MENY

J.R. Bjørkvold
-Innledning
-Biografi
-Bøker
-Oversettelser
-Fjernsyn
-Radio
-På scenen
-Blogg
-Forelesninger
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
Pressefoto
Jon-Roar Bjørkvold - Doktoravhandling
 
side 1  side 2  side 3
 
Og pressen fulgte opp, der kjente man meg jo fra Barnas Egen Sangbok. Flere var ute i forkant av disputasen

Arbeiderbladet 16.5.1981

Doktorgraden på spontan barnesang

"Pedagogiske", enkle barnesanger avvises i stor grad av barna selv ... Bjørkvold legger fram en avhandling for filsofisk doktorgrad lørdag 23. mai.

... I sine frie improvisasjoner er barna ofte musikalske modernister så gode som noen ... Gjennom sangen har barna rike mulgiheter til å uttrykke sine føleleser, opplevelser, holdninger og hverdagserfaringer og blir derfor av grunnleggende betydning for barnas identitet og sosialisering. Det er slett ikke bare snakk om å snynge rent og riktig. Det sosiale element, barnekulturens egen dimensjon, må trekkes inn når barn og musikalitet skal drøftes. For barna er sangen en livsform, en måte å tilegne seg livet på.. I dette ligger barnesangens fremste kvalitet, mener Bjørkvold.

Av intervjuer satte jeg særlig pris på Harriet Eides anslag i Dagbladet, trykt dagen før disputasen:

Dagbladet, 22.5.1981

Ta den bæsj og la den vandre

Barnesangen blir doktorgrad

Oslo-gutt, vokst opp på "Torshau" med Lyn Gordon og Tarzan og gammeldagse barnesanger. Lørdag tar han doktorgraden over emnet "Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål": Den første akademiker i famlien, den første i slekta som var så heldig å få ta artium. I Universitetets gamle festsal blir det mange tilhørere.

Hvorfor såpass personlige opplysninger? Fordi det alltid surrer tanker i hjernekassen om hvordan bakgrunnen styrer vår utvikling. Om havet av forskjell som kunne ligge i en adresse på Ullern og Kampen. Men også om hvordan de tilsynelatende små ting i hverdagen kan bidra til å splitte en tradisjon, slik at roller byttes.

Det var ikke kostbare malerier på veggene hjemme på Torshov, ikke så mye annet heller som laget trappetrinn til en intellektuell oppdragelse. Men det var mye musikk i stua på Torshov.

Ikke Bach og Beethoven, framført av flinke klaverhender, men hverdagens sanger. ... Hva de sang var ikke avgjørende, men at de sang, Mye.

Og nettopp om det handler Jon-Roar Bjørkvolds doktoravhandling, sprunget ut av en arvet musikkglede, utviklet gjennom skolekorps og kor, musikkstudier og ikke minst at han fikk barn som han sang for og som selv begynte å synge.

Det var da han oppdaget at voksne og barn bruker sangen forskjellig. Mer om dette lærte han han da han gjennom nesten ett år delte sin tid mellom tre barnehager for å studere ungenes sanglige uttrykk. Reslutatet fikk vi gjennom en av de fineste barnesangbøker som er laget, "Barans Egen Sangbok", skapt av ham i samarbeid med den frodige tegner Vviian Zahl Olsen og alle barnehagebarna.... Kritikerne var samstemte og 35.000 nordmenn har kjøpt boka. Bjørkvold laget også et lite hefte, "Barnesangen — vårt musikalske morsmål" skrevet for foreldre og pedagoger. Bøkene er i tykkere og vanskeligere utgaver blitt til en filosofisk doktorgrad, den første i Norge, basert på barnas egen kultur.

Også VG slo disputasen i etterkant saken opp som en nyhet, med stor overskrift og med "Barnas Egen Sangbok" som utgangspunkt:

VG, 22.6.1981

Doktorgrad i 35.000 eks.

Jon-Roar Bjørkvold fra Oslo har skrevet 800 sider om barn og sang. For dette fikk i vår sin doktortittel ved Universitetet i Oslo. Avhandlingen ble den første i Norge som har gjort barnekulturen til tema.

SVERIGE

Også i Sverige vakte doktoravhandlingen interesse. Folkemusikkforkseren Gunnar Ternhag omtalte den i tidsskriftet Spelmannen, og tok utgangspunkt både i Barnas Egen Sangbok og Barnesangen — vårt musikalske morsmål, heftet som fulgte sangboka, Ja, for Gunnar Ternahg var "heftet" det mest sentrale:

Vet vi egentligen så mycket om förskolebarnens musik? Man kan ställa sig frågan.

Jon-Roar Bjørkvold heter en norsk musikvetare som lagt stor möda på att närma sig de små barnens musicerande. I två lättillgängliga böcker har han presenterat sina spännande rön.

Jon-Roar Björkvold är musikforskaren som tagit barnens sång på allvar. I vår lägger han fram em doktorsavhandling ved Oslo universitet. Den handlar om förskolebarns sång....

Vid varje tilfälle något barn sjöng, gjorde Jon-Roar en notering om melodi, text och den situationen som omgav sången.

Ingen trallstump var för liten för att inten antecknas. Jon-Roar hamnade långt utanför de vuxnas syn på muciserande. Det var barnens uppfattning han ville nå. Men innan hans avhandling presenteras, har de viktigaste rönen kommit i populär form i boken Barnesangen — vårt musikalske morsmål (Cappelen forlag).

Nyttig bok

Det här är en oerhört nyttig bok för alla som intersserar sig för barn och musik. Jon-Roar ställer många begrepp på huvudet. Och sådant man bara känt intuitivt, får vi här bekräftat.

 Gunnar Ternhag gir en grundig presentasjon av boken og konkluderer:

Barnesangen — vårt musikalske morsmål är en inspirerande bok som ger vuxna öron.

Mot slutten av sin to siders artikkel i Spelmannen kommer Gunnar Ternag også inn på sangboka:



För att understryka de här tankerna har Jon-Roar Björkvold parallellt gett ut samlingen Barnas Egen Sangbok. Den innehåller samtlige fullständiga sånger han hörde i de tre Oslo-daghemmen. En dokumentation som samtidig är en minst sagt ny typ av sångbok! ...

Man vill innerligt hoppas att Jon-Roar Björkvolds arbeten når över till oss — Hans seriösa och samtidigt generösa hållning till barns sång borde få en ordentlig spridning.

Jeg måtte altså til Sverige for å finne en forståelse som i utgangspunktet stemte med min egen: Det var "heftet", Barnesangen — vårt musikalske morsmål, som var utgangspunktet eller grunnlaget— tenkningen om barns sang, mine funn som forsker så langt jeg da var kommet. Dette gav i sin tur rammen for sangbokkonseptet. At det var sangboka som ble bestselgeren og ikke den lille boka som fulgte med, er en annen sak. Og jeg er selvfølgelig glad for at mang hundre tusen brukere pr år 2001 av Barnas Egen Sangbok kanskje har fått litt mer innsyn i hva sang er for barn.

For å sitere en linje fra Gunnar Ternhags artikkel: Prestation blir utbytt mot kommunikation. Å få formidlet denne grunntanken til flest mulig, var jo for meg et hovedprosjekt.

Gunnar Ternhag ønsket seg impulser fra min forskning til Sverige. Og slik har det gått, i alle høyeste grad. Både Det Musiske Menneske og Skilpaddens Sang er utgitt i Sverige, Det Musiske Menneske i flere opplag. Pressedekningen har vært omfattende, både i aviser og fagtidsskrifter. Radio og fjernsyn har i høyeste grad fulgt opp. Og forelesningsinvitasjonene har vært mange. Jeg har reist Sverige rundt på kryss oig tvers, fra Malmö i sør til Piteå i nord adskillige ganger og deler ikke stereotypien om Sverige som et formalitetenes land. I møtet med svenske tilhørere har jeg kjent en varme og generøsitet som har betydd mye for meg og det jeg har stått. Mange over Kjølen er nå mine gode kolleger og venner.

Men allerede fra slutten av 1970-tallet hadde jeg regelmessig forelest i Sverige. Gunnar Berefelt, professor ved Universitetet i Stockholm og kunsthistoriker med barnetegning som ett av sine spesialfelter, hadde knyttet meg til sitt nystartede Centrum för barnkulturforskning. Sammen med sterke navn som bl.a. Bertil Sundin, Lennart Reimers og Ragnhild Soderbergh, foruten Gunnar selv, naturligvis, foreleste jeg fast på "Centrum" i over 10 år. Mange av de studentene jeg her møtte, har senere inntatt viktige stillinger i det svenske samfunn innenfor barnekultur-, skole- og kultursektor. Derfor var det neppe tilfeldig at Sverige var først ute med et stort fjernsynsprogram om "Det Musiske Menneske" lenge før boka overhodet ble utgitt (se under "Fjernsyn").

side 1  side 2  side 3

til toppen
Freidig Forlag, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 22 14 87 49.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag. ORG NR 995928310.
Webdesign ved