhetsglimt. Kanskje den kan inspirere andre som berøres av det musiske i sitt arbeid til å ta fatt med enda større kraft. Det trengs i disse tider! (Jeg må jo begynne et sted, og tar bare med nyhetsglimt fra like før sommeren 2006 og framover):

 


DET MUSISKE MENNESKE — BESTSELGER I SERBIA

Like før sommeren (8.6.2006) fikk jeg en mail fra min serbiske oversetter, Mirna Stevanoc:

Hei Jon-Roar,

I dag skriver Politika, vår største dagsavis, veldig positivt om din bok. Der står det også at den nylig er kommet opp på bokandlenes bestselgerliste. Det er en lang tekst som nok kommer til å påvirke kjennskap til boken. Teksten er vedlagt. Den er selv følgelig på serbisk, skrevet med kyrillisk alfabet, men jeg regner med at du kommer til å forstå en del.

Hjertelig hilsen

Mirna

Og jeg tenker: Så bra at dette hender nettopp i Serbia, et land herjet av krig bare kort tid tilbake... Vanlige mennesker har åpenbart en lengsel etter fred, etter å bygge liv, ikke ta liv. Det er jo en grunntanke i boka mi: å forstå, respektere og styrke det skapende i oss. Noen linjer fra Nordahl Griegs dikt "Til ungdommen" klinger uunngåelig i mitt øre:

 

Stilt går granatenes glidende bånd.
Stans deres drift mot død, stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv. Fred er å skape.
Kast dine krefter inn: Døden skal tape!

 

(Oppslaget i Politika får jeg ikke med, progammet nekter å ta kyrilliske bokstaver)

 


TYSKLAND OG ARVE TELLEFSEN

Jeg har nå en litterær agent, Marit Bødtker, som nå prøver å få Det Musiske Menneske ut på et tysk forlag. I denne forbindelse har hun kontaktet Arve Tellefsen til å skrive noen ord om meg (Arve T. deltok jo på avskjedsymposiet som ble laget til min ære nå i mars 2006, se annet sted på denne hjemmesiden):

Da jeg første gang traff Jon-Roar Bjørkvold for snart 20 år siden, ble jeg straks slått av hvilken kraftfull personlighet han var. Han utstrålte en vitalitet, skapertrang og lekenhet som var særdeles inspirerende. Og han kan sette ord på det. Han får oss til å innse hvilken musiskalsk kraft vi alle har i oss, men som mange av oss dessverre ikke bruker. ... Jon-Roar er en lys levende tilkopling hele mannen. Han har deltatt i min Oslo Kammermusikkfestival (Oslo Chamber Music Festival) flere ganger, både musikalsk og verbalt, og hver gang har han skapt begeistring og ettertanke både blant musikere og publikum. For meg personlig har han vært, og han vil være, en uutømmelig inspirasjonskilde.

Arve Tellefesen

fiolinist, kunstnierisk leder av Oslo Kammermusikk Festival, professor ved Norges Musikkhøgskole

PS Siden jeg nå er i Arve Tellefsen-modus, tar jeg med det han skrev til meg da han hadde lest Det Musiske Menneske: "En bok til å bli klok av. Jeg har hatt enormt utbytte av den. Anbefales på det varmeste!"

 


LYDBOKUTGAVER

Skilpaddens Sang er nå utkommet som lydbok i Norge (Norsk Lydbokforlag), mens den nyoversatte utgaven av Den musiska människan (2005) har blitt til lydbok i Sverige (2006). Fra før av er Det Musiske Menneske innlest som lydbok på norsk.


FORTELLING FRA SKILPADDENS SANG INNLEST PÅ CD

Muntlig norsk lider både i skole og samfunn. Å holde en tale er for mange nesten umulig. Jernteppe og angst er bare fornavnet. "Kjære jubilant!" fra Skilpaddens Sang handler om dette. Satirisk, men sant. Glad ble jeg derfor da Samlaget kontaktet meg for å inkludere denne fortellingen om en katastrofe av en tale i sitt norskverk for VG1, yrkesfag: Signatur. Tekstar og songar, 2006


"ONKEL OSKAR OG GULLBRYLLUPSVALSEN" PÅ NRK, P1

Hele sommeren 2006 har NRK P1 hatt en serie på "Norgesglasset" som ble kalt "Den siste dansen". Redaksjonen ba meg lese inn "Onkel Oskar og gullbryllupsvalsen" fra Det Musiske Menneske. Det gjorde jeg med glede. Jeg forlangte bare at Bolstad-valsen som hører med underveis skulle settes inn i fortellingen der jeg skriver om den — og at valsen ble spilt helt ut. Jeg synes resultatet ble så bra at jeg nå vurderer å følge opp noe flere lenge har bedt meg om: å lese inn en del av musikkfortellingene fra bøkene min, samle dem på en CD med tilhørende musikk/kontentum og utgi det. Vi får se. Iallfall fungerte det så bra nå at det gav mersmak. Her et en av mange hyggelige tilbakemeldinger:

13. juli 2006

Kjære Jon-Roar,

vi hørte deg på rado i dag — helt plutselig var du der. Vi visste at du hadde talentt, men ikke stort talent. Tusen takk for en nydelig framføring. Kanskje vi får en CD-kopi i gave? Hilsen .......

Sånne hilsener er hyggelig å få. Det gir mot til å gå videre. Så jeg lagde en kopi og sendte dem.


BARNAS EGEN SANGBOK I NYTT OPPLAG 2006. NÅ123.000!

Barnas Egen Sangbok, var min første bok, utgitt på Cappelen i 1979. Materialet sprang ut fra min doktoravhandling "Den spontane barnesang — vårt musikalske morsmål" (disputas i 1981). Mens doktoravhandlingen var en døråpner for Akademia, var sangboka et håndslag til foreldre med barn i huset. For her tar barnekulturen center stage i repertoar og illustrasjoner (Vivian Zahl Olsaen tegnet ut mitt observasjonsmateriale så langt Cappelen turte å slippe meg til). Jeg skrev også en liten bok/hefte direkte myntet på småbarnsforeldre og barnehagepersonale som jeg kalte "Barnesangen — vårt musikalske morsmål", og som jeg ville skulle stå bakerst i sangboka. Men det fikk jeg ikke Cappelen med på. Heftet, på 58 sider, er for lengst utsolgt. Veien går fra denne sangboka med tilhørende hefte til Det Musiske Menneske. Aldri hadde jeg drømt om at Barnas Egen Sangbok skulle slå sånn an. Riktig nok er det den eneste genuint barnekulturelle sangbok i verden, men likevel. De som hadde denne sangboka som barn da boka var ny, vender må tilbake til denne boka når de nå har fått sine egne barn. "Ta den ring og la den vandre": tradering i beste forstand.


"MOSEIDS TEPPE TIL OPERAEN" — KRONIKK I AFTENPOSTEN, 9.7.2006

I den amerikanske oversettelsen av Skilpaddens Sang (Song of the Turtle) har jeg med en fortelling som ikke er med i den norske originalen: "Singing hands" — den utrolige historien om Thorvald Moseids teppe "De fire årstider". Da Kristian Ottosen, ruvende samfunnsbygger og krigshistoriker, døde like før sommeren 2006, fikk jeg ideen: Jeg vil dele denne unike historien med norsk offentlighet, der også Ottosen i høyste grad spilte med. Her er kronikken der min tittel "Syngende hender", ikke dårlig ble endret til

Moseids teppe til operaen
Torvald Moseid (1917-2000) var en fåmælt mann. Men hendene sang. Med dem skapte han det største teppet i det 20. århundres Europa — ”De fire årstider”. Det er en brodert frise 62 meter lang og 58 cm høy. Millioner av plantefargede sting snor seg i bilder gjennom naturens pulserende rytme der mennesker tar del, fra gryende vår i grønt til iskald vinter i blått. Dette var musikk for Torvald Moseid, musikk med nål. Han delte sitt liv med Ingebjørg og hennes musikk, hans kone var en aktet klaverpedagog. Torvald Moseids ”De fire årstider” tåler sammenligning med Middelalderens monumentale mesterverk —  Bayeux-teppet — mener mange.
Allerede 12 år gammel bestemte han seg for å bli billedkunster, det sa han selv. Olje, ull, tre, stein, bronse, glass — ulike materialer hadde en forlokkende dragning på ham, ventet på musisk form, så å si. Hans altertavler og glassmosaikk rager høyt i norsk kirkekunst.

Mens han selv ennå var gutt, lærte han broderikunsten av en eldre søster. Men først i 1961, 44 år gammel, kjente han seg klar til å ta nålen fatt. Her var ingen oppdragsgiver som kunne stille økonomisk garanti med deadline og mulig heder. Det var naturens urkrefter som tente et musisk begjær som skulle vokse seg over alle grenser stort. 16 års arbeid, fra tidlig morgen til sen kveld.  Hvert eneste sting ble improvisert fram til en bevegelse i et bilde i en scene i en årstid.  Bare hans kone og nære venner visste hva han holdt på med, ellers ingen. Teppet vokste meter for meter. Ingen ytre plan, prosessen selv var bestemmende for form og format. ”Mister du ikke oversikten, Torvald?” kunne vi spørre. Torvald svarte knapt, hans indre bredbåndsblikk var større en noe lerret. Årene gikk, Torvald rundet 50, nærmet seg 60, han var blitt en grånet, godt voksen mann. ”Hvor skal teppet henge? Har noen plass nok til noe så svært”? undret vi og tvilte stille i kor: ”Ville Torvald selv noen gang få oppleve å se dette teppet sitt ferdig stilt ut på en vegg?” Men Torvald var ikke skapt for tvil, nålen bare fortsatte å danse sine sting, år for år, som en jazzimprovisasjon uten ende. ”Blir du ikke sliten, Torvald?” spurte jeg engang, ”får du ikke muskelplager, stive skuldre... ?” ”Nåla er alltid på vei oppover når jeg slutter dagen,” sa Torvald, ”jeg bare fortsetter bevegelsen neste morgen. Det er hemmeligheten.” ”Hemmeligheten”? undret jeg.  ”Så mange år, så ufattelige mange sting  — uten å stivne. Bare flyt, flyt, flyt .....”
            I 1977 møtte faktisk offentligheten dette teppet. ”De fire årstider” ble stilt ut i Kunstindustrimuseet i Oslo — og ble en sensasjon. Folk gikk mann av huse, køene var så lange som skulle det ha dreid seg om en rockekonsert på Valle Hovin. Utstillingen ble forlenget første med noen dager, så med uker. Fåmælte Torvald var en lykkelig mann akkurat da. 16 år i skapende ensomhet —  og så dette!
            Historien kunne ha endt lykkelig her, med stor applaus og teppefall. Men historien fikk en fortsettelse, den var i sitt slag og format like storslagen.
            Kristian Ottosen — han døde nettopp — var ingen fåmælt mann. I skrift, tale og handling var han med på å bygge Norge etter siste krig. Han var mannen som i bindsterke verk satte ord på norske skjebner i tysk fangeskap under 2. verdenskrig, — han hadde selv sittet i konsentrasjonsleire, de verste. Han var mannen som ledet Studentsamskipnaden i Oslo i en menneskealder, og fikk avgjørende innflytelse på formingen av høyere norsk utdanningspolitikk (Ottosen-komiteen). Og han var en av de mange som stod i kø i 1977 for å oppleve Torvald Moseids ”De fire årstider”. Kanskje var det fordi han hadde opplevd krigens heslighet at han fattet betydningen av skjønnhet. For Kristian Ottosen ble så dypt grepet av dette teppet og dets historie at han på uhørt vis brøt med byråkratiets takt og tone og gikk til aksjon. Teppet måtte ikke ned og vekk, det måtte opp og fram! Løsningen var, jeg vil tro, den meste uortodokse i Norges hovedstads historie. Hør bare: Nettopp på denne tiden stod Kristian Ottosen i spissen for å få reist et nytt bygg på Tøyen til Universitetsforlaget. ”Jeg må utvide — ny toppetasje!” sa Kristian Ottosen nå, han ringte byplansjefen i Oslo kommune. ”Hva?” sa byplansjefen, ” med dette bygget har du allerede sprengt reguleringsplanen for området”. ”Gå og se Torvald Moseids teppe!” beordret Ottosen, ”så fatter du selv hva jeg dette dreier seg om. Jeg trenger plass til permanent utstilling av Moseids teppe!”  Byplansjefen så teppet, fattet og sa ja!”
Med dette ja-et i lomma gikk så den ikke fåmælte Kristian Ottosen til den fåmælte Torvald Moseid. Sogning møtte setesdøl. ”Jeg har plass til teppe ditt om litt, sa Ottosen, han tok et ja for gitt og fortsatte, bulldosermykt:

  1. Men hva skal jeg by deg for teppet ditt? spurte sogning. Det overstiger jo alt!
  2. Tanken var ikke nettopp å bli rik, svarte setesdøl.
  3. Er du fornøyd med lektorlønn så lenge du lever? spurte sogning.
  4. I min slekt lever vi lenge, sa setesdøl.

—  Dør du likevel før kona di, skal hun beholde teppelønn livet ut, svarte sogningen Kristian Ottosen.
Og slik ble det protokollert i Studentsamskipnadens annaler. En etasje ble påplusset det nye Universitetsforlagets bygg på Tøyen. Der ble teppet satt opp langs fire vegger for fire årstider —  et rundskue bak glass, fint avbalansert med hensyn til både lys og luftfuktighet: Torvald Moseids galleri. Ottosen fikk endog satt inn et lite flygel, musikk var jo en så viktig del av Torvald Moseids liv. Her ble det holdt konserter, Torvald var selv til stede mange ganger og frydet seg stort med sin Ingebjørg.
Historien kunne ha endt lykkelig også her  — med Moseids teppe trygt tatt vare på i et galleri til glede for kommende generasjoner, post mortem både Moseid og Ottosen. Men slik gikk det ikke. Nye tider slo Universitetsforlaget over ende, bygget ble solgt, forlaget fusjonert. Torvald Moseids galleri ble toppetasjen som hang i lufta. I dag er Utdanningsdirektoratet husets leietager, og teppet er tatt ned fra sitt gamle galleri. I juni 2006 ble det utstilt i Setesdalsmuseet og skal, etter avtale, henge der til 2008.
 Men hva nå? For noen år siden sendte jeg, sammen med Babben Lavik — en av Torvald og Ingebjørg Moseids beste venner — et brev til Kulturdepartementet med følgende forslag: Plasser ”De fire årstider” permanent i vår nye operas foajé. Det har et internasjonalt format, er storslagent vakkert og tidløst universelt. Og det har musikkresonans i en opplagt linje fra Vivaldi til Tsjaikovskij. Attraksjon!
Vi hørte intet. Derfor dette: Hva skal skje med Moseid-teppet? Både nåværende eier, Gyldendal/Aschehoug, og Setesdalsmuseet ser seg om etter en varig plasseringsløsning som er teppet verdig. Torvald Moseids skaperkraft, Kristian Ottosens handlekraft — det sprengte det meste og fikk til det beste. Hent inspirasjon fra disse makeløst dristige, musiske menn: Berik vår nye norske opera i Bjørvika med ”De fire årstider”!


LILLEBJØRN NILSEN I AFTENPOSTENS FREDAGSMAGASIN 14.7.2006

Hjemme hos oss har vi elsket Lillebjørn. Vi har sunget og spilt ham i alle år. Tiril, eldstejenta i huset, lagde til og med den første systematiske oversikten over Lillebjørns sanger som oppgave da hun gikk på ungdomsskolen. Det har Lillebjørn ikke glemt. Nå var det Aftenposten-journalist Inger Anne Olsen som ringte meg og spurte om jeg ville bidra til hennes oppslag om Lillebjørn i avisens fredagsmagasin. Klart jeg sa ja (skjønt jeg først henviste henne til Tiril, som nå jobber med musikk i NRK, P2). Det ble et 10 sider oppslag, varmt, respektfullt, nært og ærlig. Mine tanker om Lillebørn — i stikkords form — sydde så Inger Anne Olsen inn i sin reportasje. Noe viktig synes jeg at jeg fikk sagt, litt spirngende kanskje sånn over en telefonlinje:

Lillebjørns stemme er utrolig spesiell, den har en slags maskulin nakenhet. Samtidig er den ren og intellektuelt meislet — som i Ola Tveiten. Den har en forunderlig dybde og ambivalens og avdekker et budskap som går forbi ord, og treffer dype lag i deg. Gjennomtrengende ærlig.

Lillebjørn har vært med på å vitalisere det norske språket. Tekstene triller i rillene. Han ruver i måten han behandler stoffet på. Opprinnelig ble poesi alltid framført med et instrument, så han står i en stolt tradisjon. Han er en stor poet som har preget generasjoner i norsk kultur. Original, leken, en av etterkrigstidens virkelig fine norske lyrikere.

Lillebjørn takket meg i en mail. Det er vi som skal takke, Lillebjørn!


KJELL GJÆREVOLL, GLUNTEN I MITT LIV, ER DØD

Studenter har betydd mye for meg i løpet av 35 år på Blindern. Av og til blir det særlig klart hvor mye. Som nå, sist mandag (18. september 2006), da jeg var i begravelsen til Kjell Gjærevoll. Jeg hadde Kjell som student tidlig på 1970-tallet, han tillhørte et av mine aller første kull. Jeg underviste Kjell i harmonilære, og det var bra nok. Men det var sangen som knyttet oss særlig sammen og førte til at vi ble nære venner. Han hadde en svær bass. jeg hadde en brukbar tenor. Det ble til at vi sang duetter sammen både privat og offentlig, fremfor alt Gluntarne. Jeg var Magistern, han var Glunten. Da jeg så dødsannonsen, satte Kjells stemme seg i bevegelse dypt nede i meg. jeg hørte de mektige oktovspangene ned til hans malmfulle ess i "Nattmarschen", han var stolt av den:

Hedersvän, tag ett tag! Noch einmal... se så där!

Jeg innrømmer at vi begge syntes det løftet seg når vi stemte i med "Slottsklockan", da dundret det i fugerte klangvekslinger mellom oss. Vi var lykkelige da, med Inger Elise Reitan — en annen kjær student på dette kullet — (nå ansatt i hørelære på Musikkhøgskolen) smilende ved flygelet.

Hör, hör slottsklockans toner i stilla kväll! Ack, ack som änglar de sväva från rymden ned...

Nå er han altså død. Jeg måtte sørgesynge meg gjennom deler av Gluntarne før jeg kjørte til begravelsen i Lommedalen kirke den formiddagen, det var min måte å foreberede meg på. En av hans døtre sang, en tidligere sangelev sang, Lommedalen sangkor (som Kjell ledet i over 20 år) sang. For det var mange sangere der. Inger Elise var også der, hun som alltid akkompagnerte oss. Og Gerhard Dalen, en bestevenn av Kjell fra samme kullet, var med og bar kisten ut.

Med Kjells tillatelse har jeg skrevet om han i den siste boka mi: Vi er de tusener. Norske musikkhistorier. Kjell fikk sitt første alvorlige epileptiske anfall for åpen scene som Sarastro under en Norges Musikkhøgskole-premiere på Tryllefløyten (dette kapittelet i boka mi heter "Tryllefløytene som forstummet"). Jeg leste den i minnestuden etter begravelsen, til Kjells ære. Og jeg sluttet, selvsagt, med vår felles Gluntarne: den siste sangen i samlingen der Magistern og Glunten tar avskjed. Når var det min og Kjells avskjed det gjaldt:

Ack, vad vårt liv är eländigt!
Finns någon fröjd på vår jordiska stråt
som ej börjar med ståt ock så ändas med gråt?
Nämn en sällhet, som varar beständigt!

Under minnestunden traff jeg igjen en gammel klassekamerat: Terje Kvam, Oslos domorganist. På tross av vi begge har vært musikkfolk i hele vårt voksne liv, har vi bare sporadisk sett hverandre siden vi kamperte sammen i tre år på Sinsen høgre skole i Oslo. Vi var faktisk nære venner i gymnastiden, spilte og sang sammen og kollokverte dessuten mye faglig (særlig matte, husker jeg). Ja, vi endte faktisk opp som Sinsens to preseterister i 1962. Det var forunderlig fint å møtes igjen. Også Terje — og hans kone Marianne Hirsti — har stått Kjell nær. I sin tale hilste Terje varmt fra dem begge.

PS. Jeg fikk en veldig spesiell hilsen fra Kjells søster Inger etter begravelsen.

Den gjengis her, med Ingers tillatelse:

Kjære Jon-Roar! Fikk lyst til å fortelle noe som ga meg helt gåsehud. På lørdagen, dagen etter Sjostakovitsj-konserten i Konserthuset der vi traff hverandre, skulle jeg dra nordover igjen, men først rydde ferdig i Kjells leilighet (jeg hadde holdt på i nesten to uker). Det sto igjen å tømme den veska som han hadde hatt med seg til Roma da han døde. Jeg trodde først det var bare sko i den, men i et siderom lå det noe mer: 3 ting — en liten reiseguide "Gatelangs i Roma" og en note og en bok! Noten var et hefte med Schumanns Lieder, den første i heftet var "Im wunderschönen Monat Mai". Boka var din bok med en gul klistrelapp på side 92: "Tryllefløytene som forstummet"! Tro meg. det er noe av det mest merkelige og følelsesmessige rareste jeg har opplevd i mitt liv (Jeg tillot meg å arve boka.)


KRISTIN ASBJØRNSEN OG RUTH REESE

For mange år siden kom Kristin Asbjørnsen, da ennå ukjent for offentligheten, til opptaksprøve på instituttet mitt. Jeg satt i opptakskommisjonen. Jeg husker ikke helt hvilket år dette var, tror det var i 1990. Men jeg husker sangen til Kristin Asbjørnsen — og med Tord Gustavsen ved pianoet: Totalt kompromissløst sang hun "Sometimes I feel like a motherless child". "Hvordan kan du synge så hjerteskjærende sant?" spurte jeg, rystet til tårer. "Sanglæreren min, Ruth Reese, er nettopp død," svarte Kristin Asbjørnsen. "Jeg har mistet henne."

"Neste år kommer jeg også på opptaksprøve!" sa Tord da Kristin og han gikk fra opptaksprøven. Han kom året etter, musiserte — og vant verden, han også!

Like før sommerferien inviterte Kristin meg til konsert med pre-release av en CD med spirituals i tradisjon fra Ruth Reese. Da ble jeg så glad! Nå inviterte hun meg til selve CD-slippet 25. september. Men jeg kan ikke komme: Jeg skal innlede på en jubileumskonsert i anledning Sjostakovitsj' 100-årsdag samme kveld. Jeg vet at Kristian forstår. Men Kristins CD skal jeg ha, den er bra! Og hvilke musikere har hun ikke med seg! Jeg vet at denne CD-en vil bli tatt meget vel imot...

PS
Et par dager etter at jeg skrev dette, fikk jeg CD-en tilsendt i posten som gave fra Kristin og med denne påskriften: "Til Jon-Roar — Takk for mange utvidende spirituals-samtaler."

PPS

Nå. like før jul ble jgjort oppmerksom på at Kristin faktisk har takket meg også på folderen som følger medplaten hennes: .... "Jon-Roar Bjørkvold for encoraging me to find my own interpretations of the songs". Takk tilbake, kjære Krisitin, for et fellesskap i det musiske.


25. SEPTEMBER 2006: SJOSTAKOVITSJ' 100-ÅRSDAG

Før sommeren ba Oslo-Filharmonien meg om å skrive om Sjostakovitsj i sitt generalprogram for sesongen 2006-2007. Det gjorde jeg:

Sjostakovitsj hadde sett Stalins massemyrderier og krigens redsler i hvitøyet. Musikken er i verk etter verk bisarr, vridd og djevelsk dyster. Som i Klavertrioen (1944), der sluttsatsens dødsdans tar tak, vilt og rått. Eller lytt til åpningen på 13. symfoni, med malmtunge dødsklokker til Jevtusjenkos tekst: "På Babij Jar finnes ingen minnesmerke. Det bratte stupet er selv som en grov gravstein. Redslene velter over meg ...".

Motgiften er typisk russisk: Humor! Latteren er veien ut av angstens lammende grep. Lytt til andresatsen i 5. symfoni, bruddene med åpningssatsens tunge tak av hudløs frykt og hemningsløs brutalitet. Her finnes fagottlatter og takstskjev gjøgling, hul maktretorikk og de reneste klovnestreker, makta midt imot. "Musikken har et stort fortrinn," sa forfatteren Ilja Ehrenburg, han var selv sensurrammet og fortsatte:" Uten å nevne noe som helst kan den si absolutt alt." I 13. symfoni taler så ordet rett ut: "... Humoren ble gjemt i fengselscellene, men ikke faen om det lyktes, Den gikk tvers gjennom gitre og steinmurer..."


"Han var vårt lands historieskriver. Sovjetrusslands historie er ikke beskrevet bedre enn i hans komposisjoner," skrev Galina Visjnevskaja, nær venn og stor Bolsjoi-sopran. Hvordan? La oss gripe fatt i noen nøkkelår, viktige for komponisten, viktige for landet:

— Sjostakovitsj var 22 år da Stalin i 1928 tok over med absolutt diktatur som politisk prosjekt. Sjostakovitsj svarte med "Nesen". Denne operaen, basert på Gogols absurde novelle, var spekket med satire og svart latter. "Vinner diktaturet, utraderes det frie mennesket." Stalin hadde ennå ikke rukket å tukte landets musikkliv.

— Sjostakovitsj var snautt 34 år da han i 1936 ble lederplass med angrepet i Pravda: ".... bevisst illelydende klanger .. alt er rått, primitivt og vulgært." Sjostakovitsj svarte med sin 5. symfoni (1937). Det er lett å spore en drastisk forenkling av tonespråket — det var kjøttbein til sensursultne undertrykkere. Men enkel er musikken ikke. Prøv å følge hovedtemaet i 1. sats. Grunntonen er d, ingen tvil. Moll på et vis, men ikke helt. Frygisk på et vis (vendingen ned til ess-d), men ikke helt. Det låter "d- Sjostakovitsj", uforutsigbart og uavhengig: intakt integritet.

— Sjostakovitsj var 35 år da Hitler invaderte Russland i 1941. Sjostakovitsj svarte med sin 7. symfoni, "Leningrad-symfonien". Førstesatsens mektige midtdel er en tydelig fortelling om krigsinvasjon og motstand. Symfonien ble skrevet under en beleiring som varte i nesten tre år og som kostet innpå en million leningradere — halve befolkningen — livet. Vi kan høre at invasjonstemaet nedkjempes, for så å vende tilbake som gjenganger i satsens epilog: "Menneskets ondskap er uutryddelig." Ble så verden varig vekket? Nei. Snarere varig varslet. Men uten at det langsiktig hjalp. I 2006 er det Irak som er invadert,. I tilbakeblikk sa Sjostakovitsj at selve invasjonstemaet opprinnelig var myntet på Stalin, før det så ble rettet mot Hitler. I dag ser vi at denne musikken er tidløs brennbar.

— Sjostakovitsj var 47 år da Stalin døde i 1953. Sjostakovitsj feiret med sin 10. symfoni. Fra andresatsens Stalin-portrett (i følge komponisten selv) signerer Sjostakovitsj så i finalen: D-(Es)-S_C-H. Budskapet er klart, på vegne av mange: Tyrannen er død. Vi, folket, lever!"

— Sjostakovitsj var 50 år da Nikita Khrutsjov i 1956 fjernet Stalins balsamerte lik fra mausoleet på Den røde plass. Sjostakovitsj svarte med mye, men kanskje framfor alt med sin 13. symfoni, "Babij Jar". Det skjedde i allianse med tidens store tøværspoet Jevgenij Jevtusjenko — mannen som alene kunne fylle Lenin kjempestadion med opprørspoesi. Verket ble urframført i 1962, etter mye motstand. 56 år gamle Sjostakovitsj var endelig rehabilitert som Sovjetsamveldets store komponist og kunne ikke lenger tas.. Men Khrutsjov presset Jevtusjenko til stadige endringer i teksten og beordret politivakt rundt konsertsalen ved urframføringen. Partiet visste at de politiske rystelse kunne ble store.. I et påfølgende maktskifte der Brezjnev skjøv Khrutsjov ut (1964) spilte effekten av "Babij Jar" en ikke ubetydelig rolle. Tøværsliberaliseringen var kommet for langt. Brezjnev-regimet forbød da også 13. symfoni oppført.

I Sjostakovits' siste tiår frøs så vel komponist som land. I 15. symfoni , hans siste (1971), anvendes "forbudt" tolvtonestil, samtidig som den musikalske signaturen (som gjennomstrømmer 8. strykekvartett og tar over hele det musikalske landskapet i 10. symfoni) flettes inn: "Glem meg ikke!" Den unge Schnittke lyttet, han var for lengst i gang med musikk i mesterens ånd.

Sjostakovitsj døde i 1975 og rakk ikke å oppleve sovjetregimets endelige sammenbrudd. I 1989 falt Berlin-muren. Trykket like fra Sjostakovits' opera "Nesen" spilte åpenbart inn. Glasnost: Stemmer ble endelig sluppet fri.

I "Det Musiske Menneske" har jeg formulert det slik: "Frihetstrangen spredte seg over hele Europa høsten 1989. Politikernesene falt av i land etter land. Og russeren Rostrapovitsj — en kjær Sjostakovitsj-venn — satte seg ned ved Berlin-muren med sin cello og spilte sin livs solo. Bach. En ensom cellotone steg med dyp vibrato gjennom rusten. blodbetenkt piggtråd, perforerte jernteppet og traff himmelen. Og muren revnet. Slik kan Det musiske menneske med uhyggelig skarpsyn se inn i framtiden. Fiksjonen om "Nesen" blir på en måte sannere enn sann. Hos Det musiske menneske er en pluss en aldri akkurat to. Det bli alltid en uro tilbake, det musiske komma. Det er uroen og gjennombruddskraften i dette musiske komma som får musikk til å svinge i menneskesinnet og som tilfører diktning en så ukontrollerbar slagkraft enn selv mektige må skjelve. .. De handler om kunstnersinnets uregjerlige logikk. Det handler også om barnsligheten som kraft i det voksne, skapende mennesket.

 

*****

Jeg prøvde å få inn en kronikk i Aftenposten i anledning Sjostakovitsj' 100-årsdag og ringte Knut Olav Åmås, kronikkredaktøren,i forkant. (Jeg hadde brukt søndagen på å skrive, var godt på vei.) "Vi tar dessverre ikke inn jubileumsomtaler på kronikkplass," svarte kronikkredaktøren. Heller ikke Dagbladet var særlig på hugget. Så da så.

 

Jubileumskonsert

Mandag 25. september i Marmorhallen i Oslo: Jubileumskonsert for Sjostakovitsj' 100-årsdag.

Program: Gulle Egge og Joachim Kjelsaas Kwetzinsky med Musorgskijs "Barneværelset" (Musorgskij var Sjostakovitsj' store forbilde i russisk musikk), cello-sonaten op. 40 med Johannes Martens og Joachim Kwetzinsky, to av preludiene og fugene op. 87 (et kjempeverk i 1900-tallets klaverlitteratur) med Kwetzinsky og de jødiske sangene med Anne Felberg, Thor Inge Falch, Gulle Egge + Kwetzinsky. Jeg skal innlede.

*****

At solide Aftenposten begikk en dobbelt-bommert må dessverre nevnes. Avisen presterte å trykke feil annonse for konserten to dager på rad. Tabben ble bare delvis rettet opp i søndagens kulturbilag, dagen før konserten. Der stod sted og program pluss navn på medvirkende – men ikke tidspunkt. Mandag formiddag, samme dag som konserten skulle finne sted, ble jeg oppringt av en gammel venn fra Olavsguttene, Per-Erik Lie (du kan lese om Olavguttene i den siste boka mi: Vi er de tusener. Norske musikkhistorier. Det er en rystende sterk historie fra kjempesuksess til justismord til Carnegie Hall). "Du må kontakte mediene, Jon-Roar, for å få rettet på dette. Frokost-TV, radio ...," sa Per-Erik. Jeg ringte Østlandssendinga og ba dem om å ta konserten inn i deres meldingstjeneste, korrekt. Men Østlandssendinga ville heller ha et direkte intervju med meg om Sjostakovitsj og konserten. Så jeg kjørte ned til gamle Myhras verksted på Torshov der de nå har flotte lokaler helt inntil Akerselva. Jeg er godt kjent her. Ikke bare har jeg vært intervjuet flere ganger tidligere i Østlandssendinga (bl. a. to ganger som gjest i "lang lunsj"). Men viktigere: Jeg er født, og oppvokst til jeg var syv, 500 meter unna, i Bentsebrugata 16. (Mor var livredd for at jeg skulle drukne i elva.)

Kalle Turkerud tok imot meg. Jeg rant jo over av iver etter å promovere betydningen av Sjostakovitsj' 100-årsdag, selvfølgelig. Da intervjuet var over, sa Kalle Turkerud: "Nå forstår jeg at Sjostakovitsj må være verdens viktigste komponist."

Det tror jeg konsertpublikumet fikk en snev av samme kveld. For det ble et makaløst trøkk — og med perspektiver rakt inn i vår egen samtidsdebatt. Mange hadde hørt intervjuet og salen var full .Ildsjelen Joachim Kwetzinsky bidro hele kvelden ved flygelet. Imponerende, Sjostakovitsj ville frydet seg over den kvelden, spør du meg!


EN HILSEN FRA SVERIGE

Nettopp kommet tilbake fra høstferie venter det en bunke e-posy, mest søppel, men også mye som fryder og inspirerer. Som denne fra Sverige. Selve forelesningen fant sted i Everet Taube-salen i Göteborg i våres (se forelesningsbloggen, med fotos av Taube-bilder!). Og så kommer nå dette (gjengitt med henens tillatelse):

 

Hej Jon-Roar!

Jag har sedan länge varit en stor beundrare av dig och dina idéer och har så mycket egna erfarenheter som du har bekräftat med dina böcker och föreläsningar för mig!
När vi sågs i Göteborg i maj 2006 och du berättade om din revidering av boken "den musiska människan" och när du satte dig vid pianot så ..... jag rös..... tårarna ville komma fram.... jag kunde inte hålla mig...jag tog tag i min sambo och började dansa..... det svängde som faan.... !!!!!

Att se de afrikanska kvinnorna att gå .......... det är helt otroligt ...... det är funk .... jazz ..... folkmusik..... bach ...... opera och...... framför allt urskiket av det musiska barnet i vart enda steg.... jag ryser bara jag tänker på det...!!!!

1977-1987, under 10 år träffade jag min vän från västra Sverige, 1 gång varje år.... vi sågs i Ransäter i Värmland...... från onsdag till söndag .... 5-10 timmar varje dag spelade vi ...... vi sov ... åt och drack...... men.... VI SPELADE FRÅN HJÄRTAT varje dag..... folk, iibland 500 personer stod runt om oss och hängde där med sina bandspelare och spelade in oss.....vi var inte anställda.... fick ingen betalt..... vi samövade aldrig.... vi träffades...... gick ut på fältet....och spelade!
Jag tänkte aldrig på något annat än att det var så gemytligt, folk bevakade oss att så fort vi kom med våra instrument så stod de där ..... timme efter timme.... det var NÅGONTING mellan oss och de som lyssnade på oss ...... jag hävdar att det var NGOMA!!!!!

Jag anser mig INTE vara toppartist inte min vän heller, vi övade inte ihop men det stämde vi hittade varandra direkt! Vi behövde inte prestera "för någon", vi bara trivdes med puls, takt och rytm .... vi trivdes med harmoni och samkland, våra innersta "urskrik" samma språk och alla som lyssnade på oss kände igen sig och de trivdes lika bra.... ?????????

Efter många år träffade jag ett äldre par i Göteborg som kom fram till mig och sa..... tack för enormt fina stunder i Ransäter under många år på 70-80talen! ..... Jag var tvungen till att fråga .... tack ? .... varför? De berättade att "vi kände sån enorm samhörighet med dig och din vän när ni spelade.... ni var ärliga, raka .... ni musicerade inte endast ..... ni tog kontakt med oss"! Detta berättade de trots att vi hade aldrig sagt ett enda ord till varandra!!!

Jag är ofta arg på alla Kulturskolor där man slänger små barn fram till ett notställ och börjar berätta om noters namn, takt arter, klav, dynamik eller annat på skriftliga vägar!!!! Jag menar att ett barns hjärna sätter omedelbart igång med sina 75-85% av den omedvetna delen så fort man tar en ton "ärligt"! Urskriket träder fram så fort man ger denna unga människa en minsta chans - han är lycklig!!!!
Min lilla klarinett elev William är så stolt när han fixade mellanspelet på My number one (Greklands slagervinnare 05... tror jag? ) William har inget instrument att öva på hemma men ..... varje lektion med honom är som ett enda NGOMA ..... kommunikation till 200%! Jag kan stå ut med att Trombonläraren idiotförklarade mig när jag föreslog att vi skulle lära ut My number one!
När min farfar gick från renkalvningsplatsen och jojkade slut på dagens arbete så ..... han svängde sina höften... han gungade framåt ..... stegen flöt över stubbar och gropar.... jag gick efter honom .... en stolt 8 åring ..... jag såg honom helt oförstörd ... han hde aldrig gått på asfalt .... han böjde sina knän ....jojkade bort myggen .... han ville inte ha dem med sig hem.... han kommunicerade med hela sin kropp ....han gav mig LIVET ..... han gav mig förmågan att uppleva NGOMA ..... han var NGOMA hela han just i det ögonblikket!!!!

Jag har alltid vetat att jag musicerar inte enbart med mina öron .... jag klarar inte det .... jag behöver hela min kropp och själ för varje rytm eller takt ... jag hör inom mig andras känslor, tankar, önskemål .... det öppnas en "bredband" till mig och från mig med musik .... William känner det samma .... My number one ... från Vietnam .... och denna enorma känsla skulle jag vilja att alla vi som jobbar med musik skulle kunna känna och förmedla .... Vi borde släppa "våra barns urskrik" fri ochlåta NGOMA spela en större djupare roll i Våra liv!

MVH: Musikpedagog och dirigent Mauri Eira - Värnamo , Sverige


LUNSJ MED ÅSE KLEVELAND

En kveld like før høstferien ringte Åse Kleveland, nå nyutnevnt direktør for Rikskonsertene: "Om vi ikke kunne møtes til lunsj en dag?" Vi møttes på Theaterkafeen 12. oktober.

Åse Kleveland og jeg har møttes faglig før. Da hun var kulturminister, ble jeg invitert til samtale på hennes statsrådskontor. Spennende var det også da hun senere ba meg forelese for hele sitt departement. Men dette er jo lenge siden nå.

Så traff vi hverandre igjen i augst 2006, under avslutningsmiddagen for Arve Tellefsens kammermusikkfestival. "Jeg har lest boka di!" sa en alltid raus Åse? "Hva?" undret jeg, har hun repetert Det Musiske Menneske, en bok jeg vet hun kjapt oppdaget da den kom. Men så var det ikke Det Musiske Menneske hun siktet til denne gangen, men den siste boka boka mi Vi er de tusener — Norske musikkhistorier (2003). "Viktig perspektiv!" sa Åse Kleveland. Da ble jeg så glad. For denne boka, som er ment å skulle utvide forståelsen av et lands musikkultur ved å trekke inn det "navnløse" fundamentet av ildsjeler i korps, kor, musikkskoler og mange andre, har jo druknet i suksessen fra andre av bøkene mine. Men Åse fant den altså — hennes teft fornekter seg ikke!

Så møttes vi altså nå til en lang og hyggelig lunsj. Jeg håper hun fikk noe vettugt ut av meg, noen impulser hun kan gi substans videre i sitt arbeid med Rikskonsertene framover. Og jeg kan iallfall ikke tenke meg en som har bedre forutsetninger for jobben som direktør i Rikskonsertene enn nettopp henne. Hun vet hva det handler om, førstehånds, både som musiker og kulturpolitiker. Da vi skiltes, etter drøyt to timer, måtte jeg trekke fram et øyeblikk jeg opplevde med henne som løftet inn i noe større. Jeg har skrevet om det i nyutgaven av Det Musiske Menneske (s. 274):

Da Olof Palme ble skutt i 1986, samlet sørgende nordmenn seg foran Oslo Rådhus i vinterkvelden. Tale etter tale ble holdt. Tusener lyttet. Da kom Åse Kleveland fram med sin gitar og sang "Mitt eget land". En dyp altstemme var sløret av sorg. Og tusener gråt.

Sang er det første vi møter og det siste vi mister i våre liv. Slik er vi skapt, med fødsel som inngang og alderdom og død som utgang. Underveis er dette ikke alltid like lett å fatte og sette på begrep — ikke minst med en konkret handlingsagenda som konsekvens. Men da Åse Kleveland sang den kvelden, fattet vi i fellesskap hvor dypt musikk sitter og hvor kraftig musikk virker når tonene først treffer. Med tittelen på en film jeg har vært med på å lage: "Øyeblikket synger". Og verden vokser. Det handler om nøkler til skjerpet livsnærvær, der saftene i oss tilkoples og settes i eksistensiell, med/skapende bevegelse. Vi blir spillbare og det musiske i oss mennesker gjøres virksomt. Her ligger en basis for forståelsen av musikkens kraft, funksjon og mening — for hele vårt samfunns ve og vel.

"Vi var elleve tusen den kvelden," sa Åse.

"Nå handler det om dine Rikskonserter og hundretusener." sa jeg.


MANGE SPØR ETTER FILMEN "NÅR ØYEBLIKKET SYNGER"

Mange spør etter filmen "Når øyeblikket synger", både i Norge, Norden og lenger ute i verden. Fysioterapeuter, Bodynamics-folk, Felderkreis-terapeuter, lærere, sosialantropologer, musikkfolk, teaterfolk, dansere ... Her er et par helt ferske brev:

Hei!
Eg er ein lærar, som heilt sidan boka, ”Det musiske menneske”, var pensum på lærarhøgskulen, har vore fascinert av den. I tillegg til boka, såg vi ein film, som eg trur hadde den samme tittelen. Den viste mellom anna korleis vi her i Norge går kontra korleis dei går i t.d. Afrika. Vi får også sjå korleis dei brukar rytme og musikk medan dei arbeidar i Afrika. Denne filmen er noko av det beste eg har sett, og eg har prøvd å få tak i den slik at eg kan bruka den i arbeidet mitt med ungdomskuleelevar, og at mine medkollegar kan sjå den også. Eg har prøvd å få tak i den filmen, men utan hell. Men kanskje du kan fortelja meg om det går an å få kjøpt den, evt. kor?

Håpar på positivt svar.

Med venleg helsing

.......

*****************************************************

 

Dear Jon-Roar,

I am here in Baden with Colwyn who showed us your marvellous film yesterday.
That is why you got my last message! Can you tell us where we can get the film ???

Thank you and kind regards,

Vera Brandes


Mozart&Science International Conference 2006


A Dialogue Between the Sciences and the Arts about the Effects
and Experience of Music in Society - Education - Medicine
October 1 to 4, 2006 / Baden (Vienna, Austria)

***************************************

 

Dear Professor Bjorkvold,
I have seen your wonderful film documentary 'When the Moment Sings'  on Australian television and would like to know if I could buy a copy for myself. I would be very grateful if you could reply to me at this email address. Yours sincerely Jenny Allison.

Hva jeg kan svare alle er: Filmen kan bestilles i VHS-versjon gjennom Norsk Filminstitutt +47 22 47 45 00.

Gøy at så mange er interessert. Særlig husker jeg et "kjærlighetsbrev" fra en nonne som hadde sette filmen på et yoga-kurs i Paris ...


INTERVJU I "FLUX" OKTOBER 2006: "LIVSVIKTIG TILLIT"

I tidsskriftet "Flux" 3/2006, nettopp kommet i handelen, er jeg intervjuet i et temanummer om "Gi-kultur". Intervjuet tar utgangpunkt i at jeg i fjor tok avskjed fra professoratet mitt i protest mot den såkalte kvalitetsreformen (se egen gjennomgåelse av debatten som fulgte min avgang: "Revolt og rabalder" på denne hjemmesiden min):

"Jeg sluttet på Blindern fordi systemet ble for autoritært. Gir du ikke mennesker tillit, stopper det opp. Jeg pleier å bruker hunden min Gaia som eksempel. Får hun tillit, strekker hun seg mot deg med alt hun eier av muligheter. Det er lett å se at hunder blir redde, usikre og forbeholdne om de ikke får tillit. Det samme gjelder forholdet mellom mor og spedbarnet. Snakk om gi-kultur! Med mistillit får vi en tapskultur. Universitetet legger opp til en tapskultur nå de hele tiden kontrollerer deg; blir du ikke ferdig fort nok, blir instituttet straffet økonomisk. Forskere må ha rett til å stille rare spørsmål som de kanskje ikke finner svar på. Det er en prosess som kan gi oss nye begreper og få oss til å se nye ting."

Dette er er typisk Flux-utdypende intervju over nesten tre sider, som går langt videre enn til universitetsdebatten: Fra UDI-politikk, min russisk oversetter og "et gjerrig samfunn" til VM i fotball og norsk versus brasiliansk treningskultur til musikk. Les gjerne selv! (Fluz er et spennende tidskrift.) Jeg synes journalisten, Kari Bu (redaktøren) har fått med seg mye viktig og i et samlende perpektiv i sitt møte med meg: "Livsviktigt tillit"!


"DE VIL TELLE ALT DU GJØR" — NTL VED UIO SIER FRA!

Nær knyttet til Flux-intervjuet med meg (se ovenfor) — og med perfekt timing, kommer igjen kvalitetsreformen opp til debatt i offentligheten. Nå, heldigvis, ikke personfokusert på meg.
Utspillet kommer denne gang fra NTL, Norsk Tjenestemannslag ved Universitetet i Oslo. NTL synes åpenbart at det går over alle støvelskafter med målstyring, telling, byråkrati og kontroll på Blindern — og det uten at den nye rektor ved UiO, Geir Ellingsrud, valgt på et reformkritisk program og som NTLs kandidat ved valget — har løftet en synbar reformfinger. Derfor har NTL ved UiO nå utgitt en 16 siders folder: "De vil telle alt du gjør. Konsekvenser av målstyring og andre endringer ved UiO". Her er noen av overskriftene:

— Et helt nytt universitet
— Innholdet i endringspakken
— "Målstyring" er markedsstyring
— I strid med folkeviljen og rektorvalget
— Pyramiden er snudd
— Forskningsfriheten forsvinner
— Et system for mistillit til ansatte
— Mer "tryne"lønn for alle
— Regskapsreform med konsekvenser
— Skjervheims advarsel
— Gjelder alle UiO-ansatte
— Hva er New Public Management
— Noen kjente konsekvenser av NPM

Jeg tenker: Viktig! På tide!

Men det gjør ikke nyvalgt rektor Geir Ellingsrud og universitetsdiektør Hanne Harlem. Istedenfor å hilse kritikken velkommen som nødvendig for å komme videre med noe som har plaget så mange så lenge, går de i forsvarsstilling og blir byåkratiske og krenket (felles oppslag i Uniforum 12. oktober 2006)

Og jeg tenker:
1: Skuffende
2: Når skal Djupedal våkne? Han burde, synes jeg, snarest ta seg en prat med stortingspresident Thorbjørn Jagland. Jagland skrev en kritisk kronikk der han gjorde seg til talsmann for en avvikling av hele dette byråkratiske kontrollregimet i utdanningsnorge (Dagbladet 29.9.99). Jeg har klippet inn et uttdrag av hans kronikken i 2005-utgaven av Det Musiske Menneske:

I skolesektoren er det 18 kontrollinstanser fra den enkelte skole og opp til departementet. Hvor mye ressurser og kreativitet går ikke tapt på veien? Hvor mange feildisponeringer blir ikke gjort ute lokalt fordi de må tilpasse seg et regelverk som er likt for hele landet? (se Det Musiske Menneske s. 312-313, der dette er plassert inn i en debattsammenheng).

Men noen ansatte på Blindern synes dette er flott og vil ha mer av det samme. Som professor Arild Tjeldvoll i Dagbladet-kronikk 18.10 2006. Han tror at UiOs stadig synkende plassering på rankinglista over verdens universiteter skyldes at det er for lite "kvalitetskontroll" — og ikke for mye! Han roper jaggu på mer formalisert byråkrati!

Jeg forventer nå at skarpe Blindern-penner tar fatt denne mannens meninger og det på en sånn måte at en rødgrønn regjering her ser det somnasjonalt viktig å gripe inn! Gallupen vil fyke i været, garantert!


BISKOP ROSEMARIE KÖHN FEIRES

Rosemarie Køhns avskjed som biskop ble markert 19. og 20. oktober på Hamar. Det kjentes som en stor ære at arrangørene ville ha en forlesning om "Det Musiske Menneske" som en del av feiringen. Om dere vil lese litt næremer om dette, er det bare å finne fram til forelesningsbloggen min på denne hjemmesiden!


HERNES OM DET Å BEGÅ EGNE FEIL

Som takk for bidraget til biskop Rosemarie Köhns avskjed fikk jeg et eksemplar av festskriftet til hennes ære: "Noen må gå foran". Så på toget tilbake fra Hamar satte jeg meg til å lese. Først bidragene fra to tidligere studenter: Marianne Lystrups varme presentasjon: "Rose og henness samtid; så Geir Hellemos "Fornuft og følelser" — om avstanden fra et rasjonelt teologisk studium basert på en historisk-kritisk metode av tekstkilder til troens fromhet, så hinsides enhver fornuft. "Spennende!" tenkte jeg — og bladde om til Gudmund Hernes' bidrag: "Det lykkelige valg". Tittelen er velvalgt langt ut over sin litterære lød (Hernes skriver jo elegant!). For det var med Hernes som kirkestatsråd at Rose ble utnevnt til biskop — det var både velvalgt og dristig: et lykkelig valg. En smule kokett blir det da at Hernes innledningsvis i dette sitt festskriftbidrag reflekterer over alle de dumheter en politiker kan begå: "I en politisk lederjobb gir hver ny dag en anledning til å begå nye dumheter."
Jeg sukker: Hvor er dette feilbarlighetsutsagnets gjenklang i forhold til all den motstand Hernes møtte i sin skolestatsrådstid — og som han notorisk fremdeles avfeier som vrøvl: Ta debatten rundt Reform 94, der også forskning og statistikk nå viser at skremmende mange faller av før fullført skoleløp pga teoretisk overbelastning. En dumhet — da? Eller Reform 97's innføring av ett år tidligere skolestart som slett ikke har ført til den hevning av kunnskapsnivå hos 9- 10-åringer som reformen forventet. En dumhet — da?

Når skal denne mannen bruke sin nyervevede dumhetsinnsikt til å gjennomgå sider ved sin skolestatsrådvirksomhet? "Hernes må fjernes!" runget i gatene på 1990-tallet, slagordet har varig festet seg i norsk skolehistorie. Hva var det massene da skjønte som Hernes aldri forstod — jeg mener før han nå skrev til Rose?


ET TAKKENS BREV ET ÅR ETTERPÅ

Når jeg kommer hjem etter en lang forelesningsdag, gjerne både oppstemt og utmattet, lurer jeg ofte på: "Hva nå? Kommer det noe ut av dette? Nytter det?" Veldig ofte hør jeg ingen ting. Nå sist, før forelesningen for Rosemarie Køhn på Hamar, for eksempel, kom en mann smilende bort til meg: "Takk for sist, i 1995! Hvis du aner hvordan forhandlingene i Lærerforbundet den gang kom inn i et annet og bedre spor etter din forelesning!" "Å?" sa jeg, "det hadde vært fint å vite da det sto på! Som en del av mitt eget behov for kontinuerlig voksenopplæring .. Jeg trenger det, tro meg!"

I går kom en e-mail, et drøyt år i etterkant. Med raus tillatelse, gjengis den her. Klart sånn beriker. Måtte den berike flere:

Hei Jon-Roar.
 
Jeg vet ikke om du husker meg, men mitt navn er Bror Just Andersen.
 
Sist vi snakket sammen var på Henie-Onstad senteret 1. september 2005 – du var foredragsholder og jeg var ansvarlig for arrangementet ”Fagdag for Psykiatrisk senter i Bærum”, og da kan det hende det begynner å demre litt. Uansett, jeg har tenkt mange ganger at jeg skulle sende deg denne hilsenen – jeg burde jo egentlig ha gjort deg den dagen vi gjentok arrangementet, men med andre foredragsholdere – nok om det, i dag er en fin dag for å sende en hilsen med takk til deg J

Så hva var det jeg skulle si – jo da, du satte altså i gang en bevegelse på flere plan – og i hvert fall to av bevegelsene beveger seg fortsatt. Den ene som ble svært konkret kom ut av din fabelaktige presentasjon av ”We got to take the power back”, og endte med at man skrev opp sitatet på en plakat som ble hengt opp i møte/spiserommet på Psykiatrisk poliklinikk i Bærum. Dette gjorde man for å minnes den kraften som ble frembrakt i dette nakne rommet på Høvikodden en solfylt ettermiddag 1. september 2005. Beviset for at du fortsatt lever i sjelen til Psykiatrisk senter i Bærum fikk jeg i gangen forrige uke da en av behandlerne kom nynnende ut av kontoret og drog noen riff på luftgitar i synet av meg som rundet hjørnet.
 
Den andre bevegelsen som kanskje er ennå mer nærværende og gledelig for meg, og som kanskje kan sies å være den motivasjonsutløsende faktoren KITA (eller ”kick in the ass”) for meg, er min ett og et halvt år gamle sønns reaksjon på dans, rytme og musikk, og kanskje spesielt etter at han i morges vekket meg 0515 og i sengen, når jeg prøvde å få han til å sove litt lenger, i rappetakt utøvet ”Mikkel rev” samtidig som han humpet opp og ned på knærne. Han elsker dans og musikk og aller helst i kombinasjon – hadde han kunnet, tror jeg helst han vill sunget, danset og laget rytmer fra det øyeblikk han åpnet øynene til han gikk for å legge seg igjen.
 
I en alder av ett og et halv år kan han omtrent alle de kjente barnesangene som han vrir og vender med takt og rytme, han synger det meste av sangene i hakkebakkeskogen, kardemomme by og karius og baktus og alle andre sanger han kan finne i barnas store sangbok, han elsker kaptein sabeltann og kaptein sorte bill. Han fryder seg når han får høre Iver Kleive utfolde seg på sitt flygel og sjelden har jeg vel sett noe barn mer harmonisk i lek med briotog enn når tonene fra ”Det hev ei rose sprungen”, fra ”Hyrdenes tilbedelse”, fra ”Blåmann og koralreven” med Knut Reiersrud, eller ”Paris, Texas” med Ry Cooder, strømmer ut fra høytalerne.
 
Man kunne jo selvfølgelig tenke at alt dette bare var tilfeldig og at lille Lukas bare var sånn, men jeg vet bedre og alt dette har hendt etter at pappa var på fagdag 1. september 2005 og ble sterkt påvirket av et på alle måter stort foredrag med Jon-Roar Bjørkvold J

Kanskje er det ikke det siste du hører fra Lukas, som er en harmonisk gutt med et godt gehør.
 
Uansett takk skal du ha for det fine foredraget, ha en fortsatt fin dag!

Bror Just Andersen
Stipendiat forebyggende psykisk helse
Norsk Folkehelseinstitutt
Divisjon Psykisk Helse

 


VAR DET TILFELDIG??

Jeg var på vei til en forelesningsjobb på Kongsberg 9. november 2006 og satt inne i avgangshallen på Sentralbanestasjonen i Oslo. Ventet på toget 10.17. Hadde god tid for en gang skyld. Da kom det en mann bort til meg: "Er det Bjørkvold?" "Ja," jeg kunne jo ikke nekte for det. "Nå skal du høre", sa mannen, "jeg underviser nå på en videregående skole i Sarpsborg. For flere år siden hørte jeg deg forelese. Hvis du aner hva det har betydd for meg, og ikke bare på jobb. Jeg begynte å bruke blikket mitt mer kreativt, se nye muligheter. Også kona mi, Grete har hatt stor glede av deg og bøkene dine. Når har vi akkurat laget noen pilgrimsstaver av noen stokker i fjæra ..." "Så flott!" sa jeg, "det var inspirerende å høre. Hva heter du?" Toget mitt var i ferd med å forlate stasjonen, jeg begynte å få det tavelt. "Dag," sa han, "Dag Skottene".

Et par timer senere tok Kjell Guldvog Staalesen imot meg, da var han som hadde invitert meg til Kongsberg-konferansen 2006. "Nå, gikk togturen bra?" spurte Kjell. "Ja da," svarte jeg," og det åpnet jo inspirerende. En mann kom bort til meg og sa at jeg hadde betydd så mye for både han og kona hans. Dag Skottene tror jeg han sa at han het." "Dag Skottene! I all verden. Det er jo en svært god venn av meg. Og så møter han deg, bare noen timer før jeg møter deg. Det var virkelig rart!"

Et øyeblikk stod jeg ganske stum. "Var det tilfeldig? Eller var det noe mer. Et styrt sammenfall? Jeg synes jo jeg litt for ofte etter hvert har vært borti sånne rare sammentreff til at jeg anser dem for rene tilfeldigheter. Jung snakket jo om synkronisitet, nå diskusjoner om slike sammenfall kom på bane: "sammenfall i tid". Her var altså enda ett i mitt liv.

Forelesningen min "Fra takt og tukt til rytme og jazz" tok iallfall helt av. For jeg ble trigget også av et annet sammenfall den formiddagen. Men det kan du jo lese nærmere om et annet sted på denne hjemmesiden min, hvis du vil. Jeg har jo også en egen forelesningsblogg!


OLAVSGUTTENE FEIRES MED HEDERSTEGNPROTOKOLLER.
KNUT NYSTEDT FÅR GULLRING

Dere kan lese om Olavsguttene i et stort kapittel i den siste boka mi, Vi er de tusener — Norske musikkhistorier.Olavsguttene (1928-1964) skapte musikkhistore — som det første norske koret med konsert i Carnegie Hall i New York. Der var også jeg med, på en turné som varte i fem måneder, på kryss og tvers over hele USA (1956-57) — og med fri fra skolen!

I dette koret, under dirigenten Ragnvald Bjarnes magiske ledelse, fikk vi tildelt hederstegn som uttrykk for absolutt trofasthet til koret og den musikken vi sang. Et minutts fravær — og du mistet mulighet for et hederstegn. Til denne dag bærer jeg ring nr. 117 på venstre hånd, tildelt etter tre år uten det minste fravær. For uten dette koret hadde jeg aldri fått et liv i musikk som voksen. Vi er innpå to tusen Olavsgutter som gjennom dette koret ble preget for livet.

Som musikkforsker fikk jeg nå, mange år etter korets nedleggelse, overlatt materialet etter koret til gjennomsyn og mulig arkivering. Der fant jeg blant annet korets hederstegnprotokoll i perioden 1928-1963, med navn og dato på alle dem som var tildelt et hedersteg: et Olavskjold, en Olavspokal, en Olavsring eller et Olavsskjold i gull. Og plutselig slo det meg: "Jeg har lyst til å gi noe tilbake, i takknemlighet for alt dette koret gav meg. Så i våres gikk jeg i gang med å få laget kopier av denne hederstegnprotokollen. Det var et svare strev, med resulltatet ble staselig, hardcover innbundet med et omslag i samme farge som de fløyelskappene vi hadde til draktene våre: kongeblått. Jeg fikk laget protokollen i 60 eksemplarer — de skulle være gaver til gutta.

I mine 11 år i Olavsguttene øvde vi på Majorstua skole, hver mandag og onsdag. "Kan vi få lov til å ha Olavsguttenes hederstegnkveld på Majostua skole"? spurte jeg rektor. "Det er en ære!"svarte hun.

10. november 2006, møttes så drøyt 60 Olavsgutter med sine kjære på Majorstua skole. Det ble en kjempekveld. Per-Erik Lie, sangerkamerat helt tilbake til 1950-tallet, hadde sørget for innbydelser og pølse-med lompeinnkjøp. Filmglimt fra korets første turné i 1928 og USA-turnéen i 1956-57, bevegende utdeling av protokollene — og, ikke minst, overrekkelse av Ragnvald Bjarnes hederstegnsring i gull, den aller første, til korets første store sopransolist, senere stor komponist og kordirigent: Knut Nystedt. For en kveld det var! Kåre Ørnung spilte Chopin, vi sang "Amen" og "Stille Nacht". Om det var sterkt å stå der blant de gamle gutta i koret igjen? Ja! Eivind Solberg, legendarisk trompeter i Big Chief (som ikke passerte opptaksprøven til koret i 1943 og fortalte om det med glimt i øyet), gav sin kommentar til det livet i musikk alle vi har levd da han med Stachmoe-kobber i sin trompet spilte "What a wonderful world"!

 

 

 


EN GAMMEL STUDENT FYLLER 50 — ANDREAS SØNNING

11. november ble Andreas Sønnings 50-årsdag feiret i Oslo Bymuseum. Utsøkt musikk, utsøkt mat, masse spennende mennesker. Andreas har vært en musikkformidlingspioner i Norge, selskaper som Telenor, Hydro og Agder Energi har alle hatt glede av Andreas' teft og talent, både nasjonalt og internasjonalt. Det ble han til gangs — og velfortjent — hyllet for denne kvelden. Jeg har kjent Andreas i snart 30 år. Først var han min student (han tok hovedfag i musikkvitenskap på slutten av 1970-tallet). Siden, fra midten av 1980-tallet og like fram til jeg i 2005 gikk av som professor i musikkvitenskap ved UiO, har han vært en verdifull kollega og venn i en opplegg der jeg har prøvd å realisere et musisk studium blant mine studenter ("storfag"). Jeg har sett hvilket ildsjelmot og hvilken kompetanse Andreas Sønning har lagt for dagen for å løfte fram sitt samfunns- og næringslivsorienterte musikkformidlings-prosjekt — ofte med motstand i sin egen institusjon, Norges Musikkhøgskole. Det var godt å få understreket dette i min tale til Andreas. Suksess kommer ikke gratis, det koster ofte mer en folk aner. Gratulerer, Andreas!


KONTORET MITT TØMMES. STUDENTER GJENNOM 35 ÅR FARER FORBI

Det er dags for å tømme mitt gamle kontor. Jeg har selv bedt om avskjed, og visste at dette ville komme. Nå på søndag, på et stille og forlatt institutt, begynt jeg på ryddejobben. En lettelse var det å komme i gang. Jeg begynte med svære bunker med papirer, bøkene fikk vente. Da var det noe som traff meg uventet sterkt. For i disse papirbunkene lå det navn på flere hundretalls studenter opp gjennom 35 år, deres utkast til hovedoppgaver, semesteroppgaver, brev, kort og hilsener, noen faglige. noen sterkt personlige. Ansikt etter ansikt dukket opp for meg, jeg kunne se de fleste svært klart, hvem de var, hva de arbeidet meg, våre veiledningstimer på kontoret, spennende temaer, mye strev, spreke diskusjoner, trøst og oppmuntringer, klemmer når et arbeid var fullført. Hvor er dere nå, alle sammen? Takk til dere alle for hva dere har gitt meg. Møter med dere var kanskje det som mest av alt gav meg noe på Institutt for musikkvitenskap. Litt av dette har jeg tatt med meg hjem. Men det meste makuleres, i trygg forvissning om at hva vi har hatt sammen underveis, forblir mellom oss. Det handler om faglig lojalitet.

Så om noen dager flytter jeg inn i et emeritus kontorfellesskap med Kjell Skyllstad. Som ferskning i 1970 delte jeg også kontor med Kjell. En ring er sluttet. Skjønt "flytter inn". Jeg har jo flyttet ut. Men fremdeles har jeg noen studenter til veiledning (to fullfører master/hovedfag dette semesteret). Og det kan være greit å ha en plassp på campus, til fagbøker, for gjester på besøk o.a. For det skal mitt gamle institutt ha stor takk!


FJERNSYN MED RAVI

Apropos "gamle studenter som farer forbi". Ravi var blant de siste studentene jeg hadde på opptaksprøve — den første rapperen i instituttets historie, faktisk. Har rappet i vei, og greide selvsagt opptaksprøven suverent. "Takk for sist!" strålte Ravi, nå gjaldt det et fjernsynsopplegg han er involvert i. "Takk tilbake!" smilte jeg, og husket tilbake. Det som gjorde størst inntrykk på meg den gangen var at Ravi var så helt uten divafakter, jordnær og seriøs, oppriktig sulten på å ville lære mer. I disse dager holder han på å fullføre en bachelorgrad i musikkvitenskap.

Dagen før utlevering av en eksamensoppgave, troppet han altså opp på mitt hjemmekontor sammen med et fjernsynsteam på sju-åtte personer. Hva dette fjernsynsopplegget handler om? Foreløpig hemmelig, selvsagt. Programmet blir sendt over jul engang, februar, ble det sagt. Så følg med, følg med!


MIDT I MUSIKKEN SPESIAL: OM SANGREPERTOAR I NORSKE BARNEHAGER

Følg med, følge med, ja. I går. 7.12, satt jeg i et to timers opptak i NRK. Karen Frivik spilte av for meg opptak fra tre norske barnehager, en "vanlig" barnehage, en Steiner-barnehage og en Montesorri-barnehage. Hva synges for barna i samlingsstunden — og hvorfor? Karen Frivik, selv småbarnsmors, hadde samlet inn et spennende stoff, og jeg ble bedt om å kommentere opptakene i samtale med henne. Dette er et felt jeg har vært opptatt av i min egen forskning. Hvordan ser dette sangrepertoaret ut, hva betyr det for utvikling av barna — og, ja, for landets kulturelle kapital og vekst? Hvordan bygge broer fra barna til foreldre og besteforeldregenerasjonen? Og hvordan bygge bygge broer til barn med sangtradisjoner fra andre land? Her var det mye viktig å snakke om. Karen Frivik, skal nå klippe ned vår samtale til en times sending fredag 15.12.06 kl. 15.03-16.00


EX-OLAVO: KONSERT I FROGNER KIRKE + MUSISK NACHSPIEL

Ex Olavo består av rundt 25 tidligere Olavsgutter (om Olavsguttene kan du lese i min siste bok: Vi er de tusener — Norske musikkhistorier). Jeg våger en påstand: Makan til mannskor finner du ikke i Norge. Her har mange hatt profesjonelle sangkarrierer, det finnes et solistnivå i de aller fleste (særlig tenorgruppa kan gi hvem som helst bakoversveis, Olavsguttenes dirigent, Ragnvald Bjarne, dyrket tenorer, det vet jeg av egen erfaring).

Med røtter i Olavsguttenes "vi synger julen inn" (lenge før Olavsgutt-avleggeren Sølvguttene kom på banen: Torstein Grythe var selv gammel Olavsgutt), har Ex Olavo nå i mange år holdt tradisjonen i hevd i Frogner kirke. I år, for første gang, med russisk, kvinnelig dirigent (i tillegg til korets egen Tore Jordfald): Natasha Elisejeva. To russiske nummer med henne gjorde seg særlig godt — med slavisk pianissimo og russisk bassklang. Men det er samtidig klart: Julesanger fra mange land i Olavsguttenes kjente arrangementer beveger en gammal Olavsgutt som meg helst spesielt, der jeg satt i salen og sang med på allsang så kirketaket løftet seg og altertavlen danset . Satt i salen, ja. Rett ved siden av meg satt en annen gammal Olavsgutt, Ulf Aas (tegneren i Aftenposten), hans Rigmor (Rigga menneskeliggjorde Chateau Neuff for mitt institutt i mange år, der hun, alltid smilende, tok imot oss i resepsjonen) og deres felles venninne fra mange år tilbake — musikkhistoriens første Bess i Gershwins opera: Ann Brown.

Og så var det Nachspiel med middag i et av byens sentrumshoteller. Med kor- og soliststunt de luxe. Folk sto i kø for å avlevere arier fra operalitteraturens standardrepertoar. Og Kåre Ørnung (også han gammal Olavsgutt) fråtset som bladspiller ved pianoet. Her er et par glimt som Per-Erik Lie, Ex Olavo-ildsjel, venn og flott bariton, sendte meg dagen derpå:

Arne Eilif og Arild Eriksen er to tenorer som har stått solistisk på mange scener i inn- og utland!

Knut Nystedt (gammal Olavsgutt, selvsagt) dirigerer Ex Olavo-gutta i sin egen komposisjon "Cry Out and shout".

Arild forfører Ann "Bess" Brown med Gondol-arien fra "En natt i Venedig (Johann Strauss)

Jeg takker gutta for gaven etter hederstegnprotokoll-kvelden i november (se litt ovenfor på denne hjemmesiden. Stikkord: Knut Nystedt fikk ring!)

Knut Nystedt og hans Dua er alltid til stede på på Ex Olavos julekonsert i Frogner kirke med påfølgende fest. Og Knut har da alltid på seg Olavsskjoldet.

Etter en sånn kveld, der sang dirrer i alles årer, kan det være så mørkt, tåkete og vått som det bare vil. Vi lever!


VEILEDNING

Studentene skulle ikke rammes av min avgang, det var jeg fast bestemt på. Så jeg har fortsatt å veilede ferdig mine masterstudenter. To gjorde seg ferdig nå i høst, de fikk sensur 20.12.2006. Gratulerer — Anka og Benjamin!

 

 

til toppen

 

   

Freidig Forlag, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag. ORG NR 995928310.
Webdesign ved Kjartan Bjørkvold.