|
MENY
J.R. Bjørkvold
-Innledning
-Biografi
-Bøker
-Oversettelser
-Fjernsyn
-Radio
-På scenen
-Blogg
-Forelesninger
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
Pressefoto |
 |
Jon-Roar Bjørkvold - Fjernsyn
|
| |
|
| |
1989, UR, Utbildningsradion, Stockholm:
Barndomen — Livets möjligheter
Sammen med professor Matti Bergström, nevrofysiolog ved Universitetet i
Helsingfors.
Forberedelsene til programmet ble gjort allerede høsten 1988, der produsenten
Birgitta Sohlman inviterte folk hjem til sin leilighet i Gamla Stan. Fra København
kom psykologen og leseforskeren Steen Larsen, fra Helsingfors kom nevrofysiologen
Matti Bergström, og fra Oslo kom jeg. Rundt et godt bord i godt lag ble
vi kjent med hverandre og Birgitta, slik meningen var, Også sentrale personer
i svensk samfunnsliv innenfor kultur og politikk med tilknytning til barn og
barndom var invitert og kom innom for å hilse på oss denne dagen.
Vi skulle kjenne en atmosfære av svensk kultur om barn som berikelse for
programmet. Og alle tre dro hjem — beriket. Hvilket anslag, hvilken satsning!
Programmet ble sendt ble sendt et halvt års tid før Det Musiske
Menneske ble utgitt på norsk. I et notat 10.4.1989 skrev jeg:
Så ble stoff fra "Det Musiske Menneske" (som jeg fremdeles strever
med å få ferdig) brukt i en svensk TV-serie om barn, lek og læring.
Birgitta Sohlman, produsenten, er et varmt og flott menneske.
Konseptet var å vise betydningen av lek for barnets utvikling, betraktet
både fra et barnekulturelt (Bjørkvold) og et nevrofysiologisk (Bergström)
perpektiv. Steen Larsen inngikk ikke i dette programmet, han ble brukt i et
eget program i serien om barn, læring og lesekompetanse. Programmets kritiske
holdning til innføring av senket skolestart i Norden var faktisk med
på å påvirke den svenske regjeringen til å gjøre
6-årig skolestart til et frivillig valg for hver enkelt familie (med Sveriges
utbygde barnehageplasser viste det seg at godt over 90% valgte å vente
med å la barna sine begynne i skolen). Den norske regjering — med
Gudmund Hernes — viste ikke en tilsvarende åpenhet. Dette programmet,
som systematisk ble distribuert til alle høyere utdanningsinstitusjoner
i Sverige, inngikk i en storsatsning fra svensk fjernsyn på seks programmer
om "Barns utveckling". Serien ble senere prisbelønnet. Produsent:
Birgitta Sohlman
SÅ UTKOM DET MUSISKE MENNESKE, HØSTEN 1989. JEG SITERER FRA ET
LITE DAGBOKSNOTAT:
"Det Musiske Menneske" har hatt det rekordtravelt i TV. Først
ble det svenske programmet til Birgitta Sohlman med Matti Bergström og
meg sendt i norsk fjernsyn to ganger. Så kom altså MIKS (med reprise
påfølgende søndag). Og endelig, 22.11, "Musikk-Musikk"
der jeg er på Aker sykehus og intervjues om ufødte og nyfødte
barn. Og der et barn i kuvøse smiler mens jeg snakker. Alt i løpet
av 3-4 uker. "Freidig" står på!
1989, NRK, Oslo, fjernsynet:
MIKS — "Det Musiske Menneske"
Det første norske fjernsynsprogrammet om denne boka mi fra samme høsten
den utkom.
Jeg ble her intervuet av Henry Notaker i Det Norske Videnskaps-Akademis lokaler
på Drammensveien i Oslo — ved et piano. Intervjuet handlet mye om
ett av bokas sentrale debattspørsmål: pianoopplæring på
gehør — det barnekulturelle utgangspunktet — versus notespillet
i begynneropplæringen, et to be or not to be i musikkskolen.
"Du kommer jo ikke i fengsel med en b i Bæ, Bæ lille lam i
C-dur", sa jeg, og kommenterte pianotimenes evige redsel for å "spille
feil". "Stopp ikke opp for å "rette opp feilen", da
blir rytmen borte, den er viktigst!" mente jeg.
"Vis meg!" sa Henry Notaker og pekte på tangentene, stemmens
intensitet tydet på at lille Henry engang i tiden hadde vært blant
de mange tusener av barn med lammende feilspillfrykt. Og jeg spilte Bæ,
bæ, lille lam i C med b-krydder + albue-cluster, holdt på plass
av en klart gjenkjennelig rytme.
De mange brevene fra seere dagene som fulgte tydet på at disse Bæ,
Bæ-b-ene og noen ekstra ess-er i et landskap av C-dur gjorde mange godt,
som ren terapi.
1993, NRK, Oslo, fjernsynet: To på Trollvann
Jon-Roar Bjørkvold portretteres av fjernsynets kulturavdeling. Produsent:
Gøril Strømholm.
Umiddelbart etter programmet ringte telefonen:
— Jon-Roar, det er Vidar!
— Vidar?
— Ja, Vidar, klasseforstanderen din fra Sinsen, Vidar Wergeland!
— Å! Er det deg, lærer!
Jeg hadde ikke sett ham på 35 år, dette var sterkt.
— Jon-Roar, jeg har akkurat sett på fjernsynet, det du sier er akkurat
det jeg har ment bestandig, men ikke helt fått sagt. Det har ligget rett
under huden, til nå.
— Sier du det, det var da hyggelig! Har du det bra, lærer?
— Har det bra, ja! Nå er jeg nettopp fylt 80, og kommer rett fra
skolen, har hatt et par vikartimer i sløyd.
— Kunne du tenke deg å komme hjem til meg en kveld, lærer?
Og Vidar Wergeland kom hjem til meg en kveld. Og fortalte om sitt liv, at han
egentlig ville bli sjømann, man at han datt ned i et lasterom i en båt,
ødela hofta, og måtte jobbe med noe stillesittende i stedet.
— Og så ble jeg lærer i steden! Han gliste. Kanskje en tabbe,
jeg vet ikke. Men etter fylte 60 fikk jeg spes-klasser, de som ikke klarer å
sitte rolig på skolen. Jeg tok dem ut i Lillo-marka, gjerne på ski.
Du veit. jeg har drevet skiskole på fritida i hele mitt liv. Det var mine
beste år som lærer, da jeg fikk disse spes-klassene.
Jeg lyttet og lyttet, til Wergeland, til alt han fortale om seg og livet sitt.
— Du lærer! I løpet av en kveld har jeg nå fått
vite mer om deg enn jeg fikk vite gjennom de seks åra du var klasseforstanderen
min på Sinsen. Enda du jo var både en åpen og grei lærer.
— Jeg, skal si deg det, jeg Jon-Roar. Dissa tinga som jeg forteller deg
nå, det sa jeg ikke til kollegene mine på Sinsen før jeg
holdt avskjedstalen min på lærerværelset, etter et par og
førti år på den skolen. Jeg var med fra starten, vet du.
— Men hvorfor sa du ikke noe før. Tenk om kollegene dine og overlærer’n,
i min tid Kåsa,, hadde visst litt mer om — skal vi kalle det —
dine tonearter. Hvor mye mer spillerom — musisk talt — kunne ikke
du ha fått på den skolen da!
— Ja, nettopp, Jon-Roar. Lærer-rollen har vært for lukket,
alle veier. Vi må åpne mer, tørre mer uten å bli private
av den grunn. Åpner jeg, åpner mange! Det var jo sånne ting
blant annet du snakka om i detta programmet ditt.
Jeg beøkte lærer’n min på Aker sykehus, like før
han døde.
— Jeg er fornøyd, jeg, Jon-Roar. Han lå der med lammelse i
begge beina, visste at det gikk mot slutten. Jeg var i hvertfall ikke no’n
lærerklyse, hva mener du? Han så på meg, klart, usentimentalt.
Vi smilte begge.
— Nei, lærer, du var ikke no’n lærerklyse. Da hadde jeg
ikke vært her akkurat nå, hadde jeg vel?
Han nikket.
— Vet du, fortsatte jeg, litt stolt: Dattera mi har bestemt seg for å
bli lærer, det er dét hu vil! Hu går på lærerskolen
nå!
— Er’a så dum? Så dårlig betalt! Wergeland lo, dro
luggen typisk bakover og la til: Vet du, lærerjobben kan væra det
fineste som finns. Hils’a fra meg!
At Wergeland ikke var no’n lærerklyse kan du for øvrig også
lese om i Roy Jacobsens bok Seierherrene. Han skriver der både om flotte
lærere — som faktisk reddet livet hans — og loddrette lærerklyser
— som ødela unger i fleng — på Sinsen en gang i tiden.
Fred være med en flott lærer, Vidar Wergelands, minne.
|
|
|
til
toppen
|
|
