MENY

J.R. Bjørkvold
-Innledning
-Biografi
-Bøker
-Oversettelser
-Fjernsyn
-Radio
-På scenen
-Blogg
-Forelesninger
Om forlaget
Bøker
Ebøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
Pressefoto
Jon-Roar Bjørkvold - Komponist og samfunn

 
bakgrunn     kritikker
 
Komponist og Samfunn.
Hanns Eislers musikk i lys av liv og skrifter, Schönberg og Brecht (1984)


I 1970 ble Anfinn Øien, universitetslektor på Institutt for Musikkvitenskap og min eminente lærer i harmonilære, ansatt som Norges Musikkhøgskoles første, midlertidige rektor. Og Øiens stilling ved instituttet var plutselig ledig. Jeg, fersk mag. art. i musikkvitenskap året før, ble bedt om å søke Øiens stilling — og fikk den, i august 1970.



Komponist og samfunn
  Jeg innrømmer at det kom brått. Å skulle overta satslæreundervisning etter Maestro Anfinn Øien — som hørte forbudte parallelle kvinter før du selv begikk feilen — var en umulig oppgave. Her var det ikke snakk om å hoppe etter Wirkola, her var det snakk om å skulle undervise i 4-stemmig koralsats etter Øien! Men jeg hadde jo søkt og fått jobben. Andres tillit til meg var åpenbart i utgangspunktet større enn min egen tillit til meg selv. At harmonilæreundervisning etter hvert ble et kjært undervisningsfag, hører med i dette bilde. Anfinn Øien-inspirert, men mitt.

Men hva skulle jeg for øvrig gjøre, hva skulle jeg forske i, nyansatt og fersk som jeg var? (At jeg allerede i fra februar samme år, da jeg ble pappa, var i gang med det som skulle bli mitt hovedtema som musikkforsker, ante jeg jo ikke da.)

Fra slutten av 1960-tallet hadde musikksosiologi fått vind i seilene her i Norden, ikke minst i Göteborg, der professor Jan Ling var et ledende navn. Studenter i Norge, men selv inkludert, så opp til ham. Jeg husker at vi hadde vært på et seminar hos Jan Ling i Göteborg. Der møtte vi sosiologen Göran Nylöf, han hadde gjort en utredning for det svenske kulturrådet om "Musikvanor i Sverige". Jeg husker at Göran Nylköf kommenterte musikksosiologien slik: "En sigarettennner er primært en tenner, den tenner sigaretter. En musikksosiolog er tilsvarende primært en sosiolog som studerer musikk". Og han la til: "Jeg gjør bruk av akkurat de samme metoder når jeg undersøker bruken av musikk i Sverige, som jeg ville gjøre om jeg skulle studere bruken av en spesiell såpe i Sverige. Dette kaller jeg musikksosiologi".

Göran Nylöf provoserte meg som musikkhistoriker. Om musikk skal studeres sosiologisk, temkte jeg, må det ikke skje vulgærsosiologisk, men organisk musikkvitenskapelig. Musikk som funksjon av politiske samfunnsforhold, der musikk som komposisjon og klingende realitet betraktes organisk konsekvens av kulturell kontekst — det vil være musikkvitenskapelig musikksosiologi, mente jeg og valgte meg Eislers musikk som forskningsfelt. Jeg ser en parellell mellom tendenser i 1970-tallets musikksosiologi og bruken av sosialantropologi i 1990-tallets populærmusikkforskning. Sånn sett finner jeg det meningsfylt å sitere et par avsnitt fra forodet til Eisler-boka mi, med persepktiver for forvaltningen av også dagens musikkvitenskap:

Slik jeg opplevde det, stod man i fare for å tape kontakten med de tradisjonelle musikkvitenskapelige disipliner. I begeistringen over samfunnsperspektivet overså man viktigheten av musikkens satstekniske struktur. I begeistringen lå det nok også ispedd en smule opprør: Man ville vekk fra en rent teknisk, analytisk forståelse av musikkverket og over til et helhetsperspektiv der musikk og samfunn ble betraktet som en organisk enhet. I den sosiologiseringsiver som så fulgte kom man ofte farlig nær den klassiske situasjon: å helle barnet ut med badevannet — å bedrive sosiologi snarere enn musikologi. Ensidighet, som hadde vært et ankepunkt mot den tradisjonelle musikkvitenskap rammet nå musikksosiologien selv — bare fra motsatt kant.

I forsøket på å se sammenhengen mellom Eislers musikkpolitiske tenkning, de samfunnsforhold Eisler virket i og den utforming han gav sin musikk, vil jeg prøve å påvise det fruktbare i å betrakte musikk og samfunn som komplementære størrelser. Komponistens samfunnsmessige situasjon blir sett på som en nøkkel til en forståelse av musikkens rent satstekniske struktur. Samtidig framstår etablerte analytiske teknikker som viktige midler i den satstekniske beskrivelse.


Men hvorfor nettopp Eisler? Det var flere grunner til det:

— Faren min hadde, som medlem i Oslo Arbeiderparti, vært politisk aktiv i fagforeningsarbeid, hadde kjent 30-tallets arbeidsløshet på kroppe, med smertefullt medlemskap i de arbeidsløses forening). Og, ikke minst: han var arbeidersanger, stolt av sine mange år som tenor i "Arbeidsmann". Pappa skrøt av det. "Jon-Roar, dirrigenten sa: Hadde jeg bare hatt 12 støkker som deg, jeg, Arne, så hadde jeg ikke trengt flere i detta koret!"

Når jeg nå finner fram Eisler-boka jeg gav mor ved bokutgivelsen i 1984 (faren min døde året før), ser jeg at jeg har skrevet inn en hilsen: "Arbeiderkultur er vår kultur". Marxister var ingen av oss. Men hjerte slo mot venstre i flokken på fem hjemme hos meg.

— Noen ekte 68-er var jeg ikke. Men en faglige orientering i retning av kultur/samfunn var et 68-opprør i tiden jeg delte og som jeg med valget av Eisler tok konsekvensen av.

— 1970 var AKP ml-ernes 10-år. Mange maoister studerte musikk, og mange var begavede. En av dem het Dag Strand Nilsen. Han viste meg den røde bok med Eislers skrifter og er takket i bokas forord. Entusiastiske Dag ble for øvrig beordet vekk fra musikkstudiet av AKP-ml-ledelsen og inn i proletært arbeid like før han skulle ta mellomfagseksamen. Han var litt lei seg, da, Dag, men fulgte kallet.

— Og, selvsagt: Når jeg først skulle gi meg i kast med et så svært prosjekt som å ville påvise organiske sammenhenger mellom musikk og politikk, ja, da var Eisler for meg et like tydlig som viktig eksempel å gripe fatt i: Den begavede Schönberg-eleven som forenklet sin musikk — skulder ved skulder med Brecht livet igjennom — i kampen mot nazismens framvekst i Europa. Kampsanger, episk teater og film ble tatt i bruk, ikke bare politisk revolusjonært, men også musikalsk nydannende og revolusjonært. Og der Brecht forkastet 1800-tallets romantiske språkidealer og grep tilbake til 1500-tallet og Luthers meislede tysk, gikk Eisler tilsvarende til 1500-tallet i sitt tonespråk. Også veien videre var en besettende fortelling: flukten fra Hitler-Tyskland, eksilet i USA, forvisningen fra USA etter krigen med endestasjon i nye DDR der Hanns Eilser — som hadde komponert DDRs nye nasjonalsang — til slutt vendte tilbake til sin ungdoms Schönberg i ren avsky mot det han kalte "dumheten i musikken" i platte kommunistsanger om politisk frelse.

Dette er viten formulert i etterkant. Da jeg startet, ante jeg, men visste ikke.

"Hanns Eisler — hvem er det?"

Men veien fram viste seg å være bratt. På tidlig 1970-tall var Hanns Eisler et helt ukjent navn i Norge — langt inn i såkalt opplyste musikkmiljøer. Den kalde krigen og jernteppet mellom Vest-Europa og Øst-Europa hadde sørget for å håndheve et kulturelt appartheid. Hanns Eisler var systematisk fjernet inntil glemsel fra hyllene i så vel bibliotekene som i platebutikkene her i Norge. "Hanns Eisler" — hvem er det"? var refrenget når jeg begynte min jakt på Eisler-materiale. Jeg husker fikk låne noen lydbånd fra Dag Østerberg, han hadde samlet noe Eisler-musikk under besøk i DDR. Og en bokhandel skilte seg ut, der hadde de god kontakt med Øst-Europa: Oslo bok og papirhandel i Jacob Aalls gate. Mye verdifullt stoff klarte idealister der å skaffe meg etter hvert. Og radikale miljøer i Danmark var langt framme, husker jeg. I 1974 ble Eisler presentert av Synne Skouen i en kronikk i Arbeiderbladet. Hun hadde møtt Eislers musikk under musikkstudier i Wien på tidlig 1970-tall. Et norsk Brecht-ensemble vokste fram på samme tid, både Weill og Brecht stod på repertoaret. Noe var i ferdi med å våkne i Norge.

Etter hvert skjønte jeg at også internasjonalt hadde Eisler gjort seg kulturpolitisk

umulig. For konform hadde Eisler aldri vært, hverken politisk eller musikalsk.

Sovjetsamveldet og DDR? Jo, da, kraftfulle kampsanger hadde han skrevet, med "Solidaritätslied" som rødt flaggskip. Og dét var jo bra. Men mannen avskrev seg aldri sin "formalistiske" Schönberg-arv og kalte politiske DDR-sanger fra etterkrigårene for "dumheter i musikken". Hele Eisler? — Umulig!

USA? Jo, da, Eisler hadde virket både som filmkomponist og som musikkprofessor fra Rockefeller Foundation. Nominert til Hollywoods Oscar hadde han blittt. Og dét var jo bra Men mannen var sosialist! Hele Eisler? — Umulig!

Og Vest-Europa? Jo, da, riktig nok var han i sin tid en av Schönberg-skolens mest begavede komponister, ragnert på høyde med Berg og Webern. Og dét var jo bra. Men mannen hadde skrevet DDRs nasjonalsang, bak Berlin-muren. Hele Eisler? —Ümulig!

Jeg ville ha hele Hanns Eisler, dét var min ambisjon; både 12-tonekomponisten og kampsangkomponisten, både sosialisten og dissidenten, både den fra levra proletære og den gresk-skolerte intellektuelle, gjennom hele livet i kamp med musikk som kritikk, stadig jaget, stadig på flukt, i ytre og indre eksil.

I forelesninger på eget institutt i Oslo presenterte jeg Eisler. Jeg husker med glede at jeg fikk Gulle Egge til å komme for å synge fritonale Eisler-sanger. I 1977 leverte en av studentene mine, Sverre Edvardsen, en hovedooppgave om Eisler, den første i Norge. Massnahme og Moren var hans utgangspunkt

Gjennom 70-tallet arbeidet jeg samtidig med mitt eget Eisler-manus. Analyser av vidt forskjellige genre- og stiltyper, sett i relasjon til vidt forskjellige livskontekster var utfordring stor nok. Men i tillegg viste det seg meget krevende å få samlet inn foreliggende litteratur om Eisler. Det tok meg mange å få tak i alt materialet, artikler og bøker fjern og nær på tvers av politiske regimer verden over. Gjennomgangen av litteraturen om Hanns Eisler utgjør et eget sluttkapittel i boka mi, jeg kalte det "Musikkritikk, vitenskap og politikk". Ja, for også musikkvitenskapen hadde forvaltet Hanns Eisler med politisk fordomsfullhet. Jo, da, riktig nok var han spennende både som komponist og tenker. Og dét var jo bra. Men mannen politiserte jo musikken sin. Hele Eisler? — Umulig!

Manus lå ferdigskrevet, men ennå upublisert (arbeidet med barns spontansang tok nå all min tid), da det ledige professoratet i mmusikkvitenskap plutselig, i 1981, ble lyst ledig, som lyn fra klar himmel. Ikke bare doktoravhandlingen min om den spontane barnesangen, men også Eisler-arbeidet viste seg i denne sammenheng å veie tungt i min favør. Spesielt gledet det meg at professor Jan Maegaard fra København, en av verdens fremste Schöberg-forskere, vurderte Eisler-bidraget mitt som betydelig.

Bok og forlag, en trist historie til skrekk og advarsel

I 1984 utkom Komponist og Samfunn. Hanns Eislers musikk i lys av liv og skrifter, Schönberg og Brecht på Solum forlag.

Jeg hadde trodd at et lite forlag ville ta godt hånd om sine forfattere, under mottoet "small is beautifull". Jeg tok feil.

Det begynte med at Solum forlag gjorde en elementær forleggerfeil: Redaktøren glemte å føre inn så vel årstall som utgivelsessted for boka på kolofonsiden. En generaltabbe av såkalte profesjonelle. For uten årstall og sted blir en bok snart både hjemløs og navnløs — håpløst uregistrerbar i bibliotekene.

Og det sluttet med at jeg en aprilmorgen i 1989, etter fem år med Solum-passivitet, til min overraskelse oppdaget at Eisler-boka var kommet på Mammut-salg. Pris: 80 kroner. Jeg ringte forlaget og fikk direktøren, Erik Solum, direkte i tale.

"Eisler-boka er kommet på Mammut uten at jeg engang er varslet på forhånd!" sa jeg oppbrakt. "Dette er et kontraktbrudd, jeg skal varsles, med rett som forfatter til å kjøpe opp bøkene selv".

"Vi kan da ikke ta kontakt med hver enkelt forfatter om sånt, hvordan skulle dét ende!" svarte direktør Solum.

I et brev tok jeg saken med Forskningsrådet, boka var finansielt støttet derfra. Solum forlag har levd godt på bøker som på forhånd er break even med støtte fra andre kilder. Jeg advarte NAVF mot Solum og deres Mammut-praksis.

Dette hendte i april 1989. Samme høst utgav jeg Det Musiske Menneske — på eget forlag. Aldri mer ville jeg tråkkes på. Over 10 års arbeid med Hanns Eisler — og så, vips ut i likegyldighetens ingenmannsland. Det smertet. Nok var nok, jeg har ikke så mange 10-år til disposisjon som forfatter av bøker. Fra nå av ville jeg, helt og holdent, være herre i eget forlagshus. På Freidig Forlag.

Mer om Freidig Forlag og kritikkens mottakelse av Eisler-boka mi kan du lese andre steder på denne hjemmesiden. Om du skulle ha lyst til det.
bakgrunn     kritikker

til toppen

Freidig Forlag, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag. ORG NR 995928310.
Webdesign ved