|
MENY
J.R. Bjørkvold
-Innledning
-Biografi
-Bøker
-Oversettelser
-Fjernsyn
-Radio
-På scenen
-Blogg
-Forelesninger
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
Pressefoto |
 |
Jon-Roar Bjørkvold - Fjernsyn
|
| |
|
| |
Fjernsyn
Gjennom årene har det blitt mange møter med fjernsyn og film, både i Norge og i utlandet. I det følgende utvalget av programmer der jeg har medvirket speiles et liv med med musikk og musikkvitenskap gjennom 30 år. At det begynner med et program der jeg deltar som sanger, kjennes riktig. Sang har vært en hovednøkkel for meg, både i liv og forskning.
1973, NRK, musikkavdelingen, Oslo:
Sort Konge Spiller Sjakk
I utgangspunktet var dette et unikt samarbeidsprosjekt mellom Institutt for musikkvitenskap og Institutt for teatervitenskap ved Universitetet i Oslo og NRK's musikkavdeling, fjernsynet. Det ble til norsk fjernsynshistorie - NRK's første musikkproduksjon for fargefjernsyn. I fjernsynets musikkavdeling var Gunnar Sønstevold sjef og Tellef Kvifte programsekretær, ingen dårlig kombinasjon. På Institutt for musikkvitenskap hadde Maj Sønstevold, Gunnars kone, ansvar for satslære og komposisjon. Og så satte man i gang. Tema: Fandens onde lek med mennesker på denne jord: Sort Konge Spiller Sjakk.
1.akt: djevelmaning i en kirke; 2. akt: I en skjenkestue på 1700-tallet; 3. akt: vår tid, med popkultur og kald krig. Det handlet om et spill mellom fire: Kvinne og Mann i rivninger mellom Det Onde og Det Gode. Carl Høgseth var en Fanden, demonisk i spill, demonisk i sang. All musikk var nyskrevet, gregoriansk sang til middelalderkirken i 1. akt, drikkeviser á la Bach og Harlekin & Columbine-danser til mellomakten, poplåter, fritonal sats og Eisler/Brecht-stil i siste akt, samt korsatser i fleng. NRK sørget for proffe kostymer, lys, lyd og sminke Bra anmeldelser fikk vi også i aviser dagen etter.
Jeg har lyst til å gjengi deltakernavnene, slik de rullet over skjermen etter programmet. Her er mange ah!-opplevelser, fra sang da til virksomhet nå. Det handler om musisk verdiskaping på mange plan å lage en kammeropera:
Carl Høgset: Belsebubb og mørk general, Øystein Bjørdal: prest og lys general, Jon-Roar Bjørkvold: Mannen, Tove Træsdal Kvifte: Kvinnen. Koret Grex Vocalis, m. Hans M. Borchrevink. Ivar Brun Jr., Åse Degerud, Arfinn Haram, Mina Lie, Gunn Sæle, Gerhard Dalen, Kjell Gjærevoll, Halvard Heggland, Eva Høgset, Kari Høgset, Tor Anton Harr, Per Kihle-Christensen, Inger Elise Reitan, Lorentz Reitan, Liv Sand, Kari Storækre, Øyvin Stray-Pedersen.
Musikk: Olve Borgir, Ole Kristian Brose, Lage Jonsborg, Tellef Kvifte, Dag Samuelsen, Gunnar Sæther, Bjørn Tonhaugen, Sigvald Tveit.
Tekst og instruksjon: Helge Andersen og Steinar Wiik.
Regi: Tellef Kvifte
1979, NRK, Oslo: Pan
Høsten 1979 utkom Barnas Egen Sangbok. Boka etablerte seg i løpet av få uker som Cappelens storselger den høsten. "JON-ROAR BJØRKVOLD: BARNAS EGEN SANGBOK - NÅ 30.000!" Det handlet om helsides annonser i landets største aviser - og med min bok, av alle, på toppen av listene. Jeg trodde ikke mine egne øyne, det kjentes uvirkelig å se sin egen bok frontet i aviser og i bokhandlernes utstillingsvinduer.
I NRK, Fjernsynet, satt en mann som registrerte dette med teft og interesse - Haagen Ringnes. Han hadde denne høsten ansvaret for et litterært nyhetsprogram, "Pan". Og Haagen Ringnes tok like godt med seg et kamera- og lydteam til en barnehage i Oslo, fikk dokumentert noen glimt av syngende barn og brukte dette som utgangspunkt for et intervju med meg om sang og barnekultur. Uortodoks, syntes nok mange, å velge en sangbok som tema i et litterært program. Flott!, syntes nå jeg.
1984, NRK, Oslo: Bokstavelig talt
Brikt Jensens program "Bokstavelig talt" var på 1980-tallet en av fredagsmagnetene på norsk fjernsyn, i beste sendetid, selvfølgelig, et samtaleprogram om bøker med innbudte gjester. Denne fredagskvelden i 1984 var Lars Roar Langslet og jeg innbudte gjester. Følgende bøker stod på kveldens program: Lasse Svanbergs Bekvämlighetens triumf, Neil Postmans Den tapte barndommen og min Barnas Egen Sangbok. Massemedienes mulige lammende virkning på barns kultur var kveldens tema.
Brikt Jensen, litteraturkjenner og brilliant kulturformidler, åpnet sendingen lett kokett (direkte sitert fra sendingen):
Velkommen til denne direktesendingen om bøker... Aller først må jeg nevne at jeg har fått høre at jeg for 14 dager siden kom til å si en feil ... Jeg ble ikke det minste overrasket over å høre at jeg hadde gjort en feil. Det gjør jeg hele tiden.
Den utenatlærte introduksjonen hadde muntlighetens letthet over seg.
Og samtalen gled riktig fint mellom Langslet som medieansvarlig statsråd, meg som barnekulturforsker, og Brikt Jensen som ballfordeler i særklasse. Da hendte det, vi hadde rikelig med tid igjen: Brikt Jensen begynte å utannonsere programmet:
Når håper jeg ikke at vi har skremt dere som må ha sett på dette slik at dere aldri mer vil se på TV.
Jeg tittet på klokka i studio, lårene min visnet litt: Det var over ti minutter igjen! Jeg så på Langslet, Langslet så på meg, vi så vantro på Brikt. Og fjernsynsfolkene i studio viftet fortvilet med alt de hadde av armer og pekte på studioklokka. Men Brikt Jensen, som nå fra øyekroken hadde fanget opp fadesen, maktet ikke å stoppe, han var ugjenkallelig låst til sin innlærte avslutning:
I hvert fall er vi tilbake igjen om 14 dager og har da det siste programmet vårt før sommeren.
Fullt kaos i studio, 10 minutters ekstra pause med krisegullfisk i akvarium for forbløffede seere på beste fredagskvelden. Brikt Jensens selvironiske innledningflørt med seerne om at han jo "gjorde feil hele tiden" hadde slått tilbake med Nemesis-tyngde.
Folk ble nok ikke skremt av å se mer på TV etter programmet denne kvelden. Men Brikt Jensen ble skremt: Aldri mer et direkte "Bokstavelig talt"-program, betrodde han meg senere. Den folkekjære programlederen var blitt fanget opp av tittelen i Lasse Svanbergs bok: Bekvemmelighetens triumf, her som fjernsynsprogrammer i opptak, der saker og ting risikofritt kan sminkes opp og lukes vekk. Selv gav Lasse Svanbergs bok fra den kvelden meg ideen til et begrep som kom til å bli sentralt da jeg fem år senere utgav Det Musiske Menneske. Her utviklet jeg begrepet "Ubekvemmelighetens triumf". For barn i lek søker ikke minste motstands vei, men gjerne største motstands vei. Det er den bratteste bakken som lokker.
"Skal vi reise hjem til meg og avslutte kvelden med et godt glass?" spurte statsråden.
"Gjerne det!", svarte barnekulturforskeren.
"Jeg må hjem for å få trøst av min kone!" svarte programlederen.
1984, NRK, Oslo:
Små, enkle sanger for
små, enkle barn?
— Om sang og barnekultur
I dette programmet avsatte NRK et team med fotografer og lydfolk en hel uke
til arbeid i en barnehage på Tøyen, på jakt etter spontansang
blant førskolebarn. Ingen lett oppgave, barn blir ikke uten videre spontane
når de er omgitt av kameraer og mange fremmede voksne hele dagen. Jeg
tror vi klippet bort 90% av filmrullene, her var det mange påtatte linseluser!
Men vi endte opp med mye spennende stoff med frodig barnesangkultur. Bildematerialet
i programmet ble supplert med illustrasjoner fra Barnas Egen Sangbok, der Vivian
Zahl Olsen hadde tegnet ut observasjoner fra mitt feltarbeid i andre norske
barnehager.
Morten Thomte laget dette programmet med meg i forbindelse med at doktoravhandlingen
min, Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål, utkom
som bok.
1987, NRK, Oslo: VOX — Musikk og bilde
Sammen med Olav Anton Thommessen, professor i komposisjon ved Norges Musikkhøgskole,
Jan Bark, svensk komponist, Even Ruud, dengang 1. amanuensis ved Institutt for
Musikkvitenskap, Universitetet i Oslo, og koreografen Kjersti Alveberg.
Morten Thomte, en av frontfigurene i VOX-redaksjonen, hadde hørt om mine
eksperimenter med Arne Nordheims Stormen-musikk der såpeoperaen "Dynastiet"
med ett slag ble forvandlet til psycho-thriller. Han brukte dette grepet i programmet
som ble sendt året før jeg utgav Fra Akropolis til Hollywood —
Filmmusikk i retorikkens lys (Freidig forlag, 1988).
Typisk for VOX-redaksjonens tenkning var å benytte fjernsynets muligheter
idiomatisk, altså på høyde med mediets egne muligheter. Derfor
kjørte jeg i dette VOX-programmet rundt på Kampen i Oslo med et
kamera fastmontert foran på bilpanseret (som fjernsynsseerne selvsagt
ikke så) og en kameramann i bilens baksete...
Jeg overlater ordet til Dagbladets anmelder av programmet dagen etter (1.10.87):
Koplingen til film og TV har gitt musikken nye knep når den går
løs på oss med forførelseskunstene sine. Og det var ikke
så rent få av dem Vox-redaksjonen hadde tatt i bruk, da de i går
kveld tok for seg musikkbruken i billedmedier som film og video.
Musikk og retorikk kunne de ha kalt programmet sitt. For det er ikke grenser
for hva musikk kan få oss til å tro vi ser, når den kløktig
tar overtalelseskunstene sine i bruk.
Iscenesatt
Derfor sendte de musikkprofessoren ut på biltur, der intervjuet om hvordan
filmmusikk styrer opplevelsen forvandlet seg til forfølgelsesscene ved
hjelp av kjapp kameraføring og musikkunderlegg à la Miami Vice
— pluss en skarve Volvo i bakspeilet. ... eller Dynasti-vignetten ominstrumentert
med kutt fra Arne Nordheims "Stormen". Plutselig satt vi med forventninger
om høystemt melodrama, i stedet for såpeopera. ...
For dette er blitt Vox-redaksjonens varemerke, at de har erstattet programlederens
styrende nærvær med fortellerteknikker som hører mediet til.
... Velopplagt og uhyre velkalkulert synes jeg for min del. (Ståle Wikshåland)
Arbeiderbladet fulgte opp (7.10.86):
Både i form og innhold utnyttet "Vox"-redaksjonen fjernsynets
fantastiske mulighet til å kunne blottlegge sine egne retoriske grep.
Vi har lenge hatt meta-litteratur. "Vox"-programmet var metafjernsyn
på sitt beste, og i NRK-sammenheng fullstendig unikt. Kjetil Rolness
VOX-redaksjonen ble senere prisbelønnet.
|
|
|
til
toppen
|
|
