MENY

J.R. Bjørkvold
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
-Avskjedsmarkering
-Revolt og rabalder
-Forelesningsblogg
-Nyhetsglimt
-2007
-2006
Pressefoto

Nyhetsglimt

 

2010

2010: Barnas Egen Sangbok — 18. opplag

Her er grunnen til at jeg begynte å gi ut bøkene mine på eget forlag

Haiti

Det musiske setter spor

Et brev etter en forelesning

USA og filmen

En samisk hilsen

Januarnummeret av =Oslo: Oppslag fra konferansen "Musikk i krise".

2009

2008

 

2010: BARNAS EGEN SANGBOK: 18. OPPLAG

I går (24.2.- 2010) fikk jeg et brev fra Cappelen Damm forlag;: "Det er besluttet å trykke et 18. opplag av boken Barnas egen sangbok. Opplaget er på 6000 eksemplarer. Samlet opplag er nå 136.800.

Med vennlig hilssen

Cappelen Damm AS

Kari From Nilsen, redaksjonssekretær

Boka utkom første gang i 1979. "Jeg hadde stor glede av Barnas egen sangbok da jeg selv var barn," har Kari From Nilsen betrodd meg på telefonen. "Ta den ring og la den vandre"— fra generasjon til generasjon,"


HER ER GRUNNEN TIL AT JEG BEGYNTE Å UTGI BØKENE MINE PÅ EGET FORLAG

På forsiden på Kulturdelen i dagens Aftenposten (26.2.2010) er det et stort bilde av Forlagssentralens boklager — med følgende overskrift: "Bokberg rett på dynga". Oppslaget forteller at 3-4 millioner bøker makuleres hvert år, forlag har av skattemessige grunner ikke råd til å beholde bøker på lager.

Min versjon: I over 10 år hadde jeg arbeidet med en bok om Brecht og Eisler, deres musikkteater, deres sanger, der arbeid med film og musikk, alt som en kulturell mobilisering mot framveksten av Hitler-Tyskland. Forskningingsrådet støttet bokutgivelsen, vurderte den som både spennende og viktig (konsulent var Dag Østerberg). I 1984 utkom boka på Solum forlag: Komponist og samfunn. Hanns Eislers musikk i lys av liv og skrifter, Schönberg og Brecht . Solum forlag sendte boka på Mammutsalg etter bare et par måneder. Bestyrtet ringte jeg forlagsdirektøren, Erik Soulum, jeg var ikke engang varslet om at boka mi skulle dumpes. "Vi har ikke råd til å ligge inne med bøker på lager av skattemessige grunner," fortalte Erik Solum. "Du skal for øvrig være glad for at du iallfall kommer på Mammut-salg," la direktør Soum til, "de fleste av våre bøker går ikke veien om Mammut-salg før vi må makulere dem." Da hadde jeg fått nok. Jeg har ikke så mange skrivetiår til rådighet i mitt liv: Jeg stfitet mitt eget forlag. Ikke av kommersielle grunner, risikoen for å tape penger var stor. Men å ha kontroll over egne bøker, et vern mot å få framtidige bøker makulert, kjentes som en gevinst mer enn stor nok i seg selv. At det ble "Freidig Forlag", kan du lese om annetsteds på denne hjemmesiden. Stikkord: Klubben Freidig.


HAITI

Hele verden fikk høre om det: Da jordskjelvet rammet Haiti, satt titusner tett i tett i restene av Port-au-Prince og sang i nattemørket. Om dette laget Vårt Land en dobbeltside 20 januar 2010. "Hvorfor?" spurte journalist Brit Rogstad meg i et intervju. Kortsvaret var dette, hun brukte det som ingress: "Sang gir kraft til å leve selv i øyeblikk du vet du skal dø."


DET MUSISKE SETTER SPOR

"Nytter det?" spør folk. "Gir du aldri opp? Forsetter du med disse forelesningene dine, land og strand rundt?" Og jeg svarer: "At jeg frasa meg professorat i 2005, er en forpliktelse. Jeg fortsetter å slåss for et musisk kvalitetsbegr kvalitetebegrep. Mer enn noen sinne er det viktig"

Av og til opplever jeg virkelig at det nytter. Som når det musiske nå skal trekkes inn i fredsarbeid i Afghnistan (se bloggfor november 2009). Eller når det settes i ganng med å skulle en musisk skole på Vågå med støtte fra Stortinget (se blogg for januar 2010.

Og det er klart at det gleder meg når jeg i Aftenpåosten for 9. februar 2010 i Kulturdelen (s. 7) kan lese at

"Majorstuen skole ca. ti år, som en av de få skoler her i landet, har hatt faget musisk på timeplanen fra 1. til 4. klasse. Målet har vært å gi skolen en spesiell musikalsk profil ved åvektlegge det musiske i mennesket, forklarer rektor Stenberg."

Ellet når jeg får mailer som disse, der det er forespørsel om å få bruke begrepet musisk det handler om. Som denne fra Sverige:

Hej! Jag vill först tacka för dina fina bokutgåvor. "Den musiska människan" har jag stor glädje av i mitt arbete som musikpedagog, körledare och massageterapeut.
Jag har nu en fråga till dig.
Jag har fått ett uppdrag att hålla en utbildning för lärare inom särskolan, som arbetar med elever som har grava funktionshinder. Det är en utbildning i beröring och massage
inom omsorgen.
Jag har utarbetat en egen form för denna massage, som är en mjuk, rytmisk beröringsform  grundad på en struktur som kan befrämja kroppsmedvetenhet, cirkulation, avspänning och kommunikation.
 En viktig del i behandlingen är att använda intuition och samspel med mottagaren för att skapa tillit och förståelse för "jaget".
 Min ide´är att utgå från en helhet av kroppen, där centrum är både start och avslutning. Mjuka, rytmiska , flödande rörelser för att uppfatta kroppens början och avslut och för att känna glädjen och välbefinnande.
Mitt företag heter Musima (www.musima.se <http://www.musima.se/>  <http://www.musima.se/> ) och betyder Musik o massage.

När jag funderade över ett namn på massageformen så kom " Musisk massage", vilket känns helt rätt. 
Nu till min fråga: Får jag använda det uttrycket? 
Vänliga hälsningar  Birgitta Thole, Bokgatan 7, 46252 Vänersborg, Sverige      0731-5687

Eller som denne fra Norge:

Jon-Roar,

Eg arbeidar med søknad for å sjå om eg kan få støtte til å realisere
det eg kallar Musisk møtestad. Sjå vedlegg. Gode tilbakemeldingar frå
dei som står oppført som samarbeidspartar. Også frå utøvarar.
Navnlista er rettleiande henta frå mitt eige kontaktnett men kan også
komme til å sjå annleis ut om samarbeid blir mulig å realisere. Det
gjenstår å søke økonomisk støtte. Utanom Kulturrådet, Fond for lyd og
bilde, Fritt Ord, veit du om andre "departement" som støttar slike ting?

Håpar det er i orden at eg nemner namnet ditt under avsnittet
insperajonskjelde.
Open for kommentar.

Alt godt,

Ivar Orvedal

Klart jeg svarer positivt på sånt. Mitt svar til Ivar Orvedal ble slik:

Kjære Ivar,

Dette var stas. Jeg kjenner meg beæra og ydmyk. Begrepet "musisk" har ingen
monopol på. Men det er vel slik at gjennom denne boka mi har begrepet musisk
blitt tatt i bruk og fått substans i norsk kulturdebatt (det var iallfall
slike ord Åse Kleveland i sin tid brukte som kulturminister da hun
presenterte meg for departementet sitt).
Nå blir det altså opp til dere å fylle begrepet med et innhold som bærer med
kraft og mening fra det du nå vil bygge opp. For musiske tonearter er like
mangfoldige som det finns mennesker til, er nå min mening.


SÅ: Lykke til, bruk meg gjerne!

Beste hilsen


Jon-Roar

 

 

 

 

 

 


ET BREV ETTER EN FORELESNING

Kjære Jon-Roar Bjørkvold

I fjor høst hadde jeg den store glede å få møte deg på Djupskolen i Ringsaker.
Et sterkt møte for meg ? med dine kunnskaper, innholdet i det du formidlet og din formidlingsevne.

Jeg har nylig fylt 65 år, og det er ikke vanskelig å si at jeg tror ingen annen voksen person har klart å ?bevege? meg og sette i gang et så stort følelsesapparat i meg som du gjorde da - gjennom mitt lange liv.

Blant annet fordi det tok flere dager før jeg kunne formidle inntrykket til min kone.
Når jeg forsøkte å beskrive innholdet i det du formidlet, fikk jeg omgående klump i halsen og tårer i øynene ? først etter flere dager klarte jeg å formidle noe.

Det samme skjedde da jeg fortalte om min opplevelse på Djupskolen til mine venner på min 65 års dag. Det er sjelden eller aldri mine venner opplever meg med tårer i øynene og klump i halsen, men denne kvelden opplevde de det alle, og feiringen ble ekstra sterk også av den grunn. Mine venner sa etterpå de opplevde nye sider i meg?

Takk Jon-Roar for hva du har ?gjort med meg?.

Torsdag 28. januar 2010 var jeg medarrangør for en konsert på Hamar, der musikerne var ingen ringere enn Lill Lindfors og Ketil Bjørnstad.
Jeg var den heldige som kunne ha Lill for meg selv i to timer på en lunsj ? makan til kvinne, og makan til flott menneske?.Vi hadde mye å snakke om, ikke minst hva musikk betyr for mennesker i alle aldre og forskjellige livsfaser / livssituasjoner. Og jeg nevnte ditt navn.
Og for meg nevnte ut en svenske med navn Töres Thorell. Du kjenner sikkert til ham.

Det ble derfor lett for meg ? dagen etter konserten ? og takke henne for besøket ved å gi henne den CD?en (alle 3) av ?Foten trår??? som jeg kjøpte på Djupskolen?., så derfor har jeg ikke den lenger.

Derfor ønsker jeg å avslutte denne e-post ved å bestille følgende fra deg:
1 stk. av CD?boxen ?Foten trår?.
og
1 stk. av boken ?Det musiske menneske?

Betalingsordning som du ønsker!

Igjen takk for det du gav på Djupskolen Jon-Roar.

Med hilsen
T. V.

 

USA OG FILMEN

Hello,

I have seen the film, "When the Moment Sings," and would like very much to obtain copies, preferably with subtitles in English, and in North-American format.  Can you direct me to where I may find this fabulous film?

Thank you,
Quincetta Thompson


EN SAMISK HILSEN

Hej min bästa vän!
 
Vill önska dig riktigt god fortsättning på julen och gott nytt år !
 
Jag följer barnens utveckling i mitt arbete som de "musiska varelser" med stort själförtroende med det stöd som din forskning och böcker har gett mig! Jag tror att musiken är en nyckel till både människans historia och förflutna samt människans framtid!
Varje dag lär jag mig genom musiken något om människans känsla för N´Goma, Vid de tillfällen jag mötts av motgångar använder jag mig av "Den musiska människa" för att åter sätta mina fötter stabilt på jorden!
 
Jag är övertygad mer och mer av att mitt ursprung som same har ett egenvärde genom att jag har jojken som en del av mitt liv. Enligt det forskning om samisk historia som jag har läst, när jag som privat har bedrivit "undersökande verksamhet" under 30 år, är samisk jojk det absolut äldsta bevarade kommunikationsform i norden. Jojken innehåller så mycket att endast ordet N.goma kan innefatta dess innebörd.
 
Min uppfattning stöds av bla SVT film om människns ursprung som jag har fått på en DVD av en vän och som just handlar om människans historia och musikens, danséns, rytmens och fonetikens närvaro och betydelse av människans utveckling som social varelse! Intressant för mig har varit att filmen går tillbaka hela 77 000 år och alla spår leder till Afrika - dvs N´gomas hemland (?)
Jag skulle vilja skicka dig gratis för privat bruk en DVD men vet inte vart jag ska skicka det?
Jag vill gärna ha din DVD om det inspelade i Afrika ! Jag har glömt namnet på filmen.
 

MVH: Dirigent, same M. E.

 


JANUARNUMMERET AV =OSLO: OPPSLAG FRA KONFERANSEN "MUSIKK I KRISE"

Da jeg åpnet konferansen "Musikk i krise" sist høst (se "Ring Obama!" og blogg) ble jeg intervjuet av Kari Bu, tidligere redaktør av Flux. Inervjuet ble til et tre siders oppslag i januarnummeret av =Oslo, som er et spesialnummer om musikk. Dette er andre gang jeg er tatt inn i =Oslo, det gjør meg stolt og glad: Det viser at tanker om det musiske angår mange på livets skyggeside. =Oslo er utrolig viktig, her er kritisk kvalitet iu alle ledd, fra selgere på gata til redaksjon. Klart jeg er fast kjøper. Finnes det, eksempelvis et blad med bedre fotografer? Se bare her:

NYTTÅRSAFTEN, NRK P2: DEN RUSSISKE NASJONALSANG — ET SCHIZOFRENT DILEMMA

Hva skulle Russland gjøre med sin gamle nasjonalsang? Sovjetsamveldet hadde brudt sammen etter Berlin-murens fall. Alt var kaos i landet, landets identitet stod på spill. Falt også nasjonalsangen, hva da? Den gamleeksten var jo umulig. Den åpner slik:

"Den uknuselige unionen av sovjetiske reublikker ble for evig tømret sammen av det mektige Russland"

Debatten gikk høyt, det var lenge snakk om å bytte ut både tekst og melodi. Sluttkoret i Glinkas opera "Ivan Susanin" ("Livet for Tsaren") var lenge kandidat som ny nasjonalsang. Det hele endte opp med at den gamle melodien ble beholdt, men med en ny tekst der Gud, ikke staten, ble hyllet som en mektig kraft.

"Jeg vil aldri reise meg til nasjonalsangen med det gamle regimets melodi!" sa cellisten Rostr0apovitsj, han frontet en protest på vegne av millioner russere.

Temaet er viktig og spennende, både kulturelt og politisk. Jeg var derfor glad for at NRK P2 avsatte en halv time på ettermiddagen 31.12, her ble det tid til å høre både gammel og ny nasjonalsang — med Glinka på kjøpet. At programmet ble sendt på nyttåraften, var et spesielt poeng. Denne dagen entrer, tradisjonen tro, to viktige personer scenen: Den russiske julenissen (djadja moroz) og den russiske president. Ved midnatt holder presidenten en tale der han ønsker sitt folk et god nytt år (s novym godom) — hvorpå nå spilles den ny-gamle versjonen av den russiske nasjonalsang.


 

"RING OBAMA!" FRA EN KONFERANSE OM "MUSIKK I KRISE", I OSLO 12.11 — 2009

Jeg var invitert av Marinemusikken i Horten (en av mine gamle, kjære studenter, Terje Grøndahl, komponist og dirigent, jobber der) til å åpne en konferanse i Oslo om musikkens  rolle i krise. (Mitt grep gikk fra barnet til Sjostakovitsj, 5,. 7. og 13. symfoni til blues og Billie Holiday. Teknikerne var førsteklasses, alt satt.). Så var det pause. Da hendte det noe ikke bare overraskende, men rystende sterkt for meg som har vært pasifist og militærnekter siden 1964. Opp mellom benkeradene kom en nynnende ung kvinne i uniform, bærende på et spedbarn. En annen kvinne, også i militær uniform, spilte solo fløyte et verk av Lasse Thoresen: “Fra en knyttet neve til en åpen hånd”. En ung, stillferdig mann, Hilding Runar (major, sto det i programmet) åpnet så sin presentasjon med å si: “Før skulle musikk i det militære brukes til å støtte soldater i kamp. Vi vil bruke musikk til å skape fred”. Hvorpå han henviste til  “Det musiske menneske”  med sitater på powerpoint-skjerm. “Tanken er å drive musisk fredsarbeid i Afghanistan gjennom musikk og barn. Det utløser det beste i oss “ sa han. Jeg satt der, nærmest lamslått av overraskelse og glede. Hvorfor? Da jeg i sin tid i åpen protest forlot militæret, sa jeg at musikk, ikke gevær skulle være mitt fredsarbeid. Musikk mot våpen, var slagordet, vi glødet at naiv idealisme.  På torsdag fikk jeg oppleve at noe skjer. Nå var vi der. Det har tatt 45 år (1964-2009). Så var det kanskje allikevel ikke bare en naiv drøm.

Til slutt var det paneldebatt. Jeg, som har kronisk allergi mot militære uniformer, satt der mellom to uniformerte menn (se bildet!), en tysk offiser som hadde holdt et innlegg om musikk i Bundeswehr i forhold til Afghanistan (utveksling av militærmusikk) og unge major Hilding Runar som snakket om musisk fredsarbeid. Da var det at jeg måtte fortelle salen — der satt det mange militære med høy rang og gull på sine uniformer — at jeg er militærnekter og pasifist, og hvorfor. Salen begynte å klappe. Og ingen av offiserene reiste seg i protest og gikk. Tvert i mot, flere kom bort til meg etterpå, tok meg i hånda og takket varmt, blant dem sjefen for Forsvarets musikk, kommandørkaptein Arnstein Lund. Jeg takket tilbake og gratulerte. På uniformsskiltet til en anneen av offiserene stod det: “Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon”. Så: Verden går framover. Det finnes glimt av håp.
    Det var ikke plass for meg i en militær sammenheng. Våren 1964 søkte jeg meg over til sivilarbeid og forlot et eksklusivt russiskkurs underlagt Hærens Sikkerhets- og etterretningstjeneste. Det som sto igjen av min verneplikt avtjente jeg på Norsk Folkemusikksamling ved Universitetet i Oslo, der jeg arbeidet med religiøse folketoner — uten gevær. Ledelsen ved russiskkurset beslagla og makulerte alle russiskbøkene mine. Formelt sett var jo bøkene Statens eiendom, selv om de var fulle av mine notater. Det var tøffe tak. Jeg skulle støtes ut, min lojalitet skulle trekkes i tvil. Jeg kjente meg ribbet og krenket. Det føltes derfor som en slags payback da jeg i 2001 ble oversatt til russisk, med lanseringsstøtte fra Det Norske Utenriksdepartementet. Musisk brobygging mellom to nasjoner, tenkte jeg. Og nå skal altså Forsvaret sette inn et musisk fredsarbeid i Afghanistan. Prosjektet har støtte fra forsvarssjefen, fortalte Hilding Runar. En gammel fredssang summet i mitt hode: “I natt jag drömde något som jag aldri drömd förut”. Cornelis sang den gangen, og vi andre sang med. Da var det Vietnam og atomtrussel, nå er det altså Afghanistan. Jeg har mange bøker med fredssanger, Dylan, Pete Seeger, Olle Adolphson, Nordahl Grieg.... Nå tar jeg dem fram igjen. Det skal synges med fornyet håp. For noe skjer. Jeg ønsket Runar Hilding og hans folk all verdens lykke til og kjente meg som bidragsyter til noe livsviktig. "Jeg regner med å dra med dette prosjektet til Afghanistan i april neste år," fortalte Hilding Runar meg. "Ring Obama!" svarte jeg.

Kjernen i det musiske ligger i menneskeliggjøringen på tvers av kulturer. Høres det rart ut når jeg sier at jeg et takknemlig for at jeg rakk å oppleve denne torsdagen her i Oslo mens jeg ennå lever?

(For bilder: se blogg)

 


MUSISK DISTRIKTSPOLITIKK MED SKOLE SOM NØKKEL. MØTE 25.3.2009 MED STATSMINISTER STOLTENBERG OG VÅGÅ KOMMUNE

I november 2008 (se blogg!) var jeg invitert til Vågå kommune sammen med Morten Krogvold og Arve Tellefsen. "Prosjekt Galleri Krogvold" var agendaen, en fredag kveld og lørdag skulle være med på å reise midler og forståelse. Det ble et usedvanlig sterkt Vågåmøte, med musikk som nøkkel (særlig Sjostakovitsj) fikk vi sammen formidlet noe vesentlig og kultur som energiklide for bærekraftige menneskeliv og samfunn. Ordfører Rune Øygard formulerte seg sterkt om "ein ny himmel over Vågå gjennom ord, musikk, symbolikk, stemmer og bilete. Verditenkjinga fekk eit nytt innhald."

Ordfører Rune Øygard er åpenbart en spesiell mann: både visjonær og jordnær, og med de beste kontakter inn i politkk både lokalt og nasjonalt. I lokalene til Innovasjon Norge i Oslo hadde han denne dagen innkalt folk til hva han kalte "Vågå: møte med framtida — med fokus på skolens rolle i verdiskapinga". Utrolig hva han hadde klart å samle av folk, rundt 40 i tallet. Her var toppfolk fra Stortinget, fra fylket, fra NAV (Tor Saglie), fra Innovasjon Norge, fra departmenter, her var generalsetkretærem i IKT Norge, her var folk fra Høyskolen på Lillehammer, her var Arne Brimi, her var gründere (endog fra Italia) som vil etablere seg på Vågå og mange flere. Og her kom Jens Stoltenberg, som snakket om viktigheten av Vågå som et fyrtårn for norske kommuner i tiden framover, at det nytter å tenke positiv i nedgangstider ("Yes, we can!"). Rune Øygard og Jens Stoltenberg har kjent hverandre med 30 års fartstid, og statsminsiteren har sett hvordan denne ordføreren evner å fåviktige ting til å skje. En etter en stod folk fram og bekreftet Øygards betydning for deres valg av — og tro på — nettopp Vågå. Så mye at regjeringen nå har bevilget 50 millioner kroner til bygging av ny skole på Vågå. "Vi skal nå bygge Norges beste skule", sier Rune Øygard. Med en slik skole, der kultur vil stå særlig sentralt, vil folk stå i kø for å flytte nettopp til Vågå, er ordførerens tanke.

Mannen mellom Stoltenberg og meg er Rune Øygard, Vågå-ordføreren. Og viktig: Det serveres Arne Brimi-mat, gjort istand av utviklingshemmede i Asker Produkt — som nå også er knyttet opp mot virksomhet i Vågå. Helseminister Bjarne Håkon Hansen er også inne i bildet her.

I dette arbeidet med å forme en musisk skole fra grunnen av, er jeg nå invitert. Det gleder jeg meg til. Å få være med på å omsette tenkning og visjoner fra et langt liv som forsker, forfatter og formilder til konkret virkelighet — endelig. Og helt klart. Denne skolen må ha et stort kjøkken. Freidig Folrag har for lengst festet et musisk kjøkkengrep og utgitt boka ""Boller og Brøk. Kjøkkenet som veien til kunnskap". Den er skrevet av min datter Tuva (som i fjor hedret med Ascheougprisen for en norskbok for 7. trinn i Zeppelin-serien). Jo, dette begynner å svinge, Rune!


JON-ROAR BJØRKVOLD SOM EKSAMENSOPPGAVE

For mnge år siden nå ble et utdrag fra Det musiske menneske gitt som norskoppgave til eksamen artium. Jeg husker jeg syntes det var litt rart å tenke på at 18-19-åringer rundt om i hele Norge satt og skrev med utgangspunkt i en av mine tekster (det var om lek. husker jeg). I går fikk jeg en mail der jeg på et vis var eksamensoppgaven: Anonymisert, lød den slik:

Kjære Jon-Roar Bjørkvold.

Akkurat nå sitter jeg med en oppgave i "Estetiske uttrykksformer"der jeg skal lage en tenkt situasjon med deg som foredragsholder.Jeg skal da introdusere deg og dine hovedtanker om barnekultur,skapendeutvikling og undervisningsmetoder.Problemet mitt er ikke å besvare denne oppgaven,men jeg skal beskrive og begrunne framgangsmåten min i introduksjonen.Ble litt rådvill og tenkte jeg kunne spørre den personen oppgaven handlet om-om hvordan han kunne ha tenkt seg introduksjonen av seg selv. Håper du har annledning til å svare meg,men om ikke du har det,så vil jeg her si takk for en fin bok som jeg har i pensum (Det musiske mennesket) Gir inspirasjon.
 
Med Musisk Hilsen Fra
 


VOIX LIBRES: "NÅR ØYEBLIKKET SYNGER" ØNSKES I SPANSK VERSJON FRA GENEVE TIL BARN I BOLIVIA


Dear Jon-Roar,

We would like to congratulate you on your wonderful work, we loved your film "quand l'instant chante".... and watched it over and over again.

Voix Libres is a foundation for the Children working in the mines, the rubbish dumps, children form the streets in Bolivia... Marianne Sebastien, our president founder, is an opera singer an musictherapist and  therapy workshop through singing, music and dance is essential in all our programms.

I enclose a few documents about our work... as well as the workshops given by Marianne.

Your work is a great inspiration to us and we would like to know if what other films you made and how we could get them. Our head office is in Switzerland.

Thank you in advance for your answer,

yours sincerely,
Ophélie
--
Ophélie Schnoebelen
Coordinatrice Internationale
(00 41) 78 828 00 33
ophelie.schnoebelen@voixlibres.org

Voix Libres International -Rue des Grottes 28
1201 Genève - Tél. 00 41 22 733 03 03

Voix Libres France -15 quai St Nicolas
67000 Strasbourg- Tél. 00 33 3 88 36 61 33


VIBORG TAKKER FOR "NÅR ØYEBLIKET SYNGER"

Kjære Jon-Roar,
Vi har nettopp sett filmen din her på Kulturprinsen (utviklingssenter for Barnekultur i Viborg, DK, hvor vi arbeider med utvikling av eksperimenterende, tverrfaglig kunstnerisk formidling til og med barn, også med forskning), og jeg blir bare så glad – over den smittende livsgleden i filmen og over at noen har forstått og uttrykt det  og laget en sånn film. Det er utrolig inspirerende.
 
Vi har et samarbeid med et spennende barnekultursenter i Burkina Faso, med et prosjekt om utveksling av barn / unge til høsten. Vi har planer om å lage en film om kunstnerens arbeid, og vi syns din film var veldig spennende også rent filmatisk, å se hvordan de forskjellige verdener er klippet sammen.
 
Vi håper på å kunne invitere deg til et foredrag her i en anledning vi må finne eller skape først.
Men aller først skal vi kjøpe filmen i dvd-utgave (den er kanskje til og med oversatt til dansk, for det er litt vanskelig å forstå for dansker noen ganger) og bruke den.
 
Mange takk for ditt inspirerende arbeid!
 
Varme hilsener fra
Elin
 
 
Elin Pausewang

Prosjektleder
 
Kulturprinsen
Kasernevej 11 A, 8800 Viborg, DK
Telefon 86 60 14 15 /  direkte 87 27 01 54


PENSUM PÅ ASCHEHOUGS FORFATTERSKOLE : "Å SETTE FYR PÅ EN TANKE". MERETE MORKEN ANDERSEN INERVJUER MEG I SIN NYE BOK: SKRIVEBOKA. OG EN AV MINE GAMLE MUSIKKSTUDENTER BEGYNNER NÅ SOM FORFATTERSTUDENT. TRÅDER SAMLES

Boka er svær: 765 sider mettet med stoff om å skrive, skrevet av en forfatter som selv har fått Kritikerprisen. Iåpningskapitlet "De skapende kreftene" presenterer hun "Skriverens fem Muser"

  • Danseren
  • Samleren
  • Skaperen
  • Ordneren
  • Analytikeren

og så intervuervjuet hun meg. En formiddag satt vi og snakket vi sammen, og kjente begge hvordan det handler om det samme, fra musikk til det å skrive: å få tak i sin skapende stemme. Eller som Merete valgte å kalle vår samtale: "Å sette fyr på en tanke".

Og så fikk jeg en mail fra en tidligere, kjær student: ... "Til slutt må jeg bare fortelle noe gøy. Jeg skal begynne på Ascheougs forfatterskole i januar! Jeg er veldig stolt og glad over å ha blitt plukket ut — og ganske skjelven og nervøs over å skulle begynne. Det føles skumlere enn det meste annet. og det sier meg at her ligger det noe som det er viktig å finne ut av. Og jammen fant jeg ikke deg i den store, tjukke pensumboka mi... Trådene samles!"

Klem fra ...........

 


NY BOK PÅ FREIDIG FORLAG: EVA BJØRKVOLD: "BROENE OVER AKERSELVA"

Fredag 5. desember var det stor åpning i NITOs nye konferansesenter i Lakkegata 3 i Oslo. Eva BJørkvold, kona mi, har, som den første noen sinne, tegnet alle Akerselvas 44 broer. Tegningene er innkjøpt til utsmyking av konferansesenteret. Eva lanserte samtidig en bok med alle tegningene: "Broene over Akerselva". Til stede under lanseringen var presse og masse folk, Eva sang (jeg kompet henne), her var kor, det var en sterk, bevegende kveld. Jeg var meget stolt av Eva, kunstner og forfatter, hun skinte denne kvelden. Her ligger en link til NRK, Østlandssendinga (fjernsyn ble det også): http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.6335844


"MUSISCHE VORMING" PÅ VEI INN I FLAMSK UTDANNINGSPOLITIKK

Jeg ble første gang invitert til Ghent i januar 2008, der jeg åpnet en stor konferanse i Ghents gamle opera. Nyopptrykk av 500 ex av "Det Musiske Menneske" på flamsk lå i stabler i operaens foajé da jeg kom (se blogg). Her skulle det satses! Det musiske skulle inn som et basisgrep i flamsk skole. I neste omgang ble Ann Bambord med boka "The WOW Factor" invitert til Ghent. UNESCOs globale undersøkelse dokumenterer kulturens frapperende innvirkning på skole og læring. Nå i november ble så jeg igjen invitert til Ghent. Koplingen Bamford & Bjørkvold er denne: Bambord viser at kultur virker. Min forsksing viser hvorfor kultur virker. I det følgende gjengir jeg et summary at den rapport som nå er laget til landets kultur- og utdanningsminister om "Musische Vorming":

Dear Jon,

I hope you enjoyed the rest of your stay and had a safe trip back to Norway.

Attached you can find a summary and powerpoint of the education culture committee report, that was published last September. It's something I prepared when Anne Bamford was last here. I admit it's quite short, so I'm not sure if this gives you sufficient information on our plans and proposals. If you would like more detailed information on certain topics, please let me know, but I hope this will give you already a good idea...

It was very nice meeting you at last. All the best!
Ann

Ann Dejaeghere
Afdeling Strategische Beleidsondersteuning
Departement Onderwijs & Vorming
Hendrik Consciencegebouw 5C10
Koning Albert II laan 15
1210 Brussel
tel: + 32 (0)2 553 95 41

EXECUTIVE SUMMARY

The Commission considers cultural and arts education to be a fundamental and indispensable part of the education and development of children and young people. This view has certain consequences for the curriculum in primary and secondary education. The Commission is convinced that the structural embedding of a specific learning area in nursery and compulsory education is necessary. In primary education this can be based on the current learning area ‘Muzische Vorming’. In secondary education the Commission suggests creating a new learning area in basic education for the three stages. The realization of this new learning area needs to take the harmonic growth of children and young people as a starting point. The learning line cultural education which the Commission developed, can be inspiring in this context. It is important that both specific and cross curricular aspects of cultural and arts education are integrated.

These suggestions require a certain organizational support, on the level of the school, teacher training and in service training, in the cultural sector and on policy level. Running as a red thread through the different proposals is the need for development of a clear vision on cultural and arts education with the formulation of long term goals, adjusted to the local context and needs. This is the case for each of the levels mentioned. Indeed, teachers in primary and secondary education cannot dispose of the right competences if they did not receive the necessary training in teacher training or in service training. The same goes for cultural workers, active in education. Also on a policy level vision development should be stimulated, on the one hand via sensitization, support and evaluation, on the other hand by integrating it into policy instruments.

This makes a structural long term cooperation between the cultural and education sector on different policy levels and on the field essential. Indeed, the mutual sharing of information and expertise stimulates high quality cultural and arts education.

Support can take various shapes. As far as primary and secondary education are concerned, there’s an important task for the advisory services of the different educational networks. But there’s also need for a financial incentive (possibly in the form of a cultural coordinator on the level of school groups or communities in secondary education). This way, the dynamics which already exists, can be continued and the implementation of a school vision is stimulated. A well-organized overview of what’s on offer and a quality label can help schools in identifying the support connected to their local context and needs. It’s equally important that teachers, school principals, teachers trainers and cultural workers participate in high quality in service training. This stimulates the interchange of information as well as expertise. Institutions of higher education (university and non university) can contribute to the development of expertise and knowledge through research. The different actors involved in cultural and arts education can fall back on this knowledge and expertise to adjust and renew their respective policies and actions.


EN ORDFØRER TAKKER

Helgen 14. -16 november 2oo8 delte Mirten Krogvold, Arve Tellefsen og jeg en helg helg under tittelen "Musiske Mennesker i Vågå". Se blogg! I etterkant sende ordøreren. Rune Øygard, meg en e-post:

Jon Roar skulle få oss til å sjå samanhengar og han skulle utfordre til å tenkje verdiar og samanhengar. Det gjorde Jon Roar Bjørkvold. Og på ein måte som berre han kan. Han laga ein ny himmel over Vågå gjennom ord, musikk, symbolikk, stemmer og bilete. Han stilte spørsmål og han gav svar. Og han utfordra på nytt. Han sprengde grenser, han fekk ruska opp i dølen og han fekk oss alle musiske. Verditenkjinga fekk eit nytt innhald.

Dei som fekk oppleve Jon Roar Bjørkvold på Vågå kulturhus laurdag 15. november 2008 blir aldri den same som før. Ryggen vart mykje sterkare, og det to time lange "fyrverkeriet" vil prege dei frammøtte i ord og handling på ein ny måte resten av livet.

 

 


ET VYSOTSKIJ-MUSEUM I POLEN VIL HA LYDBOKA

Dear Mr. Bjoerkvold,
My name is Marlena Zimna, I'm a director of Polish Vladimir Vysotsky's Museum in Koszalin (city in north-western Poland). I want to ask you about one (extremely important for us) thing.
Would you like to donate for our exhibition two copies of your CD: Jon-Roar Bjoerkvold "Foten trar, hjertet slar: Jon-Roar Bjoerkvold leser egne tekster - i samspill med musikk" (2008) including a part (a track) "Vladimir Vysotskij"?
Trust me that it's very-very important for us. We hope these CDs will be the part of exhibition in our Vysotsky's Museum. Please forgive me my academic ambition and please believe me that we ask you about these items not only for our museum, not only for our visitors, not only for pathfinders of Vladimir Vysotsky's life, works and creations, but also for a posterity. Because Vysotsky was so great poet, actor and singer that his poetry, all his heritage and everything concerning him (and CDs which I ask you about else) will be interesting also for people who will come after us. And exactly for them we try to find and to collect all materials about him with so many versions of his songs and creations, so many informations about him from many countries in various languages.
And it will be a honour for us to have in our museum items from you.
If you would like to donate for our exhibition two copies of your CD "Foten trar, hjertet slar: Jon-Roar Bjoerkvold leser egne tekster - i samspill med musikk" (2008) including a part (a track) "Vladimir Vysotskij" we will be very happy and it'll be a very important event for us. I promise that this material will be in a honourable place in our exhibition.
I look forward to hear from you soon.
Warm wishes from Poland,
Marlena

Our postal address is:
Muzeum Wlodzimierza Wysockiego
Dyrektor - dr Marlena Zimna
ul. W. Andersa 11/1A
75-012 Koszalin
Poland

Klart jeg sendte lydboka, pluss kopi av de sidene i "Det Musiske Menneske" (2007-ugtgaven), der jeg skriver om Vysotskij.


PÅ LAG MED BILL CLINTON, TONY BLAIR, GELDOF, KOFI ANNAN OG BONO!

Her om dagen fikk je først en telefon og så en mail: "Om jeg kunne tenke meg å stille i stallen tl noen av verdens mest etterspurte forelesere?" Jeg skvatt litt og innrømmer at jeg nok rødmet nok litt av glede. Men nå er jeg altså i stallen til "Talarforum":

Hej!   
 
Talarforum är en av Europas största talarförmedlingar med 66 anställda i Sverige, Norge, Finland, Danmark och Estland. I vårt nätverk återfinns några av vår tids mest efterfrågade internationella föreläsare bl a Mary Robinson, Bill Clinton, Bianca Jagger, Sir Bob Geldof, Madeleine Albright, Tony Blair, Richard Branson, Kofi Annan och Bono.
 
 Eftersom vi vet att Du är en högt uppskattad talare, skulle det vara mycket hedrande för oss om Du ville ingå i vårt nätverk av framstående norska talare.
 
Att ingå i nätverket är helt kostnadsfritt och innebär ingen exklusivitet för Dig - Du är givetvis fri att ta uppdrag från andra talarbyråer - utan endast en proaktiv sälj- och marketingkanal för Dig och Dina föreläsningar.
 
Talarforum är en aktiv säljorganisation, vilket innebär att vi står för analys av kundens behov, införsäljning av Dig som talare till kund, förhandling om arvode samt utvärdering efter utfört uppdrag. Dessutom har vi en resebyrå som sköter all logistik kring resor och boende i samband med Din föreläsning.
 
Om detta låter intressant ber jag Dig att snarast återkomma till mig med Ditt presentationsmaterial samt ett högupplöst färgfotografi till vår hemsida. Jag behöver även information om Din arvodesnivå  för en föreläsning.
 
Så snart jag fått ovanstående information så återkommer jag till Dig för vidare diskussion.
 
Mer information om oss finns på vår hemsida www.talarforum.se 
 

Med vänlig hälsning
Oscar Edlund


"DEN MUSISKE BARNEHAGEN": NOTAT TIL STATSRÅD BÅRD VEGAR SOLHJELL (21.9.2008)

9. juni i år (2008) var jeg i møte med Bård Vegar Solhjell, han innkalte til et møte om innholdssiden i den barnehageutbyggingen som nå er en storsatsning for den rød-grønne regjeringen. I to timet satt vi sammen å snakket, utdanningsministeren og jeg, mens to av hans medarbeidere satt og lyttet. Særlig tror jeg Solhjell kjente seg usikker på forslaget han hadde lansert om å begynne med mer formell lese- og regneopplæring med femåringene.På slutten av møtet bad han meg å lage et fire siders notat med innspill om hvordan jeg tenker meg barnehagen. Nå skulle han selv ut i pappapermisjon med sin ettåring (flott!). og han ba meg prøve å få ferdig notatet til han var tilbake på statsrådskontoret over sommeren, i slutten av august. Jeg lovte å prøve og få det til.

Jeg klarte ikke å holde tidsfristen helt, men 21. september oversendte jeg følgende notat i Solhjell, med håp om at det her ligger tanker han kan inspireres av og kanskje omsette til praktisk politikk:

 

Jon-Roar Bjørkvold
22 14 87 49, eller 9 22 44 77 5
e-post: jrg@freidig.no
                                                                                                                                                                                                                                                                                                                  21.9.2008
Kunnskapsdepartementet v/statsråd Solhjell
NOTAT: ”Den musiske barnehagen”

La meg først ta opp noen aktuelle debattpunkter, før jeg drøfter ideer om ”den musiske barnehagen” i noe mer detalj:

Er barnehagen bra for barn?
Den siste tiden har det rast en debatt om barnehagen er bra for barn eller ikke, i sær med tanke på ettåringen.
Med basis fra eget feltarbeid (mitt doktorgradsarbeid hadde fokus på barnekultur, sang, læring i forhold til vokseninnflytelse i barnehager), hevder jeg at barnehage alt overveiende er bra for barn.
Men forbehold må tas: Det viser seg at barn som kommer fra ustabile hjem kan ha problemer med å tilpasse seg barnehagens utfordringer. Særlig for de minste barna kan konflikter på hjemmebane bli i meste laget for et lite barn som i tillegg skal prøve å takle de i og for seg naturlige – og viktige — konflikter barn skal bryne seg på i samspill med andre barn. Dette er noe departementet må ta på alvor, ikke minst når vi vet at undersøkelser Redd Barna har gjort viser at vold forekommer i opptil 25% av hjemmene. Jeg viser for øvrig til en internasjonal kapasitet på barns kommunikasjonsutvikling, professor Stein Bråten og hans siste bok: Dialogen speil i barnets og språkets utvikling, 2007).

Tidsklemma
Å starte dagen grytidlig, med stell, vask, frokost og påkledning i huj og hast med små barn for så å skysse dem til barnehagen lenge før åtte, gjør ingen familie godt. Ingen barns skulle behøve å begynne i barnehagen før halv ni-ni. Og ingen barn skulle ha lenger tid i barnehagen enn 6, 6 1/2 time (typen 9.00 - 15.00/15.30). For barnehagetid skal vær kvalitetstid. I barnehagen skal barn gro, ikke slites ut. At enkelte barnehager i Norge åpner 0.645 for at foreldre skal kunne rekke jobben, er et overgrep ikke bare mot barnet og foreldrene, men også mot barnehagen som får en skjev start på dagen med stressede barn. Debatten om ettåringen har godt av barnehagen kan selvsagt ttrekkes inn i en tidklemmesammenheng som denne.
Forslag: Avskaff kontantstøtten enda en grunn). Overfør penger herfra til småbarnsfamilier som med ansvar for barnehagebarn kan få redusert arbeidstid nok til å bringe og hente barn i sømmelig tid.  Undersøkelser viser suksess med sekstimersdag i bedrifter. Heid Grande Røys vet mye om det. Kombiner! Her kan et samarbeid mellom statsråder vise seg særdeles interessant! Demografiundersøkelser viser at Europa — og Norge — trenger flere barn. Med mindre tidsjag, vil unge voksne våge å få flere barn. Sett i gang!

Om læring i barnehagen
Barna lærer i denne fasen spontant i sosio-kulturelle kontekster, med andre barn og sammen med voksne. Skolsk, formell læring bør være førskoleårene fremmed. Det er lett nok — og sikkert fristende — å lære barn både bokstaver og tall (”barn har jo så lett for å lære”). Men hjerneforskere advarer: ”Hjernen feilutvikles om det i denne småbarnsfasen legges for stor vekt på formelle/rasjonelle læringsgrep”, kreativitet svekkes (Matti Bergström: Hjärnans resurser — en bok om idéernas uppkomst, 1990). Utviklingspsykologene advarer (Vygotskij oa): Først med sosial forankring gir læring mening, ellers blir tall og bokstaver stående på utsiden av det livet barna lever, uten reell mening knyttet til modning. Med forfatteren Torgny Lindgren, en av ”De aderton” som utpeker vinneren av Nobels litteraturpris: ”Lykkeligst er man ... mens notisene ennå bare tomler omkring inni hodet. Men skriften dresserer dem. for ikke å si avliver dem. Det skrevne, selve bokstavene, er utstoppende dyr” (Dorés bibel. 2008). Musikkforskeren stemmer analogt i: Noteskriften i seg selv gir ingen musiker. Man må fatte sammenhengen mellom noter og liv for å kunne gripe hva musikk handler om. Og utallige er de som kan noter, men som ikke kan/slutter å spille. Og sosialantropologen advarer: Barnekulturell læring er ikke primært intellektuelt orientert, dem er i stor grad kroppslig/sensuell, emosjonell, kreativ-ekspressiv. Nettopp derfor er frilek en så viktig del av barnehagehverdagen (sml. ”Barndommen — livets möjligheter”, et svensk, prisbelønnet fjernsynsprogram med Bergström/Bjørkvold, som Solhjell fikk i kopi i forbindelse med et møte i juni d.å.). Så: Skal lesning- og regning styrkes i norsk skole: begynn ikke for tidlig med formalisert læring (Oslos ”ABC, 1-2-3” er et drastisk amatørfeilgrep), vent med å så ”til jorden er bekvem” — og da, i skolen, med styrkede musiske grep (sml. også diskusjonen om ”sekundære analfabeter”, se Jon-Roar Bjørkvold: Det musiske menneske, 8. utgave, s. 150-151).

De byråkratiske tidstyvene
Solhjell og departementet går nå til kamp mot tidstyvene i skolen, det byråkratiske skjemaveldet som tar lærernes tid og krefter vekk fra elevene (sml. oppslag i Dagsavisen 3.9.2008). Det samme gjelder i aller høyeste grad for barnehagen, der byråkratiske kartleggingskrav svekker de ansattes blikk, krefter og tid på bekostning av barna. Dette må endres: Personalets tid tilhører barna og ikke skjemakontrollørene — og dét i enda større grad i barnehagen, med enda mindre robuste, sårbare barn.

 

DEN MUSISKE BARNEHAGEN hviler på tre søyler:

  • Systematisk forskningsbasert kunnskap om barn, deres basiskompetanser
  • Trygge overgang fra hjem til barnehage, basert på barns kulturelle bagasje
  • Bygge barnehagens innhold på barns premisser, deres videre vekst som mennesker

 

Ad 1: Systematisk forskningsbasert kunnskap om barn, deres basiskompetanser
Barnets fem basiskompetanser kan formuleres slik:

  • Gleden ved å leve
  • Motet til å skape
  • Evnen til å lære
  • Trangen til å leke
  • Kraften til å vokse

I en finmasket interaktivt samspill med omgivelsene åpner dette for barnets makeløse vekst gjennom hele førskolealderen. Kapasiteten er enorm, barnet mottar og forvalter inntrykk med en bredbåndskapasitet som stiller en hvilken som helst datamaskin i skyggen (anslått til ca. 11.000.000 bps, der det aller meste skjer under bevissthetsterskelen, altså subliminalt (se Jon-Roar Bjørkvold: Skilpaddens sang). Emosjonell og kognitiv utvikling har integrerte korrelater i kroppsbevegelser, pust og lyduttrykk: Barnet lærer å forstå seg selv og verden rundt seg i integrerte sansningskretsløp — ngomasynestesier. Det handler om en type økologisk samspill i barnet selv — kropp, pust, lyd, emosjon, kognisjon — og mellom barn og den kulturelle konteksten som omgir barnet (se Jon-Roar Bjørkvold: Det musiske menneske). Barnets vei til vekst går fra grepethet til begrep, fra opplevelse til forståelse. Hver ny tanke, hvert nytt ord, hver ny bevegelse må forankres meningsfullt, førstehånds erfart for å få substans og mening. Å leve blir å lære, å lære blir å leve. Et ord fra omgivelsene uten egenopplevd korrelat i barnets sanseapparat glir forbi barnet som tom lyd. Det nyfødte barnets hjerne er åpent for persepsjon og fortolkning fra all verdens språklyder. Etter seks måneder, altså lenge før ord manifesterer seg i barnets tale, har  barnet allerede silt ut som sitt kulturelle valg de spesifikke språklyder det sosialt er omgitt av. For det er disse lydene som bærer funksjonell mening i barnets liv, som nøkler til identitetsutvikling: språkets musikalske dimensjoner: klangfarge, rytme, dynamikk, tempo, pitch. Det limbiske området av hjernen, der alt dette fanges opp og fortolkes i sin sosiale sammenheng, er særlig aktivt i et sosialt skapende samspill med  Mor, Far, Søsken.
Den menneskelige rammen rundt barnet er avgjørende for barnets vekst og læring. Barnets basiskompetanser som må gi gjensvar i de voksne i et helt nødvendige samspill av synergier. De må spille og løfte hverandre i samme toneart, så å si. Møtet med barnet må derfor også i den voksne førstehånds utløse

  • en glede ved å leve
    et mot til å skape
    en evne til å lære
    en trang til å leke
    en kraft til å vokse

For erkjennelsesveksten er gjensidig og grensesprengende for begge parter. Heftige doser av kjærlighet, omsorg og nærhet, strev og tålmodighet må selvsagt også til, barnet forutsetter dette i nesten nådeløs grad — ”i den tillit som skapar världen” (Karin Boye).

Foreldrene og søskem er imidlertid ikke bare omsorgspersoner. De er også kulturbærere og  læremestere. Barns grunnleggende læringsvei har foreldre og eldre søsken som læringsforbilder. De kan og vet, de omgir barnet med de språk- og de kulturkoder som barnet gradvis skal tre inn i. Kommunikasjonskontakt skjer i stor grad non-verbalt og kroppslig. Et særlig mammaspråk, mothereese, forberedt alt før fødselen, senere også fathereese), settes i livsviktig spill.
 Men barn lærer ikke primært av sine foreldre (instruksjon), men gjennom sine foreldre og eldre søsken (adaptasjon-assimilasjon-inkarnasjon). Barn er mesterlæringsmestre.

Ad 2 Trygge overgang fra hjem til barnehage, basert på barns
kulturelle bagasje

Inn i barnehagen
Hva barnet har av kommunikasjons- og læringserfaring fra spedbarnsalder tar det med seg inn i barnhagen. Musiske broer må ikke bli brudt, strenger ikke klippet over. Barnehagepersonalet må kjenne til og kommunisere med barnet på barnets musiske morsmål, dets særlige kommunikasjons- og læringsnøkler. 

Overgangen fra hjem og familie til barnehagen må være organisk og trygg, ikke minst i førstegangmøtet med barnehagen — og ikke minst i forhold til de aller minste.
Grepene kan være mange. Informasjon bør skje begge veier, fra hjem til barnehage og fra barnehage til hjem.
Barnehagen bør systematisk be om informasjon om den bagasje barnet har med seg hjemmefra: hvilke sanger de bruker å synge hjemme, hvilke bøker de er glad i,  hva barnet særlig er glad i å gjøre (tegne, synge, leke med ball, puslespill ...), hvor sosialt barnet er osv. Et skjema bør utarbeides som foreldre fyller ut og som barnehagen kan bygge videre på.
Barnehagen må på sin side holde løpende kontakt med hjemmet, slik at en god kontakt kan etableres. En konkretisering: I Joagarden barnehage i Sand (Suldal kommune) har hvert barn sitt buemerke knyttet til en spesiell sang: dette  gir barnet en musiske barnehageidentitet (se vedlagt hefte med ”buemerkesongar”). Dette buemerket, med tilhørende sang, bør barnet få i god tid før barnehageoppstart (første bli-kjent-møte i juni, oppstart i august). Den samme barnehagen har videre et godt utbygd primærkontaktsystem (et eget teorihefte om dette gis til alle foreldre), der en voksen fra første dag har personlig ansvar for tre barn. For hver dag skrives en dagbokslogg som sendes med barnet hjem når dagen er slutt. (vedlagt: dagbokslogg for Trym, 15 måneder). Legg merke til hvordan nettopp sang etter hvert styrker Trym og fellesskapet. Gull verdt, som musisk brobygging mellom barnehagen og hjemmet.
Barn er vant til struktur og dagsrytme hjemmefra, alt fra morgenritualer til leggetid. Faste, rituelle rammer er tilsvarende viktig fra første dag i barnehagen, dette gir trygghet, både dagsrytme, ukerytme, årstidsrtyme bør være forutsigbart. Disse rammene må så være begrunnet i et kulturelt forankret innhold.
Ustabilt personalet — høyt sykefravær med bruk av ukvalifiserte vikarer, gjennomtrekk i ansettelsesforhold o.a. — forplanter seg som usikkerhet blant barna.
Askeladden barnehage i Oslo er her et lysende eksempel på hvordan trygg dags- uke- og årsrytme kombinert med et bevisst, barneforankret kultursyn gagner ikke bare barna, men også personalet. Her er det en ekstrem grad av stabilitet blant de ansatte, noen har faktisk jobbet her helt siden 1970-tallet, con amore. Og tre av de unge som i dag jobber i denne barnehagen, søkte seg hit fordi den hadde betydd så mye for dem da de selv var barn her. Trivsel gir helse: Sykefraværet er eksepsjonelt lavt.

Ad 3. Barnehagens innhold
Barnekulturelle prosesser er en viktig sosialiserings- og læringsressurs. Barna må ha rett til frilek både ute og inne med hverandre, uten pedagogiske voksenfingre og styring. Gruppene må ikke være for store (maks. 20 barn).  Den evnen til forbilde- /mesterlæring som barn har med seg hjemmefra må stimuleres og videreutvikles. Derfor bør barnegruppene være aldersblandet. Igjen er det snakk om brobygging mellom hjem og barnehage:. Barn har erfaring med dette: Aldersblandet sosialisering og læring er hjemmehverdag for de fleste. De små lærer gjennom beundring for hva de større kan, samtidig som de større lærer seg til å ta hensyn til dem som er mindre. Gruppedeling 1-3 år, 4-6 år.
Gjenkjennbarhet er viktig: Sanger gir fellesskapsforankring, mellom barna, mellom barna og personlet og mellom hjem og barnehage. Det er derfor viktig at barnehagepersonalet finner fram til et repertoar der noen av sangene er kulturell bagasje hjemmefra. Etterhvert kan så barnehagen berike hjemmet med sine barnehagesanger.
Barnehagens sangrepertoar er her viktig. Legg vekt både på norske sanger og sanger fra andre kulturer, med vekt også på bevegelse og dans. Her kan det ligge rike muligheter for kulturutveksling av språk og rituelle skikker – integrering med musiske nøkler. Barn i førskolealderen er jo særlig reseptive og ekspressive nettopp her.
Samlingsstundene bør berikes også med høytlesning og fortellinger fra ulike kulturer. Og barn må ikke undervurderes: Det er utrolig hva de kan plukke opp om de først bys på muligheten når voksne gir av sitt hjerte, uten tanke på om vanskelighetsgraden er ”pedagogisk barnetilpasset” eller ikke. Barns evne til utenatlæring er dessuten formidabel — og betydelig sterkere enn hos de voksne. Bruk dette, det gir varig kulturell kapital
I alle barnehager må det finnes instrumenter, som et minimum en gitar, noen trommer/djember — og gjerne et piano. Barnhagene bør også berikes utenfra, med besøk av musikere fra Rikskonsertene som vet hva barn er og kan gå i improvisatorisk dialog med dem.
”Den kulturelle barnehagesekken” må bli en musisk storsatsning, om full barnehagedekningen ikke bare skal handle om antall, men også om innhold.

 

VEDLEGG
Materiale fra to barnehager som er omtalte i notatet:

  • Joagarden barnehage, Sand, Suldal kommune
  • Askeladden barnehage, Oslo

EN HILSEN FRA DANMARK OM LYDBOKA MI, "SKILPADDENS SANG" OG MIN PROTEST MOT KVALITETSREFORMEN

Kære Jon-Roar.

Hjertelig tak for ... triple-cd'en med dine tekster og musikeksempler. Jeg har nu lyttet materialet igennem og er — som så ofte før — dybt berørt over dit engagement og formildlingsevne. Dine tekster og dine musikeksempler panorerede mit følelsesunivers så omfattende, at dybe lag blev sat i svinging. Efter gennemlytningen var jeg i egentligste forstand bevæget. Samtidig glæder jeg mig over at opleve de stærke og hjertelige relationer, du gennem årene har etableret til dine studerende, hvoraf en lang række nu — selvsagt — sidder i samfundets og musiklivets nøglepositioner.

Jeg ved at du har forladt din stilling som professor ved Oslo Universitet i protest, og jeg ved, at du i en omfattende tekst, som jeg har læst, har begrunnet din frustration og vrede over forholdene. I den forbindelse har jeg lyst til at citere den presentation af "Skilpaddens sang" forlaget Systime bad meg skrive i 2003. Deraf fremgår, at jeg 100% er enig med dig i den kritik, du har rejst:

"Jon-.Roar Bjørkvolds bog "Skilpaddens sang" fortsætter, hvor "Det musiske menneske" slap. Igen rives man med af Bjørkvolds engagement, musikalitet og hans evne til at fortelle. så hårene rejser sig. Bogens temaer er mangfoldige: fra skole- og forskningspolitk til virksomhedsledelse og personaludvikling, fra sprogundervisning og skoleskak til cliff-jumping og gule erter med cognac; men tga ikke fejl: de røde tråde snor sig smukt gennem bogens mosaikagtige struktur, og forfatterens ærinder er prisverdige: en lidenskbelig insisteren på den musiske dimensions betydning for liv og læring og et frontalt angreb på den "public manaegenmt"-mani, der rider tiden som en mare — ikke blot i Norge, men også i Danmark. Den udmønter sig bl.a. i , at skødeskriverne i undervisnings- og kulturministeriet prøver at bilde os ind, at skoler og læreanstalter kan drives efter samme principper som forsikringsselskaber og lavprisvarehuse. I "Skilpaddens sang" får de tørt på, så det rykker. Bogen kan varmt anbefales."

....

De varmeste hilsener fra vennen

Orla (Vinther)


FAKTURAINNBETALING MED HYGGELIG HILSEN

Takk for fantastisk foredrag. Nå leser jeg bøkene dine høyt for min samboer!


ET MUSISK LEKEAPPARAT I BARNEHAGEN

23. juni fikk jeg en e-post fra barnehagesjefen i Sunndal (der jeg foreleste i fjor):

Hei.

Da har vi behørlig avduket vår nyeste investering på barnehagefronten i Sunndal. Et musisk leikeapparat. Skapt av kunstneren Ole Mauset, og støpt i bronsje. Avdukinga er godt dekket i lokalpressen her, og hvis du ønsker å se hva de skriver kan jeg sende deg utklippene.
 
Begrepet musisk leikeapparat er nok et nytt begrep i vår barnehageverden. Bakgrunnen for navnet er å antyde at dette ikke på noen måte er noe annet enn alle våre andre leikeapparater. Forskjellen ligger i at det vi tradisjonelt forbinder med barnehagenes leikeapparater er fysiske utfoldelser og stimulering av kropp og motorikk. "Være fred" sin misjon er å legge til rette for tanker og refleksjon, og ikke minst være en inspirasjon for kunsten og kreativiteten. Vil du vite mer, tar du kontakt.
 
 
Riktig god sommer.

Dag Eirik Elgsaas


 
Meget vakkert – ikke sant!

Det er klart sånt beveger og inspirerer: Noe nytter. Så jeg svarte barnehagesjefen:

Strålende, Dag Eirik og Sunndal!

Jeg kjenner meg beriket, og vil gjerne ha lest hva dagspressen skrev. Så send meg utklipp!

Jeg har nettopp vært i møte med Solhjell, utdanningsministeren, Han inviterte, ville gjerne ha synspunkter på barnehagens innhold framover (han visste jo på forhånd at jeg er mot å gjøre barnehage om til en slags skole). Solhjell ba meg skrive et fire siders notat der jeg beskriver og begrunner en musisk barnehagetenkning, mitt syn på framtidens barnmehage i Norge. Oig hva passer da bedre enn å sende ham din mail til meg om et “musisk lekeapparat” og bildet av skulpuren!


Med musisk sommerhilsen fra

Jon-Roar Bj.

Hvorpå Dag Eirik Elgsaas spontant meldte tilbake:

Det er jo rett så spennende dette at du blir forespurt om synspunkter og meninger i forhold til den musiske barnehagetenkninga. Akkurat nå holder vi på å sluttforandle et kjøp av en bolig som ligger på nabotomta til en av våre største sentrumsbarnehager. Her har vi tenkt/planlagt nettopp å etablere en musisk avdeling for de eldste barna - femåringene. Ikke for å eteblere en skoleforberedende avdeling, men snarere for å lage et enda bedre og større barnehagetilbud for nettopp denne aldersgruppa. Alt i lys av rammeplan og det det favner.
 
Grunnpilarene i den nye avdelinga er demokrati og menneskeverd, og bærebjelkene er dialog, medvirkning, ydmykhet og ikke minst respekt. Rommene skal fylles med det musiske tankegodset.
 
Kanskje kan tankene våre om den nye avdelinga ved Holten barnehage være sammenfallende med noe av det du tenker og mener. Og kanskje kunne denne statsråden ha kikket hitover for å få noen ekstra innspill i sitt videre arbeid. Jeg har allerede en invitasjon gående i forbindelse med en konferanse jeg planlegger sammen med Kristiansund kommune. Dette er en nasjonal barnehagekonferanse som legges til Operafestukene i Kristiansund i februar 2009. Her er både Bård Vegar og Anikken Huidtfelt invitert. Ikke for å si noe som helst, men for å lytte til forsknings- og praksisfeltet. Er du nysgjerrig kan du lese om konferansen på www.kristiansund.kommune.no/framtida <http://www.kristiansund.kommune.no/framtida> . Og konferansen heter nettopp "Vi skaper framtida"



MØTE MED SOLHJELL

Jeg hadde jo for en god stund siden sendt ham et skolepolitisk notat (se "Invitasjon til musisk skoledebatt", lengre ned på denne samme siden!). Sist uke ringte han, klokka var snautt åtte på morgen: "Det er Solhjell. Om jeg hadde mulighet til å ta et møte med ham mandag 9. juni. Jeg vil først og fremst gjerne ha dine synspunkter på ideen om lesetrening for femåringene? Vi setter av litt god tid, hvis du kan. Skal vi si klokka 14?"

Jeg kom som avtalt. Det drøyde 10 minutter før Solhjell kom ut fra kontoret sitt. I mellomtiden kom forskningsministeren, Tora Aasland, forbi og hilste overrasket: "Du her, Jon-Roar?" "Ja" Solhjell har bedt om et møte." Vi burde også treffes!" "Ja, jeg har jo mye på hjertet om den såkalte "kvalitetsreformen". "Jeg er klar over det!, smilte Tora Aasland" Og der hun forsvant inn til sitt var vi begge enige om at et sånt møte burde vi få til. Vi får se ....

Og så kom Solhjell, han ønsket hyggelig velkommen, sammen med to medarbeidere fra embetsverket.

Det kjentes for meg som et åpent, fordomsfritt og konstruktivt møte. Solhjell visste jo på forhånd at jeg er kritisk til dette med skolsk barndom. Han var lyttende og konstruktiv og bad til slutt om jeg kunne lage et fire siders notat om hvordan jeg mener en barnehage bør formes, hva den bør romme for å styrke barn. Det skal han få.

Jeg la igjen er par ting i denne omgang, blant annet:

  • En adresse til en musisk barnehage: Askeladden på Torshov, samt telefonnummeret til Jorunn Arnesen, bestyreren (se under blogg, våren 2008, og som en ekstra bonus: "Deilig er Jorunn" i "Skilpaddens Sang" og lydboka mi "Foten trår, hjertet slår").
  • En kopi av et svenskprodusert fjernsynsprogram med den finske hjerneforskeren Matti Bergström og meg: "Barndomen, livets möjligheter". Dette fjernsynsprogrammet var i sin tid med på å snu den svenske regjeringen i spørsmålet om senket skolestart (Hernes snudde som kjent ikke. — Og barn har som kjent ikke blitt bedre til å lese som 10-åringer etter innføring av reform 97 med skolestart for 6-åringer.)
  • En bok av Tuva Bjørkvold: "Boller og brøk. Kjøkkenet som veien til kunnskap". Her tas et helhetsgrep med en så smaksnær virkelighetsforankring at både ord og tall får mening: Kan du ikke lese/skrive oppskrifter — hvordan blir det da med bollefesten? Og hvis du ikke fatter peonger med forskjellen på 1/2 og 1/4, ja da kan bollene gå ad dundas. Enn si når oppskriften er beregnet på fire personer og det kommer ni —ja, hva gjør du da? Dette blir i praksis til en form for musisk matematikk som favner ord, tall, smak, lukt, begrepet, tale, sang og kulturforståelse ( Jo da, Tuva er min datter. Og jo da: to dager senere fikk hun Aschehoug-prisen for en bok for norskfaget for 7. klasse. Den kommer til høsten, signert henne og to medforfattere.) PS: Mens jeg skriver dette (13.6.08) meldes det på NRK at den rød-grønne regjeringen nå vil satse en milliard krorner for å styrke lese-, skrive - og regnekompetansen fra første til fjerde klasse. Jeg sier bare: "Jens og Bård Vegar: Ta en titt på "Boller og brøk"!

Tre ganger på ganske kort tid har jeg nå møtt skolestatsråder:

Første gang: Clemet til unnskyldningslunsj: Hun ville beklage at hun først hadde avfeid min avskjed som professor som "en personalsak".

Andre gang: Djupedal, til hyggelig lunsj, som det ikke kom noe ut av. (Djupedal var jo faktisk den mannen som trykket førsteutgaven av "Det musiske menneske". Men lese den, vel, det virker det ikke som han noengang hadde gjort.)

Tredje gang: Solhjell. Alle gode ting er tre, sier et gammelt ord. Jeg tror på det, foreløpig.


INSTITUTT FOR MUSIKKVITENSKAP, UIO, 50 ÅR

Mitt gamle institutt ved Universitetet i Oslo markerte 6. juni 2008 sitt 50-årsjubileum, med fagseminar på dagtid og fest på kveldstid. Finn Benestad, min gamle lærer, venn og kollega, holdt åpningsforedraget om instituttets historie. Jeg kjente det beveget, 35 år av mitt liv har jeg arbeidet her som lærer og forsker. At Eline Nygaard, nå snart 95 og en av landets fineste klaverpedagoger etter krigen, fikk en ekstra applaus under Finns foredrag, etterfulgt av en spesiell applaus også for Nils Grinde, Reidar Sevaag og Kjell Skyllstad (som alle nå er pluss/minus 80) var for meg en ekstra høydare denne dagen. Instituttet kommer til å legge ut en link med blant annet mange bilder (jeg skal hente den inn her når linken kommer). Jan Ling, prof. emeritus fra Musikvetenskap i Göteborg, mente av Institutt for musikkvitenskap, UiO,i dag er det sterkeste musikkvitenskapelige miljøet i Norden. Jeg tror faktisk at han har rett. Den store bokutstillingen i foajeen i Helge Enghs hus sa for øvrig noe om nettopp dette, på sitt vis.

På kvelden var det altså fest i Fabrikken ved Blå nede ved Akerselva, med drikke, mat og musikk i mengder. Her var mange kjente og kjære ansikter, studenter fra lenge siden og studenter fra ikke så lenge siden. Det ble mange smil, mange klemmer, mange samtaler. Da jeg ble bedt om "å si noe fra scenen" valgte jeg dette perspektivet: "Hvordan hadde det seg at vi begynte å studerere nettopp musikk? Hva var den avgjørende impulsen, husker du den? Et korps du spilte ii? En spesiell korkonsert du var med på, en turné ? En musiker eller sanger som ble ditt forbilde, du var fan, hadde en plakat på veggen? Klangen i et instrument? En låt du aldri glemmer? En konsert akkurat dengang da ...?

Og så leste jeg fra boka mi "Vi er de tusener. Norske musikkhistorier", om mitt første møte med Olavsguttene og Mozarts Rekviem da jeg var ti. Og mens "Rex Tremendae" tordnet utover salen (lydmannen hadde den regien) var vi nok mange som kjente hvor viktig og berikende musikk kan være i et menneskeliv.


ER DET NOE GÆRN'T?

Jeg fikk en telefon her om dagen: "Jeg har kjøpt den nye lydboka di. Sterke saker. Men det første lydsporet, det med den blinde ungen og "Trollmors vuggesang". Der var det en del sus. Er det en feil på mitt eksemplar?" Nei da, det er en del av opptakskvaliteten, det. Ekthet. For dette er et autentisk amatøropptak, ikke et opptak i et lydstudio. Det er suset som gjør susen! Skjønner?" "Storartet. Skjønner!"


EISLER OG BRECHT

Jeg blir glad når Anne Lise Berntsens siste CD med sanger av Eisler og Brecht får så god mottakelse i radio (Nin Krohn, min gamle student; skrev selv om Weill og Brecht engang i tiden og roste den), aviser og med stappfull sal i Litteraturhuset der hun hadde konsert. Rått, sant, brennende og viktig.

Og jeg finner fram den boka jeg jobbet med gjeoom hele 1970-tallet og som kom ut i 1984: "Musikk og samfunn. Hanns Eislers musikk i lys av livet og skrifter, Schönberg og Brecht." Den drepte for øvrig Solum forlag, boka ble sendt på Mammut-salg nesten før trykksverten var tørr. Da jeg startet opp med Eilser/Brecht-boka, visste nesten ingen her i Norge hvem Eisler var, og plater fantes ikke for salg. Er politikk og kulturnå på vei tilbake? Er det vår tids Gaia-bevissthet, økotenkning, ja akutte debatt om klodens overlevelse som på ny setter musikk og politikk på dagsorden ?


MY WAY. OM FORTELLINGENS PLASS OG FUNKSJON I MINE BØKER

28. mai 2008 foreleleste jeg på Fortellerfestivalen 2008 her i Oslo. Da tok jeg for meg fortellingens framvekst og funksjon i mine bøker, vekslingen mellom skjønnlitterær og faglitterær skrivemåte, fortelling i forhold til forskning, emosjon i forhold til kognisjon oa. Klikker du deg inn på "blogg" på denne hjemmsiden mi for året 2008, kan du lese mer om dette.

Nå vokser det også fram tenkning og teori om faglitterærer skriving. Til høsten utgir forfatteren Merete Morken Andersen (spm underviser i faglitterær skriving) en stpr bok om dette, der også jeg og mine bøker er med. Og her om dagen fikk jeg en mail om det samme, felttet opptar åpnebart også unge mennesker:

Hei Bjørkvold, og takk for at du tok deg tid til en prat!
Jeg tar altså en master i faglitterær skriving på Høgskolen i Vestfold og har Merete Morken Andersen som veileder, sammen med Ommund Vareberg, stipendiat og design er Merete Berg Toregg. I den forbindelse tar jeg et 15 stp. kurs i det å lage et nettmagasin og mitt spørsmål var jo om jeg kunne bruke en teks fra boken Skilpaddens sang.
Takker for din velvilje og faglige innspill. STEMMER.no skal lanseres på en faglitterær konferanse 06.06.08 i Tønsberg, og du skal få tilsendt linken til siden.
Vennlig hilsen, Inga Gullhav, redaktør, Kristin Eriksen og Tonje Berg-Dawson er redaksjonsmedlemmer.
 
gullhav@diakonhjemmet.no


TAKK FRA DANMARK

Kære Jon-Roar.

Tak for foredrag i Odense i Danmark og for lydbogen med Onkel Oskar. Jeg har læst historien højt mange gange på kurser jeg har holdt for pædagoger og pædagogstuderende, og jeg er ganske enig i dine tonefald og betoninger! Det er en meget rørende og tankevækkende historie.

Og så vil jeg gerne sige dig tak for den store inspiration og viden du har givet mig gennem bøgerne "Det musiske menneske" og "Skildpaddens sang". Disse to bøger samt Peter Bastians "Ind i musikken" og Frede V. Nielsens "Almen musikdidaktik" giver tilsammen en rigtig god inspirationsplatform for mig. Tak for det!

Hav det godt!

De bedste hilsner
Lone.


FILMEN PÅ HEBRAISK

I går (24.4.08) fikk jeg følgende e-mail fra Israel:

Dear Professor Bjorkvold,
I hope you remember me. I wrote to you last year asking permission to use your film in my lectures. As I told you, I had planned to  make it shorter and translate it into Hebrew. I am pleased to tell you ...the Hebrew translation is excellent and I have made a disc of about 24 minutes. Although a year or so has passed I haven't shown it all that much because I am not giving lectures on a steady basis, but no matter where I have gone I have been asked where they can purchase this translated version of your film. I have given them your name and told them about the book. I haven't distributed this film and will not do so without your permission.
I would like your input, ideas, suggestions...I would like to sell this translated edition (I'll be happy to send you a copy) I'm sure that it won't be sold in huge amounts but if I attend and lecture at a convention for physical education, for example, it would be good to be able to sell the disc. At the beginning when I was asked I hesitated thinking, hey, I don't want everyone to have this film, but am realizing that this is not fair to you, and is not really beneficial to me in the long run. I have, as I mentioned referred them to you and also your credentials and name plus those of your colleague are in the text of the film. However, I am sure that the Hebrew version is of far more interest to the people here in Israel.  
Do you have any more films or books. I have your book and could advertize it on the cover of your film with any other information you'd like.
Anyways, these are ideas and I promise you that I will not do anything until I hear from you, as I have done in the past.
Thanks, so much,
Sandy Kessler
9722 5344222
Moshav Ramar Raziel
Tsfon Yehuda 90974
Israel

MEN: Selv om filmen i store deler bæres oppe av meg og ideer fra mine bøker, er det altså slik at fotografene sikret seg selve royalty-rettighetene. Derfor: Jeg henviser Sandy Kessler her selvsagt videre til Aslak Aarhus (mannen bak Ole Bull-filmen).


BREMANGER KOMMUNE — DET VAR DA DET OG ITTE NÅ

Terra-skandalen har rammet mange norske kommuner, i nord og i vest. Hundretalls millioner har gått tapt i ville børsspekulasjoner. Subprime lån og City Bank er betente stikkord. Nå rammes hverdagslivet i kommunene, med en innsparing, eller snarere en nødsparing som rammer også barn, barnehage og skole. Bremanger kommune er bare en av mange Terra-rammede kommuner dagens Norge.

Engang var det annerledes. Jeg finner fram et avisutklipp fra Firdaposten jeg tilsendt fra noen år tilbake. Utklippet er fra 5. januarr 2002. Det viser et bilde av et ektepar med et nyfødt barn på armen og Barnas egen sangbok i hånda. Teksten lyder som følger:

Sjarmoffensiv i Bremanger: Alle nyfødde får songbok

Den vesle familien var torsdag invitert til helsestasjonen på Hauge for å motta ei songbok i gåve frå Bremanger kommune. Helsesøster Ingjerd Stoveland Hauge har nemleg fått det hyggelege oppdraget å dele ut songbøker til alle nyfødde i kommunen, som ein del av det tverrfaglege samarbeidsprosjektet "Song for livet" som kultursjef Claus Røynesdal har teke initiativ til. Skule- og barnehagesjefen, musikkskulerektor, helsesøster, biblioteksjef og logoped er også med i prosjektet.

I prosjektet har vi som hovudmål å auke bruken av song som den grunnleggande kommunikasjon med barn. Vi vil bygge opp interessa som ein reiskap for kulturell, sosial og emeosjonell utvikling. Helsesøster skal bli ein spydspiss i kulturformidlinga til dei aller minste. Kvart nyfødd barn skal få Jon-Roar Bjørkvolds si "Barnas egen sangbok" i gåve fra kommunen, og boka skal brukast aktivt på dei månadlege barselsgruppene på helsestasjonane i kommunen, fortel kultursjef Claus Røynesdal. Han har stor tro på dette prosjektet og snakkar gjerne varmt og lenge om kor mykje den spontane barnesongen har å seie for språkutvikling, læring og leik og kultur. Og i stadig trongare økonomiske tider er songbok ei rimeleg investering for å setje songen på dagsorden, meiner kultursjefen.

"Med song byggjer vi kulturkommunen Bremenager," var helsinga frå ordførar Einar Kjerpeseth i den første songboka som torsdag vart utdelt i ytre Bremanger... Helsesøster Ingjerd Stoveland Hauge er overtydd om at det er viktig å ta vare på songen. Ho vil bruke songboka flittig på helsestasjonen, der også musikkskulerektor Norvall Klungresæter vil delta på songstundene.

Og jeg tenker: Kanskje nå, mer enn noensinne, er musiske visjoner viktige for Bremanger kommune!

—————————————————————————————————————

BARNAS EGEN SANGBOK LEVER STADIG VIDERE!

Barnas egen sangbok ble Cappelens bestselger høsten 1979. Den toppet alle salgslister i svære bokannonser før jul det året: "Nå 30.000!" Det var en sann svir. Her hadde jeg laget en sangbok basert på forskning om sang og barnekultur som to år senere resulterte i en doktoravhandling ("Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål"). I et samlet grep: Folk flest fikk sitt og Akademia filkk sitt. Budskapet var det samme: Sang er viktig for livsutvikling.

Barnesangbøker har sin egen dynamikk, de lever sitt eget liv. Hva du elsket som barn, henter du inn når du selv får barn. Generasjoner knyttes sammen med sangfellesskap som nøkkel: tradering. Ikke vet jeg hva mine forfedre gjorde før 1870. Men "Blåmann, Blåmann bukken min" kan jeg (Vinje døde i 1870). "Margrethe Munthe", "Mads Berg", "Syng med oss!" (den blå med gule ansikter utenpå), disse årgangssangbøkene har preget hundetusener og formet norsk kultur. Ja, faktisk, de har maktet det Harald Hårfagre aldri helt greidde: Å samle Norge.Ikke rart at jeg ble glad da jeg i dag, 21. apil 2008, fikk følgende brev fra Cappelen Damm AS:

Kjære Jon-Roar Bjørkvold.

Det er oss en glede å meddele at Barnas egen sangbok nå blir tyrkket i nytt opplag. Det syttende opplaget er på 5000 eksemplarer.

Med vennlig hilsen

Merethe Alm, redaksjonssekretær

Jeg ringte Merethe Alm og spurte: "Hva er det totale opplaget på sangboka nå?" "133.000 ekisemplarer," var svaret. Tenker man seg at mange samler seg rundt samme sangbok — eksempelvis rundt et familiekjøkkenbord eller i en barnehage — ja, så kan dette tallet ganges opp med en høy faktor, skal vi si 5 eller 10? Tenker vi så at ei sangbok tas fram gang på gang på gang på gang, ja da begynner man å ane hva ei sangbok rommer av kulturbygging og fellesskapbygging i et land. De elskes i stykker så permene revner. I mitt forsker- og formidlingsliv går en uavbrudt linje fra denne sangboka til Det Musiske Menneske — heller ikke den uten betydelig slagkraft — hører med å anføre her. Med glede

___________________________________________________________________________

BRASIL KALLER

To brasilianere stod helt sentralt da jeg skrev Det Musiske Menneske:

Helder Camara, poet, radikal politiker og erkebiskop. Hans dikt "Camaras bønn" (fra samlingen "Tusen grunner til å leve") er selve mottodiktet i bokas skolekapittel, der jeg kritisk går løs på skolens kunnskaps- og menneskesyn sett i forhold til barnekulturens innebygde musiske verdier:

 

Vær barmhjerit herre.

Vis en særlig omorg

for de mennesker som er så logiske,

praktiske, realistiske

at de forarges

når noen kan tro

at det finnes en liten blå hest.

Den blå hesten slo så gjennom som undringssymbol på boka forside med Franz Marcs "Blå hest". I dag har jeg blå hester i et eget vindu i huset mitt, gaver jeg har fått fra fjern og nær, faktisk fra mange verdensdeler. At det i Sverige finnes Blå Hest- kulturhus både i Malmö og Skjellefteå gjør godt å tenke på.

Camara var frigjøringsteolog, med sterk solidaritet med de fattige og undertrykte. Herfra går det for meg en klar linje til den andre brasilianeren som har inspirert meg:

Paulo Freire som var hva jeg vil kalle en "frigjøringspedagog". Hans bok "De undertryktes pedagogikk" (Peadogy of the Oppressed) har spilt en avgjørende rolle for min tenkning. Freire tok for seg analfabetkulturene i Brasil, deres muntlige sang- /fortellerkraft og spontane vitalitet sett i forhold til en skole med undertrykkende vestlig forankring. Mitt utgangpunkt var sang i en spontan barnekultur som i møtet med en voksensentrert, skole her i Europa undertrykkes — og må frigjøres. Freire og jeg var begge "visiting professors" ved US Irvine, California, i 1986. Og det var avtalt at jeg skulle besøke ham i Sao Paulo våren 1987. Men så mistet han sin kone, brøt sammen, og et møte mellom oss i Brasil ble aldri noe av.

Men i dag, 22.4.2009, kommer det en e-post fra Sao Paulo som gleder:

Dear J.R. Bjorkvold,

I live in Brazil and I haven´t find a way to by your book "The Muse within" as well your wonderfull documentary made in Africa.

I am a profound admired of your unique work.

Would you please send me a way to buy your book?

All the best,

yours sincerely,

Ana Thomaz
Alexander Technique Teacher
São Paulo
Brazil

Jeg skrev tilbake til Ana Thoma, lovte henne "The Muse Within" og filmen i portugisisk oversettelse (bare den norske versjonen kan bestilles direkte fra Norsk Filminsitutt i Oslo) og fortalte om mitt forhold til Helder Camara og Paulo Freire. Et par dager sener fikk jeg følgende svar:

Dear Jon-Roar

You can´t imagine how worderfull was to receive your e-mail.
I have been reading all the books from Paulo Freire, my phd is about education - the body in the learning process.

Now I will look after Helder Camara´s work, which so far I know a litlle.

When I saw your film it opened lot´s of doors for me, than I looked for others works of yours and saw that book, which is fine if it is in English.

I would be very happy to organize a way for you to come to Brasil to work here.
If it is a possibility please let me know how would be the best way for you. When would you be able to come, for how long, what kind of work would you like to develop here. Then I will do my best to organize the better way to have here.

My adreess is:
Ana Thomaz
Rua Muniz de Sousa, 517
São Paulo - SP
cep: 01534-000
Brasil

Please send me a way to pay the book and the film.

Thank you very much for your attention.

I am looking forward to keeping in touch with you.

All the best
Ana


 
  ____________________________________________________________________________

DEN SERBISKE UTAVEN AV "DET MUSISKE MENNESKE" HAR FÅTT FOLK TIL NORGE! http://www.iporsgrunn.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20080402/NYHETER/804020327/1002

Føler seg hjemme (Publisert: 02.04.2008 06:00) Tekst: Kristin Berge

Presentasjon av boka "Det musiske mennesket" fikk store konsekvenser for barnevernsstudentene Jelena Golubovic (23) og Vladimir Puhalac (27).

- Forfatteren Jon-Roar Bjørkvold presenterte boka for oss da den ble oversatt til serbisk, og det ble på en måte vårt første møte med Norge, minnes de to studentene som flyttet til Norge høsten 2006.
- Først bodde vi i Bø, der var vi med på et introduksjonskurs og lærte norsk, deretter startet vi på flerkulturelt barnevern, forteller Vladimir. De to vennene er uforskammet gode i norsk etter halvannet år i Norge, og de har funnet seg godt til rette i Porsgrunn.
"Det musiske mennesket" er ikke hele grunnen til at de, pluss kameraten Cedomir Popadic som er bosatt i Bø, havnet i Norge.
- Men det var kanskje den som satte oss på ideen, mener Jelena.
Tanken på Norge førte dem inn på ideen om å søke på stipendet "Quota-programmet" som gir studenter fra utviklingsland økonomisk mulighet til å ta en grad i Norge.
At valget falt på studiet flerkulturelt barnevern, er ikke tilfeldig.
- Vi hadde studert musikk, språk og pedagogikk og oppdaget at barn med sosiale vansker mestret vanskelige situasjoner bedre i kontakt med sang og musikk, forklarer Vladimir. De føler begge de har truffet det rette studie, selv om ikke alt er like bra.
- Slik er det jo alltid, dessuten hadde jeg skyhøye forventninger, sier Jelena.

Skryter av medstudenter

Begge de serbiske studentene liker den norske måten å være student på.
- Her har vi kanskje tre timers timeplan og fri til å disponere resten av dagen selv. Jeg synes norske studenter er disiplinerte og har gode arbeidsvaner, skryter Jelena og tviler på om strikte program med ti timers dager, slik hun kan oppleve i hjemlandet, er bedre.
- Studentlivet her er uvilsomt mer levbart, repliserer Vladimir.
Begge har flere års studier bak seg, før de startet på flerkulturelt barnevern i ved Høgskolen i Telemarks avdeling i Porsgrunn.
Jelena har nesten fullført en bachelor, mens Vladimir har fem års studier i Serbia og England bak seg.

Dirigent i operakoret

Musikk og sang er viktig for de to studentene fra Beograd. Begge er engasjert profesjonelt - Jelena som dirigent for Skien operakor, Vladimir som organist i Herøya kirke.
- Operaoppsetningen "Fævlane veit" var mitt første møte med kunstermiljøet i Porsgrunn - masse trivlige mennesker og en morsom utfordring, skryter dirigenten.
Vladimir har følt seg veldig etterspurt i Norge, da det ble kjent at han var kapabel til å være organist.
- Ja da, jeg var veldig populær både i Bø og Sauherad og nå i Porsgrunn, sier han blidt, men legger til at jobbene har vært mer enn å spille til messe på søndager.

Viktig å høre til

- Jeg er religiøs, så det er fint å være engasjert i et miljø som er viktig for meg, forteller han.
Da studentene kom til Bø var nettopp miljøet veldig viktig.
- Vi ble fort kjent med folk - både ungdommer og studentpresten i Bø og Porsgrunn som er helt topp, skryter de, men ønsker å legge til:
- Vi har også venner som ikke er kristne, det er det å høre til i et miljø som er viktig, presiserer de. Begge to synes alt ligger til rette for å uvikle seg musikalsk i Norge.
- Dere har øvingslokaler, instrument og steder å framføre, men nordmenn ser det ikke helt selv. Vi ser masse muligheter som ikke blir brukt, sier Jelena. Vladmir er i gang med en forestilling med et par andre studenter og med Jelena som sanger.
- Eneste hinderet i Norge er at folk ikke er så impulsive, og at alt er veldig byråkratisk, sier Vladimir. Han trives så godt at han faktisk tenker på Porsgrunn som hjemme.
- Når jeg er her føler jeg at Beograd er hjemme, men når jeg kommer hjem til Beograd føles det som om Porsgrunn er hjemme.


JOIK I STUA!

Rett fra Odense (se blogg) og flytoget plukket jeg opp Paul Winter på veien hjem (om Paul Winter, se rett nedenfor: "En berømt amerikaner kommer ti Oslo for å treffe meg"). Paul Winter har gjennom årene arrangert Solstice-konserter, dvs. solsnukonserter i New Yorks største kirke, både ved midtsommer og ved vintersolverv. Her deltar musikere på tvers av kulturer: "Music unites!" Nå var han på jakt etter en joiker fra Nordkalotten. Med støtte fra gode hjelpere, Ola Graff i Tromsø (med doktorgrad på joik) og Tellef Kvifte (leder ved avdeling for Norsk folkemusikksamling ved UiO) hadde jeg fått tak i Annti Aillos Gaup. Han kom rett fra teaterforstilling på Det Norske teater med den samiske teatergruppa si. Litt av en kveld for Eva og meg med Grammy-amerikaneren Paul og joikeren Aillos ved middagsbordet:

Paul, Jon-Roar og Aillos

Joik i stua!

Nå ser det ut til at Aillos skal joike i New York i desember. Og jeg ser ikke bort fra at Eva og jeg kommer til å befinne oss i den kirken den dagen sola snur i 2008 — mens Aillos joiker og Paul spiller...

Jeg har gjennom mitt liv gang på gang vært utsatt for de merkeligste sammenfall, hva Jung kalte synkronisiteter. Hør bare hvordan jeg fikk tak i Aillos: Jeg ringte Tellef Kvifte, på jakt etter en joiker. : "Ring Aillo!" sa han, Aillos er en veldig bra joiker." Jeg fikk mobilnummeret til Aillos og ringte ham umiddelbart. Han tok telefonen — ett minutt før han entret flyet på Evenes – på vei til Oslo! Tre timer senere møtte jeg så Aillos i Oslo. og fortalte han om Paul Winter og hans planer om en solsnukonsert i desember i New York. "Paul kommer for øvrig til Oslo på lørdag, han vil treffe meg.". "Nå på lørdag?!" Aillos himlet med øyene, "men da er jeg tilbake i Oslo med teatergruppa mi, vi skal ha forsteillinger torsdag, fredag og lørdag. På søndag reiser jeg hjem til Kautokeino". "Hva!?" Vi kjente begge at nakkehårene reise seg. "Men da kommer du hjem til meg på lørdag kveld. Så får du møte Paul. Han leter etter en god joiker. Jeg inviterer til middag!" sa jeg."Og jeg inviterer deg og kona di til forestillingen vår på torsdag til uka!" returnerte Aillos.

Dagen etter annonserte så NRK P2 ukas artist i kommende ute. Hvem ? Jo: Annti Aillos Gaup. Trippel tilfeldighet eller trippel synkronisityet, et "det var so laga" et "ment to be"!


EN HYGGELIG HILSEN FRA NEW ZEALAND

Like før påske fikk jeg en veldig hyggelig — og lang — telefon fra New Zealand — fulgt opp av denne mailen:

Dear Jon-roar Bjorkvold
well it is a wonderful small world in moments like this. I can look on the web and find your number and be talking to you like you were next door.
I have been showing your film, When the Moment Sings for over 10 years to my student and clients. It has been a source of great inspiration to many.
My name is Sol Petersen. My grandfather was from Copenhagen and I grew up between Europe and Canada. I trained as a Physical Education teacher with a major in Psychology. I went on to become a TaiJi teacher, Psychotherapiest and a movement coach and practitioner of many modalities - Structural Integration, Cranio-Sacral therapy as well as Aquatic Rehabilitation. As a teacher of many movement approaches it is clear that any movement teacher  must first of all experience their own embodiment. Your film in this respect has been invaluable.
I have shown it to groups over 50 times and I can honestly say that I can still enjoy it . So congratulations and thank you.
For my students and clients and others Ito be able to see it I would like to put your film on my web site... www.theradiantbody.com..please <http://www.theradiantbody.com..please>  have a look - the site is new but will have a major resouces section concerning the body and aliveness. After our conversation and your feeling that your colleagues will approve me to put it on the site we will go ahead with the process of video web conversion etc and await your approval before putting it on the site.
Please do send your book- I am happy to pay for it...perhaps on my next trip to copenhagen i will bring the money to you directly! or i can send it . I will attach a poem i wrote after working with the artists fro cirque du soleil and another article...thanks again   sol

EN BERØMT AMERIKANER KOMMER NÅ TIL OSLO FOR Å TREFFE MEG

Som saksofonist har han vunnet internasjonale jazzpriser. Hans jazz-sekstett spilte i The White House for Kennedy. Han har jobbet med berømtheter i et spenn fra Peter Seger til den verdenskjente russiske opprørspoeten Jevgenij Jevtushenko. Han har vært (og er) et ledende navn innen World Music, og har selvsagt utgitt et x-antall plater. Han har seks Grammy Awards. Når planlegger han en vintersolvervkonsert på tvers av kulturer i New Yorks største kirke 21. desember i år. I denne sammenheng reiser han nå kloden rundt. 29. mars stopper han i Oslo, han vil altså treffe meg. Brevet sitt til meg avslutter han slik:

I am now re-reading "The Muse Within" ("Det musiske menneske"), with great pleaure. Since I found it in 2003, it has been on the shelf with my most prized "bibles", which include the works of Joseph Campbell, Charles Ives, Pete Seger, Henry David Thoreau, and Peter Matthiessen. I am exited with the posssiblity that we might connect this year,

With great thanks again for your work,

Sincerely

Paul Winter


DOBBELTSIDEOPPSLAG I VÅRT LAND, 11. MARS 2008

Jeg har jo nettopp sendt ut en pressemelding til flere aviser (se nedenfor). Ogå så kommer det en første og momentan tilbakemelding fra avisen Vårt Land over mesteparten av en dobbeltside, med stort bilde, signert Marianne Lystrup. Endog med en "teaser" på førstesiden. Klart sånt gleder. Marianne Lystrup gjennomgår flere av lydsporene, med en særlig vekt på "Noctunre" som hun kaller "en knusende dom over vårt velferdssamfunns eldreomsorg". Hun trekker også fram sande spor som det med Vladimir Vysotskij, "Fiin gammel" med Marlene Dietrich på min stamkafe Schrøder. og sporet om hvordan sang redder liv ("Sang i storm"). Og ikke minst: Hun setter denne lydboka mi inn i mitt livslange virke som forsker, forfatter og formidler av det musiske i mennesker. "Han observerer og beskriver så det er en fryd", skriver Marianne Lystrup.

Her en anmeldesen, hentet fra Google:

Musisk Bjørkvold på CD
Hva bærer gjennom storm og sykehjem, i kveldens uro og når livet syder? Spør Jon-Roar Bjørkvold!
Av Marianne Lystrup Publisert 11.03.2008 - 06:01 Oppdatert 11.03.2008 - 09:40

Utallige mennesker har sittet ved denne professorens føtter og kjent seg oppbygget og inspirert av det han har formidlet.

Nå har han samlet sin musiske livserfaring på lydboka Foten trår, hjertet slår.

En pluss en ikke to. – Hos det musiske menneske er én pluss én aldri akkurat to. Det blir alltid en uro tilbake, det musiske komma. Det er uroen og gjennombruddskraften i dette musiske komma som sprenger skjemaregningens lukkede kvadratur. Det er dette musiske komma som får musikk til å svinge i menneskesinnet med en så ukontrollerbar slagkraft at selv mektige samfunn må skjelve, sier Jon-Roar Bjørkvold.

Så forteller han om Vladimir Vysotskij, protestsangeren som «farget kveldshimmelen blodrød i Sovjetsamveldet på 1960- og 70-tallet.» Han som drakk seg til døde, skrev seg til døde, sang seg til døde. Og holdt liv i millioner. Han ga dem stemme og håp. Bandasjer, sa folk. «Vysotskijs sanger forbinder våre blødende hjerter», sa de. Og Bjørkvold kommenterer: «Det handler om barnsligheten som kraftdestillat hos det voksne, skapende menneske». Og så får vi høre et skrapete opptak av den rå visesangeren. Han formidler et budskap i lignelsen om <I>Ulvejakten<$>, slik millioner av russere har lyttet til ham i årtier, på elendige, illegale kassettkopier, lysår unna hi-fi-dyrkelse og skjønnsangens bel canto.

Gripende. Det er gripende å høre Jon-Roar Bjørkvold fortelle. Han har vært en ettertraktet foredragsholder siden 1970-tallet.

Denne utgivelsen gir oss mulighet til nærmest å oppleve et foredrag av Bjørkvold hjemme i vår egen stue! Med de muligheter for tenkepauser og repetisjoner man måtte ønske. Folk som har vært til stede der han øser av sine musiske krefter, vil ofte gå rundt med en sterk opplevelse, men når man tenker etter og vil gjenfortelle, er det mye som mangler i minnet. For Bjørkvold er et vær på scenen – et heftig vær som på Vestlandet, der det skifter fort mellom kraftige stormkast og mild bris i eventyrlig vakker solnedgang. Med ei skjør lita blåklokke stående og vippe midt i synsfeltet.

Slik er Bjørkvolds perspektiv, det rommer det bitteminste i øyeblikket og det sveiper hele den vide livshorisonten.

Reddet. Gripende er historien Sang i storm som Bjørkvold henter ut av prologen til Det musiske menneske. Han forteller om hvordan datteren hans reddet dem en gang han hadde tatt med henne og lillebroren ut på sjøen i en 22 fots båt, under et vær som var alt for røft for farkosten og skipperen. «Jeg kjente hvordan kontrollen var i ferd med å svikte inni meg og sprenge meg i salte filler» bekjenner Bjørkvold. Da løfter en forsiktig sang seg fra jenta på 12: «Jeg heter Januar, og jeg er svært til kar, og kommer jeg så må du ikke gå med nesa bar¿» En i utgangspunktet lystig Prøysenvise ble livlina de trengte for å hale situasjonen i land. Og nok en gang ble Bjørkvolds påstand bekreftet: «Unger synger ikke for å treffe tersen, men for å treffe livet.»

På CD-en hører vi naturkreftene både i form av uvær og jentesang. Fortellingen gjør inntrykk. «I sin ubendige uttrykkskraft er denne jenta og sangen hennes i slekt med noe i oss alle, på tvers av landegrenser og kulturer, fra gryende fosterliv til seineste alderdom¿» skriver Bjørkvold.

Dette er bare to av de mange strandhoggene han gjør fra sitt seilas på livets hav. Lydboka rommer tre plater, og gullklumper fra tre av bøkene hans, utstyrt med svært varierte lydkulisser og musikkeksempler. Som for eksempel når han stikker innom kneipa Schrøder og forteller en episode om en av stamgjestene som var hensunken innerst i kroken. Ingen skulle tro at han var mentalt til stede. Men det er Bjørkvold! Han observerer og beskriver så det er en fryd. Vi hører Marlène Dietrich i et sprakete gammelt opptak. «Ich bin von Kopf bis Fuss auf Liebe eingestellt¿».

Et av de sterkeste inntrykkene er kanskje «Nocturne», der Bjørkvold forteller om en gang han besøkte sin onkel Leif på sykehjemmet. Det er en knusende dom over vårt velferdssamfunns eldreomsorg. Han beskriver det som «gledesløs armod fra gulv til tak, en alderdomsghetto uten nåde i seg, tross betjeningssmil og grønne planter på bordene.» Og midt i dette, en kvinne som uler så det gjaller i veggene. Personalet fortviler: «Vi har prøvd alt mulig -ergoterapi, aktivisering, kurvfletting og bingo, men hun nekter. Vet du hva hun sa? Ikke plag meg med tull!»

Så oppdager Bjørkvold et piano, og ting begynner å skje. Onkel Leif ber ham spille noe av Evert Taube, og han setter i gang med Nocturne. Han spilte så onkelen skulle fornemme både fullmåneskinn og havspeil, her nede i dødens stappfulle venteværelse. Da stoppet ulet. Det vil si, det stoppet ikke, det forvandlet seg til sang. Og ikke hvilken som helst sang: Bel Canto. Der satt en kvinne på full fart fra sanseløs til sansene. Hun sang, med kunstnerisk skolert stolthet. Fra hensunken fraværende til rank lysvåken.

Ul og sang. Denne beretningen inkluderer både ulet og sangen, framført av Randi Eriksen og Kåre Ørnung. De vet hva dette dreier seg om. De reiser selv rundt på eldresentre og sykehjem og beriker med musikk.

– Musikk kan utløse det mirakuløse! Sang er det første vi møter og det siste vi mister. Livstråden, så å si, sier Jon-Roar Bjørkvold.

 


VG-LISTA!

Var det opp til meg, burde Foten trår, hjertet slår toppa VG- lista saman med ei gruppering andre artistar/ band som får skamfullt for lite merksemd. Vekk med alt søppel der form utgjer det meste og innhald er pinleg fråverande!!

PS:    Det var på Lærarskulen på Stord (1989?) eg "møtte" deg for fyrste gong. Då du ei tid etterpå returnerte til øya, sneik eg meg med tilsette ved Aker Stord for å få med meg meir. (Trur eg "skofta" ein time eller to frå min eigentlege "agenda")

Long live the red rubber ball.....     og andre viktige stimuli

mvh Rune


EN LYTTER SIER SITT!

Hei Jon -Roar!  Jeg har nå i tre dager nytt dine tre CD'er - for en lykke at jeg traff deg (skulle bare ønske at jeg hadde truffet deg tidligere i mitt liv!) hver CD var en opplevelse, Åpningen og slutten med det deilige barne pludderet og latteren   vidunderlig - så mange gripende fortellinger, jeg måtte felle tårer rett som det var. Ronny verstingen som sang,  Jorunn i barnehagen, fenomenal russisk pianist, og nostalgi med Olavsguttene. Jeg var forelsket i Ragnar Ulfung og da de sang i Trefoldighetskirken var jeg alltid tidlig ute og satt mitt på første rad på balkong, når han foldet hendene og sang O Heilage natt, var det noe av Bizet også, tenk det har jeg glemt men det var stort.Min far sang " Sølvet" han hadde flott stemme men det ble aldri noe., Jeg sang for Schtereny som lovet meg en fremtid som sangerinne, men hadde ikke mot til å satse. Livet er fullt av uoppfylte drømmer , men nå tenker jeg kanskje jeg unngikk store skuffelser, jeg gråt for Inger også.  Takk, takk.  Jeg prøver å komme Tirsdag 11.mars. Alt godt  ønskes deg og dine. (ja Catarin (?) i Roma også en av mine yndlingssanger. Hilsen Karin.

 


PRESSEMELDING: "FOTEN TRÅR, HJERTET SLÅR: "MUSIKK — MENNESKER – MENING"

På mandag (3.3.) fikk jeg endelig av gårde en pressemelding til en del av landets aviser, med trippel-CDen vedlagt, selvfølgelig. På kvelden var jeg invitert til Nobels fredsinstitutt, i anledning "Music Freedom Day". Store arstister stod fram med sin sang, de hadde satt liv og frihet på spill i sine hjemland. De bekreftet på kraftfullt vis hvor viktig musikk er i menneskeliv og samfunnsliv, ikke bare som trøst og lindring, men også som motstand, kritikk og opprør. På et vis bekrefte alle disse sangerneen kjerne i denne lybokutgivelsen min. Og sånn sett, altåslett ingen dårlig dag å slippe denne pressemeldingen på: Musiv Freedom Day. Selve pressemeldingen lyder slik:

PRESSEMELDING:
Jon-Roar Bjørkvold: Foten trår, hjertet slår (ny lydbok, trippel CD)

SPØR IGJEN!

Hva handler denne nye lydboken din egentlig om, hva er den røde tråden? spurte en journalist sist fredag, vi møttes i et selskap. Her er jo tilsynelatende alt, fortsatte han, både Mozart og rap, Bach og Taube, Armstrong og Sjostakovitsj?

Spør igjen!

Spør igjen?

Ja, spør igjen. Det er ansatsen til hele denne utgivelse,  en provokasjon i tiden, signert Rolf Jacobsen:

Tallrekken ler av oss
og vil forklare alt.
Den har kjever av jern og tenner
som det klirrer i.

Vi spør og vi spør
og tallene svarer
men ikke om fiolinene
eller om lykken mellom to armer.
Da hoster det på skjermen:
— uklart spørsmål.
Spør igjen.

— Skjønner. Men tekstene finnes jo allerede fra før i bøkene dine. Hva er forskjellen?

— Her er musikken med. Den griper tak  på en måte ord alene ikke makter. Tekster utvides.

— Og så leser du jo selv, ser jeg.

— Ja, jeg setter meg selv i spill, så å si. Faktisk også som musiker og sanger på et par av sporene, det ble ikke autentisk ellers.

— Hvem vil du nå?

— Enhver får lete og erfare om noe treffer og åpner. Men her er provokasjoner nok.

— Som for eksempel?

— Et par forslag:

  • Lytt til ”Nocturne” i lys av til dagens sykehjemsdebatt
  • Lytt til  ”Lean on me” eller ”Fransk åpning” i lys av dagens skoledebatt
  • Lytt til ”Deilig er jorden” eller ”Vi tar 2.stemmen” i forhold til spørsmålet om musikk, formidling og kvalitet
  • Lytt til ”Vladimir Vysotskij” og spør om hva som er vakkert og viktig
  • Lytt til ”Tryllefløyten som forstummet” og se hva som skjer når sang blir fratatt et menneske
  • Lytt til ”Rex Tremendae” og se hva som skjer når et barn møter Mozart
  • Lytt til ”Alzheimer våkner”: Musikk kan utløse det mirakuløse!
  • Oppsummert: Sang er det føste vi møter og det siste vi mister. Livstråden, så å si.

— Hva med ”lykken mellom to armer”?  Rolf Jacobsens dikt snur jo et blikk på verden!

— Det var faktisk ”Onkel Oskar og gullbryllupsvalsen” som satt meg i gang med dette. Hans grep rundt hennes rompeballer, hennes hender rundt hans lute nakke i en sugende dans.... Og ønsker du flere sporvalg, så bare   — ”Spør igjen!”


LANSERING ER INGEN ENKEL SAK

Jeg har aldri vært sky på vegne av saker jeg brenner for. Da har jeg stått opp og fram, ofte og gjerne, med intervjuer i presse, i radio og fjernsyn, med bøker og med forelesninger land og strand rundt, hjemme og ute (se eksempelvis bloggen min!). Men å lansere "meg selv", det er verre. Da blir jeg sky og sjenert. Som nå: Jeg har altså laget en lydbok, en trippel CD, der jeg har lest inn tekster fra de tre siste bøkene mine og satt inn den musikken som disse tekstene dreier seg om (se forsiden på denne hjemmesiden). For meg har det vært kjempesterkt, tekstene flammet opp med musikken, på et vis. Jeg kjente at jeg mått egjøre dette, da jeg først kjente heten (det var etter et oppdrag fra NRK). Men nå, hva gjør jeg, hvordan komme videre? Hvordan skal jeg presentere dette for radio/fjernsyn/aviser uten lansere meg selv? Vrient er det, jeg har jo ingen PR-sjef til å ta seg av noe sånt som dette, som forfattere flest. Men noe må jeg snart få ut. dette må jeg jo dele med andre, det er jo hele poenget å åpne rom/dører i andre mennesker, stimulere tanker og krefter. Reise viktige debatter.

For et par uker siden forlot jeg NRK temmelig deppa. Jeg hadde stukket et eksamplar av "Foten, trår, hjertet slår" til fjernsynsjournalisten som intervjuet meg om Moseids teppe. Et par dager senere ringte så Kulturnytt i NRKP2 og ville ha et intervju på direkten, fredag 15. februar tror jeg det var. Jeg hadde møtt journalisten tidligere, Birger Kolsrud Jåsund var mannen som intervjuet meg da jeg gikk av som professor — en sak som jo skapte veldig røre. Men dette gikk ikke bra. Anslaget i musikk fra den første CDen var ultrakort og helt på siden av dette lydsporets kjerne — Bolstad-valsen og gullbryllupparets sugende dans. Allerede da var løpet kjørt, kjente jeg, skuffelsen gikk ett ned i magen. Spørsmålene svingte kke og fjernet seg etter hvert fra denne lydboka mi til mer perifrere spørsmål rundt mitt virke, mine bøker osv.

Jeg pleier å forlate et NRK-studio løftet og glad. Så ikke denne gangen, dessverre.

PS. Nå går jeg rundt å lurer på intro/overskrift på en pressemelding som snart må sendes rundt. Kanskje det blir "musiske provokasjoner"? Vi får se....

 

MOSEIDS TEPPE TIL OPERAEN — ET NYTT FORSØK

Like før jul 2007 gjorde et jeg et nytt framstøt for å få Torvald Moseids makeløse teppe "De fire årstider" opp i den nye operaens i Bjørvika. Jeg skrev et brev til kulturministeren:

Jon-Roar Bjørkvold
Kristianiasvingen 32
0782, Oslo
Tel. 22 14 87 49 / 9 22 44 77 5
e-post: jrb@freidig.no

Oslo 5. desember 2007
Statsråd Trond Giske
Kultur- og kirkedepartementet
”MOSEIDS TEPPE TIL OPERAEN”

”Moseids teppe til operaen” var tittelen på en kronikk jeg skrev, trykket i Aftenposten 9. juli 2006. Den følger her vedlagt i manusform under tittelen ”Syngende hender”.
Torvald Moseids ”De fire årstider” , tuftet på norsk folkekunst, rager i europeisk billedkunst.

  • Formatet er enestående
  • Kvaliteten er enestående
  • Musikkgjenklangen er åpenbar ( fra Vivaldi — Tsjaikovskij)
  • Og selve fortellingen om dette teppet — fra kunsteren Torvald Moseid til krigshelten og samfunnsbyggeren Kristian Ottesen — er makeløs. Den vil gripe mange.

Din forgjenger som kulturstatsråd, Åse Kleveland, er en av de titusener som ble så betatt av Moseids kunst, at hun tok initiativ til at de to siste av hans tre tepper, Draumkvedet og Orfeus og Evridike, ble permanent sikret. (Draumkvedet henger nå i en egen sal hos Telenor på Fornebu.)
”De fire årstider” ble hjemløst etter Universitetsforlagets konkurs. Nå må Moseids første teppe sikres et varig og verdig hjem, det rager for høyt i norsk og internasjonal kunsthistorie til å skulle stuves vekk. Den nye operaens foajé er stedet — ogs til operaens jubel. For dette teppet vil garantert kunne bli en publikumsmagnet av dimensjoner. Altså: en vinn-vinn situasjon om et grep nå festes og politisk gjennomføres. Ja, kanskje endog en trippel vinnsituasjon – der også en rød-grønn regjering vil kunne høste ære, med  utvilsom applaus i den norske offentlighet. Du er kjent som en handlekraftig og ubyråkratisk statsråd, med et hjerte i kulturen. Les den vedlagte kronikken, kjenn på dimensjonene, skjær gjennom og gå til handling!
Jeg har, til orientering, vært i kontakt med så vel de nye eierne av teppet (Aschehoug/Gyldendal) som direktøren ved Setesdalsmuseet og enken etter Kristian Ottesen: De er alle henrykte over denne idéen. Økonomien i denne saken tror jeg ikke bør by på de helt store problemer. Jeg ser for meg en mulig framforhandlet avtale der teppet deponeres utstilt i operaens foajé (plass må kunne finnes og krav til skjerming må kunne løses), og der eierne krediteres med et behørig skilt (som jo tilfelle eksempelvis er gjort med bruk av billedkunst ved den norske ambassaden i Berlin oa.). Moseid selv og hans kone er nå begge døde, uten etterlatte barn.

Med vennlig hilsen

Jon-Roar Bjørkvold

Gjenpart: Operasjef Bjørn Simensen og Rikskonsert-direktør Åse Kleveland

.......................................................................................................................................................

Jeg la ved kronikken min i Aftenposten fra 2006, her med opprinnelig tittel, "Syngende hender":

Jon-Roar Bjørkvold:

SYNGENDE HENDER (trykket som kronikk i Aftenposten  9.7.2006)


Torvald Moseid (1917-2000) var en fåmælt mann. Men hendene sang. Med dem skapte han det største teppet i det 20. århundres Europa — ”De fire årstider”. Det er en brodert frise 62 meter lang og 58 cm høy. Millioner av plantefargede sting snor seg i bilder gjennom naturens pulserende rytme der mennesker tar del, fra gryende vår i grønt til iskald vinter i blått. Dette var musikk for Torvald Moseid, musikk med nål. Han delte sitt liv med Ingebjørg og hennes musikk, hans kone var en aktet klaverpedagog. Torvald Moseids ”De fire årstider” tåler sammenligning med Middelalderens monumentale mesterverk —  Bayeux-teppet — mener mange.
Allerede 12 år gammel bestemte han seg for å bli billedkunster, det sa han selv. Olje, ull, tre, stein, bronse, glass — ulike materialer hadde en forlokkende dragning på ham, ventet på musisk form, så å si. Hans altertavler og glassmosaikk rager høyt i norsk kirkekunst.
            Mens han selv ennå var gutt, lærte han broderikunsten av en eldre søster. Men først i 1961, 44 år gammel, kjente han seg klar til å ta nålen fatt. Her var ingen oppdragsgiver som kunne stille økonomisk garanti med deadline og mulig heder. Det var naturens urkrefter som tente et musisk begjær som skulle vokse seg over alle grenser stort. 16 års arbeid, fra tidlig morgen til sen kveld.  Hvert eneste sting ble improvisert fram til en bevegelse i et bilde i en scene i en årstid.  Bare hans kone og nære venner visste hva han holdt på med, ellers ingen. Teppet vokste meter for meter. Ingen ytre plan, prosessen selv var bestemmende for form og format. ”Mister du ikke oversikten, Torvald?” kunne vi spørre. Torvald svarte knapt, hans indre bredbåndsblikk var større enn noe lerret. Årene gikk, Torvald rundet 50, nærmet seg 60, han var blitt en grånet, godt voksen mann. ”Hvor skal teppet henge? Har noen plass nok til noe så svært”? undret vi og tvilte stille i kor: ”Ville Torvald selv noen gang få oppleve å se dette teppet sitt ferdig stilt ut på en vegg?” Men Torvald var ikke skapt for tvil, nålen bare fortsatte å danse sine sting, år for år, som en jazzimprovisasjon uten ende. ”Blir du ikke sliten, Torvald?” spurte jeg engang, ”får du ikke muskelplager, stive skuldre... ?” ”Nåla er alltid på vei oppover når jeg slutter dagen,” sa Torvald, ”jeg bare fortsetter bevegelsen neste morgen. Det er hemmeligheten.” ”Hemmeligheten”? undret jeg.  ”Så mange år, så ufattelige mange sting  — uten å stivne. Bare flyt, flyt, flyt .....”
            I 1977 møtte faktisk offentligheten dette teppet. ”De fire årstider” ble stilt ut i Kunstindustrimuseet i Oslo — og ble en sensasjon. Folk gikk mann av huse, køene var så lange som skulle det ha dreid seg om en rockekonsert på Valle Hovin. Utstillingen ble forlenget første med noen dager, så med uker. Fåmælte Torvald var en lykkelig mann akkurat da. 16 år i skapende ensomhet —  og så dette!
            Historien kunne ha endt lykkelig her, med stor applaus og teppefall. Men historien fikk en fortsettelse, den var i sitt slag og format like storslagen.
            Kristian Ottosen — han døde nettopp — var ingen fåmælt mann. I skrift, tale og handling var han med på å bygge Norge etter siste krig. Han var mannen som i bindsterke verk satte ord på norske skjebner i tysk fangeskap under 2. verdenskrig, — han hadde selv sittet i konsentrasjonsleire, de verste. Han var mannen som ledet Studentsamskipnaden i Oslo i en menneskealder, og fikk avgjørende innflytelse på formingen av høyere norsk utdanningspolitikk (Ottosen-komiteen).
Og han var en av de mange som stod i kø i 1977 for å oppleve Torvald Moseids ”De fire årstider”. Kanskje var det fordi han hadde opplevd krigens heslighet at han fattet betydningen av skjønnhet. For Kristian Ottosen ble så dypt grepet av dette teppet og dets historie at han på uhørt vis brøt med byråkratiets takt og tone og gikk til aksjon. Teppet måtte ikke ned og vekk, det måtte opp og fram! Løsningen var, jeg vil tro, den meste uortodokse i Norges hovedstads historie. Hør bare: Nettopp på denne tiden stod Kristian Ottosen i spissen for å få reist et nytt bygg på Tøyen til Universitetsforlaget. ”Jeg må utvide — ny toppetasje!” sa Kristian Ottosen nå, han ringte byplansjefen i Oslo kommune. ”Hva?” sa byplansjefen, ” med dette bygget har du allerede sprengt reguleringsplanen for området”. ”Gå og se Torvald Moseids teppe!” beordret Ottosen, ”så fatter du selv hva jeg dette dreier seg om. Jeg trenger plass til permanent utstilling av Moseids teppe!”  Byplansjefen så teppet, fattet og sa ja!”
Med dette ja-et i lomma gikk så den ikke fåmælte Kristian Ottosen til den fåmælte Torvald Moseid. Sogning møtte setesdøl. ”Jeg har plass til teppe ditt om litt, sa Ottosen, han tok et ja for gitt og fortsatte, bulldosermykt:

— Men hva skal jeg by deg for teppet ditt? spurte sogning. Det overstiger jo alt!

— Tanken var ikke nettopp å bli rik, svarte setesdøl.

— Er du fornøyd med lektorlønn så lenge du lever? spurte sogning.

— I min slekt lever vi lenge, sa setesdøl.

—  Dør du likevel før kona di, skal hun beholde teppelønn livet ut, svarte sogningen Kristian Ottosen.

Og slik ble det protokollert i Studentsamskipnadens annaler. En etasje ble påplusset det nye Universitetsforlagets bygg på Tøyen. Der ble teppet satt opp langs fire vegger for fire årstider —  et rundskue bak glass, fint avbalansert med hensyn til både lys og luftfuktighet: Torvald Moseids galleri. Ottosen fikk endog satt inn et lite flygel, musikk var jo en så viktig del av Torvald Moseids liv. Her ble det holdt konserter, Torvald var selv til stede mange ganger og frydet seg stort med sin Ingebjørg.
Historien kunne ha endt lykkelig også her  — med Moseids teppe trygt tatt vare på i et galleri til glede for kommende generasjoner, post mortem både Moseid og Ottosen. Men slik gikk det ikke. Nye tider slo Universitetsforlaget over ende, bygget ble solgt, forlaget fusjonert. Torvald Moseids galleri ble toppetasjen som hang i lufta. I dag er Utdanningsdirektoratet husets leietager, og teppet er tatt ned fra sitt gamle galleri. I juni 2006 ble det utstilt i Setesdalsmuseet og skal, etter avtale, henge der til 2008.
 Men hva nå? For noen år siden sendte jeg, sammen med Babben Lavik — en av Torvald og Ingebjørg Moseids beste venner — et brev til Kulturdepartementet med følgende forslag: Plasser ”De fire årstider” permanent i vår nye operas foajé. Det har et internasjonalt format, er storslagent vakkert og tidløst universelt, bygget på det beste i norsk billedkunstradisjon Og det har musikkresonans i en opplagt linje fra Vivaldi til Tsjaikovskij.
Vi hørte intet da, det var ennå så langt fram. Nå dreier det seg om måneder før operaen skal åpnes. Derfor dette: Hva skal nå skje med Moseid-teppet? Både nåværende eier, Gyldendal/Aschehoug, og Setesdalsmuseet ser seg om etter en varig plasseringsløsning som er teppet verdig. Torvald Moseids skaperkraft, Kristian Ottosens handlekraft — det sprengte det meste og fikk til det beste. Hent inspirasjon fra disse makeløst dristige, musiske menn: Berik vår nye norske opera i Bjørvika med ”De fire årstider”. Og la fortellingen om teppet følge teppet. I operaens foajé vil dette kunne bli en attraksjonen i attraksjonsbygget. Formatet er grensesprengende. Det vil ryktes. En verden vil bøye seg i beundring og strømme til!

*************************************************************************************

Tre dager senere fikk jeg et for så vidt imøtekommende brev fra Kulturdepartementet, som meddelte at mitt brev var oversendt utsmykningsutvalget for den nye operaen.

Radio og fjernsyn plukket nå saken opp, det ble intervju med meg i Kulturnytt på P2 og ditto på NRK Fjernsynet. Men det hjalp ikke. Svaret fra utsmykningsutvalget 11. januar 2008, lyder in extenso slik, stilet til Kulturdepartementet, med gjenpart til meg):

Det Konglige Kultur- og Kirkedepartement P.O Box 8030 — Dep. 0030, Oslo

Det vises til Departementets brev av 11.12.07 med vedlegg.

Utsmykningsutvalget ble oppmerksom på saken da vi leste kronikken i Aftenposten. Vi tok den straks opp til vurdering. Vi hadde imidlertid på dette tidspunktet utarbeidet vår utsmykningsplan innenfor godkjent budsjett. Denne planen ble behandlet og godkjent av institusjonen "Kunst i offentlige rom" og Styringskomiteen for operabygget.

Forslaget går ut på å plassere teppet i operabyggets foajé. Det er "ingen klasisske vegger" i foajéen til et slikt teppe — og tilnærmet umulig der å finne en hensiktsmessig plass. Plass kan muligens finnes "back of house", men da vil det ikke bli umiddelbart tilgjengelig for publikum, som synes å være et krav. Arealene i "back of house" disponeres nå av Den Norske Opera og Ballett.

Konklusjonen fra utvalgets side er da:

  • At prosjektet ligger utenfor den vedtatte utsmykningsplan
  • Foajéen er slik utformet at et slikt prosjekt er meget vanskelig å tilpasse
  • At vi ikke har avsatt midler til dette prosjektet i vårt budsjett

Vennlig hilsen

Utsmykningsuvalget for nytt operahus i Oslo

Leif T. Løddesøl

......................................................................................................................................................

JRB-kommentar:

Det var "tilnærmet umulig"

  • å lage dette teppet. Det tok Torvald Moseid 16 år, uten oppdragsgiver
  • å få reist en ekstra etasje på Universitetsforlagets bygg, mot alle byråkratiske odds

Nå kan man ikke forvente at Løddesøl har Moseids og Ottosens format. For ham er nok "tilnærmet umulig" i praksis umulig.

Da jeg ble intervjuet av fjernsynet, understreket jeg imidlertid at det viktigste er at "De fire årstider" nå ikke pakkes ned for godt og glemmes. Det har Norge som kulturnasjon rett og slett ikke råd til. Blir det ikke hengt opp i Bjørvika-operaen, hva da med det nye nasjonalmuseet som er lanlagt oppført på Tullinløkka? Da skulle det iallfall være tid nok for å inkorporere er fornem plassering Moseids teppe i planene for dette husets utsmykningsutvalg!


INVITASJON TIL MUSISK SKOLEDEBATT — MED BREV OG RØD-GRØNT NOTAT TIL MAKTA: STATSMINISTER, SKOLEMINISTER OG SVs LEDER. TA DEL!

Min bekymring har ikke vært PISAs svartmaling av norsk skole. Den hviler på et vitenskapelig så sviktende grunnlag at jeg er forundret over at de som har talt den midt i mot (som prof. Svein Sjøberg, og fysikeren Eririk Newth) ikke har fått større spalteplass i mediene. Min bekymring har vært mangel på skolepolitisk kursendring etter regjeringskiftet — og det endog med skolepartiet SV i statsrådsstolen i Utdanningsdepartementet. Min skuffelse ble åpenbart delt av mange: SV gikk drastisk tilbake ved kommunevalget i 2007, og Djupedal ble til slutt skiftet ut.

Jeg har nå skrevet brev til den nye skoelstatsråden Bård Vegar Solhjell, til SVs leder Kristin Halvorsen og til Statsministerens kontor. Brevene har ulik ordlyd, Med det vedlagte 4-siders notatet som fulgte med var det samme. Her er brevet til Statsministerens kontor — samt notatet som fulgte med:

Prof. em. Jon-Roar Bjørkvold
e-post: jrb@freidig.no
22128749/9 22 44 77 5
Oslo 23.1.2008

Statsministerens kontor
”OM SEKS ÅR SKAL NYTTÅRSBARNET BEGYNNE PÅ SKOLEN...”

Det ble lagt merke til: Nyttårsbarnet var selve utgangspunktet for Jens Stoltenbergs nyttårstale. Senere fulgte han opp med en kronikk i Dagbladet (8.1.08) der han leter etter konstruktive skoleinnspill: ”Det sentrale spørsmålet nå er ikke ”hvem har skylden” for manglene i skolen, men ”hvem har løsningen+”. Siden statsministeren selv ber om råd, tilltater jeg meg å sende et notat ikke bare til kunnskapsministeren, men også direkte til Statministerens kontor.

Nøkkelen ligger i barnet, det er skolens læringskilde
Barnets læringskompetanse og læringsvillighet fram til skolealder er makeløs. Her ligger svære ubrukte ressurser som kan utløses om skolen i større grad møter barnet ut fra barnets læringspremisser. En skolepolitisk veteran i Arbeiderpartiet, Reiulf Steen, uttrykket seg slik:

I den inntrykksvare perioden fra de er 0 til seks år vil barna være mottakere av ulike kulturelle og sosiale inntrykk og påvirkninger. Hvordan skal skolen møte dette sprakende mangfold av kunnskaper og ferdigheter, evner og forutsetninger? Dette er kjernen i enhver refleksjon om hvordan vi strukturerer skolesamfunnet, om hvordan vi evaluerer elevene, men fremfor alt om hvordan vi differensierer undervisningen. Det er på denne arenaen at den viktigste kampen mellom reformpolitikk og liberalistisk konservativ skolepolitikk vil stå i årene framover (Aftenposten, 17.12.2004).

Vedlagte notat sier noe om dette, i stikkords form. Innspillene baserer på forskning nedfelt i boka mi  ”Det Musiske Menneske”. Den bygger på forskning om barns kommunikasjon-kompetanser og læringsveier,  nettopp hva Reiulf Steen etterlyser som basisperspektivet i tenkning om skole.
Boka  ble for øvrig av daværende regjeringsrådgiver Kjell Eide i et notat til regjeringen karakterisert
som  ” ... en av de viktigste bøkene om pedagogikk som er kommet ut i Norge” (se kopi av brev til kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell, vedlagt). Tar regjeringen til seg Eides råd og Steens råd – nå?
Statsministeren framhevet i sin nyttårstale viktigheten av at barn lærer å lese, skrive og regne. Ja visst! Men hvordan få det til? Skolen må, dypere enn nå, kjenne til barnets måter å lære på og så ta konsekvensene av dette i skolen. Vi må fatte selve basis i læringskjeden. Lukker barnet døra, lykkes ingen. Med et bilde: Hvis ikke flygelet er finstemt (enn si hvis noen strenger er røket), kan selv ikke verdens beste pianist makte å spille sin Mozart på et godt nok nivå. Med andre ord:  Barnet må stemmes — ikke temmes! — til læring!

Med håp om at dette innspill kan være med på å styrke den søking etter grep og løsninger for norsk skole statsministeren nå så brennende etterlyser.
Vennlig hilsen

 

Jon-Roar Bjørkvold

PS I dette øyeblikk meldes det over radio at lærerutdanninga ved Universitetet i Stavanger fjerner musikk. Det vil være stikk i strid med statsministerens brennende ønske om å styrke skolen  — og barns lese-, skrive- og regnekompetanse. Hvorfor gjør det vedlagte notat, blant annet, rede for.

 

SKOLEPOLTISK NOTAT:

Jon-Roar Bjørkvold:

Barnet har nøkkelen! Rød-grønne innspill i skoledebatten

Statsminister Jens Stoltenberg har utfordret konstruktivt i skoledebatten: ”Det sentrale spørsmålet nå er ikke ”hvem har skylden” for manglene i skolen, men ”hvem har løsningen?” (Dagbladet-kronikk 8.1.2008)

Min forskningsbaserte tese er denne: Løsningen ligger i barnet. For der er nøkkelen.

Alle vet at barns læring fra spedbarnsalder og fram til skolestart er makeløs. Sentrale spørsmål blir derfor: Hvordan og hvorfor lærer barn? Og: Hva kan norsk skole lære av dette? For uansett antall tiltaksmillioner eller antall nye timer i viktkige fag: Barnet har nøkkelen. Lukker barnet, lykkes ingen. Åpner barnet, åpnes nye muligheter. Hva er ressursene — pedagogisk? Og hva blir verdiforankringen — politisk?
Se på nyttårsbarnet, utgangpunktet for statsministerens nyttårstale. Uten ordbok og formell taletrening suger det til seg en hel verden av inntrykk, og det med en bredbånds-kapasitet som stiller verdens datamaskiner i skyggen. Mitt bredbådsabonnement gir meg ca, 480.000 bps. Det er kjapt. Barnets persepsjonsevne, dets bredbåndskapasitet, dreier seg om ca. 11.000.000 bps (Nørretranders 1991: "Merk verden", se også Bjørkvold 1998: "Skilpaddens Sang"). Det er ultrakjapt. Hvordan utløsee barnets bredbåndskapasitet i skole- og læringssammenheng?

Kultur er rammen. Omgitt av stabilitet, trygghet og omsorg, språk som snakkes og sanger som synges skal kulturkoder knekkes, identitet formes, kommunikasjon skjerpes. I løpet av seks måneder har nyttårsspedbarnet allerede valgt vekk tusener av lydmuligheter på vei mot sitt morsmål. Barnets ambisjon er ikke å prestere, men å bli sterkere på å leve. Foreldre og eldre søsken er læringsforbilder, formidlere og kulturbærere. Gjennom dem blir livet førstehånds erobret.
Dette tar så barnet med seg videre ut i verden. Fremdeles: Kultur danner meningsrammen for læring. Fremdeles: Sanger synges, leker lekes, språk og tenkning videreutvikles, nå også med barne(hage)kulturen som kontekst. Fremdeles: Livserobring er både veien og målet.

Styrk barnehagen

  • Begrunnelsen for satsning på barnehageutbygging må primært være barnekulturelt forankret: Tjener det barnets vekst og læring? Er det alltid slik? Hva er optimal alder for barnehagestart? Og for hvem? Men for alle:  I møter med andre barn, det barne(hage)kulturelle fellesskap, lærer barn noe viktig og annet enn hjemme, opplevd og erkjent førstehånds som utvidet virkelighet.
  • Formell, skolsk læring av bokstaver og tall i barnehagene (som nå i Oslo) kan på lengre sikt snarere svekke enn styrke lese-, skrive- og regnekompetanse. (Om hjerneutvikling og barns kreativitet: sml. f.eks. den finske nevrofysiologen Matti Bergströms bok Hjärnans ressurser fra 1990, se særtrykket ”Musisk modernisering”, s. 35-36, for en første innføring). I Finnland, professor Bergströms hjemland, har man, som en konsekvens av dette, beholdt en skolestartalder på syv år. I Norge førte for øvrig ikke innføring av skolestart fra seks år til økt lesekompetanse. Et viktig perspektiv her er også hva Hans Magnus Enzenberger kaller en utvikling av ”sekundær analfabetisme”: Underskrifter og referater kan vi nok lære å mestre, men det å kunne skrive er noe langt mer og kulturelt rikere (sml. Det Musiske Menneske 2007, s. 153-154).

Det er et læringskompetent, ja, læringsbegjærlig barn som møter skolen. Å bygge videre på hva barn kan, deres erfaringsgrunnlag og læringsveier, vil styrke skolen som læringsarena.
I det følgende skisseres forslag til noen grunnleggende grep:

 

Styrk klasse- og klasseromsfellesskapet

  • Stabilitet og identitet, personlig og sosialt, er grunnpilarer i barns læring.
  • Fellesskap etablerer en nødvendig kulturramme for læring.
  • Fleksibel skolestart bør avvikles. Felles skolestart er viktig for etablering av klasseidentitet og flying start for alle.
  • Aldersblanding vil være nytt for de fleste av dagens skoler, men velkjent for barn fra fødselen av. Barn lærer aller best gjennom eldre forbilder, i såkalt sosio-dynamiske læringsprosesser. Forskning viser skoleeffekter av dette: Medelever som læringsressurs har vist seg å være overlegent mye sterkere enn både timetallsøkning, redusert klassestørrelse og bruk av datamaskiner (se Det Musiske Menneske 2007, s. 160-164). Her er det mye å hente.
  • ”Tilpasset opplæring”: Innenfor et aldersblandet klassefellesskap blir tilpasset opplæring ikke et spørsmål om isolert individualisering, men en naturlig funksjon av sosio-kulturell utvikling. ”Ansvar for egen læring?” Ja visst. Men også ansvar for felles læring

 

  • Styrk kulturen
    — Sang, regler, rytmer og lek, grunnelementer i barns oppvekst, besørger den nærhet
    og ikke minst den energi som må til for at læringsprosesser skal bli virksomme med skjerpede sanser: Sml. gresk: aisthetes: en som sanser, oppfatter. Derfor: Lærings-tilkopling gjennom estetikk!
               — Sang og rytmer styrker hjerneutviking og synapseutvikling like fra første levedag.
  • WOW! I en globalt anlagt undersøkelse fra mer enn 60 land har UNESCO nå dokumentert slående læringsvirkninger av musiske læringsformer. Rapporten The WowFactor. Global research compedium on the impact of the arts in education (Anne Bamford, Waxmann Verlag 2006) viser at sang, musikk, dans, teater og billedkunst gjør barn mer aktive, styrker selvfølelse og identitet, fører til mindre skolefravær — og til bedre skoleresultater, også i fag som matematikk og språk. Barn blir sett og verdsatt for hva de i utgangspunktet kan fra før. Verdighet gir ferdighet. Spør Gamlebyen skole i Oslo, med 70% minoritetselever!
  • Jo mer globalisert økonomi, jo viktigere blir nasjonal kulturell identitet og musisk felleskapsforankring. Look to England: Her er det satt i gang et nasjonal kulturprogram med sang som nøkkel:  ”Sing Up”. Jeg siterer fra Google: ”Sing Up” is the Music Manifesto’s National Singing Programme. It is a programme to make sure that singing is at the heart of every primary schoolchild’s life. We believe that singing has the power to change lives and help to build stronger communities.”
  • Norge har mange ressurser, fortløpende tilgjengelig. Tenk helhetlig, skolen er landets viktigste kulturinstitusjon:
    1. ”Hele Norge synger”-prosjektet, Åse Klevelands flaggskip som ny Rikskonsert-direktør, ble startet opp høsten 2007 og skal vare fram til 2010. Giske og Kleveland stod skulder ved skulder i Dagsrevyen i høst under lanseringen. Kulturministere før og nå — forén eder med skolen!
    2. Enda tettere kopling mellom kulturskolene og skoler på alle trinn.. Positivt skolemiljøs ”Kor’ artig”-prosjekt fikk nasjonal betydning. Allerede i 1965 (i Strategi for sosialisme) lanserte for øvrig Einar Førde tanken om  ”... at alle skoler får sitt sangkor”. Følg det videre opp!
    3. Knytt den kulturelle skolesekken enda tettere til skolens hverdag etter kultursekkbesøkene. Evaluering viser at skoler ønsker seg det.
    4. Integrer spillkompetansen i skolekorpsene, en enestående norsk ressurs, enda mer i skolehverdagen.
    5. Ta pubertet, identitetsbrytninger og kulturuttrykk på alvor: Gjeninnfør musikk, kunst & håndverk på ungdomstrinnet.
    6. Knytt fremmedspråkopplæring til musikk og rytmer, det er jo i samlede kulturuttrykk at språk lever og grammatikk og syntaks gir mening: fransk med Piaf, italiensk med Pavarotti, tysk med Weill, engelsk med rap ...
    7. Knytt helt tilsvarende også samfunnsfag til musikk, moter, film og teater. Ta bare 1960-tallet som eksempel, med Cuba-krise, månelanding, Vietnam-krig, hippiebevegelse, kvinnefrigjøring, atomprotester, peace and love — med The Beatles, Bob Dylan, Pete Seeger, The Doors, Jimi Hendrix, Janis Joplin ....The Age og Aquarius ...Blowin’ in the wind ...

Styrk faglig rettferdighet

  • Skolen skal ikke bare være de teoristerkes skole.
  • Elever rommer i sum all verdens evner og ferdigheter. Ta deres allsidighet inn som skoleressurs. Større faglig mangfold vil berike hele storsamfunnet, det trengs.
  • Oppgradering av praktisk, teknisk og musisk kompetanse gjennom hele skole-løpet vil kunne gi viktige uttellinger:
    1. Med dagens sterkt teoretisk/akademisk orienterte skole øker sosiale forskjeller. Med større likeverd mellom ånd og hånd, tanke og kropp vil meritokratieffekten dempes: En utvidet kunnskapsforvaltning i skolen vil på sikt bidra til å utjevne sosiale forskjeller i voksensamfunnet.
    2. Med større vekt også på praktiske fag vil skolen maskuliniseres og flere menn vil søke læreryrket.
    3. Med større fagbredde vil både teoretikere og praktikere i større grad få sitt — med færre skoletapere og mindre skolefrafall som konsekvens, ikke minst blant gutter.
    4. Overgangen fra 12-åring skolegang til studier på høyskoler og universiteter vil faglig kunne bedres. I dag starter eksempelvis for mange studenter for faglig svakt — fra matematikk til tysk.

Styrk læreren

  • Som tilfellet er med foreldre: Lærerne er barns læringsforbilder, formidlere og kulturbærere, bare i andre tonearter og nye rytmer. Og som i familien: Nærhet og trygghet mellom lærere og elever er avgjørende for bærekraft.
  • En sliten og demotivert lærer er en svekket lærer. Overskuddslæreren er elevens rett og skolens plikt.
  • Læreren må fristilles fra byråkratisk skrive- og rapporteringsarbeid.
  • Læreren: ”Ingens herre, ingens trell”. Dagens demokratiunderskudd i skolen svekker fellesskapet som læringsbasis (se særtrykket ”Musisk modernisering”).
  • En styrket lærer vil foretrekke skolen framfor AFP. I dag slutter altfor mange lærere endog lenge før AFP-alder. Lærerne trengs i skolen, ikke på pensjonist-benken.
  • Lærerfellesskap er viktig. Prestasjonsbasert lønnsdifferensiering splitter.
  • Lærerens profesjon som respekteres:
    1. Læreren skal være kunnskapsformidler, ikke ekstern familieterapeut.
    2. Bare lærersertifiserte skal være lærere. I dag er det utenkelig, ja, straffbart å kjøre bil uten bestått kjøreprøve (selv det å ha glemt førerkortet hjemme blir strengt påtalt ved kontroll). Men det er i dag slett ikke utenkelig, enn si straffbart å undervise barn uten bestått lærerprøve. Denne amatørismen i yrket svekker lærerrollen som profesjon i offentlighetens øyne, og også rekruttering til lærerstudiet. Det blir liksom mindre seriøst å skulle bli lærer enn lege. Her må skolemyndigheter stramme inn. Den lærermanko som da akutt vil komme til syne, vil i neste omgang tjene lærer-rekruttering og læreryrket.
    3. Skoler må være lærerstyrt, ikke foreldrestyrt.
    4. Lærerrådet må gjeninnføres som beslutningsdyktig organ. Det har med en lærers verdighet på egen arbeidsplass å gjøre. En lærer uten verdighet mister grep.

Stryk lærerutdanningen

  • Om lærernes lærere: Det må faglig kreves at de som utdanner lærere selv kjenner
         yrket førstehånds. Egen lærererfaring må være et kompetansekrav, like selvsagt     
         som at en rørleggerlæring undervises av en rørleggermester.
  • Mye kan gjøres innenfor nåværende 4-årige utdanningsramme:
    1. Styrking av fagkompetanse knyttet til mye større vekt på praksis enn tilfellet er i dag.
    2. Styrking av formidlingskompetanse; musisk kreativitetstrening, viktig for alle fag på alle trinn.
    3. Skjerpede opptakskrav til:
      1. faglig akademisk nivå
      2. kreativ kompetanse, det er  nært knyttet egen formidlingsevne
      3. Praksisbakgrunn: Til veterinærstudiet kreves minimum et halvt års dokumentert praksis med dyr før opptak. Arbeid med barn må da minst være like viktig som arbeid med dyr. Derfor: Det bør kreves minium et halvt års praksiserfaring med barn før opptak (f. eks. arbeid som assistenter i SFO). Dette vil være en første og viktig utsiling av kommende lærerstudenter. De må vite om de virkelig liker å arbeid med barn — før de gir seg lærerstudiet i vold.
    4. Styrk øvingslærerne, gi dém bedre vilkår som veiledere for lærerstudenter i praksisperiodene.

Styrk rektorrollen

  • Rektor skal være pedagogisk leder og nytenkende inspirator, ikke økonomidirketør med kronisk bekymring for bunnlinja.
  • Rektor må primært tilhøre lærerne og elevene-grasrota og ikke arbeidsgiver-øvrigheta (pre Hernes).  Dette er viktig for reetablering av demokratiske beslutningsprosesser i skolen. Beslutningsansvar stimulerer egen fagtenkning.
  • I et gjeninnført, beslutningsdyktig lærerråd (se ovenfor) blir rektor et solidarisk medlem av lærerkollegiet, som lærerrådets naturlige leder.

Estetikk og kreativtet tilhører alle fag

Alle fag rommer en mulig skjønnhetsside — det dristige og vakre – som barns og unges naturlige ansporing til læringsglede: blikket for elegansen i tallenes tale, for naturfagenes økologiske mønstre, for tysk språks møte med Schumann, for fransk språks møte med Piaf, for engelsk språks lek med rap. Musikk, dans, teater — Musenes egne kunster — er dessuten de åpne løsningers fag. De gjør at barn kan få mulighet til å beholde undringens "mulighetsbriller" på gjennom hele skoleløpet, styrke den enkeltes mot til å våge en løsning der det på tvers av fag og fagtrinn ikke alltid er snakk om riktig svar, me snarere om en sterk, ja, vakker løsning.Der svaret ikke tilhører fasiten, men meg...Faktisk like essiensielt for å kunne skrive som for å kunne synge— som alles elevers rett og landets skolepoltiske plikt. An die Freude!

”Solidaritet og kunnskap” må være en rød-grønn skolevisjon, non plus ultra!

..........................................................................................................................................................

Et par uker senere (7. februar 2008) fikk jeg svar fra Statsministerens kontor:

Takk for brevet fra deg der du har synspunkter på innholdet i skolen. Det er mange som har skrevet til statsministeren etter hans nyttårstale, og dette er innspill som vi tar med oss i det videre arbeidet med å styrke kvaliteten i opplæringen.

Regjeringen tar på alvor de internasjonale undersøkelsene som viser at norsk skole på viktige områder får for dårlige resultater. Dette vil vi gjøre noe med. Vi vet at det er behov for å styrke lærerutdanningen og få mer fokus på opplæring i lesing, skriving og regning. Nå ser vi også på andre tiltak for å forbedre kvaliteten i skolen.

Det var interesant å lese ditt notat "Barnet har nøkkelen. Røld-grønne innspill i skoledeebatten."

Med hilsen

Rita Skjærvik (e.f.) statssekretær.

 

Samme dag som jeg skrev til Statsministerens kontor skrev jeg også til skoleminister Solhjell og til Kristin Halvorsen — hun som i egenskap av SVs leder frontet skole foran stortingsvalget i 2005 - og som skapte enorme forventninger foran det valget som var med på å føre til et rød-grønt regjeringsskifte. Brevet til Kristin Halvorsen (med samme notat vedlagt) formulerte jeg slik:

Jon-Roar Bjørkvold
jrb@freidig.no
tel: 22 14 87 49

Oslo 26.1.2008
SV-leder Kristin Halvorsen
DET GJELDER NORSK SKOLE , SV OG DEN RØD-GRØNNE REGJERINGA

Kjære Kristin H.
jeg skriver til deg fordi du er SVs leder. Fram til siste stortingsvalg frontet du viktigheten av rød-grønne skolereformer. De kom aldri, til skuffelse for titusener som higet etter forandringer. Nå, kjenner veldig mange, må disse forandringene komme

  • om SV igjen skal bli et parti med tosifret oppslutning blant velgerne
  • om den rød-grønne regjering skal beholde sitt flertall også etter 2009

Jeg har de siste årene har møtt lærere over hele Norge, invitert av Utdannings-forbundet både nasjonalt og regionalt. Underveis fikk jeg et lite vers fra en grunnskolelærer, det forteller i sin
enkelhet veldig mye:

En grunnskolelærer med stress
står i regler og skjema til knes.
Hva er det som skjer?
Det er knapt no’n som ler ...
vi bli’kke no’  bra med sånt press!

Fram til siste stortingsvalg ble jeg, som du vet, invitert som bidragsyter på flere av SVs skolepolitiske konferanser. Etter valget har jeg intet verken hørt eller sett fra SV. Nå skriver jeg for å prøve å bidra i beste, konstruktive rød-grønne forstand. Jeg sender deg et notat, som også går til Solhjell og Stoltenberg. Måtte dere lese, låne høre — og noe av dette gjøre!
I morgen reiser jeg til Belgia, invitert som keynote speaker av det flamske  utdanningsdepartement. De ber om råd — med musiske fortegn. Hva med Norge?
I dette notatet finnes det også perspektiver som vil kunne interessere deg som finansminister. Det finnes ingen snarveier til læring. Lykkes ikke barnet, lykkes ingen, uansett antall nye millioner, uansett hvor mange nye timer i 5. klasse.
Å utløse skapende krefter og livsmot i mennesker — så avgjørende i skolen — etterspørres langt utover skole og utdanning. Her finnes sammenhenger, på tvers av departementer. Sender deg derfor også kopi av en tilbakemelding jeg fikk etter en forelesning på Clarion hotell, Gardermoen 18. januar i år . Her var det attføringsbedriftene i Norge som inviterte. Regnestykket fra direktøren er spennende! La meg kalle det: ”Musisk verdiskaping”.
2008 er Wergeland-år. Han skrev: ”Du i ditt hjerte før i din panne finne det sanne”.  Det gir en nøkkel til

  • barns læring
  • lærernes formidling
  • en rød-grønn regjering — med hjertet til venstre!

 

Alt godt fra

Jon-Roar Bj.

Kristin H. har svart , men IKKE. Solhjell, som fikk dette brevet som musisk utfordring:

Prof. em. Jon-Roar Bjørkvold
Tel. 22 14 87 49, 9 22 44 77 5
e-post: freidig.no                                                                                    Oslo 15.1 — 2008

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell
BARNET HAR NØKKELEN — RØD-GRØNNE INNSPILL I SKOLEDEBATTEN

  • Du har invitert til idédugnad i skoledebatten. Derfor sender jeg deg nå dette.
  • SV inviterte meg flere ganger før siste stortingsvalg til sine utdannings-politiske konferanser. De ba om innspill. Derfor sender jeg deg nå dette.
  • SV fikk en smell ved siste kommunevalg. Vi er mange som blør. Regjeringen må få fram en klar, rød-grønn utdanningspolitikk. Derfor sender jeg deg nå dette.

Det handler om tre ting:

Et fire siders notat med konkrete og konstruktive forslag: ”Barnet har nøkkelen — Musiske innspill i skoledebatten”. Dette notatet sendes også til Statsminsterens kontor og til SV-leder Kristin Halvorsen.

Særtrykket ”Musisk modernisering — Et kritisk blikk på målstyring makt og utdanningspolitikk”. Dette særtrykket målbærer en uro grensende til fortvilelse i Utdannings-Norge før siste stortingsvalget  og samtidig et håp om nye rød-grønne vinder: ”Ut med Clemet og hernesisme — inn med SVs utdanningspolitikk!”. I dette særtrykket finnes både besk kritikk — og konstruktive motspill.

Boka Det musiske menneske (8. utgave 2007). Det er med basis i barnets ressurser jeg fremfor alt har bidratt som forsker. Jeg tillater meg å gjengi et avsnitt fra forordet til Det Musiske Menneske (8. utgave 2007). Det handler om et notat av ekspedisjonssjef Kjell Eide, daværende regjerings rådgiver i utdanningspolitiske spørsmål:

Boka handler om langt mer enn pedagogikk, men er etter mitt skjønn samtidig en av de viktigste bøker om pedagogikk som er kommet ut i Norge. Han (Bjørkvold) gir en sterk argumentasjon for at skolen i større grad må argumentere for barn som et hele, og for at ikke minst kunnskapstilegnelsen i skolen er fundamentalt avhengig av et slikt pedagogisk helhetsperspektiv, hvor følelser, sanselighet og kroppslighet får sin naturlige plass i samspill med den kognitive utvikling. Bare på den måten har vi mulighet for å redusere gapet mellom det menneskelige potensialet som er til stede hos det enkelte menneske og vår evne til å gjøre bruk av dette potensialet.

Det siste året har jeg i ekstensiv grad forelest for Utdanningsforbundet, nasjonalt og regionalt. Tusener har jeg møtt. Det jeg nå oversender representerer mange.
Jeg vet at du drukner i arbeid og innspill, og at du må sile. Derfor: Ta ett skritt om gangen. Les det fire siders notatet først og kjenn etter om noe i det vibrerer. All verdens lykke til!

Jon-Roar Bjørkvold

 

NB Kapitlet "Musisk modernisering — Et kristisk blikk på målstyring, makt og utdanningspoiltikk" vil om kort tid i sin helhet bli lagt ut på denne hjemmesiden min som pdf.fil

 

 


"SKUMMELT STERKE SAKER!"

Nå i 2008 skal jeg lansere en ny utgivelse, lydboka Foten trår, hjertet slår. Musikk, mennesker, mening. Jeg tror den kan berøre mange.

Slik var en første reaksjon fra en kollega, jeg hadde sendt ham denne nye lydboka mi:

"Sterke saker! Etter å ha hørt "Nocturne" måtte jeg bare slå av. Hørt alle fra nr. 1, grått mange ganger, ledd høyt for meg selv og kjent gåsehuden reise seg. Det er skummelt sterke saker — liv som lever!"

Les mer om lydboka


"DU ER JO ET SAMFUNNSØKONOMISK PROSJEKT!"

18. januar 2008 foreleset jeg på Clarion hotell på Gardemoen for et par hundre mennesker (se bloggen mii9. I ettter kant fikk jeg følgende tilbakemelding fra NHO-direktør Johan-Martin Leikvoll, leder for Attføringsbedriftene i Norge. Han anla et økonomisk perspektiv på denne ettermiddagen med meg. Den var tankevekkende:

Hei.  

Forfatteren Dag Solstad har holdt noen foredrag om (den  skjønnlitterære) romanen og hvor en av hans hovedpåstander om den gode roman  er omtrent slik:

"Kjennetegnet ved den gode roman er at den rett og slett ikke  kan gjenfortelles." Og det var vel slik en av mine folk hadde det når  han skulle fortelle hvor bra de tre timene sammen med deg på fredag hadde  vært.

Språkløshetens og den gode romans dilemma! Både du og  forsamlingen hadde nok fått stryk om vi skulle opp i gjenfortelling slik som  vi husker øvelsen og eksamene med de engelske og tyske gjenfortellingene fra  realskolen og gymnaset. Men så var vel negasjonen til tyske gjenfortellinger  poenget i miniformat med de tre timene.

Latteren satt  løst og tårene kom jo også. Om det ikke blir attføring a la Billie Holliday  i samspillet med trompeteren som går ut over instrumentets grenser, har du i  alle fall gitt inspirasjon og læring som gir en kraft i det videre arbeidet  overfor "de gode hjelperne". Hver eneste dag skal disse bidra til at  personer i attføringsprosessen ser det som er friskt og uutnyttet i seg selv  - ikke bare "sykdom, skade eller lyte" som det heter i folketrygdspråket. Du  så jo selv at du traff som en kule!

Uten et snev av  ironi i forhold til måling av prestasjon med meningsløse tallstørrelser: La  meg komme med noen samfunnsøkonomiske og individualøkomiske  beregninger.

Det var 200  hjelpere som hørte på deg. Av disse var 170 reelle medspillere anslagsvis og  forsiktig beregnet. Hver av disse har til enhver tid 10 personer som de skal  hjelpe tilbake til arbeid. I løpet av et år har hver av de ca. 20 personer  som de veileder. Dette er personer på attføring med psykiske lidelser,  rusvansker og det som verre er. .Mange unge og har aldri hatt et stabilt  arbeidsforhold bak seg. Sett at 100 av disse som følge av  ditt innlegg og veilederens egen bearbeiding etterpå fikk  en hver til å tro så mye på seg selv at de traff livsnerven til  vedkommende. (I parantes bemerket bidrar de gode hjelpere til at mange får  arbeid, men jeg tror jo at du ga dem et løft som førte til at litt flere  kommer videre). Sett videre at disse 100 som foredragsfellesskapet og  etterbearbeiding bidro til jobb holder seg i arbeid i 5 år: Vet du hva det  betyr for samfunnsøkonomien?

  • En samfunnsøkonomisk  besparelse på 100 millioner over 5 år i følge departementets  tall.  
  • Og personene selv vil  øke sin livsinntekt med 500.000 kroner over 5 år.

Så det går jo an å beregne litt i  den gode saks tjeneste også. Så enten det er intendert eller ikke fra din  side: Du er jo et samfunnsøkomisk prosjekt!

Med gode  hilsener fra næringslivets høyborg - NHO.

MVH  

Johan


BLINDEBUKK I NRK

Fredag 25.1.08 var det på kvelden en 2 1/2 times sending i NRK P2, der dirigenten Terje Boye Hansen, NRK-journalist Nina Krohn (min gamle student) og jeg skulle "krone" den beste innnspillingen av Verdis Rekviem, ut fra seks innspillinger der vi på forhånd ikke kjente navn på utøverne (derav "blindebukk"). Praktfull musikk. Lytt til "Dies Irae",. det er Guds knyttenevne med utslag 9 på Richters skala! Eller la deg bevege at "Lacrimosa, dies illae", med en melodiøsitet så indelig vakker at selv steinskulpturene i Frognerparken ville beveges til tårer. I b-moll. Anbefales på det varmeste. Og morro var det å sitte i studio, lytte og diskutere. Enige var vi slett ikke alltid. Det er en del av musikkens mangetydige og musisk mangfoldige vesen.

 

   
Freidig Forlag, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag. ORG NR 995928310.
Webdesign ved