Øse; stekespade; kjele; spiseskje; arbeidstallerken; visp; bolle. Ordene står i sirlig løkkeskrift på tavla. ”Klar, ferdig, gå! Hvor lang tid trenger dere for å finne disse tingene på kjøkkenet?” utfordrer læreren klassen.

4.klassingene iler av gårde, myser mot løkkeskriften på tavla som fremdeles er vanskelig å lese. ”Steke…hei, dere, vi skal ha en stekepanne” roper Katrine som i iveren glemmer at det lønner seg å hviske. Minuttene tikker, læreren sekunderer ”Tre minutter er gått.” Hvor lang tid trenger de tro, fem minutter må da vel holde...

Rekorden blir på 6.05, Blå gruppe sitter stolt ved bordet sitt og venter på at de tre andre gruppene skal bli ferdige. De legger armene litt tilfeldig over skattene på bordet så Rød gruppe ikke skal smugtitte på hvordan en øse ser ut. Etter ti minutter sier læreren stopp, de får ikke mer tid. Blå gruppe vinner på tid, men det er fremdeles mulig å håve inn en seier på å ha riktige redskaper på bordet.

”Øse” sier læreren. Grønn og Rød gruppe holder opp en sil, og de to andre tar nølende fram øsa av metall de har på bordet. Er det riktig, mon tro? Et poeng til Blå og Gul gruppe. Stekespade har ingen av bordene, de løfter trygt stekepanner i været, når alle har det, må det vel være riktig? Kjele klarer tre av lagene, men også her kom Grønn til kort, de holder opp en bolle. Det var ventet at ingen hadde klart arbeidstallerken. Hvor mange av foreldrene kan egentlig si at det er et fast innslag hver gang de lager mat?

Læreren er litt forundret. Vet barna virkelig ikke hva en kjele er, eller at man trenger en visp for å røre rundt i posesuppa de får til middag? Når en av jentene spør etter ”en sånn til å tørke opp med” og hun mener klut, stusser læreren igjen. Er dette de samme barna som tar 12 x 14 i hodet og lurer på hvorfor noen ord begynner med h selv om man sier v?