MENY

J.R. Bjørkvold
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
-Avskjedsmarkering
-Revolt og rabalder
-Forelesningsblogg
-Nyhetsglimt
Presse

 

AVSKJEDSMARKERING

Bord med bøker

Med virkning fra 1.august 2005 fratrådte jeg som professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Nå har Institutt for musikkvitenskap (IMV) markert min avskjed med et internasjonalt seminar. Det ble for meg både viktig og bevegende.

IMV hadde sendt ut følgende program:

Musikkvitenskapen og Det musiske menneske

Fagseminar ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo

Torsdag 16. mars 2006, kl 10.00-15.15
Auditorium 1, Helga Engs hus
Sem Sælands vei 7

Begrepet “det musiske menneske” har satt sine spor i musikkfaget og i musikkforskningen. Hvordan forstår vi dette begrepet i dag og hvilken betydning har det for den musikkvitenskapelige forskningen? Seminaret tar for seg utviklingen av musikkvitenskap i Norge i et historisk perspektiv, ulike syn på musikkbegrepet og spesielt spørsmål som angår musikalitet og barns forhold til musikk. Vi stiller disse spørsmålene også med bakgrunn i at professor Jon-Roar Bjørkvold sluttet i sin stilling ved Institutt for musikkvitenskap i 2005, som en feiring av det arbeidet han har gjort for musikkfaget, og som en markering av hans nye tid som professor emeritus.

Bjørkvolds bok Det musiske menneske er blitt oversatt til mer enn 10 språk og utgitt i store land som Japan, Kina, Russland og USA. Den utgjør sammen med flere av hans bøker et vesentlig bidrag til forståelsen av musikk som en vital kraft i ethvert samfunn og i enkeltmenneskets liv. Seminaret representerer en brytning og dialog mellom historiske, estetiske, musikkpedagogiske og antropologiske perspektiver, med bidrag av flere av nordens mest erfarne musikk-forskere.

Program


10.00 Hans Weisethaunet, instituttleder IMV, ønsker velkommen
10.15 Arve Tellefsen spiller utdrag fra Sjostakovitsj’ 1. fiolinkonsert
10.30 Professor Finn Benestad, Norge: Fremveksten av musikkvitenskap ved UiO
10.55 Kort pause
11.05 Professor Jan Ling, Sverige: Musikens estetiska höjder och dalar: Ett historiskt fenomen eller ett evigt problem?
11.30 Arve Tellefsen, kadens fra Arne Nordheims fiolinkonsert
11.45 - 12.45 Pause (Lunsj inngår ikke, men kan kjøpes i nærliggende kafeer)
12.45 Visning av filmen “Når øyeblikket synger”
13.00 Professor John Collins, Ghana: Comments to the movie. Musical Symbolism in Ghana
13.30 Professor Kjell Skyllstad, Norge: Om å bli menneske: Mozarts pedagogiske testamente
13.55 Kort pause
14.05 Professor Bertil Sundin, Sverige: Barns kreativitet och samhällets förändringar
14.30 Hanne T. Asheim og Sara Otnes, kabaretartister, tidligere studenter ved IMV
14.45 Professor Jon-Roar Bjørkvold, Norge: Rex Tremendae Majestatis! Om en vei inn i musikk og musikkvitenskap

MUSIKALSK WORKSHOP

med Kouame Sereba og Stein Erik Tafjord
Fredag 17. mars kl. 13.00 - 15.00. Salen IMV

Som en musikalsk oppfølging av seminaret "Musikkvitenskapen og det musiske menneske" inviterer IMV til musikalsk workshop med musikerne Kouame Sereba og Stein Erik Tafjord. Sereba, som er bosatt i Norge, men opprinnelig fra Elefenbenskysten, legger spesielt vekt på at hans musikalske konsept tar utgangspunkt i ulike former for lek.

- Begrepet improvisasjon kan nærmest virke skremmende på noen. Det vi gjør her er imidlertid en form for musikalsk lek, hvor vi inviterer deltakerne til aktivitet. Denne måten å musisere på tar direkte utgangspunkt i musikkonsepter fra mitt hjemland Elfenbenskysten, forteller Sereba. Sereba har utviklet et eget musikkpedagogisk konsept som vektlegger aktivisering og involvering i det musikalske formidlingsarbeidet.

- Det er viktig for meg å understreke at det ikke ligger noen essensialistisk tenkning i dette. Poenget er ikke at vi vest-afrikanere eller andre er mer "musikalske", men at alle har forutsetninger for å kunne delta i et slikt musikalsk samspill om man tør å leke og gi litt slipp på seg selv.

Stein Erik Tafjord er et svært kjent navn i jazzverden. Som tubaist utforsker han sitt eget instruments grenser, både musikalsk og teknisk . De fleste vil kjenne han fra bandet Brazz Bros, som foruten å ha en fot i jazzverden, har gjort et stort antall prosjekter med musikere fra en rekke ulike land og verdensdeler. Tafjord ble i 1991 tildelt «Buddy»-prisen, den høyeste utmerkelsen innen norsk jazz.

*****

MIN STEMME I PROGRAMOPPLEGGET

Selvfølgelig ble jeg glad da instituttet kontaktet meg om sine planer for en slik dag. Nå har jeg alltid, tro meg, vært ganske sky på egne vegne. Jubileumsfeiringer o.a. med "taler til Jon-Roar" har jeg derfor alltid prøvd å unngå (det er noe helt annet å fronte det jeg brenner for, da er jeg slett ikke sky!). Så da jeg ble invitert til å komme med forslag til hva en slik dag skulle inneholde, var det viktig for meg at faget musikkvitenskap og dets historie fikk et slags hovedfokus, dog gjerne belyst gjennom personer som har betydd mye for meg. For mange er jeg stor takk skyldig. Noen er gode kolleger. Og noen er blitt gode venner.

Til nettopp denne dagen ønsket jeg at instituttet skulle invitere veteraner i faget, personer som kunne gi så vel yngre kolleger som studenter mulighet til å møte musikkvitenskapens historie "live". I tillegg ønsket jeg å få med mennesker som jeg kjenner meg beslektet med i musikklivet utenfor instituttets vegger. Og, ikke minst: Jeg ville ha med et innslag med mine tidligere studenter. For hva hadde jeg vært uten dem!

Da IMV senere viste meg listen over personer som hadde takket ja til å bidra, gav jeg en stikkordsintro om hver enkelt til instituttets leder, Hans Weisethaunet. Den så slik ut (her litt utdypet):

 

Arve Tellefsen

Det var Arve Tellefesen som i sin td kontaktet meg, tidlig på 1990-tallet tror jeg det var. Han hadde lest Det musiske menneske og ville sporenstreks ha meg med på Oslo Kammermusikkfestival. Klart jeg sa ja! Vi hadde da en opptreden sammen i Oslo Konserthus, Lille sal. Tom var salen ikke. Jeg har siden to ganger fått æren av å være med på åpningen av hans kammermusikkfestival. Dessuten bidro jeg også en gang på kammermusikkfestivalens barnedag, da i tospann med Birgit Strøm (mamma'n til Titten Tei og Teodor) og med barnekjære Arve som maestro.

Siste gang jeg deltok var i august 2005. Det var igjen Arve som ringte, det låt omtrent slik: "Jon-Roar, jeg ser av avisene at du har sagt opp ditt professorat for å forsvare kultur. Det står det respekt av! Kan ikke du tale musikkens og kulturens sak fra talerstolen i Universitetets egen storstue, Aulaen, når Oslo Kammermusikkfestival skal åpnes i august?"

Selvsagt sa jeg ja, det var en viktig støtteerklæring i en krevende tid.

Jeg bygde min tale rundt visdommen i den eldgamle indianske myten om  "Skilpaddens Sang": Forsvinner sangen blant mennesker, dør Moder Jord. "Jeg likte den myten," sa Thorvald Stoltenberg, han satt i salen under åpningen. "Kan du sende meg et ex av den boka di der myten står?" Og det gjorde jeg, selvfølgelig.

Finn Benestad

Han har hele veien vært min mentor. Først lærer, så kollega, så venn. Jeg er ham all takk skyldig. Han viste meg tillit fra første stund. Jeg sang russisk for ham på opptaksprøven — og passerte. Han var drivkraften bak å ansette meg som universitetslektor i 1970. Han var senere medlem av både bedømmelseskomiteen for min doktorgradsavhandling og for professoratet jeg ble innstilt til i 1982. Jeg mistenker ham også for å ha hatt en finger med i spillet da jeg i 1992 ble innvalgt som medlem i Det Norske Videnskaps-Akademi.

Jan Ling

Som radikal musikkforsker i Göteborg var Jan Ling på sent 1960-tall mange norske musikkstudenters forbilde — også mitt. I 1981 var han 1. opponent på min doktordisputas. Jeg har ikke hatt særlig mye kontakt med Jan Ling siden, mange i svensk musikkliv har senere stått meg nærmere. Men Janne var viktig for meg i viktige år. Derfor er han fremdels viktig for meg. Og derfor er det flott at Janne er med på en dag som denne.

John Collins

John Collins is my partner in the film documentary ”When the Moment Sings. The Muse Within with Africa in the Mirror”. Many people in many countries have met the two of us in the film, but we — John and I — have never met personally until today! What a treat!

Kjell Skyllstad

Kjell har gjennom mange år vært norsk musikkvitenskaps utenriksminister — globalt orientert, bredt skolert og med hjertet til venstre. Han har for meg vært en viktig inspirator og faglige forbundsfelle fra første til siste stund på Institutt for musikkvitenskap, UiO — først som lærer med visjoner, siden som nær kollega og åndsbror. "Fremad!" sier Kjell, han gløder. "Ja!" svarer jeg — og kjenner gløden fra Kjell.

Bertil Sundin

Han hadde allerede skrevet om ”barns musikaliska skapande” da jeg begynte min forskning på feltet. Bertil kom overraskende fra Stockholm til min disputas i Oslo — og ble spontant innbudt til doktormiddagen samme kveld. Der hadde han min da 11-årige datter Tiril til bords! Bertil tilhører ikke dem i Sverige jeg har jobbet mest med. Men i mitt musikkvitenskapelige landskap ruver han.

Hanne T. Aasheim og Sara Otnes

Forskning på innpust, formidling på utpust — dét har vært en nøkkel i min faglige virksomhet. Derfor har studentene for meg hele veien vært en drivende kraft, en særlig kilde til glede og vekst. Og med mye varig vennskap på kjøpet. Hva hadde jeg vært, eksempelvis, uten å ha hatt også Hanne og Sara som mine studenter!

Kuame Sereba

Kuame kaller meg alltid ”bror” når vi møtes, og smiler bredt. Hvorfor? Vi har noe essensielt felles, Kuame og jeg: Vi står begge for et utvidet musikkbegrep. ”Ngoma”, sier jeg og låner et ord fra swahili for å fatte essensen i norske barns spontansang: De synger ikke for å treffe tonearten, men for å treffe livet. "Sa", sier Kuame, han henter ordet fra sitt hjemland Elfenbenskysten: Musikk handler om noe mer enn lyden selv, musikk tilfører kraft til å leve, både i mennesket og mellom mennesker. "Sentio, ergo canto — canto ergo sumus": Jeg føler, altså synger jeg — jeg synger altså er vi ".

Stein Erik Tafjord

Brazz Bross’ ”Gehørsakademi” går til kjernen av ”det musiske”: å utløse skapende energi i mennesker, i musikk gjennom spill der notene ikke bremser trøkket. Ikke rart at jeg har følt meg hjemme blant dem  —  og med Stein Eriks tuba som en hovedpulsåre. At en av Brazz Bross' CD-er har tittelen "NGOMA", understreker bare vårt musiske slektskap. Fellesdager med dem har vært en ngoma-svir — som på Hotel Plaza i Oslo med hundrevis av musikklærere i salen (du kan lese om det i Skilpaddens Sang, s. 192-202: "Musisk verdiskaping" — det svingte himmelsk!)

 

*****

 

OG SÅ VAR ASKJEDSSYMPOSIET I GANG!

Jeg var på forhånd virkelig bekymret for instituttets valg av sal. Auditorium 1 i Helga Engs Hus på Blindern, som rommer 250, virket altfor stort. "For hvem har tid/anledning til å komme på noe sånt i vanlig arbeidstid på en torsdag?" tenkte jeg. Men, så sannelig, det var møtt opp utrolig mange mennesker, kolleger, venner, familie — og mange studenter. Ikke rart at instituttets leder siden høsten 2005, Hans Weisethaune, var fornøyd da han åpnet dagen. Han hadde lagt ned betydelig arbeid i dette:

Hans Weisethaune

Hans introduserer så Arve Tellefsen, stemningen er varm og god, som dere ser. Før Arve tar fram fiolinen, sier han raust noe om sitt forhold til meg og det jeg står for i forhold til ham som musiker. Og at han har lest Det Musiske Menneske, vet jeg, vi har snakket mye sammen om dette.

Arve Tellefsen og Hans Weisethaune

"Jeg vil først spille noe lekent, for det passer så godt på Jon-Roar!" sier Arve, og spiller så kadensen fra Arne Nordheims fiolinkonsert (den er jo tilegnet nettopp Arve Tellefsen). Det er på neste bilde ikke vanskelig å se på en smilende Arve at han trives med leken musikk. Men lett er leken ikke:

Arve Tellefsen

Førstemann på programmet av musikkforskerne var, naturlig nok, Finn Benestad. Han er grunnleggeren av Institutt for musikkvitenskap ved UiO i moderne forstand, slik jeg ser det. Det var Finn som bygget opp instituttet fra tidlig 1960-tall og framover, da musikkvitenskap i Norge for alvor ekspanderte, både i antall studenter og i antall fagfelter. Jeg nøt selv godt av dette da jeg begynte som musikkstudent i 1966. Finn kombinerte i sjelden grad administrativ ryddighet med strategisk kløkt og stor praktisk sans (han forestod bl.a. overflytting av instituttet til Chateau Neuf i 1971) med pedagogisk erfaring og faglig åpenhet for impulser i tiden.

Finns foredrag om musikkvitenskapens framvekst i Norge fra den første doktorgraden i 1913 og fram til i dag bør trykkes! Han har opplevd innpå 60 år i faget førstehånds, fra en kamp om faglig aksept ved Universitetet i Oslo — da under professor Olav Gurvin — fram til internasjonal fagnad. I dag er Finn Benestad selv et internasjonalt navn, framfor alt som Grieg-forsker:

Finn Benestad

Så var det Jan Lings tur. Han startet med å si "at Jon-Roar är minst 25% svensk." Og det har han på et vis rett i. Ikke i noe annet land har jeg blitt tatt mer generøst og spennende imot enn nettopp i Sverige, fra Piteå i nord til Malmö i sør. At Musikhögskolan i Stockholm har åpnet for meg og mitt i mye større grad enn Musikkhøyskolen i Oslo, er sånn sett symptomatisk.

Jan Ling problematiserte "høykulturen"/det borgerlige, versus "lavkulturen"/det folkelige i musikklivet. Han tok sitt utgangspunkt i 1700-tallet med Rameau som representant for høykulturen og Rousseau som forkjemper for folkelig kultur, det "naturlige". Inn i denne problemstillingen leste jeg Jan Lings egen karrierevei. Han brøt i sin tid klart med høykulturtradisjonen i svensk musikkvitenskap da han som ung musikkprofessor etablerte musikksosiologi med bl.a. fokus på ungdomskultur og "rock mot rus" som satsningsfelter på sitt institutt i Göteborg. At han framhevet mitt bidrag i musikkfaget som en overskridelse av kløften mellom "høy" og "lav", var jeg oppriktig glad for.  I Det musiske menneske går det jo linjer fra spedbarnssang til Sjostakovitsj, fra musikk/pedagogikk til Mozart, fra gehørspill til symfonisk partitur, fra barndom til alderdom — tuftet på en felles fundamental betydning av et skapende livsuttrykk.

"Händel lyktes vel i sin musikk med å nå både høy og lav?" mente Finn Benestad i en kommentar, og fikk umiddelbart Jan Ling med på det. "Ja, og hva med Grieg, Finn?" tenkte jeg. "Var ikke Griegs prosjekt nettopp dette: Å hente fram skatter i folkekulturen og så tilføre høykulturelle genreformer folkelig vitalitet og fornyelse — med gjengklang så vel i konsertsalen som hjemme i stua ved et piano?"

Jan Ling

Formiddagen ble avrundet med Arve Tellefsen. Denne gangen med Sjostakovitsj: kadensen fra 1. fiolinkonsert. At vi deler en kjærlighet og beundring for Sjostakovitsj' musikk, Arve og jeg, vet kanskje flere. Men at vi begge har møtt Sjostakovitsj, vet kanskje de færreste. Arve Tellefsen i 1971, 1. fiolinkonsert stod på programmet. Jeg i 1968, 2. fiolinkonsert stod på programmet: urframføring i Leningrad-filharmoniens store sal, med David Oistrach som solist og sønnen Maxim ved dirigentpulten. Som russisktalende nordmann og musikkstudent på Leningrad-konservatoriet, Sjostakovitsj' gamle Alma Mater, ble jeg presentert av min professor Elena Michailovna Orlova — hvorpå Sjostakovitsj spontant inviterte meg til konserten. Da var jeg ganske stolt. Skjønt jeg forstod nok at det ikke var meg personlig invitasjonen egentlig gjaldt. Det var snarere en ren Grieg-gest, en takk fra et land som virkelig elsker Grieg. (Den første doktoravhandling om Grieg er ikke tilfeldig nettopp — russisk!)

Arve kommenterte musikken før han spilte og hadde særlig moro av å trekke fram "ertemotivet" som komponisten har lurt inn i denne kadensen. "Det ertemotivet — den såkalte "urformelen" i barnekulturen — har jo Jon-Roar skrevet om," sa Arve. "Men i fiolinkonserten er det ikke barn, men heller regimet og Stalin som pekes nese av!" fortsatte han, og spilte så så det suste.

Til høsten skal for øvrig 100-årsjubileet for Sjostakovitsj' fødsel markeres. Da skal Arve Tellefsen spille hele fiolinkonserten, som solist med Oslo-Filharmonien. Da skal jeg være til stede.

Arve Tellefsen spiller

Ettermiddagen åpnet med visning av filmen "Når øyeblikket synger. Om det musiske i mennesker med Afrika som speil" (1994). Filmen er forankret i kommentarer fra John Collins og meg, med kryssklipping av eksempler (noen meget vakre, andre ganske beske) fra Norge, Ghana og Nord-Kamerun. "Rytme organiserer liv. Mister vi rytmen, fryses vi ut av eget liv" er filmens tese. Den er oversatt til engelsk, spansk, portugisisk og fransk og har vist seg å nå svært mange, både leg og lærd. Atskillige fysioterapeuter, psykomotorikere, Feldenkreis-terapeuter og Bodynamics-terapeuter bruker filmen i behandling, har jeg forstått. Både John Collins og jeg får stadig henvendelser om filmen, ja, faktisk fra folk verden over. Helt til Bombay har den nådd, uvisst hvordan. Men da jeg fortalte min filmpartner at jeg har fått et "kjærlighetsbrev" fra en fransk nonne som hadde sett filmen på et yogakurs i Paris, måtte han smile: "I cannot beat that one!"

Filmen var lenge vanskelig å få tak i. Nå er det enkelt: Kontakt Norsk Filminstitutt og bestill direkte: Tel.: +47 22 47 45 00 eller e-mail: kunder@nfi.no. (Rettighetene med ditto royalties tilhører filmselskapet Visions — og ikke John og meg. That's life.)

Som en oppfølger til filmen demonstrerte så John Collins afrikanske rytmer på medbrakte afrikanske instrumenter. John er selv både musikolog i Ghana og aktiv musiker (gitarist). "Europeans sense rhythm on the downbeat — the fraction of a second when the stick or the finger hits the drum. Africans go into the rhythm on the upbeat, into the silence, i.e. the long stretch of time between the downbeats," forklarte og viste John:

John Collins

Så var det Kjell Skyllstads tur. Mozarts "Tryllefløyten" har vært en av Kjells lidenskaper så lenge jeg har kjent ham. Der finner han humanitet, radikalitet, menneskelighet, lekenhet og solidaritet — nøkkelbegreper også i Kjells eget, fargesprakende liv. Så, med et Mozart-jubileum i 2006 på kjøpet, måtte Kjells bidrag handle nettopp om Mozart og "Tryllefløyten".  Kjell glødet og stupte ned i Taminos arie: "Dies Bildnis ist bezeubernd schön". Menneskeliggjøring gjennom kjærlighet. I Ess-dur, selvfølgelig, kjærlighetens egen toneart: " Ich fühl es ..." forminsket kvart: espressivo!  "Ich fühl es..."  forminsket kvint: molto espressivo, "... wie dies Götterbild mein Herz mit neuer Regung füllt!  stor septim, molto, molto espressivo, fra forte til subito piano! "Og det er slett ikke Guds gudbilde det her handler om, men Kvinnen som gudebilde, det menneskelige som forløser. Der ligger nøkkelen — i det musiske menneske!" sa Kjell, i en professoralt lidenskapelig, kjellsk pendling mellom talerstol, manus og Mozarts partitur på overhead. "Kjell stopper aldri å brenne," tenkte jeg, vel vitende om at han, snart 80, nettopp var kommet tilbake til Oslo fra en stor UNESCO-konferanse i Lisboa om "Art Education": Globale perspektiver, internasjonalt fredsarbeid på tvers av kulturer og land gjennom skjerpet vekt på betydningen av musikk, dans og billedkunst i utdanningen av dagens unge. Mozart også dét — for utrettelige Kjell!

Kjell Skyllstad

Bertil Sundin var nestemann på programmet. Bertil innleverte i 1963 sin lisentiatavhandling "Barns musikalska skapande", ikke innenfor musikkvitenskap — men i psykologi. Hvordan slapp Bertil Sundin til? Hva var hans vei fram, faghistorisk? Jeg lar Bertil selv fortelle, det er perspektivrik og spennende lesning! (Han har sendt meg manus.):

"Jag hade ett omtumlande möte med musikpedagogik og psykodynamiskt tänkande när jag som ung valp 1946 erbjöds anställning i en ambulerande och mycket annorlunda musikskola strax söder om Stockholm. Skolan drevs av en omstridd kantor och musiklärare vid namn Nils Lindgren. Han hade en del idéer om musikpedagogik som var långt före sin tid. Han undervisade, innan jag kom in i bilden, bland annat vid ett skolhem för utvecklingsstörda pojkar, efterblivna psykopater som det stod på skolhemmets brevpapper. Han försökte där använda de s k Nacka-tavlorna, stora kartonger med notvärdena till olika sånger. Barnen skulle slå dem på olika rytminstrument. Men det ville de här barnen inte alls. De satte igång att slå allt vad de orkade, och etter de första lektionerna fick en nedslagen Nisse reparera instrumenten eller skaffa nye. Han var på väg att ge upp, men så inträffade något: barnen förändrades, skramlande likaså och musiken tycktes ha haft en kathartisk, frigörande effekt.

Nisse blev ombedd att besöka förläggningar i södra Sveriga som vid krigslutet hade tagit emot överlevande från tyska koncentrationläger. De var apatiska eller störda på annat sätt. Skramlande fick samma effekt på dessa vuxna människor som på skolhemsbarnen. De slog ut ur sina traumatiske upplevelser. Skrammelorkestern i dess terapeutiska form var född. När Skrammel-Nisse (som blev hans smeknam) några år senare knöts till Nic Waal-instituttet i Oslo, var det mer supervision och musik med personalen, men skrammelinstrumenten var med. Med sig hem til musikskolan tog han de avancerade teorierna om barns utvckling som diskuterades och praktiserades vid Nic Waal-insttituttet.... Läraren öppnade en stor kappsäck med rytminstrument (träblock, cymbaler, tamburiner etc), och alla barnen rusade fram och pluckade åt sig instrument och började slå. Konkret var undervisningen förlagd till besök var vecka i olika skolor efter den vanliga skoldagens slut. Gruppundervisning dominerade och det var mycket ovanligt då. Men skrammelorkestern utgjorde bara den del av det som sjöngs och spelades. Vad var det som var specielt med Lindgrens musikpedagogik? Det centrala tror jag var hans absoluta tro på och respekt för barnen.

1950 och sju år framåt arbetade jag sedan vid en internatskola utanför Stockholm som hade elever från sjuårsåldern fram till studentexamen. Till och från använde jag skrammelorkestern. ... Med ett minimum av instruktioner fick barnen så småningom in en naturlig känsla för fraser, perioder och korus och begreppen verbaliseredes inte förrän långt senare. Den berömde danske pedagogen Bernhard Christensen vid "lilleskolerna" hadde med handtrummor samma upplevelse: ur ett initialt kaos föds musikalisk ordning i barngruppen om pedagogen accepterar det första tillståndet.

Efter några år med Nisse Lindgren började jag studera till psykolog och forskade från 1960 på heltid kring förskolebarns musik. Bekanta undrade vad jag höll på med, om man kunde forska om sådant. Så småningom blev en del interesserade och fyra år senare var jag klar med en avhandling, Barns musikaliska skapande."

Bertil Sundin

"Kjempeergelig! Hva sier Sara og Hanne til dette?" tenkte jeg. For i det store, skrå auditoriet i Helga Engs Hus med mange bratte trappetrinn til podiet hadde ingen maktet å bære ned pianoet. Pianoet stod forlatt helt øverst og bakerst i salen. "Vi, publikum, vil jo bli sittende med ryggen til når Sara og Hanne skal opptre for oss." "Ikke noe problem, Jon-Roar," sa Hanne og Sara, de tenkte selvsagt mer praktisk enn sin gamle lærer. "Vi har jo en kjempefin scene her oppe på toppen, dere i salen bare snur dere rundt og ser opp på oss mens vi opptrer!"

Så virkningsfullt det ble! Der ovenfor stod Sara Otnes og Hanne Aasheim, der nedenfor satt vi, publikum. "Se opp til" fikk der og da en dobbelt betydning. "Sjel og Showtime" er navnet på cabaretgruppen de stiftet med likesinnede og profesjonelt har vært med å drive etter at de begge avla sine hovedfag i musikkvitenskap. Nå stod de der og gav denne dagen musisk substans, både med sjel og showtime. Først beveget de meg med å erklære at storfaget med meg som lærer hadde beveget dem til å finne en viktig retning i sine liv.

Og så betok de meg ved å framføre to nummer fra sin siste cabaret (på Herr Nilsen i Oslo nå i vinter, med strålende kritikker), begge sangene med klar relevans til min protestavskjed som professor. Hanne spillende ved pianoet (hun står for all tekst og all musikk), Sara syngende.

Første nummer handlet om "kvalitetssikring", dette bunnfalske ordet i norsk reformdebatt som slett ikke handler om kvalitetssikring, men om sparing, innstramminger, regneark og kvantitet. Hannes musikk og tekst gikk rakt til kjernen av problematikken, kritisk og anskueliggjørende. Effektiviseringsvers for effektivseringsvers ble sangen Sara framførte ribbet for alt: Fine klanger — hva skal vi med dem? Er det kostnadseffektivt? En vakker melodi — hva skal vi med den? Er den kostnadseffektiv? En vakkert ord, et deilig adjektiv — hva skal vi med det? Er det kostnadseffektivt? Enden på visa? En teksttom tekst til en meloditom melodi. Til slutt var en enslig ters det eneste avvik i en melodi som i "kvalitetssikringens" navn tviholdt på en eneste tone, bokstavelig talt monotont. Det satt, førstehånds. Arve T. smilte bredt, jeg tror han var like musisk betatt som jeg.

Neste og siste sangvalg: "Sorg". "Passer noe sånt under en feiring, en feststund?" ville noen kanskje spørre. Men ikke jeg. For min avskjed som professor på et instituttet der jeg gjennom så mange år har delt noe jeg virkelig brenner for med så mange fine mennesker — rommer selvsagt også elementer av sorg. Både i meg, og, slik jeg forstod Hannes og Saras budskap til meg denne dagen, også sorg blant studenter over at noe ble borte med meg. Men Hannes tekst og Saras sang så også framover: Sorgen rommer muligheter for nye utganger, nye valg som kan tas, nye veier å velge. Tittelen på "Sjel og Showtime"-cabareten der disse to sangene er en klar melding om det: "Kampen fortsetter". Ja, kjære Hanne og Sara: Kampen fortsetter. Jeg lover!

Jon-Roar med studenter

Det hadde vært en lang dag, tidsrammen var for lengst sprengt. Men nå var det altså avslutningen min:

Jon-Roar med bøker

Jeg er vant til å snakke for mange mennesker, ofte i saler større enn denne. Og samtidig var denne salen i Helga Engs Hus nettoppp denne dagen den aller største jeg har stått i. For her satt det benket mennesker som i sum tegner kraftige og viktige mønstre i det som har vært mitt liv. En bror, to døtre, en svigerinne, en svigersønn, et barnebarn, gode venner, korkamerater og gamle studiekamerater,  noen av kollegene mine gjennom mange år, studenter — noen ferske og noen fra langt tilbake  ("åj, er du her!") — og selvsagt Eva. Sånt beveger. Sterkt.

Dette var ikke dagen for reformkritikk, om hvorfor jeg i protest tok avskjed. Dette hadde jeg offentlig begrunnet og debattert for mer enn et halvt år siden. (Se eget oppslag om dette!). Dette var snarere dagen for glimt fra min reise i musikk og musikkvitenskap, noe fra tanker jeg har tenkt og noe fra bøker jeg har skrevet. Derfor hadde jeg tatt med meg bøkene mine, de lå foran meg og ventet på å bli bladd i mens jeg snakket.

Jeg begynte og sluttet med å lese fra min foreløpig siste bok: Vi er de tusener — Norske musikkhstorier (2003).

Først fra bokas siste kapittel: Mitt møte med Mozarts Rekviem som 10-åring. Om hvordan et kor — Olavsguttene — en dirigent — Ragnvald Bjarne — og "Rex Tremendae"-satsen fra Mozarts Requiem for 52 år siden traff meg som et musisk lynnedslag: "Åpningens tre redselsrop er for lengst over. Bare en stille fortvilelse er tilbake. Dirigentens hender taler inntrengende mot koret: Salva me. Guttens hjerte har stanset i brøkdelen av et sekund og begynt å slå igjen med en rytme som er annerledes, for alltid annerledes."

Og mens denne Mozart-satsen så fylte Helga Engs store autitorium i all sin velde, traff blikket mitt tre gamle Olavsgutter, de satt side om side og delte min erfaring, førstehånds og inderlig: Olav Midttun, Arild Eriksen og Per-Erik Lie. "Takk for at dere kom, gutter, Bjarne ville ha satt pris på det!"

Så bladde jeg meg gjennom bok for bok:

  • Barnas Egen Sangbok og Barnesangen — vårt musikalske morsmål (1979): Barnekultur og spontansang
  • Komponist og samfunn (1984): Musikksosiologi. Kulturkamp med utgangspunkt i Eisler og Brecht
  • Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål (1985): doktoravhandlingen min fra 1981: Sang som kulturdannelse
  • Fra Akropolis til Hollywood. Filmmusikk i retorikkens lys (1986): Musikk som oppdrager og forfører, med idéhistorisk riss
  • Det Musiske Menneske (1989): Et kritisk oppgjør med musikkforståelse, musikkpedagogikk og skole, med livsløpet som ramme
  • Skilpaddens Sang (1998): "Dør sangen, dør verden". Forsøk på gjenerobring av kvalitetsbegrepet. Det musiske har mange rom
  • Vi er de tusener. Norske musikkhistorier (2003):  En utvidet musikkhistorieforståelse, med ansats i Brecht.

I tillegg til korte innholdsdykk i bøkene, var det viktig for meg å trekke fram hva det for meg har vært å skrive musikkvitenskap, utviklingen fram mot å fatte fortellingens betydning for forståelsen. Med Wergeland (sitert i Det Musiske Menneske): "Du i ditt hjerte før enn i din panne finne det sanne" (sml. Bachtin og "den urene, polyfone tekst").

Mens jeg var inne på det språklige, måtte jeg også trekke fram en viktig erfaring i møtet med mine mange oversettere. Det har gitt meg økt respekt for ulike språks ulike muligheter og uttrykksmessige egenart. "Ikke sant, Masha?" sa jeg. Min eminente russiske oversetter, Maria Aljekshina, satt nemlig i salen og kunne nikke bekreftende. "Ta eksemplevis bare selve den russiske tittelen på Det Musiske Menneske: "C Muzoj v dushe" — "Med Musen i Sjelen". Det forteller om helt ulike språkkulturelle klimasoner. På russisk: helt perfekt. På norsk: helt umulig, langt over patosgrensen." Og jeg måtte tillate med et hjertesukk inn i den pågående debatten om norsk versus engelsk som forskningsspråk på universitetene: "For norske forskere å skulle skrive sine arbeider på engelsk, ikke minst innenfor humaniora, vil for de aller fleste være som å løpe en hundremeter-finale med gipset bein — og tro at "jeg vinner!"

Eva Bjørkvold og Maria Aljekshina

Masha (Maria Aljekshina), min russiske oversetter, sammen med Eva, min kone

35 år som musikkforsker: Det har vært en jordomseiling uten like. Jeg klarer ikke helt ut å fatte hva jeg er med på.

Og samtidig har disse 35 årene for meg også handlet om en svimlende klassereise. Jeg er den første i min familie med examen artium. Men samtidig har en Bjørkvold vært feiret på Universitetet Oslo før meg. Bestemor, Otine Bjørkvold (vi har bursdag på samme dag: 2. mai, hun og jeg), vaska på Universitetet i Oslo i 30 år. Hun sluttet her som vaskekone da hun var 74 år:

Otine Bjørkvold

9.  Januar 1942, snautt halvannet år før jeg ble født, mottok bestemor et brev fra Universitetets kvestor (signaturen "EDJ"):

Fru Otine Bjørkvold

Akerst. 70, II

Oslo

Universitetet har fra Selskapet for Norges Vel mottatt medalje med tilhørende diplom som påskjønnelse for Deres arbeid ved Universitetet. Medaljen og diplomet vil bli overrakt Dem ved en sammenkomst i Anatomisk Institutt tirsdag 13. januar kl. 12. Jeg tillater meg å be Dem møte opp i instituttet til nevnte tid.

En håndskrevet hilsen fra Anatomisk institutt fulgte med:

anatomisk institutt

På mitt hjemmekontor henger to diplomer rett over hverandre: Først bestemors diplom:

Diplom for lang og tro tjeneste

Rett over bestemors diplom for lang og tro tjeneste henger så mitt doktorgradsdiplom fra 1981:

Doktorgradsdiplom

Jeg hadde kopiert de to diplomene, vist dem fram for salen på overhead, og fortsatte omtrent som så (jeg bruker jo aldri manus når jeg snakker):

"Sosialt sett er denne klassereisen svimlende og speiler ytterpunkter i Norges utvikling fra da til nå. Bestemor bodde på ett rom med knøttliten sovealkove i en bakgård i Akersgata 70, i Oslo, med do i gården og turberkulose i veggene. Far fortalte om ulike trampetriks for å holde rottene på avstand. Jeg var der på besøk mange ganger som liten. Av elleve barn vokste bare fem opp til voksen alder. Ingen fikk utdanning utover folkeskolen, sånt noe var for de få og rike. Lite var det av alt. Far var den yngste, født i 1913, da bestemor var 46. Jeg  bor i enebolig på Holmenkollen og disputerte i et lokale der bestemor i mange år hadde vaska og slitt. Jeg har to bad inne og tre unger som alle har vokst opp og fått den beste utdanning det norske samfunnet kan by på, sånt noe er nå for alle som vil og kan. Mye er det av alt.

"Ville bestemor kjent seg igjen i det jeg har holdt på med, skjønt noe av det?" har jeg ofte tenkt. Bestemor var glad i å synge, hun sang som ung i Trefoldighetskirken, vegg i vegg med Akersgata 70 (den gamle gården er for lengst revet). Sangstemmen hennes arvet far, hans tenor har så ligget i mine gener. Jeg tror — det var iallfall tanken like fra jeg startet mitt universitetsliv for nå drøyt 35 år siden — at jeg skulle ta med meg noe tidløst viktig, min kulturelle kapital, inn i faget mitt, berike det med min bakgrunn. Jeg har etter beste evne prøvd nettopp det:

  • Arbeiderbevegelse og politikk: med Eisler og Brecht
  • Unger, sang og lek: fra sangboka og doktorgradsarbeidet like inn i Det Musiske Menneske
  • Kino og filmmusikk: Vi har alle elsket Chaplin
  • Hverdagsmennesker, sang- og musikkglede. Ikke tilfeldig bygger tittelen på den foreløpig siste boka mi på refrenget i en gammel arbeidersang: "Vi er de tusener som bygger landet". Denne sangen tilhørte 1. maifeiringen der jeg vokste opp — og gjør det fremdeles. Jeg liker ansatsen i c-moll med lysblaff over i Ess-dur: "... det ble oss kjært i dagens strid!" Her teller både bestemor og jeg med, tenker jeg. 65 år ved Universitetet i Oslo. 30 år på henne, 35 år på meg.

Jeg har lyst til å avslutte denne dagen med å lese en liten muiskkkhistorie fra denne siste boka mi. Jeg er ganske sikker på at bestemor ville forstått hvert eneste ord — og kjent seg genuint hjemme i det jeg her skriver om:

"Vi tar 2.stemmen!"

Det er sommeravslutning på en Oslo-skole. Sprakende sol og stappfull gymsal. Flere hundre mennesker, alt som kan krype og gå av elevenes familier fyller det store rommet med summende spenning og sommerferielengsel.

Klasse etter klasse viser seg fram, barn synger, danser, leser. Det er godt å være her. Applausen er varm og stigende, et mer positivt publikum enn elevers egne familier finnes vel neppe. Barn fra 6 til 13 i sin fineste stas er en parade av framtid. Jeg får klump i halsen, kjenner meg forsvarsløst beveget, enda jeg på denne sommeravslutningen ikke er stolt pappa engang, bare "mannen til lærer'n". Så mye krefter, så mange muligheter, så mye håp.

2C er i aksjon. Inn på scenen kommer tre jenter på syv. De oser av forventning med hver sin lille fiolin under armen. Forresten, har ikke den ene jenta en bratsj?

De tre der framme på scenen er borgerskapets fine fruer for mer enn hundre år siden, viktige roller i et skuespill om Christiania, industrireising langs Akerselva og klassemotsetninger. Borgerskapets tre fine fruer på syv har staset seg opp i fotside kjoler, de gammeldagse piker hadde jo ikke ben. Og fine er de, med store hatter skrått over skjelmske smil og kinn så glødende at junisola utenfor godt kan unne seg en pause uten at midtsommerlyset forsvinner.

Nå trer borgerskapets tre fine fruer helt fram til scenekanten, setter notestativer og noter nøye på plass, retter litt på hattene og legger sine instrumenter til rette på tynne kjoleskuldre. Den minste av de tre nikker konsertmesterverdig til resten av ensemblet, det er like før hun letter fra scenekanten av forventning: "Vi tar 2.stemmen!"

Og så setter de i gang med "2. stemmen".

Men makan! Borgerskapets tre fine fruer gnager og filer i vei med neser dypt nedi notene, i hvert sitt tempo og med instrumenter helt psykedelisk ustemte:  Gnurr, gnitt, gnær, gnø, rræææ, grrræææær'n, gn, iiirr, gntøøø, guerrrrøøøsch, gnør, grrrææææær'n ...

Uanfektet  holder de på, noteside opp og noteside ned, blar om og blar om. Men hva er det jeg ser? Dette æ'kke mulig. Borgerskapets tre fine fruer stopper opp et øyeblikk,, retter litt på hattene, ser strålende på hverandre — og setter notene på plass på nytt. De begynner forfra igjen! Gnnnøøørrr, gnæijææææærr, ruutuuuitsjjjch,  grrrrrrrrrææææ ...

Skimtet jeg en aldri så liten ters i kaoset, bruddstykker av et motiv, anelsen av en melodi? Ikke tale om, intet spor.

Men: Jeg så tre skjønnheter med en formidlingsstolthet så sterk og en tillitsfullhet så dyp at klumpen i halsen listet seg opp i tårekanalene. "Til Gleden! An die Freude!"

Hele salen må ha kjent det samme, for applaulsen runget mellom benkeradene da borgerskapets tre fine fruer hadde spilt sine "2. stemmer" til ende og neiet.

Hva de spilte, hvilken 2. stemme til hvilket stykke? Ingen spurte. Situasjonenens absolutte meningsfullhet — ekthet som edelt karat mellom scene og sal — var det applausen gjaldt.

"Don't pay too much attention to the sounds. If you do, you may miss the music. You won't get a heroic ride to heaven on pretty, little sounds." Charles Ives, den store amerikanske 1900-tallskomponisten, var inne på noe der.

*****

 

Jeg så opp, det var over. Da reiste hele salen seg. I et glimt så jeg dem alle, de takket for dagen med en applaus som varte lenge. Lenge.

Nachspielets sødme var håndtrykk, smil og klemmer fra mange av dem som hadde delt denne dagen med meg — med et alderspenn på over 90 år:

Fra den eldste:

Eline Nygaard

Eline Nygaard, her med datter Anne Eline, begge fremragende klaverpedagoger, kolleger og kjære venner.

til den yngste:

Tuva og Mina

Barnebarnet Mina, nesten 11 måneder, med sin mamma, min datter Tuva.

Da jeg kom hjem, ør, glad og fortumlet, ventet allerede en e-post på meg. Den hadde med seg applausens potens, kjente jeg:

Kjære Jon-Roar!
...
Jeg vet du har vært litt bekymret for framtiden etter Universitetet. Dersom du ikke har sluttet med det, så bare glem bekymringen.

Jeg visste jo at du var en stor foredragsholder – ja folketaler – uten før å ha hørt og sett deg i ditt ess. Nå har jeg og nå vet jeg det: Du kan leve av å begeistre, overraske, sjokkere, provosere, utløse raseri, skape ettertanke og få folk til å le og gråte av begeistring i minst 100 år til! Og gjør det!
 

Beste hilsen .......

Jeg lover det — i 100 år til. Med Hanne og Sara: Kampen fortsetter!

*****

FESTMIDDAG

På kvelden var det nydelig middag for rundt 40 gjester på Oslo Spiseforretning, i instituttets regi. Varmende taler av Finn (Benestad) —  oppsummerende og utfordrende; Ståle (Wikshåland) — undrende og forbrødrende — og Grete Starheim, min støttespiller i fakultetsadminstrasjonen gjennom alle år — musisk: Hun leste H.C. Andersens "Børnesnakk" på sitt klingende dansk. Dessuten, og gledelig: Fakultetet var representert både ved prodekanus og fakultetsdirektør. Faktisk var de eneste blomster jeg fikk denne dagen fra fakultetet. Ikke selvsagt, tenkte jeg, med all den bruduljen som har vært rundt min avskjed. "Jo, selvsagt!" — svarte fakultet tilbake i form av blomster. "Skulle bare mangle!" nikket solidariske kolleger. Godt var det nok for oss alle med akkurat de blomstene denne kvelden — både for meg, mitt institutt, mitt fakultet og mitt universitet, UiO.

Og så var det Evas tale, da. Hva hun skulle si til sin emeritus-mann på en dag som denne? Jo, hun avdekket bramfritt hemmeligheter ved meg slik bare en kjæreste og bestevenn gjennom et langt liv — i gode og onde dager —  kan gjøre det. Stikkord: Leo Leonnis nydelige barnebok Fredrik. Den er vel verd å lese, og langt utover å skjønne noe om meg, selvfølgelig. Finn Benestad uttrykte seg slik i en e-post til meg dagen derpå: "Evas bordtale var et mesterverk, det må du fortelle henne!"

 

*****

DAG TO

"Dagen derpå", ja. Det har alltid vært viktig for meg å kople tanke til handling, begrep til grepethet, forståelse til opplevelse. Derfor var jeg så glad for at Stein Erik Tafjord og Kuame Sereba (se nærmere om de to ovenfor!) stilte opp for å gi det musiske i mennesker substans i rytmer, klanger og kropper: NGOMA! Ekstra spennende måtte det jo være for de to at de aldri hadde jobbet sammen før, Stein Erik med sin tuba, Kuame med sine djember og sin stemme: "Sa". Sånn sett var jo dette en begivenhet.

Vi var bare så altfor få disse formiddagstimene med workshop på markeringens dag to. Nok var kanskje nok. Eller ble in media res, det å hive seg ut i virkeligheten — improvisert kroppsjakt etter ngoma og groove — for skummelt for musikkvitenskapen? Kan hende også det. Men det så iallfall ut til at det for Stein Erik og Kuame gav mersmak til å jobbe mer sammen. Og det kan love godt for mange framover. Musisk bonus. Som finale.

TAKK

  • Takk til Instituttet for musikkvitenskap, IMV, UiO, som dro dette i gang
  • Takk til dere som bidro fra scenen, med innlegg, spill og sang
  • Og ikke minst: Takk til alle dere som satte av tid til å være til stede for meg denne dagen

 

Freidig Forlag, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag. ORG NR 995928310