MENY

J.R. Bjørkvold
-Innledning
-Biografi
-Bøker
-Oversettelser
-Fjernsyn
-Radio
-På scenen
-Blogg
-Forelesninger
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
Pressefoto
Jon-Roar Bjørkvold - Doktoravhandling
 
side 1  side 2  side 3
  Så stod jeg der da, som Dr. philos, doktorgradsarbeidet var vel i havn. Allmennheten hadde fått sitt, Akademia hadde fått sitt. "Vårt musikalske morsmål" var i ferd med å feste seg som begrep, "musikalsk barnekultur" likeså. Jeg kjente at jeg hadde fått gjennomslag for noe grunnleggende viktig om barns spontansang og dens betydning.

Men en uro verket i meg. Hva var konsekvensene for dette i norsk skole generelt og musikkutdanning spesielt. Noe måtte gjøres her framover! Uroen nedfelte seg i noen avsnitt på slutten av avhandlingen min, der jeg prøvde å se framover:

Mange av undersøkelsens funn er av en slik karakter at de klart åpner for en diskusjon av pedagogiske og metodiske konsekvenser. Skal en slik diskusjon bli fruktbar, bør praktikerne selv ta del.... Ikke desto mindre finner jeg det naturlig å trekke enkelte pedagogisk rettede konklusjoner av de funn jeg har gjort.... (s. 209)

Over et par sider gjorde jeg så det og rettet mot slutten av dette avsnittet også blikket mot skolealder:

Várhet og viten kan hjelpe mye. Når blankskurte barn møter skolen for aller første gang, er det lærerens ansvar å vite noe om den rike og levende sangkultur barna bringer med seg, den ressurs dette representerer, ikke bare for barna, men også for lærer og skole. Da kan klasserommet i større grad bli et sted for fruktbart møte mellom ulike kulturformer, snarere enn en slagmark for en hard og ødende kulturkonfrontasjon (s. 212).

Disse sitatene referer seg til den trykte utgaven av Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål fra 1984 (Cappelen forlag). Ja, for jeg ventet fra 1981 til 1984 med å få avhandlingen trykt, jeg var usikker på om den skulle utgis i orginal form, eller om en bearbeidelse måtte til, men henblikk på leslighet og allmennhet. Men etter tre år besstemte jeg meg for å utgi avhandlingen slik den opprinnelig ble innlevert til bedømmelse — for så å skrive en ny bok der temaet i avhandlingen ble utviklet videre. Og for å fundamentere en skolekritikk bredest mulig, besluttet jeg å innhente materiale om musikalsk barnekultur utenfor Norges grenser, jeg ville møte russiske barn og amerkanske barn og trekke også dem inn i min diskusjon.

Jeg var klar for noe nytt, noe mer: Jeg var på vei inn i å skrive Det Musiske Menneske, uten at jeg på dette tidspunkt hadde idé om noen boktittel. Heller ikke ante jeg at "varhet- og-viten"-sitatet ovenfor kom til å inngå i Det Musiske Menneske, in extenso, i sin helhet.

Om denne boka kan det leses et annet sted på denne hjemmesiden, om noen skulle føle for det

Til slutt vil jeg under dette avsnittet om historien rundt min doktoravheandling nevne tre ting som hendte i etterkant og som alle henger sammen med av arbeidet mitt med Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål.

Professoratet

Året etter disptasen, sommeren 1982, ble jeg utnevnt til professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Det hadde vært like lite planlagt som da jeg begynte å interessere med for barn og sang som nybakt pappa.

Situasjonen var den at professor Dag-Schjelderup-Ebbe helt uventet søkte avskjed fra sin stilling, midt i sin beste alder. Et professorat stod plutselig ledig. Skulle jeg søke? Jeg var meget usikker, jeg kjente meg for fersk (38 år), og avhandlingen min om betydningen av barns spontansang var jo ikke akkurat musikkvitenskap-mainstream. Men folk oppmuntret meg til å søke, i det minste kunne jeg få en avklaring om i hvilken grad dette arbeidet ville bli tillagt vekt i mitt fag, i en bred kokurranse med andre søkere. Dessuten hadde jeg en joker, ennå upublisert, men fullført: et manus om Eisler og Brecht som jeg hadde arbeidet parallelt med gjennom hele 1970-tallet og inn i 1980-åra (se annet sted på denne hjemmesiden).

Så jeg søkte, i konkurranse med ni andre søkere, fra fire land , og ble innstilt som nr. 1, til min oppriktige overraskelse. At to danske musikkhistorikere (professorene Jan Maegaard og Søren Sørensen) — bedømmelseskomiteens flertall — var med på å voterte nettopp et arbeid om barns spontansang inn som så betydningsfullt, gledet meg spesielt.

Min forgjenger i embetet, Dag Schjelderup-Ebbe, framstående Grieg-spesialist, har alltid trodd på meg og vært en støtte helt fra jeg var fersk student på 1960-tallet.

Dag gav meg underveis i mitt arbeid med barns sang et Charles Ives-sitat han selv elsket. Jeg har brukt det både i min doktoravhandling og senere også i Det Musiske Menneske. Det oppsummerer – her fra avantgardkulturen sett — hva kvalitet i musikk egentlig handler om, på tvers av alder og kulturer. Sitatet lyder slik:

Once, when father was aksed· "How can you stand it to hear old John Bell (who was the best stoneman in town) bellow off-key the way he does at camp-meetings?" his answer was: "Old John is a supreme musician. Look into his face and hear the music of the ages. Don’t pay too much attention to the sounds. If you do, you may miss the music. You won´t get a heroic ride to heaven on pretty little sounds."

Mens disse linjene på min hjemmeside skrives, går "Heftig og Begeistret"-filmen sin seiersgang både i Norge og utlandet. Filmen bekrefter sitatets dype poeng. Gamlekara fra Berlevåg synger riktignok surt, men gud bedre — de synger sant! "Surt, men sant"— og vi gripes, alle.

Takk, kjære Dag!

Barnekulturutvalget

I 1981 ble jeg som barnekulturforsker innvalgt i Norsk Kulturråds første ordinære barnekulturutvalg sammen med

— Jack Fjeldstad (formann), barneteater var naturligvis for ham en hjertesak. Jack ble fram til sin død, høsten 2000, en av mine aller mest trofaste venner

— Rune Johan Anderson, tegner, med blikk for illustrerte barnebøker

— Åse Enerstvedt, folklorist, som med sin bok Kongen over gata fra 1971 er en av barnekulturforskningens virkelige pionérer i Norge

— Trine Koldrup Flaten som satt med utvalgets forlags.- og bibliotekkompetanse

— Audgunn Oltedal, utvalgets medierepresentant, med bakgrunn bl.a. som redaktør for Orientering

— Karin Bakken var utvalgets sekretær

Under vårt arbeid hadde vi også gleden av i perioder å samarbeide med Hermann Berthelsen (redaktør av Kulturnytt, Kulturrådets organ), Tordis Ørjasæter fra det foregående barnelitteraturutvalget, og Åse Gruda Skard.

Jeg husker godt at Barnekulturutvalget måtte stille til høring overfor Kulturrådets ordinære medlemmer. Ikke alle av de faste medlemmene var nemlig overbevist om at man i Norge trengte et eget barnekulturbegrep. Vi i Barnekulturutvalget gikk selvsagt gikk sterkt i mot dette, skulder ved skulder. Veteranen Åse Gruda Skard var en lysende kaptein på laget denne høringskvelden.

Ser jeg meg tilbake, var det kanskje ikke all verden vi fikk gjort i vår periode fram til 1984. Et barneteaterprosjekt i Hordaland ble satt i gang, et barneavisprosjekt var nær ved å lykkes, men ble i siste runde stoppet ved et regjeringsskifte. Vurdering av illustrerte norske barnebøker var ellers en sentral oppgave og en fortsettelse av det gamle barnelitteraturutvalgets arbeid. Men ellers var nok konsolideringen av selv barnekulturbegrepet dette første barnekulturutvalgets viktigste bidrag, mener nå jeg. Og en seriøs synliggjøring av begrepet barnekultur i norsk offentlighet var jo en hovedtanke da jeg bestemte meg for å disputere. Da jeg så fikk professoratet året etter, befant jeg meg i en uventet dobbeltsituasjon. Ikke bare innehadde jeg fra 1982 et professorat i musikkvitenskap. I offentligheten ble jeg nå også oppfattet som "professor i barnekultur", den første i sitt slag i Norden. Ikke minst i Sverige fikk dette gjennomslag.

Rikskonsertene og barnehagebarn

Doktoravhandlingen min fikk også betydning for Rikskonsertenes virksomhet og budsjetter.

Det hadde seg i korte trekk slik:

Arne Holen hadde i sin tid vært en nær kullkamerat da vi studerte musikk ved Universitetet i Oslo på 1960-tallet. Vi tok eksamener parallelt og fikk barn parallelt. Jeg husker hvor flott jeg syntes det var at Arne tok seg ett års pappapermisjon uten lønn, barn gikk foran karriere. Forsket parallelt gjorde vi også, han med Kurt Weill i Trondheim, jeg med Hanns Eisler i Oslo. Vi redigerte til og med en bok sammen, Musikk og Politikk (1983). Om denne boka kan du lese et annet sted på denne hjemmesiden, om du skulle ha lyst til det.

Mens jeg forsatte et stadig mer intenst musikkforskerliv med barn og sang som tema, gikk Arne Holen over fra å være universitetslektor i musikkvitenskap til å bli direktør for Rikskonsertene.

Og da var det at Arne og jeg slo våre barnepjalter sammen — på Arnes initiativ (han er rå til å tenke adminstrativt/strategisk/praktisk!). Arne hadde fulgt min forskning om spontansang blant barn i barnehager. Nå ville han ha musikk for førskolebarn inn på Rikskonsertenes budsjetter (bare barn i skolealder var på denne tiden synliggjort i Rikskonsert-sammenheng). Rikskonsert-direktøren tok da kontakt, og to hovedoppgaver ble skrevet i perioden 1987-89 med meg som faglig veileder. Her ble viktigheten av Rikskonsert-aktiviteter med barn i barnehager dokumentert. Og det kjentes historisk da konsertvirksomhet for og med førskolebarn for første gang, med Kulturmeldingen av 1992 ("Kultur i tiden". St. meld. nr. 61), ble trukket inn i regjeringens budsjettenkning, signert statsråd Åse Kleveland:

Når det gjelder mindre barn har Rikskonsertene, bl.a. gjennom midler fra Norsk kulturråd, satt i gang et forsøksprosjekt der barnehager i Sogn og Fjordane og Østfold er blitt trukket inn i en ny type oppsøkende konsert- eller musikkbesøksvirksomhet. Forsøksprosjektet ble avsluttet høsten 1989 og er blitt faglig evaluert av Universitetet i Oslo. I vurderingen heter det:

Det er hevet over tvil at denne type musikkvirksomhet i barnehagen virker klart stimulerende på barns lek og sosiale utvikling, med særlig vekt på barns evne til mer allsidig og nyansert kommunikasjon. Sverige har i mer enn 20 år hatt de beste erfaringer med denne musikkvirksomhet blant førskolebarn, med de svenske rikskonsertene som drivende kraft. Det er all grunn til å anbefale at denne virksomheten får vokse seg sterk også i Norge.

Departementet ser det som ønskelig at denne konsert- og besøksvirksomheten kan bli fulgt opp også i andre fylker. Selv om fylkene bidrar økonomisk, vil en utvidelse av dette prosjektet nødvendiggjøre en tilføring av økte midler til Rikskonsertene. Regjeringen har tatt konsekvensen av dette ved å gi tilskudd til oppstarting av permanent virksomhet over Rikskonsertenes budsjett for 1992.

Året var altså 1992, nytenkning om barn og musikk var på vei inn i norske barnehager. Og Det Musiske Menneske hadde for lengst startet sin reise ut i verden, på dette tidspunkt, til Sverige, Danmark, Nederland og USA. Og lenger fram i tid ventet oversettelser til mer fremmede språk: kinesisk, japansk, russisk. Men temaet er grenseløst det samme for barn i alle land: Canto — ergo sum! Jeg synger — altså lever jeg!

side 1  side 2  side 3

til toppen
Freidig Forlag AS, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 22 14 87 49.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag AS. ORG NR 988 725 013.
Webdesign ved