Forord etter 15 musiske år

Det Musiske Menneske ble første gang utgitt i 1989. Det har vært en reise uten sidestykke i mitt liv. Underlig nok, på et vis, når jeg ser tilbake. For bokas budskap var slett ikke i takt med 1990-tallets "ironiske generasjon" og dens rådende tidsånd. En av mine studenter, Hanne Toreskås Asheim, uttrykte seg slik, hun så seg kritisk rundt blant sine jevnaldrende: "Den egentlige meningen glipper oss ut av hendene. Jeg har sett og blitt skremt av en tendens: den "tomme" ironien. Tanken har fått meg til å skjelve: Har vi i min generasjon satt vår sang i gåseøyne?"

Det Musiske Menneske setter ikke sang i gåseøyne, men i kursiv. Boka trosset sånn sett tidsånden og utløste i løpet av 1990-tallet en makeløs resonans, nasjonalt og internasjonalt. Det Musiske Mennekse finnes nå på ni språk. Den er utgitt i store land utenfor Norden som Japan, Kina, Russland og USA. Nå venter Serbia.

I Norden har Det Musiske Menneske fått klassikerstatus, og har preget tanker om oppvekst, skole og kultur i både Norge, Danmark og Sverige.

I Norge er "musisk" ikke lenger et ord bare for Akademia, det er også brakt inn som begrep i den allmenne kulturdebatten. Nå, i 2005, har barnehagefolket talt: I en votering er Det Musiske Menneske kåret som en av 10 bøker i "århundrets fagbokhylle". I Danmark nedsatte regjeringen et "musisk udvalg" som formulerte "10 bud for fremtidens skole" med impulser fra Det Musiske Menneske i dansk versjon. I Sverige er "musiska ämnen" etter hvert blitt innført på flere høgskoler og universiteter. "Den blå hesten" - bokas undringssymbol i forsidebilde og tekst - har tilsvarende vist seg å slå rot. Både i Malmö og Skellefteå er det opprettet kulturhus for barn og unge som nå bærer navnet "Blå hästen".

Intet av dette var selvfølgelig i nærheten av hva jeg kunne se for meg i 1989. Men ekspedisjonssjef Kjell Eide så noe, det var hans profesjon. Eide var i 1989 regjeringens spesialrådgiver på utdanningspolitiske spørsmål og skrev et notat til sin regjering (senere publisert som anmeldelse), der han konkluderte slik:

Boka handler om langt mer enn pedagogikk, men er etter mitt skjønn samtidig en av de viktigste bøker om pedagogikk som er kommet ut i Norge. Han [Bjørkvold] gir en sterk argumentasjon for at skolen i større grad må argumentere barn som et hele, og for at ikke minst kunnskapstilegnelsen i skolen er fundamentalt avhengig av et slikt pedagogisk helhetsperspektiv, hvor følelser, sanselighet og kroppslighet får sin naturlige plass i samspillet med den kognitive utvikling. Bare på den måten har vi mulighet for å redusere gapet mellom det menneskelige potensialet som er til stede hos det enkelte menneske, og vår evne til å gjøre bruk av dette potensialet.

Og Kjell Eide syntes åpenbart ikke at det var nok at regjeringens utdanningsansvarlige bare leste hans notat - han ville at det politiske nivå skulle sette seg inn i bokas tanker, førstehånds:

Det er sjelden jeg anbefaler at en bok bør leses. Jeg vet ikke om Bjørkvolds bok gjør leseren klokere, hvis da ikke større forståelse er en vesentlig basis for klokskap. Men den burde kunne gjøre noen lesere mer menneskelige.

Bokas 15-årige resepsjonshistorie bekrefter i høy grad hva Eide den gang så og sa. Det Musiske Menneske har trukket til seg skolefolk på alle nivåer, men også mennesker med profesjoner lang utenfor utdanningssektoren. La meg, som en konkretisering av bredde - faglig og politisk - trekke fram første halvår 2004 som eksempel på hvem det er som etterspør forelesninger med utgangspunkt i Det Musiske Menneske:

Kulturtorget i Akershus 2004, Jernbaneverket/ledersamling, Norske Populærartister (NOPA), Operasangerforbundet, Filosofisk polikninikk (Bergen), Norsk nettverk for Downs syndrom, St. Olavs hospital (Trondheim), Glemmen videregående skole (Fredrikstad), Den norske klubben i Alicante (Spania), Halden videregående skole (Risum), Södertälje kommun, Høgskolen i Oslo - avdeling for allmennlærerutdanning, Widerøe/ledersamling, Sosialistisk Venstrepartis skolekonferanse, Norsk-finsk kulturfonds jubileumsseminar, Den sosialpedagogiske høgskolen (Sandnes), "lunsj med kultur": Sjiostakovitsj' klavertrio, Universitetet i Oslo, Forum for sykehjemsmedisin (Solstrand), Gyldendal Undervisning (Lillehammer), Glåmdal Interkommunale Voksenopplæringssenter (Kongsvinger), Rättvik (musik vid Siljan), Jeunesses Musicales International (Barcelona), Attføringsbedriftene i Norge (Tønsberg).

Hva forteller så dette yrende mangfoldet? Hvorfor ber så vidt forskjellige fora og profesjoner om å få høre og lese om nettop Det Musiske Menneske?

Med barndom som basis er det åpenbart noe felles som deles på tvers: en lengsel etter å hente fram eget skapende potensiale - mobilisere en "musisk stemmerett" - og der begreper som kreativitet, kommunikasjon og kompetanse kan renses for utvendig retorisk slagg. Med Kjell Eides ord handler det om prosesser der vi "... har mulighet for å redusere gapet mellom det menneskelige potensialet og vår evne til å gjøre bruk av dette potensialet."

Reisen med Det Musiske Menneske har modnet gjennom alle dem jeg har møtt siden boka første gang kom ut. Så mye er endret i denne 7. utgaven at det faktisk er grunn til å snakke om en nyutgivelse. Basis er den samme: barnet. Rammen er den samme: livsløpet. Men uaktuelt debattstoff er tatt ut. Samtidig har mye nytt kommet til: Et nyskrevet kapittel om målstyring, makt og utdanningspolitikk, et musisk innspill i tidens debatt. Dessuten en skarpstilling og utvidelse av ungdomskapitlet: "Pubertet og Potens". Ajourføring av forskning og litteratur. Nye illustrasjoner og dikt som intonerer tekstens tone og kvesser kritikkens brodd.

Da jeg som nybakt pappa og fersk forsker for første gang møtte kraften i et spedbarn, tenkte jeg betatt: "Kanskje jeg noen ledige kvelder, sånn mellom bleieskift, latter og gråt, kyss og godnattsanger, skal sette meg ned og skrive et par sider om hva jeg er med på akkurat nå. Hva rommer disse utrolige øyeblikkene? Sang svinger jo mellom oss! Og hvordan er det mulig å komme hverandre så nær - enda nyfødte veslejenta ikke kan et eneste ord norsk? Er "språk" noe mer enn ord? Musikken i språket, fargene og rytmene - er det språkets kjerne? Ja, for kommunisere gjør vi jo, til tusen!" Undret jeg.

Nå har jeg passert 60 og sett at sang ikke bare er det første vi får, men også det siste vi mister. Og jeg har for lengst skjønt at det som engang startet med noen ledige kvelders skriving med et nyfødt barn i huset kommer til å ta meg resten av livet.

To see a World in a Grain of sand
And Heaven in a Wild Flower
Hold Infinity in the Palm of your Hand
And Eternity in an Hour