MENY

J.R. Bjørkvold
-Innledning
-Biografi
-Bøker
-Oversettelser
-Fjernsyn
-Radio
-På scenen
-Blogg
-Forelesninger
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
Pressefoto
Jon-Roar Bjørkvold - Fjernsyn
 
side 1  side 2  side 3
 
1995, NRK, Oslo, fjernsynet:
Jon-Roar og Theodor

Å leke med Theodor var en flott opplevelse! Produsent: Brigitt Strøm

Ingen har som Birgitt Strøm — fra Tittel Tei med sjonkel Rolf til Theoder — åpnet et barneværelse i mange voksne sjeler her i Norge, mener nå jeg.

1995, VISIONS, Oslo:
Når øyeblikket synger — Om det musiske i mennesker med Afrika som speil

Sammen med professor John Collins, engelsk musikkantropolog som har bodd en menneskealder i Afrika. Programmet tar for seg kulturforskjeller mellom Afrika og Europa med rytme som skarpstilt fokus. Fra kamerunske borrorokvinner med dans i hoftene på vei fra markedet med tunge bører på hodet til nordmenn med stive kropper på vei til toget med stresskofferten under armen. Hva uttrykker slike forskjeller, sett i forhold til ulike menneskesyn og kunnskapssyn på to kontinenter?

Filmen er oversatt til engelsk, fransk, spansk og portugisisk. Støttet av NORAD. Produsert av Aslak Aarhus og Ole Bernt Frøshaug. Denne dokumentarfilmen (ca. 35 min.) kan bestilles gjennom deres selskap VISIONS, Wergelandsveien 23, 0167, Oslo. tel.: 22 46 40 00.
 
***
  Høsten 1994 reiste et følge på fire til Nord-Kamerun — Ole Bernt Frøshaug, Aslak Aarhus, min kone Eva og jeg.

Vi hadde på forhånd fått uvurderlig faglig assistanse fra Lisbet Holtedahl, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Tromsø. I mer enn 25 år har professor Holtedahl utviklet et samarbeid mellom sitt universitetsinstitutt og byen Ngaoundéré i Nord-Kamerun, utvekslet studenter, utvekslet kulturinnsikt. Hun kjenner folket, hun kjenner språket fulani, hun kjenner kulturen. Hun gav oss raust av sitt kontaktnett og sin viten, ordnet med regjeringstillatelse til å filme, skaffet oss pianisten Adala G. Sumerville fra regjeringen i sør, han åpnet dører, og tolken Ousmanou Babbawa fra slettelandet i nord, han åpnet forståelse.

Det ble en eventylig reise. Kveg ble slaktet ved soloppgang til rytmene fra "talking drums"; sultanen El Hadj Moustafa Moussa, Lamido de Demsa, gav audiens, omgitt av spill, sang og konkubiner; borroro-kvinner gikk fra markedsplassen med dans i legger, lår og hofter (Skilpaddens Sang, s. 207-208); landsbykongen i Ngangasao og hans menn bød opp til dans (Skilpaddens Sang, s. 37-39).

I filmen "Når øyeblikket synger" er det lagt vekt på at dette ikke skal handle om personer på tur i Afrika, men om blikk på to kulturer— den afrikanske og den europeiske — og med betydningen av rytme som fokus. Også professor John Collins, engelsk musikkantropolog som har bodd i Ghana i en menneskealder, bidrar sentralt med sine kommentarer og eksempler i filmen.

Responsen på filmen har vært stor og positiv, både i Norge og i utlandet, på tross av at den aldri har vært kommersielt markedsført. Fra Sverige, Danmark, England, Frankrike, ja, til og med fra India har jeg for min del fått spennende brev.

De mange kommentarene jeg har mottatt forteller meg at ikke bare folk med interesse for kultur, Afrika og/eller musikk ser og bruker filmen. Den brukes vel så mye blant fysioterapeuter, psykomotorikere, Feldenkreis- og Bodynamics-terapeuter, hvilket overhodet ikke lå i mine tankebaner da filmen ble laget.

Jeg har lyst å trekke fram en spesiell hendelse underveis i arbeidet med filmen, meg fortalte den mye.

Rytmer, musikk og sang har jo dypest sett med kjærlighet å gjøre. Livsreisen starter i et første møte mellom et nyfødt barn og en mor, der samtalen må ha en kjerne av kjærlighet om den skal bære. I en musisk symbiose er de begge gjensidig elsk-verdige.

En generasjon fram i tid skal så en kjærlighetsring sluttes. Spedbarnet er vokst til moden mann eller moden kvinne. Urdansen, der to er ett, skal igjen kjærlighetsbekreftes —og nye barn fortsetter slekters reise gjennom tiden.

Og jeg ville så gjerne ha med dette poenget i filmen. Men hvordan få tak i et godt filmet samleie?

Vi tok kontakt med tidsskriftet "Cupido" og fikk til låns en bunke videoer.

Men her var ikke mye igjen av kjærlighetsgudens salighets-eros. Disse videoene var utvendige og likegyldige.

Så der stod vi, tomhendte. Realiseringen av en gylden idé syntes umulig. Inntil vi kom på at vi i Nord-Kamerun jo hadde filmet kvinners nakne rygger der de stod og knadde brøddeig i en mørk landsbyhytte. Dér var rytmen, den sanne bevegelsen, gleden.

I filmen flettet vi så dette inn i overgangen fra et klipp der en kvinne vandrer gatelangs fulgt av menns blikk, alt mens en dyp trombone metter scenen med blues og attrå. Og Eureka: der var den musiske samleiescenen vår! Ikke som et påtrengende falsum, men som et indre bilde i forlengelsen av musikk og bilde som sammen sier noe viktig. Amámus — ergo sumus. Vi elsker — altså er vi.

At musikken som følger denne scenen, blues’en "Fine and Mellow" formidler kjærlighetens pendling mellom det sublime og det gemene, er en del av kjærlighetens ubegripelige vesen. Billie Holidays sang forteller alt om dette, selvopplevd.

1999, BBC, London:
Young Musicians, Good Vibrations

Sammen med blant annet ekteparet Pappousek, kjent for sine arbeider om barns musikalske utvikling, og professor Colwyn Trevarthen, University of Edinburgh, et verdensnavn innenfor feltet nyfødtkommunikasjon. Programmet er bygget rundt fortellingen om Steven King, en autistisk gutt som ble behandlet av musikkterapeuten Jackie Robart fra Steven var fire år til vi så han igjen da han var fylt 13 år. En sterk historie som viser hvilke veldige vekstressurser musikk kan utløse i mennesker. Produsent: Jonathan Haswell

1999, NRK 2, Oslo:
Hovedscenen: Mesterklasse med fiolinisten Maksim Vengerov

I samtale med Arild Erikstad om russisk musikktradisjon med utgangspunkt i Dmitrij Sjostakovitsj, slik jeg selv fikk innsyn i dette under min studietid ved Leningrads musikkkonservatorium i 1968.

For russerne er musikk mer enn en ren lek med lyd ("autonomiestetikk"). Deres musikk er fortellinger, syngende ikoner. Dette avdekkes slående i dette fjernsynsprogrammet, der Maksim Vengerov forteller og demonstrerer Mozart, Tsjaikovskij og Sarasate overfor fem unge, begavede fiolinister i form av verbaliserte bilder og små fortellinger. Når så Maksim Vengerov i neste del av programmet selv spiller Tsjaikovskijs fiolinkonsert, begriper vi mer av hvorfor han — som så mange andre av hans russiske musikerkolleger — spiller så enestående. De indre fortellingene, som organisk knytter musiker til musikk, løfter spillet til et nytt nivå av mening. At Misha Alperin, russisk improvisasjonskunstner av internasjonalt format — og nå bosatt i Norge — etter programmet ringte og takket for at nettopp dette perspektivet om russisk musikk ble trukket fram som viktig, gledet et norsk musikkprofessorhjerte, må vite.

Til dette fjernsynsprogrammet knytter det seg for meg — og mange med meg — en opplevelse med en usannsynlighetsgrad på høyde med hvordan jeg fant den blå hesten i Verona, omslagssymbolet på Det Musiske Menneske eller tittelen til Skilpaddens Sang.

27.11.2001 var jeg invitert til å forelese på en stor nasjonal konferanse i Örebro med tittelen "Kultur för lust och skapande.

Med meg i forelesningskofferten hadde jeg tatt med meg en nytt videoklipp, et lite utdrag fra fjernsynsprogrammet med Maksim Vengerov, en vidunderlig liten scene mellom ham og Sara Trobäck på 17 år, der mennesker lever sammen i musikk, som musikk.

Noen ganger er det bare slik: Jeg kjente fra første øyeblikk der på scenen at salen var min. Anslag: Chaplins "City Light". 400-500 mennesker grep umiddelbart Chaplin nettopp som — Kultur för lust och skapande."

"Men det handler jo om noe mer", det handler om "kultur för liv och skapande!" sa jeg — og holdt klar video-klippet med Maksim og Sara. jeg var kommet langt ut i forelesningen nå.

"Her, i dette øyeblikk blir et barn kunstner, som livsnødvendighet! Fra Chaplin til Vengerov, fra en blind blomsterpike i en gammel stumfilm til en svensk pike i dag — som ett, tidløst buestrøk. Se selv!"

Det skjedde noe da, jeg kunne ikke gripe hva det var. Jeg kjente bare at noe umiddelbart løftet oss alle inn i noe større.

Ti minutter senere var jeg ferdig, det hadde vært tre timer med fullt trøkk. En eldre mann kan umiddelbart opp på scenen, han var rød i ansiktet av bevegelse:

"Jon-Roar, Sara Trobäck är från Örebro"!!

"Hva, er Sara Trobäck fra Örebro?! Nei, jeg ante virkelig ikke ...." Fortumlet så jeg på mannen, fortumlet så jeg meg rundt. Det va’kke mulig ...

Da så jeg en kvinne komme smilende mot meg, på lang avstand kunne jeg lese seminarskiltet hun hadde festet til jakken sin: "Lena Trobäck" stod det.

"Hej, Jon-Roar, jag är Saras mamma! Jag kommer just nu direkt från Sara i London, hon studerar på Royal Academy of Music. Sara vet at jag är här i dag för att lyssna på dej! Otroligt!"

Jeg nikket stumt. Og en hærskare med blå hester fyllte salen på Oluf Palmes Plass i Örebro i samme øyeblikk.

2001, Russisk fjernsyn, Murmansk:
Okno v Norvegijo (Vindu mot Norge)

Et samarbeidsprosjekt mellom russisk fjernsyn og NRK, Fjernsynet, med sikte på å styrke samarbeidet mellom Russland og Norge i nordområdene. Dette programmet var det siste i en treårssyklus, der høydepunktet denne kvelden var finalen i en kunnskapskonkurranse blant russere i Murmansk-regionen om Norge.

Med fra Norge i dette programmet var Liv Arnesen, kvinnen som har gått på ski til Sydpolen, Atla Lund Hauge, forfatter, med russisk mor og jeg. Alle hadde vi bokprosjekter på gang som skulle ut på russisk. For meg handlet det om å snakke om Det Musiske Menneske, som på russisk har fått tittelen "Med Musen i sjelen" ("C Musou v dushe"). Umulig på norsk, russisk språk våger en helt annen temperatur.

På meg gjorde det et dypt inntrykk å komme til denne byen, lutfattig på så mange måter, men rik på kulturell verdighet. I et fjernsynsstudio — teknisk sett "forhistorisk" sett med norske øyne — hadde russerne fått på plass en praktfullt konsertflygel. For de visste at det kom en musikkprofessor på besøk — og da måtte Instrumentet være Det Beste.

Så inderlig russisk. Da gjorde det godt å takke tilbake på russisk vis, med en sang som både russerne flest og også jeg elsker: "Dubinushka" — om sang som overlevelseskraft i tilværelsen.

Russiskkyndig NRK-ansvarlig i hele denne programserien har vært Bernt Middelthon, som også stod for overrekkelsen av førstepremien til vinneren av kunnskapskonkurransen om Norge: En ukes gratis opphold i Norge, tur-retur med fly, alt dekket!

Vinneren, en mann godt oppe i pensjonsalderen og entusiastisk som et barn, hadde aldri vært i Norge. Han ble spurt hvorfor han i all verden var blitt så interessert i nettopp Norge. Hans svar var konsist og tredelt:

— FRED: Norge og Russland har vært naboer i 1000 år uten å ha vært i krig med hverandre. "Helt unikt!", sa han

— LITTERATUR: Nest etter Russland var det ingen litteratur han vurderte høyere den norske. Og han nevnte to navn, i denne rekkefølge: Hamsun, "den mest russiske ikke-russer", og Ibsen.

— MUSIKK: Det nære vennskapet mellom Grieg og Tsjaikovskij, som uttrykk for en nært musikalsk slektskap mellom våre to land, en felles toneart, så å si.

Det var etter dette at jeg, musikkprofessoren, slapp til. Jeg hadde faktisk i sin tid funnet korrespondansen mellom Grieg og Tsjaikovskij og fått den publisert. Og så ble det sangfellesskap i et russisk fjernsynsstudio langt mot nord.

side 1  side 2  side 3

til toppen
Freidig Forlag AS, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 22 14 87 49.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag AS. ORG NR 988 725 013.
Webdesign ved