MENY

J.R. Bjørkvold
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
-Avskjedsmarkering
-Revolt og rabalder
-Forelesningsblogg
-2005, høst
-2006, vår
-2006, høst
-2007 jan-apr
-2007 mai-aug
-2007 sep-des
-2008
-2009
-2010, vår
-2010, høst
-Nyhetsglimt
Pressefoto
 

Forelesningblogg 2009


Foto: Kolbein Dahle

Det har vært travle tider siden jeg i protest fratrådte professoratet mitt ved Universitetet i Oslo. Jeg kan nå uhildet skrive, møte folk og formidle mitt — uten å kjenne meg bundet av en "kvalitetsreform" jeg ikke lenger kan innestå for. For å gi et lite innblikk i hva jeg nå mobiliserer av krefter på visjonen om en "musisk modernisering" av Norge, har jeg på denne hjemmesiden ajourført, semester etter semester, en oversikt over forelesninger jeg har holdt etter at jeg i protest sluttet på Blindern pr. 1. august 2005. En egen spalte med nyhetsglimt knyttet opp mot min virksomhet som forsker og formidler holder jeg også oppdatert (den finner du et annet sted på denne hjemmesiden min).

For det hender faktisk ofte mye viktig og meningsfylt når jeg som foreleser i inn- og utland møter mennesker i ulike yrker og i ulik alder. Fra barnehagesektor til høgskoler og universiteter; fra næringsliv og lederutvikling til sykehjem og menneskeomsorg; fra Norsk kulturskoleråd til Utdanningsforbundet ... Henvendelsene jeg får er mange, ja, helt klart langt flere enn jeg makter å overkomme.

Energien i dette, kjenner jeg, bærer i seg et håp om endring: fra Mammon og marked til mennesker og det musiske. En gang må det jo snu. "Det handler bare om tempo og penger", stod det i en avis her om dagen, svikten i bygging av tunneler i Norge var under gransking. Den samme svikten finner vi i bygging av mennesker i det norske utdanningssystemet. Tempo og penger rår mer enn kvalitativt innhold og menneskelig modning. "Det nytter likevel ikke, Jon-Roar," sa en kollega til meg da han hørte at jeg hadde sagt opp. "Jeg er jo enig. Men du er nok i overkant naiv," la han til. Så får jeg heller være i overkant naiv, håpet og protestens mening skal iallfall ingen ta fra meg — forhåpentlig på vei mot et samfunn der "kvalitetssikring" ikke lenger bare er hul markedsretorikk. Kampen fortsetter!

27.11 — Alrekstad skole, Bergen/Bergensklinikkene Kompetansesenter rus, reion Vest: "Å finne sin egen stemme".

22.11 — 2009: Østfold musikkråd, Halden: "Til ildsjelene!"

19.11— 2009: Djupskolen, Moelv: "Musisk latter"

12.11 — 2009: Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon. Olsen-festivalen, Marmorhallen i Oslo: "Musikk i krise"

5.11 — 2009: Utdanningsforbundet Nesodden, kveldsforedrag på Jaer skole: "Kunskapsløft og kvalitet — hvor er basis?"

16.10 — 2009: Strømmen Oppvekstsenter, Arendal: "Musisk åpning"

10.10 — 2009: Honne konferansesenter, Biri. Cultima, møtested for frivilling kultur og scenekunst innlandet: "Kultur og kreativitet — musisk sett"

5.10 — 2009: Utdanningsforbundet, Sortland: "Læring og kvalitet — et musisk perspektiv"

22.9 — 2009: Kabelvåg ungdomsskole: Identitet og læring

17.9 — 2009: BroAschehougs Barnehagekonferanse 2009, Folkets Hus, Oslo. Åpningsforedrag: "Se meg, hør meg — med musiske fortegn"

10.9 — 2009: Porsgrunnskonferansen 2009 for psykisk helse, kultur pg forskning": "Kvalitet — retorikk eller realitet?"

3.9 og 4.9 — 2009: Hemnes kommune, Nordland: "Musisk kapital"

14.8 - 2009: Vitenfabrikken, Sandnes: Åpning av skoleåret for fem kulturskoler: Nettverk Jæren (Time, Klepp, Hov, Gjesdal og Sandnes): "Kulturskolen — musisk belyst"

8.6 - 2009: Vestre Toten kulturskole, 10-årsjubileum, Raufoss: "Kultur — et musisk perspektiv — Sommerfugleffekten"

5.6 - 2009: Psykiatrisk senter Asker, seminar på Holmen fjordhotell. Asker: "Jeg synger — altså er vi. Et musisk blikk på kvalitetsbegrepet"

23.4 - 2009: Utdanningsforbundet, Nordland, Bodø: "Musisk kvalitetssikring — Menneskesyn og kunnskapssyn"

24.3 - 2009: Ekeberg skole, Oslo: "Et musisk blikk på skole og kultur"

20.3 - 2009: Psykomotorikere, Høgskolen i Oslo: "Kraft-Saft-Glede!"

18.3 -2009: Folkeuniversitetet, Follo: Kolben kulturhus, Kolbotn: "Sang er det første vi møter og det siste vi mister"

12.3 - 2009: AHUS Divisjon psykisk helsevern, Sundvollen hotell: "Kvalitet — et musisk perspektiv"

7.3 - 2009: Tofte musikkorps 100 år

3.3 - 2009: NRK, Store Studio: Torstein Grythe: "Sølvguttene. De første årene". Tale ved boklanseringen

24.2 - 2009: "Zazjigalka": Mariakapellet, Tønsberg: Dmitrij Sjostakovitsj

19.2 - 2009: Høgskulen i Volda, "Seanse", Ivar Aasen Hotell, Ørsta
Konferansen ”Kunstfag på livet laus” Foredrag: ”There is a crack in everything, that is how the light gets in. Kultur og helse, et musisk perspektiv"

13.2 - 2009: A-HUS, SEIM (Senter for e-helse, IKT og medisinsk-teknisk utstyr). Thon Arena Hotell, Lillestrøm: "Det menneskelige bredbånd — et musisk perspektiv på kvalitet"

14.1 - 2009. For TINE/Bates, Clarion Hotell, Gardemoen: "Teambuilding — et musisk perspektiv"

 

27.11 — 2009: ALREKSTAD SKOLE, BERGEN/BERGENSKLINIKKENE, KOMPETANSESENTER RUS: "Å FINNE SIN EGEN STEMME"

Geir Kvalheim og Berit Bareksten foran Alrekstad skole.

I Norge finnes en forening for alternative ungdomsskoler. Her legges det til rette for ungdommer som "faller utenfor" av ulike grunner. Alrekstad skole er en del av dette nettverket, en internatskole med 16 elever. Med ulike praktiske tilnærmingsmåter til læring og livsmestring skal disse ungdommene styrkes til å få en ny forankring i sine liv. På bergensskolen.no/alrekstad leser jeg om praktiske prosjekter med mening: oppussing, snikfiske, båt på slipp, jordbruk i Isak Sellanrås ånd.

Jeg ble invitert som ledd i prosjektet "Å finne sin egen stemme". Jeg siterer fra programmet: "Å gi elevene stemmer som kan uttrykke tanker, følelser og erfaringer gjennom musikk og litteratur". Det samarbeides med Bergensklinikkene Kompetansesenteret rus, region Vest Bergen: (KoRus Bergen), her representert ved:

Stig Johansen (som hjalp til med teknikken for meg underveis), videre Berit Bareksten, Sonja Mellingen, Arne Klyve, Geir Kvalheim og Arne Nordlid.

Selve forelesning min fant sted på musikkrommet på Ulrikken skole. Til stede var både ansatte fra Alrekstad skole, Kompetansesenteret rus og, ikke minst, ungdommenes foreldre. Her er et glimt fra vindusrekka:

Det åpnet med "Lean on me" (fra Skilpaddens Sang) og sluttet med Rage against the Machine: "Gotta take the Power back!" Kraftig ble det, meningsfylt ble det, "nära livet" ble det. En viktig avslutning på et mangfoldig forelesningsår 2009. Ta en titt på bloggen min! og se hvilken sammenheng denne dagen står i. Det handler menneskesyn og kunnskapssyn med musiske fortegn, på tvers av sektortenkning.

"Gi meg en rus som er sterkere en dop!" Det var utfordringen fra en rusmisbruker under et seminar for et års tid siden. (Jeg åpnet 6.10.2008 en konferanse for Justisdepartementet knyttet til en ny kriminalomsorgsmelding, med tidligere fanger i salen. Ta gjerne en titt på 2008-bloggen.) ). Vi kjente det mens vi sang på Ulrikken skole denne dagen: en musisk rus som bygger, ikke river ned.

PS Internett kan åpenbart brukes til det meste. Men at barn og ungdom lærer seg å spille gjennom You Tube, hadde jeg aldri hørt om før. Men det kunne Sonja Mellingen fortelle om. Hennes Benjamin tar seg fram gjennom You Tube. Der har han forbilder/artister som spiller og synger. Og Benjamin spiller kuttene om og om igjen, tar etter og spiller med.. "Se her," sa Sonja Mellingen og tok fram mobiltelefonene sin og viste meg en videosnutt. Her spiller han temaet fra "Kjæmpeviseslåtten". Skolen treffer ham ikke, men dette treffer!" la hun smilende til. "Nå er han femten." Jeg hørte og så. Kjempemessig, Benjamin!

Om dette hadde noe med saken å gjøre denne dagen? Alt, selvfølgelig!

Berit sendte meg en begestringsmail i etterkant. Med hennes tillatelse gjengis noe herfra. Det gjøres fremfor alt for å inspirere andre som jobber på dette feltet: a) glød og entusiasme er viktig b) musisk moblisering nytter c) til politikere: Alrekstad-prosjektet må støttes videre, se også blogg 12.11 — 2009 nedenfor — om musisk fredsarbeid i Afghanistan neste år. Det er masse byggende energi å hente i musisk mobilisering!

Men altså først utdrag fra Berits mail (med hennes tillatelse):

Kjære, kjære Jon-Roar -
 
tusen takk for sist. "Bjørkvold er dynamitt", var Arnes kommentar på mandagsmøtet i dag. Musisk sprengkraft, uten uniform og gullstriper. Og resten (av deg) er gull og grønne skoger!
 

Godt å synge sammen med deg! Og så mange takknemlige foreldre og lærere - det var en stor glede å formidle dem deg. Mye livserfaring der, ja.
 
Ta vare - og på gjensyn og gjenhør!
 
Beste hilsen,
Berit


22.11 — 2009: ØSTFOLD MUSIKKRÅD, HALDEN: "TIL ILDSJELENE!"

Damekoret "Aquarius"

Å forelese på søndager? Jeg hadde først sagt nei. Kreftene strekker ikke til. Men så angret jeg: Det må være sammenheng mellom liv og lære. Her har jeg skrevet en bok som hyller ildsjeler i norsk musikkliv ("Vi er de tusener" 2003). Og så sier jeg nei til dem som bare kan samles på søndager, fordi de ellers i uka jobber med noe helt annet enn musikk. "Her kommer korfolk, korpsfolk, storband, trekkspillkubber, lokale entusiaster og styrmedlemmer," skrev Ludvig Claesson, daglig leder i Østfold musikkråd, i invitasjonen til meg. "Jeg er sikker på at et møte med deg .. ville vitalisere mange av disse lokale kulturhelters sinn," la han til.

Jeg skrev tilbake: ""Avslaget har ligget og murret i meg noen dager. Det kjennes feil. Det er jo nettopp dere/oss de siste utgivelsene mine handler om og som jeg brenner for. Det vil være stas å få møte dere."

Og stas ble det virkelig. Drittvær, tåke og regn ute, solskinn, glede og glød inne. Mange var vi ikke, snautt førti, tror jeg. Men det kjentes til slutt som fire hundre, minst. Veien i fordraget gikk fra koret mitt, Olavsguttene og Rex Tremendae-satsen i Mozarts Rekviem til formannen i korpset mitt, ildsjelen Thorelif Hurum i Sinsen guttemusikkorps. Jeg leste fra "Vi er de tusener" i samspill med lydboka mi, "Foten trår". Og jeg innrømmer det loddrett: Det var så sterkt å dele dette med dem som daglig står midt oppe i dette nå, at det på et vis nesten smertet av gjenklang. Og da vi sang oss ut av denne søndags ettermiddagen – med perspektiv til musisk fredaarbeid i Afghanmistan (NB: se bloggen for 12.11 rett nedenfor!) — ja da reiste 40 mennesker seg og klappet. Like mye for seg selv og stolthet over det de gjør rundt om for musikklivet i Østfold, som for meg.

Noen dager etterpå fikk jeg denne mailen:

Hei Jon Roar.
Kjenner at jeg kan tørre å kalle deg  ved fornavn, for du deler så mye av deg sjøl denne søndagen at man i løpet  av to timer nesten blir kjent med deg...
Tusen hjertelig takk for en  fantastisk søndag, og en "Flying Start" for vår Queen-forestilling.
Det  er sjelden jeg opplever en så levende og inntrengende beskjed om at vi gjør  en viktig jobb ved å være "ambassadører" i å levere musikk til folk, som den  du ga oss på søndag.
En sterkere opplevelse er det lenge siden jeg har  hatt...
Tusen takk for et fantastisk  foredrag,eller hva jeg nå skal kalle det....
Dette lever jeg lenge  på!
Mvh.
Astrid Lie Engelsjord
(Midt i salen med latter, tårer og  stadige hakeslepp :-))....)

19.11 — 2009: DJUPSKOLEN, MOELV: "MUSISK LATTER"

I det gamle oksefjøset på gården Medlien på Moelv holder Djupskolen til. Djupskolen går i dybden, mens Høgskolen går i høyden, tenker Djupskolen. I "landet for undring og fantasi" ..jaktes det (sitat) "på menneskets ubegrensede potensiale og mentale skattkammer. Vi skal vekke viktige oppdagelser", forteller Djupskolen i sin brosjyre. Ved siden det gamle oksefjøset, som nå er omgjort til kombinert spisesal, konsertsal og foredragssal, er det reist "De utenkte tankers tårn". Inge Eidsvåg er en av støttespillerne. Grunnleggeren Hans Chr. Medlien kaller seg "uskolert rektor, fantasiminister og krussedullefilosof."

Hit var jeg altså invitert. Jeg hadde valgt v å snakke om "latter", en tretimers økt fra kraften i spedbarnslatter til latter som politisk motstand og kritikk (Sjostakovitsj "Nesen" og humor-satsen i hans 13. symfoni) til Chaplins "City lights" med humor som dramaturgisk grep i spennet mellom latter og gråt (comic relief).

Helt fremst blant de rundt 50 frammøtte (salen var tettpakket) satt det en ung kvinne og strikket. Det trigget meg til en intro om syngende hender og bredden i "det musiske" — som, slik jeg ser det, rommer langt mer en bare musikk. "To fortellinger fra "Skilpaddens Sang" ("Retten til et verdig liv" og "Førr ei dame") ble spunnet uti ren fortellerglede. Og så ble det altså "Musisk latter" med en sal som takket med taktfast applaus da det var over.

Dette var tredje Djupskole-samlingen. Formiddagen hadde Kari Slåttsveen tatt seg av, hun var reist da jeg kom. "Deltakere med fem djupdykk får dykkersertifikat", fortalte Hans Chr. Medlien. "Åpninga var med Ole Paus og meg," la han til. Og så ga ha meg boka si som takk. "Prikken" er bokas tittel: "Tegn en prikk, og du har starten på hva som helst. Den er fantasiens buemerke," skriver han i bokas forord. Jeg skal lese mer i den boka etter hvert.

At det er høyst kvalifiserte mennesker som har søkt hit, fikk jeg virkelig erfare på togturen tilbake til Oslo, der vi satt seks personer sammen og delte tanker og kompetanse. Makan til Nachspiel har jeg sjelden hatt. En av dem sendte meg en takk i etterkant. Dag Urdal har arbeidet med "grønn omsorg" (relasjonen mennesker/dyr) både nasjonalt og internasjonalt):

Hei igjen Jon-Roar!
Jeg fikk bare så lyst nok en gang, til å si tusen, tusen takk for en fantastisk opplevelse med deg som foreleser og samtalepartner, både under oppholdet på Djupskolen oppe på Moelv – og i samtalene på toget nedover igjen etterpå nå sist torsdag. Det gjør så godt å treffe på mennesker ”av hel ved”, som deg. Det er slike møter og samtaler som gjør at jeg holder ut i dette skakkjørte jaget, tross alt! Så takk for at du er til og for at du stadig holder liv i og utvikler tankene dine rundt betydningen av det musiske mennesket.
 
Jeg forsto at du var opptatt av relasjoner mellom folk og dyr, som meg? Tillater meg derfor å sende over to små essays fra mitt mangslungne liv med både nære og mer eksotiske firbeinte venner – til ”vederkvegelse” hvis og når du måtte føle for å lese litt.
 
Alt godt fra’n Dag
 
Dag Urdal


 

12.11 — 2009: FORSVARETS AVDELING FOR KULTUR OG TRADISJON: OLSEN-FESTIVALEN, MARMORHALLEN I OSLO: "MUSIKK I KRISE"

Jeg var invitert av Marinemusikken i Horten (en av mine gamle, kjære studenter, Terje Grøndahl, komponist og dirigent, jobber der) til å åpne en konferanse i Oslo om musikkens  rolle i krise. (Mitt grep gikk fra barnet til Sjostakovitsj, 5,. 7. og 13. symfoni til blues og Billie Holiday. Teknikerne var førsteklasses, alt satt.). Så var det pause. Da hendte det noe ikke bare overraskende, men rystende sterkt for meg som har vært pasifist og militærnekter siden 1964. Opp mellom benkeradene kom en nynnende ung kvinne i uniform, bærende på et spedbarn. En annen kvinne, også i militær uniform, spilte solo fløyte et verk av Lasse Thoresen: “Fra en knyttet neve til en åpen hånd”. En ung, stillferdig mann, Hilding Runar (major, sto det i programmet) åpnet så sin presentasjon med å si: “Før skulle musikk i det militære brukes til å støtte soldater i kamp. Vi vil bruke musikk til å skape fred”. Hvorpå han henviste til  “Det musiske menneske”  med sitater på powerpoint-skjerm. “Tanken er å drive musisk fredsarbeid i Afghanistan gjennom musikk og barn. Det utløser det beste i oss “ sa han. Jeg satt der, nærmest lamslått av overraskelse og glede. Hvorfor? Da jeg i sin tid i åpen protest forlot militæret, sa jeg at musikk, ikke gevær skulle være mitt fredsarbeid. Musikk mot våpen, var slagordet, vi glødet at naiv idealisme.  På torsdag fikk jeg oppleve at noe skjer. Nå var vi der. Det har tatt 45 år (1964-2009). Så var det kanskje allikevel ikke så naivt.

Til slutt var det paneldebatt. Jeg, som har kronisk allergi mot militære uniformer, satt der mellom to uniformerte menn (se bildet!), en tysk offiser som hadde holdt et innlegg om musikk i Bundeswehr i forhold til Afghanistan (utveksling av militærmusikk) og unge major Hilding Runar som snakket om musisk fredsarbeid. Da var det at jeg måtte fortelle salen — der satt det mange militære med høy rang og gull på sine uniformer — at jeg er militærnekter og pasifist, og hvorfor. Salen begynte å klappe. Og ingen av offiserene reiste seg i protest og gikk. Tvert i mot, flere kom bort til meg etterpå, tok meg i hånda og takket varmt, blant dem sjefen for Forsvarets musikk, kommandørkaptein Arnstein Lund. Jeg takket tilbake og gratulerte. På uniformsskiltet til en anneen av offiserene stod det: “Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon”. Så: Verden går framover. Det finnes glimt av håp.
    Det var ikke plass for meg i en militær sammenheng. Våren 1964 søkte jeg meg over til sivilarbeid og forlot et eksklusivt russiskkurs underlagt Hærens Sikkerhets- og etterretningstjeneste. Det som sto igjen av min verneplikt avtjente jeg på Norsk Folkemusikksamling ved Universitetet i Oslo, der jeg arbeidet med religiøse folketoner — uten gevær. Ledelsen ved russiskkurset beslagla og makulerte alle russiskbøkene mine. Formelt sett var jo bøkene Statens eiendom, selv om de var fulle av mine notater. Det var tøffe tak. Jeg skulle støtes ut, min lojalitet skulle trekkes i tvil. Jeg kjente meg ribbet og krenket. Det føltes derfor som en slags payback da jeg i 2001 ble oversatt til russisk, med lanseringsstøtte fra Det Norske Utenriksdepartementet. Musisk brobygging mellom to nasjoner, tenkte jeg. Og nå skal altså Forsvaret sette inn et musisk fredsarbeid i Afghanistan. Prosjektet har støtte fra forsvarssjefen, fortalte Hilding Runar. En gammel fredssang summet i mitt hode: “I natt jag drömde något som jag aldri drömd förut”. Cornelis sang den gangen, og vi andre sang med. Da var det Vietnam og atomtrussel, nå er det altså Afghanistan. Jeg har mange bøker med fredssanger, Dylan, Pete Seeger, Olle Adolphson, Nordahl Grieg.... Nå tar jeg dem fram igjen. Det skal synges med fornyet håp. For noe skjer. Jeg ønsket Runar Hilding og hans folk all verdens lykke til og kjente meg som bidragsyter til noe livsviktig. "Jeg regner med å dra med dette prosjektet til Afghanistan i april neste år," fortalte Hilding Runar meg. "Ring Obama!" svarte jeg.

Kjernen i det musiske ligger i menneskeliggjøringen på tvers av kulturer. Høres det rart ut når jeg sier at jeg et takknemlig for at jeg rakk å oppleve denne torsdagen her i Oslo mens jeg ennå lever?

HER ER NOEN BILDER FRA DENNE DAGEN :

Utenfor Marmorhallen til DnBNOR i Oslo (Kirkegata 21), der konferansen fant sted.

"Olsen-festivalen" henspiller på komponist og militærmusiker Ole Olsen (1850-1927), født i Hammerfest.

HER FØLGER NOEN BILDER FRA DENNE VIKTIGE DAGEN, først

min kjære venn helt tilbake fra da jeg sang i Olavsguttene, Per-Erik Lie. Han jobber her og reddet dagen med teknisk oppfølging da arrangørene glapp. Per-Erik er en hjertevarm gjøgler med praktfull bariton:

Lene Flugstad Wendelborg var den som først tok kontakt. Hun fungerte både som bidragsyter og ordstyrer under konferansen:

Truls Sanaker var den som inviterte, han ringte på telefon fra Vietnam der han var i gang med et prosjekt med Marinemusikken:

Fra mitt foredrag:

Med overgang til kvinne — med spedbarn på arm: "Fra knyttet neve til en åpen hånd":

Mellom Dr. Manfred Heidler og Runar Hilding. Håp for oss alle.

 


5.11 — 2009: UTDANNINGSFORBUNDET NESODDEN, KVELDSFOREDRAG PÅ JAER SKOLE: "KUNNSKAPSLØFT OG KVALITET — HVOR ER BASIS?"

Det endte sånn, med en mail to dager senere:

Hei Jon-Roar
 
Takk for en herlig aften på Jaer!
Helt siden boken ”Det musiske menneske” kom i 1989 har jeg vært trofast tilhenger av det skapende som drivkraften i alt arbeid med barn. Da ”Skilpaddens sang” kom ti år senere ble den også kjøpt inn til mitt private bibliotek, og er blitt lest flere ganger. Gjennom mitt virke som lærer og nå rektor har disse bøkene vært avgjørende for hvordan jeg har tolket læreplaner, pedagogiske teorier og aktuell skoledebatt. Jeg kommer tilbake til det musiske, til hva læring handler om og i disse tider, hvordan vi kan plassere markedsliberalistiske tendenser i skolen, nasjonale prøver og internasjonale tester i et perspektiv som tar hensyn til barnet og barnets læringskrefter.
Det var derfor stort å kunne invitere nesoddlærere til en samling med forfatteren av disse bøkene, professoren som har barn i blikket og lek i hodet og som vet å engasjere, inspirere og løfte det arbeidet læreren gjør hver dag i klasserommet.
Jon- Roar skapte en himmel over trauste testingsregimer og med faglig tyngde presentere han et alternativ syn på grunnleggende verdier i skolen. De som ikke lar seg veie, de som man ikke ser med kjente målingsinstrumenter, men som blant annet tid og modning avdekker og som på sikt vises seg å lodde dypere og bredere ikke bare i skolen men i samfunnet for øvrig.
Stor takk!
 
Vennlig hilsen
Petter Moen
Rektor Jaer skole, Nesodden

Å sitte på Nesoddenbåten denne kvelden på vei til en forelesning ga meg en helt spesiell følelse. Skjønt Nesoddenbåten er ikke helt den samme som da jeg var liten. Da reiste vi, dvs. mor og far og tre brødre, med "Oksval" til Bomannsvik brygge, på vei til en eller to ukers sommerferie. På Østraat, feriehjemmet som fagforeninga til faren min eide, fant jeg fram til et gammelt piano på biblioteket. Det påvirket min framtid i ikke liten grad.

Så det var med følelse av dype røtter at jeg hadde sagt ja til å forelese for Utdannignsforbundet på Nesodden. Det ble en staselig kveld med 45 frammøtte lærerildsjeler på bibloteket på Jaer skole. Tre stive timer en mørk novemberkveld etter full dag på jobben, høres drøyt ut. Men jeg tror jeg kan si at vi alle kjente oss sterkere da vi dro hjem enn da vi kom:

At videoprosjektoren ikke virket, førte til at jeg isteden måtte tegne og fortelle film om hvordan musikk kan forandre alt, at Arne Nordheim på "Dynastiet" kan gjøre en såpeopera til grøsser (forøvrig beskrevet i boka mi Fra Akropolis til Hollywood —Filmmusikk i retorikkens lys). Men her var mykje lys og mykje varme, så dette lot seg gjøre med ildsjel-støtte fra salen. Og, ikke minst, energi fra en musisk leken rektor Petter Moen, som gjerne har med seg bamsen sin fra da han var gutt når han samtaler med elever på skolen (rompa på min bamse skimtes i bakgrunnen). Han avsluttet sin introduksjon av meg med et lite dansk dikt av Vagn Steen, det satte tone og retning for kvelden på mange måter:

Den der fanger fugler,

fanger ikke fuglers flukt.

Den der maler roser,

maler ikke rosens duft.

I 1998 fikk Petter Moen med bandet "Lyriaka" Spellemannsprisen for musikk satt til barns egne dikt. Lyriaka turnerte rundt om i Norge med Rikskonsertene, spilte og sang. Som avskjedshilen gav Petter Moen meg en bok med barns egne dikt "Små hender, store ord", laget på Jaer skole."Skolen skal handle om dannelse, lek og kunnskap. Skolen skal være et verksted for mennesker i vekst der også kulturfagene spiller en rolle" skriver han i bokas forord.

Derfra går det en linje til mitt fordrag denne kvelden: "Kunnskapsløft og kvalitet — hva er basis"? Kunnskapsløftets "basisferdigheter" — muntlig norsk, skriftlig norsk, lese, regne, IKT — er ikke basisferdigheter, men snarere ønskemål om hva vi voksne/skolen vil at barn skal lære seg. Barns basisferdigheter/kompetanser handler om noe annet. Selv har jeg formlert dem slik:

  • gleden ved å leve
  • motet til å skape
  • evnen til å lære
  • trangen til å leke
  • kraften til å vokse

Først med et slikt utgangspunkt kan vi nærme oss kjernespørsmålet om hvorfor og hvordan barn lærer og det med en makeløs dybde og bredde — før de begynner på skolen. Først med dette som utgangspunkt kan Kunnskapsløftets ønskeliste ha muligheter for å kunne realiseres.

Om blant annet sånne ting snakket jeg denne kvelden på Jaer skole.


16.10 — 2009: STRØMMEN OPPVEKSTSENTER, ARENDAL: "MUSISK ÅPNING"

Dette ble en spesiell dag: Midt inne i Arendal er det reist et nybygg der barnehage og grunnskole skal leve sammen med felles oppvekst: Strømmen Oppvekstsenter. Å bli fortalt og vist hvordan dette bygget ble til, tenkt og realisert,var svært inspirerende. Det var Øystein Dalsmo som stolt guidet meg rundt. Han har vært en drivkraft for å få dette bygget til. Tidligere erfaring både som lærer, rektor og administrativt ansatt på personalsiden i kommunen viste seg å være gull verd:

Gammel skole ble revet, nytt bygg ble reist. Her er noen glimt. Det første jeg fikk øye på var et svært lekeanlegg:

og leken arkiektur:

Legg merke til bordtennisbordet, det er mange av dem rundt om.

Amfiløsninger, små og store, inne og ute, er en nøkkel:

Innendørs, som eksempelvis her. Trekkes veggen nede til venstre vekk, blir gymsalen parterre i en stor teatersal. Det tilhørende lysanlegget imponerer:

Også utendørs amfiteater inviteres det til:

 

Mange små lydskjermede grupperom er også ustyrt med amfiløsning, der elevene kan trekke seg tilbake og diskutere (prosjektor instalert i taket osv). Egen sløydsal var ennå ikke tatt i bruk da jeg kom, ordfører var ventet til offisiell åpning et par dager etter mitt besøk:

En viktig detalj som sier mye om helheten: en egen fortellerstol:

Ikke rart at jeg ble inspirert av dette, oppladingen var perfekt. Og sjelden har jeg opplevd så mye gladlyd og latter i salen som denne dagen, da rundt 70-80 ansatte fra barnehagen og grunnskolen satt samlet for å etablere en felles musisk plattform i arbeid og samspill med barn. Det var Øystein Dalsmos visjon. Derfor var jeg invitert.

En spontanmail ventet allerede på meg da jeg kom hjem fra Arendal i kveldinga. Måtte begeistring i denne mailen leve videre i Strømmen Oppvekstsenter, forvaltet på musisk vis som nettopp dette personalet kan utløse i samspill med ungene:

Vil på denne måten få takke deg inderlig for det du formidlet.
Jeg har verdens viktigste og beste jobb og du hjalp meg å se det.
Har tro på at det jeg gjør i mitt møte med "dem som faller litt
utenfor" utgjør en forskjell på
en god og en dårlig dag for dem og for meg.
Jeg elsker fagene kunst og håndverk og nyter møtene med barn som er kreative. Jeg har til gode å møte barn som ikke er det.
Liker å gi dem oppgaver som utfordrer fantasien og inspirerer dem til å finne løsninger og nye metoder.
Det fører til masse lyd , kreativ lyd , og ikke minst mange glade
barn. Jeg har som motto : "Klart du kan !"

Igjen:
Hjertelig takk for tidenes beste levende foredrag !!

Mvh
Paal Lundvall
lærer ved
Strømmen Oppvekstsenter.

 

 

 


10.10 — 2009: HONNE KONFERANSESENTER, BIRI.CULTIMA, MØTESTED FOR FRIVILLIG KULTUR OG SCENEKUNST I INNLANDET: "KULTUR OG KREATVITET - MUSIKK SETT"

Cultima hadde kalt dette weekend-opplegget for "Kultur Kræsj". Det var som et forvarsel for meg. For noe kræsjet i forkant. Et opplegg med en kjær venn i Oslo (Per Glads avskjed med Cappelen forlag) ble lagt til samme dag som foredraget med Cultima. Jeg måtte rekke Per, og mitt foredrag for Cultima ble flyttet til lørdag. Ikke vet jeg om dette var utslagsgivende, men påmeldingen var definitivt i underkant av hva vi hadde forventet oss, Cultima-ildsjelene og jeg. Men været var høstvakkert og Mjøs-utsikten fra Honne konferansesenter storslagen (Honne er Skogbrukets kursinstitutt, moderne og flott). Klart sånt inspirerer:

Stikkord for disse dagene var "inspirasjon, debatt, motivasjon og latter". Jeg kom innimellom Oppland teaterråd, Tai Chi-workshop, Oppland idrettskrets, eventyrfortellinger og filmen "Motet til å skape" med Anne Margrethe Lund. Virkelig synd at ikke flere hadde meldt seg på arrangøren hadde fortjent bedre. Men ildsjelen Heidi O. Sandmo, som inviterte meg, virket iallfall storfornøyd, tross alt:

En av kursholderne var Hilde Johanne Aafoss. Hun fortalte at det var et foredrag med meg for noen år siden som hadde inspirert henne til å kaste loss og kombinere sine ulike kompetanser som psykolog, forteller og musiker. Sånt er selvsagt inspirerende å høre, at noe fra meg på selvstendig vis slår musisk ut i andre.


5.10 — 2009: UTDANNINGSFORBUNDET, SORTLAND: "LÆRING OG KVALITET — ET MUSISK PERSPEKTIV"

Om du tar et Widerøe-fly fra Bodø og skal til Sortland, så skal du lande på Stokmarknes, Skagen. Jeg trodde det skulle gå greit. Men så streiket Widerøe-flyet som skulle ta meg fra Bodø. Og neste fly måtte innom Svolvær og Lofoten først. Aldri så galt: I det praktfulle været var det et syn å fly lavt over Lofoten-massivet:

Fra Stokmarknes til Sortland er det en snau halvtime å kjøre. Og brått skiftet været, uvær var i anmarsj. Brytningen mellomsollys og gryende mørke var vakkert:

Det er slett ikke morro å ankomme en forelesningsal tre kvarter forsinket. Men rause nordlenninger, snautt hundre i tallet fra fire kommuner, satt tolmodig og ventet. "Hørte noen her på meg sist jeg var her, jeg tror det var 1992?" spurte jeg. "Hild Martha var iallfall ordfører, hun kom dengang med hele staben sin av politikere," la jeg til. Snautt ti personer rakk smilende opp en hånd. "Og nå orker dere en ny runde?" De nikket: "Vi har gledet oss til dette." "Det har jeg også!" returnerte jeg, og skrøt av en av mine gamle studenter, nå profesjonell cellist og gammel Sortlandværing — Maja Bugge. "Sortland kulturskole er jo viden kjent! la jeg til.

Det er nok mange rundt om i Norge som har hørt meg mer enn en gang — og som faktisk gjerne kommer tilbake, ser det ut til. Men den takk-for-sist hilsenen jeg fikk i pausen, er på sitt vis uslåelig. En godt voksen, blid kvinne kom bort til meg: "Husker du at du foreleste på Høyskolen i Bodø i 1991?" Ja visst gjør jeg det, en flat sal stappfull med studenter, kjempestemning, jeg tror det måtte åpnes en skillevegg bak for å få plass til alle." "Ja, og jeg hadde med meg en nesten nyfødt sønn," fortalte kvinnen. "Du tok ham på armen mens du foreleste om spedbarnets kommunikasjonsformer, rytmer og sang. Du vugget ham og sang mens du snakket. Sønn min likte det åpenbart. Jeg haraldri glemt det." Sier du det," svarte jeg, både sjenert og beveget. "Ja, vet du, det er 18 år siden. I dag er sønnen min 1.85!" "Hils ham så masse, vil du?" insisterte jeg." Hun nikket: "Jeg lover!"

Klart sånt er en svær bonus å få, det styrker og kropp og sjel når en er mørbanka og sliten og kommer hjem fra Sortland like før midnatt.

Dagen etter fikk jeg en mail som også virkelig varmet:

Jon-Roar Bjørkvold,

jeg ville bare takke deg for foredraget du hadde på Sortland denne
uken. Det slo meg at foredraget ditt rørte meg mer enn jeg kan huske at musikk av noe slag har gjort – og dette kommer fra en som elsker musikk og spiser det til frokost.
Jeg klapper i hendene over arbeidet ditt, etter noen timers besøk på Sortland vil garantert hundrevis og tusenvis av elever kjenne
ringvirkningeneav det i all ettertid. Du har skrellet deg rett inn til kjernen til noe, og jeg mistenker at foredraget ditt sto for en tre timer lang åpenbaring i salen.
Takk for besøket!

Mvh,

journalist
Kristina R. Johnsen
Bladet Vesterålen

 


22.9 — 2009: KABELVÅG UNGDOMSSKOLE: "IDENTITET OG LÆRING"

(Sjøbod i Nyvågar, ikke noe dårlig overnattingssted, selv i regn og dis)

Gjennom mer enn 20 år har det blitt mange reiser rundt om i Norge med et musisk budskap jeg brenner for. Mange har jeg møtt, mye har festet seg varig. Både i folk som har lyttet og i meg som har formidlet. Rause brev har jeg fått, i mange år på papir i post, i senere år som mail. Noen har vært så sterke at jeg, med takknemlighet, har tatt vare på dem i en egen mappe. Som brevet i det følgende. Uten dette brevet hadde jeg neppe kommet til Kabelvåg ungdomsskole 17 år senere. Takk, Ole Arne!

Det var etter en forelesning i Sørfold nord for Fauske i mars 1992 at jeg fikk et brev fra RKK-Lofoten, Vågan skolestyrerkontor:

Kjære medmenneske

Som jeg antydet i telefonsamtalen med deg i forrige uke, var samværet i Sørfold tidligere i vinter en sterk opplevelse. Ikke fordi vi kom ut med ei kokebok av notater på hvordan gjøre ting selv — dette som lærere ofte etterlyser på kurs. Ikke et ord ble nedfelt av meg eller de andre som satt rundt meg. Nei, det var andre ting enn skrevne ord som satt igjen. En opplevelse så sterk at vi ikke kom ut av aulaen som det samme menneske som gikk inn. Jeg er ikke kjent for å bruke store ord. Tvert i mot har jeg så stor respekt for ord at jeg ofte blir ordknapp i skriftlige framstillinger. Likevel går fingrene lett på tastene akkurat nå. Ikke en lyd i bussen tilbake til Bodø. Ord var da meningsløse. Opplevelsen var så sterk. TAKK! Førskoleansatte og lærerne i Lofoten må få ta del i dette. Derfor håper jeg inderlig at du kan avsette tid til å komme.

På gjenhør!

Ole Arne Mellingsæter

Jo visst kom jeg til Vågan og Kabelvåg, ikke bare en gang, men flere ganger. Venner ble vi, for meg var Ole Arne blant mine beste. Han døde fra meg høsten 2006.

Igjen var jeg tilbake i Kabelvåg, denne gang invitert av rektor på Kabelvåg ungdomsskole, Jens Ringstad: "Det er lærerne her på skolen som ønsker at du kommer hit. Ditt foredrag blir opptakten til årets Lofotenkveld, den 33, i rekken. Den skal handle om identitet."

"Lofotenkveld"? Ole Arne Mellingsæter var en av gründerne. Visjon: Hvert år skal alle skolens elever delta i en forestillingen for Lofotenfolket, basert på temaer fra Lofoten, dens kultur, natur, historie og arbeidsliv. (Visste du at tørrfisksalg fra Vågan var en betydelig kilde for bygging av Nidarosdomen? Det ante ikke jeg.). Skriveglade ungdomsskolelærere skriver tekster. Samtlige elever er med spille, på tvers av aldersgrenser og i alle de tre åra de er elever på denne skolen. Slik bygges tilhørighet til eget nærmiljø med skolen som kulturelt verksted, tenkte Ole Arne og hans skolekolleger. Virket har det gjort. Det ble fortalt meg at ved premieren på Lofotforestillinger var det ofte landligge for Lofotfiske: Fiskere som selv hadde vært Lofotkveld-skuespillere gjennom tre ungdomsskoleår måtte få med seg dette faste høydepunktet i februar: Musisk identitet!

Kabelvåg ungdomsskole har dekorert korridorveggene med logoer fra de ulike Lofotkveldforestillingene sine, som denne i trappa:

Allerede i 1989 var prosjektet så storveis at Lofotkvelden ble valgt ut til å representere Nordland fylke ved markering av 250-årsjubileet for den norske grunnskolen. Jeg var med på 25-årsjubileet i 1998. Snøstormen var så kraftig den kvelden (et hus blåste på sjøen i løpet av natta) at det ikke var mulig å ta seg fram gående til skolebygningen. "Her kan det ikke komme folk!" tenkte jeg — og tok grundig feil. Flere hundre mennesker fylte salen. En 15-årig trekkspillvirtuos åpnet denne jubileums-Lofotkvelden med å spille Bachs berømte d-molltoccata. Årets tema ble dermed klingende fokusert: markering av Lofotkatedralens 100-årsjubileum. I dag, 11 år senere, er trekkspilleren fra dengang tilbake i Kabelvåg etter studier i København. Nå er han organist i kjerka og lærer på accordeon i kulturskolen: identitetsbygging i praksis!

Det var lagt opp til kveldsforedrag denne gangen. rektor Ringstad ville gjerne ha med flest mulig foreldre med i tillegg til personalet fra barnehage og skole. To 10-klassinger, Jesper og Kai-Rune, hadde fått fri fra undervisningen for å rigge til teknisk ustyr. Dere gjorde en super jobb, gutter!

Det var nok i minste laget med foreldre i salen denne kvelden. "Det skjer jo så mykje på kveldan", sukket rektor, han ville så inderlig gjerne at foreldrene skulle forstå at all jobbinga med Lofotkvelden ikke er bortkasta tid, men tvert i mot styrker læring. Men lærerne satt iallfall tett i tett. Rett til høyre på tredje benk satt ho Berit, enka etter han Ole Arne. Jeg tilegnet denne kvelden i Kabelvågs ungdomsskole hans minne.

Flotte Jesper, som var teknisk hoveansvarlig denne kvelde, har i etterkant sendt meg mange bilde. Her er et utvalg. Takk, Jesper!


17.9 — 2009: BRO-ASCHEHOUGS BARNEHAGEKONFERANSE 2009, FOLKETS HUS, OSLO. ÅPNINGSFOREDRAG: "SE MEG, HØR MEG — MED MUSISKE FORTEGN"

Barnehageansatte fra hele landet var invitert, og vi var rundt 200 i salen. Arrangørens åpning traff. Mens Bjørn Eidsvågs "Hør meg, se meg" ble avspilt fra sanganlegget, hadde BroAschehoug laget en billedkavalkade med barn som fulgte musikken. Her er ett av bildene som gled over storskjermen, øynene utfordrer konferansens tema: "Se meg, hør meg!"

"Se meg, hør meg"? Jeg er grunnleggende bekymret. Hva er det som nå primært skal sees, hva skal nå primært høres? Et skolsk filter er lagt inn i barnehagen. Hvordan er det mulig å se og høre barnet på barnets premisser, når de ansatte i stadig større grad pålegges å dokumentere og rapportere ting som er barnehagebarn vesensfremmed. "Bruk språkbrillene", "sett mattebrillene på" heter det i "ABC og 1,2,3", heftet som Oslo Kommune v/Utdanningsetaten har sendt ut, signert byråd Torgeir Ødegaard. Så ble det min oppgave denne formiddagen å snakke motstrøms, om sangens mening og kraft, forankret i tidligste spedbarnsalder og virksomt like til livets sluttfase; om lekens betydning i barnekulturen; om påvirkning i sant voksent nærvær. Å sanse barnet — å se og høre dets vesen — er ikke enkelt. Det krever både optimal skjerpethet og kunnskap, lysår unna hva greie "dokumentasjons-skjemaer" legger opp til. Persepsjonspsykologisk vinklet: Bare en brøkdel av det som foregår rundt oss er mennesket i stand til bevisst å registrere, se og høre, det aller meste registreres under bevissthetsterskelen. Jeg tok noe så (tilsynelatende) enkelt som åpningen av såpeoperaen "Dynastiet" til hjelp, i samspill med salen. Sekvensen jeg viste varer snautt to minutter. Men helt essensielle elementer forsvant der og da for samtlige, for hele salen av barnehageansatte og arrangører. Hva da med en myldrende barnehage en full dag!? Og der det i tillegg er slik, som jeg også demonstrerte, at musikk kan snu det meste vi opplever rundt oss. I en såpeopera kan de mest fasttømrede klisjeer bryte sammen om musikken endres (jeg har jo skrevet om sånne ting i boka "Fra Akropolis til Hollywood. Filmmusikk i retorikkens lys"). Overført til barnehagens hverdag: Om musikken i voksenstemmer som omgir barn skifter fra pur glede til skjemafrustrasjon — hva skjer da med barnehagens innhold og kvalitet?

På vei ut tok jeg, en stolt pappa, en titt innom en foredragssal i første etasje (foajeen i Folkets Hus). Jeg har naurligvis vært der før, men måtte se det igjen. For salen er dekorert av bilder/fotografier av min eldste datter,Tiril. Det går en klar linje fra hva hun i sin tid fikk av impulser i sin barnehage og fram til hva hun har jobbet med som voksen. I Askeladden barnehage på Torshov har de fremdeles undringsbrillene på hele dagen. For dem som har lyst til å vite litt mer om denne barnehagen, ta en titt på bloggen min for januar 2009! Jeg inviterte Solhjell dit. Han kom aldri.


10.9 — 2009: PORSGRUNNSKONFERANSEN 2009 FOR PSYKISK HELSE, KULTUR OG FORSKNING". "KVALITET — RETORIKK ELLER REALITET?"

Det var Gro Lorentzen, førstelektor ved Høgskolen i Telemark, som inviterte. Gro er en driftig og dynamisk dame. Hun har vært med på å gjøre "Porsgrunnskonferansen til en institusjon. Dessuten er hun sterkt internasjonalt orientert. I flere år har hun samarbeidet med fagmiljøer på Balkan, særlig Serbia. Det fikk jeg selv stor glede av for et par år siden, da min bok "Det musiske menneske" skulle lanseres i serbisk oversettelse (2006). Tilfellet ville at Gro akkurat da skulle til Beograd med kolleger fra høyskolen. Jeg fikk da nytte godt av Gros nettverk, det ble både ekstra forelesninger og intervju på serbisk fjernsyn. Og ikke nok med det. Boka/forelesningen festet seg så dypt i enkelte serbiske hjerter at noen i etterkant bestemte seg for å reise til Norge. En av dem, Vlado, var til stede på min forelesning i Porsgrunn, denne dagen, han studerer nå barnevernspedgogikk på høyskolen:

Årets tema på Porsgrunnskonferansen var "Livsglede". Det fikk meg til å dra i gang min forelesning med Rage against the Machine og deres "Gotta take the power back!" Det satt. For mens myndigheter slår om seg med fine fraser om "kvalitetssikring", slites mennesker ned av krav til målstyring og økonomisk effektivitet. Innpå 200 mennesker var til stede, både "brukere", leger, pleiere og studenter. De reiste seg og gav stående applaus til slutt.

Tenning like fra starten av ga kultursjefen Tore Dvergastein. Lekent, à la rap, siterte han et satirisk dikt. Jeg smilte bredere og bredere, her var det snakk om verdier fire dager før stortingsvalget, det vippet mellom rødt og blått. Liv og lære settes i spill:

 

Jeg møtte en studentsosialist på min vei,

han sa: Jeg har noe å fortelle deg.

Og så leksa'n opp sin livsfilosofi,

og jeg skvatt da jeg hørte ham si, for han sa:

(ref): "Jobb svart, tenk rødt og lev blått,

da får du med deg alt og da har du det så godt.

Forskjellen på de dumme og vi som har forstått

er at vi sier: Jobb svart, tenkt rødt og lev blått."

 

Jeg sa: Dette låter korrupt, min gode mann.

Du mener da ikke at dette går an.

Du bruker hver anledning til å tjene deg sjøl,

er radikal, får penger under bordet og drikker øl, men han lo og sa:

 

(ref)".....

Og så sa'n: Jeg jobber aldri over bordet,

jeg jobber bare under brodet, for det

er der de store pengene ligger.

Ellers så leser jeg om revolusjoen på Cuba

og imperialista og klassekampa i Norga.

Og jeg lever som en gris til jeg stiger i pris,

jeg får jo aldri ris likevel.

jeg står jo bare her og mumler for meg selv

at

(ref): siste linje endret:"jobb skrått, tenk grått og lev rått"

 

Og så kommer moralen;

 

Jeg måtte tenke på mitt eget liv,

hva er egentlig kine motiv.

Vil jeg bare nyte livet og få med meg det som er?

Eller er jeg selv en egomisjonær som på min måt sier

jobb svart, tenk rødt og lev blått ...

 

 

En travel og raus kultursjef sendte meg disse linjene på mail (jeg ba ham om det, han tok søndgen til hjelp). En ekstra kommentar fulgte med:

 

Kjære Jon-Roar, reisende i trosartikler.

Takk for sist og for et strålende,, engasjert og kunnskapsrikt foredrag og forestilling..... Voltaire uttrykte det slik: Sjeldnest av alt er evnen til å kombinere fornuft og følelser. Den balansegangen behersker du til fulle.

Med vennlig hilsen

Tore

 


3.9 og 4.9 — 2009: HEMNES KOMMUNE, NORDLAND: "MUSISK KAPITAL"

Helt riktig. Hemnes er en av "Terra-kommunene" som har havnet i alvorlig økomisk uføre etter tvilsomme transaksjoner på aksjemarkedet. Da er det at det trengs en rådmann som Arne Sørensen:

Han sitter med en musisk miks av kompetanse: rådmannserfaring fra Eidskog, økonomi, psykologi og musikk (har dirigert korps), og har møtt meg før, både i NRK-sammenheng og som foreleser. I sin invitasjon til meg nevnte han at kommunen nå satser på flere felter; skole, eldreomsorg, hjemmetjeneste, de psykisk utiklingshemmede. "Hos oss heter det Miljøtjenesten, skrev Arne Sørensen og fortsatte: "Det er viktig å skape engasjement rundt pedagogikk som fenomen i seg selv, med dette også å øke innbyggernes, politikernes og de ansattes innsikt og interesse for barn, ungdom og opplæirng og utvikling... Jeg tror at du kan bidra til både å øke engasjement og innsikt på alle disse områdene gjennom måten du arbeider og opptrer på. Kan du tenke deg å respondere på dette, hadde det vært utrolig bra."

Klart jeg måtte "respondere på dette", og det i en grad jeg ikke pleier å gjøre:et åpent to timers foredrag torsdag kveld pluss tre timers foredrag for kommunalt ansatte på tvers av sektorer dagen etter (jeg pleier vanligvis å begrense meg til et foredrag pr. uke). "Kanskje det kommer rundt 50", sa rådmannen, vi befant oss i allaktivitetssalen til Hemnesberget skole. Det kom rundt 175 — og endte med stående applaus. Og dagen etter? "Jeg har aldri før i denne kommunen hørt en sånn summing av forventning", sa Sørensen, folk stod tett utenfor og ventet på å bli sluppet inn. (Jeg presterte å søle Cola på papirene mine i forkant og trengte akutt regjøringsaaisstanse før dørene kunne åpnes.) Det ble "stinn brakke", innpå 300:

"Det er vel 4000 innbyggere i Hemnes kommune. Fra i går kveld til i dag har du nådd over 10% av befolkningen her", sa Arne Sørensen, dette blir noe å bygge videre på, en felles, musisk referanseramme. "Makan!" svarte jeg. "Terra-trøbbel er én ting, men Hemnes forvalter jo en musisk kapital av rang!"

Jeg fikk en mail fra Arne Sørensen dagen etter:

Takk, Jon-Roar.

Massevis og lassevis av gode tilbakemeldinger. Dagene ble betydningsfulle for folk. Så dette vokser vi på.
Sjøl kjenner jeg det blir spennende nå å finne ut hva neste innslag skal være. Du har bidratt til å legge den lista høyt. Og det liker jeg.

Du hører nok mer fra meg.

Mvh

Arne Sørensen

Typisk for Arne Sørensen var at han ville vise meg det nye sykehjemmet før vi kjørte til forelesningslokalet. "Her skal folk ha en god alderdom, her kan de hvile blikket på en vakker utsikt og kjenne seg hjemme:

"Og nå bygger vi ny barnehage, med samme utsikt over fjord og fjell", la han til.

"Det nytter ikke å bevege politikere nasjonalt, Jon-Roar", sa Eva, kona mi. Hun ristet på hodet der jeg satt og deppa. For et år siden hadde Solhjell invitert meg til sitt statsrådskontor, han ville ha mitt syn på innholdssiden i barnehageutbyggingen. Etter snautt to timers hyggelig og åpent møte sa han: "Kan du lage et fire siders notat over sommeren til meg der du formulerer noen tanker om den musiske barnehagen?" Jeg så lovte og så gjorde. Og et år senere lanserer Solhjell diagnostiske lesetester av 3-åringer. Han går Oslos Ødegaard en høy gang! "Men Jon-Roar," trøstet Eva, "du berører enkeltmennesker, gir dem krefter til å løfte blikket, tenke nytt, snu. Det nytter, det er viktig. Brenn bare videre, du!"

Og så møtte jeg en dem jeg altså klarer å berøre og som derfor berører meg til å fortsette, Solhjell til tross . Det var torsdags kveld i Hemnesberget og det var Karen. Etter foredraget ba hun om at det ble tatt et bilde av oss to. Bildet kom med en mail dagen etter. Både bilde og brev gjengis med grønt lys fra henne:

Hei Jon - Roar!

Noen tanker i anledning dine forelesninger på Hemnesberget 3. og 4. september. Ettersom jeg i mange år hadde ventet på en anledning til å oppleve deg "live", var jeg overlykkelig over å få muligheten torsdag 3. sep. (legger ved et bilde så ser du gleden!)
Jeg var i "hundre", og da vi kjørte hjem var det nydelig vær med et klart måneskinn som for å understreke en for meg fantastisk opplevelse.

Ved slike møter som jeg fikk med deg, blir det naturligvis begrenset for hva man kan formidle om sine tanker og refleksjoner.
Jeg liker alle dine bøker, det er ikke bare innholdet men måten du bruker språket på.
Som jeg sa til deg, er det nok "Skilpaddens sang" som er min favoritt. Den traff meg midt i sjela. Er det fordi den bekrefter en bevissthet jeg har hatt? Om hvor viktig musikk/ sang er i alle sammenhenger. Jeg synger for det meste alene i bilen og jeg danser ikke så ofte. Det beste med både dans og sang, er den gleden den utløser, rytmer...kraft...positiv "galskap"...lek!! Mye mer kunne vært sagt i den sammenheng.
Min sang i livet er på det skapende området, håndverk og en innholdsrik hage (må ha noe vakkert å se på her inne i skogen). Det er også en måte å uttrykke hvem jeg er.

Jeg vil minne deg på at du videreformidler til din kone, min begeistring for hennes maleri som pryder forsiden av "Skilpaddens sang"! Fargene og oppdeling av dem, - vakkert! Jeg har ikke så mye greie på sånt, men det tiltaler meg og det er nok.
Til slutt vil jeg gi deg et vers som jeg fant på en kalender jeg kjøpte i England for snart tretti år siden, det har siden da fulgt meg i tankene. (Hvem som har skrevet det vet jeg ikke.) Det sier noe om ting som betyr mye i livet som alle kan gi.


If nobody laughed and nobody sang,
And nobody cared about you.
If nobody said a cheerful word to help your long day through.
If all the joy went to the great and nothing remained for the small.
Then surely the world would be turned upside down.
And life hardly worthwhile at all.

med vennlig hilsen
Karen Rabliås

 


14.8 - 2009: VITENFABRIKKEN, SANDNES: ÅPNING AV SKOLEÅRET FOR FEM KULTURSKOLER: NETTVERK JÆREN (TIME, KLEPP, HOV, GJESDAL OG SANDNES): "KULTURSKOLEN — MUSISK BELYST"

Hva passer bedre for en forelesning som tar barnets utgangspunkt enn å forelese i et nytt vitensenter som handler om undring og kreativitetens kraft. I "Vitenfabrikken" kan barn og unge prøve og utprøves, gå fra empiri og fantasi til kunnskap og teori. Her huses nå matematikeren Nils Henrik Abels skissebok. Abel var for øvrig selv rogalending, født på Finnøy. Bare 26 år rakk han og bli. Men matematikkens historie rakk han å endre, og det i en tid da det nye Norge så vidt hadde rukket å signere grunnloven. Utrolig. (Arild Stubbhaugs bok"Det foranskutte lyn" anbefales!). Men dette senteret byr på mer, blant annet også en utstilling av modeller som Leonardo da Vincis geni klekket ut. Bare synd at jeg ikke fikk tid til å gå rundt og se særlig mye, rektor ved Time Kulturskole, Astrid Fjeld (på bildet over), som tok meg vennlig imot, måtte nokså fort vise meg inn i forelsningssalen for at jeg skulle kunne rekke rundt før forelsningsstart kl. 12.30.

Men inspirasjonen denne dagen rommet mer. "Du kjenner vel ikke meg igjen?" Foran meg i foajeen stod en smilende mann på snautt min alder, han raget et halvt hode over meg. Det jog et bråglimt gjennom mitt hode, det kastet en lyskjegle langt tilbake i mitt liv: "Du spilte tuba. Sinsen guttemusikkorps!" Han nikket og smilte. "Stemmer. Og du spilte trombonesolo på Finnlands-turneen, "Akrobaten". "Husker du at jeg spilte "Akrobaten!?" Jeg ble helt rørt. "Mer enn som så: Det inspirerte meg til selv å spille trombone."Jøss. Sier'u virkelig det?" Og dermed var vi i gang, om korpset vårt, hvor godt det var (dette var 1950- og 60-tall), om formann Hurum, om gutta,om musikken. Det var så vidt jeg rakk i rive meg løs for å kunne hive i meg litt mat før jeg rigget meg til nede i forelesningsalen. Så varm takk for sist, Dagfinn Grønneberg! (I boka "Vi er de tusener. Norske musikkhistorier" har jeg for øvrig hyllet korpsbevegelsen og Thorleif Hurum i kapitlet "Ildsjelen". I lydboka mi "Foten trår, hjertet slår" har så deler av dette kapitlet fått musikalsk substans med kliongende korpsmarsjer : "Headliner", "National Emblem" og "Washington Post". Jeg innrømmer det blankt, enda jeg er part i saken: Når jeg hører dette, får jeg klump i halsen. For denne tiden i mitt musikkliv sitter i hjerterota— og i høyre håndledd. Trombone-løpene sitter i armen, for ever.)

Takk for sist også til Guri Årsvoll. Engang i tiden var jeg hennes veileder på en bunnsolid hoveoppgave om babysangens utbredelse i Norge. Nå er hun inspektør på Time kulturskole. Det var Guri som før sommeren ringte og inviterte. Klart jeg ikke kunne si nei da hun ringte. Det kjennes rikt å møte igjen gamle studenter i viktige posisjoner rundt om i Norges land. Det er lov til å være litt stolt av dem, kjenner jeg.

Guri Årsvoll

Med så mye inspirasjon (det vanket endog en velkomstklem fra Guri før jeg begynte) var alle de klassike førsteskoledagssommerfuglene i magen forsvunnet for godt. De tre påfølgende timene kjentes sterke og gode, i tett dialog med mye kunnskap og erfaring på benkeradene, et hundretalls mennesker fylte salen med musisk energi.

Teknisk avvikling matchet dagen, også den var "in the flow" hele veien. Derfor en ekstra takk til Hallvard:

 


8.6 - 2009: VESTRE TOTEN KULTURSKOLE, 10-ÅRSJUBILEUM, RAUFOSS: "KULTUR - ET MUSISK PERSPEKTIV — SOMMERFUGLEFFEKTEN"

Nina Nedberg (rektor) og Anne Margrethe L. Foss (som tok kontakt)

Det er alltid stas å møte igjen gamle studenter som etter studiene gjør et gangs arbeid i Kultur-Norge. Som Nina (studieårgang 1983) som nå hadde dratt i gang en durabelig feiring av sin kulturskoles 10-årjubileum: Parade gjennom Raufoss gater med ordfører i spissen, utdeling av "Drømmestipend" fra Norsk Kulturskoleråd, forestillinger, konserter og stort oppslag i Oppland Arbeiderblad. Bra, slik skal et viktig kulturjubileum markeres! Som ledd i dette ble altså jeg invitert og møtte et hundretalls mennesker i Vestre Toten kulturhus. Jeg så flere tidligere studenter i salen, bl.a. Aagot Meyer, som på 1970-tallet beriket miljøet på Insitutt for musikkvitenskap, UiO, med stor sosial kraft. Nå er hun rektor på Gjøvik kulturskole:

Aagot Meyer

Gave fikk jeg også av rektor Nina : en kulturskolelaget sommerfuglfane:

Hvorfor en sommerfugl? Fordi denne kulturskolen har "sommerfugleffekten" som sin visjon: "Hvordan det aller minste kan påvirke det aller største", dvs. hvordan et lite barn kan berikes gjennom kultur og vokse opp skapende krefter som kan berike en hel verden. Dagene før mitt foredrag hadde kulturskolen satt opp en festforestilling med tittelen "Sommerfugleffekten". Av programmet kan jeg bl.a. lese om en tidsreise gjennom kulturhistorien med sommerfugler som reiseledere. Og spennet er stort: fra antikken og de ni Muser fram til dagens film- og populærmusikk. Programmet tar fatt i begrepet "musisk" som, sitat: "har blitt et begrep som brukes innenfor skole. kulturliv og resten av samfunnet". Klart at jeg blir glad for å lese sånt.

Sommerfuglen og sommerfugleffekten har faktisk også vært viktig for meg. I slutten av "Skilpaddens Sang" har jeg skrevet et avsnitt som nettopp har tittelen "Sommerfugleffekten". Og i "Det musiske meneeske" trekker jeg fram en sang med Wergeland-tekst og Eivind Groven-melodi — "Den prektigkeldde sommerfugl" — og viser hvordan barn strekker seg mot det sammensatte og utfordrende/ikke forenklede når voksne tar både seg selv og barn på alvor. Selve sangen finnes i "Barnas Egen Sangbok". Enkel er den ikke, men spennende. Bare prøv!. Den kan svinge i barnesinn.

Hva som er inne i den blå pakken som Nina holder i høyre hånd? En sommerfugl, selvfølgelig. Med malte, fargesprakende vinger, en fast malerpenselkropp og følehorn av ståltråd.


5.6 - 2009: PSYKIATRISK SENTER ASKER, SEMINAR PÅ HOLMEN FJORDHOTELL: "JEG SYNGER - ALTSÅ ER VI. ET MUSISK BLIKK PÅ KVALITETSBEGREPET"

Programintroduksjonen varmet, den satte en tone: "Musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold, som ofret sitt professorat for engasjment for et humanistisk menneskesyn — til fremme for "det musiske menneske".

Hvorfor varmet det? Fordi det traff meg dypere enn arrangørene nok ante. Rett nok setter jeg pris på at mitt forskningsfelt vekker interesse innenfor psykiatrien. Det er jo bare et par måpneder siden jeg snakket for AHUS Divisjon psykisk helsevern (se 12.3 - 2009). Men det traff meg vel så sterkt som pårørende. Jeg har en psykisk syk lillebror og har i over 30 år oftere enn noen aner vært et maktesløs familiemedlem i kamp med et system som har sviktet både seg selv og dem som trenger behandling, håpløse runder med tvangsinnleggelser med politi på døra, kjappe piller istedenfor fordypende terapisamtaler, svingdørsprosesser, inn og ut, inn og ut av institusjoner. Klart det da bli blir dobbelt meningsfylt å snakke om et musisk kvalitetsbegrep og en musisk menneskeforståelse. Et hundretalls fammøtte åpnet seg, lyttet og deltok. Her var latter og bevegelse, her var blues og barnesanger. Jo, det kjentes meningsfyllt.

Her er Eirin Brustad, psykiatrisk ungdomsteam, som inviterte meg.

"Kvalitetssikring", ja. Jeg hadde brukt deler av mitt fordrag til å vise at positivistisk tallfesting ikke duger når menneskelige kvalitet skal diskuteres, styrkes og fremmes. Med en svensk forfatter: "Hur mätar man glädje?" Men nå det gjelder mekaniske størrelser, som kontroll av teknikk oa, er en positivistisk tilnærming absolutt på sin plass. Dette var ikke på plass på Holmen Fjordhotell denne dagen. Jeg hadde understreket at alt må sjekkes ut før jeg kom. Det skjedde overhodet ikke. Arrangøren hadde bestilt et akustisk piano — vi fikk et elektronisk skrakleverk som ikke lot seg kople til høytalerne i salen. PCen som skulle brukes til videoprosjektoren var forsvunnet, ("noen må ha brukt den dagen før og ikke satt den på plass"). PCen kom tiltil slutt til rette, men så gikk strømmen på musikkavspillingsanlegget ("det har aldri skjedd før"). En bærbar CD-spiller ble så framskaffet i siste liten. Hadde det ikke vært for psykiater Karsten, hans ro og tekniske kunnen, hadde det vært like før at jeg hadde måtte gå på sedativer under foredraget for å greie meg. Om alt teknisk fungerte underveis? Nei, da, slett ikke.

Dårlig reklame, dårlig omdømmebygging, Holmen Fjordhotell!


23.4 — 2009: UTDANNINGSFORBUNDET, NORDLAND, BODØ: "MUSISK KVALITETSSIKRING — MENNESKESYN OG KUNNSKAPSSYN"

Jeg har hatt mange store forelesningsopplevelser i Bodø: med et kulturhuset stappfullt av lærere, med Høgskolens forskolelærerutdanning, med...

Denne gangen var det Utdanningsforbundet i Nordland, samlet på Thons hotell. Et snautt hundretalls lærere og tillitsvalgte fra grunnskolene i alle Nordlands kommuner. Og det slo ikke feil: Vi utløste sammen en helt spesiell, bodøsk/nordlands toneart av hjerte og forstand. Det endte med stående applaus. Tenk om Solhjell, utdanningsministeren, hadde vært her, var det mange av oss som tenkte. Rolf Kr. Solvoll, leder seksjon grunnskole, hadde invitert meg. I etterkant sendte han meg en mail:

Hei, Jon-Roar.
Takk for sist.
Takk for hyggelig e-post.

Jeg er tilbake på kontoret i Bodø og har lest evalueringene av kurset. Det ble et løft. Folk var strålende fornøyd - dette er hva jeg har sakset ut av evalueringsskjemaene:

"Et av de beste kursene jeg har vært på angående forelesere." "Svært gode og engasjerende forelesere" - går igjen hos samtlige som har levert evaluering.

"Fantastisk opplevelse dag 2 med Jon - Roar  Bjørkvold"

"Slike kurs om profesjon er særdeles viktige - Dette er noe det bør jobbes dypere med"

"Tenker at dette bør bli etterfulgt av en større debatt om innholdet i skolen - læringssyn og menneskesyn"

Det var positivt at vi klarte å gi våre tillitsvalgte et slikt løft.

Takk for innsatsen!!


vennlig hilsen

Rolf Kr Solvoll

 


24.3 - 2009: EKEBERG SKOLE, OSLO: "ET MUSISK BLIKK PÅ SKOLE OG KULTUR"

Ekeberg skole er kjent for sin satsning på kultur. Det opplevde jeg sterkt da jeg for ca. 12 år møtte denne skolen som foreleser første gang. Bjørn Heiberg var rektor den gangen, sammen med min tidlige student Åse Kari Hall ble det musiske holdt i hevd. Ja, skolen averterte den gang spesielt etter lærere med musisk kompetanse, husker jeg. Nå, i 2009, er skolen tungt inne i en satsning med "den kulturelle skolesekken", kunne Åse Kari fortelle. Hun er framdeles en musisk drivkraft på skolen og ville ha meg tibake som foreleser. Klart jeg sa ja. Enn fin Aula har skolen, nå endog utstyrt med et nytt flygel. Nok en av mine tidligere studenter er i dag i lærerkolloegiet, Lisbeth Jensen. Inspirende å møtes igjen? Ja! Inpirerende var det også å se at "gammelrektor" Bjørn Heiberg møtte opp. På bildet nedenfor er han fotgrafert sammen med dagens rektor Tom WIttenberg, som nå fører skolens kulturtradisjoner videre. "Vi averterer særlig etter lærere med kulturkompetanse", fortalte han meg, han var midt oppe i prosessen med nyansettelser da jeg kom:

"Gammelektor" Bjørn Heiberg og dagens rektor Tom Wittenberg.

En eldre kvinne stoppet meg på veien ut, hun ville gjerne ha bøker med signatur. Bergliot Hellerud, nå 75 år, fortalte meg at hun ble ansatt på Ekeberg skole i 1954. "Kultur var minst like viktig for skolen da som nå," kunne hun fortelle. "Men vi hadde ingen Aula, vi hadde opptredener ute i foajeen," la hun til, umettelig kultur- og skoleengasjert fremdeles.

Kultur gir røtter. At Bergliot Hellerud kom tilbake til sin gamle skole for å lytte til meg om kulturens betydning for læring, forteller mye om nettopp det.


20.3 - 2009: PSYKOMOTORIKERE, HØGSKOLEN I OSLO: "KRAFT-SAFT-GLEDE!"

Det var psykomotorikerkullet 07/08 fra Høgskolen i Oslo som inviterte.

Arrangementskomiteen: Camilla, Kristin og Karen

Spennende er det å bli invitert på tvers av fag, at psykomototikere interesserer seg for mine bøker i den grad at de velger meg som foredragsholder på sin første kullsamling. Helhetstenkning, sammenhenger mellom kropp og psyke, pust og lyd/stemme, rytme og kommunikasjon, persepsjon og læring er jo noe jeg har vært opptatt av helt fra filmmusikkboka mi ("Fra Akropolis til Hollywood. Filmmusikk i retorikkens lys") til "Det musiske menneske" og filmen "Når øyeblikket synger". Vi var ikke flere (et par og tyve) enn at det også ble mye samtale underveis. Lærerrikt også for meg, selvfølgelig. Og trivelig. Denne ettermiddagen var vi på Høgskolen i Oslo, i

Jeg må villig innrømme at jeg ikke visste hvem Elisabeth Lampe var. Jeg har i ettertid lest meg opp på Google (Store Norske Leksikon): Elisabeth Lampe (1840-1922) var norsk kvinneidrettsforkjemper. Utdannet sykegymnast, underviste kommende gymnastikklærerinner i over 20 år. Hun lagde lærerplaner for gymnastikkfaget i norsk skole på alle trinn. Siden det bare kvinner i salen denne ettermiddagen, passet "Elisabeth Lampes Hus" svært bra.

PS Opp igjennom årene har jeg fått mange slags takkegaver etter en forelesning. Nå, for første gang: en klase bananer! DS

 

Påfølgende mandag fikk jeg en mail fra Kristin:

Takk for sist! Vi er alle kjempefornøyde. Det ble stadig referert til deg på lørdagens tema som handlet om kropp og traumer. Alt hva kroppen sanser bevisst og ubevisst..


18.3 - 2009: FOLKEUNIVERSITETET, FOLLO: KOLBEN KULTURHUS, KOLBOTN: "SANG ER DET FØRSTE VI MØTER OG DET SISTE VI MISTER "

For et flott kulturhus. Topp moderne, stor, skrå sal, ja, til og med et Steinway-flygel! Når et sånt sted fylle en formiddagstime fylles med interesserte, kunnskapstørste og begeistrede mennesker — da må det bli bra. Trampeklapp ble det faktisk til slutt:

Solveig Tendal, som inviterte meg, viste meg programmet for denne våren: Andreas Hompland med "Rikdommens paradoks", Olav Vesaas om morens diktining, Peter Normann Waage om "Russland og Putin", Gisle Espolin Johnson om farens, Espolins, kunsterliv i ord og bilder, overlege Peter Wetterberg med "Hvorfor glemmer vi så lett?". Etter meg kommer så: Geir Lundestad om "USA etter valget", Haakon Mehlhus om "Vær og værmelding", Inge Eidsvåg om lesningens velsignelser, Steinar Lem om "Verdens miljøproblemer" og Henrik Syse: "Rettferdige kriger — finnes de?" Imponerende, ikke sant? Verdensøkonomien skranker, men ikke suget blant folk etter kunnskap. Sånt gir håp!

Solveig Tendal, som inviterte meg


12.3 - 2009: AHUS DIVISJON PSYKISK HELSE, SYNDVOLLEN HOTELL; "KVALITET — ET MUSISK PERSPEKTIV"

Det gamle hotellet er staselig, vi var i en flunkende ny fløyt, ferdig i 2007. Sjelden har jeg blitt tatt så godt og serviceminded imot. Jeg slet med en omgangssyke, og fikk umiddelbart noe mat og drikke å styrke meg på da jeg kom. Danske Daniel var 100% med alt av teknisk utstyr i hotellets nye kinosal. Jeg skrev blant annet dette til direktør Trond Rangnes og seniorrådgiver Halvard Støvind (det var de som hadde invitert meg) i etterkant:

Kjære Trond Rangnes og Harald Støvind, takk for sist! For å sitere Odd Børretzen:

Noen ganger er det ålreit,
noen ganger er det ålreit,
noen ganger er det helt ålreit.

For det var det denne dagen med dere på Sundvollen, faktisk en meget spesiell dag.

  • Den helhjertete forhåndhåndssatsningen på bøkene mine (TR)
  • De gode telefonsamtalene på forhånd (HS)
  • 100% teknisk assistanse og ideell forelesningssal (Sundvollen hotell med nye lokaliteter)
  • En kompakt kompetant og lydhør sal som gav emergent gjensvar (lederne selv)

Alt var med på å løfte også meg (jeg slet med en omgangssyke, den var som blåst vekk denne ettermiddagen). Jeg trodde jeg skulle holde på 2 ½ time, det var avtalen etter programmet. Men Trond fikk meg i gang en halvtime før. Og vi ville ikke helt slippe hverandre før det var gått ytterligere en time ekstra. Noe sånt har jeg ikke vært med på. Men givende var det. Musiske impulser har en kraft til å gro, om de først får feste. Måtte de gro videre til beste for mange i AHUS Divisjon psykisk helsevern.

 


7.3 - 2009: TOFTE MUSIKKOPRS 100 ÅR

(Foto her og i det følgende: Per Daltun Zaring, Røyken og Hurums avis)

100 år er en anselig alder for et korps som dette, knyttet som det har vært til framveksten av industri og fagforening i kommunen gjennom 1900-tallet. Dagen ble feiret med ny fane (se bildet ovenfor, glem meg her!), nykomponert fanfare, ordfører og kultursjef i salen. I dag teller dette korpset 49 medlemmer og er i stadig vekst. Jeg hadde fått æren av å åpne jubileumsfeiringen med et foredrag om musikkens betydning i menneskers liv. Om at musikk er noe mer en vakker og spennende lyd, atmusikk er kulturdannelse og grunnleggende for menneskelig vekst fra fødsel til grav. Toftekorpset som sosial energifaktor kan knapt overvurderes, det handler om musisk nettverksbygning med store ringvirkninger. Avkopling? Nei, tilkopling! Korpset bygger fellesskap og lokalsamfunn, intet mindre. Så fikk da også korpset 10.000 kroner av ordføreren som anerkjennelse. Og folk var pyntet til fest i det gamle Folkets hus, der rundt 90 mennesker var samlet i et spenn fra 2 måneder til drøyt 80. Etter Vorspiel med meg gikk veien videre med felles buss til jubileumsfeiring med stor middag på Holmsbu. Ryktene forteller om en særdeles vellykket fest med mye sang (nytt Toftekorps.sanhefte var laget for anledningen. Men da var jeg på vei hjem i snøslaps på mørke veier.

Jeg har selv hatt viktige år — fra jeg var 8 til jeg var 17 — bak meg i Sinsen guttemusikkorps. Mitt første egne instrument kjøpte jeg da jeg 14, en Getzen-trombone som jeg kommer til å beholde livet ut. I boka mi "Vi er de tusener. Norske musikkhistorier" (2003) har jeg hyllet korpsbevegelsen og dens betydning i kapitlet "Ildsjelen". (I lydboka "Vi er de tusener. Musikk - Mennesker - Mening" (2008) er dette kapitlet med og tilført skikkelig, klingende korpsmusikk.

Jeg kan ikke underslå at Tofte musikkorps har kommet til å bety noe ekstra for meg de siste fire-fem årene. Hver 1. mai har jeg tilbrakt her, og gått i tog bak Tofte musikkorps og med politisk markering i det samme Folkets Hus som meningsfylt avslutning. Flere konserter har jeg også vært med på, mange av dem med et grep om korpset som noe mer enn marsjering i gata. Forestillinger med blikk for teaterregi har det ofte vært. I dette korpset er altså min eldste datter, Tiril, med og spiller tenorsaks. "Jeg har vært med i fire år og vil gjerne være med fram til 200-årsjubileet," sa Tiril. For her føler jeg meg hjemme!". Det er det mange som gjør på Tofte, med korpset som katalysator.

Og glad ble jeg:

da jeg fikk denne takkegaven: en bugnende kurv med Tofte-kultur:


3.3 - 2009: NRK, STORE STUDIO: TORSTEIN GRYTHE: "SØLVGUTTENE. DE FØRSTE ÅRENE " . TALE VED BOKLANSERINGEN

Dette begynte egentlig med en telefonsamtale en lørdag ettermiddag for et par måneder siden. Det var Christian Hall, prof., dr. med. på Ullevål sykehus og Sølvgutt, som ringte: "Hvordan var det egentlig med Olavsguttene og arrestasjonen og fengslingen av Ragnvald Bjarne på 1930-tallet? Du skjønner, vi er i gang med å sluttføre et bokprosjekt om Sølvguttene som Torstein Grythe begynte på, men aldri rakk å fullføre før alderdom svekket ham. Totto skriver noe om dette, han var jo gammel Olavsgutt og opplevde jo denne dramatiske hendelsen direkte." "Et justiskmord i norsk korshistorie!" svarte jeg kontant. Jeg har skrevet detaljert om det i boka mi "Vi er de tusener. Norske musikkhistorier", her er jo et stort kapittel om Olavsguttene, det første norske kor som sang i Carnegie Hall. Mitt eget, gamle kor. Knut Nystedt har hele sitt liv vært opptatt av at denne historien skulle opp og fram, slik at Ragnvald Bjarne ble rehabilitert. Jeg fikk hele Knuts rikholdige materiale om Olavsguttene til disposisjon da jeg skrev denne boka mi, som kom ut i 2003. Knut var for øvrig en guttesopran av internasjonalt format." Og dermed var Christian Hall og jeg igang, det ble en lang, hyggelig og viktig telefonsamtale. Jeg sendte ham for øvrig boka mi, der kunne ha selv lese.

En måneds tid senere ring Christian Hall tilbake: "Om jeg kunne tenke meg å omtale Torstein Grythes bok under lanseringen i Store Studio i NRK-huset, der jo Totto holdt hus med Guttekoret?"

Sølvgutten Christian Hall

Og det gjorde jeg med glede. Det er blitt en fin bok, også med mye spennende billedstoff, ferdigredigert av en annen Sølvgutt, statsstipendiat Morten W. Krogstad. Totto rakk å skrive fram til 1950. Stor vekt er lagt på de tidlige årene, ikke minst tiden i Olavsguttene og hva det betydde for ham. De ti første årene med Sølvguttene (1940-til 1950) er interessant lesning, nøkernt fortalt, om etablering, om kampen om økonomien, om veien til anerkjennelse, om NRK-støtte og Leif Rustad.

Under boklanseringen i Store Studio denne kvelden stilte Sølvguttene i sine drakter og sang bl.a Mozarts umåtelig vakre "Ave verum corpus":

Sølvguttene og Torstein Grythes bok.

Sånt beveger en gammal Olavsgutt, jeg vet hva det kan bety å være med i et godt kor som barn. For meg skiftet livet retning. Så måtte jeg da også i slutten av min tale henvende meg direkte til disse Sølvguttene og snakke med dem. Jeg avsluttet omtrent slik, igjen henvendt til salen, der satt mange tidligere Sølvgutter og deres familier (jeg skimtet også gamle studenter i salen, en Hans Borchevink der, en Gunnar Bjerknes-Haugen der, begge aktive dirigenter i dag):

"Skifte av dirigent i et kor som dette er både vondt og vanskelig. Vi Olavsgutter maktet det ikke. Avskjeden ble for tung, sorgen ble for stor da vår dirigent — Torstein Grythes forbilde — ikke maktet mer. Alt var knyttet til han, en hel kultur stod på spill . Olavsguttene ble lagt ned i 1964. Og mange har siden holdt sammen og sunget som mannskoret exOlavo like fram til dagen i dag.

Sølvguttene strevet også da Totto etter 60 år måtte gi seg. Det var vondt, det var vanskelig og det var krevende. Jeg vet noe om det. Men dere har klart det, dere kom gjennom sorgen og krisen: Sølvguttene fortsetter. PÅ vegne av titusener rundt om i Norges land: Gudsjelov! Jeg er for øvrig sikker på at også Ragnvald Bjarne istemmer fra sin himmel og nikker med!"


24.2 — 2009. "ZAZJIGALKA", MARIAKAPELLET, TØNSBERG: "DMITRIJ SJOSTAKOVITSJ"

Det ser malerisk ut, ikke sant? Midt inne på kirkegården i Tønsberg lyste det opp i mørket, Mariakapellet, et tidligere gravkapell. Stort er det ikke, men stor ble denne kvelden der 50-60 entusiaster hadde møtt opp i skarp konkurransen med Dagsrevyen, som startet samtidig, kl. 19.00.

"Zazjigalka" betyr lighter, gnisttenner. Og i Tønsberg har de tent en gnist for russisk kultur, anført av tre ildsjeler, Tove Gleditsch Lie (på bildet sammen med meg ovenfor) ,Beate Arneberg Smedhus og Astrid Bjønnes, sistnevnte er lærer på Steinerskolen i Tønsberg, bl.a. i russisk. Beundringsverdig og spennende. Så det var klart at jeg måtte si ja til å komme for å snakke om Sjostakovitsj, selv om det denne gangen handlet om en kveldsjobb (det er faktisk et stort kapittel om Sjostakovitsj i "Det musiske menneske"). Og det har mange gjort før meg: som Peter Normann Waage med "Brødrene Karamazov", Jørn Simen Øverli med Vysotskij, Per Egil Hegge med Pasternak. 1. april skal de feire Gogols fødslesdag. Veldig bra! Det kjentes at kapellet var fylt med mennesker med særlige interesser. Det var derfor en fryd å formilde musikk jeg brenner for denne kvelden. Mailen jeg fikk dagen etter speiler også en, skal vi si russisk-inspirert, stemning:

Kjære Jon-Roar.
Tusen takk for sist! Det ble en strålende kveld
tirsdag 24. feb. Vi i Zazjigalka og alle som
hadde funnet veien til Mariakapellet denne
kvelden var helt overveldet etter foredraget
ditt. Du ga oss noe viktig som vi vil huske i
lang tid. Hjertelig takk igjen! Håper du blir fornøyd med bildene!

Med Zazjigalka- hilsen og alle gode ønsker

Tove Gleditsch Lie.

Rosene jeg fikk uttrykte det samme, i duft og farger: Zazjigalka!

 


19.2 — 2009: HØGSKULEN I VOLDA , "SEANSE", lVAR AASEN HOTELL, ØRSTA, KONFERANSEN ”KUNSTFAG PÅ LIVET LAUS ” FOREDRAG: ”THERE IS A CRACK IN EVERYTHING, THAT IS HOW THE LIGHT GETS IN. KULTUR OG HELSE, ET MUSISK PERSPEKTIV "

Det står "Ørsta-Volda", ikke sant?

Jeg har ledd av Ronald Reagen, han som reiste rundt i verden som USAs president og ikke alltid visste hvilket land han var i. Nå var det min tur. Jeg trodde jeg holdt mitt foredrag i Volda, men så var jeg i Ørsta! Alle gode krefter bidro til å holde meg for narr. Invitasjonen kom fra Høgskulen i Volda, Ivar Helge Hamsaas, har jeg kjent i over 20 år som Volda-mann. Og Eirik Bech, som plukket meg opp på flyplassen, blid og hjelpsom (dessuten proff med teknikk under fordraget), sa ikke et kløya ord om at vi var på vei til Ørsta:

Ivar Helge Hamsaas og Eirik Bech, to luringer.

Iallfall burde en litterær bjelle begynte å ringe i mitt hode da vi stoppet foran hotellet der konferansen allerede var igang:

Men, nei da. Ytterligere Volda-fornemmelser fikk jeg da jeg møtte en årgangskollega inne salen, Asbjørn Flemmen, som varmt takket for sist. Ikke før jeg satt i taxien på kveldstid på vei tilbake til flyplassen, fattet jeg tabben. "Jo da, Volda ligger 6-7 km lenger inn, sa taxisjåføren, "men kommunene blir snart slått sammen, det tror jeg nok," føyde han til. Men hva hjalp det vel meg. Her hadde jeg signert bøker etter mitt foredrag med "Volda 19.2.09 med musisk hilsen fra JRB." Jeg burde jo ha skrevet "med hilsen fra Reagen II". Folk var diskret, ingen sa noe, men hva tenkte de?! Foredraget for øvrig gikk med upåklagelig flyt, Volda-inspirert som jeg var med gode opplevelser fra tiår tilbake. Og nettopp glimt fra tidligere JRB-dager i Volda var det Ivar Helge Hamsaas trakk fram da han introduserte meg. Var det noe rart jeg gikk i surr?

Men Ørste/Volda eller ikke, vi hadde det ellers særs fint denne ettermiddagen, de rundt 70 i salen og jeg. Det kjennes godt og meningsfullt når ideer om det musiske og livsutfoldelse når fram på tvers av yrkesgrupper og kommuner, slik tilfellet faktisk var. Applausen sa mye om det.

Ivar Hele Hamsaas hadde på forhånd sendt meg en DVD for å signalisere hva han var ute etter ved å invitere meg: Filmen "It's hard to be a rock'roller" om et band med voksne, psykisk utviklingshemmede, deres deres liv, deres musikk, reiser og drømmer (den fikk "Gledes-sprederprisen 2006" og kan varmt anbefales!). Bandet, som bærer det Ivar Aasen-inspreret navnet "Merkesteinane" var i full gang da jeg kom, med Tor Heine som solist. "Vi skal reise til Kenya nå etterpå," kunne Tor Heine stolt fortelle. "Du har vært der før," svarte jeg, "jeg har jo sette filmen. Da gikk du helt rock'n roll!" Da smilte Tor Heine:

 


13.2. - 2009: A-HUS, SEIM (SENTER FOR E-HELSE. IKT OG MEDISINSK-TEKNISK UTSTYR). THON ARENA HOTELL, LILLESTRØM: "DET MENNESKELIGE BREDBÅND — ET MUSISK PERSPEKTIV PÅ KVALITET"

Denne gangen var det Sindre som reddet meg ut av videoknipa. For hotellets DVD-spiller virket ikke. Men Sindre visste råd, hentet en PC og fikk det til. (Godt jeg hadde ekstra bra med tid, jeg trodde jeg skulle begynne kl. 14.00 denne isteden for 15.00.)

Takk Sindre!

Vi var rundt 70 personer samlet denne ettermiddagen, og med unge menn i klart flertall. Jeg hadde fått forhåndsmeldinger om stor menneskelig slitasje, stadige omorganiseringer og økonomisk effektiviseringspress, sliter mer enn godt er. Dette kan vi for øvrig finne opplsag om i avisene nesten daglig om for tiden. Trøsten må være at Bjarne Håkon Hansen, helseministeren, virkelig ser ut til å ta fatt i problemene rundt organiseringen av helse-Norge.

Det var Mariann Hornnes som hadde tatt initiativ til å invitere meg. Hun kom til en sjefstilling på A-HUS fra tre år siden. Hun hadde hørt meg da hun jobbet på Norsk Tipping på Hamar, fortalte hun. "Jeg hadde bestemt meg for å dele den opplevelsen jeg hadde med Bjørkvold på Hamar med dere her på A-HUS , den sitter fremdeles sterkt i," sa Mariann H. da hun introduserte meg. Og jeg tenker: "En slik invitasjon — at jeg skal snakke for IKT-folk på et sykehus", bekrefter at det musiske handler om noe grunnleggende i alle mennesker. Applausen jeg fikk da jeg var ferdig, fortalte meg at IKT-ekspertene kjente det samme.


Mariann Hornnes


Sjefen i reklamebyrået Bates hadde møtt meg som foreleser på et lederkurs på Solstrand og ville ha meg med som foreleser på årskonferansen for TINE, som Bates hadde arrangøransvar for. Bates og Tine — for en musikkforsker? Utfordrende, viktig og spennende, ikke minst for min egen kontinerlige voksenopplæring. Det var Lasse Hovd i Bates som kontaktet meg (ikke Bates-sjefen), han fortalte meg at årskonfearnsen for TINE hadde vært hans hjertebarn i mange år.

På Clarion denne degen var det slått stort på. 350 TINE-selgere i salen, her ble "Årets Team" kåret med stor applaus. Her var Star Wars-fanfare, her var astrofysiker Ødegaard med kåserikommentarer til verdensrom og Univers ledsaget av mektige bilder og voldsom lyd, upåklagelig håndtert av helproffe folk:

Ikke lett å formidle et mer stillferdig budskap etter noe sånt, salen var gira på høy lyd, spenning og kjappe bildeskift med mye smell (Bates-regi). Men Kari Slåttsveen og Espen Beranek Holm - gjennomgående konfransierer - roet ned og tok meg imot med en stillferdig sang i D-dur, og takk for det:

Mitt tema skulle altså handle om teambuilding (det var jo Tine-team-kåring denne dagen) og kommunikasjon, sett fra et musisk ståsted. Team: Bluesen Fine and Mellow, med Billie Holliday og et stjernelag av jazzlegenderer et team som makter mer enn det meste. Kommunikasjon: a)"Stemme og sannhet": Frank Sinatra i to versjoner, uten og med dekning på livskontoen. b) Kropp og musikk: utdrag av Chaplins stumfilm fra 1931, "City Lights".

Det kom nok litt brått på mange i salen etter all den sterke lyden og de mange flashy bildeskiftene før jeg entret scenen. Men da jeg rigget ned kom en av Tine-veterane bort til meg og sa att dette var sterkeste han han opplevd mi sine 20 Tine-år. Og takkegaven jeg fikk var makeløs: En 10-kilos Jarlsberg-ost, med klar beskjed om at TINE er norsk kulturbærer med internasjonalt gjennomslag. Selvfølgelig! Og jeg som elsker nettopp Jarlsberg-ost:

Her sammen med slagssjef Geir Haugli. Men hvordan iallverden skal jeg få høl på den osten?

 


FORELESNINGER 2008

11.12 - 2008: NAJSONALMUSEET, OSLO: "NÅR ØYEBLIKKET SYNGER"

Forelesningen skulle holdes i Kunstindustrimuseets store sal i St. Olavsgate 1, i Oslo. Publikum var landets kunstformidlere, som var samlet i Oslo til et todagers seminar (der jeg var gitt oppgaven å skulle åpne).Da jeg gikk opp trappa, visste jeg brått hvordan jeg ville begynne denne dagen: Om året 1977 da tusener stod i kø for å komme inn i Kunstindustrimuseet for å se noe virkelig makeløst: Torvald Moseids teppe "De fire årstider". OM dette teppet har jeg skrevet på denne hjemmesiden min (se under nyhetsglimt, det er det vel verd). I en kronikk jeg kalte "Syngende hender" (Aftenposten) skriver jeg om dette teppet, en musisk fortelling om et skapende mot uten like. I 16 år arbeidet Moseid på denne broderte frisen, i hvert sting sang øyeblikket, der musikk og billedkunst ble syntese. I kronikken utfordret jeg Kulturdepartementet til å henge opp dette rundt 70 meter lange teppet i den nye Bjørvika-operaens foajé, men så langt uten resultat.

Nettopp synestesi — hvordan mennesker sanser i helheter — ble viktig for meg å poengtere også resten av denne dagen. Så fra Moseids teppe gikk veien til "Der blaue Reiter"-bevegelsen i kunsthistorien, som nettopp arbeidet overskridende billedkunst/musikk. Ikke bare hadde en Blaue Reiter-maler som Kadinskij musikalske titler på sine bilder. Han brøt ned det figurative bilde i samme peiode som Schönberg brøt ned det figurative tonespråks dur/moll. Schönberg ble forøvrig inviterte inn i gruppen, han var selv interessert i billedkunst. (Schönbergs amatørportretter har vært utstilt i Munch-museet). Der blaue Reiter-gruppen utviklet endog sin egen "fargenes harmonilære". Ta en titt på forsiden av "Det musiske menneske". Se på fargene bak den blå hesten, kjenn rytmen og samklangen. Denne blå hesten utenpå boka mi er forøvrig malt av en av de andre store malerne i Der blaue Reiter-gruppen, Franz Marc. (Han døde i en skyttergrav i Flandern i 1916, se rett nedefor på denne bloggen for 26.11.08). Denne blå hesten symoliserer en av denne bokas grunnambisjoner: en helhetstenkning, fra språklig grep og rammefortelling, til analyse av kommunikasjon og læring. Så var det naturlig å avslutte denne dagen — og dette forelesningsåret — med et filmklipp fra Nord—Kamerun der "ngoma", swahil-begrepet der musikk-dans-fellesskap-rytmer favnes i et hele, ble vist som et opplevd, syngende øyeblikk.

Ole Berger (teknisk ansvarlig: veldig bra, Ole!) og Jeanette Eek Jensen, som inviterte.


 

 

til toppen

 

   

 

 

Freidig Forlag, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag. ORG NR 995928310.
Webdesign ved Kjartan Bjørkvold.