MENY

J.R. Bjørkvold
Om forlaget
Bøker
Ebøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
-Avskjedsmarkering
-Revolt og rabalder
-Forelesningsblogg
-2005, høst
-2006, vår
-2006, høst
-2007 jan-apr
-2007 mai-aug
-2007 sep-des
-2008
-2009
-2010, vår
-2010, høst
-Nyhetsglimt
Pressefoto

 

 

 

Blogg 2011


Foto: Kolbein Dahle

 

NYTT

 

FRA OG MED 2011 SKAL JEG HER LEGGE INN BÅDE

1) KOMMENTARER TIL FORELESNINGER

2)ANDRE TING AV INTERESSE, TIDLIGERE LAGT UNDER "NYHETSGLIMT"

 

19.12 – 2012: Landbruksdepartementets juleavslutning: "22.juli"

29.11 — 2011: Hå kommune: "Motivasjon-Kreativitet-Læring: musisk sett"

25.11 — 2011: Sanner hotell. Uteseksjonen/Rusmiddeleteaten, slo kommune: "Gotta take the power back!"

22.11 — 2011: 60+, Løkke gård, Sandvika: "Sang er det første vi møter og det siste vi mister"

15.11 — 2011: Teater Ibsen, Klosterøya, Skien: En åpningsgave til Innovasjon Norge, Telemark

11.11 - 2011: Gimle-gården i Bergen: "Den musiske barnehagen"

1.11 -2011; Gamlebyen skole, Bydel Gamle Oslo, Uteseksjonen: "Musikk mot rus"

30.10 — 2011: Munkerud skole, Oslo: Høybråten damekor, helgeseminar: "Vi er de tusener"

29.10 — 2011: Quality Airport Hotell, Gardemoen: Assistanse. Interesseforening for barn og ungdom med synshemming. "Om det musiske — i alle!"

26.10 —2011: Sagene-Torshov eldreuniversitet, Oslo: "Margrethe Munthe"

1.10 — 2011: To bøker som en hel generasjon har hatt glede av!

22.9 — 2011: Kongsvinger, Rådhusteatret: "Sabona"! — "Jeg ser deg"!

20.9 — 2011:Frognerseteren, Oslo: DnB NORs Akademikermøte: "Musiske samspill — innspill"

18.9. - 2011: Bergen: Den nordiske Hjerte&Smerte-konferansen 2011 om ungdom: "Gotta take the power back"!

13.9 — 2011: Kirkenes. 20-årsjubileum for Frivilligsentralene, Region 4: "Musiske menneskemøter"

6.9 — 2011: Norges mest musiske skole på Vågå. Les artikkelen som i disse dager distribueres gjennom Lärarförbundet til hele Sverige!

2.9 — 2011: Holmen Fjordhotell: Oslo Pensjonsforsikring AS inviterte: "Kreativitet og samspill — et innspill"

31.8 — 2011: Festiviteten, Hamar: "Nå bygges nytt kulturhus — Hvorfor kultur?"

20.8 — 2011: Tale til Arve Tellefsen etter 22. juli

19.8 — 2011: Min amerikanske oversetter på besøk

18.8 — 2011: Planleggingsdag, Skui skole, Bærum: "Musikk — et musisk perspektiv"

15.8 — 2011: Ås: Semesteråpning: "Den musiske barnehagen"

9.6 — 2011: Stavanger: Oljeindustriens beredskapskonferanse 2011: "Musikk og kriseberedskap"

28.5 — 2011: Tre spedbarnsforskere — et bilde

18.5 — 2011: Statsminister Stoltenberg åpner "Norges beste skule" på Vågå

10.5 — 2011: Barneklinikken på Ullevål Universitetssykehus: "Kuvøse-sang"

4.5 — 2011: Sverige nysgjerrige på "Norges beste skule-"-prosjekt

2.5 — 2011: Hilsen fra Roma

12.4 — 2011: Pensjonistuniversitetet på Gjøvik: "Sang er det første vi møter og det siste vi mister"

5.4 — 2011: Antwerpen: CANON Cultuurcel: "Cultuurdagen 2011"

28.3 — 2011: Wenche Foss in memoriam: "Den helvetes teknikken!"

26.3 — 2011: MUSIKKULTUR nr. 4-2011: "Vi tar 2. stemmen!"

12.3 — 2011: Hotell Alexandra, Loen: Norges Musikkorps Forbund — Nordvest: "Spilleglede og fellesskap"

10.3 — 2011: Riksteatret, Oslo, première på Knutsen & Ludvigsen

5.3 — 2011: Oslo, Markus-kirkens lokaler: Wergeland-selskapets 25-årsjubileum: "Når jeg skaper, skapes jeg. Om barns musiske vekst gjennom Wergeland"

24.2 — 2011: Betalingshilsen

17.2 — 2011: Fra Berlin: Om en mulig oversettelse av "Det musiske menneske" til tysk

15.2 — 2011: Lier senioruniversitet: "Sang er det første vi møter og det siste vi mister"

12.2 —2011: "Barnas Egen Sangbok" på Madagaskar

11.2 — 2011: Eline Nygaard, kjær kollega og venn, er død. Nekrolog i Aftenposten, 10.2 — 2011

9.2 — 2011: Østensjø eldreuniversitet, Oppsal samfunnshus, Oslo: "Margrethe Munthe og hennes sanger"

8.2 — 2011: En musisk skolerevolusjon på gang? "Norges beste skule" — prosjektet er nå vedtatt av kommunestyret i Vågå!

4.2 — 2011: Skolenes landsforbund: Barnehagekonferanse, Haugesund: "Barnehagekvalitet"

2.2 — 2011· "God morgen, Norge!" Frokost-TV på TV 2

18.1 — 2011: Bølgen kulturhus, Larvik: Barnehagekonferanse: "Full barnehagedekning — et musisk perspekiv"

15.1 — 2011: Norsjø hotell, Telemark: Korseminar, Skien Mannssangforening

Januar 2011: Filmen i Israel

Januar 2011: En hilsen fra Berlin

Januar 2011: En hilsen fra Danmark

Januar 2011: En hilsen fra Tyskland

3.1 — 2011: Stavanger Forum: Planleggingsdag for barnehagepersonale i Rogaland

 


3.1 — 2011:STAVANGER FORUM: PLANLEGGINGSDAG FOR BARNEHAGEPERSONALE I ROGALAND

OK

Full barnehagedekning er en rød-grønn bragd. Husene er bygd, men innholdsmessig? Det er langt fram til en kvalitetsmessig full barnehagedekning i Norge. Stortingsmelding 41, "Kvalitet i barnehagen", går, gode intensjoner til tross, ikke til basis — barna.

Jeg var igjen tilbake i Stavanger Forum. Sist, 5.november i fjor, holdt jeg avslutningsforedraget på Nordens største psykiatrikonferanse, "Schizofrenidagene 2010" (se blogg for høsten 2010). Da satt snaut 1000 helsearbeidere, leger, psykologer, sykepleiere og psykiatre i salen. Nå var salen befolket med snautt 600 barnehagehageansatte. Det øynes en fundamental sammenheng. Psykiatrien søker altså mot det musiske i mennesket, de skapende livskreftene i oss, det er derfra mennesker i utgangspunktet bygges: "Når jeg skaper, skapes jeg". Det samme tema får en annen — og kritisk vinkling — når barnehagens innhold er i fokus. "Stortingsmelding nr. 41 "Kvalitet i barnehagen" er blottet for musisk grunnlagstenkning, Ironien smerter. I stortingsmeldinga betones isteden behovet for dokumentasjon og statistikk. Konsekvensen er dobbelt negativ: irrelevans og byråkrati. Når selve basisperspektivet sviklter, svekkes nødvendigvis materialets validitet, data og statistikk treffer ikke kjernen. Dessuten: Datainnsamlingsbehovet til departementet gjør at for mye av barnehageansattes hverdag nå uunngåelig vil gå med til å loggføre data. De blir på en slags vitenskapelige assistenter for departementet, og det i en grad som svekker arbeidsfokus: nærhet til barna. Ikke rart at dagen sluttet med "Rage against the Machine" og "Gotta take the Power Back!" — med både barnehagepolitisk og barnehagepedagogisk relevans.

Mine tre timer ble simultanoversatt av tre tolker som vekslet mellom å stå på scenen. Her er en av dem, Maj, som begynte:

OK

En annen nøkkelperson denne dagen var Jørund. Som teknisk ansvarlig måtte han av og fram og rette på myggen min, ellers gikk alt bra:

OK

Brita Bjotveit var den som inviterte meg:

OK

Da jeg kom hjem på kvelden, var jeg rimelig børbanka, dagen hadde kostet mye krefter. Desto hyggeligere var det at en inspirerende e-post lå og ventet. Formidling om musisk kvalitet i barnehagen hadde slått rot, ja, mer enn det, noe haddew allerede begynt å gro videre i enkelte (mailen er gjengitt med tillatelse):

Hei Jon Roar

Har vært i Stavanger forum i dag med mitt team i Skaarlia barnehage og opplevd deg. Hadde lyst til å sende deg en tilbakemelding og TAKK for at du engasjerer deg i et så viktig og helt essensielt område i vår praksis. Jeg ble rørt til tårer og kjente estesien boble i magen når jeg forlot forum i ettermiddag.
Dette er jo grunnen for at jeg har denne jobben tenkte jeg. Ei ung flott jente på 20 år som jobber hos oss sa til meg at ditt foredrag fikk henne til å tenke at hun fikk lyst til å bli førskolelærer... Gode tilbakemeldinger som jeg hadde lyst at du skulle få skriftlig.

Stå på! Du er fantastisk til å formidle budskapet ditt.

Med inspirert hilsen

Nina Lind
Skaarlia barnehage


15.1 — 2011: NORSJØ HOTELL, TELEMARK; KORSEMINAR, SKIEN MANNSSANGFORENING

OK

TORE JORDFALL, korets dirigent gjennom 25 år og gammel Olavsgutt. Tore og jeg sang i Olavsguttene sammen, han var 2. sopran (og ble bass), jeg var 2. alt (og ble tenor). I 1956-57 var vi begge med på Olavsguttenes USA-turne som varte nesten et halvt år. Vi sang bl. a. i Carnegie Hall og opptrådte på fjernsyn lenge før det var fjernsyn i Norge. Sånt setter spor, musikk ble et hovedspor gjennom livet for både Tore og meg..

Jeg har fått mange "annerledes" henvendelser om å forelese om det musiske. Stort sett sier jeg nei til sånt, men en sjelden gang: ja! En gang sa jeg ja til å være gave til gjestene på en 50-årsdag, jubilanten, en mann, hadde hørt meg på et foredrag noen måneder før. En annen gang ble jeg "honorar" etter trefelling. Meget mot vilje — det var en konekupp — hadde kona mi fått en nabo til å felle noen trær foran hytta vår på sørlandet. Jeg var fortviltet, men måtte jo, så behersket jeg kunne, spørre den intetanende trefelleren (med hjelm, visir, øreklokker, proff motorsag og vernesko, han har fartstid fra Canadas dype skoger, viste det seg!) om hva han skulle ha for jobben? "En edel flaske konjakk?" Eller en sum penger?" "Nei takk, jeg greier meg med sånt. Men jeg vil gjerne at sønnen min kan få møte deg," sa han. "Du skjønner, han er musiker."

Begge disse oppdragene var for meg veldig givende. Det ble også møtet med Skien Mannssangforening på Norsjø hotell. Det var Tore Jordfald, dirigenten, som ringte meg. "Du skjønner, Jon-Roar," sa han, "en av gutta i koret har arvet noe penger, og så ønsker han bruke en sum for å få deg til å komme og snakke om musikk for koret vårt!"

Klart det er umulig å si nei til sånt, selv om det til og med var en frilørdag det handlet om. Så jeg dro med tog til Bø og hadde et kjempefint møte med 60 godt voksne sangere.

Det skal alltid synges når jeg foreleser om det musiske, teori må få klingende substans for å kunne fattes. Og som de sang, disse gutta! En vegg av maskuline stemmer fylte hver kubikkcentimer av rommet. Det traff hjerterota.

ok

Da jeg var ferdig, reiste Tore seg: "Vi skal takke deg med å synge "Cry out and shout", komponert, som du vet, av en annen Olavsgutt, Knut Nystedt. "Den har vi begge sunget i Olavsguttene," nikket jeg til Tore. Så da koret begynte å synge, kunne jeg ikke dy meg: Jeg sang med. Det dundret av sangglede i veggene.

Til slutt fikk jeg hilse på mannen som tok av arven for å få meg opp til Bø og koret sitt. Flådd, ble han ikke, for å si det sånn. Takk, Børre!

OK

PS De har kjempegode kjøttkaker med brun saus på Norsjø hotell. Med lydutstyret står ikke i stil, for å si det sånn.

Det hender jeg får hyggelige hilsner i etterkant. Denne var veldig hyggelig, jeg hører gutta synge mens jeg leser:

Hei Jon Roar, og takk for sist!

Jeg var sjåføren som tok deg til stasjonen etterpå. Ble veldig inspirert og skrev en sang etterpå som ble sunget under middagen. I sangen er du hovedpersonen og jeg tenkte etter at vi nå har fått tilgang til din hjemmeside og lest bloggen fra Nordsjø at jeg skulle sende deg teksten til sangen. Melodien er Norrønafolket, og jeg regner med at du kjenner den melodien.Igjen takk for et innspirerende seminar!

1) Ja, SkiensMannssang de vil fare
    drar på Nordsjøseminaret
    Tore sitter ved piano
    Gutta synger reportoiret
    guutta synger reportoiret

2. Jon Roar Bjørkvold skal kåsere
    om estetikk og mye mere
    sangere er polygame
    søker alltid nye partnere
    søøker alltid nye paartnere

3. Han sier, alle vers for faen
    vi får se å ta oss sammen
    Amygdala dypt i hjernen
    se der ligger selve kjernen
    see, der ligger selve kjernen

4. Jeg sier skål for estetikken
    alkohol er anestesien
    nå skal gutta ha det trivlig
    slapp nå av å ha det hyggelig
    slaapp nå av og ha det hyggelig

 
                         SKÅL!!
                                               birger


JANUAR 2011: EN HILSEN FRA DANMARK

Kære Jon-Roar Bjørkvold.
 
Jeg har netop set filmen "Det musiske Menneske - med Afrika som speil"., sammen ned et kuld pædagogstuderende.  Flmen skulle give de studerende lyst til at arbejde med det linjefag, de har valgt i uddannelsen. Fagene er enten "sundhed/krop/bevægelse" eller "udtryk/musik/drama" eller "værksted/natur/teknik"  
 
Da jeg så filmen åbnede den for et perspektiv på det levende, skabende, levede, udviklende, udviklede menneskeliv som overskerd alle kunstigt (fornuftihgt????) konstruerede grænsedrag mellem fagene i en uddannelse som denne. I Danmark er pædagoguddannelsen en generalistuddannelse og dimmitenterne kan få job i alt fra børnehaver til bosteder for mennesker med alternativ begavelse - til psykiatriske afdelinger og som opsøgende gadearbejdere.    
 
Vi er vidne til en gennemgående forandring af uddannelsen og vilkårene for at uddanne. Du har skrevet om dine overvejelser over at trække dig som professor ...
Jeg har undervist sygeplejestuderende i 12 år og pædaggogstuderende i 16. Altså mange år i branchen. Jeg underviser fortrisnvis i pædagogik (men også en del i praktikforløb) - og det på en mere og mere struktureret vis, løsrevet fra de studerendes erfaringshorisont, fordi globaliseringen og best practice har inficeret UC. Jeg har netop skrevet en masterafhandling, hvor jeg undersøgte hvordan fattige kvinder tog vare på deres børns sundhed, indenfor famuiliens 4 vægge. Det har jeg kastet et Bordieu-blik på.
Je fik åbnet en dør ind i en verden med en anden måde at være til på . En verden, hvor livet blev levet, i en anderledes puls, med en anden rytme end den som anerkendes og foreskrives fra systemet.  Ja, det konkluderede jeg så ikke i den afhandling, men nu da jeg har set den gode film, kunne jeg tænke mig at gå videre med at udfolde mulighederfor at være til stede i livet gennem anerkendelse af rytmens betydning for fællesskaber. (Filmens billeder af lukkede ansigter contra den åbne attitude, forankret i en sikker balance og indre streng... )
 
Dét jeg så i min undersøgelse, var at kvinderne kæmpede med en flovhed over deres manglende materiaistiske formåen, udenfor hjemmets 4 vægge - og at de indenfor væggene, til gengæld måske fandt tilpashed i en naturlig rytme - ??
 
Nåmen - alt dette er udtryk for en ny opdagelse begået af en gammel lærerinde. Jeg har tænkt mig at udfolde erkendelsen af "det musiske menneske" i min pædagogikundervisning og i min undervisning i praktikforløb på studiet.
 
Jeg har bestilt 2 bøger hos dig og jeg kunne godt tænke mig at eje filmen "Det musiske menneske" Kan den købes?
 
Dette er alt for nu - måske vender jeg tilbage med nogle tanker om, hvordan jeg får sat nogle levende, pulserende spor hos de unge mennesker.
 
Gode tanker i forårssol
 
Anne Vibeke Plenge
Møllevej 43
4872 Idestrup


 

JANUAR 2011: EN HILSEN FRA BERLIN

Hej Jon-Roar,

vilken bra och viktig bok du har skrivit med "den musiska människan". Det var nog tur att jag stötte på den - och jag skulle vilja tala om det för dig. Jag har alldeles nyss klarat av min lärarexam i musik och historia här i tyskland. Medan jag skrev mitt examarbete (en jämförelse mellan svensk och tysk musikundervisning i skolan) "hittade" jag din bok och beställde en svensk utgava via internet. jag hoppas det går bra att jag skriver på svenska - jag var där som utbytestudent ett tag.
Jag tycker dina slutsatser och din uppfattning om vad musik ska handla om är mycket interessanta. Speciellt här i Tyskland är det ibland svårt med nya vägar inom musikpädagogiken - konstmusikens stora namn och repertoar kan man nästan inte komma förbi (Bach,Beethoven, Schubert). 
Man kan påstå att det finns en konstig "segregation" inom tysk musikpedagogik. Å en sida finns utbildningen till musiklärare i grundskolan (år 1-6). Här finns det en del montessori-innehåll och barncentrerad pedagogik. Men den "rejäla" musikpedagogiken (det som jag har studerat också) kallas för "Schulmusik" och sker vid musikhögskolan. Här får man undervisning av professörer i klarinett som professionella musiker. Studiernas innehåll har öppnats mot populärmusiken under de senaste åren men är ännu mycket kopplat till den klassiska repertoaren. Än idag känns det som att i "Schulmusik" läser man den "stora musiken" på riktigt medan alla andra musiklärare får syssla med musikaliska lek och sång. "Barndomsbrottet" som du kallar det är alltså på en annan nivå institutionaliserad genom lärarutbildningen, tycker jag. 
Jag själv har upplevt flera inlärningsprocesser med olika instrument: den "klassiska",  vägen med klarinetten (jag var ofta väldigt nära att sluta, men som tur fortsatte jag och hade klarinett som huvudinstrument på högskolan - min nyckel till musiklärarlinjen) och en annan väg - jag lärde mig själv att spela gitarr - först efter mina favoritskivor, sen med några killar i ett band och än idag med stor entusiasm och glädje i samband med musikteoretiska bakgrunden som jag fick på högskolan. Nu läser jag i din bok och börjar rejält fundera över vad musikundervisning (speciellt i skolan) ska handla om. 

Just nu har jag börjat jobba som musiklärare i en gymnasieskola här i berlin. Efter lärarexamen är det första mötet med verkligheten i skolan...

Jag undrar varför din bok aldrig har översatts till tyska. Finns det någon anledning varför? Jag skulle gärna låna ut min bok till studierkamrater eller kollegor, men då måste man väl köpa den på engelska. Har du ibland föredrag osv i Tyskland? 

Tack i alla fall för alla bra tankar och idéer kring musiken!

Hjertelig Hilsen fra Berlin,

Michael Christoph


JANUAR 2011: FILMEN I ISRAEL

Jon Hello.
I saw your film the muse whithin (the defrence in movement between the african people and the others)
and i was very impreset i would like to by this c.d is this posibly?


Gilad Naaman Perry


JANUAR 2011: EN HILSEN FRA TYSKLAND


My name is Kirsten Becker, I am writing from Münster (Westfalia) in Germany.
We were in email contact once before, when I asked you about your film: "When the moment sings".
This is one of the most beautiful films I ever saw. I am a musician and "rhythm-trainer", giving all kinds
of rhythm workshops with the aim to lead people into the consiousness, that the body is the source of
rhythm and also helping them to experience community through rhythm.
In almost every workshop I show your film, and without exception people are moved and motivated by those
pictures and information - which makes my job a lot easier :-) ! Always some of the people would like to buy this film.

It is too bad that that film is not undertitled in German until now and also, that the only place in Germany where it is possible to buy this film
is "Zist", who make copies and sell those DVD-copies of your film for 15€.

Now I am slowly coming to the main reason for my email: 
As I am also working as a radio-journalist for WDR (West German Broadcasting) in Cologne for the cultur-department, I am used to work carefully with language.
I would really love to translate the undertitles for your film into German to make the film accessible for even more people.
As I think that this film is an important contribution for healthier and more joyful living in this "stiff" world,
maybe we could find in a second step a German distributor for that film.

I hope I didn't pounce on you with all my direct questions. I am very excited about your answer.
I would also be open to introduce myself personally to you.

For now please send me 10 films, which I want to sell in my workshops.
Could you please suggest a price before you send them? I could pay per paypal or credit card.

With kind regards and deep respect for your wonderful work,
Kirsten Becker


Kirsten Becker
Rhythmusdozentin
Spieleerfinderin
Journalistin
Autorin

Rhythmuscoaching
Rhythmusevents
Drumcircle
TaKeTiNa Workshops
Rhythmus für Chöre
Musikmeditationen
Konzerte

Zentrum für Rhythmus und Musikmeditationen
"Rhythmen der Gemeinschaft©"
Coerdestr. 53a
48147 Münster


18.1 — 2011:BØLGEN KULTURHUS, LARVIK: BARNEHAGEKONFERANSE: "FULL BARNEHAGEDEKNING — ET MUSISK PERSPEKTIV"

OK

Bølgen kulturhus ligger vakkert til, havets bølger spiller mot kulturhusets bølgende tak. Kulturhuset kan by på tre kinoer, to flygler (et av dem: Steinway) og en storsal som jeg anslår kan romme rundt 800. Vi var snautt 300 hundre denne dagen.

Utsikten må også nevnes, den inspirerer!

OK

Mitt postulat: "Det er ikke dekning for å snakke om fullt barnehagedekning før barnehagens innhold er musisk tatt vare på." Stortingsmelding 41 går ikke til kjernen av hva barns oppvekst og livsbetingelser, omsatt til barnehage, handler om. Dessuten: Slik nå Stortingsmelding 41, "Kvalitet i barnehagen" legger opp til — med krav til tallfesting og statistisk dolomentasjon — reduseres ansattes jobb i all for stor grad til en slags vitenskapelige assistenter. Voksnes blikk defokuserer fra barn til tabeller i en grad som nødvendigvis må svekke graden av samspill og nærvær.

Min jobb ble å vise

A) i hvilken grad voksne trenger rom for 100% fokus på barna for overhodet å kunne følge med/følge opp hva som skjer i barnehagens myldrende hverdag.

B)hva skapende livsnærvær og barnehagekvalitet handler om, musisk sett.

Det endte med stående applaus. "Her finnes både en protest og en lengsel," tenkte jeg. "Det er ikke dekning for å snakke om fullt barnehagedekning før barnehagens innhold er musisk tatt vare på."

OK

Her er Berith Elgen og Eva Heum som begge tok strålende vare på meg både før, under og etter. Berith har røtter i barnehagen, og jobber nå hos rådmannen som "kvalitetsleder". Det forplikter etter den stående applausen, Berith! Eva på sin sidde leder den nasjonalt prisbelønnede "Skattekista barnehage", der det er ansatt like mange menn som kvinner. Mennene satt samlet tett rundt Eva på første benk og ga jernet i tre samfulle timer! For Eva? For meg? For oss alle?


2.2 — 2011· "GOD MORGEN, NORGE!" FROKOST-TV på TV 2

Dagen før hadde jeg vært vertskap for min russiske oversetter, Mashas 60-årsdag. Der ble det russisk kaviar, det ble vodka, ble russisk sang, det ble sent. Jeg var redd for at jeg kanskje ble litt baktung til direkte -TV neste morgen. Men tvert imot, gleden fra kvelden før satt i kroppen. Tema: sangen betydning for barn. Jeg var i studio med en gammel student, Bente Bogen, som nå driver med spedbarnssang. Jeg endte opp med å snakke om sang for for tidlig fødte, premature barn ned til godt under en kg i vekt. Jeg referte til en historie jeg har skrevet i "Skilpaddens Sang" som jeg har kalt "Kuvøsesang". Det er sterkt stoff, livreddende sang for verdens minste publikum.

Dagen etter fikk jeg en hyggelig sms fra redaksjonen i TV 2": "Hei igjen, jeg syntes det ble veldig, veldig bra i dag. Utrolig interessant. Tusen takk for besøket. Mvh TV 2"


4.2 — 2011: SKOLENES LANSFORBUND: BARNEHAGEKONFERANSE, HaAUGESUND: "BARNEHAGEKVALITET"

Jeg hadde virkelig gledet meg til å komme, ikke minst på grunn av hun som inviterte. Yngvil Cordtsen var barn i Askeladden barnehage da jeg møtte henne første gang. Nå er hun ansatt i samme barnehage — det sier i seg selv mye om mitt tema denne dagen — barnehagens innhold og kvalitet.

Men så ble alt avlyst, det var storm på vestlandet. Som en kommentar til hva jeg balnt annet hadde tenkt å snakke om, velger jeg å sitere en leder i Aftenposten 30.1-11, som kaster seg inn i debatten:

I løpet av de siste seks årene har andelen pedagoger i barnehagene i Oslo og Akershus sunket med ti prosent. På landsbasis er nedgangen på seks prosent. De ferske tallene fra Statistisk Sentralbyrå viser at kravene som er nedfelt i barnehageloven, blir et stadig fjernere mål. Tallene bekrefter en nedslående trend som vi har sett en god stund: Den sterke utbyggingen uthuler innholdet. Alle assistentene og barnehagestyrere uten godkjent pedagogisk utdanning gjør ganske sikkert en god jobb. men dette svekker ikke konklusjonen: Kvaliteten holder ikke tritt med kvantiteten i barnehagesektoren.

Regjeringens satsing på å utdanne flere førskolelærere har vært for svak. Dermed er ikke mottiltakene blitt sterke nok. Kunnskapsdepartementet fremholder i en fersk rapport at mangelen på førskolelærere kommer til å bli større enn antatt. Dette er en alvorlig situasjon. "Innsats tidlig" er Regjeringens fremste slagord, fra satsing på barnehager og gjennom hele det påfølgende skoleløpet. Ved å vanne ut det pedagogiske innholdet i barnehagene undergraver Regjeringen sin egen intensjon om å sette inn innsats mot barn og unge så tidlig som mulig for å sikre en så problemfri skolegang som mulig. Alt tyder på at det er de aller minste barna som er mest utsatt når ufaglært arbeidskraft dominerer i barnehagene. Hvis barnehagene bare blir et oppbevaringssted, er det de minste som vil tape mest. Det må komme en snuoperasjon på dette feltet.

 

TO KORTE KOMMENTARER:

1. Kjører du bil uten å ha med deg førekortet og blir stoppet av politiet, blir det strengt påtalt, selv om du har avlagt eksamen/bestått føreprøver. For ikke snakke om at du kjører bil uten å ha gyldig førekort overhodet. Da blir du ikke det minste bøtllagt. Men når det gjelder barn, er det åpenbart ikke så avgjørende om du har avlagt en faglig beståtteksamen eller ikke. Det skurer og går allikevel. Spørsmål: Er kompetanse om bilkjøring viktigere enn kompetanse om barn?

2. Full barnehagedekning handler ikke bare om å bygge barnehager. Det handler fremfor alt om å bygge barn. Førstnår barn bygges med profesjonell basis i alle de bygde barnehagene i Norge, kan det med dekning snakkes om full barnehagedekning.


8.2. — 2011: EN MUSISK SKOLEREVOLUSJON PÅ GANG? "NORGES BESTE SKULE"-PROSJEKT ER NÅ VEDTATT I VÅGÅ!

En musisk skole skal nå reise seg i Vågå, bygget på barns egen vei til læring. Barns vekst skal gi vekst til Vågå. For barnefamilier vil slå seg ned der barna deres kan få best mulig vekstbetingelser. Vågå! (kontakt: hanne.blafjelldal@vaga.kommune.no) Prosjektet kan få nasjonal betydning. Statsministerens kontor er løpende orientert. Enormt spennende og løfterikt er det. Endelig! (se blogg for januar 2010, møte på Stortinget mm).


9.2 — 2011: ØSTENSJØ ELDREUNIVERSITET, OPPSAL SAMFUNNSHUS, OSLO: "MARGRETHE MUNTHE OG HENNES SANGER"

OK

 

Disse eldreuniversitetene er virkelig en kulturressurs. Oppegående mennesker sørger for et miljø som stimulerer både medlemmer og forelesere. Jeg var her for vel to år siden og snakket om "Det musiske menneske". Når var jeg tilbake for å snakke om Margrethe Munthes sanger og hennes kulturpolitiske betydning. Det var jo 150-årsjubileum for henne i fjor (se blogg for høsten 2010). En fullsatt sal — vi kunne vel ha vært rundt 100 mennesker — sang så det kunne høres like ned til Rådhusplassen. Hva vi startet med? Jo: "Vi har en Tulle med øyene blå". Denne sangen, som hele Norge kjenner, ble slått opp på forsiden i Dagbladet da den kom i 1905.

OK

Per Aabel fortalte meg en gang at Margrethe Munthe var hans grandtante, og at han var veldig stolt av henne og hennes sanger.

 

OK

Det var høy stemning i salen. Jeg lar bilder tale (foto: Tom Rellsve):

OK

 

OK

"Nei, nei gutt, dette må bli slutt"!

OK

To fra Torshov som vokste opp med Margrethe Munthe!


10.2 — 2011: ELINE NYGAARD, KJÆR KOLLEGA OG VENN. ER DØD. NEKROLOG I AFTENPOSTEN 10.2 — 2011.

Eline Nygaard døde 3. februar 2011, Hun var en av mine kjæreste kolleger og venner fra Insitutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Helt fra jeg kom dit som student i 1966 husker jeg henne, insituttets legedariske klaverpedagog. Familien ba meg skrive nekrologen. Den ble trykt i Aftenposten dagen før begravelsen og undertegnet både av meg og nåværende leder ved instituttet, Svein Bjørkås. Det kjentes riktigsk sånn:

 

Eline Nygaard er død, 97 ½ år gammel.
Med dette har Norge mistet sin kanskje aller fremste klaverpedagog etter krigen. Ytterst beskjeden i form og vesen, ytterst kresen når det gjaldt klaverspill og musikkens krav. Musikk satt i hennes hender. ”Det er som i idrett: Spenninger i hånda skal løses helt ut,” kunne Eline si. Hennes egne hender var pianistens til siste slutt, de var sterke og myke som hos en ungdom. Til Eline var 96 år kom pianister og banket på i Niels Juelsgate for å finpusse sitt spill. Også de med internasjonalt ry søkte henne. For Eline eide visdom.
         Eline Nygaard ble født i Sandefjord 5. juli 1913. Hun studerte i Oslo med Dagmar Walle-Hansen og Nils Larsen, i Stockholm med den russiske storpianisten Simon Barrere. Hun debuterte med soloaften i 1939, året etter også med Oslo-Filharmonien. I 1949 turnerte hun i USA med blant annet Kari Frisell. I norsk sammenheng må et utstrakt konsertsamarbeid med NRK særlig nevnes.
Eline Nygaard virket som klaverpedagog ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo, fra 1966 til 1983, fra 1971 i fast stilling. Mange dyktige studenter søkte instituttet på grunn av henne. De elsket henne. Hele fagmiljøet ble styrket. Med særlig glede husker vi fellesseminarer med Harald Sæveruds klavermusikk der komponisten selv var til stede og der Jan Henrik Kayser, Eline Nygaards egen elev, spilte.
         I 2004 arrangerte Institutt for musikkvitenskap en hederskonsert for Eline Nygaard i universitetets egen storstue, Aulaen. Den var kledd til fest. Pianist etter pianist entret podiet og spilte til ære for sin kjære lærer: Einar Steen-Nøkleberg, Else Haadem Erstad, datteren Anne Eline Risnæs, Jan Henrik Kayser, Vebjørn Anvik, Lars Haugbro. Plakaten vi lagde, rammet hun inn. Den hang over senga hennes fram til hun døde, 3. februar 2011.

Jon-Roar Bjørkvold, professor emeritus, UiO
Svein Bjørkås, instituttleder

OK


12.2 — 2012: "BARNAS EGEN SANGBOK" PÅ MADAGASKAR

Her om dagen fikk jeg en hyggelig e-post som kunne fortelle om at sangboka mi skaper glede på mammas fang på Madagaskar. Det lyser av dem begge, ikke sant?

OK

Høsten 2010 ble "Barnas Egen Sangbok" for øvrig utgitt i 18. opplag, den er nå trykt i 140.000 eksemplarer siden førsteutgivelsen i 1979.

De som var barn på 1980-tallet, er i dag selv småbarnsforeldre. Det er for mange av oss slik at vi husker den sangboka vi selv hadde som barn. Sangene — og tegningene — setter seg fast i hjerterota, de har vært med på å forme våre liv. Denne dype erfaringen er det intuitivt vi vil dele med våre egne barn når de kommer til verden: Vi griper tilbake til vår barndoms sangbok. Ikke som nostalgi, men som en førstehånds erfaring av sangens brobyggende kraft mellom mennesker. Slik bygges det et umistelig musisk fellesskap mellom generasjonene. Både foreldre, besteforeldre, ja, oldeforeldre med, kan her delta med felles glede og med felles sanger og i et kor av stemmer ønske en ny generasjon velkommen til verden. Da jeg selv ble pappa, var det den blå "Syng med oss"-sangboka til Ruth Sommerfeldt Jacobsen og Margethe Muntes sangboka fra mors barndom som festet seg i meg for resten av livet. "For resten av livet", ja. Om det har jeg skrevet i "Det musiske menneske", der tesen er denne: "Sang er det første vi møter og det siste vi mister."


15.2 — 2011: LIER SENIORUNIVERSITET: "SANG ER DET FØRSTE VI MØTER OG DET SISTE VI MISTER"

OK

Velkommen, ved leder Erik Jørgensen.

Jeg har skrevet det før, og jeg skriver det igjen: Disse senioruniversitetene/akademiene for mennesker fra 60 år og oppover, er blir en betydelig kulturressurs i vårt land. Ikke bare sm et meningsfylt sted å samles for å lære. Her formidles kunnskap og her brytes meninger.

Det ble en sjeldent hyggelig og meningsfull dag. Jeg merket tydelig en kompetanse som unge studenter nødvendigvis ikke kan ha i samme grad: Livsvisdom og erfaring. Og når heller ikke entusiasme var mangelvare, ja, som måtte det bli sjeldent bra.

OK

Et par deltakerere kom fram med en særlig hilsen. Først Børre Ørbæks fetter — Børre var et musisk kraftsentrum på Fagerborg gymnas i Oslo (se kapitlet om han og kona Kari i boka mi "Vi er de tusener — Norske musikkhistorier"). Og så en kvinnelig slektning av Eline Nygaard, vi møttes faktisk sist fredag etter Elines begravelse (om Eline Nygaard: se blogg rett før denne).

Lier Senioruniversitet leier lokale i meningshetshuset, sikkert klokt i en tid der lokalleie i kommunale kulturhus er i ferd med å ta knekken på kulturen:OK

Huset huser et flott flygel som Torgrim trakterer foran hver møte:

OK

Det vanket blomster på Lier kommunes vis, en kurv med allskens grønnsaker odlet på Lier, selvfølgelig (hadde jeg vært her i slutten av juni, tror jeg at jeg hadde fått en kurv makeløst søte jordbær):

 

OK

Det var Ola Østmo som hentet meg på Lier stasjon og brakte meg tilbake dit. Men vi ventet på toget, hadde vi en flott prat om den fineste tenor gjennom alle tider: Jussi Björling. I forrige uke ble 100-årsdagen hans martkert i Den Norske Opera. Der var jeg selvfølgelig. Men hvor er NRK?

 

OK


17.2 — 2011: RA BERLIN: OM EN MULIG OVERSETTELSE AV "DET MUSISKE MENNMESKE" TIL TYSK

Dear Jon-Roar,
it's not only pieces, I totally enjoy reading the book and my heart feels free and open. It is exactly the foundation on which I am
'teaching' and acting in my workshops. I want you to understand, that it is not only interest or a job for me to have agreed to the translation. It is pure love and passion to provide a field that is much more open to all you describe in your book. So what you are writing is pouring the seeds and flowers i have already planted. I look at music from a totally different  perspective than  from what you call 'conservative'. I  had piano lessons since I was eleven and  I graduated my exam with the best grade. Nevertheless there was over all these years fear in the background of what I loved to do, play music. This was the doorstep for me to ask myself:: there must be a totally different approach than what I have experienced in my classical music education. And I started to inquire music from the perspective of source of life, started to play drums and so rhythm became my big love in life, where I could free myself from "right and wrong" ( although I am aware there is a right and wrong also in rhythm). Meanwhile I discovered my voice which my music teacher had stamped as not good. all very moving processes in my life.

What I also love is your description of play. Maybe I told you or not that I am quite a successful game designer in Germany having published 9 games until now, at least 2 of them must be available also in Norway, as they have been published all over Europe.
http://boardgamegeek.com/boardgame/19996/nacht-der-magier
http://boardgamegeek.com/boardgame/57349/vampire-der-nacht

To make an end now, I am thankfull for your trust and your openness and when I'll have finished the book I let you know and we can talk about further concrete steps.

Best greetings from a playful and curious German body and mind!
Kirsten Becker


24.2.2011: BETALINGSHILSEN

Å føre regnskap er ikke akkurat det jeg liker best. Men folk bestiller jo bøkene mine, og da må regnskap til. Ofte følger hilsner med når folk betaler. Som i dag, da en hilsen fulgte en innbetaling på lydboka mi ("Foten trår, hjertet slår. Musikk — Mennesker — Mening"). Den lød slik:

"Takk for herlig CD og fantastisk livsverk". Klart sånt gleder. Da går det virkelig an å gjøre ferdig ukas regnskap.


5.3 — 2011: OSLO, MARKUS-KIRKENS LOKALER: WERGELANDS-SELSKAPETS 25-ÅRSJUBILEUM: "NÅR JEG SKAPES, SKAPES JEG. OM BARNS MUSISKE VEKST GJENNOM WERGELAND"

OK

Inngang i Schwensensgt. 15, ved St. Hanshaugen i Oslo.

OK

Her var et hundretalls mennesker samlet til fest. Wergeland og Suttung er selskapets forankring. Her var flere kjente, det gjorde meg glad:

OK

Til venstre: Anne Jorunn Kydland: engang i tiden min student, nå dr. philos og bibliotekar på Nasjonalbiblioeket. Anne Jorunn har i alle år drevet sin egen Suttung-gruppe, og satt i festkomitten for dagen. Til høyre for henne: Grethe Starheim, gammel suttung og medlem av Wergeland-selskapets styre. Grethe har vært fakultetsdirektør ved HF-fakultetet ved Universitet i Oslo, og en kjær kollega og venn helt fra min studenttid på 1960-tallet.

Nevnes særskilt må også Johanne Louise Groven Michaelsen, engang min student, nå ildsjel og kraft på Tangen, suttungenes arnested i Norge:

OK

 

Gjennom makeløse Askeladden barnhage på Torshov fikk alle mine tre barn førstehånds kontakt med Suttung-bevegelsen, først i barnehagen, senere i Suttung-gruppe ledet av Turid Lysell og Lise Eskedal. Mange ganger var vi på Tangen for å feire Wergelands fødselsdag 17. juni. Der tronet Ingeborg Refling Hagen, poet og ildsjel i arbeidet for barns kulturelle rettigheter i Norge. Beruset av suttungs mjød fra norrøn mytologi leste barn her svimlende poesi ("Svalen"!) og gikk i blomstertog for å feire Wergeland. Først når kulturen er erobret,har fattigfolks barn full og likestilt tilgang til Norge, tenkte visjonære Ingeborg, hun hadde sin politiske forankring på venstresideni et klassedelt mellomkrigs-Norge. Viktige tanker i min doktorgrad om barns spontansang og i boka mi "Det musiske menneske" har hentet inspirasjon, innsikt og materiale nettopp her. Og derfor var det vel at nettopp jeg ble bedt om å holde festforedrag for dagen.

Kvelden begynte makeløst musisk med Henning Kraggerud. Hans suttungske røtter slo gnister i Tartinis Djevletrillesonate. Han traff.

Jeg traff ikke.

Tiril, min eldste datter, jobbet lenge i NRK P2. I serien "Min dikter" valgte hun seg Wergeland, og brukte båndopptak jeg har gjort med henne fra hun var 8 år og fram til hun var 15 (programmet ble sendt i 2006). Det er sterke saker. Mer enn det: Det er unikt. Du hører hvordan et barn vokser og modnes som menneske, fra tillitsfull uskyld til en bråmoden tenåring. I tilllegg: Tirils egne kommentarer om Wergelands poesi, nå som voksen programskaper på 36 år. Dette var det jeg ville dele med Wergeland-selskapet: "Når jeg skaper, skapes jeg — gjennom Wergeland". "Alle i salen kan disse diktene, nå skal vi bakom diktene, høre livsutvikling i opplesningene," tenkte jeg. Og så brukte jeg dette NRK-prgrammet (28 minutter i ren programtid), som kjerne mitt foredrag. Langsomt merket jeg at dette ble mye for langt. Både i tid og fordi jeg forlangte for mye. Folk rundt festbordene lyttet til dikt de kjente med gjenkjenneslen glede. Og det er fint nok. Typisk er denne tilbakemeldinge alltid positive Anne Jorunn sendte meg i etterkant., den var fra Dagne Groven Myhren:


”Og når Jon Roar hever røsten og sender ut sine politisk ukorrekte utsagn med overbevisningens kraft fordi han selv har erfart og erkjent, da er det nesten for godt til å være sant. Jeg hørte jo programmet til Tiril i radio da det ble sendt. Hun leser bare  vidunderlig..”
 
Takk igjen og vennlig hilsen Anne Jorunn

 

Når Dagne, en suttungs urkraft med doktorgrad på Wergeland, en makeløs kvear og meget kjær kollega og musisk venn, skriver dette, blir jeg jo glad. Men jeg var jo ikke ut etter å vise hvor bra Tiril leser, jeg var ute etter å vise Wergeland-spor i alle suttungbarns vekst. For de var flere hundretalls barn som sto fram og leste sin Wergeland på Tangen og vokste med det.

Kanskje det var den suttungske sangen i Askeladden de egentlig hadde villet at jeg skulle snakke om? tenkte jeg da det nærmet seg slutten, mye over tiden.

"Vi er litt forsinket," sa Berit Tversland da hun takket meg med blomster og klem. Hun hadde rett, jeg kjente det. Min feil, bare min. Var det derfor bildet jeg tok av henne ble noe uskarpt — jeg hadde ikke maktet å få oss i fokus:

OK

Det siste opptaket med Tiril og Wergeland var "Menneske, vågn!" Jeg gikk derfra til å lese sluttavsnittet i tenåringskapittelet i "Det musiske menneske". Det heter "Stormen sover" og koster meg meg mye å lese fordi det smerter. Wergeland var ingenlunde bare er romantisk naturlyriker. Han var også en kollosal opprører, dikterisk, sosialt og politisk. Når dette treffer en tenåring, blir en pappa som elsker sitt barn brått hjelpeløs. "Menneske, vågn!" ble hennes egen devise. Eller som det stod på døra hennes da hun fylte 16 år: "If you love somebody, set them free!"

I etterkant fikk jeg en mail fra Grete Straheim. Hun hadde lest min blogg — og protesterer. Den gjengis med hennes tillatelse:

Kjære Jon Roar

Jeg leser med forskrekkelse bloggen din om fordraget på jubileumsfestentil Wergelandakademiet 5. mars i år. "Jeg traff ikke" skriver du der.
Ingenting kan være mer feil! Alle jeg har snakket med ble løftet og
begeistret! Du ble for lang i forhold til det oppsatte programmet, ja! Men hvor - om ikke der og i den sammenhengen - skulle Wergelandtekster få lov til å breie seg og det musiske i tekstene få slippe til så sterkt formidlet av Tiril! Det som treffer oss så direkte i dem, slik musikk gjør - og "smaker" godt uten at vi må kunne redegjøre for hver bestanddel. Og hvem ville vært snydt for den siste delen - den smertefulle delen hvor en far på et vis er satt utenfor av sin elskede unge datter. Den smerten kjenner vi oss også igjen i,når vi ikke lenger når frem med det som betyr mest for oss!

Men vår opplevelse skulle vi jo ha formidlet til deg! Jeg er veldig lei meg for at du først får denne takken og reasjonen nå. Håper du vil ta den til deg! Den er personlig, men den er også på vegne av
Wergelandakademiet fordi du så raust stilte opp for oss og ga festen det løftet som gir oss inspirasjonen til å føre virksomheten videre langt ut over dagen i dag!

Beste hilsen
fra Grete


15.3 — 2011: RIKSTEATRET, OSLO-PREMIÈRE PÅ KNUTSEN & LUDVIGSEN.

Jeg ble bedt om å skrive i programmet om Knutsen & Lugvigsen. Her er hva jeg skrev:

Kaaaanssskjeeeee kommer Kongen!

 

Hva var det som traff da Knutsen & Ludvigsen gjorde sin entré på 1970-tallet?
Her var sanger i tidens opprørsånd med et smil rundt munnen. Det var ikke politikk det handlet om, nei, det var logikkens snusfornuft som skulle tulleruskes ved. Det hadde startet lenge før med Prøysens ”Bakvendtland” der fem og to en ni. Det fortsatte med Kjell Lund og ”To små, fiiiine damer”.  Øystein Sunde tulla også:  ”Hvis dine ører henger ned” satt som et skudd.
Så Knutsen & Ludvigsen stod i en stolt tradisjon da de presenterte seg selv. Men dette var noe mer. De var ikke bare gjøglere med sang, de var gjøglere på en scene. Knutsen & Ludvigsen som tomannssirkus, stikk i strid med trygg bruk av kniv og god oppførsel. De lekte, som barn flest. De krangla og erta, som barn flest. De elsket å kle seg ut som klovner, som barn flest. Også stemmene sine lekte de med, snart høyt oppe i fistel, snart dypt nede i Greveling- og Grevelang-land. Og melodiene? De var drivende gode, mange snodig barnerocka på et vis: ”Dum og Deilig, juba-juba, nå går det braaa...”.,
Vi likte det så godt, både barn og voksne. Det ble etter hvert til et helt Knutsen & Ludvigsen-univers, en egen fantasiverden med sanger som tilhørte alle:

Knutsen kan finne på, Ludvigsen, hei og hå.
Jeg kan balansere mens jeg skjærer brød.
Knutsen og Ludvigsen, Knutsen og Ludvigsen,
jeg kan stå på hodet — og da skal jeg si ”bø!”
Vi skal fortelle nå, så du kan høre på.

Barn lar seg ikke be to ganger nå det inviteres til lek og moro, de sang med i tonearter som hører barnekulturen til:

der opp blir ned og ned blir opp og foran det blir bak,
og tran blir brus og metemark blir lyn..

For av dette ble det barnekultur. Barna gjorde sangene til sine egne, hentet dem inn i sin egen hverdagslek rundt om i norske barnehager på beste Knutsen & Ludvigsen-vis.  I stillelek og rampelek, i gråt og latter, gjerne med egne ord og vendinger diktet inn. Jeg har selv observert hundrevis av Knutsener & Luvigsener rundt om i norske barnehager.
Dolmen & Lorentzen-sanger ble en musisk gave til norske barn. Det går en vei fra ”Ha-ha” til ”A-ha!” Verden må holdes fast og åpen på samme tid. Fornuften må tøyes før den tøyles, begreper må sprenges før begrepsgrenser settes. Det sier Prøysen med ”Bakvendtland”, det sier Knutsen & Ludvigsen med mange av sine sanger. De lokker til lek, de leker med tanken.
            Det er gått 40 år siden 1970-tallet, 40 år med Knutsen & Ludvigsen. 1970-tallsbarna har blitt voksne og selv blitt småbarnsforeldre. Og 1970-tallsforeldrene, sånne som meg? Vi har blitt besteforeldre. Men her er ingen uoverstigelige generasjonskløfter. Knutsen & Ludvigsen-sangene bygger broer. Det er snakk om genuin tradisjonsformilding, som gjentar seg fra generasjon til generasjon. Bare det beste av det beste er godt nok for våre egne barn når de er små, ikke sant? Og så skjer det: Nybakte foreldre henter fram fra hukommelsen sanger og sangbøker fra egen barndom. Dermed knyttes generasjoner sammen i et musisk fellesskap av umåtelig betydning.
Barnesangbøkene er Norges virkelig storselgere. Det startet med Margrethe Munthe i 1905. Ingen har i dag full oversikt over hvor store opplag hennes sangbøker er solgt i. Men det dreier seg om mange hundre tusen. Og ”Vi har en tulle med øyne blå”?  Den sangen har blitt sunget millioner av ganger.
Hvilke av Knutsen & Ludvigsens sanger vil leve om 100 år? Det vet ingen. Men at noen av dem vil fremdeles vil synges — og av hjertens lyst — i kommende generasjoner, tviler jeg ikke på. Så gode er de. Så dypt sitter de.
Riksteatres forestilling er med på å bidra til dette.

Kaaaanssskjeeeee kommer Kongen!

Om Kongen — og Dronninga med — virkelig kommer til Riksteatrets forestilling med sine barn og barnebarn, vet ikke jeg. Men dette vet jeg: Mange av våre felles Knutsen & Ludvigsen-sanger kommer. Barn, foreldre og besteforeldre: Gled dere, små og store!

                                    Jon-Roar Bjørkvold


12.3 — 2011: HOTELL ALEXANDRA, LOEN: NORGES MUSIKKKORPS FORBUND — NORDVEST: "SPILLEGLEDE OG FELLESSKAP"

OK

Det måtte en tidligere student til — Jørgen Becke — for at jeg endelig fikk møte norsk korpsbevegelse som foreleser. Endelig? Ja. Jeg har gjennom de siste 20-25 år møtt norsk musikk liv på tvers og på langs, men IKKE korpsfolket — der jeg selv har dype røtter fra egen oppvekst. Det er klart at jeg har spurt meg selv "hvorfor?" Er det fordi korspfolket helt har lukket seg inne i sin egen kultur, beskyttet seg mot ytre snobbisme, på et vis?

Men endelig møttes vi, en sekstitall tillitsvalgte, musikere og dirigenter, og jeg. Det ble så flott. Vi fant hverandre på musisk vis, salen og jeg. Mitt aller første egeninnkjøpte instrument var en Getzen-trombone, inspirert av mitt forbilde i Sinsen skoles guttemusikkorps, Frode Thingnæs. Håndleddbevegelsene når jeg spilte "Akrobaten" (soloarv da Frode hadde slutta) sitter ennå i håndleddet. Og Getzen-trombonen, innkjøpt i Slagerforlaget i Opera-passasasjen høsten 1957 etter sommerjobb på Spigerverket er min livet ut, selv om "ambisen" (munnmuskulaturen) har falt til nesten null. Dette fortalte jeg som intro. Jeg takket så korpsbevegelsen ved å spille et kutttt fra lydboka mi. Kuttet heter "Ildsjelen", og er et klingende portrett av Thorleif Hurum, evig formann i Sinsen skoles guttemusikkors og grunnleggeren av Sinsen ungdomskorps. Stas var det å oppdage at to i salen har dirigert Sinsen Ungdomskorps. Klart det blir trøkk av sånt! (I boka mi "Vi er de tusener —· Norske musikkhistorier" (2003), er hele dette portrettet av Hurum, i samtale med sønnen hans, musikeren og komponisten Helge Hurum.)

Jørgen ringte og inviterte fra Molde. Jeg trodde jeg skulle dit. Men jeg tok feil. Jeg skulle til Loen og Alexandra hotell — en lang reise fra Oslo til Sogndal til Sandane og så 1 1/2 time med bil. Trivlige og trygge Bjørn Ståle Sildnes, korpsmusiker og sensor til kjøreprøven (!) hadde kjørejobben, tur-retur. Takk, Bjørn Ståle!

OK

Men det hjalp ikke at Bjørn Ståle er sensorn til kjøreprøven. Brått møtte vi et steinras, tonn må å gått i bakken bare sekunder før vi runda svingen på det som av NRK-reiseradioen er kåra som Norges verste veg:

 

OK

 

OK

Men vi kom tilslutt helskinna fram, en drøy time forsinket. Og resten var stas, med et flott ALexandra hotell og flott utsikt fra rommet som bonus:

OK

 

OK

Nå må trombonen min fram igjen!


26.3 — 2011: MUSIKKULTUR nr. 4-2011. s. 12-13:

"VI TAR 2. STEMMEN!"

I MUSIKKULTUR pågår en debatt om Den kulturelle skolesekken og spørsmålet om barn skal være publikum eller aktive deltakere. Da var det at jeg fikk lyst til å sende inn en kommentar om den aktive førstehåndsopplevelsens grunnleggende betydning for all læring. Med på kjøpet til min kommentar gav jeg MUSIKKULTUR anledning til å trykke en fortelling jeg har skrevet: "Vi tar 2. stemmen!" Den er trykt i boka Vi er de tusener. Norske musikkhistorier, som jeg utgav i 2003. Nå står den altså å lese i MUSIKKULTUR nr. 4-2011 på sidene 12-13, satt inn i en viktig debatt.


28.3. — 2011: WENCHE FOSS IN MEMORIAM: "DEN HELVETES TEKNIKKEN!"

Jeg har akkurat hørt nyheten på radio: "Wenche Foss er død".

Jeg fikk engang en varm klem av henne. Det var i august 2002. Jeg var bedt om å holde talen i anledning utdelingen av Jonas-prisen. Wenche Foss var prisvinneren. Et godt valg. Hun, blant tusen andre ting, også en forkjemper for samfunnets svakeste. Som en Jonas i Bjørneboes roman.

Det store auditoriet i Helge Enghs hus på Blindern, Universitetet i Oslo, var stappfullt. Blant flere hundre mennesker var også statsråd og universitetets rektor. Jeg hadde vært innom auditoriet på formiddagen og sjekket at teknikken virket. En ansatt med ansvar for fakultetets tekniske utstyr, viste meg til rette. Jeg skulle bare avspille en CD, verre var det ikke.

Så var øyblikket der, med Wenche Foss på første rad. Ved hennes side en politimann, hun skulle kjøres direkte fra prisutdelingen til Nationalteatret, der prøvene på et Tsjechov-stykke skulle starte kl. 16.00. Alle visste at det var knapt med tid.

Øverst i det skrå auditoriet stod teknikeren klar i kontrollrommet. Jeg vinket: "Spill CD!" Ikke en lyd. Teknikeren kommer løpende ned alle trappene, skrur på noen brytere. "Nå skal det virke!" (Jeg husker hans amerikanske aksent fremdeles). Teknikeren løper alle trappene opp til kontrollrommet. Jeg: "Spill CD!" Fremdeles ingen lyd. Teknikeren ned igjen alle trappene: "Nå SKAL det virke!!" Det virket ikke. Tiden begynner virkelig å løpe, Wenche Foss MÅ være på teateret til kl. 16.00. Politieskorte var garantien, hun SKAL fram i tide, om så med blålys på.

Da er det at Wenche Foss, rødtflammet i ansiktet, roper utover hele salen: "Den helvetes teknikken!" Dundrende stillhet. Jeg: "Vi dropper teknikken, jeg synger sangen isteden før jeg fortsetter!"

Jeg sang og talte. Wencche Foss fikk sin pris og takket. Da er det at hun, på tross av tidspresset, vender seg mot meg. "Så vakkert du sang! Som takk skal jeg nå synge for deg. Jeg har en liten sang i den rollen jeg nå øver inn, skjønner du." Og så lener Wenche Foss seg over første benkerad mot meg og synger strålende — og gir meg en klem på kjøpet.

Den scenen kom på Kveldsnytt, NRK-Fjernsynet, samme kveld. Takk for klemmen, Wenche!


5.4 — 2011: ANTWERPEN: CANON CULTUURCEL: "CULTUURDAGEN 2011"

OK

Litt om språk og kultur først. Ser du hvor likt ordene på bildet ovenfor er norsk? De to u-ene i "cultuur" er for å markere lang vokal. Men flamsk har samme trange uttale av vokalen u, som vi har på norsk. Dette altså i motsetning til tysk. I det hele tatt ligger flamsk nærmere norsk på mange måter enn tysk gjør. Så når du leser flamsk, er det veldig mye du forstår. Men muntlig flamsk er mer vrient enn tysk.

Så var det Antwerpen. Bare et par stikkord. Dette er Rubens by — en av verdens fremste malere. Dette er byen med verdens eldste intakte boktrykkeri, som blant annet huser et eksemplar av Gutenbergs bibel. Og her er verdens største diamantmuseum, i en by der jøder driver verdens diamanthandel.

Jeg har etter hvert forlest i Belgia flere ganger. Den flamske utgaven av "Det musisk menneske" er trykt i flere opplag og spredt til biblioteker over hele Belgia. Den flamske delen av Belgia ser ut til å tatt mine tanker så til de grader til sitt hjerte, at jeg denne gangen fikk en nærmest fyrstelig mottakelse og omsorg over fem dager. Jeg reiste fra Oslo 1. april, det hadde nettopp vært et tungt snøfall. Og så kommer jeg til et Belgia i strålende vår/sommervarme. Kombinert med belgisk hjertevarme ble det, ja, overveldende. Jeg fiikk bare lyst til å dele et par inntrykk. Her er et kveldsbilde fra Gent, en by som var Europas nest største i middelalderen:

OK

I Flandern var det full vår med blomstring overalt:

OK

Fra lørdag til søndag ble jeg tatt med på en biltur til kysten av Frankrike og den engelske kanal. Et mektig landskap åpnet seg:

OK

Herfra kunne vi se rett over til England og the Cliffs of Dover.

Mannen som inviterte meg, Brecht Demeulenare er sjefen for "CANON Cultuurcel":

OK

Vi deler en masse lidenskaper: musikk, russisk film (Tarkovskij!), Schumann/Heines "Dichterliebe"; Tsjaikovskij/Pushkins "Evgenij Onegin", barn, kultur, musiske utdanningsgrep, havet....

Her er vi sammen minutter før jeg skal inn og forelese i Belgias største konsertlokale. Kan dere se at vi virkelig er hjertevenner?

Kulturministeren beste sjåfør, Felix, tok meg til Brüssel Airport da jeg var ferdig. Gardemoen ventet med tett tåke, det var så vidt flyet fikk landet.

 

PS Neste morgen fikk jeg følgende e-posthilsen:

Dear Sir,
 
I wanted to let you know how much I enjoyed listening to you yesterday, and Brecht was kind enough to give me your e-mail.
 
I was invited to the lecture, not as a student but as a 'Cinderella kind of VIP', sneaking into the darkness and moving into the light. In the audience I sat on your left side.
 
I enjoyed re-discovering these genuine truths. You re-connected me with some strengths I have inside.
And I also enjoyed the group singing. For me it has been years, and hearing my voice together with the voice of other people was a joy.
 
So I sincerely thank you for (and from) the blossoms in (of) my heart.
 
Kind regards, Karen Jacobs

 


12.4 — 2011: PENSJONISTUNIVERSITETET PÅ GJØVIK: "SANG ER DET FØSTE VI MØTER OG DET SISTE VI MISTER"

OK

Det var Toril Singstad Pålshaugen som tok kontakt og inviterte. Her er hun foran "Storstua", Gjøvikhallen.

"Norge, mitt Norge!" Dagen før var det over 20 grader i Oslo, det var sommerløfter i lufta. Men dagen etter: Bråstopp. Det sludda på Eina på veien opp med toget til Gjøvik.

"Takk for sist!" smilte mange på veien inn, "vi kan ikke glemme dagen på kinoen på 1990-tallet. Stappfull sal, elever og lærere, seks timer på strak arm!" Og jeg smiler tilbake, den dagen vil bli sittende i kropp og sjel. Og mange av lærerne fra dengang — vi reiste oss i protest mot Reform 94 — er blitt pensjonister nå. Også jeg har passert 67. Nå er det ikke skolen, men "Pensjonistuniversitetet" det handler om.

Masse mennesker og mye kunnskapskapital — sånt merkes, det løfter og tilfører dybde og mening. Da gjør det ikke noe at Terje J., med ansvar for det tekniske, overhodet ikke fikk liv i lydanlegget, enda det bare er en CD som skal spilles. Og Storstuas vaktmester, han som virkelig kan det? Han var på Kapp! Etter en drøy time er tar Terje J. revasje, til stor jubel fra både salen og meg. Det ble lyd i bøtter og spann!

OK

Kjære venner fra lang tid tilbake hadde også møtt opp. Her er Anne Lise og Sjur. Sjur er i full jobb som advokat. "Anne Lise overtalte meg til å bli med!" sa han. "Måtte stenge kontoret. Dette koster meg mye kroner!" Jeg fulgte ansiktet hans underveis. Det fortalte at han nok ikke angret. Og Anne Lise? Hun gav meg en real klem. Og sin varme latter attåt.

En røslig mann kom bort og gav meg et håndtrykk fra en kraftig neve: "Nå er jeg 74 år," sa han. "Endelig har jeg forstått noe vesentlig. Takk!" Klart sånt satt i på togturen tilbake til Oslo: "Det nytter!"

Toril, som hadde invitert, sendte meg en fyndig mail dagen etter:

Følte nesten at sola begynte å skinne i regnværet etter opplevelsen i Gjøvikhallen idag.
Takk skal du ha!


2.5 — 2011 HILSEN FRA ROMA

Hei.
Vet ikke om jeg er kommet til rett kontaktperson nå . Men nå skal du høre. Har nettopp vært på workshop i Roma med Morten Krogvoll. En fantastisk mann og et fantastisk workshop.
I undervisningen hadde han en Cd (trippel CD) med musikk , prosa etc. som vi lyttet til, stort sett hver morgen. Den var fantastisk. Spurte han hvor jeg kunne få tak i den og da tipset han meg om Jon Roar Bjørkvoll . Via Greppa nett er ikke sikker. En venn av meg sølte rødvin på dagboken min og noe av adressen forsvant.
Kan du hjelpe meg videre, skulle så gjerne hatt denne CD som var glad/trist/nydelig/vakker.
 
Med vennlig hilsen

.....


4.5 —2011: SVERIGE NYSGJERRIGE PÅ "NORGES BESTE SKULE-PROSJEKT"

OK

Annika Claesdotter har oversatt min bok Skilpaddens Sang til svensk. Hun kom nå til Oslo fra Stockholm som journalist for tidskriftet "Fotnoten", som er lærernes tidskrift i Sverige. Hun ville vite mer om "Norges beste skule-prosjekt", igangsatt på Vågå. Her utvikles nå en musisk skolemodell med basis i barns sansebaserte læringsformer og Vågås kultur- og naturressurser. Siden min forskning er grunnlaget for denne modellen, ville Annika intervjue meg (nærmere om Vågå-prosjektet: se blogg for 2008, november, og 2010 vår, og 2010 høst). Etter et par timer hjemme hos meg, møtte vi Vågås ordfører, Rune Øygard, på Oslo Plaza.

OK

Statsministerens kontor har vært fortløpende orientert. Modellen er slik at den er anvendbar i alle landets 430 kommuner. Den kan derfor få nasjonal betydning. Jens Stoltenberg kommer til Vågå på mandag 9. mai. Der skal også jeg være. Fortsettelse følger!


10.5 — 2011: BARNEKLINIKKEN PÅ ULLEVÅL UNIVERSITETSSYKEHUS: "KUVØSE-SANG"

OK

Rolf Lindemann er overlege ved intensivavdelingen på Ullevål Universitetssykehus. Du kan lese om ham på Internett, der kolleger blant annet skrev dette i forbindelse med at han ble utnevnt til Ridder av 1.klasse av St.Olavs Orden: "Kolleger har merket seg Rolfs unike evne til å møte foreldre til syke og premature barn og vise dem omsorg og varme i en svært sårbar periode. Slik har han vært en eksemplarisk rollemodell for yngre leger under utdanning. Det må spesielt nevnes at Rolfs gjennom hele sin karriere har vært særkilt opptatt av de aller svakeste av våre pasienter."

Rolf Lindemann inviterte meg til å forelese om "Det musiske menneske" allerede for 20 år siden. Noe viktig viste seg da å stemme mellom oss. Jeg har tatt vare på brevet han skrev til meg i etterkant, det er fra 25. april 1991. Han åpnet det slik:

Kjære Jon-Roar Bjørkvold,

for en glitrende, livsbejaende formidag! Takk for at vi fikk dele denne stunden med deg. Det er det beste fordraget jeg har hørt på svært mange år — og jeg har hørt mange!"

Dette første møtet førte til en nærmere samarbeid mellom oss, blant annet var Rolf Lindemann ekstern veileder for en av mine hovedagsstudenter, Solveig Oveland. Hennes hovedoppgave fra 1998 har denne tittelen: "Meningsfylte øyeblikk i musikkterapi. Et musikkterapeutisk prosjekt med premature barn og deres foreldre". I boka mi Skilpadden Sang er det et avsnitt jeg har kalt "Kuvøsesang". Det er hentet fra dette samarbeidet.

Nå var jeg altså tilbake, igjen invitert av Rolf Lindemann. Sammen med hans tredvetalls leger og pleiere hadde vi en instens time sammen i nybygget på Ullevål (Rolf Lindemann foran):

OK

Skjønt nybygg. En topp moderne avdeling, 12 år gammel, skal nå nedlegges og flyttes til Rikshospitalet. Ullevål skal spare en halv millard innnen utgangen av 2011 som del av Helsereformen. Hvor er kvalitetsdimensjonen i dette?

Også denne gang sendte rause Rolf et takkebrev i etterkant, denne gang på mail:

Kjære Jon-Roar

Tusen takk for en flott dag, mimring og gjennoppfriskning av gamle dager.
Har bare 100% gode responser fra medarbeidere som var til stede. Du har satt dype spor.

...

Gleder meg med vår nye musikk terapeut, Siv Merte og en ny hovedoppgave student som du kanskje hilste på.

Takk for fin chat etter møtet. Min gamle mentor Sverre Halvorsen var mere enn entusiatisk etter møtet med deg.

Tusen, tusen takk for at vi har deg.

Rolf

18.5 — 2011: STATSMINISTER STOLTENBERG ÅPNER "NORGES BESTE SKULE" PÅ VÅGÅ

Vågå i vakkert maivær. Flagg over alt. Jeg kom med tog. Statsminister Jens Stoltenberg kom med helikopter. Ordfører Rune Øygard tok imot. I statsministerens følge var fylkesmann Kristin Hille Valla. For dette var en stor og viktig dag.

Elevene var kledd til fest, her foran skolen sin, Vågåmo skule:

OK

Dans med gutta hørte med:

OK

Klart overfører Rune Øygard var stolt og glad:

OK

Etter taler gikk vi rundt og tittet, her i et klasseron der alle 3.klassingen er utstyrt med hver sin datamaskin:

OK

Microsoft, Intel og Atea er dypt inne i dette skoleprosjektet, enestående i sitt slag i Norge. Barn lærer gjennom lek og muntlighet, direkte "hands on", av og med hverandre. Datamaskinen innbyr til dette, om den blir klokt forvaltet av skolen.

Arne Brimi serverte Vågå-mat:

OK

Skolen har et stort kjøkken, der skal Brimi ha sitt smak- og luktakademi. For barns læring av sansebasert, smak. og lukterfaring skal i denne skolen omsettes til ord, kultur og kunnskap, slik vi alle har gjort fra fødselen av. Skolen er også utstyrt med store datamaskiner og progamvare for digitalt foto. For også blikket skal stimuleres. Her blir Morten Krovold-impluser viktig, han har i over 20 år holdt fotokurs nettopp på Vågå. Lytting: Musikk er også godt tatt vare på, utstysrmessig, ny musikklærer er ansatt. Stor sløydsal og vevstue finnes også, for også hender kan synge på musisk vis.

Jeg ble vist rundt av rektor Torgeir Sæteren — selv korsanger — og ble mer og mer oppglødd. Lærere står nå i kø for jobbe her, ble jeg fortalt!

OK

Om bakgrunnen for denne skolen, se blogg 2008, november og 2010 januar og september.

Dette er en skole der barns læringsressurser — og ikke skolens krav — er utgangspunket.

Styrkes barn, styrkes Vågå. Styrkes Vågå, styrkes barn. Da styrkes læring, da styrkes skole og da kan den bli Norges beste. Og blir den Norges beste, ja da flytter smaåbarnsfamiler til Vågå og etablerer seg her. For alle vil sine barns aller beste. tenker ordfører Rune Øygard. Modellen er politisk interessant, den kan brukes i alle norske kommuner. Norge kan dermed styrkes av dette, tenker statsministeren. Derfor kom han og åpnet Vågåmo skule denne dagen.

Dette kan være begynnelsen på en musisk kursendring i0 norsk skole, tenker jeg. Det trengs. Klart at en sånn dag gjør meg glad, jeg har drømt om dette hele mitt voksne liv!


28.5. — 2011· TRE SPEDBARNSFORSKERE — ET BILDE

OK

Det var Stein Bråten (i midten),professor ved Universitetet i Oslo, som inviterte. Stein er et stort navn i internasjonal spedbarnsforskning. Særlig betydelig er hans begrep "the virtual other", som jeg bruker i "Det musiske menneske". Stein har samarbeidet mye med Colwyn Trevarthen (i midten), et ruvende internasjonalt navn på feltet sammen med blant annet Daniel Stern. Colwyn har blitt en god venn og kollega. Også Colwyn og Daniel Stern er selvsagt referert inn i "Det musiske menneske".

Jeg visste at Stein er en god tegner, han har blant illustrert samspill mellom sjimpanser i dyrehagen i Kristiansand. Han sier at hånden ofte ser klarere en fornuftens teori. At både han og hans kone, Else, er betydelige malere, visste jeg imidlertid ikke. Hele huset deres er fullt av kunst (se veggen bak oss). Det ble en musisk kveld med tre veteraner, der jeg, den yngste av oss, ble Benjamin.


9.6 — 2011: STAVANGER: OLJEINDUSTRIENS BEREDSKAPSKONFERANSE 2011: "MUSIKK OG KRISEBEREDSKAP"

OK

"Case": Deepwater Horizon-ulykken i Mexico-gulfen, du husker vel den? Og Bravo-ulykken. Katastrofer som ikke skal skje, men som skjer. Hvordan minisere muligheter for feil?

Jeg ble invitert inn etter å ha holdt avslutningsforedraget ved Schizofrenidagene i Stavanger Forum sist november. Mitt bidrag skulle belyse den menneskelige faktor — hvordan mobilisering gjennom musikk kan gi fokus, utløse uanede krefter i oss og redde liv. Jeg begynte med det for tidlig fødte barnet og hvordan sang fikk et spedbarn for første gang til å trekke pusten på egenhånd der inne i kuvøsen, beveget av sang (se blogg 10.5 rett ovenfor).

Bak meg bølget et kjempebilde av Nordsjøen. Klart jeg da fortalte hvordan sang fra ei jente på 12 reddet oss i en 22 fots båt på åpent hav i storm (åpningen på "Det musiske menneske"). To dager før han jeg fått tilsendt fra Sverige et oppslag fra Dagens Nyheter med en link der en førskolelærer roer barn i en barnehage med sang mens to gjenger skyter hverandre ned rett utenfor gjerdet. Jeg hadde fått brent linken over på en DVD, den viser live opptak av skrekkslagne barn som roes , ja, faktisk begynner å smile der kvinnen synger mens skuddene hviner rundt dem. Sterkt. Sterkt var det også løfte dette derfra via Rage Against the Machine og opp i det helt store format: Sjostakovitsj 7. symfoni. Utdrag fra første sats dundret i salen mens jeg fortate om den tyske beleiringen som varte i nesten tre år; om en millioner — av to millioner — som døde — og hvordan bare vissheten om at Sjostakovitsj satt og komponerte dem ut av dette helvete — var med på å redde tusener av liv fra å gi opp livet.. Det har blitt sagt at denne musikkens virkning hadde en effekt som tilsvarte motstand av 500.000 friske soldater under våpen. Klart at jeg da fikk salen til å synge. De måtte jo førstehånds få erfare the real thing, sangens mobiliserende, ja livreddende virkning på mennesker.

OK

Geir Ove Kollsgård, stabsleder i Operatørenes forening for beredskap, som inviterte meg.

OK

Stavanger i juni er vakkert!

 

PS I etterkant av 22.juli fikk jeg så denne kommentaren:

Hei Jon- Roar og takk for sist!
 
Vi har sammen som alle andre snakket, tenkt og sørget over det forferdelige som skjedde i Oslo og på Utøya. Når Herborg sang sangen ”Kringsatt av fiender” falt tankene tilbake på det du snaket om på beredskapskonferansen vår.
Vi vet nå at mange som svømte for sine liv brukte sangen til å gi dem krefter til å klare det umulige (fikk energi).  Spesielt gikk tankene tilbake til det du snakket om når russerne ventet på tyskerne hvor de hørte ”trampende” nazizter komme mot dem for å ødelegge både liv og land.
 
Jeg ville bare dele disse tankene med deg og si takk for det du gav oss på konferansen !!
 
Fortsatt God sommer
 
Geir Ove Kollsgård
Stabsleder/Chief Of Staff


15.8 — 2011: ÅS: SEMESTERÅPNING: "DEN MUSISKE BARNEHAGEN"

En lengsel etter det musiske! det kjente jeg umiddelbart. Folk klappet da jeg kom inn i salen:

OK

Barnehagene i Ås er Reggio Emilia-inspirerte. Deres slagord er: "KAN – VIL — VÅGER"

Det ble omsatt til symbolske gaver da jeg var ferdig:

KAN: En rose

VIL: Dverghønseegg fra Norsk Landbruksmuseum på ÅS: kraften her gir vekst og livsutvikling

VÅGER: nye veier til å skape

OK

Her er Mette med gavene.

Det var Borgny Bylterud, pedagogisk veileder for Ås PPS, som inviterte meg:

OK

I etterkant har hun i to runder sendt meg tilbakemeldinger på mail:

Kjære Jon Roar!
 
Igjen 1000 hjertelig takk for den enorme inspirasjonen, kraften, klokskapen og kunnskapen i budskapet ditt. Du formidlet det musiske på en måte som gjorde at jeg tror alle ”kjente seg hjemme i sin egen stemme” og fikk økt trygghet i å gi seg selv tillatelse til å ”ta tilbake kraften” og ”ingen flere løgner”- du beveget oss. Avslutningsnummeret var helt fantastisk. Ektheten gjorde at du nådde fram J.
Med utgangspunkt i det vi alle har hørt, reflekterer, støtter og utfordrer vi hverandre videre.
 
Jeg har etterspurt tankene til barnehageansatte og her er det mange superlativer;
Kjempefin og inspirerende foredragsholder, festlig og engasjert mann med viktig budskap, engasjerende, fin dag, svært god, inspirerende og motiverende, kjempefint med foredragsholder som får en til å kjenne på egne synspunkter enten det er på den ene eller andre måten.  
Også to tilbakemeldinger om: det hadde vært enda bedre hvis kursholder presenterer det han brenner for uten å kritisere andres meninger, at han hadde utelatt sine synspunkter og kritikk av språktester, departementet, Solhjell osv. Uklar i forhold til testing i barnehagen.
 

DU er den eneste som har fått spontan klappemottakelse når du kom inn i forelesningssalen før forelesningen!

Mye ros og litt ris, sånn skal det være. Skjønt — "uklar om testing i barnehagen? Nei, språktesting av 3-åringer i barnehagen er jeg krystallklart IMOT!

Dagen etter kom det enda en tilbakemelding fra rause Borgny:

GOD morgen!
 
Jeg vil bare spre litt mer glede og videresende deg også denne tilbakemeldingen fra en av styrerne som var på plandagen i Ås 15. august. Barnehagene hadde neste dag til intern jobbing i egen barnehage:

Hei Borgny,
alle her og meg selv er hjertens enige i at det var en fabelaktig forelesning! Han var inspirerende og fornøyelig å høre på. Selv gav han meg mange innspill og jeg var nøtt til å legge til en del endringer i programmet for i dag. Jeg lå våken noen timer ekstra i natt på grunn av ham. Deilig og nyttig dag!

Du har sådd mye begeistring og engasjement og virkelig satt mange gode spor – jeg hentet barnebarna mine i barnehagen og mange i personalet kommenterte spontant sin begeistring over det du står for og formidler- - tusen takk
og HA EN FLOTT DAG Jon-Roar!  
 
Vennlig hilsen
Borgny


18.8 — 2011: PLANLEGGINGSDAG, SKUI SKOLE, BÆRUM: "MUSIKK — ET MUSISK PERSPEKTIV"

OK
Jeg pleier ikke å si ja til mer enn ett foredrag pr. uke. Tid til bokskriving og til å samle krefter må jeg også ha. Men så var det at datteren til min gamle russisklærer, Aleksej Perminow, som ringte. Og da smeltet mitt hjerte.

 

OK

Vera Perminow, rektor på Skui skole.

Jeg satte som betingelse at Aleksej skulle komme, han har lært meg mange russiske sanger. Han kom dessverre ikke, en av hans andre russiskelever skulle motta St. Olav samme dag. Men en av hans russiske sanger sang jeg likevel:"Tsjaika". Den handler om måken i fri flukt og med sølvskimrende vinger, som blir skutt og drept, sånn bare for morro. Måtte det ikke gå slik at barns fri fantasi blir drept i møtet med skolen, deres første skoledag er rett rundt hjørnet. "Når du sang russisk, kjente jeg noe annet røre seg i meg," sa Vera.

Lærerne og jeg sang også norske sanger underveis — og kjente tilkoplingen til en energi barna — og lærerne — må ha med seg om kunnskap skal slå rot — kall det et felles "pedagogisk eros. Jeg siterte Augustin: "Bare det som er elsket, kan bli forstått." Husk det!


19.8 — 2011: MIN AMERIKANSKE OVERSETTER PÅ BESØK

OK

Min amerikanske oversetter, Bill Halverson. "Musisk" finnes jo ikke på engelsk, men Bill fant en tittel som traff: "The Muse Within". Bill kom egentlig til Europa, inivitert til et Gireg-symposium i Danmark. Han har både oversatt Benestad/Schelferup Ebbes store Grieg-monografi og oversatt Griegs sanger til engelsl på storveis vis. Klart jeg syntes det var stas at han også tok turen til Oslo for å hilse på meg". VI hadde en svir av en tid sammen da han oversatte boka mi. Bill er både filosof, poet og musikkelsker!


20.8 — 2011: TALE TIL ARVE TELLEFSEN ETTER 22. JULI

To ganger har Arve Tellefsen bedt meg åpne Oslo Kammermusikkfestival, det har vært en stor ære. Første gang var åpningen i Gamle Losjen, andre gang var åpningen i Universitetets Aula, da jeg nettopp tatt avskjed fra professoratet på Blindern (2005). Under årets kammermusikkfestival, den 23dje, kjente alle en gjenklang av terrorkatastrofen 22. juli. Jeg kente at jeg ville si noe etter siste konsert i Oslo konserthus, 20. august:

Nettopp i disse tider fatter vi hva kunst og kultur betyr.

Arve Tellefsen kalte på Jens Stoltenberg. Jens Stoltenberg sa ja og kom, tross stormen. Han stod i Universitetets Aula — sårbar — omgitt av mennesker, musikk og Munch. ”Når ord ikke lenger strekker til i sorgen, tar kunsten over,” sa statsministeren.
Slik åpnet han Oslo Kammermusikkfestival 2011.
Han styrket oss. Vi reiste oss. Vi styrket ham.
Vi trengte det, alle: Fellesskap. Grokraft. Kultur.

Jens Stoltenberg kalte på Arve Tellefsen. Arve Tellfesen sa ja og kom, i stormen. Han tok tonekunsten med seg til Stortingssalen og spilte for kongehus, regjering og folkevalgte.
Han lindret smerte, han styrket sjeler, han vendte mørke til lys. Vi trengte det, alle. Kunst.

Så gir altså ikke musikk bare avkopling om toner virkelig bærer.
De gir tilkopling, de får det beste i oss til å leve enda sterkere, enda klarere, enda dypere. Vi vokser som mennesker.

I mer enn to tiår har Arve Tellefsen gitt oss Oslo Kommermusikkfestival. Musisk menneskeliggjøring er dens dypeste mening, det ser vi tydeligere nå enn noensinne.

Til gleden — An die Freude, det er ondskapens motgift.

Kjære Arve, du har vært — og er —  en kulturens brobygger i landet vårt. Du bygger broer mellom generasjoner. Du har plass til både barn og voksne. Og du bygger broer mellom genre. Du har plass til både Knudsen & Ludvigsen og Arne Nordheim.

Du samler oss, du gir oss den nærhet vi så sårt trenger.
Fra Mandal til Kirkenes: Alle syns vi godt om’n Arve Tellefsen, han er jo både fiolinist og menneskelig. Vi trur ’på’n!

Du er vårt lands musiske vismann — i gode og onde dager. For det takker vi deg — og for din Oslo Kammermusikkfestival.


31.8 — 2011: FESTIVITETEN, HAMAR: "Nå bygges nytt kulturhus — Hvorfor kultur?"

OKOpp denne trappa til Festiviteten i Hamar kom Kong Haakon og hans følge da de evakuerte fra Oslo 9. april 1940.

I denne salen, hvor jeg nå holdt min forelesning, holdt Kongen sitt første statsråd etterat Tyskland okkuperte Norge.

OK

Her er det en Kulturhus-stolt kultursjef som introduserer meg (vi ser bare halve salen).

Planen var at umiddelbart etter min forelesning, skulle vi i flokk og følge gå til kulturhustomta. Der skulle bysbarn og forfatter Knut Faldbakken, som nettopp denne dagen fylte 70 år, få æren av å sette spaden i jorda. Av grunner jeg ikke kjenner til, ble spadestikket utsatt til lørdag.

Jeg ble etter mitt fordrag invitert til åpningen av kulturhuset 13 desember 2013. Det er sikkert Kirsten Flagstads fødselsdag, tenkte jeg og å så etter da jeg kom hjem. Jeg tok feil. Kirsten Flagstad, Hamar-jente, vår første operasjef og gjennom tidene mest berømte norske operasanger (hun reddet Metropolitan-operaen fra konkurs med sin Wagner-sopran!) ble født 12.7 1885 og døde 7. 12 1962. Hvorfor ikke prøve å skjyve åpningen fram seks dager, tenker jeg.

OK

Her er ildsjelen Randi Kongsli, som tok kontakt og inviterte meg til Hamar.

PS. Dagen etter fikk jeg vite om om Festivitet og Hamar. Det var da jeg møtte Guri Pahle Glad, gammel solodanser på Den Norske Opera. Takket være Guri — hun er gift med en kjær venn, Per Glad — har jeg sett mye ballett opp gjennom årene. "I Festiviteten på Hamar hadde balletten sin første forestilling utenfor Oslo," fortalte Guri. Det var 2. november 1958, i opearsjef Kirsten Flagstads hjuemby. Vi danset bøant annet utdrag fra Coppelia."

"Spennende," sa jeg."Men på Hamar satte Hjallis en legendarisk verdensrekord på 10.000 meter," sa jeg. "Hva var tiden?" Det ble stille. "16.32.6."

 

I etterkant fikk jeg tilsendt et bildet med Knut Faldbakken og det første spadestikket. Så nå er bygging av nytt kulturhus på Hamar i gang!

 

OK

 


2.9 — 2011: HOLMEN FJORDHOTELL. OSLO PENSJONSFORSIKRING INVITERTE:"KREATIVITET OG SAMSPILL — ET MUSISK INNSPILL"

 

OK

På sitt Holmen Fjordhotell stiller Trygve Hegnar ut en virkelig staselig samling biler og motorsykler. Her er blant annet en sekssylindret Jaguar E, 1965-modell; en Mercedes 170, 1938-modell; en åttesylindret Rolls-Royce Coupé 1967-modell; en Harley Davidson motorsykkel, 1930-modell.

MEN: en vanlig, godt akustisk brukspiano har hotellet ikke. Jer har forelest på dette hotellet flere ganger, har sagt det da — og sier det igjen: Anskaff et piano på hjul, som kan trilles rundt etter behov. Link kapital til kultur!

Det var Jens Kristian Bøe, "portfoliomanager" i Oslo Pensjonsforsikring AS, som tok kontakt med meg. Han hadde hørt meg på et lederkurs for ynge ledere på Solstrand (AFF), og ville dele det med kolleger. Spennende kopling, mennesker er basis i en hver bedrift, og musiske muligheter finnes i alle. Jens Kristian fikk umiddelbart ros fra en begeistret sjef da jeg var ferdig. Han ropte sin takk over benekradene: "Takk, Jens Kristian, for at du fikk Bjørkvold hit!"

Etter foredraget kom første en kvinne bort til meg, hun ville bestille et ex av "Det musiske menenske". "Jeg er Ove Kristian Sundbergs datter,"opplyste hun. Da ble jeg glad og rørt. Ove Kristian er en kjær kollega, høyt respektert for sin viten om Bach og sin forelesnningskraft. Hans skrifter anbefales varmt. "Hils så mye!" sa jeg til datteren Elisabeth Sundberg.

Så kom en ung mann bort til meg. "Mor var musiker, ansatt på Musikkhøgskolen. Hun var så inspirert av deg at hun spilte musikk systematisk da hun var gravid med meg!" Jeg så på han, han måtte da være et par og tyve år. I sånne øyeblikk, blir det veldig tydelig at tiden går. "Du må hilse din mor så mye;" sa jeg. "Hun er død, " svarte han. "Men jeg spiller, opp til 10 timer i døgnet hvis jeg har tid. Komponere litt gjør jeg også."

Undervurder ikke den musiske kompetansen i i Oslo Pensjonsforsikring AS! sier jeg.

 


8.9 — 2011: NORGES MEST MUSISKE SKOLE PÅ VÅGÅ. LES ARTIKKELEN SOM I DISSE DAGER DISTRIBUERES GJENNOM Lärarförbundet TIL HELE SVERIGE!

Her er først den pressmeldingen jeg har sendt rundt til norske aviser.

Jens Stoltenberg har åpnet en skole som kan flytte blikket i hele skoledebatten. LINK TILBYS!

TESE
Barn har et absolutt gehør for læring. Det dokumenteres hver eneste dag verden over. Språk erobres, kulturkoder knekkes, identitet bygges. Over 80% av verdens barn må kunne iallfall to språk for å vokse opp.
           
Barns læring er ikke primært intellektuelt, analytisk og individuelt basert.. Den er framfor alt sanselig, sosial og kulturelt basert.
           

Dagens debatt om skole og læring foregår på barns bortebane. Den må flyttes til barns hjemmebane.

JENS STOLTENBERG HAR ÅPNET SKOLEN
18. mai i år åpnet Jens Stoltenberg en skole på Vågå bygget på barns læringskompetanse. Stortinget har begynt å lytte, 60 millioner er til nå bevilget.

LINK
http://www.lararnasnyheter.se/slojdforum/2011/08/25/ny-himmel-over-vaga
           
Når våkner den norske skoledebatten?


13.9 — 2011: KIRKENES. 20-ÅRS JUBILEUMSSAMLING FOR FRIVILLIGSENTRALENE, REGION 4: "MUSISKE MENNESKEMØTER"

 

OK

110 Ildsjeler fra region 4( Trøndelagsfylkene, Nordland, Troms og Finnmark) var samlet til årskonferanse og 20års jubileum i Kirkenes. Jeg har skrever en bok nettopp om ildsjeler ("Vi er de tusener") og kjente meg umiddelbart hjemme. Utsikten over Bøkfjorden løftet ytterligere.

OK

Så jeg åpnet like godt spontant med å synge "Å, eg veit meg eit land". Energien bar like fram til avslutninga av mitt bidrag tre timer senere med lang og varm stående applaus. Måtte noe musisk vokse videre når folk drar tilbake hver til sitt, det er mange som trenger dem i hverdagen. Runar Terje Foslund, som inviterte meg, uttrykte seg slik i en mail dagen etter:

OK

Hei Jon-Roar og takk for sist!
Det var en opplevelse å være til stede under ditt foredrag på Kirkenes. Tusen takk for et kjempebra foredrag.

Skal hilse deg fra alle og takke for et megabra foredrag! Tusen takk!

Ha en fin dag!

Mvh
                           
Runar Terje Foslund
Daglig leder

Det viste seg at planen opprinnelig hadde vært å be Vegar Ullvang, Kirkenes' egen store sønn, å holde hovedforedraget. Men han kunne ikke. Ikke verst å være en stand in for en verdensmester, tenkte jeg.

Etter foredraget var det omvisning i Kirkenes med busstur til russergrensen.

Russiske trålervrak på havna er ikke vakkert:

OK

Russisk slår inn pogså på skilt:

OK

På grensa til Russland:

OK

Et kor, "Crescendo" markerte på sitt vis at her møtes flere kulturer: De framførte både en norsk, en fiinsk, en samisk og en russisk sang.

 

OK

Som ekstranummer fikk vi høre den sør-afrikanske nasjonalsang: Lokale Kirkenes tilhører den globale verden. Jeg syntes det var så flott, måtte gå bort å takke dirigenten. Hun så på meg: "Du ligner på Jon-Roar Bjørkvold!" sa hun. "Jeg ER Jon-Roar Bjørkvold," svarte jeg. Så møttes vi altså, "på grensen".


18.9. - 2011: BERGEN: DEN NORDISKE HJERTE & SMERTE-KONFERANSEN 2011 OM UNGDOM: "GOTTA TKE THE POWER BACK"!

Det åpnet kraftig, så å si in medias res, med utdrag fra forestillingen "Fargespill": En førtitalls barn og unge, alle i sin nasjonaldrakter, sang og danset på sine musikalse morsmål. De anskueliggjorde praktfull og kraftfullt konferansens tema: Integrering og inkludering.

OK

350 spesialister fra hele Norden resite seg og jublet. Dagsorden var musisk satt.

OK

Har du hørt om "Ungdommens maktutvalg"? Det hadde ikke jeg. Men så kom Trond Viggo Torgersen, dette regjeringoppnevnte utvalgets leder og presenterte og probematiserte. Veldig bra.

Jeg hadde fått to timer til å avslutt dagen. Kultursatsing på undom er ingen selvfølge, mange steder kuttes det i budsjettene. Så satte da også ungdommene selv tonen for mitt foredrag med Rage against the Machine og deres "Gotta take the power back!". Sang gjorde vi underveis, sliok at kulturens krefter i oss ble førstehånds fattet, det som skal gjøre overgangen fra barn til voksen så sterk at ungdommer våger. Da jeg satte på "Bridge over troubled water" til slutt, reiste hele salen seg og sang sine sjeler ut, så sterkt var det. Det fulgte en lang stående applaus. Den var ikke bare til meg, den var til oss — vi hadde fattet noe viktig sammen.

På kvelden var det mottakelse i Logen, med klok ordførertale, god mat, mange godord og fabelaktig break dance.

OK

Det var hyggelig å møte igjen Guri Mette Vesty fra NIBR, medlem av "Ungdommens Maktutvalg" og bidragsyter neste dag (her mellom Trond Viggo og meg).Vi hadde en lang og spennende prat på kafé da mottakelsen var over.


20.9 — 2011 : OSLO, FROGNERSETEREN, DnB NORs AKADEMIKERMØTE: "MUSISKE SAMSPILL— INNSPILL"

OK

Det er en stor overgang fra å snakke for 350 på dagtid i Bergen to dager før til å formidle noe musisk viktig for 25 personer på tidlig kveldstid. Storsalen på Frognerseteren er heller ikke skreddersydd for foredrag. Men vi kjente at vi hadde delt noe viktig da innspillene var sluttført: "It don't mean a think if it ain't got that swing" (Duke Ellington).

OK

Det var en kjær venn og gammel Olavsgutt · vi var på turné et halvt år i USA sammen da vi var 13 år — som hadde invitert meg: Per-Erik Lie (bak til venstre). Per-Erik har et hjerte av gull og en ditto skinnende bariton. Her sammen med bankkolleger, fra venstre Tore Jørstad (divisjonsdirektør), Roland Pettersen (leder for foreningskontakter), bak ved siden av Per-Erik Lie;: markedssjef Erik Hartmann.

Per-Erik har opp gjennom årene bygd opp et unikt musikknettverk for DnB NOR: Mitt bidrag var et ledd i dette.


22.9 — 2011: KONGSVINGER, RÅDHUSTEATRET: "SABONA" — "JEG SER DEG"!

OK

Jeg gi ordet til Johan Galtung:

"Kan vi bidra til å bygge en kultur rundt konfliktløsning, og gjøre den kulturen til et felleseie for lærere og elever, ledelse og foreldre? Det har vært jobbet med dette i noen skoler i Norge noen år nå, og andre land har begynt å hekte seg på arbeidet.

De tre søstrene Faldalen og Lars Thyholdt, er fundamentale (se bildet! JRB). Åse Marie (i hvitt her) har fokus på arbeidslivet, Synøve (til høyre) jobber faglig med konseptutvikling, og Vigdis har ansvaret for familie og parforhold. Lars er lærer ved Sabonas pionerskole på Sander i Sør-Odal og leder for skoleprosjektet. Metoden kaller de for Sabona, zulu for jeg ser deg" (hentet fra forordet til boka Sabona, 2011).

Jeg kan føye til at Lars er musiker, Åse Marie jobber med foto og at jeg møtte Synøve første gang for mange år siden, da hun var kontorsjef for Den sosialpedagogiske høyskolen på Sandnes. Det var der Synøve møtte Johan Galtung. "Bare det beste er godt nok for våre studenter!" sa skolens rektor og ildsjel, Judith Tollevik. Det var hun som fikk Johan Galtung som foreleser til Sandnes, der Mosse Jørgensen og Eva Nordland var to av de ideologiske grunnpillarene. I respekt for dem vendte jeg tilbake til dennne skolen mangee ganger som foreleser.

Sånn går spennende veier videre like fram til min ettermiddag i Kongvingers Rådhusteater. Vi så hverandre fra scene til sal — Sabona!

OK


1.10 — 2011: TO BØKER SOM EN HEL GENERASJON HAR HATT GLEDE AV

 

OK

Før sommerferien fikk jeg et brev fra Cappelen Damm. Det var en beklagelse som gledet. Forlaget var uventet utsolgt på sangboka mi, nå måtte det trykkes 10.000 nye eksemplarer, i butikkene først i løpet av september.

Jeg øyner en sammenheng. Da sangboka første gang ble utgitt, høsten 1979, ble den Cappelens store bestselger: 30.000 ex ble solgt fram mot jul. Jeg trodde meg ikke selv, mitt navn toppet alle salgslister.

Barna utover på 1980-taller er i dag voksne — og har selv fått barn. Da er det at det skjer: De husker sangboka fra de selv var barn. Som noe av det kjærste fra dengang vil de dele dette med sine egne barn — sangene, tegningene, stemningene og berikelsene sangboka gav: Så er det at disse 1980-tallsbarna nå kjøper Barnas Egen Sangbok. Dette er sangtraderingen fra generasjon til generasjon som knytter landet vårt sammen på tross av alle verdens medieflimmer. Da jeg selv fikk barn (den førsten kom i 1970), var det den blå sangboka med de gule ansiktene jeg husket og gav min nyfødte datter. "Syng med oss! Allsangboka for barna" av Ruth Sommerfeldt Jakobsen!

Jeg var nettopp i bursdag hos en sangglad 90-åring. Tante Helga kan hele Mads Berg! Samme sak — ikke sant!

Barnas Egen Sangbok ble nå i 2011 trykt i 19. opplag, det handler om i alt 155.000 eksemplarer. Det er 31 år siden den kom ut første gang.

Og som ikke det var nok. Sist fredag måtte jeg bestille en nytt opplag av Det musiske menneske. Boka kom ut første gang — og på eget Freidig Forlag — i 1989. Den erer nå trykt i 40.000 eksemplarer bare her i Norge. På baksiden av boka har jeg slrevet:

For en hel generasjon har Det musiske menneske vært med på å prege norsk skole- og kulturdebatt. Et musisk kvalitetsbegrep har hele veien vært en kampsak. I mai 2100 ble Norges første skole basert på Det musiske menneske åpnet på Vågå av landets statsminister. Kommunestyret har vedtatt læringsmodellen, Stortinget har bevilget millioner. Noe nytter.

Det går en rød tråd fra Barnas Egen Sangbok til Det musiske menneske:
Sangboka budskap er: "Barns synger ikke for å treffe C-dur. De synger for å treffe livet. Det er også essensen i Det musiske menneske!


26.10 — 2011: SAGENE-TORSHOV ELDREUNIVERSITET, OSLO: "MARGRETHE MUNTHE"

OK

VI møttes i biblioteket på Sandaker-senteret. Og jeg følte meg på forunderligvis hjemme. Jeg er født på Torshov, og bodde mine snaut sju første år i Bentsebrugata 16, like ved ælva. Jeg ble tatt ditto varmt i mot, jeg kjente jeg var blant mine egne. Dette var Torshov/Sagene-folk. At mange var på min alder kjentes også godt. Jeg gjentar hva jeg har skrevet og sagt mange ganger: Disse eldre-universitetene er gull verd, oppegående mennesker med masse llivs- og yrkeserfaring, sulte på mer kunnskap inviterer fagfolk med noe på hjertet. Her er stimulans begge veier i bøtter og spann!

Denne gangen altså med Margrethe Munthe som tema, hennes sanger sett ilys av nasjonsbyggingsprosjektet etter løsrivelsen fra Sverige i 1905. Om vi sang underveis? JA!

 

OK


29.10 — 2011: QUALITY AIRPORT HOTELL, GARDEMOEN: ASSISTANSE. INTERESSEFORENING FOR BARN OG UNGE MED SYNSHEMMING. "OM DET MUSISKE — I ALLE!"

OK

I salen var rundt 100 pårørende til barn med synshemming. Jeg tok utgangspunktet yndlingsCDen min, der en mor synger Trollmor med blinde Aksel på et snautt halvt år. De jubler, de ler, de vokser, makan til samspill skal du lete lenge etter. Dette var ansatsen til å snakke om kommunikasjon, helhet og musikkens mening og funksjon mellom mennesker. Innspill fra salen beriket, dette var mennesker som førstehånds — og med bratte bakker — har erfart mye. Vi ble alle beriket.

Denne CDen med "Trollmor" åpner for øvrig lydboka mi "Foten trår, hjertet slår. Musikk — Mennesker — Mening"

OK

Lederen av Assistanse, Eli Vogt Godager. som inviterte meg.

OK

Bra hotell, bra service. Men her savnes et vanlig, akustisk piano!


30.10 — 2011: Munkerud skole, Oslo: Høybråten damekor, helgeseminar: "Vi er de tusener"

Det er ildsjelene og entusiastene som er Kultur-Norges hovedpulsåre. Som Grete Østgaard, kjær venn. Hun elsker sang, elsker sine kor, elsker musikk. Vi har delt musiske gleder siden jeg var 19 år. Så når Grete ber meg komme og snakke om det musiske for koret sitt, Høybråten damekor, da kommer jeg selv om det er midt på blanke søndagen:

OK

Utenfor: grå, slitte murer, her inngangen til Munkerud skole (planlagt revet):

OK

Men innefor skinte det. Her ventet rundt 30 sangglade kvinner i Høybråten damekor. Når de etter to timer takket meg med å synge Sigurd Lies "Sangerhilsen", korets stamsang like siden korets start i 1945, klart det da varmet og rørte. Her var trøkk til tusen, med deilig frygisk kadens før siste tekstlinje repeteres. Takk, jenter!

Du Flok, hvis hjerte banker med varme slag,

med lyse Ungdomstanker i Kreds rundt Sangens Flag!

Sig, kan du også fatte, hvorfor så trygt du står?

Har fuldt du lært at skatte den Sag hvorfor du slår?

OK


1.11 -2011; GAMLEBYEN SKOLE, BYDEL GAMLE OSLO, UTESEKSJONEN: "MUSIKK MOT RUS"

OK

18. september i år foreleste jeg i Bergen for rundt fire hundre deltakere fra hele Norden på konferansen "Storbyens hjerte-smerte". Konferansen handlet om tiltak for ungdom på ville veier. Det ble et kraftig møte. Til slutt stod alle og sang med på Simon & Garfunkels "Bridge over troubled water". Energien, den som skal bygge broer som skal bære for ungdom tilbake til et liv uten destruktiv rus, fylte salen (se blogg foran). Der var også Olga Mørk. Hun ville at hennes medarbeidere på dette feltet i Bydel Gamle Oslo, skulle få dele noe av dette. Derfor inviterte hun meg.

OK

OLGA MØRK

Det er klart, 50 personer kan umulig utløse like mye skapende energi som 400. Ikke sang vi "Bridge over troubled water" heller. Men meningsfylt ble det. "Dette er første gang jeg har grått på en forelesningen," sa ei ung jente, hun gikk styrket ut i møter med bratte utfordringer. Vi kjente vel alle at det skjedde noe viktig for oss alle der i "Halvardsalen" på Gamlebyen skole, staselig innredet og med flygel på kjøpet. Trøkk og mening i musisk forstand. Stikkord: "Lean on me" (se "Skilpaddens sang", eller lytt til et spor på CDen "Foten trår, hjertet slår").

Det gjorde forunderlig godt for en østkantgutt som meg å forelese her. Røtter. Skolen er fra 1881, velholdt, vakker og mettet med tradisjon. På en vegg i skolegården er det en klatrevegg. Og ikke en hvilken som helst klatrevegg. Hvert klatrepunkt på veggen er en bokstav, hentet ut fra all verdens alfabeter. Det kaller jeg virkelig visjonært, et symbol på erobring av kunnskap jeg ikke har sett maken til.

OK


11.11 - 2011: GIMLE-GÅRDEN I BERGEN: "DEN MUSISKE BARNEHAGEN"

OK

Gimle-gården i Kong Oscars gate, har to flygler i tredje etasje.

Det var to timer til jeg skulle begynne og Morgen-Bergen smilte i sol og fem grader pluss.

OK

Så jeg rundet til venstre i bildet. Der ligger Fisketorget. Krabbeklør som oppladning før forelesningen var perfekt.

 

OK

kr. 100, stod det — og jeg trodde at det var kiloprisen. Men nei da, her prises det pr. 1/2 kg! Bergen er ikke en kremmerby for ingenting. Men krabbeklør i morrasola er nydelig, uansett. (i Oslo oppgis prisen i kilo, kr. 149 nå på lørdag. Men Oslo er altså ikke Bergen).

Fra krabbeklør til forelesning: det beit, det satt. Sist jeg foreleste i Bergen (18.9 — SE BLOGG OVENFOR) var det på en stor nordisk konferanse rettet mot ungdom som faller av på vei mot voksenalder. Da sluttet vi med å synge Simon & Garfunkels "Brigde over Troubled Water".

Fundamentet legges i barnehagen. Hvordan bygge broa fram mot voksenlivet så sterk at den bærer helt fram. Mitt svar: "Den musiske barnehagen".

Vi var rundt 100 i salen. Det løftet seg, her var jeg hjemme. det var jo blant barnehagefolket — unga selv og de voksne — at jeg hentet basis for det som ble til både en doktorgrad og "Det musiske menneske".

Bare en bekymring: Av de 100 i salen anslår jeg at det var bare sju gutter. Det er for dårlig. Gutta må forstå at det er her det skjer, her er det liv, her bygges basis

OK

Her er jeg sammen med Kari (til høyre) og Trude, de driver Pirium barnehage. Takk for invitasjonen, jenter!

De sendte meg denne mailen sammen med bildet:

Hei

Tusen tusen takk for at du kom til Bergen og snakket om det musiske mennesket fredag 11.11.11.

Vi sender et bilde, men kvaliteten er desverre ikke god. Mulig det du tok med eget kamera er bedre.

Glede, begeistring og entusiasme smittet over på oss som til daglig er i barnehagen. Dette tar vi med oss videre i vår hverdag. Igjen tusen takk!

 


15.11 — 2011: TEATER IBSEN, SKIEN: "EN ÅPNINGSGAVE TIL INNOVASJON NORGE, TELEMARK

OK

En "åpningsgave"? Jeg lar Bård Stranheim, direktør for Innovasjon Norge, Telemark, selv forklare. Han skrev dette til meg og inviterte. Det er interessant langt utover min person, det handler om visjoner om å bygge Norge der det musiske må med:

OK

Hei Jon Roar
 
Det er alltid så inspirerende å snakke med deg. Jeg syns jeg er heldig som har roller som får sånne lysglimt som en del av jobben! Du bringer inn det livskraftige i kontekster som paradoksalt går i ring i sitt forsøk på å finne noe helt nytt…
 
Anledning: Innovasjon Norge Telemark flytter inn i nye lokaler på Klosterøya. Isolert sett er vel det mest interessant for oss selv, men dette er en del av et prosjekt med å etablere “Næringslivets Torg”. Mange klager på virkemiddeljungelen –at det er vanskelig å være gründer eller vekstskaper og finne frem til de gode hjelperne. Det gjør vi noe med, og flytter vi sammen med NHO, opplæringskontorene (lærlingeplass-ansvarlig bl.a.), Etablererkontoret (1. linjetjeneste), -og fra før har Ungt Entreprenørskap og Connect tilknytning til plassen. I tillegg er ledere for næringsklyngene samlet her (IKT, Biotek, grønn industri, kunst&teknologi, lean learning -og administrasjon for de industrielle klyngene). Den fysiske legemliggjøringen av “Næringslivets Torg” er pipetorget, sentrum på den gamle papirfabrikken hvor gamle og nye bygg ligger omkranset av foss og sluser og vannspeil i to nivåer. Og ennå bedre er historien om Klosterøya som hovedsete for kompetanse fra 1500-tallet under klosterets vinger. Den første daleren, Gimsøydaleren ble laget her i 1546 –mao har Gud og Mammon levd i harmoni på denne øya (eller kanskje er historien mer harmonisk enn virkeligheten var –ofte slik). Klosterøya var senter for bergverksindustrien, for trelastindustrien og nå sist papirindustrien før kompetanse-næringene igjen tok over. I disse dager er antall arbeidsplasser fra Union-nedleggelsen ved å bli forbigått av det nye som vokser fram. Mange små bedrifter, mange gründere med mer tro enn kontanter, og en arena for deling, inspirasjon og innovasjon. På toppen av den gamle verkstedsbygningen har Innovasjon Norge fått lokaler, fantastisk flotte –med utsikt til fossen og laksefiskerne. Dette har vært lokalet for stedets kantine, og mange spør meg hvordan vi har fått tak i dette. “Livet er ikke rettferdig” er mitt svar, for ting har lagt seg så godt til rette at det er vanskelig å ikke bruke flaks som et vesentlig forklaringsparameter. Akkurat som da du hadde et hull i din kalender i november, Jon Roar!
 
Planen for dagen er slik:
Vi samles i det nybygde –men midlertidige teaterlokalet til Teater Ibsen. Dette er bygd inne i papirmaskinhallen til Union, som en black box. Mao er det god lyd her. Plass til 160 personer. Vi skal jobbe for å fylle lokalet. Etter at jeg har ønsket velkommen og forklart hvorfor, hva og litt storytelling, kanskje innledet med Stanley Jacobsen som synger “Ein skigard kan’kj vara evig veit du” (han er leder av Ungt Entreprenørskap Telemark og en av samarbeidspartnerne med å bygge “Næringslivets torg”).
 
Når du er ferdig går vi til nabobygget og inn i våre nye lokaler for snorklipping og sikkert noen hilsener og minglemat for gode samtaler.

Høres det bra ut?

 

Et foredrag av meg skulle være en åpningsgave denne dagen, sa han på telefonen. Rundt 150 mennesker i Teater Ibsen, representanter for 80 gründerbedrifter, en tidligere statsråd kunne jeg også se. Dette var stort tenkt. Stanley Jacobsen sang Skigrdsvisa si, det var også en åpningsgave med musiske foprtegn. Bård Stranheim talte — og så var det meg.

OK

Bård sendte meg i etterkant en link om denne dagen:

http://telemarksopplevelser.blogspot.com/2011/11/tilkobling-innovasjon-norges.html
 Viktig? Ja! Jeg vet ikke hvor mange mennesker jeg har møtt rundt om bare i Norge, institusjoner, skoler, kommuner, ordførere, rådmenn, departementer, statsråder. Mer enn en ganger hender det at folk klapper og kjenner seg inspirerte. Og det er flott. Men bare en altfor sjelden grad blir det til noe mer, et systemisk/politisk grep der noen har kraft og kompetanse til å gjøre noe mer ut av en forelesningsdag med meg. Feste et musisk grep, gå videre, oversette et allmennmenneskelig perspektiv inn i egen virkelighet og kontekst. Vågå-skolen er et eksempel på at noe nytter. Innovasjon Norge, Telemark 15.11 — 2011 forteller meg også noe om det, at det kan løftes videre. Det gjør meg glad. Det gir meg kraft til å fortsette. Takk Rune Øygard, Vågås ordfører. Og takk, Bård Stranheim. Lykke til videre — begge to!


22.11 — 2011: 60+, LØKKE GÅRD, SANDVIKA: "SANG ER DET FØRSTE VI MØTER OG DET SISTE VI MISTER"

Vi møttes i et fredet, hvitmalt hus i Sandvika, nå eid av Røde Kors. Her er det historie i veggene:

 

OK

Her var det samlet en 70 talls mennesker, alle 60+, mykje viten og mykje varme:

OK

Reidar Steffensen, som inviterte meg, avsluttet med malmfull solosang:

OK

Bak til venstre skimtes Odd, han tok hånd om det tekniske.

At jeg hodt på et kvarter over tida, ble tilgitt med applaus. Jeg fikk til og med vafler før jeg dro.


25.11 — 2011: SANNER HOTELL. UTESEKSJONEN/RUSMIDDELETATEN, OSLO KOMMUNE: "GOTTA TAKE THE POWER BACK!"

"Gotta take the power back"? Jeg kjente iallfall energien slå inn på kjøreturen fra Oslo til Sanner. Hadelandsåsene lå badet i det klareste novembersollys. Til og med en regnbue viste seg fram (dårlig bilde gjennom bilvinduet, men likevel):

OK

Vel framme tok jeg en tur opp til Søsterkirkene og hilste på Dølen selv, Åsmund Olavsson Vinje. Han ligger jo begravet her:

OK

Jeg sang "Blåmann, Blåmann, bukken min" for ham og lovet og ta den med inn til ettermiddagen på Sanner. Det likte han godt.

OK

Her, på Sanner hotell, Gran på Hadeland, møtte jeg rundt 100 personer fra Uteseksjonen/Rusmiddeletaten i Oslo kommune. At de har vært ute i en vinternatt før med ungdom som har rusa seg vekk fra livet, kjentes godt. Mitt motspill: Musisk rus, sang som tilkopling. Det satt som ei kule, de fattet. jeg fattet, til sammen fattet vi mer. Om vi sang "Blåmann, Blåmann"? Selvsagt. Man ljuger ikke for en Norges alle største diktere.

OK

Børge Erdal, leder for Uteseksjonen i Oslo, hadde hørt meg i Bergen på "Hjerte-Smerte"-konferansen tidligere i høst (se foran) og ville dele dette med medarbeidere i Oslo. Kraftig var det da, og kraftig ble det nå.


29.11 — 2011: HÅ KOMMUNE: MOTIVASJON-KREATVITET—LÆRING: MUSISK SETT.

Jeg sov dårlig natta før. Orkanen Berit hadde hjemsøkt vestkysten av Norge, nå var Berit II på vei. "Styrke 20-22 (sterk kuling til liten storm) og ekstreme mengder med regn i Stavanger-området", truet meteorologene. På kjøæreturen tilbake fra fra HÅ til Stavanger, var det friskt nok, men ikke noe liten storm:

OK

Det var skolekontoret som ba meg komme for å snakke om "motivasjon-kreativitet og læring". Og for første gang fikk jeg mulighet til å presentere den musiske Bjørkvold-modellen som nå Vågå kommune har vedtatt, der var det skoleåpning av statsminster Jens Stoltenberg i mai i år (se blogg foran!). Jeg foreleste i det gamle samfunnshuset. Her skulle det være dans på kvelden, med flott dekor på veggen:

 

OK

Like før jeg skolle begynne, kom to av mine gamle hovedfagsstudenter på bakgrummet og gav meg en klem. Jeg savner dere, kjære studenter!

OK

Det er rundt 40 minutters kjørung fra Sola til Hå. Opplæringssjef Karl Gjedrem hentet meg. Jeg fikk underveis en god innføring i Hå, en kommune som virkelig våger på tenke nytt når det gjelder skole. HÅper det finnes en musisk skolevei fra Vågå til Hå, tenker jeg.

OK

Karl Gjedrem, som inviterte, hentet og informerte.


19.12 – 2012: LANDBRUKSDEPARTEMENTETS JULEAVSLUTNING: "22.JULI"

OK

Så var jeg midt i det området der katastrofen skjedde 22 juli 2011 — regjeringskvartalet. Fra inngangen til Landbruksdepartementet kunne jeg se over et gjerde til høyblokka, tildekket, ødelagt og forlatt. Skal den rives eller skal den bestå? Avgjørelsen tas om et par uker.

OK

Så ble da også temaet "Det musiske menneske" satt inn i 22.juli-sammenheng. "Kringsatt av fiender" - sangen ungdommene sang på flukt fra Utøya, tilhører AUFs sangskatter. Nå gav sangen krisehjelp. Eller: 200.000 mennesker samlet på Rådhusplassen i Oslo, et hav av mennnesker, mangfold, roser og sang. Da arrangementet av over, maktet ikke folk uten videre å gå fra hverandre. Så var det at folk begynte spontant å synge "Ja, vi vi elsker", først et vers, så et til og så enda ett, statig sterkere, stadig mer inderlig. Et makeløst musisk fellesskap var det.

Vi sang også denne ettermiddag, kjente på styrken i det fellesskap og den glede som sang kan utløse. Nå var vi ikke 20.000, vi var bare 140. Men essensen var er akkurat den samme.

OK

Jeg spilte på Viktor Normanns piano, innkjøpt i sin tid til hans statsrådskontor. At dette ble brukt mot ham, synes jeg tjener norsk presse til liten ære. Nettopp avdøde Vaclav Havel, dikterpresidenten, ville applaudert!


 

Til toppen

 

 

   

Freidig Forlag AS, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag AS. ORG NR 988 725 013.
Webdesign ved Kjartan Bjørkvold.