MENY

J.R. Bjørkvold
-Innledning
-Biografi
-Bøker
-Oversettelser
-Fjernsyn
-Radio
-På scenen
-Blogg
-Forelesninger
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
Pressefoto
Jon-Roar Bjørkvold - Doktoravhandling
 
side 1  side 2  side 3
 
Den spontane barnesangen
— vårt musikalske morsmål (1981)

(min doktoravhandling)


De som måtte være interessert i å lese om hvordan den spontane barnesangen føst tok fatt i meg, må lese et annet sted på denne hjemmesiden, under Barnas Egen Sangbok, bakgrunn og kritikker. For Barnas Egen Sangbok var en organisk del av dette prosjektet og ble utgitt først, i 1979.



Den spontane barnesangen - vårt musikalske morsmål
  DOKTORDISPUTAS

Det historisk-filosofiske fakultet

Mag. art. Jon-Roar Bjørkvold vil lørdag 23. mai kl. 10.15 i Universitetets gamle festsal offentlig forsvare sin avhandling "Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål" for den filosofiske doktorgrad.

Opponenter: Professor Jan Ling, Göteborg og professor Jørgen Pauli Jensen, København.

Prøveforelesninger: fredag 22. mai kl 18.00: "Ivan Susanin. En russisk nasjonalopera under to despotier" (selvvalgt emne) og torsdag 21. mai kl. 18.00: "Modest Mussorgskijs musikkstil, eksemplifisert ved sangsyklusen "Barneværelset" (oppgitt emne).

Begge prøveforelesningene holdes i auditoriet, 2. etasje i Chateau Neuf, Slemdalsveien 7.


Slik ble min doktorgradsprøve offisielt annonsert av Universitetet i Oslo.

Det selvvalgte emnet hadde sin bakgrunn i min magisteravhandling om Michail Glinka. "Ivan Susanin" er jo hans store nasjonalopera, som tjente to brutale herskere for manifestering av absolutt makt. Først av Tsar Nikolai I som sent på1830-tallet forlangte at Glinkas opera skulle endre tittel til "Livet for Tsaren" for overhodet å bli tillatt utgitt, med nødvednige endringer i librettoen, selvfølgelig. Så, 100 å senere, på 1930-tallet, av Stalin, som tok origaltittelen, "Ivan Susanin", tilbake. Begge trengte en nasjonalopera som musisk minifestasjon av makt.

Jeg hadde forberedt meg i uker til selvvalgt prøveforelesning, og preget av ritualets alvor brukte jeg manus, Og dét jgjør det aldri mer. Muntlighet er muntlighet, skriftlighet er skriftlighet. Muntlig skriftlighet er en hybrid uten mulighet for det absolutte nærvær.

Den oppgitte prøveforlesningen, om Musorgskijs "Barneværelset", levde derimot i samspill med salen. Her grep jeg muligheten til å dra tilhørerne inn i en russisk lyddiktat, for at de bedre skulle oppleve Musorgskijs poeng om barnespråkets intonasjon, dynamikk og rytmer som kompositorisk kilde, der barnet i pysj sengekanten, bokstavelig talt oppspilt, venter på et eventyrgrøss. Denne forelesningen har jeg forsøkt å beskrive nærmere i et festskrift til Finn Benestad til hans 70-årsdag. ("Det nasjonale tonefall — et russisk perspektiv", i Studia Musicologica Norvegica 25, 1999).

Dette bidrag til min kjære lærer, kollega og venn, Finn Benestad, var ment som et minne fra dengang, han var 3. opponent under min disputas. 1. opponenten, Jan Ling, hadde fra sent 1960-tall vært musikksosiologiens pioner i Norden.. 2. oppopnenten, psykologen Jørgen Pauli Jensen, hadde blant annet bak seg en spennende bok fra 1977: Musikkens psykologi og sociologi. Pauli Jensen, gav meg for øvrig en særlig utfordring. Han hadde nettopp sluttet å røyke og tygget abstinens-febrilsk på frystikker, som han suverent flyttet fra den ene munnviken til den andre, bare ved hjelp av leppene. Men å forstå han dansk der han dreide fyrstikken fra munnvik til munnvik mens han stilte meg spørsmål fra avhandlingen, krevde mye av meg som doktorand.

Hva skal jeg si om selve disputasen? Maisolens kraft denne lørdagsmorgenen fulgte meg inn i Universitetets Gamle Festsal, som var fylt med masse mennesker og masse blomster. Prodekanus, Even Hovdehaugen, internasjonal topplingvist. ledet disputasen og brakk sammen i latter underveis (jeg har et bilde!. Min Freidig-partner Per Glad sovnet underveis otg våknet med et smell fra klappsetet (oppmøte klokka 10.15. en lørdag er et halv døgn for tidlig for en forlagsredaktør som leser manus hele natta). Dagne Groven Myhren sang praktfullt fra salen, jeg hadde behov for å anskueliggjort tonalitet og rytme i "Den prektigkledde sommerfug" Eivind Grovens melodi, og utfordret henne direkte fra talerstolen, hun var der som tilhører.

Men sterkest for meg var nok selve åpningen av disputasen, der salen rituelt skal resie segog hilse doktoranden i det han går inn sammen med bedømmelseskomiten. og dekanat. Den første jeg så da døra åpnet seg til Gamle Festsal salen var faren min, sterkt preget av alvorlig sykdom, han ventet ved første benk. Vente hadde han også gjort som gutt, i lange kvelder år etter år utenfor nettopp den bygningen vi nå befant oss i. For i denne bygningen hadde mora hans, min bestemor, vaska fra 1911 til 1941. På mitt hjemmekontor henger i dag to diplomer, side ved side.

  Det ene er mitt doktorgradsdiplom, på latin:

Diplom, Universitas Osloensis

Det andre er bestemors:

Diplom for lang og tro tjeneste

  Hu ga seg med vaskinga da hu var 74, bestemor.

Eller hadde hu ikke helt gitt seg med vaskinga?

Nei, jeg trur jammen at bestemora hadde vært her å vaska denna morran i mai 1981 i Gamle Festsal. Gølvet var ialfall gullende reint, det så jeg da jeg steig opp på podiet, i et vell av blomster.

side 1  side 2  side 3

til toppen

Freidig Forlag AS, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 22 14 87 49.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag AS. ORG NR 988 725 013.
Webdesign ved