MENY

J.R. Bjørkvold
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
-Avskjedsmarkering
-Revolt og rabalder
-Forelesningsblogg
-2005, høst
-2006, vår
-2006, høst
-2007 jan-apr
-2007 mai-aug
-2007 sep-des
-2008
-2009
-2010, vår
-2010, høst
-Nyhetsglimt
Pressefoto
"

Forelesningblogg 2008

Foto: Kolbein Dahle

Det har vært travle tider siden jeg i protest fratrådte professoratet mitt ved Universitetet i Oslo. Jeg kan nå uhildet skrive, møte folk og formidle mitt — uten å kjenne meg bundet av en "kvalitetsreform" jeg ikke lenger kan innestå for. For å gi et lite innblikk i hva jeg nå mobiliserer av krefter på visjonen om en "musisk modernisering" av Norge, har jeg på denne hjemmesiden ajourført, semester etter semester, en oversikt over forelesninger jeg har holdt etter at jeg i protest sluttet på Blindern pr. 1. august 2005. En egen spalte med nyhetsglimt knyttet opp mot min virksomhet som forsker og formidler holder jeg også oppdatert (den finner du et annet sted på denne hjemmesiden min).

For det hender faktisk ofte mye viktig og meningsfylt når jeg som foreleser i inn- og utland møter mennesker i ulike yrker og i ulik alder. Fra barnehagesektor til høgskoler og universiteter; fra næringsliv og lederutvikling til sykehjem og menneskeomsorg; fra Norsk kulturskoleråd til Utdanningsforbundet ... Henvendelsene jeg får er mange, ja, helt klart langt flere enn jeg makter å overkomme.

Energien i dette, kjenner jeg, bærer i seg et håp om endring: fra Mammon og marked til mennesker og det musiske. En gang må det jo snu. "Det handler bare om tempo og penger", stod det i en avis her om dagen, svikten i bygging av tunneler i Norge var under gransking. Den samme svikten finner vi i bygging av mennesker i det norske utdanningssystemet. Tempo og penger rår mer enn kvalitativt innhold og menneskelig modning. "Det nytter likevel ikke, Jon-Roar," sa en kollega til meg da han hørte at jeg hadde sagt opp. "Jeg er jo enig. Men du er nok i overkant naiv," la han til. Så får jeg heller være i overkant naiv, håpet og protestens mening skal iallfall ingen ta fra meg — forhåpentlig på vei mot et samfunn der "kvalitetssikring" ikke lenger bare er hul markedsretorikk. Kampen fortsetter!

 

11.12 - 2008: NAJSONALMUSEET, OSLO: "NÅR ØYEBLIKKET SYNGER"

Forelesningen skulle holdes i Kunstindustrimuseets store sal i St. Olavsgate 1, i Oslo. Publikum var landets kunstformidlere, som var samlet i Oslo til et todagers seminar (der jeg var gitt oppgaven å skulle åpne).Da jeg gikk opp trappa, visste jeg brått hvordan jeg ville begynne denne dagen: Om året 1977 da tusener stod i kø for å komme inn i Kunstindustrimuseet for å se noe virkelig makeløst: Torvald Moseids teppe "De fire årstider". OM dette teppet har jeg skrevet på denne hjemmesiden min (se under nyhetsglimt, det er det vel verd). I en kronikk jeg kalte "Syngende hender" (Aftenposten) skriver jeg om dette teppet, en musisk fortelling om et skapende mot uten like. I 16 år arbeidet Moseid på denne broderte frisen, i hvert sting sang øyeblikket, der musikk og billedkunst ble syntese. I kronikken utfordret jeg Kulturdepartementet til å henge opp dette rundt 70 meter lange teppet i den nye Bjørvika-operaens foajé, men så langt uten resultat.

Nettopp synestesi — hvordan mennesker sanser i helheter — ble viktig for meg å poengtere også resten av denne dagen. Så fra Moseids teppe gikk veien til "Der blaue Reiter"-bevegelsen i kunsthistorien, som nettopp arbeidet overskridende billedkunst/musikk. Ikke bare hadde en Blaue Reiter-maler som Kadinskij musikalske titler på sine bilder. Han brøt ned det figurative bilde i samme peiode som Schönberg brøt ned det figurative tonespråks dur/moll. Schönberg ble forøvrig inviterte inn i gruppen, han var selv interessert i billedkunst. (Schönbergs amatørportretter har vært utstilt i Munch-museet). Der blaue Reiter-gruppen utviklet endog sin egen "fargenes harmonilære". Ta en titt på forsiden av "Det musiske menneske". Se på fargene bak den blå hesten, kjenn rytmen og samklangen. Denne blå hesten utenpå boka mi er forøvrig malt av en av de andre store malerne i Der blaue Reiter-gruppen, Franz Marc. (Han døde i en skyttergrav i Flandern i 1916, se rett nedefor på denne bloggen for 26.11.08). Denne blå hesten symoliserer en av denne bokas grunnambisjoner: en helhetstenkning, fra språklig grep og rammefortelling, til analyse av kommunikasjon og læring. Så var det naturlig å avslutte denne dagen — og dette forelesningsåret — med et filmklipp fra Nord—Kamerun der "ngoma", swahil-begrepet der musikk-dans-fellesskap-rytmer favnes i et hele, ble vist som et opplevd, syngende øyeblikk.

Ole Berger (teknisk ansvarlig: veldig bra, Ole!) og Jeanette Eek Jensen, som inviterte.


 

5.12 - 2008: GLASGOW: "CHILDREN IN EUROPE"

Det var ærefullt å bli invitert til denne all-europeiske konferansen, der blant et verdensnavn som Colwyn Trevarthen spesielt hadde bedt meg om å bidra. Likevel: Jeg måtte avlyse. 5. desember viste seg å falle sammen med noe mye viktigere enn Glasow. Eva, min kjæreste like siden jeg var 18, hadde denne dagen stor åpning på et konferansesenter i Oslo, innkjøpt som billedkunstner og med lansering av boka "Broene over Akerselva" som ekstra bonus. En kveld der hun skinte og vi andre med. Her var NRK Østlandssendinga, radio og fjernsyn, innpå 200 mennesker, sang, vin og glede i mengder (sles mer under "nyhetsglimt!):

:

Her intervjues Eva under lanseringen av både bilder og bok. Ikke rart jeg er stolt!


26.11 - 2008: CANON/DET FLAMSKE UTDANNINGS- OG KULTURDEPARTEMENT, GHENT, BELGIA: "MUSISCHE VORMING" — "MUSISKE LÆRINGSFORMER"

Gamle Ghent er trolsk vakker og mektig. Jeg var her for første gang i januar 2008, invitert av det flamske Utdannings-og kulturdepartement (se gjerne bloggen for 28.1 - 2008). Ikke visste jeg før da at Ghent i Middelalderen var Europas nest viktigste by, etter Paris. Visste du?

Denne oppfølgingsturen turen til Belgia og Ghent begynte rimelig vrient. Jeg fikk bukseproblemer på et toalett på Gardemoen. Først røyk knappen i linningen. Krise. "Da får jeg stramme beltet ekstra hardt, jeg kan jo ikke miste buksa, det er boarding på gate 32 om ti minutter!", tenkte jeg. Og dro beltet til alt jeg maktet. Da røyk beltespenna! Så der stod jeg, halvt bukseløs, ni minutter før boarding til Brüssel. Virkelig krise. Men heldigvis, jeg var invitert til en stor middag i Ghent og hadde, for en gang skyld, tatt med meg en dress. Og dermed var det bare å panikkskifte der nede i det trange toalettavlukket. På vei mot gate 32 fikk jeg på styrten kjøpt et nytt belte. Men ny bukse? Nei. Det ble med dressbuksa fra tirsdag til fredag. Nå må nøddressbuksa på rens.

Mitt foredrag var lagt til til en institutsjon for lærerutdanning i Ghent, Arteveldehogschool. "Around 300 educators from Holland and Flanders, both on an academic and high-school level get together for a meeting on cultural education and teacher education", for å sitere fra invitasjonen. Jeg åpnet denne dagen med et 2 1/2 times fordrag fram til lunsj. Salen var pakka. Det måtte simultanoversettelse til. For selv om "Det musiske menneske" finnes oversatt til flamsk, måtte jeg holde meg til engelsk:

Studenter satte tonen:

 

Under et foredrag kan man lytte seg inn på ulike vis:

 

Selvsagt ble ble det sang med salen, førstehånds erfaring med estesiens kraftkilde var jo fordragets kjerne:

CANONs leder,Brecht Demeleulenare (som inviterte meg) hjelper her til ved overheaden. Sangerfaringen skal spontant formuleres og dokumenteres:

CANON, med Brecht som sjef, har laget et notat etter oppdrag fra Kultur- og Utdanningsminsteren om nødvendigheten av "Musische Vorming" i belgisk skole. Under nyhetsglimt på denne hjemmesiden min har jeg lagt ut et engelsk summery som Brecht har sendt meg. Jeg har lovet å videresende det til Solhjell, vår kunnskapsminister.

Dagen etter tok Brecht meg med på en 12 timers rundtur i Flandern. Det var sporene av 1. verdenskrigs herjinger han ville vise meg, skyttergravsmassedrapene gjennom fire år. Restene av skyttergravene kan vi se. Men sjelssporene går enda dypere. "Flandern vil adri komme helt over hva som skjedde," sa Brecht.

Mil etter mil etter mil med skyttergraver tvers gjennom Europa. Hvert eneste år finner bøndene fremdeles soldatrester når de pløyer, millioner falt.

"Only God knows his name", står det på mange av gravstøttene, det var bare en bit av en kropp de som oftest fant i gjørma. De ble alle ukjente "Moorsoldaten". Kirkegården som denne ovenfor finnes over hele Flandern. De fleste døde ikke mer enn 20 år gamle. Og en vakker sang summet for mitt indre øre, Ture Nerman/Lille Bror Söderlunds "Den vakraste visan". Det siste verset slutter slik:

Den vakraste visan om kärleken kom aldri på prent.

Den begrovs i en massgrav i Flandern med en fattig Paris-student.

Underveis denne dagen besøkte vi også Talbot House, et fristed for glede i et helvete av død. Her var alle like. Hit kom soldatene, her var det kultur, sang, sjakk, bøker, og i øverste etasje, et kapell. Inne i første etasje stod et piano. "May I?" spurte jeg da vi kom, det var allerede mørk ettermiddag. "Most certainly!" smilte vertskapet. Og jeg satte meg til pianoet og spilte Pete Seegers "Where have all the flowers gone", vers etter vers, hele dødsveien rundt . Og vi spør, om og om igjen: "Oh, when will they ever learn, when will they ever learn?"


20.11- 2008: JESSHEIM, EIDSVOLL INDUSTRI AS og ORBIT ARENA: "MUSISKE MENNESKER"

Herredshuset på Jessheim troner så vakkert, en verdig protest mot dundrende trafikk rett i front. Vakkert var det inne også, det åndet litt av en jul uten biltrafikk for drøyt 100 år siden inne i storsalen, der innpå 100 mennesker var samlet denne ettermiddagen. Dette er folk som skal ta hånd om og samtale med mennesker som av ulike grunner er uten arbeid og som strever med å leve.

Berit Lundberg, personalkonsulent i Eidsvoll Industrier, som inviterte meg.

NAV var også representert i salen. NAV nasjonalt ledes nå av UiOs gamle direktør, Tor Saglie. Så da var det naturlig for meg å fortelle om det bekymringsbrevet jeg skrev til nettopp Tor Saglie i 1994 om hvordan et økt byråkrati og utvendig kvalitetskontroll var i ferd med svekke forskerens undringsmot og tankekraft.. Jeg fortalte at brevet, som Saglie den gang tok vel imot, førte til en bok der jeg har prøvd å gjenerobre et kvalitetsbegrep: "Skilpaddens Sang"(brevet står gjengitt på s.96: "Forskning, frihet og tilfelighetenes spill).

Og nå, mer enn 10 år senere, her på Jessheim: "Jeg har fratrått mitt professorat, brevet den gang rommet sånn sett en varslet avgang. Og Saglie kjemper som NAV-direktør mot et byråkrati som gjør det stadig vanskeligere for mennesker førstehånds og nært nok å kunne kommunisere, det har han selv uttalt i mediene. Måtte vi snart møtes igjen, Saglie og jeg, "after all these years", for kanskje å kunne finne fram til noe jeg tror vi begge er på jakt etter." Sa jeg, uten Saglie, men med mange av hans kolleger i salen (dog ingen "brukere", som jeg opplevde så sterkt i Horten 9. oktober).

En musiker som skal nå et publikum med sin musikk må spille slik at han/hun når fram og inn. Tonens sannhetsgehalt avgjør, sangens mening må bære. Så fikk folk kjenne etter, et kvalitetsbegrep ble satt i spill. Det kjentes.

På vei inn i Herredshuset, hilste jeg spesielt på Hanne Hystad Ulsletten, nå viseadm. direktør i medarrangøren Orbit Arena:

(beklager elendig bilde, jeg er ingen Morten Krogvold!)

Hanne er datter av en gammel venn og sangerbror fra Olavsguttene, Jan Lennart Hystad, som døde sist høst. Jan Lennart var korets suverene 2. bass, et fundament både i Olavsguttene og senere i Ex Olavo. Det var naturlig for meg å vie denne ettermiddgaen, der sang stod så sentralt, til Jan Lennart. Hanne satte pris på det. Og jeg er sikker på at Jan Lennart hørte godt etter da jeg avsluttet med "Deilig er Jorden" som barnslig polyfoni, slik den toner ut i den nye lydboka mi. Og dette var ikke Olavsguttenes B-dur, Jan Lennart!

Berit Lundberg, som inviterte, sendte meg et par dager senere denne mailen:

Kjære Jon-Roar Bjørkvold!
 
Tusen takk for et uforglemmelig seminar på Herredshuset, Jessheim, den 28.11.08! Jeg gledet meg gjennom tre timer. Og det er så riktig det du sier at vi må være tilkoblet og ha dekning på kontoen! Tilbakemeldingene jeg har fått fra de andre deltakerne har bare vært positive. Jeg kommer til å anbefale deg.
 
Med vennlig hilsen
OrbitArena as

Berit Lundberg
Personalkonsulent

 


14-15.11 - 2008: VÅGA KULTURHUS: "MUSISKE MENNESKER M VÅGÅ". ET KULTURARRANGMENT MED MORTEN KROGVOLD, ARVE TELLEFSEN OG JON-ROAR BJØRKVOLD TIL INNTEKT FOR ISTANDSETTING AV ET KROGVOLLS INTERNASJONALE FOTOSENTER I VÅGÅ

Vågås ordfører, Rune Øygard,sendte meg denne e-posten i etterkant:

Jon Roar skulle få oss til å sjå samanhengar og han skulle utfordre til å tenkje verdiar og samanhengar. Det gjorde Jon Roar Bjørkvold. Og på ein måte som berre han kan. Han laga ein ny himmel over Vågå gjennom ord, musikk, symbolikk, stemmer og bilete. Han stilte spørsmål og han gav svar. Og han utfordra på nytt. Han sprengde grenser, han fekk ruska opp i dølen og han fekk oss alle musiske. Verditenkjinga fekk eit nytt innhald.

Dei som fekk oppleve Jon Roar Bjørkvold på Vågå kulturhus laurdag 15. november 2008 blir aldri den same som før. Ryggen vart mykje sterkare, og det to time lange "fyrverkeriet" vil prege dei frammøtte i ord og handling på ein ny måte resten av livet.

**********************************************************

Morten Krogvolds fotokurs er legendariske. På Vågå har han i 20 år holdt ukeskurs i foto - med musiske grep. Kursdagene starter med musikk, diktlesning og krokitegning, etterfulgt av teori (særlig kunsthistorie) og, selvsagt mye foto, nå både digitalt og analogt foto. I kjelleren på Vågå hotell finnes mørkerom, studio og et dusin lab-plasser på proft nivå. Spennende var det å bli vist rundt i kjellerdypet. I mørkerommet er det virkelig mørkt!

Dette er alså i virkeligheten "Vågå fotohotell". Her er det også undervisningsrom for fotostudentene, og her bor de alle den uka kurset vanligvis varer.

Men nå er altså planen å lage et fotogalleri på den nedlagte landbruksskolen på Klones, opprinnelig en kjempelåve. Morten Krogvold og hans assistenter og elever kan by på en unik samling Vågåbilder, folk og kultur gjennom 20 år, "Ja," sier Morten, "neppe noe sted i Norge er tettere fotodokumentert enn nettopp Vågå." Knyttet opp mot hans internasjonale navn og ry kan Vågå her virkelig bli et fotosenter av europeisk format. Slik er tanken.

Men sånt koster penger. Så da var det at Storebrand-direktøren Trygve Røer

fikk ideen om å samle Arve Tellefsen (Storebrand har et sted på Vågå og støtter Kammermusikkfestivalen til Arve T.), Morten Krogvold og meg til en "fundraising-dag" for et Galleri Krogvold i Vågå.

Det ble et sjelden sterkt arrangement. Vorspiel: Arve spilte med Erling With Aasgård (domorganist i Trondheim) i en fullsatt stavkirke på fredagskvelden. Så på lørdagen delte vi dagen i Vågå kulturhus. Jeg hadde formiddagen. Med stor vekt på russisk musikk, fiolinisten Maksim Vengerov (med ungdom) og Sjostakovitsj denne gangen ("Nesen" og Leningradsymfonien), vel vitende om at Arve, sammen med medbrakte Sveinung Bjelland (klaver) og Frida Fredrikke Waaler Wærvågen (cello) skulle avslutte dagen med Sjostakovitsj' skremmende sterke Klavertrio nr. 2. "Deilig er Jorden" på barnslig vis ble det også plass til (lytt til lydboka mi, CD 1, spor 3!), scenekanten var jo julepyntet denne dagen. Og selvsagt sang vi — tilkoplet!

Morten Krogvold hadde så ettermiddagen. Han vist en serie på 80 Vågå-bilder i svart-hvitt, kiplet med kritiske innfall og utfall om kulturens viktighet for Vågå og verden. Underveis viste han også en video med Isac Stern, Morten er en lidenskapelig klassisk musikkelsker. Så avrundet Arve & co denne spesielle lødragen med å spille musikk i et spenn fra Grieg og Ole Bull til Sjostakovitsj. Hans klavertrio i e-moll slo gnister, vi fornemmet at salen kjente seg dypt grepet, ja rystet. Da siste tone hadde hvisket seg ferdig i et pianissimo, hang fiolinbuen til Arve og cellobuen til Frida som frosset i lufta flere sekunder mens vi alle pustet ut fra dødsdansens ville ritt En stående applaus kunne høres nesten til Lom og Skjåk, vil jeg tro. Arve T. måtte så styrte til kveldstoget på Otta og rakk ikke fellesfotto. Men det syns iallfall på Morten og meg at dagen hadde både dybde og høyde:

"Bare barten skiller". Eva (kona mi) som tok dette bildet, påstår at vi nesten var klonet. Har hun et poeng her?

På kvelden fikk vi omvisning på låven på Klones, dette fotogalleriet i sin vorden, med prøveoppstilling av noen Krogvold-bilder samt champagne på kjøpet. Jan Digerud, arkitektprofessor, er involvert, og hadde en kort, fantasieggende Klones-intro på formiddagen før jeg startet med mitt. Så spennende! Se bare her:

Tone Bakken var den som hadde holdt i den praktiske delen av arrangementet og drevet det hele gjennom. Jeg er viss på at hun sovnet med smil på munnen dagen derpå! Det ble utløst sterke energier denne helga i Vågå. Måtte det virkelig være med på å løfte Galleri Krovold på Klones videre opp og fram. Jeg lovte Morten å bidra på åpninga — forhåpentlig ikke for mange år fram i tid!


7.11 - 2008: ODENSE, UNIVERSITY COLLEGE LILLEBÆLT. NOVEMBERKONFERENCEN 2008: "KYS SPROGET"

Jeg tror ikke jeg vil anbefale First Grand Hotell, Odense. Rundt midnatt, kjente jeg noe skarpt stakk meg i siden. Fortumlet halvvåknet jeg (NB: og meget edru, jeg hadde satt til livs en cola og litt pianødder før jeg la meg, det var det hele) , jeg kjente at jeg blødde og famlet rundt: I senga, på lakenet mitt under dyna, lå det flere glassbiter, det største på størrelse med en tommelfingernegl. ... Da ble jeg lysvåken: "Hvordan iallverden!?"

University College Lillebælt har en fast tradisjon: De arrangerer en "Novemberkonferance" av en ukes varighet. Denne gangen var konferansens tema "språk":

Konferansens åpningsdag falt sammen med USAs historiske valg av Obma som landets første, svarte president. "Vi var visjonære!" jublet arrangørene, "den svarte gutten på bildet er (selvsagt!) Obama som gutt! Og den hvite piken? Det er vår innvandrerfiendtlige Rita Bjerregaard som barn!"

Konferansen spente over mange temaer, bl.a . "Sprog, sprogpolitikk og uddannelsenpolitik" (Jørn Lund), "Sprog -manipilation - spin" (Lotte Hansen), "Perform ativitet og dramaturgi" (Janek Szatkowski), "At få tingene til at hedde det de er, 1-2 åringes sprogskaben og de voksne (Erik Sigsgaard advarer mot for tidlg lesetrening,"det kan bygge op til senere læsevanskeligheder - at presset på daginsitutioneerne for at få dem til at ligne skolen stik imod hensikten skader mere end den gavner.").

Jeg avsluttet denne uken med en tre timer økt fredag formiddag, der jeg, mer enn jeg pleier, gikk inn på de språkmodellene jeg la til grunn da jeg prøvde å påvise at barns spontansang oppviser språklige trekk (så har da også min doktoravhandlig fra 1981 tittelen: "Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål").

Morgensang står sterkt i Danmark. Så startet også denne fredagen med fellessang med Pelle ved flygelet, hans oversettelse av "Oh, what a wonderful world" var slett ikke dårlig:

Jeg ser grønne træer, blomster der gror, jeg blir så glad, for den gamle jord. Og jeg sir til mig sælv, hvor er livet dog skønt.

Jeg ser morgengry, solen så rød. En ny dag er født og natten er død. Så jeg sir til mig sælv, hvor er livet dog skønt..

Nu maler Vorherre med pensel og palet en regnbue på himlen, hvor skyerne har grædt. Jeg sir hej til enhver jeg møder i dag, og vi får snak i ro og mag.

Jeg ser børn i flok, midt i en leg standser en dreng og han vinker til mig. Så jeg sir til mig selv, hvor er livet dog skønt. Jeg sir til mig selv, hvor er livet dog skønt.

Utrolig hvordan den regntunge dagen klarnet opp. Og Henrik Broue Jensen (som hadde invitert meg) smilede så smukt:

Jeg er en vitalist, tror jeg nok, og med stor sans for trær (det hender til Evas store fortvilelse: "Vi gror inne!"). Så, selv om det var knapt med tid fra jeg var ferdig pakket etter forelesningen og til toget fra Odense til Kastrup hadde avgang, måtte jeg stanse opp å ta dette høstbildet. Oh, what a wonderful world:


4.11 - 2008: NORDEAS KULTURPROGRAM, OSLO: "MUSISK KAPITAL"



Grepet hadde for meg en snev av hva den franske president Mitterand i sin tid gjorde med sitt lands politikk: satsing på kultur i økonomiske krisetider! Denne ettermiddagen i Oslo var Nordeas 18 "kulturambassadører" samlet i Oslo til en første briefing, under ledelse av

Bente Rasmussen. Mens hun har det administrative ansvaret fra Nordeas side sett, er det kunstneriske og idémessige ansvar tillagt Andreas Sønning. Dagen begynte med Sønning, Rasmussen og meg og sluttet med middag og Dance with a Stranger i Oslo Konserthus. Deres formidlingsglede er uovertruffen. Og Frode Alnæs gitarspill er i særklasse. Kort sagt: Hæla i taket og hjerter i hundre!

Mens Andreas og jeg rigget og gjorde oss klare i Nordeas lokaler i Middelthunsgt- 17, kom det inn en mann sammen med Anne Lise Gjøstøl. Han skulle teste pianoet for mulig bruk et par dager senere, tok meg i hånda og hilste: "Det er deg jeg kan takke for at jeg valgte å bli musiker!". Jeg svelget, kom så brått og raust. Og jeg kjente ham igjen, en stillfarende , tidligere student, men veldig mye på hjertet når hans satte seg til pianoet og spilte — Helge Nystedt. Uventet musisk oppladning kalles sånt.

Mellom to tidligere studenter: Andreas Sønning og Helge Nystedt


31.10 -2008: STOVNER BYDEL, GRORUD SAMFUNNSHUS: "DEN MUSISKE BARNEHAGEN"

"Vi har hørt deg før!" smilte tre damer, de stod utenfor og tok seg en røyk da jeg kom. "Takk for sist! Men når var det?" spurte jeg. "På Triaden på Lørenskog for snart 10 år siden. Og nå gleder vi oss veldig til å høre deg igjen!"

Salen var pakka med over 300, tett i tett. Dette skulle skulle være avslutningen ("rosinen i pølsa") på et to dagers opplegg i en bydel som virkelig har festet et musisk grep på mye av det de gjør. Hit inviteres artister, musikere, her drives kor, presse og fjernsyn har slått mye stort opp. Så bra!

Om teknikken funket denne gangen? Nei! Og det enda jeg var ute i god tid, og alt var avtalt på forhånd. Her er et situasjonsbilde like før vi måtte gi videokanonen på båten, tross mange gode hjelpere også fra publikum:

Jeg hadde snakket varmt om viktigheten av at barn må få beholde "mulighetsbrillene" på (med ref. til min venn og kollega, hjerneforskeren Matti Bergström, som er sterk motstander av en skolsk barnehage). Og det fikk jeg selv bruk for i praksis nå. For det røyk mer teknikk, få minutter etter at jeg begynte, røyk pæra i overheaden. "Dette har jeg aldri vært med på før!" stønnet vaktmesteren (han står ved videokanonen på bildet ovenfor og fortviler), han kom løpende inn og begynte å skru. hHvorpå jeg fikk et akutt anfall av galgenhumor, med ditto latterkuler i salen. Og latterens betydning skal ikke undervurderes, den er en viktig kilde til viten : "fra ha-ha til aha!" (om dette kan det leses i "Det musiske menneske".

Meningsfullt nært kom vi. Og bydelsdirektøren, som åpnet det hele, fikk en kopi av mitt notat til kunnskapsminister Solhjell før hun, med oppriktig beklagelse, måtte gå til et presserende møte (hele notatet ligger under "nyhetsglimt" på denne hjemmesiden min).

Jeg gav musiske Stovner en utfordring: "Styrk barnets vei inn i barnehagen. Ta i bruk helsestasjonen som kulturbase. Her møter Stovner bydel barna for aller første gang, til en første samtale, til veiing, til måling, til vaksinering, til rådgiving. Spedbarnsang sprer seg nå over hele landet, foreldre møtes i gruppe og synger med disse våre aller minste. Her knyttes menneskelige bånd, her bygges relasjoner mellom spedbarnet og verden, og det med et "musiskalsk morsmål" som barnet kommunikativt er født til å fatte (dette er jo noe av mitt utgangspunkt, uansett typen publikum, når jeg foreleser)." Og," fortsatte jeg: "Legg slike sangsamlinger ikke bare til formiddager der mor/barn er enerådende. Få også med fedre på dette. Familieterapeutisk er det gull verd!"

Og Inge-Lise Skapping kunne puste lettet ut da alt var over, og applusen hadde lagt seg:

Skjønt: Dette bildet er tatt før jeg begynte. Da hadde hun og jeg nettopp avklart at mailen med viktige opplysninger som hun sendte to dager på forhånd aldri kom fram til meg fordi den ble sendt til feil mailadresse. Så her på bildet er hun nok like stressa som jeg var da jeg kom. Men mailen i etterkant kom fram, og det som et lettelsens sukk (og nå var jbr@freidig.no rettet til jr@freidig.no):

Hei. Må bare her på tampen før jeg går hjem, igjen si tusen takk for en fin ettermiddag og beklage forviklingene. Nå gleder jeg meg til å høre Foten trår,hjertet slår.
Håper du ikke er HELT utladet og ønsker deg i allefall en fin helg.
> Mvh. Inge Lise

Hvorpå jeg svarte henne:

Takk tilbake. Ja, jeg måtte jo selv sette mulighetsbrillene på da både videokanon og overhead sviktet, ikke sant? Jeg satte pris på at du kommenterte nettopp det da du takket.
Stovner-modelllen imponerer. Så fpr vi håpe at notatet jeg gav bydelsdirektøren (og som dere sikkert får i kopi) + vår ettermiddag sammen er med på å støtte musiske Stovner ytterligere.

God helg fra

Jon-Roar Bj


23.10 - 2008: BÆRUM SYKEHUS OG MARTINA HANSENS HOSPITAL: "DET MUSISKE MENNESKE" Kirsti Magni Johannessen fra Martina Hansens hospital, som inviterte, her foran inngangen til Bærum sykehus, hvor jeg foreleste (her er det bra forelesningsauditorium, derfor). På vei inn møtte jeg et par ektepar med sitt nyfødte barn på vei ut, og jeg tenkte: Her er kilden, spedbarnets makeløse ressurser til å finne seg selv og verden rundt, erobring av språk og kultur, læring, kommunikasjon og kreativet på høygir. Her finnes det som kunnskapsløftet trenger for å løfte, næringsliv for å gi mening til "innovasjon" og "talent", styrken fanger må få mulighet til å dyrke for ikke å bli svingsdørskriminelle (se nedefor), barnehagen for å videreutvikle barnets musiske ressurser, skolen for at ungdommer ikke skal ende som drop outs, eldreomsorgen om aldring skal kunne skje med verdighet. Ikke rart at jeg denne gang favnet vidt i livsløpet, fra for tidlig fødte barn i kuvøse (sml. "Kuvøsesang" i Skilpaddens Sang) til et dødsleie: Sang er tilkopling til liv hele livet igjennom!

Folk levde med, dette visste de førstehånds mye om!

At menneskets møte med det vakre utløser livsenergi (estetikk/estesi) er noe jeg alltid prøve å påvise når jeg foreleser. Denne gangen hadde i tillegg Monica Jaeger sørget for at matpausen lokket både med dufter, smak og vakre farger: sunn synestesi:

 

Takk til Monica (hun insisterte også på matchende farge på duken!):


17.10 - 2008: NORDISKE SOMMERNETTER, LAUGSSAMLING, STRAND HOTEL, FEVIK: "KULTUR ER TILKOPLING!"

Jeg siterer fra internett: "Nordiske sommernetter er en organisasjon som produserer levende kulturprogram som fremføres offentlig. Vårt kunstneriske mål er å utforske, bearbeide og formidle kulturuttrykk fra vår egen region og samtidig prøve å koble naturlige historiske og nye kulturelle forbindelseslinjer nasjonalt og internasjonalt med vekt på det nordiske området. Særlig innen kystkulturtradisjoner har vi til nå hatt en prgrammessig vektlegging av det nordiske fellesskapet."

"Vår egen region" vil i denne sammenheng si Aust- og Vest-Agder. For Nordiske sommernetter har sitt utspring i tunge sørlandsbedrifter og institusjoner som Agder Energi, Kristiansand kommune, Universitetet i Agder, Nordeas region sør, mange sørlandskommuner o.a. (se nordiskesommernetter.no). Denne fredagen var lauget samlet, med representanter fra mange av disse bedriftene og institusjonene. Strand Hotel Fevik, der lauget møttes, er for øvrig også en del av "Nordiske Sommernetter". Opp gjennom årene har Nordiske sommernetter trukket til seg musikere og kunstnere på aller øverste hylle fra Norge og resten av Europa, mye takket være Andreas Sønning, kunstnerisk leder. Det var Andreas som hadde invitert meg til Fevik. Fra han var min student på 1980-tallet har Andreas og jeg samarbeidet mye, ikke minst med undervisning og eksamensarbeid på mitt gamle institutt ved UiO.

Andreas Sønning, her sammen med sin flotte kone Anne Berte.

Dagen var høstvakker, hotellet nyoppusset, Fevikbuktas åpne horisont glitret; salen jeg skulle forelese i var festpyntet, lauget var feststemt, utsøkt mat var hadde reist kort fra agderfylkene. Jo dette var musisk helhetsregi på Sønnings vis. Tilkopling, denne gang med meg på podiet:

Vorspiel med direktør Agnes:

Mesterkokk Erwin spilte opp med kortreist mat, en kulinarisk skattejakt med lokalkultur på alle fat:

Et av mine poenger var/er at skal noe musisk bærekraft som må det være menneskelig dekning på kontoen. Hvorpå ei jente på rundt de 20 jazza seg glatt gjennom "Still crazy after all these years ..." Jeg tror hun skjønte at hun var på ville veier.


9.10 - 2008: JOBB:INTRO, HORTEN: "KVALITETSSIKRING"

"KRU"? spurte jeg? Gutta snudde seg smilende mot meg: "Vi er crewet som skal sørge for at alt det tekniske du har bedt om fungerer 100% under hele din forelesning. Videokanon, PC-tilkopling, CD-avspilling, lyd, bilde. Og pianoet er nystemt. — Kvalitetssikring!" Det var Kari Fredriksen (til høyre på bildet) som hadde tatt tak. Og alt var på plass. Takk, KRU, takk Kari! (les gjerne dette, UNION SCENE, se nedenfor). Ikke minst for helsa mi er det viktig at jeg slipper belastninger med tekniske problemer før jeg gir meg i kast med en tre timers forelesning som skal tilføre folk et energiløft, både for tanke og psyke. Denne gangen var ikke baksmellen etterpå så tøff (den første timen etter jeg har avsluttet stiger jeg om jeg har lyktes, for så å kjenne meg fysisk utmattet). Et godt råd fra Kjartan, sønnen min, hadde også virkning: "Ta en Nutrilett Bar i pausen, da får du et kjapt, næringsrikt måltid, pappa." Takk, Kjartan, ditt råd hjalp meg.

Men menneskelig kvalitetssikring er om noe annet. Skjønt også her handler om tilkopling og energi. Men mens videokanonen må kables til strøm gjennom PCens tekniske software, må mennesket tilkoples sin energi gjennom grep som igangsetter det menneskelig software, dvs. graden av talent, kreativitet og originalitet. Slik jeg ser det, er kultur den grunnleggende tilkoplingsnøkkelen som åpner for de dypeste lag av menneskelig dannelseserfaring, satt i spill fra tidligste barndom. Derfor er barnets kommunikasjons- og kreativtetkompetanse så viktig, den ligger som latent ressurs i alle mennesker og kan spilles inn. Derfor synges det på mine forelesninger, synergiløft skal førstehånds kjennes i salens fellesskap på mine forelesninger som premiss for systematisk tenkning og kritikk. Målstyrerne med sine kvantitative grafer er på ville veier. Det ser det ut til at Justisdepartementets kriminalomsorg har tatt skjønt noe fundamentalt (se rett nedefor). Når følger Utdanningsdepartementet og dets kvalitetssikrere av det såkalte kunnskapsløftet systematisk etter?! Enn si Forskningsdepartementet?

Vi var rundt 200 mennesker samlet i den gamle kinoen i Horten (meget fint modernisert). Her var folk på begge sider av bordet representert, både de med og de uten jobb. Jobb:Intro er en attføringsbedrift som, jeg siterer: "arbeider med varig tilrettelagt arbeid for mennesker som har varige/langsiktige trygdeordninger i forhold til psykisk utviklingshemming og psykiatri, og attføringsarbeid for å hjelpe flest mulig ut i arbeidslivet igjen." For meg var det særlig sterkt å følge fire med Downs på første rad, hvordan de til tider faktisk syntes å fryde seg — ikke minst når vi sang. Sterk var det også å snakke med folk i pausen, dyslektikere som i skolen hadde vært parkert som "sinker", en musiker som ikke kunne snakke noe særlig, men som åpenbart kan spille helt særlig... (sml. den indianske myten i "Skilpaddens Sang"!).

Etterpå fortalte lederen for Jobb:Intro, Gro Merethe Rørvig (midt på det første bildet ovenfor) at hun hadde møtt meg og boka mi "Skilpaddens Sang" som student på "prosjektsemester" på Blindern. "Vi har stjålet mye fra den boka i Jobb-Intros brosjyre og tenkning om mennesker og kvalitetssikring," sa Gro Merethe Rørvig. "Bare forsyn dere!" svarte jeg.

Kari Fredriksen, som var den som tok kontakt og inviterte meg, har en spennende bakgrun. Ikke bare er hun kjemingeniør. Gjennom sin tidligere jobb i Jotun lærte hun å legge bladgull, og har vært brukt som ressurs på Kongeskipet. Ingen dårlig kombinasjon når hun skal hjelpe folk til jobb. Kari skrev til meg i etterkant:

Kjære Jon-Roar,
Tusen takk for en flott opplevelse i går i Horten Kino. Det er så viktig det du formidler om glede og tillit som det viktigste fundament for god kvalitet. Vi fikk alle mye å tenke på og vi har allerede fått gode tilbakemeldinger fra NAV og andre av de inviterte samarbeidspartnerne våre. De ga også uttrykk for at det du formidler er viktig og krever ettertanke.
Brukerne som jobber fast på huset her, snakket om opplevelsene sine rundt gårsdagen på fredagsmøtet sitt nå nettopp. De fleste var fornøyd og hadde hatt det fint. Den gruppen har jo litt ulike forutsetninger for å sitte fokuserte så lenge når de ikke forstår alt. Sang og musikkinnslagene fikk god respons.
Selv ble jeg veldig inspirert. Det å bruke erfaringer fra både teknisk arbeid og arbeid med mennesker til å sikre både struktur og plass for det levende livet i arbeidshverdagen, gir motivasjon.
Jeg håper du ikke tok deg helt ut i går og at du hadde en fin tur tilbake til Oslo. Takk igjen for et fint samarbeid i planleggingen og gjennomføringen av denne dagen. Vi er svært fornøyde og KRU-gutta synes det var morsomt å få alt det tekniske til å stemme.
 
Jeg legger ved JobbIntros Kvalitetspolitikk som vi snakket om.
 
God helg
 
fra Kari Fredriksen
JobbIntro AS


6.10 - 2008: JUSTISDEPARTEMENTETS KRIMINALOMSORGSAVD. KULTURKONFERANSE PÅ KRIMINALOMSORGENS UTDANNINGSSENTER (GAMLE TEISEN SKOLE), OSLO: "NÅR JEG SKAPER, SKAPES JEG"

Jeg leste om det til frokost i Dagsavisen: At justisminister Storberget hadde sett "Prøvetid", en film med og om innsatte, regi Jo Skjønberg, og blitt rørt til tårer. Justisministeren tenker alternativt om soning og har laget en "tilbakefallsgaranti" som er nedfelt i en ny stortingsmelding. Fanger må i soningstiden på en helt annen måte en før styrkes på livet etter soningen er over. Et av virkemidlene er bruken av kultur i fengsel, la innsatte få utvikle seg musisk, finne en skapende stemme med så mye bærekraft at livet i frihet utenfor murene kan takles med mening. Samme dag som jeg leste om "Prøvetid" (filmen går på kino nå, terningkast fem), , ringte Øystein Hauge fra Kriminalomsorgen.

Han hadde hørt meg på Sørmarka for noen år siden og mente mitt budskap ville være midt i blinken for den kulturkonferansen som Justisdepartementet skulle arrangere til uka. Om jeg var ledig, og om jeg i så fall kunne ta et åpningsforedrag? Jeg var ledig og så ja. Et par ganger tidligere har jeg bidratt i "Art in prison"-sammenhenger og vet hvor viktig det er. Jeg har også hatt sterke inntrykk fra egne studenter som gjorde prosjekt på Botsfengselet, avd. B.

Dagen etter ringte seniorådgiver Erika Tonna, som selv nettopp har fullført en masteroppgave i pedagogikk om teaterarbeid som ledd i en forebyggende kriminalpolitikk. Spennende, tenker jeg, at departementet oppgraderer sine egne, som del av satsningen på en kulturbasert kriminalomsorg.

"Venjas Harem" spilte i åpningen. Dette er en gruppe kvinner med røtter i Bredtvedt kvinnefengsel. Venja Ruud Nilsen har vært en ildsjel og jobbet i dette feltet i snart 20 år. At Venja var min student tidlig på 1990-tallet, varmet ekstra nå. Her var også Varde-teateret med Jo Skjønberg (det består av tidligere og nåværende innsatte), her var Margreth Olin med egne tekster fra fanger, har var kulturarbeidere som jobber i fengsel, her var en maleri- og formingsutstilling, her var mye viktig å se og lære. Særlig sterk var innlegget fra Frank, tidligere innsatt, som fortalte hvordan malekurset i Bergens fengsel hadde ryddet så mye opp i hans indre kaos at han maktet å tegne en elipse og en sirkel. Jeg bidro med mitt, energien som kom var særlig sterk. Jeg startet med å sitere Thomas Mann: "Helvetet er et sted der ingen kan kjenne igjen sin egen melodi". Utfordringen fra sitatet tok seniorrågier Inger Marie Fridhov opp i sin oppsummering av seminaret: "Fengselet skal være et sted der alle skal mulighet til å finne sin melodi." Og hun mintes Inger Louise Valle: "Valle-melding er det vi nå følger opp, 20 år forsinket." Tenk på all den kjeften Inger Louise Valle fikk fra de mange som mente at hennes syn på straff og fengsel var"å sy puter under armene på kjeltringer." For bare et par uker siden døde henens statssekretær Arne Haugestad. På denne konferansen i oktober 2008 var de begge på et vis til stede, kjente jeg.

Øystein Hauge, som var den som inviterte meg til dette seminaret, sendte meg en mail et par dager senere:

Naturligvis burde vi invitert deg inn i alle fengslene våre her i landet! De innsatte må naturligvis også få møte deg. Det tror jeg er en tanke flere enn denne sølle rådgiver og poet sitter
igjen med etter å ha sett og hørt deg i fri dressur under
justisdepartementets/kriminalomsorgens kulturseminar sist uke.
Takk for at du sa ja til oss om å komme! Jeg er helt sikker på at vi møtes i en eller annen annen viktig sammenheng, om ikke lenge!

øystein h.

To uker senere, fikk jeg tilsendt i posten "Magasinet Aktuell", tidsskrift for Norsk fengsels- og friomsorgsforbund. På side 8 er det en reportasje fra denne konferansen, med tittelen "Det musiske menneske". Jeg siterer journalist Jarl Erik Østlie:

"Arrangørene av kulturseminaret hadde gjort den genistrek å invitere musikkpedagogen Jon-Roar Bjørkvold. Denne energibomba av en gledesspreder er som flere kraftstasjoner aleine. Professoren er i tillegg et prakteksempel på hvor befriende det er når formen på et foredrag står helt i stil med innholdet. For det er sangen og leken som er hans store budskap. I ord og gjerning. Leken er nøkkelen til energien, den er nøkkelen til livet, sier han... Bjørkvold stilte spørsmålet om kriminalomsorgen også tåler den destabilserende kulturen, den opposisjonelle. Svaret på det veit nok ingen."

Jan-Erik Olsen sendte også over noen bilder fra forelesning mom denne dagen. Her er et par av dem:


26.9 - 2008: PRIVATE BARNEHAGER, DRAMMEN, UNION SCENE: "DEN MUSISKE BARNEHAGEN"

Drammen bygger seg stadig opp som utdannings- og kultursentrum med svære, nye konferanse- og undervisningsbygg langs Drammenselva. Jeg møtte denne fredagen 250 ansatte som fylte salen til trengsel. I tillegg møtte en representant for Kunnskapsdepartementet, jeg hadde tre dager før levert et notat utdanningsminister Bård Vegar Solhjell hadde bedt om der nettopp "Den musiske barnehagen" var tema (NB!: se under "nyhetsglimt"på denne hjemmesiden der hele notatet er gjengitt).

I en sammenheng som denne føler jeg meg særlig hjemme. For blant barnehagefolket, barn og voksne, er det at jeg har mine forskningsrøtter. Så var da også stemningen i salen mettet med energi fra første stund. Og det trengte jeg. Ansvarlige på Union Scene hadde slett ikke gjort som arrangøren hadde bestilt, her var intet på plass som avtalt da jeg ankom en drøy halvtime før jeg skulle begynne. Teknikeren fmlet med både PCer og avspillingsustyr. Og pianoet ble trillet inn først et par minutter etter at jeg skulle ha begynt. Sånt tar det på både kefter og nerver. Dårlig PR for Drammens som konferanseby, spør du meg.

Grete Nordli var den som inviterte meg. Hun er blant mine virkelige "årgangskontakter". Vi har musiske røtter 25 år tilbake, Grete har brukt meg flere ganger både kommunalt og på fylkesplan. Denne gangen hadde hun satt sin mann Øivind Nordli på vent ved Statoilstasjonen ved den nedlagt bommen, hun måtte være sikker på at jeg fant fram til Union Scene. Øivind fortalte at han hadde arbeidet i Cappelens salgsavdeling fra 1971 til 1985 og at han veldig godt husket suksessen med Barnas Egen Sangbok da den ble utgitt i Cappelens jubileumsår, 1979. "Jeg husker at Per Glad gikk rundt i forlaget og fortalte om at en spesiell sangbok var underveis. Det slo til. Du ble jo forlagets store bestselger det året!", smilte Øivind. "Og nå, i 2008, kom 18. opplag,samlet opplag er nå 140.000! Ikke verst, Øivind. Men den store potten gikk til forlaget — og ikke til meg," føyde jeg til. "Moro du nevner Per Glad, forresten. Han er en av mine aller beste venner. Hver onsdag møtes vi til dyst, leker og spiller badminton, før vi avrunder på Schrøder. Det har vi gjort siden vi var 19-20. Vi kaller oss Freidig. Så da jeg bestemte meg for å begynne å utgi bøkene mine på eget forlag, måtte jo forlaget hete Freidig, selvfølgelig: Forlaget med leken i sentrum!"

Da så Øivind og jeg ankom parkeringsplassen ved Union Scene, stod en strålende Grete og ventet, hun hadde holdt av plass. Jeg måtte ta et bilde av dem begge. Kanskje var den sånn at Årgangs-Grete fikk fatt i meg etter tips fra sin Cappelen-ektemann endog før min første bok så dagens lys? Sånt er gøy å tenke på, synes jeg.

PS. Hva Camilla fra Kunnskapsdepartementet fikk med seg fra denne dagen tilbake til Solhjell, vet jeg ikke. Hun tok ikke kontakt da dagen var over. Det gjorde derimot mange andre, de hadde mye på hjertet.


16.9 - 2008: MUSISK AFTEN FOR UHF-MEDLEMMER, CAFETEATRET, OSLO

Cafetatret er Jostein Gaarders og Siri Dannevigs kulturlokale på Grønland i Oslo, tvers overfor Politihuset. Det var UFH som inviterte, fagforening for folk med universitets- og høyskoleutdanning. Dette er ingen stor fagforening, den har bare et par tusen medlemmer, men er i vekst. Til dette møte var det samlet 35 personer, medlemsmøterekord, forstod jeg. Her var mange arbeidsplasser representert, så som Aker sykehus, Halden kommune, Diakonhjemmet, Justisdepartementet, Oslo kommune, NAV, Høyskolen i Oslo ..... Inntil for noen måneder siden var det operakafe i dette lokalet (som opprinnelig var Metodistkirke, sa vertinnen). Det kunne merkes at her hadde det vært musisert, for flygelet, et Bechstein, var meget bra. Teknikken fungerte også, og kontakten med salen levde. Så var da også kommunikasjon det sentrale temaet denne kvelden, hvordan det går an å få tak i kjernen i dette noe forslitte begrepet når spedbarnets vei inn i livet er utgangspunktet.

Jeg la merke til at et par unge menn kom inn en stund etter at jeg hadde begynt. De ble begge sittende. Etterpå kom fagforeningslederen triumferende bort til meg: "De skulle på et møte for å høre Jonas Gahr Støre, og trodde det var her. Men de gikk ikke for å finne Støre, de ble sittende for å lytte til deg!"

Etterpå var de storveis servering. Jeg ble bedt med, sogar med et glass hvitvin på kjøpet. Etter to intense timer, smakte det godt. Og praten gikk, folk hadde mye på hjertet, og jeg lærte masse. Om at brodering av stakken påTelemarksbunaden har mye til felles med en blues, for eksempel: Rammen er gitt, men innenfor rammen står det hver enkelt fritt å improvisere, sette til eller trekke fra farger etter personlig smak og lynne.

Bernt Erik Jørgensen, som hadde tatt initiativet til å invitere meg til fagforeningen sin, sendte meg en takk dagen etter:

Hei Jon-Roar!
 
Takk for en ekte og engasjerende forelesning. Jeg opplever at du er "ekte" tvers igjennom. Du rører ved og setter ord på mine følelser og tanker. Medlemmene var veldig fornøyd og entusiastiske etter å ha hørt deg. Vi kommer nok til å ønske å bruke deg igjen ved en senere anledning.

Med takknemmelig hilsen fra

Bernt Erik


12.9 - 2008: DELOITTE PÅ THON HOTELL OPERA, OSLO: "TALENT — INNOVASJON — SAMFUNN – KLIENT" RETORIKK ELLER REALITET?"

Vi hadde et forberedende møte i Deloittes lokaler i Karenslyst allé på Sjølyst, Arve Rafteseth og jeg. Og jeg ble både glad og nsygjerring da Arve Rafteseth, partner i dette verdensomsspennende revisjons- og rådgivingskonsernet, fortalte om Deloittes fire hovedsatsninger: Talent — innovasjon — samfunn — klient. Vårt slagord er "Always a step ahead", sa Rafteseth. "Slagordet må fylles med kvalitet, derfor inviterer vi nå deg som avslutning på dagen — og før vi går i operaens for å se Tornesrose, Tsjaikovskijs ballett. Vi trenger påfyll fra en annen kant," la han til. Og jeg lovte å gjøre mitt beste, prøve å fylle begreper med musisk substans. "Du vet vel at jeg frasa meg professoratet på Blindern fordi jeg kvalitetsbegrepet kjentes ikke bare tomt, men direkte kontraaktivt, mot sin hensikt?" Nei, det visste ikke Rafteseth. "Så får dere meg både kritisk og konstruktiv", lovte jeg. Og slik ble det.

Jeg avslutt min tilmålte tid med Tornerose, om hvordan den sovende skjønhet ble vekket av et kyss som fikk ikke bare prinsen og prinsessen men hele slottet til å danse. "Den amerikanske utgaven av "Det musiske menneske" har tittelen "The Muse Within", sa jeg. Ser dere tilknytningen til eventyret? Vår indre, skapende Muse på kysses våken om store ord som "talent" og "innovasjon" skal få menneskelig mening. Kultur er ikke avkopling, men tilkopling — kraften fra kunstens kyss på prinsessens munn: Awakening! I russisk tradisjon er det en nær forbindelse her. Tar et russisk hjerte til å gløde i møte med stor kunst — diktning, malekunst, musikk og, som dere kan erfare i kveld, ballett — er det et indre ikon som flammer opp som bekreftelse på menneskets gudeskapte opphav." Og så fikk salen høre noen takter av Tornerose-valsen, mektige maestro Karajan fylte rommet før applausen tok over.

Mange kom å takket mens jeg ryddet, klokken var mange, folk hastet videre til kveldens forestilling med påfølgende middag. "Du kan gjerne bruke Deliotte som referanse om deu skulle ønske det," sa Rafteseth, jeg skjønte at han var fornøyd.

Det var arrangørselskapet Gyro som hadde hånd om den praktiske delen av dette arrangementet. Aldri har jeg på forhånd fått så mange Exel-ark med skiftende tidstabelloversikter over et arrangement der jeg skulle bidra. Og aldri har flere personer stilt opp for å få å ordne opp. Exel-tidsopplegg sprakk, selvfølgelig, men vi kom i mål. Og utskikten over mot den nye operaens og fjorden, ja, den var formidabel.

 


5.9 - 2008: SULDAL KOMMUNE, SAND: "KVALITET — ET MUSISK PERSPEKTIV"

Flere steder i Norge heter Sand. Dette er et glimt av Sand i Suldal kommune, to timers kjøring med hurtigbåt fra Stavanger. Reisen fra Oslo er lang, 6 1/2 time gjorde at jeg måtte overnatte. Ikke visste jeg at værskiftet jeg så fra brygga da jeg kom, på et vis varslet om det som skulle skje dagen etter: Et værbrytning ruvet over fjord og fjell, svart innover mot Sauda, lyst utover mot Stavanger:

Snart etter tok sola helt over — og regnbuen steg over Sand:

Og i enden av regnuen finnes skatten, ikke sant?

Det var ungdomsskolelæreren Ingrid Nafstad Lyftingsmo som inviterte meg. Hun hadde tatt initiativ til en stor, internasjonal fredskonferanse her i Sand i september (GYPI - Global Youth Peacebuilding Initiative) og ville opprinnelig ha med et bidrag fra meg som en del av dette. Så viste det seg at dette ikke klaffet, konferansen var nettopp avsluttet da jeg kom. Synd, musikk som nøkkel til internasjonal fredsbygging tror jeg på.

Til kulturhuset i Suldal denne dagen kom det folk både fra nær og fjern, (det er lang reise fra Koppervik til Sand) og på tvers av yrker: helse, kultur, skole, barnehage og hele ledelsesgruppa i kommunen, med den nye rådmannen (en kvinne) i spissen. Det lovte godt.

Men så gikk det galt. Planen var at jeg skulle være i kulturhusets storsal. Men av en grunn jeg ikke helt fattet, var mitt foredrag bestemt flyttet til en mindre sal — som ikke var teknisk klar. Det visste kommunen, men de trodde det skulle ordne seg likevel. Det gjorde det ikke. Videokanonen koplet til en PC førte til en så stygg skurrelyd i musikkanlegget at det ikke kunne brukes. Der sto vi da. Og jeg kjente jeg ble het i kinnene og krenket i sjela: "Dere har jo en fullt brukbar sal i dette hus — og så er vi her, i en sal som ikke kan brukes. Det er jo absurd, helt uakseptabelt!" Og mens snautt 100 mennesker stod ute på gangen og ventet, begynte jeg å pakke sammen i ren protest. Kultursjefen bleknet. Da kom redningen: Einar Olsen, en ung musiker bosatt i Sand. Han grep inn, hentet sammen med en lydtekniker han kjente inn utstyr fra storsalen og rigget til, mens han betrodde meg:"Jeg har hatt så stor glede av deg og bøkene dine, dette ordner vi!" . Og det gjorde han. Så, 2o minutter forsinket strømmet folk i — og vi var igang. I en slik situasjon der alt står og vipper blir du enten kraftløs — eller du får ekstra krefter. Jeg fikk ekstra krefter. Adrenalinet tok meg. Men trettheten ség tilsvarende kraftig inn over meg etterpå der på hurtigbåten tilbake til Stavanger.

Ingrids tanke hadde vært musikk og fred. Så var det ekstra deilig, etter kultursjefens takketale ("10 i stil, 10 i innhold") å avrunde med en fredsang jeg visste at Ingrid er ekstra glad i: Olle Adolphsons "Mitt eget land". Fra konflikt og krise til sang og tett fellesskap: Jo,vi fant en regnbueskatt til slutt, i F-fur — med den nye, eskalerende Georgia-konflikten som undertekst i mitt øre:

Jag hörde musik någon stans, som kom från et frusen orkester,

den kallas för terrorbalans och dansas av öster och vester.

Vad bryr jag mig om öst och vest, jag vet ju bäst:

.... för när människor har varandra bor de alle i samma land

....

En stor takk til deg, Einar. Du fortjente minst halvparten av den intense applausen jeg fikk til slutt. Jeg håper du får blomster fra Suldal kommune.

Og Einar Olsen svarte på mail dagen etter:

takk, gode deg for fine ord

ai-ai-ai-ai-ai-PUFF!
foredraget ditt sto som kultursjefen sa til 10 i innhold og 10 i stil (som gammel rocker ville jeg vel sagt til 11)

jeg arbeider mye alene, og da blir slike stunder som diamant-øyeblikk som bekrefter og gir faglig pågangsmot for videre musikalsk arbeid.


27.8 - 2008: GRIEG-HALLEN, BERGEN. DEN 8. NORDISKE KONGRESS I FAMILIETERAPI: "VIND OG BØLGER. FAMILIE OG IDENTIET I FORANDRING ". ÅPNINGSFOREDRAG I PLENUM: "JEG SYNGER — ALTSÅ ER VI "

Dette var svært. Konferanse fra onsdag til lørdag, tettpakket med seminarer, workshops, utstillinger og kurs, endog i tangodans. Rundt 900 deltakere fra samtlige nordiske land: Norge, Sverige, Danmark, Finnland, Island, Færøyene, Grønland, Latvia + representanter fra sentraleuropa. Hilsningstaler fra Stortinget og Begens varaordfører, en times magisk konsert med Ole Hamre og hans ensemble, flerkulturell dans, kor. Fire plenumsforedrag, ett for hver dag, med Johan Galtung, Märta Tikkanen, Carsten Jensen og meg, skulle ramme det hele inn.

Korsang i foajeen før start:

Og et syngende publikum på vei inn Grieg-hallens storsal:

Hans Christian Michaelsen, leder av Norsk forening for familieterapi og selve ildsjelen bak konferansen, ønsket velkommen.

I sin presentasjon av meg — jeg stod der framme og skulle åpne den faglige delen av konferansen — la Michaelsen ikke liten vekt på at jeg hadde frasagt meg professoratet ved UiO i protest mot en "kvalitetsreform" som i for stor grad setter økonomi i sentrum på menneskets bekostning."Vi trenger ditt faglige mot" sa Michaelsen. Da klappet salen.

Sangens kraft, var mitt tema. Der legen gjerne behandler mennesket objektivt og søker å reparere sykdom ved å fjerne den, tar sangen fatt i mennesket som subjekt, tilkopler mennesket som subjekt, setter det i bevegelse, i sving, så å si, igangsetter mennesket selv, det ennå friske og sterke i oss og som legende kraft.

"Vind og bølger" var konferansens musiske overskrift. Kryptisk? "Energi", tenkte jeg. "Naturkrefter", tenkte jeg. "Uten vind, ingen bølger. Uten vind, ingen framdrift i båtens seil," tenkte jeg. "Nordvest gir le," tenkte jeg, med 30 års erfaring fra hytta vår på Hille. Med nordvest vind kan du legge ut med båten og trekke ditt garn, selv i stiv kuling. Men kommer kulingen fra sydøst, fra åpent hav, kan du forlise og dø. Og dermed var jeg i gang med mitt foredrag. det måtte bli med ansats i "sang i storm", prologen i "Det musiske menneske", der en barnesang reddet en liten familie fra forlis. Derfra gikk blikket på sangens kraft like fra spedbarn og vuggesang, til Sinatra og Rage against the machine og fram til aldring og død. Kan jeg si at salen "bølget", underveis gjennom en time og tre kvarter, min tilmålte tid? Ja den gjorde det. Med en stående sluttapplaus fra 900, vil den energien vi sammen fikk til sitte lenge i. Og slett ikke bare i meg, det vet jeg. (Å, hvor langt var det ikke akkurat da tilbake til Litteraturhuset dagen før, der teknikken sporet meg av. sårbart ...)


26.8 - 2008: LITTERATURHUSET, OSLO. KUNNSKAPSDEPARTEMENTETS OPPLÆRINGSAVDELING: "LÆRING — ET MUSISK PERSPEKTIV"

Som foreleser er jeg nok forvent med gode dagene der det svinger, får form og gir mening. Men av og til blir det ikke sånn. Dette ble en sånn dag. Synd, siden jeg anså den for ekstra viktig, i sal med dem som har virkelig har styringsmakt i norsk skole. Kanskje hadde jeg foreberdt meg for grundig, det var så mye jeg ville ha formidlet, og det på halvparten av den tiden jeg vanligvis har til rådighet. Opptakten var strålende: Hemsing-søstrene bergtok med sine fioliner , de gav en halvtimes konsert med både hardingfele, Ole Bull og Bartok.

Jeg tok utfordringen: deres spill fortolket som blott og bar underholdning eller som bevegende menneskeliggjøring. Og jeg henviste salen (35 personer i Litteraturhusets 3. etasje) til en sterk film jeg så på Vika i går: "The visitor" der en desillusjonert universitetslærer får vitalisert sitt liv i møtet med unge mennesker fra en helt annen kultur og rytmen i deres musikk. Bra nok, kjente jeg.

Men så: Denne dagen hadde på morgenøkta startet med Rut Tellefsen som leste Wergeland-dikt. Jeg ville følge opp, og avspille et kutt fra et radioprogram der et barn leser et Wergeland-dikt, storslagent, nakent og bevegende. Men så fant ikke mannen som skulle hjelpe til med teknikken dette Wergeland-sporet, han fomlet og fomlet— og det sporet for meg mentalt av. Bedre ble det ikke med en digital overhead som var vanskelig manøvrerbar. . At departementet ikke hadde sagt fra til Litteraturhusets mann at jeg trengte en videokanon, med en følge at videokanonen bli rigget til i siste sekund før jeg begynte, gav jo heller ikke flow. I sum: Jeg mistet mye av rytmen, rett og slett, kom skjevt ut fra hoppet, og landa nok litt for mye på kulen. Men kjenne på sangens kraft som nøkkel til læring fikk vi da gjort. Og et blikkskifte fra kunnskapsløftets "basiskompetanser" til barnets basiskompetanser som utgangspunkt for læring, fikk jeg da løftet fram og påvist.

Kunnskapsløftet fem basiskompetanser er:

muntlig norsk, skriving, lesing, regning og IKT.

Men nøkkelen er barnets basiskomptanser er nøkkelen, selve utgangspunktet, barnets enorme bredbånd for læring om det koples til, det perpektivet som aldri tas opp i kunnskapsløftet.

gleden ved å leve, motet til å skape, trangen til å leke, kraften til å vokse, lysten til å lære.

Salen var ellers hyggelig nok, og takket meg både med blomster og spontansang fra en annen film som for tiden vises på norske kinoer, "Mamma Mia" med ABBA: "Thank you for the music ..."


15.8 - 2008: KINO 1, SANDVIKA. NYTT SKOLEÅR FOR BÆRUM-SKOLER: "LIV OG LÆRING — ET MUSISK PERSPEKTIV "

Jeg fikk litt av et løft dagen før, da jeg leste oppslaget i Utdanning nr. 14/2008 om Christine Borge, rektor på Løkeberg skole, hun som hadde invitert meg. Overskriften i fagbladet var "Kvalitetsrektor":

Riktignok visste jeg at Christine Borge var inspirert av mine bøker om viktigheten av det musiske i skolen, men her fikk dette substans, oversatt til hennes skolehverdag som rektor. Jeg siterer fra Utdanning:

"Det å være rektor er som å være dirigent for et godt orkester...", sier Christine Borge. ... "Det er gjennom lærerne jeg utøver min jobb. Som rektor er jeg leder for en "klasse" av lærere som jeg vil skal være best mulig. Derfor må jeg praktisere "tilpasset opplæring" overfor lærerne som lærerne må overfor sine elever. Det betyr at jeg må se hele læreren... For meg er det viktig å legge til rette for at lærerne kan glede seg over og trives med å være lærere." Hun har lagt vekt på å rektruttere lærere med spesialkompetanse. "Allmennlærere og faglærere i team utfyller hverande på en god måte," mener hun. Skolen er også kjent for å legge vekt på de praktisk-estetiske fagene og har lærere med fordypning for eksempel i musikk og kunst og håndverk. "Det må legges til rette for at barn kan oppleve begeistring og glede i forskjellige situasjoner. Alle sider ved barn må få utvikle seg. Estetiske fag brukt på en god måte har stor overføringsverdi til for eksempel sosial kompetanse. Kunstneriske opplevelser må være en integrert del av det å drive en skole. Musikk finnes i alle fag, man må bare hente det fram," forklarer hun. ...Borge synes hun har verdens fineste jobb med elever som er glad for å se henne, voksne som trives og mange takknemlige foreldre.

Det er klart at med et slikt oppspill, er forelesningsveiens retning rimelig klar. Skjønt hel klar var den ikke. Personalet på Kino 1 i Sandvika hadde slett ikke hørt noe om at jeg trengte et piano og et musikkavspillinsanlegg. Ikke fant jeg Christine Borge heller. Så stresset tok meg, med alt var klart to minutter før lærere fra syv skoler (de er i et nettverk som samarbeider) strømmet inn i kinosalen. Da hadde jeg jobbet på spreng i tre kvarter for å komme på plass. Men mistet energi ble snart hentet inn med en sal som levde til tusen tre hele timer til ende. Forhåptlig til beste i møtet med hundrevis av elever dagen etter.


14.8 - 2008: SIGDAL KOMMUNE, SKOLEEATEN: "KUNNSKAPSLØFTET — ET MUSISK PERSPEKTIV"

Dette er Kai Solberg, som inviterte meg. Han er rektor på ungdomsskolen og trives godt i jobben. Bredt fortolket mener han at Kunnskapsløftet gir mange muligheter for både læring og trivsel på skolen sin. Men han er bekymret for at det er for få fagvalg på ungdomstrinnet. Dessuten: "Med Sigdal kommes rike håndverkstradisjoner (sml. "Sigdal-kjøkken"), blomstrer håndverk blant ungdomsskoleelevene. Veldig bra. Men jeg er redd for at det i utdanningsløpet blir et blindspor. Ungdommene finner ikke veien videre. For tegning, form og farge lever en skyggetilværelse på videregåendetrinnet, der faget i gjemt bort i masse teori blant allmennfag. Noe må gjøres her!" sier Kai. Han hadde møtt meg som lærerskolestudent på Notodden for drøyt 10 år siden, og kunne ikke glemme mitt musiske blikk på læring. "Jeg vil så gjerne dele Notddoen-opplevelsen min med lærerne her i Sigdal", sa Kai Solberg. Og jeg lovte å ta dette poenget om større rom for forming på videregående med meg når jeg om en ukes tid møter Kunnskapsdepartementet (26.8)

Et eksempel på kreativ formingsglede i Sigdal: en trerot som pryder inngangen til Storaas, der jeg møtte et hundretalls lærere.

På kjøreturen fra jernbanestasjonen i Kongsberg opp til Sigdal kom det fram at rektor Kai skyter abbor med harpun i vann i Buskerudskauen. Og da måtte jeg jo fortelle ham om Greg, bestevenn i California, som også er på skattejakt med dykkemaske, bare i saltvann. "Du må lese "The Finder" i Skilpaddens sang", sa jeg. "Det musiske har mange tonearter!"

PS

I går fikk jeg så en mail fra rektor Kai Solberg, der han skriver: "Her en noen representative tilbakemeldinger fra et fornøyd kollegium i Sigdal. Lykke til med videre jobbing. Smilende hilsen fra Kai":

  • Forventningene til Bjørkvold var kjempestore og ble innfridd til fulle!
  • Fantastisk, noe jeg kan leve på lenge!
  • Flott inspirasjon for å skape de gyldne øyeblikk når det gnistrer!"

Og jeg tenker: Det nytter!


13.8 — 2008: HØGSKOLEN I OSLO. AVDELING FOR ESTETISKE FAG. SEMESTERÅPNING FOR DE ANSATTE: "Aesthetica insurrecta! OM ESTETIKKENS MENING OG FUNKSJON"

Jeg har mange ganger vært med på å åpne studieår for HiO, men aldri for Avdeling for estetiske fag, og aldri i disse nye, flotte lokalene lenger ned i Pilestredet. ( Helsefagene ved HiO er det som flest ganger har invitert meg, med en sal stappfull av hudnretalls studenter og lærere nede i misjonssalen i Staffeldtsgate. Her var vi 60-70, og uten musikkseksjonen ved førskole - lærerutdanninga, de var — noe pussig, syntes jeg— på et eget personalseminar utenbys denne dagen.)

Det var studieleder Åshild Vethal som inviterte: "Du må bare komme, Jon-Roar! Vi trenger et løft, påfyll av nye energi og nye tanker ved oppstart på nytt skoleår. De estetiske fag er jo ikke akkurat topprioritert, som du vet.." Stemmen hennes på telefonen var så intrengende at jeg kjente det vanskelig ikke å si ja, enda denne første uka med skoleoppstart for meg for lengst var ferdigavtalt og at jeg i tillegg måtte bryte opp tidligere fra sommerøya der sør for å rekke dette. Så jeg tok en dags betenkningstid, fikk grønt lys fra Eva (hun har jo vært ansatt ved HiO i over 20 år) og ringte så tilbake: "OK, Åshild, jeg kommer. Men Per Arne Olsen, min gamle student som nå er blitt prorektor, må være til stede!"

Og slik ble det. Mange kjente og sommerblide ansikter i salen, med dekan og Per Arne på første benk. Å hilse på Marit Akerø fra den gamle Statens lærerskole i forming i Cort Adlers gate (der jeg også foreleste et par ganger) gledet spesielt. Hennes artikkel "Fantasi som skapende transcendens fra 1987, var viktig for meg da jeg skrev "Det musiske menneske". På bokas litteraurliste troner fremdeles den artikkelen øverst. Det har slett ikke bare med alabetet å gjøre.

Jeg hadde planlagt en spesiell avslutning denne dagen. Per Arne Olsen har i veldig mange år dirigert Sosialistisk kor i Oslo. Hjertebarnet på deres repertoar har vært Pablo Neruda/ Mikis Theodorakis "Canto General". De har oppført det flere ganger i Oslo (blant annet i Chateau Neuf og Oslo Konserthus), og on location: i Chile og Hellas, Nerudas og Theodorakis resepektive hjemland. Jeg har fulgt dette koret ringside, Eva, kona mi, har sunget "Canto" med Sosialistisk kor under Per Arnes ledelse i adskillige ganger. Så da jeg skulle avslutte, hva var da mer naturlig enn å spille avslutningsminuttene av den siste satsen: "America insurrecta" et mektig h-moll løfter seg med fult orkester, bassolist og kor — det er et understrykt Sør-Amerika som reiser seg i opprør:

... con manos maltratadas, con pedazos de alma sobreviviente, con racimos miradas que no extinguio la muerte ....

"Du får det fram, Jon-Roar, at musikk og estetikk handler om å holde mennesker, ja hele nasjoner levende, at det det er livsviktig. det er så lett å glemme det bort...! sa Per Arne etterpå til meg da han takket. Og jeg hørte med et halvt øre at han planla et prosjektkor med sine ansatte. Og dessuten, med et helt øre: Et møte med meg. Viktig. Lærerutdanninga er i støpeskjeeen. Her må tenkes nytt! "Aesthetica insurrecta!"


10.6 - 2008: RUDOLF STEINERHØYSKOLEN I OSLO: "MENNESKESYN OG KUNNSKAPSSYN — DET MUSISK MENNESKE"

I Prof. Dahls gt. 30 på Frogner (gamle Berle skole), ligger Rudolf Steinerhøyskolen, med bachelorutdanning i førskole- og bachelorutdanning, studieår i billedkunstfag, og forskeropplæring i pedagogikk. Anne-Mette Stabel (ja, datter av Fredrik Stabel, Dusteforbundets evige president), var den som inviterte meg. Hun går nå i gang med et doktorgradsstudium der Steinerpedagikken skal vurderes i forhold annen pedagogisk tenkning. Stabel er for øvrig også utdannet forteller, knyttet til Fortellerforum som jeg jo nettopp foreleste for (se nedenfor).

Med hånden på hjertet: Jeg ante faktisk ikke at det fantes en Steinerhøyskole i Oslo før denne invitasjonen. Heller ikke har jeg hatt barn i Steinerskolen. Da mine tre barn var små, så jeg det sånn at den allmenne skolen som demokratisk smeltedigel hadde en så viktig funksjon i det norske samfunn at Steinerskolealternativet for oss falt bort. Dette åpnet jeg med å si da jeg møtte et snautt hundretalls studenter og lærere denne junidagen i en stor, fin aula. Men jeg sa også at jeg godt husket en invitasjon til Steinerskolen på Hovseter for en del år siden (der jeg for øvrig har snakket om Sjostakovitsj engang), der jeg satt i et diskusjonspanel sammen med SV-eren Mosse Jørgensen (som har hatt Steinerbarn) og Trygve Bull, og der Trygve Bull, den gamle skoleradikaler, sa følgende: ""Det var et stort tap for den allmenne offentlige skolen i Norge at Arbeiderpartiet på prinsipielt grunnlag vendte ryggen til Steinerskolene: De smakte av noe eletistisk-privat for Arbeiderpartiet. Men hadde den offentlige skolen tatt inn kreative ideer fra Steinerpedagogikken, hadde norsk skolesett helt annerledes beriket ut i dag," sa Trygv Bull. Der hadde han åpenbart et poeng.

Åkke som, blant disse menneske kjente jeg en helt sjelden lydhørhet og kontakt. Til slutt pustet vi sammen, på et vis. (At en student på andre rad satt rett opp og ned og sov i innimellom, tror jeg måtte skyldes en rangel han var nødt til å ta igjen. Han klappet iallfall til slutt...).

I mitt stille sinn tenkte jeg i etterkant på en kommentar jeg fikk etter foredrag vestpå like etter at "Det musiske menneske" første gang kom ut: "Ingen bok om skole siden Bjørnboes "Jonas" har rystet meg like mye som denne", sa ordføreren, han ønsket meg velkommen. (Bjørneboe var som kjent Steinerlærer i en periode). Så: Et slektskap mellom Steiner og meg finnes nok. Men forskjellen er samtidig klar: Han var antroposof, mens jeg i mine barnekulturstudier har vært antropolog. Så får andre eventuelle bedømme hva som er hva, hva som forener og hva som skiller. Anne-Mette Stabel — for eksempel?


5.6 — 2008: STATOILHYDRO. NaKuHel-SENTERET, ASKER: "DET MUSISKE MENNESKE — OM SAMSPILL OG MENNESKELIGE RESSURSER"

Her fikk jeg virkelig bryne meg på dette med "samspill og menneskelige ressurser". Hør bare:

Natur-Kultur-Helse? Opptakten kunne ikke vært fjernere. En stor trailer hadde tidlig på formiddagen veltet ute ved Sandvika — og blokkert E18 i begge retninger like til Lier-toppen. Alle filer stengt. Totalt bilkaos. Så der satt jeg i en taxi, den stod bom stille, kjørte litt, så stopp igjen. Avkjørsel til gamleveien mot Asker hjalp lite, tusener hadde kommet på samme ideen. Mer en én time forsinket ankom jeg NaKuHel-senteret i Asker, stresset og kokt i sommerheten (det var rundt 30 grader denne dagen). Maten til deltagerne var ditto forsinket, her rant energien ut både hos dem og meg. Men Øyvind Marstein tok imot med smilende Zen-inspirert ro og meget mild stemme: "Velkommen. Dette går bra!"

Rommet det var rigget til i, kafeen, viste seg svært lite egnet til foredrag, så en sal i 2. etasje måtte gjøre nytten. Og mens deltagerne gikk på en planlagt oppladningstur i de mest naturskjønne omgivelser på et høydedrag lie ved Semsvannet) med Øyvind Marstein som guide, begynte en meget hjektisk riggerunde — med tre utfordringer: Den evindelige teknikken, heten og det skarpe sollyset. En pensjonert Hydro-ingeniør jobbet febrilsk og fikk til slutt orden på videokanonen. Og noen gamle blendingsgardiner (fra krigen?) ble funnet fram og forsøkt hengt opp (hvor mange ganger de datt ned med et smell før vi fikk festet dem, provisorisk, har jeg ikke tall på):

Tappert ble det jobbet, og klargjort ble det til slutt. Vi skulle vært 30-40 i salen, men vi var, tror jeg, redusert til i underkant av 20, alle slitne og noe matte. Så dette ble en for meg helt uvanlig stille forsamling jeg var satt til å skulle fylle med musisk energi og tenkning (lysår unna trøkket på Fortellerfestivalen noen dager tidligere, se rett nedenfor). Ble de likevel tilkoplet — mot de fleste odds? Jeg visste virkelig ikke om jeg hadde nådd fram, da jeg la meg den kvelden, rimelig mørbanket. Men så kom det en mail et par dager senere, den roet sinnet. Stilet til Freidig Forlag åpnet den slik:

"Jeg var i forrige uke så heldig å være på seminar med Jon-Roar Bjørkvold. Det var en fantastisk opplevelse ...

Den sluttet også kraftfullt:

Enn så lenge: God arbeidslyst!

Med vennlig hilsen ...

"God arbeidslyst?"

Det er vel nettopp det dette StatoilHydro-prosjektet, ledet av Øyvind Marstein, sikter mot: "God arbeidslyst". Under hans ledelse og tenkning om viktigheten av menneskelige ressurser i samspill har han i to år nå holdt denne gruppen av ingeniører i Tyrihans-prosjektet samlet til møter et par ganger i året og gitt impulser for tenkning på tvers i deres ellers meget krevende hverdagsvirkelighet. Så spennende og så viktig. Det var jo i denne sammenheng at Øyvind M. kontaktet meg. Kanskje lyktes vi altså med noe likevel, der i sommerheten (jeg tror det var minst 35 grader i rommet mens vi holdt på). Ja, de er nok mer robuste enn meg, disse Tyrihans-ingeniørene i StatoilHydro. De tåler et trøkk eller to. Mailen jeg fikk, tyder jo på det.

Om E18 var ryddet og åpnet igjen da jeg returnerte sånn i 18.30-tiden? Ja, men ikke helt. De kilometer lange bilkøene var forsvunnet. Men det var fremdeles hauger av metallrester i veikanten der ute ved Sandvika.


29.5 — 2008: FORTELLERFESTIVALEN 2008, OSLO:"MY WAY: FORTELLINGENS PLASS OG FUNKSJON I MITT FORFATTERSKAP"

Født og oppvokst på Oslo Øst skulle jeg sikkert ha vært her for lenge siden, i et av Oslos viktige kulturhus. Men nå, endelig: Grønland kulturstasjon, Tøyenbekken 5. Se på logoen over den buede inngangen: Kultur er viktig!

Fint var det også å møte en kjerne av profesjonelle norske fortellere, utdanningen har vokst seg sterk de siste par tiårene. Nå overrisler de ikke minst norsk skole med fortellingens kraft, fra gamle eventyr og sagn til nyere stoff.

Nå var det altså min tur, på mange måter en katt blant hermeliner i en forsamling som denne. For jeg har ingen formell fortellerutdanning. Men fortellingen som nøkkel til å fatte har vokst seg stadig sterkere i mine bøker og også når jeg formilder direkte til et publikum, muntlig, ansikt til ansikt. Jeg får ikke god nok kontakt verken med min egen tenkning eller mitt eget språk, skriftlig og muntlig, ellers. Med Wergeland: "Du i ditt hjerte før i din panne finne det sanne."

Jeg prøvde denne dagen å skissere fem faser jeg kan kjenne meg igjen i og der fortellinger har en sentral plass:

Situasjon-observasjon-narrasjon-refleksjon-opposisjon

og kommenterte meg gjennom noen av bøkene mine med fokus på bøkenes grad og art av fortellergrep.

Egentlig begynte det allerede med "Barnas Egen Sangbok" (1979) der tegnestoffet gir fortellingen: Hva unger bruker sang til i sin egen kultur (Vivian Zahl Olsen tegnet ut mine observasjoner fra barnehager. I noen grad satte Cappelen forlag bremsene på: ikke alle tegningene en barnekulturelt forankret).

Doktoravhandlingen min fra 1981 ("Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål", trykt 1985), er primært preget av teori og statiskisk dokumentasjon. Men, ser jeg nå, i eksemplifisering av sangsituasjoner dukker glimt av fortellinger opp, gjerne med illustrasjoner hentet fra "Barnas Egen sangbok" (som jo utgjør en viktig del av observasjonsmateriale til avhandlingen min).

Men jeg må ha kjent en uforløst uro. Barnesangenes frodighet gjæret videre i meg, de måtte ut i et mer levende format: Med Ibsen (det var åpningslinjen i hans aller første drama): "Jeg må, jeg må; så byder meg en stemme fra sjelens dyp, og jeg vil følge den!"

Det ble til "Det Musiske Menneske" (1989, nå oversatt til 10 språk, siste norske utgave fra 2007). Her transponerte jeg så å si sangbokas tegninger til skrift. Boka pendler melom narrasjon og refleksjon, observasjon og opposisjon, skjønnlitterær og faglitterær skrivemåte. Jeg kjente nok et brudd med Akademias skritlige normsett, men måtte bare. "Du løper en stor risiko", så folk underveis, "du kan ikke skrive slik, du som er professor!" Men jeg måtte bare skrive slik, stoffet krevde det. "Om et etablert forlag hadde gitt meg grønt lys?" Jeg vet ikke. Men jeg spurte intet etablert forlag, jeg var nå min egen forlegger (Freidig Forlag, se annet sted på denne hjemmesiden). Men kyndige råd underveis fikk jeg, ikke minst av bestevenn Per Glad, Cappelens skjønnlitterære redaksjonssjef. Han leste manus og gav meg et overveldende —"Ja!"(se annet sted på denne hjemmesiden).

I min neste bok, "Skilpaddens Sang" (1998), er det fremdeles en pendling mellom fortelling og refleksjon, men innslaget av skjønnliterær fortelling er betydelig større. Hele 2.del består av fortellinger. Jeg kalte denne delen for "Stjernekikkerten": Du husker sikkert kaleidoskopet/stjernekikkerten fra da du var liten, ikke sant? Du ristet og tittet inn. Blant mange bilder, kunne du finne det bildet du synes var vakkert, som talte nettopp til deg. Min tanke i "Skilpaddens Sang" var at i et mylder av fortellinger, kunne du kanskje finne den fortellingen/det bildet som sa nettopp deg noe, som gav resonnans i netopp deg og som fikk deg, min leser, til førstehånds å fatte hva det musiske handler om i meneskers liv.

I "Vi er de tusener — Norske musikkhistorier" (2003) har jeg gått en skritt lenger. Jeg skriver her i dialogs form, redigert på basis av intervjuer jeg gjorde med ildsjeler i norsk musikkliv. Jeg ville deres eget unike språk så tett innpå livet som vel mulig, la deres egne fortellinger få leve i deres egne tonearter og tempi. Her er det både pianissimo og fortissimo, andante og presto — gud bedre!

Jeg trodde at utforskningen av språk/fortelling skulle stoppe der. Men så var det altså at NRK i 2007 ba meg lese inn av fortellingene i "Det Musiske Menneske". NRK/P1 hadde en serie gående som het "Den siste dansen". Jeg satt en formiddag mutters alene i et studio i Oslo med link til P1 i Trondheim og leste inn "Onkel Oskar og gullbryllupsvalsen". Vi redigerte inn den musikken som hører med (en gammal Bolstad-vals) — og fortellingen tok fyr. Dette måtte jeg bare utforske videre! Jeg leide tekniker og studio i NRK. Nå, i 2008, foreligger lydboka: "Foten trår, hjertet slår. Musikk — Mennesker · Mening". Det dreier seg om tre CDer med utvalgte fortellinger fra de tre siste bøkene mine. Jeg leser, jeg er musikkansvarlig. Sterkt? Ja, Sårbart? Ja. For fortelling koster.

****************

Jeg la bøkene mine til side, og sa:" Men som vi alle her vet: Det er ikke alle som har fattet fortellinges betydning". Og så jeg om Clements forslag om å fjerne musikk-dans-drama fra videregåendetrinnet som del av kunnskapsløftet (!!), og konfrontasjonen på Helsfyr hotell i Oslo (der var ikke Clemet, men sekretæren for hennes "Kvalitetsutvalg" pluss Rolf Reikvam, som da var leder av Utdanninbgskomitten på Stortinget).

"Og så spilte Gotta take the power back! med Rage against the machine" speiielt myntet på utvalgsgssekretæren og Reikvam," fortalte jeg."Musikk dundret — og budskapet virket. Vi fikk beholde musikk-dans-drama!" (Hele denne fortellingen ligger nå ute på nettet, gå til "Musisk modernisering" på hjemmesiden min). Og så avspilte jeg "Take the power back!" for fortellerne i salen denne ettermiddagen, med min gamle student Ottar Nesje ved lydspakene. Da skjedde det: Fortellerne reiste seg spontant fra sine stoler. Ikke for å gi meg applaus, men for å danse kraften ut. Det har aldri hendt meg før. Frydefullt var det. Fortellingen virket!

Da var det jeg skjønte at jeg manglet et sjette ledd i den kjeden jeg hadde presentert og der fortellingen hører hjemme:

situasjon-observasjon-narrasjon-refleksjon- opposisjon-aksjon!


23.5 — 2008: RJUKAN, TINN KOMMUNE: "RJUKAN I SOL"

Det var i påsken. De forlovet seg på vei opp mot fjellet, satte ringene på da sola traff traff taubanen. Hvem? Rjukan-jenta Elsa og Kampen-gutten Håkon, de har kjent meg fra før jeg ble født. Mor og Elsa (alias Pylsen) var bestevenninner fra tidligste barndom og livet ut.

Det var 2. mai 1928: Fagforeningsformann og sodasjauer Karsten Torkildsen fronter et sørgetog på flere hundre arbeidere, de går fra Hydros fabrikkhaller, ned Sam Eydesgate og fram til kirkegården. Karstens kone, Astrid, skal begraves. Han, 32 år og enkemann, leier sine to barn der foran i toget. En av dem er Elsa. Sanger runger ved grava, fana til Rjukan damekor viser Astrid den siste ære. Hun var med på å stifte det koret i 1921. "Av jord er du kommet. til jord skal du bli ....." Prestens jobb er gjort, nå er det graver'ns tur. Da er det at enkemann Karsten kaster en Samvirkelagspose ned i grava. Alle stusser, men ingen sier noe, heller ikke Karsten. Han snur ryggen til grava og går ut av kirkegården, hånd i hånd med sine to mindreårige barn. "Hva var det Karsten kasta i grava?" Folk lurer. Svaret fikk de dagen etter, det spredte seg over hele Rjukan. For graver'n hadde titta da folk hadde fjerna seg. I påsan som Karsten kasta i grava lå sangerlua til Astrid og alle sangermedaljene hennes.

Vi fant grava. Kultursjefen Øystein Haugan og leder for hjemmetjenestene, Torild Kristiansen Bye, tok meg med på en Rjukan-rundtur etter at jeg var ferdig med forelesningen min i Folkets Hus — og der var grava! Jeg har skrevet om musikklidenskapeligheten til Pylsen, Håkon og Karsten i boka mi "Vi er de tusener. Norges musikkhistorier" (2003). Ja, for de var blant de tusener som har bygget landet, disse tre. Kapiltet som er viet dem heter nettopp "Rjukan i sol". Karsten fikk utover på 1930-tallet stadig større oppgaver i LO, og var formann i Norsk Kjemisk fra 1945 til 1962. Han historie speiler arbeiderbevegelsens framvekst i Norge.

Historien om Rjukan og Hydro er mektig. La to bilder symbolisere hva det handler om:

Mektig natur:

Gaustadtoppen.

Og mektig industrikultur:

Kultursjef Øystein kunne fortelle at Sam Eyde gikk til Sverige (Wallenberg) og Frankrike — og lånte halvannet statsbudsjett for å få dette til. Det kaller jeg makeløst visjonært og dristig! Minst like makeløst og dristig som tungvannssabotasjen i 1944. Både for Norge og verden rundt oss.

Karsten og Kjakan Sønsteby var naboer i Tinngata på Rjukan. Her er det mange historier som gjenstår å fortelle. De rommer både lokale, nasjonale og internasjonale perspektiver. Vi var enige om det, Øysten, Torild og jeg. Tanker yngler akkurat nå.


21.5 — 2008: HOLMEN SENIORSENTER: "SANG ER DET FØTSTE VI MØTER OG DET SISTE VI MISTER"

På toppen av Holmen-senteret holder Holmen seniorsenter hus med et rikholdig og ukentlig (!) kulturprogram. Denne våren har programmet spent fra Nansens "Ski over Grønland", til Jens Bjørneboe-dikt med Tone Bjørneboe, til Edvard Hoem med sin romansuksess "Mor og fars historie". Nå var det altså min tur, for et 60 talls inspirende tilhørere. Deres livserfaring gir en klangbunn som må gi løft. At kantinepersonalet, noe yngre, også lot seg inspirere var ekstra gøy. Etterpå fant jeg to dem bøyd over min sangbok, gjensynet fra egen barndom gledet åpenbart:

Mange kom fram etterpå og takket. De hadde egne og sterke historier å formidle.

To av gutta: Tor og Jon-Roar


20.5. — 2008: NORGES KFUM-KFUK, SUNNMØRE FOLKEHØGSKULE : "DET MUSISKE MENNESKE"

Reisene er ofte lange, det er ikke alltid like lett å beholde krefter og trøkk fram til det øyeblikk du står ansikt til ansikt med et publikum. Denne gang en var reisen fram femleddet: taxi til Gardemoen - fly til Kristiansund - buss til ferjeleie — ferje over fjorden - buss fram til Sunnmøre folkehøgskule. Dvs. buss nesten fram: Det siste stykket opp grusstien med tung bagasje tok på pusten i tillegg. Men været var strålende, utsikten fra spisesalen ned mot fjord, vår og snødekte fjell var så vakker at jeg måtte starte med å synge gleden ut med: Elias Blix' "Å, eg veit meg eit land" (i Ess-dur). Det gjorde godt både for meg og de snautt 40 lederne i KFUM-KFUK (det skulle vært flere med, men en pågående Avinor-streik hadde forhindret mange i å nå fram).

Flere av mine studenter har hatt bakrunn i Ten-Sing. Noen av dem har blitt venner for livet. En av dem er Ottar Nesje, han var den første som skrev sin hovedoppgave med basis i "Det Musiske Menneske". Ottar, som er profesjonelll slagverker med internasjonalt utsyn og erfaring, jobber i dag på Rønningen folkehøgskole i Oslo (den andre folkehøgskolen som eies av Norges KFUM-KFUK). Så da Petter Rønneberg, som inviterte, blant annet brukte Ottar Nesje som referanse, var det klart at jeg måtte si ja til dette. Dagen endte med stående applaus: Vi fant noe sammen der på Sunnmøre Folkehøgskole denne dagen.

Petter Rønneberg, som inviterte ("Programkoordinator for Unge Voksne og ledertrening"). På tross av at jeg har Skeid-røtter, aksepterte jeg hans Enga-lidenskap. Det kaller jeg sann toleranse!


24.4 — 2008: DEN SOSIALPEDAGOGISKE HØYSKOLEN, SANDNES : "VERDISKAPING — HVA ER DET? ET MUSISK BLIKK PÅ MENENSKESYN OG KUNNSKAPSSYN"

Noen få fagmiljøer har jeg besøkt flere ganger, for å støtte opp. Et av dem den sosialpedagogiske høyskolen i Sandnes. To av drivkraftene her var skoleopprørere jeg har beundret: Eva Nordland, som skapte sos-ped på Blindern under stor motstand, og Mosse Jørgensen, forsøksgyms første rektor, ildsjel og min nære venn. Å være med på en sånt A-lag av pedgoger har vært en ære. Mitt første beøk i Sandnes var i 1991. Allerede da var skolen ledet av en tredje kvinnelig ildsjel, Judith Tollvik. Ja, på mange måte er denne skolen hennes livsverk. Bildet jeg tok av henne denne gangen er intet fotografisk mesterverk, men det ER altså Judith:

Denne gangen var det studenter også fra vernepleierutdanning og andre fra den diakonale høyskolen til stede i en flott, skrå sal. Men hoverpersonsen var nok lille Dovre på seks måneder, som i lysende grad svingte med og bekreftet mine poenger. Sammenehenger "Lære og liv" — helt i Mosses ånd., vil jeg tro:

(Som det framgår av også dette ildet: Jeg hadde ikke helt dagen som fotograf. Men ellers gikk det greit. Det tror jeg også Dovre og Judith syntes.)


18.4 — 2008: UTDANNINGSFORBUNDET BÆRUM, SEKSJON GRUNNSKOLE, FORDRAG PÅ KLÆKKEN: "KUNNSKAPSLØFTET — ET MUSISK PERSPEKTIV"

Opplading kan være så mye. Denne gang var det for meg vårblomster — hestehov, hvitveis og blåsveis langs landeveien på vei mot Klækken i yr vårsol. Ja, Ringerike har jo til og med sin egen blåveissang, i sin tid slitt ut av Kurt Foss og Reidar Bø på ønskekonserten, Arne Paasche Aasens tekst:

Jeg går og rusler på Ringerike,

de stille stier jeg gjerne går.

Da kommer mot meg en liten pike,

en lubben unge på fem, seks år.

 

Hun bærer blåveis i sine hender,

den første hilsen fra vårens muld

......

Ja, like før jeg var framme måtte jeg parkere i veikanten for å ta et bilde av en skråning mettet med blåveisklynger. Men så viste det seg at mitt kamera ikke var like ladet som jeg: Batteriet var rett og slett tomt. Dermed ble det heller ikke noe bilde av Ole Melby som hadde invitert meg. Istedet sendte han et bilde av meg i full aksjon:

Jeg har forelest på Klækken flere ganger tidligere (se f. eks. blogg for 2006, vår). Men denne gangen var forelesningssalen ny for meg, stor, lys og flott i hotellets underetasje. Salen har sikker kostet flere titalls millioner. Men et vanlig, godt akustisk piano manglet.

Vi var ca 100 til stede denne ettermiddagen på Klækken. Men med et hårreisende fravær av mannlige lærere. Ja, jeg tror ikke de var mer enn 4-5 menn til stede, inklusive lederen Ole Melby. Er kjønnsfordeling virkelig så dramatisk skjev i Bærum-skolen? Men oppladet ble vi, energien som vokste fram i salen, var til å ta og føle på. Uten energi kan intet løftes, det er elemær fysikk. Heller ikke kunnskap.

_____________________________________________________

28.3 — 2008: "MUSIKK FØR NI". JUBILEUMSFOREDRAG, DET FYNSKE MUSIKKONSERVATORIUM, ODENSE:"DU I DITT HJERTE FØR I DIN PANNE FINNE DET SANNE" (HENRIK WERGELAND)

Det var Ingrid Oberborbeck, formanden i "Musik før Ni" som inviterte.

Her er hun sammen med sin venn Oswald som alltd følger med på hennes timer (Oswald deltok selvsagt i min forelesning!). Ingrid, som er en høyt respektert musikkpedagog i hele Norden, er en ildsjel for småbarnssang i grupper, som jfor øvrig har fått vind i seilene også her i Norge de siste 15 årene. Ingrid utgav i fjor boka "Det legende musikalske samvær med små børn"; dre hun i tillegg till å diskutere lekens vesen og funksjon også gir en nærmere historisk drøftelse av Orff-resepsjon i Danmark(der hun mere mye er misforstått) og den danske forkjemper for "rytmisk musik", Bernhard Christensen.

Ingrid hadde nok trodd at vi ble mangepå mitt foredrag , for hun hadde gjort i stand i det store konsertsalen, med plass til et par hundre mennesker. Men siden vi ikke var mer en vel 20, flyttet vi over i et lite seminarrom, der det kjentes tettpakket nok til å løfte fram den energien i skjæringspunktet estetikk/estetsi som jeg var ute etter. Og det er klart: Her satt det en utsøkt forsamling musikkpedaggoer. De sang Carl Nielsens vakre barnesang "Jeg ved et lærkerede", med en slik kraft og kjærlighet at både "estetikk" og "estesi" fikk opplevd mening. Så hadde da også mitt foredrag en wergelandsk tittel: "Du i ditt hjerte før i din panne finne det sanne".

Fellessang, ja. Under den påfølgende middagen fikk jeg virkelig erfare både bredden, sødmen og den gammeldanske ironien i dansk fellessang, med utgangsbok i "Folkehøjskolesangbogen". Og takk for det!

Et høydepunkt under midagen var en minikonsert med tangoer, fremført av tidligere konservatorielever. Tre akustiske gitarer i elegant samspill med solisten. Å. som de girtargutta koste seg med Kirstines sang. Vi ble forført — alle! Jeg håper at det venter denne gruppe en stor framtid!

Kristine Eiler Ernst

Ingrid Oberborbeck sendte meg et par dager senere denne mailen:

Kære Jon-Roar,
forhåbentligt er du kommer vel tilbage til Oslo.  
Jeg vil gerne takke dig for dit umådeligt inspirerende og vidtspændende foredrag, som havde fortjent meget bedre rammer.  Det var sikkert extra stressende for dig at skulle flytte fra den store sal. Jeg beklager , at det var disse rammer, du skulle finde dig i, samt så få mennesker, når du nu er vant til mindst 200. Men måske kan det trøste dig, at de der var der, fik så meget med, så det må være kvalitet, ikke kvantitet, som gælder. Jeg har fået mange meget begejstrede tilbagemeldinger efter dit foredrag. Og at du også var glad for koncerten med Cada vez mas, kunne jeg se. Det var dejligt.
Nu venter jeg på dine bilæg, før jeg kan sende dig dit honorar samt erstatte de resterende udgifter. Måske er de jo allerede på vej? Vi skal også bruge alle billetter, som jeg sendte dig, samt hvad du eller har af kvitteringer for udgifter.
Jeg har nu fået en stor forkølelse og har aflyst al min undervisning. Men jeg håber, at foråret kan hele min hoste hurtigt!
Hav det godt, kære Jon-Roar, og endnu en gang tak.
Med varme hilsner
Ingrid

Og Kristine sendte meg en d-moll tango, med sus og sødme, det var gruppens siste nummer, der refrenget endte opp som herlig allsang. Ja, jeg har allerede beriket stua mi med "Du gamle måne"mange ganger! Med mailen fulgte en hilsen som selvsagt varmet:

Kære Jon-Roar Bjørkvold

En varm tak for sidst! Dit fordrag var så kraftfuldt og vedkommende og nærværende og fuld af liv. Tak. En GLÆDE!

Og tak for bogen!

Også fantastisk at ha' dig blandt publikum!

Jeg sender "Du gamle måne" i en klaverudgave. Hvis du er interesseret i vores arrangement, kan jeg sende det.

Kærligst Kristine


11.3 — 2008· MAJORSTUEN/FROGNER SENIORAKADMI, SLEMDALSVEIEN 1, OSLO: "LIVSKVALITET — ET MUSISK PERSPEKTIV "

Det gjentar seg gang på gang: Å forelese for eldre er en sann fryd. Et slikt publikum er mettet med levd liv, bøttevis med fagkompetanse — og en sult på å vite mer, oppleve og leve. Her var det et alderspenn på over 50 år, den eldste 92, fikk jeg vite, ispedd også med yngre folk. Tidligere universitetskolleger kunne jeg også se i salen, det gledet ikke minst. Cecile Damm, tidligere mangeårig musikkmedarbeider i NRK, introduserte meg, faglig og raust.

At jeg samme dag hadde fått et dobbeltoppslag i "Vårt Land" i forbindelse med utgivelsen av "Foten trår, hjertet slår", den nye lydboka mi, inspirerte ekstra, naturligvis (se nyhetsglimt!). Veien denne formiddagen gikk i et spenn fra vuggesangefori til Sjostakovitsj 7. symfoni. Halvannen time med musisk meningsfullhet og trøkk, spør du meg!


4.3 — 2008: ODENSE SOCIALPÆDAGOGISKE SEMINARIUM : "FRA ANESTESI TIL ESTESI — ESTETIKKENS NØDVENDIGHET PÅ TVERS AV FAG"

Her er et bilde jeg tok av Janne Mette Richter, som inviterte meg. Hun skrev blant annet dette i invitasjonen (den harklar relevans for debatten rundt lærerutdanningen i Norge):

... at organisere kompetenceudviklingsdage for samtlige undervisere for de respektive pædagogseminarier. De er kommet i stand da vi i Danmark har fået en ny bekendtgørelse for uddannelse af pædagoger. I denne bekendtgørelse er fagene blevet ændret, og vi står derfor overfor at skulle skabe nye fagidentiteter. Særlig de æstetiske fag står i en brydningstid, og det er for viktig at denne dimension fortsat får stor opmærksomhed ikke kun som fag, men også som erkændelsprocesser i al læring. Den musiske dimension får trange kår i den nye uddannelsen ihvertfald på pairet, dvs. i bekendtgørelsen. Men dette betyder nødvendigvis ikke at vi bør gøre det i praksis. Derfor er det os meget magtpåliggende at gøre vores for at bevare den musiske dimension i uddannelsen, og vi mener at du kan være en inspirationskilde til dette. Derfor inviterer vi dig til at inspirerer 8o undervisere i pædagog-uddannelsen.

Reisen fra Oslo var lang, taxi-fly-tog. Jeg startet kl. 08.45 hjemmefra og var tilbake over midnatt, kl. 0045. Da rakk jeg tre timers foredrag fra 15.00 til 18.00. Men det kjentes meningsfult og viktig. En spontan tilbakemelding nådde meg da jeg våknet neste morgen, Typisk dansk, på et vis:

Kære Jon Roar.
Tusind tak for en skøn eftermiddag. Du gør, at man blir helt forelsket
i livet. Det er jo ikke så værst.

Mange hilsner
Mie Thulesen


1.3 — 2008: RAM GALLERI, OSLO: "VÅGER VI " ÅPNINGSTALE TIL TOMMI SARKAPALOS LYDSKULPTUR "LYDSIRKEL"

RAM Galleri, Kongensgt. 3, er eid av Kultur- og Kirkedepartementet

Det var en annerledes og leken invitasjon å få. Tommi Sarkapalo har laget en sirkelformet lydskulptur i form av et slags rundt piano. Men slår du an grepet for eksempelvis en c-moll akkord eller en g-dur septinmakkord, får du noe helt annet. Konvensjonell forventning blir brudt. I dette bruddet med det forventede ligger spenningen, undringsrommet, sanseskjerping og lekenhet med lyd — spesielt tenkt for barn fra 0-3 år, sier galleriet, men egentlig en utfordring for oss alle, på tvers av alder, synes jeg.

Jeg leste først fra Det musiske menneske, avsnittet "Våger samfunnet?" (8. utgave s. 138-140), om veien fra åpenhet til konvensjon som en del av oppdragelsens unngåelige pris og siterte fra Stein Mehrens dikt "Foran et bilde av solen":

... barn leker ofte ved havet,

springer i omegnen av vår kjærlighets omsorg,

deres rop befrir stranden, men deres frihet

er allerde fanget inn av våre hemmelige trekk.

Barn som leker ved havet

og leker seg inn i våre labyrinter,

vår kjærlighet kaller dem inn

og aldri slipper dem utenfor våre ansikters nådeløse lys.

 

Kunstens blikkvenderfunksjon kan være med på å holde barnets blikk åpent, slik at hva nevrofysiologen Matti Bergström kaller barns "mölighetsglasögon" kan forbli fokuserte — ofte med kritikk og opprør som en del av kreativtetens nødvendige pris. Våger vi?

Da jeg hadde sagt mitt, fikk jeg æren av å knytte opp der store, røde silkebåndet rundt lydskulpturen og så sette meg ned på gulvet for å kunne leke med lyden. Som den første fikk jeg trykke på tangentene og hente fram undringslyder, omgitt av et hundretalls mennesker, barn og voksne. Og her fikk vi høre litt av hvert, alt fra vannlyder til hundebjeff (computerstyrt). Umiddelbart inviterte jeg ungene med — og da ble det virkelig gøy!

Her er Armand i godt i gang!

Dagen etter fikk jeg en mail fra galleriledelsen:

Selv tusen takk for sist - det var mange gode tilbakemeldinger på talen din. Og avslutningen der du inviterte de sitrende barna til å være
med og spille, ble vakker!


27.2 — 2008: INSTITUTT FOR MUSIKKVITENSKAP, UNIVERSITETET I OSLO: ""FILMMUSIKK — DEN SKJULTE FORFØRER"

22. april 2005 forlot jeg dette bygget: Jeg hadde holdt min avskjedsforelesning som professor ved Universitetet i Oslo (om min avskjed og debatten rundt den, se gjerne et annet sted på denne hjemmesiden min). Nå var jeg tilbake — som gjesteforeleser, ikke minst for å markere det gode faglige og menneskelige forhold som hele tiden, også etter min avskjed, har bestått mellom meg og mitt gamle institutt. Jeg må her blant annet nevne at Instituttet arrangerte et avskjeds-symposium til min ære, jeg har beholdt et emerituskontor på instituttet og veileder ferdig studenter som jeg var i gang med da jeg sluttet.

Opplegget denne uka var berammet til to dobbelttimer. Først en dobbelttime med meg, så en dobbelttime med en av mine gamle studenter:

Jeg innrømmer at det kjentes rart å stå der i Salen igjen, denne gangen fullpakket og der ikke et eneste studentansikt var kjent fra før. Men stemningen var god hele veien: gjennom en scene fra"Eyes wide shut", gjennom Dynasti-manipulasjoner og fram til "City Lights". Her var det mye å snakke om og vise: subliminal retorikk, doxale og paradoxale musikkgrep, synestesi og chaplinsk dramaturgi i den hårfine balansen mellom latter og tårer. Jeg kjente det satt — og studentene klappet. At sluttscenen i "City Lights" enda en gang beveget meg til tårer — og det ansikt til ansikt med studentene — fikk heller være. Chaplin ryster meg dypt og inderlig, ser det ut til, uansett hvor mange ganger jeg har sett akkurat dette før. Han er for meg den aller største i filmhistorien. Ingen over, ingen ved siden.

Klappe gjorde de også på fredagstimene med Magnus Beite, filmkomponisten bak et par av de mest sette norske filmene fra de siste årene. Egentlig litt rart. Magnus er så rolig av vesen, og i disse filmene er det plenty med utagerende vold og skrekk! Magnus mestrer uttrykket!

Da jeg ba Magnus bli med på dette (opplegget var min initiativ), var det for at dagens musikkstudenter på mitt gamle instituttt også skulle få møte "the real thing", et ungt menneske som har sittet i samme auditorium, som maktet veien til Hollywood, filmens Mekka, og som i dag lever som filmmusikkomponist i Norge. Magnus fortalte om sin vei, sine guttedrømmer som ble til virkelighet, målrettet og beinhardt, sine grep og sine valg. Det ble så nært og fint, studentene spurte og Magnus svarte. Og selvsagt viste han kutt fra filmene sine, begrunnet, fabulerte og kommenterte. Og kunnskapssultne studenter fikk tankevekkende svar på spørsmål etter spørsmål. Etter en takknemlig sluttapplaus var det ennå ikke slutt. Flere studenter ble igjen, de ville vite enda mer. Det ble en snau halvtimes ekstra samtalebonus med Magnus Beite, enda klokka nærmet seg halv fem en fredag ettermiddag. Da kjente jeg meg faktisk litt stolt på Magnus' vegne og tenkte: Denne uka sådde du noen frø som som i neste runde kan vokse seg sterke for norsk film!


14.2 — 2008: SOGN OG FJORDANE FYLKESSENTER FOR MUSIKKTERAPI, FØRDE: "KULTUR OG HELSE — ET MUSISK PERSPEKTIV"

Det var en kjær, gammel storfagsstudent (årgang 1998), Pernille Stangenes, som ringte og spurte: "Jon-Roar! Nå arbeider jeg som musikkterapeut i Sogn og Fjordane, pendler mye mellom Sandane og Førde. Kan du ikke komme til oss her i Førde?" Samtalen ble lang og varm. For å si det sånn: Utrolig hva disse studentene betydde — og betyr — for meg. Så selvfølgelig reiste jeg til Førde, til Pernille (hun møtte meg på flyplassen) og til 150 mennesker samlet i Rica Sunnfjord hotel.

Hør på mangfoldet som var mobilisert:

Her var folk fra Lærdal kommune, Sogndal kommune, Bremanger kommune, Årdal kommune Gloppen kommune, Solund kommune, Sandane, Hornindal kommune, Luster kommune, Lærdal kommune, Jølster kommune, Aurland kommune, Vik kommune, Førde kulturskole, Fjaler kommune, kulturavdelinga Førde, familiekontoret , BUP Førde, Norges KFUK-KFUM Fjordane krins, Røde Kors, Sunnfjord folkehøgskole, Firda vidergående skule, Senter for livsmestring, Norges korforbund/Sogn og Fjordane, Fylkesrådet for eldre, Norges Musikkorps forbund/Nordvest, Fjaler helsestasjon. fylkesdirektør Ingebjørg Eikestad, Stongfjorden skule og barnehage ... .... ....

"Det musiske favner jo alle!" tenkte jeg med lettere hjerteklapp, jeg så gjennom deltakerlista før jeg entret scenen.

Vi var tre som delte denne dagen: Medisiner-professor Gunnar Tellnes åpnet: "Kva veit vi om kultur og helse?" Jeg hadde så midtøkta (12-15) før Egil Martinsen (også han, som Tellnes, medisinsk professor fra UiO) avsluttet: "Kan vi springe frå angst og depresjon? Fysisk aktivitet og psykisk helse".

Men da var jeg gått, jeg skulle rekke et fly tilbake til Oslo klokka 16.05. "Gått", ja. Widerøe-flyet var nesten gått da jeg ankom flyplassen sammen med Pernille. Flyplasspersonalet ville først ikke ta meg med. Akkurat da kjente jeg behov for akutt faglig støtte fra Egil Martinsen og hans tanker om å "springe seg frå angst og depresjon". Men han hadde jeg jo gått glipp av, dessverre. (Jeg slapp inn på flyet til slutt, springende og nesten angstfri.)

PS: Tilbakemelding fra lederen av musikkterapisenteret i Sogn og Fjordane var kort og konsis: "Hei og TAKK for i går. Du berørte oss! Det var viktig at du var her!"

Jorunn Bakke Nydal


12.2. — 2008: REVMATISMESYKEHUSET, LiILLEHAMMER: "FRA TAKT OG TUKT TIL RYTME OG JAZZ— ET MUSISK BLIKK PÅ LEDELSE OG KVALITET"

Det var sykehusdirektøren, Rolf Kulstad, som inviterte meg. Forespørselen lød sånn: "Jeg hørte deg under jubileumskonferansen i Haugesund for en tid tilbake (7.9.2007, se blogg for 2007). Det synes jeg var kjempebra. Jeg tror at den tematikken du tar opp, og det menneskesyn du står for, kan passe svært godt på et personalseminar hos oss."

Klart jeg måtte si ja til noe sånt. Og modig var det, av en sykehusdirektør som hver dag må ta ryggtak med "den økonomiske bunnlinjen" å invitere nettopp meg, som er kritisk til kvantifisering av et kvalitetsbegrep. Det sa jeg da også før jeg satte i gang, denne gang med "Onkel Oskar og gullbryllupsvalsen", dels fortalt og dels spilt fra den nye lydboka mi. Bolstad-valsen måtte få klinge med. Saklig var det samtidig til tusen, for var det noe onkelen min var plaget av i sine alders års, ja, så var det nettopp revmatisme! Vi var et 70-talls mennesker tettpakket samlet denne ettermiddagen, på et Lillehammer i sprakende vinterskrud. Vi kunne mer enn ane det, utsikten fra dette lokalet var praktfull:

Veien fra en Bolstad-vals til en Billie Holiday-blues beriket, slik formulert i etterkant av direktøren selv, han sendte med en takke-mail:

Hei og takk for sist!

Som jeg sa - det var en givende opplevelse å ha deg på personalseminaret. Det svingte rimelig godt mellom deg og publikum i går, Jon-Roar. De skjønte hva du snakket om, de kjente seg igjen - budskapet gikk rett hjem. Og budskapet forsterkes gjennom din glitrende formidlings- og kommunikasjonsevne. Mange av seminardeltakerne har kommet og takket meg for et tankevekkende og nyttig seminar. Hos personalet har det satt i gang refleksjoner og samtaler om hvorledes vi opptrer overfor hverandre og ikke minst i møte med pasienten - "det å finne rytmen i samspillet", "være mentalt til stede", etc. Og jeg skal si deg at det summet mye under den sosiale delen på kvelden. Du hadde virkelig dagen i går, Jon-Roar.


6.2 — 2008: TELENOR GLOBAL: "COMMUNICATION BEYOND WORDS WORKS WORLD WIDE! ", TELENOR, FORNEBU

Ja, da, Telenors bygg på Fornebu, oppført på Oslo-områdets "indrefilettomter", er virkelig praktfulle. Og juvelen blant rommene i disse stasbyggene, må, etter mitt skjønn, være Moseid-salen, rett til venstre for inn gangen rett fram på bildet over:

Bak denne døren (det er fri adgang, så vidt jeg vet), skjuler det seg et kunstskatt av europeiske format, altfor lite kjent for offentligheten:

Omgitt av dette teppet, Norges svar på Dantes "Divina Commedia" som tar for seg Olav Åstesons dype drømmereise gjennom helvete til himmerik, var det så at jeg ble bedt om å forelese for ledere i Telenors nettverk verden over. I tillegg til den norske ledelsen var her folk fra Ukraina, Bangladesh, Thailand, Malaysia, Pakistan, Kina, Danmark, Serbia og Montenegro. Klart det ble spesielt. Som Olav Åstesons reise, gikk også min reise innover, en sjelsreise med mange møter: fra barnesanger til Kurt Weill, fra Frank Sinatra og Billie Holiday til Chaplins "City Lights". Bevegelsen kom, ja, også deltakernes sang kom, polyfon og samstemt, på tvers av kulturer.

Bak i salen satt en entusaistisk Morten Krogvold, han hadde et fotooppdrag for Telenor Global som del av dette opplegget. I etterkant av mitt foredrag spurte han meg om jeg ikke kunne si noe om Torvald Moseids kunst. Det gjorde jeg med glede, jeg kjente jo Moseid, og var en kollega av kona hans, pianisten Ingebjørg Moseid. Jeg tok utgangspunkt i hans første teppe, De fire årstider, som jeg, gjennokm kronikk i Aftenposten og nå sist gjennom et brev til Kulturdepartementet, har prøvd å få varig plassert i foajeen på vår nye opera (se også nyhetsglimt på denne hjememsiden min).

Dagen etter møtte jeg igjen flere fornøyde deltakere. De hadde evaluert mitt fordrag til frokost. "Not using power point at all made your message 5000 times stronger!" sa en av deltakerne og smilte bredt – og det fra superteknologiens egen høyborg. Da ble noe tydeligere for meg: Med power point er løpet på forhånd stort sett lagt, tilhørerne bli primært mottakere i et kreativt sett lukket rom. Med overhead og improvisasjon (NB uten manus!) inviteres tilhørerne som skapende medspillere i et kreativt åpent rom. Alle deltar på et vis, alt kan hende. Human power er PC power totalt overlegent!

Her er noen av de gode Telenor Global-hjelperne samlet i Moseid-salen før foredraget startet. Med sammenfoldede hender foran: Vibeke Halvorsen, som var den som på vegne av Teleenor Global tok kontakt praktisk inviterte meg til dette oppdraget (jeg har en mistanke om at Morten Krogvold hadde en anbefalelsesfinger med i spillet).


2.2.-2008: NORGES KORFORBUND, LILLEHAMMER: "CANTO— ERGO SUMUS — JEG SYNGER — ALTSÅ ER VI! ". Øyer, Lillehammer

Jeg måtte ta utgangspunkt i det koret som gav mitt liv nye retning: Olavsguttene (her er koret avbildet i Trefoldighetskirken i Oslo. Jeg står rett under venstre hjørnet på altertavlebildet, 2. tenor. Broren min, Sindre, står i første rekke, nr. fire fra venstre. Han hadde en nydelig sopran. ) Møtet med Rex Tremendae-satsen fra Mozarts Rekviem på aller første korøvelse, var en musisk rystelse som vil bevege meg til min siste dag på denne jord. Så måtte jeg starte denne dagen med å lese åpning av Olavsgutt-kapitlet i "Vi er de tusener — Norske musikkhistorier" etterfulgt av Rex Tremendae for full speaker. Det satt!

"Det satt", ja. Denne lørdagen nord for Lillehammer i sprakende vintersol — den satt fra første øyeblikk. Her var et 80-90-talls kordirigenter fra Midt-Norge, de møtte meg fra første øyeblikk: Flow! Så endte det da også opp med stående applaus — et musisk løft vi virkelig var sammen om!

Erland Dalen (til venstre),konsulent for Norges Korforbund Sør-Øst-Norge og tidliere student, var den som inviterte meg til dette. Nest ytterst til høyre på bildet — nok en tidligere student: Trond Eklund Johansen,. Han var en av de første som inviterte meg til å forelese da "Det musiske menneske" første gang ble utgitt (1989!). Da jobbet han på muskkskolen i Førde. Virkelig stas å møte igjen ganle studenter på denne måten — nå kraftfulle folk som holder norsk musikkliv i gang! Gro Shetelig Kruse (som står ved siden av meg på bildet ) tok under dette Øyer-seminaret seg av grunnleggende hørelæretrening. Garantert førsteklasses, jeg kjenner til hennes kvaliteter fra lang tid tilbake. Dog var aldri hun min student. (Det var imidlertid hennes mor i en periode.) I pausen gav Gro meg en klem så kraftig at Cola-glasset veltet over papirene mine. Pytt sann, det var den Kruse-klemmen vel verd!


28.-30.1.2008: DET FLAMSKE KULTUR- OG UTDANNINGS-DEPARTEMENT: "FRA MUSISK LÆRING TIL POLITISK INTEGRASJON ("COMMUNITY COHESION TRHOUGH THE ARTS "), KEYNOTE SPEAKER, OPERAHUSET I GENT

Visste du at Gent i Middelalderen i en periode var Europas neste største by, etter Paris? Det visste iallfall ikke jeg. Jeg visste heller ikke at Gent store katedral rommet en kunstskatt som ruver i kunsthistorien: Gent-alteret, malt av brødrene Eyck 1420-1432. Lederen for kulturavdeling, Brecht, tok meg rundt i byen og også inn i katedralen. "Dette bildet var det første som brukte perspektiv, olje og miniatyrteknikker" forklarte Brecht, jeg tok et bilde av ham foran sentralbildet i altertavlen (en kopi, originalen står i et annet rom i katedralen). Her skal Guds lam slaktes (apokalypsen). Legg merke til brønnens åtte kanter: Tallet 8 er symbolsk: Uka har syv dager. Den åttende er dagen for Guds tilbakekomst til Jorden = evigheten, forklarte Brecht.

Strekt var det å komme inn i operafoajeen før min avslutnings-forelesning min. Der lå 500 ex av "De Musize Mens", et nyopptrykk av den flamskspråklige utgaven av "Det Musiske Menneske". Dette var et ledd i Det flamske kultur- og utdannigsdepartementets satsning på en musisk intergreringspolitikk — gjennom skole og utdanning."Vi vil søke å å unngå franske tilstander som utenfor Paris sist høst, der ungdom i opprør møtes med politivold av myndighetene. Vi vil møte invandrere med kultur like fra barndommen, hente inn deres ressurser, møte dem der de befinner seg — og berike Belgia!" forklarte Jan Staes fra Kulturdepartentet, hanvar den som rent prsktisk sto bak invitasjonen. Sånt beveger og løfter!

Jeg ble utrolig godt tatt hånd om. Alle deltakerne på konferansen (ca. 300) fikk hvert sitt ex av boka mi. Under mottakelsen etter mitt foredrag i operaens festsal, stod folk i kø for å få en signatur. Blant dem mine nye venner Hans, Jan Staes og Kris. Hans (til venstre) er i gang med å lage et barneskole basert på musikk som utgangspunkt. Sammen med Kris (til høyre) åpnet han konferansen. Kris var særlig opptatt av den økologiske læringsteorien i Det musiske menneske, kunne han fortelle meg. Litt av en gjeng:

Hans Schmidt , Jan Staes og Kris

Og resten av de 500 bøkene? Jo, de skal departementet sende rundt til alle bibliotekene i Belgia. Det skal så følges opp med en utredning om kulturens samfunnsmessige og utdanningsmessige betydning, tidsfrist 1. mai 2008. Jan Staes har lovet å sende meg et eksemplar. Det skal jeg videresende til den norske regjering!


24.1.2008: KOMMUNALDEPARTEMENTETS KOMMUNALAVDELING: REENSKAUG HOTELL, DRØBAK: "KVALITET, KREATIVITET OG KOMMUNIKASJON — ET MUSISK PERSPEKTIV"

Reenskaug hotell, Drøbak

Jo da, også denne gang: teknisk trøbbel. Men vi kom i gang, "bare" ti minutter forsinket, ca 45 personer og jeg. Ekspedisjonssjef Anne Nafstad Lyftingsmo ønsket seg en annerledes vinkling på kvalitetsbegrepet, kreativitet og kommunikasjon sett i lys av departementshverdagens systemrutiner og lojalitet overfor statsråden. Jeg tror hun fikk iallfall noe av det hun ønsket seg, respons underveis ga tydelig melding om det. Men ikke mer annerledes enn at vinklingene var gjenkjennbare, bare dypere ned i erfaringsbrønnen. Det ble aktivt, nært og spennende , synes iallfall jeg. Og samtaler i den innlagte pausen inspirerte også meg. "Hva bærer sann kommunikasjon sett i forhold til Sinatra og to versjoner av Kurt Weills "September Song"?— kan utløse mye innsikt og selvinnsikt, om man bare lytter skjerpet!

Anne Nafstad Lyftingsmo


21.1.2008: UNG KIRKESANG: VIDEREUTDANNING I BARNEKORLEDELSE, NORGES MUSIKKHØGSKOLE: "KORKRAFT — ET MUSISK BLIKK PÅ MUSIKK OG ESTETIKK"

Ja da, jeg foreleste på Norges Musikkhøgskole. Men nei da, jeg foreleste ikke for Norges Musikkhøgskole, men for Ung Kirkesang og deres barnekordirigenter. De hadde leid lokaler på Musikkhøgskolen til sine seminirer. (Pussig: Til Musikhögskolan i Stockholm har jeg ofte vært invitert og møtt mange, til Musikkhøgskolen i Oslo nesten aldri.)

Et tredvetalls studenter med meg i tre timer. Dessuten dukket korveteranen Joar Rørmark opp, til min glede. Og: min gamle student Ingvild Øverby Vist, som var den som først inviterte meg. Nå var hun i permisjon fra jobben som opplæringskonsulent, hun hadde sin sønn på fire måneder med. En glede også det.

For et barn å oppleve korkraft kan være sjelsettende — slik det var for meg da jeg som 10-åring møtte Olavsguttene, koret i mitt liv. Jeg har skrevet om dette i min siste bok ("Vi er de tusener...") og nå også lest inn fra dette kapittelet i den lydboka jeg nå lanserer: "Foten trår, hjertet slår. Musikk — Mennesker —Mening". Jeg hadde tenkt å spille sporet om dette sånn i starten på denne dagen.

Men vi snublet stygt. Teknikkken sviktet, jeg virret rundt, CD-trøkket fra Mozarts Rekviem satt uendelig langt inne før det endelig kom (etter at ekstern krisehjelp ble tilkalt). Sånt tar mer på enn man skulle ane. Så selv om resten av tiden fløt greit, var jeg utslitt like til jeg la meg den kvelden. Med hodepine.


18.1.2008: ATFØRINGSBEDRIFTENE, AVSLUTNINGSFOREDRAG, NASJONAL KONFERANSE, CLARION HOTELL, GARDEMOEN: "THERE IS A CRACK IN EVERYTHING, THAT IS HOW THE LIGHT GETS IN " (Leonard Cohen)

Det kan være krevende å skulle holde avslutningsforedrag på en fredag ettermiddag og folk har lang vei hjem. Så da jeg ankom, sånn i 12-tiden, var flere i gang med å evakuere hotellet:

Men det var da stappfullt nok da jeg begynte:

Påfallende er det i hvilken grad denne sektoren av norsk samfunnsliv nå etterspør det musiske, kulturkreftene i oss som nøkkel mange i samme lei som denne dagen på Gardemoen: NAV Oslo, Fønix og NAV Sandefjord, BUPA Buskerud (Barne- og ungdomspsykiatrisk), Institutt for aktiv psykoterapi ... (se bloggen for høsten 2007). Mannen som inviterte denne dagen, Johan Martin Leikvoll, ønsket seg "sang og groove". Det fikk han. Leikvoll, ja. Hans far, Kjell Leikvoll, musikklektor fra Bergen og fremdeles oppgående, var kjær kollega i flere år. Sammen med Ingborg Kindem, musikklærerlegenden fra Nissen skole i Oslo, reviderte vi musikklinjeplanene for gymnaset og sensurte til artium. Gjennom sønnen Johan sendte jeg Kjell nå "Vi er de tusener — Norske musikkhistorier", med en hilsen i. Vi har mange musikkhistorier sammen, Kjell, Ingeborg og jeg.

PS Etter en sånn dag, undres jeg jo på hva som hender med folk videre. Kaftig applaus er én ting, må så ...? Med tittelen på denne konferansen (se bildet ovenfor): Nytter det?

Rett over helgen skrev en mann tilbake på mail:

Hei!
Som deltaker på attføringsmessa på Gardermoen fredag 18. januar, fikk jeg en opplevelse jeg aldri før har hatt!  Det er første gang jeg har sittet med tårer i øynene og klump i halsen, tre timer i strekk, fordi noe traff meg så inn i nerverøttene.  Takk for det du ga meg (oss) gjennom engasjement og overbevisende sannferdighet!
 
  Vennlig hilsen

......

Klart sånt er sterkt. Det nytter! Jeg svarte ham slik:


Takk tilbake til deg og alle som satt i salen denne ettermiddagen. For dette gjorde vi sammen. Jeg kunne kjenne, så å si fra første øyeblikk,  at her satt det mange mennesker som viste mye om medmennesker i motbakke. Det var denne energien som vokste fram mellom oss og ble til noe viktig — også for meg.


Alt godt videre med ditt fra


Jon-Roar Bjørkvold

En tilbakemelding fra direktør i Attføringsbedriftene, Johan-Martin Leikvoll hadde en spesiel interessant perspektiv:

Hei.  

Selv om bildet av deg fra attføringsmessa  kanskje kunne vært bedre, viser det i alle fall bevegelse, innlevelse og  kraft.

Forfatteren Dag Solstad har holdt noen foredrag om (den  skjønnlitterære) romanen og hvor en av hans hovedpåstander om den gode roman  er omtrent slik:

"Kjennetegnet ved den gode roman er at den rett og slett ikke  kan gjenfortelles." Og det var vel slik en av mine folk hadde det når  han skulle fortelle hvor bra de tre timene sammen med deg på fredag hadde  vært.

Språkløshetens og den gode romans dilemma! Både du og  forsamlingen hadde nok fått stryk om vi skulle opp i gjenfortelling slik som  vi husker øvelsen og eksamene med de engelske og tyske gjenfortellingene fra  realskolen og gymnaset. Men så var vel negasjonen til tyske gjenfortellinger  poenget i miniformat med de tre timene.

Latteren satt  løst og tårene kom jo også. Om det ikke blir attføring a la Billie Holliday  i samspillet med trompeteren som går ut over instrumentets grenser, har du i  alle fall gitt inspirasjon og læring som gir en kraft i det videre arbeidet  overfor "de gode hjelperne". Hver eneste dag skal disse bidra til at  personer i attføringsprosessen ser det som er friskt og uutnyttet i seg selv  - ikke bare "sykdom, skade eller lyte" som det heter i folketrygdspråket. Du  så jo selv at du traff som en kule!

Uten et snev av  ironi i forhold til måling av prestasjon med meningsløse tallstørrelser: La  meg komme med noen samfunnsøkonomiske og individualøkomiske  beregninger.

Det var 200  hjelpere som hørte på deg. Av disse var 170 reelle medspillere anslagsvis og  forsiktig beregnet. Hver av disse har til enhver tid 10 personer som de skal  hjelpe tilbake til arbeid. I løpet av et år har hver av de ca. 20 personer  som de veileder. Dette er personer på attføring med psykiske lidelser,  rusvansker og det som verre er. .Mange unge og har aldri hatt et stabilt  arbeidsforhold bak seg. Sett at 100 av disse som følge av  ditt innlegg og veilederens egen bearbeiding etterpå fikk  en hver til å tro så mye på seg selv at de traff livsnerven til  vedkommende. (I parantes bemerket bidrar de gode hjelpere til at mange får  arbeid, men jeg tror jo at du ga dem et løft som førte til at litt flere  kommer videre). Sett videre at disse 100 som foredragsfellesskapet og  etterbearbeiding bidro til jobb holder seg i arbeid i 5 år: Vet du hva det  betyr for samfunnsøkonomien?

  • En samfunnsøkonomisk  besparelse på 100 millioner over 5 år i følge departementets  tall.  
  • Og personene selv vil  øke sin livsinntekt med 500.000 kroner over 5 år.
Så det går jo an å beregne litt i  den gode saks tjeneste også. Så enten det er intendert eller ikke fra din  side: Du er jo et samfunnsøkomisk prosjekt!

Med gode  hilsener fra næringslivets høyborg - NHO.

MVH  

Johan

2.1— 2008: BESØK I ASKELADDEN BARNEHAGE, OSLO :"EN BARNEHAGE PÅ BARNAS PREMISSER — HVA ER DET"

Jeg kjenner denne barnehagen godt, her har jeg vært mye både som forsker og pappa. Nå var jeg bedt om å komme for å samtale med personalet — "vi trenger hjelp for å holde motet oppe. Det er så mange høyere opp som tror mer på pugging av bokstaver og tall enn på eventyr, sang og lek. Kan du komme, sånn rett på nyåret?"

Klart jeg kom. Det ble både tid til noe fra meg og noe fra dem, og dessuten viktige diskusjoner. Vi hadde tid, det tok dagen, med hjembakt brød til lunsj underveis. Jeg fikk med meg noe som to i personalet, Lars Bjerkmann og Yngvild Cordtsen, hadde skrevet som bidrag 25 års jubileet for Skolenes landsforbund. Det sier i grunnen alt om hva denne barnehagen står for og hva som uroer dem. Her er et utdrag:

"Kanskje hadde han aldri sett noe så vakkert i skogen?"

— synger Odd Børretzen om skiløperen som kanskje hadde tid til å forelske seg i en Heming-pike. Men nå! Nå skal barna lære å lese før de kan gå. Og i trappa skal det være tall så de kan telle hvor mange trinn det var de ramla ned. Og såret på kneet må måles nøyaktig og tallet skrives opp på en liste slik at barna kan sammenligne sårlengden med de andre barnas sår, sine egne sår fra forrige uke, den gjennomsnittlige sårlengden i Europa før og nå, samt ta et bilde slik at det blir riktig dokumentert før man setter på plaster. Og hvis noen blir sittende i sandkassa en stund, må de voksne finne ut i samarbeid med barnet hvor mange blå spader det er. Og gule. Og ovale bøtter og firkanta bøtter og regne ut volumet og skrive med stor pinne "B" i sanda mens man snakker om bøtta slik at barnet forstår at det ikke er bøtta som er så viktg, men B-en. Mandag er M og dag nummer 1 og mamma, MMMMMMMMMMa kommer ikke og henter deg i dag, dessverre, for det er en fra BBBBBBBBBBBarnevernet. Det hender jo at MMMMMMMMMMa er litt annerledes, vet du. I hodet. Hvor mange ganger er det BBBBBBarnervernet har henta deg nå, da? Er det én gang. Nei.... To ganger? Neeeeei.... Tre ganger? Ja, Jaaa, du har klart det! En, to, tre ganger er det denne uka. Hvor mange dager er det i en uke, da? Husker du det? Og da, vet du, da kommer liksom bokstavene og tallene inn helt av seg selv. Bare med litt fokus.

Det er viktig å holde fokus i disse tider. Det er så mye som skjer. Før kunne man kaste bort tida med å se på en maur som bar på en barnål hele veien hjem til tua. Me nå. Nå går det ikke lenger. Nå må alt analyseres og måles og veies og deles og alle maurene må telles. ... For plutselig begynner skolen. ...Det er ikke før 2013. Kan du stave totusenogtretten? ... Husker du hvilke bokstaver det er når du skal på do, da? WC GUTTER. Du er tross alt fire år og har kunnet telle til totusen siden du var ett. Så flink! Og stave empati? Så bra!

Sånn var det ikke før. Da slang barna sammen i barnehagen til de ble både fire, fem, seks og sju. Hang rundt i husker og dro rundt på steiner uten mål og mening. Og de fikk aldri fred. Alltid kom det andre barn som skulle være med og ingen tok seg tid til å telle hvor mange ganger man huska eller hvor fort man løp eller hvor mange som var med i leken. Og i samlingsstunden dreiv man og sang og spilte teater uten tanke på at skolen plutselig kom. Og de voksne leste høyt uten at barna fikk se bokstavene. De bare satt der og hørte på. Lange bøker om det ene og det andre... Men nå. Nå er det mer fokus. Nå er det planer og evalueringer og nytteverdi og diagrammer. Og enhver anledning er en god anledning til å lære bokstaver og telle sirkler. Ingen tid går tapt. Og de voksne passer på at planene blir holdt og noterer i sin bok og den store boka og din bok og fyller ut diagrammer og lager powerpointpresentasjoner av barnas ferdigheter i bøttetelling og bokstavlek. Og når alle skalaene er riktige og diagrammene passer i forhold til hverandre og EU, har jobben blitt gjort og barnet er skoleforberedt. Det er ikke sikkert at guttungen har det så bra. Men han får det sikkert bra i framtida.

Men kanskje hadde han aldri sett noe så vakkert i skogen. Kanskje legger vi bort tellepinnene og alt som går så fort. Kanskje frir vi oss fra ABC og 123 og tar ham på fanget og kanskje til og med lytter. Til barnet. Og fuglen. Bare sitte litt sammen. Og kanskje trekker vi et et lettelsens sukk over at vi har en fagforening som vil kjempe kampen om tiden med oss og la gutten undre seg over fuglens sang der oppe i treet. Kanskje har han aldri sett noe så vakkert i skogen.

Jeg hadde med meg en gave til denne barnehagen, en lydbok jeg i disse dager skal lansere:

Jeg spilte flere spor — og særlig ett, med en særlig hyldest. Da fulgte det med en varm klem og faktisk noen tårer på kjøpet. Hvilket spor? Det kan du kanskje gjette deg til om du klikker deg inn der jeg har skrevet mer om denne lydboken:

les mer her

 


 

til toppen

 

   

 

Freidig Forlag, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag. ORG NR 995928310.
Webdesign ved Kjartan Bjørkvold.