MENY

J.R. Bjørkvold
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
-Avskjedsmarkering
-Revolt og rabalder
-Forelesningsblogg
-2005, høst
-2006, vår
-2006, høst
-2007 jan-apr
-2007 mai-aug
-2007 sep-des
-2008
-2009
-2010, vår
-2010, høst
-Nyhetsglimt
Pressefoto

 

 

 

Forelesningblogg høsten 2010


Foto: Kolbein Dahle

 

16-17.9 — 2010: Vågå: "Norges beste skule"-prosjektet

21.9 — 2010: HiL, Høgskolen på Lillehammer, Dannelsesutvalget: "Musiske motspill"

23.9 — 2010: Folkets Hus, Oslo: Fagforbundet. Oslo: "Sangen — en kraftkilde i menneskelivet"

7.10 — 2010: Nasjonalbiblioteket, Oslo: ”Kom skal vi synge — Margrethe Munthe 150 år”

8.10— 2010: Trondheim. Barnehagemobilisering på Svartlamon : "Gotta Take the Power Back!"

5.11 — 2010: Stavanger: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning. Schizofrenidagene 2010. Gerd-Ragna Thorsens minneforelesning: "En livsreise i musikk"

6.11 — 2010: Sørmarka: KIF, Klubbene i Follo: "Gotta take the Power back! Med musikk mot rus."

16.-17.11 — 2010: Ghent, Belgia: Ministry of Education and Training

25.11 — 2010: Oslo: Norsk Institutt for basal kroppskunnskap (NIBK): "Når øyeblikket synger — Filmens bakgrunn og mening"

26.11 — 2010: Oslo: Justisdepartementet: "Brigde over Troubled Water"

3.12 — 2010: Høgskolen i Bodø. Senter for praktisk kunnskap. 10-årsjubileum. Avslutningsforedrag: "Fra grepethet til begrep — Om musisk læring

5.12 — 2010: Den Norske Opera: Innledning til konsert med den ukrainske bass-baritonen Taras Shtonda

7.12 — 2010: Solastrand hotell: Petroleumstilsynets juleavslutning: "Musikk kan forandre alt!"

 


16-17.9 — 2010: VÅGÅ: "NORGES BESTE SKULE"-PROSJEKTET

Her sammen med Kjell Nyhus, gammelordføreren, nå sektorsjef

Så var jeg tilbake på Vågå , med røtter fra to novemberdager i 2008, dengang sammen med Morten Krogvold og Arve Tellefsen. Ta en titt på bloggen min for 2008! For de novemberdagene satte spor. Så sterke spor at jeg i januar i år befant meg i et møte på Stortinget (se bloggen for vår 2010 ). Her lanserte ordfører Rune Øygard visjonen om å bygge "Norges beste skule" på Vågå.

Nå var jeg altså tilbake for å gi denne skolevisjonen et musisk fundament,en kjerne tuftet på barns egne, makeløse læringsressurser. Kunnskapsløftes tanker om basiskompetanser — muntlig og skrifltig norsk, lese, regne, IKT — er i bunn og grunn ikke noe annet enn prioriterte ønskelister, om enn aldri så godt ment : "Dette vil vi veldig gjerne at barn skal kunne!"

Men skal barn virkelig kunne lære dette, må man bygge på de virkelige basiskompeansene, premissene i barnet selv. Med et enkelt bilde: Man kan ha et brennende ønske om å kjøre et jagerfly. Men for å få oppfylt dette ønsket, er det en grunnleggende forutsetning iallfall å vite hvordan et komplekst jagerfly fungerer. Gjør man ikke det før man drar i spakene og letter, vil man garantert styrte i bakken. Sml. det katastrofale frafallet i skolen, man taler nå om at rundt 30 % i videregående "styrter i bakken". En gang i tidlig barndom lærte alle disse som "styrtet" å snakke sitt morsmål flytende, en formidabel prestasjon. Gledet seg til å begynne på skolen gjorde sikkert de fleste av dem også. Hva var det som gikk så fryktelig galt? Det er titusenkroners-spørsmålet. Eller snarere titalls milliarderkroners- spørsmålet. For skolefrafallet koster langt mer enn når et kostbart jagerfly treffer bakken.

Selv har jeg formulert barnets basiskomteanser slik:

Gleden ved å leve

Motet til å skape

Evnen til å lærer

Trangen til å leke

Kraften til å vokse

I dette ligger deres enorme læringsressurser, ja en sult etter å lære (de fleste av verdens barn er tospråklige, mange også trespråklige, bare for å å ha nevnt noe).

Barnets persepsjonsmessige båndbredde gjør mitt bredbånd gjennom Telenor til en pygmé. For 486.000 bps per sekund betaler jeg rundt kr. 300 i fast avgift pr. måned. Barnets båndbredde er rundt regnet 11.000.000 per sekund— og dette står gratis til disposisjon om hele sanseapparatet settes i spill: kropp, øye, øre, smak, lukt, lyd, kognisjon, emosjon. I alt rundt seg søker barnets kreative blikk etter løsninger/åpninger for utvide sitt livsrom, oppdage sin verden, gjøre den større, rikere og stadig mer forståelig i samspill med andre.

Barnet har en stående melding til verden rundt seg: "Finn meg, puss meg blank, gi meg en sjanse til å skinne!" ( Skilpaddens Sang, fortellingen "Lean on me"). Foreldre flest tar denne utfordringen som ren intuisjon, med kjærlighet, omsorg, strev og respekt i bagasjen. Denne utfordringen må også Utdanningsdepartementet ta, ikke intuitivt, men kunnskapsforankret, desentrert, md blikket vendt en annen vei enn den som banet vei for "kunnskapsløftet". Jeg sitter som forsker med systematisk kunnskap om barnets basis. Dette delte jeg torsdags kveld med et fullstatt kulturhus, noen hadde kommet virkelig langveis fra.

Fra sju til halv ti på torsdags kvelden satt vi samlet, rundt 300 mennesker. Så her hadde Vågå-folket virkelig mobilisert!

Vågå-ordfører Rune Øygard takket varmt, et fagert fat fikk jeg som gave — og en klem på kjøpet:

Fredagen ble så avviklet i dialog med fire undergrupper som har vært i arbeid med tenkning rundt "Vågå — Norges beste skule"-prosjektet.

Før siste stortingsvalg ble Jens Stoltenberg spurt om hvilke forbilder han hadde i politikken. "Internasjonalt må jeg nevne Nelson Mandela," sa han. "Vi arbeider sammen med vaksineprogrammet, og jeg har gjennom det møtt ham flere ganger. Klart en sånn mann gjør et stort inntrykk." Og nasjonalt?" spurte intervjueren. "Rune Øygard, ordføren i Vågå," svarte statsministeren. Det merket jeg meg — med Vågå-blikk.

Er det noe rart at jeg nå har håp om, på vegne av titusener i Skole-Norge — endelig —å få sett en musisk skole virkelighetsgjort i Norge. Og lykkes Vågå, kan det få nasjonale konsekvenser.

PS. I går sendte jeg et oppsummerende notat til Vågå. Fortsettelse følger, garantert!


21.9 — 2010: HiL, HØGSKOLEN PÅ LILLEHAMMER , DANNELSESUTVALGET: "MUSISKE MOTSPILL "

 

Fullsatt audtorium på Høgskolen på Lillehammer, HiL.

Uroen er stadig voksende ved norske universiteter og høgskoler. Studiene er kuttet med halvannet år i overgangen fra hovedfag til mastergrad, byråkratiet er økende, pengepresset tynger, forskningspublikasjoner premieres i form av penger, antall studenteksamener knyttes til instituttenes økonmiske bærekraft, kvalitetsreformen smaker mer og mer av en økonomisk styrt kvantitetsreform. Ved min gamle arbeidsplass, Universitetet i Oslo, arbeider et Dannelsesutvalg med å gjenvinne kvalitetsbegrepet. Bernt Hagtvedt, går i front , å få gjeninnført filosoficum som et åpningssemester for alle studenter er blant hans flaggsaker. Inga Bolstad, prorektor, er blant medlemmene i utvalget.

HiL, Høgskolen på Lillehammer, er bærer ev en stolt, kritisk tradisjon med faglige slektsrøtter tilbake til folk som Hans Tangerud, Eva Nordland og Mosse Jørgen, pedagogiske opprørere mot en amrikansk behavioristisk orientert pedagogikk. Nå kjenner også HiL seg mer og mer presset av byråkrati og stramme kvantitetsmål, høgskolens kritiske frihetstradisjoner står på spill. "Derfor har vi nedsatt et Dannelsesutvalg her på HiL", kunne Dag Leonardsen fortelle, vi hadde mange fine telfonsamtaler før jeg kom.

 

I 2005 valgte jeg å fratre mitt professorat ved Universitetet i Oslo i protest mot kvalitetsreformen. Så det var vel i egenskap av å være "protestprofessor" at Dannelsesutvalget ved HiL hadde valgt nettopp meg til åpne en kritisk forelesningsserie om dannelse i utdannelse (etter meg kommer en annen "protestprofessor" fra UiO, Nils Christie).

Lenge før jeg gikk av som professor varslet jeg ledelsen ved UiO om min uro i form av et brev. Jeg gav brevet headingen "Forskning, frihet og tilfeldighetenes spill". Det ble tatt foståelsesfullt imot, men utover det skjedde det intet fra universitetets side. Men et kollegiemedlem syntes brevet var så viktig at jeg ble anbefalt å publisere det. Det gjorde jeg så som del av en bok med tittelen Skilpaddens sang. Her har jeg forsøkt å gjenvinne et kvalitetsbegrep, gi det en menneskesubstans. Brevet ble til del av en kronikk i Aftenposten i 6. mai 2005, det var en del av mediedebatten som da raste rundt min avskjed. Desken i Aftenposten gav kronikken en tittel jeg ikke var helt glad for: "Opprør mot akademisk vanstyre". Hernes ble illsint, bekyldte meg både for sitatfusk og manglende leseevne. Så kronikken må ha truffet noe.

Nok om det. Jeg åpnet min forelesning denne dagen med et dobbeltgrep: Først ved å avspille "Gotta take the power back" med rap-rock-gruppa Rage against the Machine, en gave fra en av mine gamle studenter. Så fortysatte jeg med å lese varselsbrevet høyt for de frammøtte ( trykt i Skilpaddens Sang. s. 86-87, "Forskning, frihet og tilfeldighetenes spill"). Resten av de tre timeneblebrukt med musiske innspill og argumentasjon hentet fra denne boka. Også sangargumentasjon.

Ettter pausen åpnet mannskoret Klang, ledet av glad musiker og fortvilet høyskolelektor Dag Leonardsen. Koret bekreftet til fulle min tese om at sang ikke er avkopling, men tilkopling. For energien i salen hevet seg flere hakk etter at gutta fra Klang dro til med Bellman.

Etter tre timer med stigende energi, endte det hele opp med lang applaus og blomster. Blomstene fikk jeg overrakt av Jenny Steinsland, medlem av HiLs dannelsesutvalg. Hun sitter også i Høgskolestyret. Hvem som ellers sitter i dette styret? Jo, blant annet Vågå-ordfører Rune Øygard. Så gjett om jeg refererte inn mitt Vågå-besøk et par dager tidligere og visjonen derfra om å lage "Norges beste skule" (se bloggen rett ovenfor). Tenk om dette nå kan spre seg til hele fylket, til et mer musisk Utdannings-Norge med Oppland i front! Et fylke med Norges beste skule og Norges beste høgskule! Det er lov å håpe. Folk askillig større enn meg har sagt det før: "I have a dream."

Samme kveld fikk jeg en hilsen fra en student som var til stede. Den gjengis med hans tillatelse:

Hei, og takk for en særs inspirerende og livgivende forelesning på Høgskolen i Lillehammer! I rusen (og med vedvarende gåsehud etter Billie Holiday) måtte jeg straks sende en mail og få sagt dette. Noe er feil når den største utfordringen man opplever i studentlivet er den trykkende følelsen av å bare være en av mange ark i den samme pressa, alle med forsøksvis samme påskrift når vi kommer ut, later det til. "Studentproduksjon" er det hyppigst benyttede begrepet på avdelingsmøter, og våre forelesere er nærmest pålagt å undervurdere oss studenter, og ender følgelig opp med å undervurdere seg selv. Det legges ikke opp til refleksjon, nysgjerrigheten stimuleres ikke, og bedøvelsen er uunngåelig. Jeg er overbevist om at våre forelesere har både entusiasmen, gleden og evnen til undring i behold, det skinner gjennom, men de er åpenbart underlagt noe, et eller annet, jeg har ikke oversikt over hva som foregår i kulissene, men at det å måle verdier i tall er en gjennomgripende og svært uheldig tendens i vårt samfunn skjønner jeg, og i dag har jeg forstått at det hjelper meg lite å gruble over årsakene til dette, vi må finne botemiddelet, og det tror jeg alle som overværer dine forelesninger får god hjelp til! Igjen takk!

Mvh

......


23.9 — 2010: FOLKETS HUS, OSLO: FAGFORBUNDET, OSLO: "SANGEN — EN KRAFTKILDE I MENNESKELIVET"

 

Kjersti Johansen, leder.

Det kjentes spesielt å forelese for et LO-forbund i LOs storstue, Folkets Hus i Oslo. Jo da, jeg har forlest der mange ganger før, men aldri for et LO-forbund. Så jeg innledet selvbiografisk: at jeg har vært LO-medlem hele mitt yrkesaktive liv; at jeg som gymnasiast gjennom faren min — som var medlem av Oslo Arbeiderparti — ble invitert av Einar Gerhardsen til en lang prat på statsministerens kontor. Det var fordi at pappa fortalte Einar G. på et medlemsmøte at jeg skulle skrive min særoppgave om Menstad-slaget i 1931 da Quisling sendte soldater for å beskytte streikbrytere; at jeg etterpå inviterte Einar G. til gymnassamfunnet på Sinsen høgre skole, der han, til min forferdelse, ble skjelt ut etter noter av gryende SUFere. Einar G. tok det stoisk suverent, jeg fulgte ham ned til Finmarksgata den kvelden; at jeg hundre år senere inviterte ham til Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo for å snakke om sangens betydning i arbeiderbevegelsen. Da var han over 80 år, jeg var professor og insituttbestyrer. Den som kjente meg igjen med navns nevnelse og husket vår samtale på han kontor om Menstad-slaget, jo, det var Einar Gerhardsen. Utrolig! Jeg husker jeg fikk stanset en lydprøve inne i storsalen i Chateau Neuf som pågikk samtidig, Einar G. svaiet i støyen. Jeg ble truet med økonomisk erstatning, men det fikk ikke hjelpe, vår gamle statsminister måtte selvsagt ha forrangen. Og det fikk han. Uforglemmelig; at jeg hadde vært med på atskillige oppladnings-Vorspiel i Oslo Konserthus kvelden før 1. mai, med Einar G. som forsanger til de gamle arbeidersangene; at jeg har arrangert arbeidersanger for firstemmig kor, trykt i et kursopplegg i tre bind for AOF i 1980: "Sangen og musikken i arbeiderbevegelsen" (jeg viste fram et av heftene);

at det å synge arbeidersanger etter toget 1. mai har vært obligatorisk i min familie helt siden unga mine var små og med meg som forsanger ved pianoet (her viste jeg fram sangboka fra Tiden som vi alltid har brukt); at tittelen på min siste bok er inspirert av en lødig arbeidersang: "Vi er de tusener som bygger landet"; at jeg derpå spilte den fra CD nr. 2 på lydboka mi, med Grex Vocalis, en litt for "femi" versjon etter min smak; at jeg måtte sitere Einar G.s avslutningsord da han på sin 80-årsdag ble hyllet fra inn-og utland: ( jeg satt ved radioen og lyttet): "Takk ikke meg. Vi er de tusener som bygger landet!"

Så valgte jeg å spille et spor fra denne lydboka: "Ildsjelen", et portrett av en de tusener som har vært med på å bygge Norge: Thorleif Hurum som i to menneskealdre var formann i Sinsen skoles guttemusikkorps, mitt gamle korps.

Med andre ord: Dette var en dag ladet med sangforankring i arbeiderbevegelsen, jeg har aldri gjort det før på denne måten. Det var Folkets Hus, Oslo, LO og Fagforbundet Oslo som inspirerte.

Etterpå kom en ung, lys kvinne opp og takket, hun jobbet i barnehage fortalte hun. "Ja, og så er hun barnebarnet til Einar Gerhardsen", tilføyde fagforbundets leder, Kjersti Johansen, hun som hadde invitert meg.

Da er det jeg må spørre: Er sånt helt tilfeldig?


7.10 — 2010: NASJONALBIBLIOTEKET, Oslo: ”KOM SKAL VI SYNGE — MARGRETHE MUNTHE 150 år”

Norsk Barnebokinstitutt stod for invitasjonen: En musisk 150-års markering av Margrethe Munthe fødsel. Halvannen time en torsdagskveld, full sal og mye sang — en kveld MM verdig.

En nasjonsbygger av rang har hun vært, ja, jeg påstår at hennes sangbok — første hefte ble publisert i 1905 — har vært en av de viktigste utgivelser i Norge på 1900-tallet, politisk, kulturelt og psykologisk. Identitetsdannende fra nasjonsplan til hver enkelt av oss like fram til år 2010. Hva jeg la fram av tanker og stoff fikk den nåværende direktøren for Norsk Barnebokinstitutt, Kristin Ørjasæter, til å be meg om å skrive en artikkel om dette. Jeg tror jeg må ta hennes oppfordring alvorlig, dette stoffet er for viktig til å slippe fra seg etter en kveld som denne. Noen bilder får vi unne oss fra kvelden:

Jubilanten

 

1934-utgaven

"Tulla". Olav Engebrigtsens illustrasjoner kom med i utgaven fra 1934. I føsteutgaven fra 1905 var det ingen illustrasjoner. Til gjengjeld ble den pressehistorie. Som del av nasjonalfeiringen etter unionsoppløsningen fra Sverige, trykket Dagbladet alle versene av "Vi har en tulle med øine blaa", samt en omtale av sangen — på første side! Melodien var godt forankret i det nasjonale, en sang folk virkelig kunne: "Blant alle lande". Denne torsdagskvelden sang vi alle versene av "Blant alle lande" for virkelig, førstehånds, å få en fornemmelse av kraften ladet videre inn i Margrethe Muntes sang. Klart at folk i 1905 så spedbarnet Tulla som et uttrykk for Det Nye, frie Norges fødsel. En annen sang fra første bind er "17de maisang for de Smaa", med en gammel folketone som melodi. "17. mai er jeg så glad i" ble sunget i 17de maiopptoget i Norge i 1905 – og selvsagt også denne kvelden i Nasjonalbiblioteket. Det løftet seg.

Jeg kunne gjenkjenne mange kjære årgangskolleger og venner i salen. Et par rakk jeg også å ta bilde av:

Grete Starheim, som har fulgt meg som støttespiller på HF-fakultetet ved Universitetet i Oslo like siden jeg ble ansatt ved UiO i 1970.

 

Tordis Ørjasæter, som jeg har kjent siden tidlig 1980-tall da jeg ble medlem av Kulturrådets første barnekulturutvalg.

Selvfølgelig måtte vi avslutte med å synge bursdagssangen av Marrgethe Munthe — til 150-åringen Margrethe Munthe. NB: BEGGE versene. At dette er en sang som synges i Norge hver eneste dag, sier noe om hvor dypt hun har festet seg i oss alle:

"Hurra for deg som fyller ditt år!"

I det jeg skulle gå, kom en student stilferdig bort til meg med en bukett blomster, makeløst vakre. En takk også til MM, tenker jeg, der den nå står på kjøkkenbordet mitt. Med kruspesille i! Frodig er blomstene, frodig var Margrethe Munthe, full av farger!


8.10 — 2010: TRONDHEIM. BARNEHAGEMOBILISERING PÅ SVARTLAMON : "GOTTA TAKE THE POWER BACK!"

Svartlamon ble landskjent da denne bydelen i Trondheim mobiliserte til motstand mot myndighetenes planer om at de gamle husene her skulle rives. I 1997 vant protestene fram, kommunen gav seg. Ikke minst gjorde det inntrykk da to landskjente malere, bysbarna Gullvåg og Bleken, dekorerte et rivningstruet hus i Darresgt. 10. Det våget ikke kommunen å røre:

Rune, som hjalp meg med teknikken (stor takk!) og Ann Sylvi, som inviterte meg, foran huset med Gullvåg/Bleken-maleriet. "Vi hadde også mye kontakt med Blitz i Oslo og Christiania i København i denne kampen mot kommunens rivningsplaner," fortalte Ann Sylvi.

Det lå et Svartlamon-opprør i lufta da jeg begynte:

Et hav av mennesker, 520 barnehageansatte satt samlet, tett i tett i den gamle bilverkstedhallen på Svartlamon. Det var opprør i lufta: "Vi er slitne av skjemaer og byråkrati, det er unga vi skal se og ta vare på, det er dem vi skal bruke kreftene våre på!" Jeg oversatte alvoret i protesten til musikk: "Rage against the Machine's" "Gotta take the power back", musikken ljomet i salen som kollektivt krav. Folk hadde sluttet seg til min protestavgang i 2005, det kjentes som dype rytmer i salen.

Det lå også lengsel i lufta denne ettermiddagen, en lengsel etter mer musiske barnehager. Mitt oppdrag var å gi både opprør og lengsel en substans med forskningsbasert kunnskap, ord og begreper. Folk applauderte med svartlamonsk plysting og klapping da det hele var over tre timer senere. Her skulle Kristin Havorsen, den gamle opprøreren, ha vært, tenkte jeg. En visjon om et musisk barnehage-norge kunne ha tatt fyr og gitt den rød-grønne regjeringa en markert og etterlengtet opptur.

Look to Svartlamon barnehage, sier nå jeg. For denne barnehagen er virkelig musisk. Det yrer av skapende glede. Barnehagen har hentet viktige impulser fra den italienske Reggio Emilia-pedagogikken, kunne Ann Sylvi, lederen fortelle meg. Malaguzzi, som var Reggio Emila-pedagogikken grunnlegger, hadde følgende tese, den ble verdenskjent: "Barn har 100 språk, men mister 99!" Hans visjon var å verne og styrke barns mangfold av uttrykk, deres skapende uttrykkspotensiale.

Jeg var innon Svartlamon barnehage etter mine tre timer og kan bare si: Malaguzzi ville frydet seg over mangfoldet. Jeg fikk dessuten vite at halvparten av personalet er menn, flere av dem musikere (Rune er en av dem, se bilde ovenfor ) som tar med ungene over i den gamle verkstedhallen vegg i vegg rett som det er når band har lydprøver der. Og sauer har de jaggu også + et par høns. For at sauene skal gå fór i helgene, må foreldre stille opp. Og det gjør de, selvfølgelig:

Ann Sylvi har Italia i sitt hjerte, både med mann og språk. Barnehagen hennes har to år på rad blitt prisbelønnet nasjonalt:

 

OM MALAGUZZI, FREIRE OG BJØRKVOLD

Da Ann Sylvi fortalte meg om Reggio Emilia-tilknytningen, måtte jeg fortelle henne at det tidlig på 1990-tallet var meningen at Malaguzzi, Paulo Freire og jeg skulle møtes ("Det musiske menneske" ble utgitt på norsk første gang høsten 1989. Den amerikanske oversettelsen kom i 1992, den gjorde åpenbart inntrykk på dem begge.) Men så dør Malaguzzi (1994) og dette møtet ble ikke noe av. Dermed ble Freire og jeg enige om å møtes i Sao Paulo tidlig i 1997. Jeg var inspirert av hans klassiker, "The Pedagogy of the Opprressed" (1972). Men så blir Freire syk og dør senere samme år.

EPILOG

En sånn Svartlamon-dag gir krefter — og koster krefter. Jeg bleknet da jeg kom inn i denne store verkstedhallen. Det var 20 minutter til jeg skulle begynne, og folk holdt fremdeles på med å rigge til kabler på en stor stige:

Myggmikrofon til meg var det ikke tenkt på, bord til tingene mine var heller ikke på plass. Tid til en matbit ble det derfor ikke, og myggen kom først etter en halvtimes tid (jeg holdt det gående med håndholdt mic og Cohen-stemme så lenge). Så forsinket ble det før alt var på plass. Men folk i salen gav maks støtte fra første sekund. Bratt var det. Men makan!


5.11 — 2010: STAVANGER: STIFTELSEN PSYKIATRISK OPPLYSNING. SCHIZOFRENIDAGENE 2010. GERD-RAGNA THORSENS MINNEFORELESNING: "EN LIVSREISE MED MUSIKK "

Over tusen mennesker var samlet i tre dager:

Jeg hadde fått æren av å avslutte konferansen på fredag ettermiddag med "Gerd-Ragna Bloch Thorsens Minneforelesning". Internett kunne på forhånd fortellle meg at Gerd-Ragna Bloch Thorsen er en av ildsjelene bak Schizofrenidagene i Stavanger, Nordens største tverrfaglige psykiatrikonferanse. Det er et årvisst arrangement og henvender seg til både fagfolk og pårørende. Gerd-Ragna Bloch Thorsen fikk i 2002 Karl Evangs helseopplysningspris. Hun døde brått i 2006, bare 55 år gammel. Men Schizofrenidagene har fortsatt. I år ble de arrangert for for 22. gang og med en imponerende mobilisering av fagfolk og lekfolk. Les mer om henne på Internett, det er det vel verd!

Overlege Helle Schøyen, som ledet konferansen:

Her var et 40 talls toppfolk fra inn- og utland invitert som forelesere, jeg gjenkjente norske navn som Finn Skårderud, Svein Haugsgjerd, Odd Steffen Dalgård og min venn fra Kreta-konferansen i juni 2010 — Arnhild Lauveng (se blogg). schizofrenidagene.no forteller nærmere om denne konferansens faglige nivå, bredde og omfang. Den gir håp.

Meg oppi dette? Ikke er jeg psykiater, ikke er jeg psykolog. "Jeg har forsket på barn, kommunikasjon og læring, prøvd å finne fram til noe om menneskets vei inn livet gjennom sang, gitt begreper som kommunikasjon, kreativitet, identitetsbygging en musisk substans. Det er nok derfor de har invitert meg," tenkte jeg, "altså bøkene mine. Om schizofreni har jeg intet skrevet, bare om mennesker mens de ennå er hele."

Men jeg har erfart mye om schizofreni. I 38 år har jeg vært pårørende til en schizofren i aller nærmeste familie. Det kunne ikke arrangørene vite. Nå fikk de vite det. Noe om mitt blikk, min erfaring med psykiatrien, vrengebildene av menneskesyn og kunnskapssyn, pillene, sprøytene, tvanginnleggelse, politi, mangel på nettverk.

Så stod jeg der som foreleser i paradoksets jerngrep, kompetent og hjelpeløs på samme tid. Sånn sett stemte det vel kanskje godt at nettopp jeg holdt Gerd-Ragna Bloch Thorsens minneforelesning denne gangen. Hun var jo svært opptatt av å ta vare på sånne som meg, en pårørende.

Det satt en mann på første rad til høyre for meg mens jeg foreleste. Det lyste av ham underveis, han gav meg masse energi. Etterpå kom han opp på scenen og takket. Det var Gerd-Ragna Bloch Thorsens enkemann.

"Himmelen over Stavanger speiler på et vis den schizofrenes splittede sinn," tenkte jeg der jeg forlot Stavanger Forum denne novemberettermiddagen.


6.11 — 2010: SØRMARKA: KIF, KLUBBENE I FOLLO: ""GOTTA TAKE THE POWER BACK!" MUSIKK MOT RUS"

Å, som det stemte med Per Palle Storms statue av Martin Tranmæl. Der står han med med knyttet neve klar til kamp: "Gotta take the Power back! Vi skal ta makta tilbake!" For ham gjaldt det Arbeiderpartiet og politisk makt. For dette seminaret var temaet å få ungdom vekk fra rus, gi dem kontrollen over sine egne liv tilbake. Og for meg: Kampen for det musiske, hente tilbake et kvalitetsbegrep med menneskelig substans i skole og samfunn. SØRMARKA skinte så vakkert denne lørdags formiddagen i november:

Fra tusen i salen dagen før i Stavanger til 60 samlet på Sørmarka: Like intenst meningsfullt:

Her var det tilsatte i ungdomsklubber fra sju kommuner: Ski, Tokke, Vestby, Ås, Frogn, Fyresda, og Oppegård. I front for disse ildsjelene, mannen som hadde laget opplegget for helga og fått meg av gårde på en lørdag — Stein Nøsting:

Vi hadde begge tårer i øya da han takket meg med en hard klem. Da hadde jeg nettopp spilt av "Lean on me" fra lydboka mi og fortalt at Ronny nå synger i et mannskor på Nesodden. "Finn meg, puss meg blank, gi meg en sjanse til å skinne" hadde jeg skrevet i teksten min. Nå skinner Ronny.

Skinne gjør også blomstene jeg fikk, i sprakende høstfarger.

I går (25.11.10) fkk jeg en mail med en knippe tilbakmeldinger fra Stein N. De gjengis her, fordi de gir håp. Noe nytter:

 

Kjære Jon-Roar.
 
Det har gått noen uker siden du var på Sørmarka og inntrykkene har seget inn hos deltakerne. Det var en spesiell lørdag. Mange følelser, inntrykk, gode ord og gode energier gikk gjennom lufta på Sørmarka dene dagen.
 
Jeg har gått igjennom evalueringen og sender deg et knippe av utsagn. Som du ser så får du gode tilbakemelinger.
 
Jeg sender deg også et utvalg av bilder. Disse kommer i egen mail og må lastes ned ettersom de er store og tunge. Håper at det går greit. Det er bare å følge bruksanvisningen.
 
Igjen tusen takk for at du ville berike vårt seminar den 6.11.
 
Hvem vet kanskje våre veier krysses igjen?  Inntil det må du ha det godt og lykke til i morgen på møtet med Storberget & co i departementet.
 
 
Vennlig hilsen
Stein Nøsting

Kjeller'n Fritidssenter
Idrettsvn. 24
1400 SKI

Evaluering av klubbarbeiderseminaret på Sørmarka 6.11.

Hva slags forventninger hadde du, og svarte de til innholdet på seminaret?

”Gotta take the power back” m/Jon-Roar Bjørkvold
  • Deilig å se og høre en professor som tenker annerledes.
  • Energifull og flott foredrag
  • Utrolig bra!!
  • Forventet ikke noe spesielt men tenkte Mozart og Beethoven når jeg så han, men der tok jeg grundig feil! Dette var bra.
  • Dette var helt fantastisk! Jeg ble fylt av varme, gode energier og kommer til å huske dette.
  • Han gjorde et sterkt inntrykk, det var mange aha opplevelse og sterke inntrykk.
  • Han gav utrykk for at vi gjør en viktig jobb og gav oss guts og lyst til å jobbe videre
  • Veldig inspirerende, rørende og spennende foredrag av en fantastisk foredragsholder.
  • En energisk foredragsholder som gav oss mye. Kjempebra!!
  • Lærte mye og vil bruke dette videre.
  • Dette var det beste på hele seminaret, jeg lærte mye som jeg vil bruke senere.
  • Hadde høye forventninger etter å ha hørt mye positivt, men tenkte likevel, ”Hvor gøyal kan egentlig en forelesning bli?” Svaret viset seg å bli veldig gøyal og svært interessant og nyttig. Utrolig!!
  • Dette var et av de beste foredragene som jeg har vært med på. Han gav meg mye inspirasjon og satte ”alt” på plass.
  • Utrolig bra foredrag, fremførelse og innhold!!
  • Seminarets høydepunkt!! Et stort pluss at han gav så mye av seg selv.
  • Bjørkvold engasjerte alle og rørte ved alles hjerter ved å være levende og ekte!
  • Meget godt foredrag. En foredragsholder som tror på det han sier 100 %
  • Et bra foredrag som satte i sving en del følelser.
  • Beste foredrag og foredragsholder som jeg noen gang har sett og hørt.
  • Fantastisk. Jeg har kjøpt økene hans og gleder meg til å lese.
  • Inspirerende!!
  • En fantastisk mann med en herlig innlevelse og supre formidlingsevner.

 

16.-17.11 – 2010: GHENT, BELGIA: MINISTRY OF EDUCATION AND TRAINING

Jeg har vært i Ghent før (Det musiske menneske er oversatt til flamsk). Ghent er en helt spesiell by, bygningene i gamlebyen er slående i sin grandiose skjønnhet. Så var da også Ghent en av Europas viktigste byer i middelalderen. Jeg rakk så vidt å ta et bilde av katedralens tårn før jeg skulle forelese:

 

 

 

Når jeg foreleser, ber jeg alltid om et akustisk piano. Denne gangen hadde dette gått arrangøren hus forbi. Det oppdaget jeg kvelden før da jeg inspiserte lokalet jeg skulle forelese i. Der sto det ynkelig lite keyboard og ventet på meg. Men dagen etter, mens jeg gjorde meg klar, hva ser jeg: Folk kommer inn med et flygel!

Endog en stemmer fulgte med. Det kaller jeg 100% satsing!

 

Jeg kjente meg litt beklemt, jeg skulle jo ikke holde noen konsert. Jeg bruker pianoet som en del av mine forelesninger, så å si spille det musiske inn i mennesker,l a folk få mulighet til førstehånds å fatte hvilke krefter som settes i gang i oss når sangen tar tak.

Det håper jeg at vi klarte, 100 toppfolk i Utdanningsdeparementet og jeg, denne formiddagen i Ghent, med et nystemt flygel til disposisjon.

Det var Brecht Demeulenaere, sjefen for kultur i Utdannings-departementet, som inviterte meg. Han har en bred bakgrunn, med både russisk, musikk og litteratur i bagasjen. Noe til felles, med andre ord:

Det var Brecht som plukket meg opp på flyplassen i Brüssel. Sju timer forsinket var jeg fra Gardemoen og ganske sliten. Samtalen i bilen tok fort fatt, i et spenn fra Schumann/Heines vidunderlige "Dichterliebe"(som jeg har sunget selv) til Tarkovskijs gåtefull film "Speil"og til Michailkovs film "Brent av sol". Helt vilt. Det hjalp!


25.11 — 2010: OSLO: NORSK INSTITUTT FOR BASAL KROPPSKJENNSKAP (NIBK): "NÅR ØYEBLIKKET SYNGER — FILMENS BAKGRUNN OG MENING"

I Sporveisgata 37, rett overfor gamle Rosenborg kino, ligger en bygning med skilt som sier Yoga og ACEM: "Her mediteres det. Inn i bakgården og opp i2.etasje er en stor gammel sal. Der møttes 35 fysioterpeute fra hele landet og jeg. Her var det ikke snakk om meditasjon, her var det snakk om filmen "Når øyeblikket synger". Alle hadde sett den flere ganger, brukt den med pasienter, og glødet etter å få vite mer. Jeg viste villig vekk klipp som ikke er med på filmen (er det sånt som kalles bonusmateriale?), NGOMA i Nangasau, dans med med sultanens musikerhoff i spedd "Onkel Oscar og gullbryllupsvalsen". Å, så fint det var der opp i 2.etasje i bakgården. Takk til dere alle. Og ikke minst til insituttets leder, Uall-Britt Skatteboe, som inviterte meg!

Noen dager senere sendte Ulla-Britt meg følgende e-post som hun hadde fått fra en av deltakerne:

Kjære Ulla- Britt.
 
Tusen takk for nok et utrolig flott november – seminar med deg. Det er som sol som varmer å få delta på disse seminarene sammen med utrolig flotte kolleger. Det er som å få en gave av svært høy emosjonell verdi. Det er i slike øyeblikk jeg stopper opp og kjenner på hvor uendelig rik jeg er.
Ja, møtet med Jon Roar ble et sterkt og godt  menneskemøte.
Det jeg beundrer ham for er hans styrke og mot til å stå fram slik han gjør, han holder fast på sitt menneskesyn og lar seg ikke bukke under av et overorganisert byråkratisk system som dessverre er blottet for det musiske mennesket eller som filosofen Arne Næss ville ha sagt : Homo Ludens.
Jeg ser at at Homo Ludens og Homo Musicus er det samme, eller for å bruke Jon Roars ord NGOMA .
Jeg satte meg ned sammen med min eldste datter som er lærer og fortalte henne om mitt møte med Jon Roar og siterte fra boken hans det han har skrevet om barnekultur.
Boken hans skulle utgjøre den viktigste boken av obligatoriske bøker i lærerutdanningen – ja, jeg vil si det enda sterkere: Den MÅ inn som bok på pensumlisten for fysioterapiutdanningen.
Jeg kommer til å bringe dette med meg videre på neste praksisveiledermøte 9 desember på HiO.
 
Hils så mye til Jon Roar fra meg.
Ha en fin og god vinterdag.
God hilsen fra
Kirsten
 



26.11 — 2010: OSLO: JUSTISDEPARTEMENTET: "BRIGDE OVER TROUBLED WATER"

Dette var årsfesten tll Justisdepartementet, 350 mennesker var samlet i 2. etasje på Bristol:

 

Det vil si, vi var bare 349. Selve sjefen, Storberget, var på møte utenlands. Synd, han skal ha pappaperm med et spedbarn i huset fra 1. januar og hadde virkelig kunnet hente noe denne dagen.

Jeg var invitert til å holde sluttforedraget. Ass. departementsråd Hans Olav Østgård intoduserte meg. Han understreket meget sterkt at han ikke på noen måte hadde funnet på å invitere meg, Ideen kom fra andre, erklærte han — hvorpå han måtte vedgå at han og jeg har vært nære venner i oer 40 år, helt siden vi gikk på jentejakt sammen i 1965. Nepotisme, ryddet av veien! Klart det var bevegende for oss begge at nettopp han intorduserte meg. Opp gjennom åra har musikk betydd utrolig mye for oss, sammen med jentene som vi dengang fant: Han: Grethe, jeg: Eva.

Min ansats var et storfagsprosjekt med to av studentene mine, Hanne og Ingeborg, i Oslo Kretsfengsel avd. B høsten 1997. Ekstranummeret skal jeg aldri glemme. Bandet bestod av seks fanger — Jørn fa Jessheim på bass, sliten av HIV, Luffe fra Groruddalen på trommer, Yassin fra Kongo på djembe, Mehmet fra Irakpå vokal, Lille-Clapton på gitar (han ville i utgangspunktet ha betalt fra å være med i bandet) og Pedro fra Chile (konferansier uten fortenner) vokal. 150 medfanger i det store oppholdsrommet på Botsen. De røffe kara på første rad, som satt der kun for å å psyke ut bandet, ble roa ned av Yassins djembespill. Magisk. Han hadde for øvrig ofra den kostbare frikvelden sin for å være med i bandet denne kvelden. Salen kokte til slutt og endte opp med et ekstranummer: "Brigde over troubled water". Teksten ble sannere enn sann, der var det mange som trengte noen krefter for å gå over brua si uten å dette utafor. Mange av fangene grein. Og fangvokter'n fikk den store skjælven: "Jeg opphever røyeforbudet!" ropte han. I neste øyeblikk: deT gamle oppholdsrommet på Botsen totalt røyklagt.

Musikk kan bygge mennesker, sa jeg. "De satt sammen og sang på Haiti den natta etter at jordskjelvet rammet. Og de brøt ut i sang, gruvearbeiderne i Chile 700 meter under bakken, da verden fikk konatkt med dem." Og så spilte jeg Simon & Garfunkels gamle låt for Justisdepartementets folk. 4 minutter og 50 skunder mettet med musisk mening:

 

When you're wary, feeling small,

when tears are in your eyes I will dry them all.

I'm on your side when times get rough

and friends just can't be found

like a bridge over troubled water I will lay me down

like a bridge over troubled water I will lay me down

 

Skjælven var nok også jeg etterpå. Bildene som følger forteller alt om det.

Hans Olav Østgaard, som introduserte meg, nær venn og ass. departementsråd.


Per Hvattum, som kom med forslaget om å invitere meg (etter Dispuk-uka på Kreta i juni, der jeg holdt avslutningsforedraget. Se blogg!)

Heide M. Olsen som tok seg av alt det praktiske. Vennlig, interessert og makeløst ryddig!


3.12 — 2010: HØGSKOLEN I BODØ. SENTER FOR PRAKTISK KUNNSKAP. 10-ÅRSJUBILEUM. AVSLUTNINGSFOREDRAG: "FRA GREPETHET TIL BEGREP — OM MUSISK LÆRING"

OK

 

Nytt tilbygg på Høgkolen i Bodø, fra 1. januar 2011: en del av Universitetet i Nordland

Norge er et forunderlig land. Jeg forlot Oslo i minus 16 grader, sol og vindstille og ankom Bodø i pluss 4 grader, null sol og sterk kuling med storm i kastene. Alt i løpet av halvannen time.

Det skulle bli en forelsning der jeg virkelig følte meg hjemme. Barndommens læringsveier er jo praktiske, og her var jeg i et pionermiljø, med fokus nettopp på praktisk læring, dens ressurser og egenart. Det var Jan Selmer Methi som gira meg opp, han hjalp meg med rigg mens han fortalte som Senterets vinkling på forskning/praktisk kunnskap.

OIK

 

Jan Selmer Mehti (han er god på didzjerido med sirkelpust) sammen med senterets leder Ruth H. Olsen, henholdsvis 1. amanuensis og professor.

"Hva med formidlingsformer? Ender dere opp i et teoretisk akademia?" spurte jeg og henviste blant annet til tittelen på et doktorgradarbeid jeg har referert til i Skilpaddens Sang: "I skriftens vold" (Ingebjørg Seip 1997). "Vi har skrivekurs!" svarte Mehti. "Kjempeflott!" utbrøt jeg, det trengs virkelig. De fleste forskere kan jo ikke skrive skikkelig, de har ikke fått noen skriveskolering å snakke om siden egen skoletid. Og nå skal de skrive på engelsk i tillegg," sukket jeg på professor emeritus-vis. Dette gav anledning til å gratulere Bodø med universitetsstatus pr. 1. januar 2011 og samtidig advare:

— a) Stå imot prestisjepress fra landets større universiteter!

— b) ta vare på forskerne, ikke la dem drukne i unødig og stadig mer byråkrati. Selv gode forskere makter neppe å få fatt i mer enn høyden et par originale tanker/funn/ideer i løpet av et helt forskerliv. Mer er det ikke. La forskerne få nok tid, frihet — og tillit — til å prøve å finne fram i sine fag!

— c) vern kvalitet: slipp ikke gjennom doktorander før de framviser noe virkelig godt, det er helt avgjørende for tilføring av faglig tyngde til dette nye universitetet. Det er ikke antall artikler/doktorgrader som i det lange løp teller, men hva de oppviser av substans og originalitet. Det vil trekke studenter og forskere til Senteret og få det til å vokse!

Deretter ble det fokus på praktisk kunnskap. Om barns læringsveier, sammenhenger mellom emosjon og kognisjon, den kroppslige forankring, underbevissthets enorme — og katastrofalt undervurderte — betydning for læring (her gikk jeg veien om visning av utsnitt fra Dynastiet, med påvisning av den menneskelige persepsjonens båndbredde og musikkens påvirkningskraft, sml. boka mi "Fra Akropolis til Hollywood Filmmusikk i retorikkens lys"). Det svingte mellom salen og meg i en grad jeg faktisk sjelden opplever. Veien gikk fra "ha-ha" til "a-ha!", fra grepethet til begrep, slik forelesningstittelen også hadde lovet.

Her var deltakere på toppnivå fra våre naboland, Sverige, Danmark og Finnland. Prorektor fra mitt gamle Universitetet i Oslo, Inga Bolstad, hadde bidratt dagen før. Tittelen på hennes forelesning pirrer: "Dannelse i materialismens tidsalder — behov for en ny vekkelse". Vi møttes ikke, Bolstad var reist da Bjørkvold kom.

Salen, et snautt 100-talls personer, svarte på mitt avslutnings-foredrag med lang, stående sluttapplaus.


5.12 — 2010: DEN NORSKE OPERA: INNLEDNING TIL KONSERT MED DEN UKRAINSKE BASSEN TARAS SHTONDA

OK På gangbrua med Den Norske Operas nye praktbygg i det fjerne ved fjorden

Det er rart med ulike sangtradisjoner. Den ultimate mannen i Italia er en tenor med en slegge av et høyt c: Pavarotti. Bravissimo! Den ultimate mannen i Russland er en bass med en slegge av et dypt c: Shaljapin. Tsjudjesno!"

Taras Shonda er riktig nok ikke russer, men som ukrainer skolert i russisk tradisjon har han definitivt Shaljapin-kvaliteter. Han gjester for tiden Den Norske Opera og synger Fyrst Gremin i Tsjaikovskij-Pushkins opera "Jevgenij Onegin"

Denne søndagskvelden, det var før operapremieren, ville han vise seg fram for et norsk publikum med en solo-recital. Jeg ble bedt om å en innledning før konserten. Shtonda skulle blant annet synge russiske romanser med både Glinka, Tsjaikovskij, Musorgskij og Rachmaninov på programmet. Og siden jeg har jobbet mye med russisk musikk – og faktisk i 1969 skrev en magisteravhandling om Glinkas romanser (som jeg også studerte førstehånds som tenor ved Konservatoriet i daværende Leningrad i 1968), ble jeg altså bedt om å bidra.

Det er ildsjelen Anne Gjevang som står for disse sangaftnene i Den Norske Operas regi. Vi satt framme på scenen (i Scene 2) i hver vår "Tosca-stol". "Du skal sittte i poilitimester Scarpias stol, sa Anne G. Litt uvant for meg, det må jeg innrømme. Cavaradossi og "Tårnarien" opp til et tostrøkent a hadde jeg smakt på allerede som sangbrunstig 17-åring. "Tårnarien" sang jo Cavaradossi fra sin fengselscelle, bevoktet av nettopp Scarpia. Døden fulgte!

Det var ikke mange frammøtte til min innledning (den var ikke annonsert). Til selve konserten kom det heldigvis mange, sikkert nysgjerrige på den Shtonda-Gremin de skulle få møte i "Jevgenij Onegin". Men fint hadde vi det, vi som var der. Jeg la vekt på Napoleon-krigen og den parallelle kulturvekkelse som fulgte etter Napoleons nederlag. Russland med 1812, Norge med 1814, så Glinka som brakte russisk musikk inn i den sentraleuropeiske musikktradisjon fra sent 1820-tall, så Grieg som bedro ditto med norsk musikk fra 1860-tall (lille Norge trengte lengre tid på å løfte seg), hans musikk ble en del av en verdensarv. Visste dere at Greigs a-mollkonsert ble uroppført i København på den russiske klavervirtuosen Anton Rubinsteins eget flygel i 1868? Det ble begynnelsen på et livslangt musikkjærlighetsforhold mellom Russland og Norge, som fremdeles består! Både Glinka og Grieg fikk tilgang til sine lands største diktere, begge med verdensformat: Glinka fikk Pushkin, Grieg fikk Ibsen .... Kruttsterkt stoff... Grieg og Tsjaikovskij ble for øvrig personlige venner (brevene mellom de to var det faktisk jeg som fant og fikk dokumentert, mitt eneste bidrag i Grieg-forskningen).

Kommer du på besøk i et tradisjonelt russisk hjem, bør du hilse på ikonet før du hilser på vertskapet. Det skal gløde i samspill med menneskets eget indre ikon. Det er kunsten som framfor alt kan få menneskets indre ikon til å gløde. Da er det at du kjenner din gudsforankring og din verdighet som menneske bekreftet, uansett hvor vondt du ellers måtte ha det (Dostojevskij). "Når dere nå snart skal høre Shtonda synge, lytt og kjenn etter om ikonet i ham begynner å gløde!" utfordret jeg. "Det er en musisk lakmustest. Dere skjønner, det er dét han jakter på! Det gir hans liv som sanger en særlig mening. Jakten på det indre ikonet!"

Etter konserten kom et ektepar bort til meg: "Takk, Bjørkvold. Vi kjente faktisk at ikonet kom, at noe i han fikk en helt speisiell lysstyrke!" "Når?" spurte jeg, skjønt jeg visste svaret. "Det var ikke med Brahms og Schumann, skjønt "Die beiden Grenadiere" var flott nok," svarte de ivrig. "Heller ikke med Schuberts "An die Musik" og uhyggelige "Erlkönig". Nei, det var da han i andre avdeling begynte å synge russiske ting at det kom. Med Glinka glødet det. Med Musorgskij flammet det opp. Var det ikke "Blocha", "Loppa" den første Musorgskij-sangen het?"

OK

Juletreet i operafoajeen er vakkert på sitt vis, ikke sant?


7.12 — 2010: SOLASTRAND HOTELL: PETROLEUMSTILSYNETS JULEAVSLUTNING: "MUSIKK KAN FORANDRE ALT!"

ok

Makeløs utsikt fra forelesningssalen på Solastrand hotell, med Jæren i vinterdrakt.

Musiske veier kan være uransakelige. Min vei til Petroleumstilsynet — som uka før på strengeste kvalitetsvis hadde avdekket mangler i Statoils sikkerhetsrutiner — gikk, av alle ting, via "Schizofreniedagene" i Stavanger. Der hadde jeg noen uker tidligere holdt avslutningsforedraget (se blogg rett ovenfor). I salen satt det den dagen personer som etter å ha hørt meg, umiddelbart kontaktet folk de kjente i Petroleumstilsynet — som så inviterte meg som foredragsholder. Noe felles ligger åpenbart i bånn: mennesket.

AFTENPOSTEN/ÅMÅS/HUMANIORA

Denne bloggkommentaren min skrives først 27. desember (jeg måtte få en ny versjon av Dreamweaver til å virke og det tok tid), samme dag som kulturredaktøren i Aftenposten, Knut Olav Åmås, på kronikkplass etterlyser en oppgradert forståelse i samfunnet av humanioras betydning. Hans kronikk har tittelen "Fagene som former oss". Åmås er bekymret over universiteters nedbygging av kultur- og språkfag og refererer til amerikaneren Martha Nussbaums siste bok Not for profit. Why democracy needs the humanities. De eneste kunnskapsgrener som utdanner hele individet og som nå lider av en "stille krise" og står under angrep fra et profittmaksimerende verdenssamfunn, er de humanistiske fag, påpeker Åmås, som i sin kronikk blant annet trekker fram betydningen av fag som tysk og fransk. "I det meste av humaniora inngår en evne til å leve seg inn i andre menneskers situasjon". skriver Åmås. "Det er nødvendig ... fordi vi i vår tid er avhengige av mennesker vi aldri har møtt, og de er avhengige av oss," fortsetter han og avslutter slik: "Fremfor alt ønsker jeg meg humanister som klargjør de verdier som liv og samfunn baserer seg på på."

På et vis blir min blogg om denne dagen, — der jeg som humanioraforsker møter et høyteknologisk fagmiljø — et svar på hans utfordring. Hvordan?

Musikk former mennesker og relasjoner mellom mennesker— ja, musikk kan forandre alt". Som cover-tekst på på lydboka mi (Foten trår, hjertet slår. Musikk — Mennesker — Mening") har jeg formulert det slik:

MUSIKK:

former oss

beveger oss

provoserer oss

styrker fellesskap

mobiliserer motstand

åpner sinn i møtet med livet

samler sinn i møtet med døden

gir et mer bærekraftig liv for mange

 

Dette var hva jeg formidlet glimt av denne ettermiddagen på Solastrand hotell.

Det Åmås etterlyser er betimelig og viktig. Humanioras betydning for vårt samfunn er fundamental. Min erfaring viser at eksempelvis humaniorafaget musikk i stadig stigende grad etterspørres på tvers av fagfelter, ja, i en grad jeg i utgangspunktet ikke hadde mulighet til å forestille meg (se gjerne mer på denne bloggen min, her har jeg systematisk loggført forelesninger fra høsten 2005, da jeg tok avskjed fra professoratet mitt i protest nettopp mot en for markeds- og "lønnsomhetsstyrt kvalitetsreform, sml. Nussbaums nye bok!).

Mitt håp er at mitt gamle Universitet i Oslo (UiO) fram mot 200-årsjubileet rett rundt hjørnet besinner seg på sine humaniorafag og griper offensivt fatt i dette. Her ligger en mektig utfordring, både for skole og samfunn. Godt jubileumsår 2011, UiO!

PS Dette året startet med et møte på Stortinget 19. januar, med en visjon om utvikling av et "Norges beste skule"-prosjekt, der humaniora/kultur skal være en basis. Er noe på gang, med trykk nedenfra — Vågå — og ikke landets største universitet som pådriver (se blogg for første halvår 2010)

 

 

ok

Jorunn Romsbotn, som inviterte og tok imot meg. Det lyste av Jæren i vintersol, det lyste av henne.


Til toppen

 

   

Freidig Forlag AS, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag AS. ORG NR 988 725 013.
Webdesign ved Kjartan Bjørkvold.