MENY

J.R. Bjørkvold
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Aktuelt
-Avskjedsmarkering
-Revolt og rabalder
-Forelesningsblogg
-2005, høst
-2006, vår
-2006, høst
-2007 jan-apr
-2007 mai-aug
-2007 sep-des
-2008
-2009
-2010, vår
-Nyhetsglimt
Pressefoto

Forelesningsblogg


Forelesningblogg fra september 2007

Foto: Kolbein Dahle

Det har vært travle tider siden jeg i protest fratrådte professoratet mitt ved Universitetet i Oslo. Jeg kan nå uhildet skrive, møte folk og formidle mitt — uten å kjenne meg bundet av en "kvalitetsreform" jeg ikke lenger kan innestå for. For å gi et lite innblikk i hva jeg nå mobiliserer av krefter på visjonen om en "musisk modernisering" av Norge, har jeg på denne hjemmesiden ajourført, semester etter semester, en oversikt over forelesninger jeg har holdt etter at jeg sluttet på Blindern pr. 1. august 2005. En egen spalte med nyhetsglimt knyttet opp mot min virksomhet som forsker og formidler holder jeg også oppdatert (den finner du et annet sted på denne hjemmesiden min).

For det hender faktisk ofte mye viktig og meningsfylt når jeg som foreleser i inn- og utland møter mennesker i ulike yrker og i ulik alder. Fra barnehagesektor til høgskoler og universiteter; fra næringsliv og lederutvikling til sykehjem og menneskeomsorg; fra Norsk kulturskoleråd til Utdanningsforbundet og barne- og ungsdomspsykiatri... Henvendelsene jeg får er mange, ja, helt klart langt flere enn jeg makter å overkomme.

Energien i dette, kjenner jeg, bærer i seg et håp om endring: fra Mammon og marked til mennesker og det musiske. En gang må det jo snu. "Det handler bare om tempo og penger", stod det i en avis her om dagen, svikten i bygging av tunneler i Norge var under gransking. Den samme svikten finner vi i bygging av mennesker. Tempo og penger rår mer enn kvalitativt innhold og menneskelig modning. "Det nytter likevel ikke, Jon-Roar," sa en kollega til meg da han hørte at jeg hadde sagt opp. "Jeg er jo enig. Men du er nok i overkant naiv," la han til. Så får jeg heller være i overkant naiv, håpets mening skal iallfall ingen ta fra meg. Kampen fortsetter!

SYKEHUSET BUSKERUD, BARNE- OG UNGDOMSPSYKIATRISK AVDELINGEN (BUPA), FOSSESHOLM 14.12 — 2007: "DU I DITT HJERTE FØR I DIN PANNE FINNE DET SANNE" (WERGELAND): "MUSISKE NØKLER "

Det er ganske rart, men sånn er det bare: Noen ganger sitter det fra første øyeblikk, kontakten med salen. Det gjorde det denne dagen sammen med rundt 150 helsearbeidere av ulike kategorier — leger, psykologer, sykepleiere, psykiatre, administrasjon — Fra BUPA, Buskerud sykehus. Det var Lars Hammer som overraskende startet ballet og fikk meg på gli: Han spilte inn vår felles Sinsen skole-bakgrunn. Det det tok meg rakt inn inn i både Roy Jacobsens bok"Seierherrene", forhatte Rødspetta ("din faens fitte") og "Å var jeg en sangfugl" som spontan fellessang (les skrekkhistorien i "Skilpaddens Sang" — om du tør!). Når Lars Hammer så i tillegg referte til min avgang fra Blindern pga av kald og autoritær budsjettstyring og erklærte at "du er derfor vår helt" — ja, da var det selvsagt gjort. Det ble en dag mettet med mening. 10 kuldegrader ute, 100 varmegrader i hjerter som fyrte opp hjerner: Den wergelandske tese fikk substans: "Du i ditt hjerte før i din panne finne det sanne!"

BUPA Buskerud pleier å samles på Fossesholm herregård, Vestfossen, én gang i året. Jeg leser i brosjyren jeg fikk med meg: "I 1541 samlet lensherren i Akershus len, Peder Hansen Litle, det enorme Fossegodset. Den ca. 200.000 mål store eiendommen ga grunnlaget for landets første storsatsning på sagbruksdrift og trelasthandel med Europa. I 1763 kjøpte handelsmannen Jørgen von Cappelen gården. En storstilt utbygging og modernisering ble gjennomført. I dag er hovedbygningen museum.


FØNIX KOMPETANSESENTER, SANDEFJORD, RICA PARK HOTELLl, 13.12 — 2007: "MUSISK STEMMERETT "

Igjen satt NAV i salen, denne gang NAV Sandefjord, her sammen med en av de organisasjonene som skal løfte folk som er satt utenfor arbeidslivet inn i jobb og verdighet: FØNIX. Men viktigst denne dagen: Majoriteten blant ca 250 i salen var "brukerne" selv, alle dem som er satt utenfor og som vil innenfor igjen. For dette skulle være en juleavslutning med mening utover "god jul" og godt nytt år".

Noe traff, mange takket. På toget tilbake til Oslo, mørbanket etter tre strake timer, tenker jeg: Våger Fønix og NAV å ta noe av dette inn i sin kursvirksomhet, omsette noe av energien som vokste seg sterk denne dagen til en videre innholdsdimensjon i sitt arbeid? Over 500.000 er, av ulike grunner, satt utenfor arbeidslivet i dagens Norge. Hvor mange av dem vil i 2008 stige som fugl fønix fra asken. Jeg mener, FØNIX som altså inviterte meg, bærer på et navn som forplikter — i musisk forstand!

Sandefjord og hvalfangst hører sammen, her symbolisert med et blåhvalkjevebein som portal til Rica Park. Biler blir små. Mektig!


NAV OSLO, SORIA MORIA 7.12 — 2007: "LIVSKOMPETANSE — ET MUSISK PERSPEKTIV"

Her, høyt hevet over hovedstadens larm, ligger legeforeningens Soria Moria, der den nåværende rød-grønne regjering meislet ut sitt politiske fellesprogram. Et av denne regjeringens store satsninger har vært NAV: en sammenslåing av helse- og sosialtjenestene i Norge. Målet har vært å effektivisere – og å spare penger. Til nå har ikke alt gått helt på skinner, byråkratiet har ikke gjort det lettere for "brukerne", kan massemedier fortelle. Så det var klart en fristelse å si ja når NAV Oslo ba meg komme å forelese for dem: "Vi vil provoseres, utfordres og overraskes — av deg!" sa Liv Ellingsæter, kontorsjef for "NAV tillak Oslo". "Vi organiserer rundt 500 kurs i Oslo og Akershus," kunne hun fortelle. "Nå vil vi selv kurses!"

Gruppen jeg foreleste for var denne gang ikke stor, ca 30-35 i alt. Men den er ditto mektig og innflytelsesrik. Og NAV Oslo ble "provosert, utfordret og overrasket." Det bekjente Liv beveget da hun til slutt gav med en lilla orkide som takk, mens salen klappet som om de var hundre. Måtte det føre til noe viktig. Kilden sitter i mennesket. "The Muse Within" må bringes til å synge — i videste forstand — om NAV skal lykkes.


INSTITUTT FOR AKTIV PSYKOTERAPI, IAP AGORA, SEMINAR PÅ LEANGKOLLEN QUALITY HOTELL, 29.11 — 2007: "NÅR RYTMEN BRYTES" (MED ET INNSLAG FILMANALYSE PÅ BLOGGEN)

"Askers Soria Moria," tenkte jeg da jeg kom fram og så den praktfulle utsikten over Oslofjorden. Hva jeg ikke visste (men vel burde ha visst): Quality Hotel Leangkollen var Quisling-familiens bolig under 2. verdenskrig, hans Hitler-inspirerte "Ørnerede"(mens hotellet er bygget ut og selvsagt modernisert, er flere av rommene bevart slik Quisling og hans familie benyttet dem).

Etter krigen ble eiendommen i en periode overdratt Sjømannsforbundet, som hadde hatt store tap under krigen. Med en byste av Nordahl Grieg, dikter og krigshelt, utenfor hotellet i tillegg, var en ideologisk revansje på et vis tydeliggjort for alle.

Men så var det altså selve IAP-seminaret. Formiddagen tilhørte Finn Skårderud. Med utgangspunkt i filmen "De andres liv" ("Das Leben der Anderen") ble jeg fortalt at tok han fatt i begrepet "mentalisering" — om hvordan vi kan empatisk gripes — nettopp av andres liv (jeg var ikke selv til stede på hans foredrag, men hadde fått hovedpunkter i hans innlegg mailet over av IAP på forhånd)). Skårderud skriver at han hadde selv kjent en forunderlig dyp sorg da han leste at Ulrich Mühe, som i filmen spiller en nådeløs Stasi-agent, var død. Denne Stasi-agenten ble i filmen så beveget av kjernen i andres liv — dem han overvåket dag og natt — at han mental snudde 180 grader og med eget liv som pant. Skårderud skriver at mentaliseringsforvandlingen skjedde gradvis, Nei, den skjedde ikke gradvis, den skjedde i løpet av sekunder. Et brått møte med musikkens bevegende kraft var nøkkelen til Stasi-agentens forvandling og filmens vendepunktet, dens peripeteia, slik: Forfatteren Georg, lammet av sorg over meldingen om en venns selvmord, setter seg til pianoet og spiller fra "Sonate vom guten Menschen" (tittelbladet vises i nærbilde og kan/skal nærleses). Mens Stasi-agenten sitter på loftet og lytter, sier så Georg til sin elskede: "Kan noen som hører denne musikken, jeg mener virkelig hører denne musikken, virkelig være et dårlig menneske?". Og Stasi-agenten lytter virkelig til denne Sonate vom guten Menchen. Vi ser hans stenansikt åpne seg. Men filmens tittel: Han gripes av Das Leben —  und die Musik — der Anderen og tilføres en kraft som gjør at han mentalt snur. Fra virkelig Stasi-overvåker til virkelig medmenneske, med eget liv som virkelig risiko. Med Skårderud: mentalisering. Jeg håper bare at Skårderud får dette poenget med seg om denne filmen skulle bli trukket fram under hans nært forestående doktorgradsdisputas.

Jeg startet her, med en kort prematur opposisjon ex auditorio og med candidatus Skårderud in absentia, — og fikk øyeblikkelig kontakt med en tettpakket sal psykologer. Rytmen satt så i tre svingende timer. For tittelen "Når rytmen brytes" inspirerte til både utfall og innfall. Fra "De andres liv" gikk jeg rett i rytmebruddet (DMM. 8. utgave, s- 141-142) der jeg i spissformulert form skarpstiller hvordan barnets økologiske livs- og læringsformer brytes:

fra økologisk integrasjon til pedagogisk isolasjon

fra livsutvikling til fagprogresjon

fra livsdyktig til konkurransedyktig

fra .... (lista er lang og saftig, finn gjerne fram "Det musiske menneske"og les. Her på Leangkollen blant et hundretalls psykologer og terapeuter utløste denne bruddlista spontan applaus )

for så å kjøre "Rage against the machine": We gotta take the power back med maks volum. Det blir både mening og trøkk av sånt.

En ekstra ros til vertskapet på Quality Hotel Leangkollen: Da jeg ba om å få byttet el-pianoet som sto klart i salen med et akustisk piano fra naborommet, så sa de jaggu straks ja og trillet det inn!

Til venstre: Tom Sigvaldsen (som inviterte meg). Ankermann bak: hotellansvarlig.


FILMVISNING PÅ SORIA MORIA KINO, OSLO 24.11 - 2007: "NÅR ØYEBLIKKET SYNGER" — BAKGRUNNSKOMMENTARER FØR VISNING

Det skal noe spesielt til for at jeg sier ja til foredrag på en lørdag. Denne lørdagsinvitasjonen var dobbelt spesiell.

1): Å forelese på Soria Moria kino kjentes magisk: Jeg er født bare noen få minutters gange unna, hadde mine snautt sju første år i Bentsebrugata, like ved Akerselva. Jeg var for liten til å gå på kinoen da, med Soria var mer enn kino: det var bibliotek og i hjerte av Skeid-land, min fotballklubb til dags dato.

2): For første gang ble jeg bedt om å forelese direkte over filmen "Når øyeblikket synger". Rettighetene til filmen tilhører fotografene som i sin tid tok initiativet til filmen, Aslak Aarhus og Ole Bernt Frøshaug og deres selskap Visions. Men filmens grunnidé bygger i stpre trekk på min tenkning, utviklet i "Det Musiske Menneske". Derfor har filmen også denne undertittelen: "Om det musiske i mennesker med Afrika som speil". At jeg dessuten har en sentral kommentatorrolle i filmen, gjør at mange forbinder denne filmen med meg og min forskning. Det gjorde åpenbart også filmklubben med dens leder Thomas Gramstad, som inviterte meg til å snakke om filmen denne ettermiddagen på Soria. Både Aslak og Ole Bernt, som hadde gitt filmklubben grønt lys, var begge invitert, men kom ikke. Synd, syntes jeg. Men kom gjorde derimot snautt 100 mennesker, som fylte kinoens lille sal. Det ble en spennende og annerledes ettermiddag, med dialog, ettertanke, latter og varm applaus. Publikum fikk to bonusopptak på kjøpet. Og alle dem som fremdeles etterspør denne filmen kan glede seg over at Norsk Filminstitutt (tel. 22 47 45 00) nå tilbyr "Når øyeblikket synger" i DVD-versjon. Bonus også det, forhåpentlig for mange.

Thomas Gramstad, leder i filmklubben Spirituellfilm


OPPLAND FYLKESKOMMUNE: "MØTEPLASS SOM BEVEGER". QUALITY RESORT HOTELL, ØYER, LILLEHAMMER, 22.11 — 2007. Foredrag: "Jeg beveger meg — og lærer!" "

Har du hørt om "benbank"? Det hadde iallfall ikke jeg. Men for Ane Bjørnsgaard (bildet) er det et helt vanlig begrep. Hun er fysioterapeut og opptatt av kropp, bevegelse og helse. Om, blant annet, hvordan bevegelse i barndom og ungdom er med på å fylle opp menneskets "benbank", dvs. graden av benstoff i skjelettet, som vi skal tære på resten av livet. Jo mindre bevegelse, jo kortere vei til benskjørhet og lårhalsbrudd. Får dagen barn leke og bevege seg nok til å bli godt nok benbankrustet for voksenliv og alderdom? Om sånn ting fortalte Ane meg på kjøreturen fra Lillehammer stasjon og til hotellet på Øyer. Spennende og viktig.

Mitt perspektiv på bevegelse er snarere hjertebank og rytme enn benbank og trim. Men i viktigheten av LEK møttes vi, lek er både en mental og fysisk nøkkel til menneskelivet. Dette var en todagers konferanse. Og deltakerne hadde fått forevist filmen "Når øyeblikket synger" dagen før jeg kom. Dermed fikk jeg en flott referanse å vise til i mitt foredrag. Denne filmen, der jeg selv kommenterer og viser, baserer seg jo i mangt på min tenkning om Det musiske menneske og viktigheten av rytme i alles liv.

Jeg rammes litt for ofte av noe urytmisk i mine fordrag: teknikk som svikter. Denne gang sviktet det ikke. Jørgen, som har vært med som teknisk ansvarlig for meg også tidligere, sørget for det. Takk, Jørgen!


DEN BLÅ TIMEN PÅ KONGSBERG, 16.11 - 2007: "LIVSKVALITET OG KULTUR — ET MUSISK PERSPEKTIV "

Rammen rundt denne dagen var akutt dramatisk. Kongsberg kommune befant seg i mediesgapestokken: "Eldre på sykehjem stuves på på lagerrrom". "Uverdig eldreomsorg på Kongsberg". Dagsrevyen viste bilder og intervjuet pårørende: "Umenneskelig!" Avisens forsider fulle av skrekkbilder, statsminister Stoltenberg måtte love bot og bedring fra Stortingets talerstol.

Hun som hadde inviterte meg, Liv Hukkelberg, var fortvilet, hun målbar før jeg startet en hel kommune under en voldsomt tabloidpress: "Ta ikke opp denne saken, Jon-Roar. Kommunestyret sitter i krisemøte. De tåler ikke mer akkurat nå!"

 

"Da snur jeg tilbake til Oslo!" svarte jeg. For dette må jeg nettopp ta opp, jeg blir usann ellers. Stol på meg, tabloid er jeg ikke. Inviter heller rådmann og ordfører hit. Jeg kan by dem en alternativ tenkemåte, de kan få kjenne på en energikilde i seg selv, førstehånds opplevde og fattet."

Orfører og rådmann kom ikke. Men energien kom, og det i en grad at kultursjefen nå vil ta kontakt med kommunestyret med tanke på å la meg forelese for dem, i plenum. "Musikkhuset EnergiMølla" (se bildet) hadde fått sitt navn pga Lågen, fossende forbi utenfor. Men denne ettermiddagen var det menneskelig energi — kulturpåsatt — som fylte huset.

"Den blå timen". — Så ironisk, på et vis. at nettopp Kongsberg nå henges ut. For nettopp Kongsberg kommune har i to år vært i gang med et pinoerprosjekt "som systematiserer kulturopplevelser av høy kvalitet for eldre på institusjoner". Flere Buskerurd-kommuner er etter hvert involvert. Som Torild Kristiansen Bye fra Rjukan uttrykte det i en e-post dagen derpå:

Som Enhetsleder for Omsorg Rjukan som det heter – har jeg ansvar for 48 pasienter som er på sykehjemmet. ...Men det er jo avdelingssleder (sykepleiere) som har det reelle ansvaret.  Og mange millioners budsjett-  som ikke er nok.
 
Om jeg skal si det sjøl : de eldre knyttet til Eldres Hus er lykkeligere i år enn de var i fjor.  Kultur og moro i hverdagen lyser opp livet og de kan komme til å leve litt lenger - Og det sørger jeg for i bøtter og spann – tror noen syns det er litt mye skaper litt ekstra bry for de som har nok å gjøre fra før – men jeg tror de har vendt seg mer til det nå.
Den Blå timen er fantastisk i så måte.

Ildsjeler, som Torild, finnes i "bøtter og spann". Lytt til dem, bruk dem!


UTDANNINGSFORBUNDET AUST-AGDER, QUALITY HOTELL, KRISTIANSAND 13.11.2007: (Wergeland): "DU I DITT HJERTE FØR I DIN PANNE FINNE DET SANNE": ET MUSISK BLIKK PÅ KUNNSKAPSLØFTET

Jeg foreleser mye, og må improvisere for å holde stoffet varmt og nært. Ofte er det sånn at et møte på en flyplass, en første replikk, et ansikt jeg kjenner igjen, kan gi et så viktig kick at hele dagen blir inspirert og får retning av det. Da jeg, eksempelvis, snakket for AOFs seniorforum for et par uker siden , var gjenmøtet med sopranen Else Dehle en ansats til Sjostakovitsj (se bloggen, 1.11.07). Denne gangen handlet det om noe helt annet. For da Berit Stepahnsen (bildet),møtte meg på Kjevik åpnet basjerommet på bilen for å gjøre plass din min bagasje, fikk jeg se — en diskos! Og jeg kjente et skapende adrenalin stige meg til hodet. For diskos har vært viktg for klubben Freidig — som har gitt mitt lille forlag navn (se gjerne hjemmesiden min om dette). Så da Freidig-vennene mine skulle gi meg en grautlasjonsgave etter min disputas om barns sangkultur — gav de meg en diskos! Ikke at jeg kastet spesielt langt, klubberekorden vår er ca. 80 meter : 4 = ca 20 meter på hver. Men det var spesielt moro og rotere i ringen og kjenne draget fra sentrifugalkraften. Dans på et vis. Og vi i Freidg kunne skryte av å ha hatt en diskosnorgesmester som trener. Dvs. Tormod Lislerud, med en pers på drøyt 60 meter (alene), viste oss en gang hvordan det skulle gjøres, Og sånt fester seg i sarte sjeler. Hvorfor Berit Stephansen kjører rundt med diskos i bilen? Jo, hennes sønn er for tiden Norges beste tikjemper i friidrett, nemlig. Og tikjempere kaster diskos. Som oss i Freidig.

Før meg i programmet til Utdanningsforbundet Aust-Agder denne dagen var Svein Sjøberg, som med mektig powerpoint og mye statistikk gjorde rede for PISA og TIMSS, de to store internasjonale skolekartleggingsprogrammene og gehalten i deres undersøkelser. Hva de sier – og, ikke minst, hva sier de ikke?. Spesielt interessant, syntes jeg, var aSVein påpeke at PISA hemmeligholder spørsmålene som ligger til grunn for deres rangering av skolenivå i ulike land. Jeg spør: Hva da med reliabilitet når undersøkelsenes grunnlag ikke kan gjøre til gjenstand for vanlig, elementær vitenskapelig etterprøving og kritisk kontroll? Svein Sjøberg, professor ved UiO og en ildsjel for realfag i skolen, er for øvrig sønn av Nils Sjøberg, min meget musiske mattelærer på Sinsen høgre skole. Uten han hadde jeg ikke fått S i matte.

Mens Svein Sjøberg snakket om, og analyserte, innholdet i internasjonale skoleundersøkelser på realfagssiden, snakket jeg — powerpointfritt — om hvorfor og hvordan barn lærer, fra læringskjedens første trinn, spedbarnet i famliesamspillet, via læring i førskolealder og barnekultur like fram til tysktimer på videregåendetrinnet (tysklæreren og hans tryllkofferter, sml. "Skilpaddens sang"). Tesen er den sammen: "Du i ditt hjerte før i din panne finne det sanne". Den stående sluttapplausen bekreftet Wergeland-tesen også som forelesningsrealitet der og da.


 

KIRKENS SOSIALTJENESTE 20 ÅR. JUBILEUMSSAMLING 2007, SCANDIC HOTELL, HAMAR. ÅPNINGSFOREDRAG 8.11.07: "THERE IS A CRACK IN EVERYTHING , THAT IS HOW THE LIGHT GETS IN" (Leonard Cohen)"

Ofte er det sånn at noen som har hørt meg før vil bringe det jeg gjør og står for videre til mennesker i andre sammenhenger. Så også denne gangen, der dette var veien:

Da jeg jobbet i Vårt Land for noen år siden, inviterte vi deg til å holde et foredrag om det musiske menneske for alle ansatte i avisen. Marianne Lystrup var vår kontaktperson, og du gjorde et inntrykk på meg som gjør at du får denne henvendelsen. Jeg jobber nå i Kirkens Sosialtjeneste som er en landsomfattende, diakonal stiftelse med 22 virksomheter innen barnevern, rusomsorg... fengsel, psykiatri, utviklingshemmede og rehabilitering... Jeg vet at du har holdt foredrag om det musiske perspektivet både i forhold til rus og psykiatri... Det hadde vært utrolig spennende om du kunne gitt oss noen av dine tanker og perspektiver .... Hilsen ....

Klart at den sånn henvendelse er utfordrende. Det satt 150 ildsjeler i salen. Hva kjentes da riktigere for meg enn et anslag fra den siste boka mi, "Vi er de tusener. Norske Musikkhistorier", den har nettopp et ildsjelfokus, de usynlige mange som holder et land levende. Så derfor åpnet jeg jmed å lese noen linjer fra Brechts "En lesende arbeiders spørsmål", bokas mottodikt:

Den unge Aleksander tok India.

Han alene?

Cesar slo gallerne.

Hadde han ikke engang med seg en kokk?

Filip av Spania gråt da hans armada gikk under.

Var det ingen andre som gråt?

Fredrik den andre seiret i sjuårskrigen.

Hvem seiret bortsett fra ham?

....

 

Herfra gikk foredraget via Aljabjevs "Nattergalen", Dostojevskij og kunsten tradisjonelle funksjon i russisk kultur før vi var ved det musiske menneskets fødsel, spedbarnssangen.

1 1/2 time er i minste laget på å komme rundt, og jeg innrømmer at jeg gikk et kvarter over tiden. En uting. Men Billie Holiday måtte med. "Pytt sann," sa han som takket meg, "vi rekker å spise mye lunsj på tre kvarter i steden for en time." Og så tilføyde han: "Justisminister Knut Storberget har gått inn for å forby fyrverkeri. Jeg skal skrive til ham: Gjør et unntak for Jon-Roar Bjørkvold". Så var han vel fornøyd, til tross for tidsoverskridelsen min.

Hvorfor Cohens "There is a crack in everything. That is how the light gets in?" som foredragstittel? Leser du "Lean on me" i Skilpaddens Sang", skjønner du hel sikkert hvorfor.

Dette var altså på Scandic hotell, Hamar. Sist jeg var her, gikk det teknisk fryktelig galt. Jeg skulle bidra med mitt som en del av Rose Marie Køhns avskjed som biskop (20.10.06). Arrangør og hotell strevde så lenge med å få videokanonen til å virke at jeg kom i gang nesten en time forsinket. Da var hedersgjesten så sliten at hun var gått. Men denne gang ble det ingen Scandic-skandale. Alt virket som det skulle, tenk det.

 


"SANG ER GODT FÖRR LIVET": FYLKESFESTIVAL FOR KOR, TROMSØ 3.-4. 11 — 2007: ÅPNINGSFOREDRAG: "REX TREMENDAE MAJESTATIS!" Tromsø i blåfargetida.

Invitasjonen til korfolket om å komme til festivalåpninga med meg på en lørdags formiddag i Tromsø var ikke snau: "Opplev denne urkraften av en korsanger. For det er det han er, Jon-Roar Bjørkvold".

Tromsø-koret "Samklang", som var vertskap for festivalen, åpnet.

11 år i Olavsguttene, fra jeg var 10 til 21, var helt avgjørende i mitt liv. Så måtte jeg da også starte med å lese fra den siste boka min ("Vi er de tusener. Norske musikkhistorier"), om mitt aller første møte med et kor og et indre jordskjelv med Rex Tremendae-satsen fra Mozarts Rekviem: "Gulvet er forsvunnet under ham, en dør er åpnet. Musikk — her vil jeg være! Han skjønte det ikke da, han var bare ti. Men han vet det nå: Dette første møtet med et kor og Mozarts Rekviem brakte ham ut av fatning — og han fattet... Guttens hjerte har stanset i brøkdelen av et sekund og begynt å slå igjen med en rytme som er annerledes, for alltid annerledes."

Fra Mozart gikk forelesningsveien til spedbarnet og videre til "Heftig og begeistret"-filmen med "De nære ting" og et musikk- og kvalitetsbegrep forankret i ligningen: e=mc2. Nå tror du kanskje at e=mc2 er forbeholdt Einsteins relativitetsteori? Men da får du lese kapittelet som nettopp bærer tittelen e=mc2, i denne boka mi om ildsjeler i musikklivet. Det gikk en linje herfra, kjente jeg, til en stående sluttapplaus fra innpå tre hundre korsangere fra Nordland, Troms og Finnmark.

At Nordlendingers gjestfrihet er legendarisk, fikk jeg nok en gang bekreftet. For på kvelden ble Eva (kona mi) og jeg inviterte til Brensholmen, en times kjøring fra Tromsø. På fiskebruket Lorentzen fiskeforretning AS ble det stelt i stand lutefisklag med øl og dram. Og: NB: ikke et hvilket som helst lutefisklag, må jeg be. Lorentzen lutefisk var nettopp kåret til Norges beste av Norges Eksportråd! Klart det blir fest av sånt!

Og da Trond Lorentzen (tredje generasjon i bedriften) viste fram ei totalt utslitt "Barnas Egen Sangbok" og ba meg signere, gjorde jeg det med en særlig glede ute ved Storhavet, der fisk telles i tonn.

Korfestivalen ble avsluttet med messe i Ishavskatedralen på søndag ettermiddag. Og da et halvt tusen korfolk til slutt reiste seg og sang "Deilig er jorden", begynte glassmaleriet til Viktor Sparre å funkle.

Og jeg er overbevist om at ho Torbjørg Lindquist, ildsjelen fra "Samklang" som hadde ansvaret for hele korfestivalen, gikk utslitt og beriket hjem.Ho Torbjørg

Selv fikk Eva og jeg en ekstra Tromsø-bonus. En av mine gamle venner på russiskkurset i 1963-64, Gulbrand Alhaug (blant venner "Kubbe"), nå navneforsker ved Universitetet i Tromsø, dukket uventet opp og guidet oss rundt på søndagen. Sang sitter i slekta hans (Peder Alhaug var en fetter). Jeg er sikker på at også Kubbe kjente løftet fra "Deilig er jorden" i blålysversjon denne ettermiddagen i Ishavskatedralen.

Et par dager sewnere kom det en tilbakemelding fra ho Torbjørg:

Hei Jon Roar
Vi er fortsatt "høy" på kulturell rus; på alt fra mye sang og glede, til opplevelsen av å få lov til å gi!
Vi er så glad for at vi klarte å kapre deg! Og jeg har møtt mange ila helga som har takket meg med begge hender og med tårer i øynene gitt uttrykk for en stor og god opplevelse nettopp ditt foredrag var.
Unni og Trond storkosa seg! Og jeg er misunnelig på signaturen de klarte å få i sin medtatte sangbok. Jeg har ei stående jeg også, om enn ikke like medtatt!

PS: så flott en "reportasje" du har på nettsida di! Den er formidla til alle i koret + Unni og Trond!

God hilsen fra Torbjørg


AOFs SENIORFORUM, OSLO 1.11 - 2007: FRA SJOSTAKOVITSJ TIL "BÆ, BÆ LILLE LAM "(Sang er det første vi møter og det siste vi mister")

Det var Inger Fjeldstad som ringte og spurte om jeg kunne komme og snakke for AOFs seniorforum. Og når Inger spør, da har det høyeste prioritet. Hun og Jack har tilført meg og min familie vennskap av lødigste karat.

Inger satt på 2. benk og inspirerte. Men som ikke det var nok: En kvinne kom fram og hilste: "Kjenner du meg igjen?" "Ikke umiddelbart," måtte jeg innrømme. "Jeg er Else Dehli," smilte hun. Og da så jeg henne. En god kollega (sangpedagog) på Institutt for musikkvitenskap, UiO, for lenge siden. Og ikke minst: En av Norges flotteste dramatiske sopraner gjennom tidene. Hennes tolkning av Katarina-rollen i Sjostakovitsj' "Katarina Izmailova" på Den norske opera (de må ha vært en gang på 1970-tallet) gjorde dypt inntrykk på meg. For en opera, for en djevelsk orkesterpartitur — og for en diva i Else Dehli skikkelse; kvinnen som dreper sin overgriper og sendes til Sibir som heltinne. Stalin steilet: En morderske som sovjetisk heltinne! Helvete var løs for Sjostakovitsj.

Med et slik kick off måtte jeg ta tak i det musiske med Sjostakovitsj som utgangspunkt for så å dreie mot kraften i en enkel vuggesang. Søkt? Neppe! (Det finnes for øvrig et stort Sjostakovitsj-kapittel i "Det Musiske Menneske".)

Jo, det ble en staselig formiddag, med et 150-talls kultursultne AOF-pensjonister i salen. Salen, ja. For flere år siden foreleste jeg for AOF-pensjonistene i arbeiderbevegelsens eget lokale, Samfunnsalen. Her var det bilder av politikerveteraner og arbeiderkultur på alle vegger. (Den gang var for øvrig både Jack og Inger Fjeldstad til stede.) Nå er folket kastet ut av kapitalen. Olav Thon har overtatt. Så nå å har AOFs seniorforum søkt tilflukt i KFUM-lokalet i Møllergata, inngang Grubegata. Ikke helt det samme, spør du meg.

 


BINs OG NORDISK MINSTERRÅDS KONFERANSE 25-28.10 -2007, ISLAND: "DET ESTETISKES BETYDNING I BARNEKULTUREN OG BARNS KULTUR " (Keynote speaker)

Invitasjonen var ærefull nok:

Kære Jon-Roar Bjørkvold
Vi vil fantastisk gerne have dig som key-note speaker på vores kommende nordiske konference børn og kultur – det æstetiskes betydning? Den foregår i Island 25. – 27. oktober i år. Som vedhæftet fil får du det mere officielle brev med anmodning. Vi håber, du vil og kan – og undskylder denne hurtige, men lidt ufestlige måde at invitere på!
Mange hilsner
Beth Juncker
 
Forskningsrådsprofessor/Professor

 

I et vedlegg problematiserte Beth konferansens historikk og intensjon:

Kære Jon-Roar Bjørkvold

Børnekultur i det 21. århundrede? Hvad ved vi? Det er det overordnede spørgsmål for det nordiske forskningsformidlingsprojekt BIN-Norden (børnekulturforskere i Norden) i samarbejde Nordisk Ministerråd igangsatte i 2005. Projektet har form som tre selvstændige, men dog sammenhængende konferencer, der samler forskere, ph.d-studerende, formidlere og beslutningstagere på tværs af fag og faggrænser. Alle indlæg på konferencerne bidrager til de afsluttende publikationer, der skal give svar på det overordnede spørgsmål.  

December 2005 afvikledes den første konference med temaet: børn og kultur – i teori og metode?på Schæffergården ved København  20. – 22. oktober 2006 løb den anden konference med titlen Børn og kultur – i samfund? af stablen på Lysebu ved Oslo. Publikationer fra begge konferencer kan ses på BIN-Nordens hjemmeside www.bin-norden.net . Her finder du også beskrivelsen af projektet, dets visioner og målsætninger.

Nu står vi overfor den tredje og sidste konference: Børn og kultur – det æstetiskes betydning? Den finder sted på hotel Örk i Island 25. – 27. oktober i år. Konferencen er et forum for udveksling af viden på tværs af fag, forsknings- og formidlingstraditioner. Det er ambitionen at bringe samfundsvidenskabelige og humanistiske, sociale, kulturelle og æstetiske tilgange til børn og kultur i dialog. Denne gang med det æstetiskes som skæringspunkt.
Konferencens mål er at indkredse aktuel forsknings bud på det æstetiskes betydning i børns hverdagspraksis og i medier, kunst og kultur for børn. Udgangspunktet er diskussionerne om et børnekulturbegreb, der kan afstikke nye retningslinjer for både forskning og formidling:
-         Hvordan bestemmes æstetik og det æstetiske?
-         Hvilke bud på det æstetiskes betydning rummer historisk, sociologisk, psykologisk, antropologisk. pædagogisk, medievidenskabelig og almenkulturel forskning på feltet?
-         Hvor går grænserne mellem det æstetiske og det sociale?
-         Det æstetiskes betydning i litteratur, teater, kunst, musik, film og andre medier rettet mod børn?

***

Det er litt rart å bli oppfattet som en nestor i feltet. Barnekultur-forskere, unge og gamle, fra hele Norden kommer bort og hilser, takker for Det musiske Menneske, sier noe oppriktig om hva boka har betydd for dem, mange takker faktisk også for Skilpaddens Sang. Noen av dem jeg hilser på, har jeg kjent helt fra 1970- og 80-tallet. Særlig merker jeg at røttene tilbake til Danmark og Sverige er klare og viktige. En forsker kommer bort og gir meg et eksemplar av sin doktoravhandling, den kom ut som bok for en uke siden. Hilsenen inni boka blir nesten i sterkeste laget: "... Jeg er så glad for at du fins. Blå, kraftfulle hester har fulgt meg siden "Det musiske menneske" kom ut.

Min key noteforelesning på fredag morgen hadde en ramme på for meg uvante 45 minutter, uten manus og med nordisk sang, selvsagt. Veien fra estesi til estetikk skal fattes førstehånds før teoretiske perspektiver kan utvikles og utfordringer perspektiveres. De to 10-miutters innlegg til mitt åpningsforedrag som så fulgte, var særdeles givende. Mens Pauline von Bonsdorff (Finland) kommenterte mitt foredrag direkte, trakk Karin Aronsson opp hovedlinjer i mitt forfatterskap på et nivå som ingen til nå har maktet (eller intesserte seg for). Jeg ba om å få hennes innlegg tilsendt — og håper, for fagets skyld, at det trykkes utover seminarrapportens rammer. Ordstyreren for denne sekvensen, Jorunnn Spord Borgen, var også et spennende bekjentskap. Hun holder nå på med en kritisk evaluering av Norges flaggskip for barn, den kulturelle skolesekken.

Dett var mitt første besøk på Island. Mye Islands-turisme ble det ikke tid til, konferansen krevde sitt til langt på kveld. Men hotell Örk (om navnet: se nyhetsglimt på denne hjemmesiden) hadde et badeanlegg oppvarmet med varme kilder (ja, alle hus på Island er kildeoppvarmet, fikk jeg vite). Så bade i varmt kildevann (42 grader) måtte jeg, med en sprutende kilde rett utenfor hotellgjerdet:

Den som ikke synes sånt er spennende og gøy, ligger dårlig an som barnekulturforsker, mener nå jeg. Sansen for lek må finnes i forskerens hjerte!


SØRLANDSK LÆRERSTEVNE , UiA, KRISTIANSAND 19.10 - 2007: "FRA TAKT OG TUKT TIL RYTME OG JAZZ — KUNNSKAPSLØFET - ET MUSISK PERSPEKTIV"

For et aktualitetsutgangspunkt! Øystein Djupedal hadde gått av som utdanningsminister dagen før: Hvorfor var det tvingende nødvendig? Hvor lå hans feilgrep, praktisk og ideologisk? Hvordan meisle ut en rød-grønn utdanningspolitikk? Ansatsene fylte meg med et sjeldent skapende adrenalin der jeg entret det nye UiA, Universitetet i Agder, med sitt nybygde fakultet for kunstfag — Kirsten Flagstads hus. Dagen var sprakende høstvakker, solfylt, glassklar og høstflammende.

For en nedtur! Dette var dagen der INTET teknisk fungerte. Dette nye hus var utstyrt med et teknisk utstyr så avansert og så moderne (og sikkert så rådyrt) at INGEN klarte å bruke det. Dvs., da jeg ankom, 40 minutter før forelesningsstart, satt det to unge mennesker og ventet på meg for assistanse med teknisk rigg. Gjennom PC-styring fikk de alt til å fungere. Så gikk den ene, og en ny ankom. Forelesningen begynte — med en hyllest til læreren som formilder med tavle og kritt. Da brøt teknikken sammen. Var det en fornærmet hevn fra teknikken selv mot min intro? Det var ikke engang mulig å spille av en vanlig CD. Jeg har virkelig aldri opplevd maken. Ingen lyd. Isteden gikk lerret stadig opp og ned. En teknisk IT-ekspert ble krisetilkalt, han krøp rundt på gulvet og mekket som best han kunne — men uten å lykkes. Hele først økt ble totalt spolert. Noen i salen gikk, de aller fleste ventet tolmodig og lojalt. Jeg improviserte over alle grenser, stadig med dette lerretet som fortatte sin surrealistiske vandring opp og ned mens tre mennesker, to i arrangørrødt, virret mislykket rundt. I pausen kom en senior-sjef og fikk orden på sakene, slik at avslutningsrunden min iallfall ble reddet i land. Og salen gav langvarig applaus da jeg var ferdig. Sikkert også til trøst.

"Pausen", ja. Det stod i kursprogammet annonsert med en time, men skulle bare vare 15 minutter. Pytt, sann. Kurset var noen steder annonsert fra kl. 10 til 13, men skulle være fra kl. 11.15 til 14.15. Pytt, sann. Jeg fikk mailet over flybillet dagen før med avgang Gardemoen kl. 07.40, det skulle være 09.25. Pytt, sann. Først i taxien på vei til flyplassen fikk jeg bekreftet at jeg faktisk nå hadde fått billett med avgang 0.925. "Unnskyld, unnskyld," sa reisebyrå og arrangør, mens mitt hjerte stressbanket i 200. Pytt, sann. Om jeg natta før sov rimelig urolig? Pytt sann.

Sånt går ikke! Dette arrangementet ble mange nummer for stort for arrangørene. (Slike lærerstevner inneholder jo mange kurstilbud. Hvordan gikk det med de andre kursene? lurer nå jeg.) Jeg minnes en gammel barnesang:

Ja, hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?

De fleste gikk det ille, som større være ville ...

 

Universitetet i Agder må for all del ikke få et rykte som "Uæh! i Agder"


SUNNDAL KOMMUNE, SUNNDALSØRA 11.10 - 2007: "BARNEHAGEN — ER DEN MUSISK TRUET?"

Noen ildsjeler får til det meste. Som barnehagesjef og musiker Dag Eirik Elgsaas, som i fjor fikk opp idéhistorikeren Guttorm Fløistad, som i år lokker opp prorektor ved UiO, Inga Bolstad, som ser ut til å ha Jostein Gaarder på gang, og som nå får meg til å komme til å forelese, med innlagt overnatting (det gjør meg bare helt unntaksvis). Natters tider kjørte Dag meg drøyt 10 mil på trange veier fra Kristiansund. Natur så vi ikke, det var beksvart ute. Men aldri har jeg sett så mye hjort. Det krydde langs og på veibanen. Og da Dag begynte å synge Hamsuns "Skjærgårdsø", ble det jo en hel spesiell stemning i bilen (gitaren hadde han dog bare ibaksetet, han skulle ut å øve med en kompis etter at han hadde avlevert meg på hotellet):

Nu glider Baaden mod Skærgaardsøen,

en Ø i Havet med grønne Strande.

Her lever Blomster for ingens Øjne,

de staar saa fremmed og ser mig lande ....

 

Dag har lovet å sende med notene, jeg hadde ikke hørt den melodien før. Sånt er reisebonus. Reisebonus fikk jeg også neste morgen, da sunndalsnaturen åpnet seg, med gløtt av sol og høstens første snødekte fjelltopper.

Jeg startet hissig denne formiddagen, hadde nettopp fått en fortvilet telefon fra en barnehage i Oslo, der nå skolelæring presses på barna i uhørt grad. "ABC, 1-2-3!" skråler skolesjef Ødegaard, med etablering av både matematikkansvarlig og språkansvarlig i barnehagen. "Fugl", "sol" og "trær" skal primært staves, ikke oppleves, det blir nå målstyrringsdiktatet i hverdagen, får jeg vite. Hver ting sine bokstaver, hver ting sitt tall. Og jeg spør: "Kjenner en mann som Ødegaard noen som helst til Matti Bergströms forskning, hans bok "Hjärnans ressurser" og viktigheten av "möjlighetsglasögon".

En mail fulgte dagen derpå:

Jeg har fått svært mange og flotte tilbakemeldinger fra fredagens møte mellom deg og mine damer og 2 herrer. Du har skapt begeistring hos våre omlag 100 ansatte, og på denne måten gitt verdifull næring til det videre arbeidet.

Styrerkollegiet møtte som avtalt Inga Bostad på tirsdag. En bedre sammensmeltning av tankegods enn dine og hennes/Bostadutvalgets arbeid, kan vanskelig tenkes. I løpet av knappe tre timer på fredagen, etterfulgt av møtet med Bostad på tirsdag, har viktige personer fått viktig ballast når barnehagenes retninger stakes ut videre.  

Vi har latt oss begeistre. Vi er grepet, og vi begriper i sannhet mer i dag enn vi gjorde torsdag i forrige uke. Vi er i hvert fall 100 her som står på de musiske barrikadene og forsvarer oppdraget mot målstyrigas stadige angrep.


Mvh Dag Eirik


NORDBERG KIRKE 9.10 - 2007: "LIVSKREFTER I SPILL. SANG ER DET FØRSTE VI MØTER OG DET SISTE VI MISTER"

Når venner spør, sier jeg gjerne ja. Som til denne kvelden i menighetshuset til Nordberg kirke. Presten, Egil Stray Nordberg, har gjort denne kirken til et kulturelt kraftsentrum i bydelen. Egil studerte for øvrig musikk sammen med meg på midten av 1960-tallet. At han var med på å gjøre begravelsen av Einar Førde til en fin høytid, skal han også godskrives (om Einar og meg: ta en titt ipå nyhetesspalten min på denne hjemmesiden). Men det var ikke Egil som inviterte til denne kvelden, men Arne Holen, en venn og forskerkollega fra langt tilbake. Han har de siste ti årene har brukt alle sine krefter på å drive fram byggingen av den nye operaen i Bjørvika. Dette gigaprosjektet ligger nå et halvt år før tidsplan og en halv milliard under budsjettplan, mye — sier mange — takket være Arnes formidable innsats i Kulturdepartementet. Arne er nå så sliten at han ikke maktet å komme til denne kvelden. Jeg visste det. Men for meg var han der likevel, blant de andre snaut hundretalls entusiaster i mange aldre som trosset både høstmørke og Dagsrevy. Flere sa til og med at de hadde hørt meg før. "Kommer dere likevel?" undret jeg. "Det er nettopp derfor vi kommer!" svarte de. Sånt må jo inspirere til et musisk kveldsløft!

Blomstene jeg fikk, spraker nå i stua og speiler kveldens lidenskap:

Men hva gjør jeg med Kong Håkon-konfekten som jeg også fikk — jeg som nå prøver å trene meg litt ned i vekt!

Jeg fikk en hilsen fra en godt voksen musikkveteran allerede dagen etter. Hans store heltinne er Kirsten Flagstad, som han rettelig vil løfte fram nå som vår nye opera snart skal åpnes:

Ja det var skikkelig livskrefter du eksponerte-og vel også sådde hos oss andre. Spennende, lærerikt og utfordrende. En inspirerende aften ga du oss.  Og i tillegg fikk vi i selveste Kirkestuen servert mine ungdoms musikalske idealer som Billy Holliday-Roy Eldrige-Coleman Hawkins osv.  og Sinatra i full stemmeprakt--- Det var  litt sjokkartet for  meg.
 
Ditt prosjekt  var jo så orignialt og du stimulerte dine tilhørere-maksimalt.. Det var jo interessant at konklusjonen ble den samme som i våre naboland og andre steder i Norge på ditt prosjekt som du vel skal gå videre med i en eller annen  form.
Hva musikk angår hadde jeg selv en spennende  musikerperiode-med eget orkester i over 15 år.Også som medlem av  Kunstnerforeningen har jeg hattt gleden av å kjenne mange kjente og store  musikere .
 
Jeg nevnte for deg mitt engasjement for å få markert Norges største operastjerne   Kirsten Flagstad  i vår  nye opera. Jeg har en mistanke om at "Utsmykningsutvalget" fra de statlige  etater er en ny generasjon som vel ikke engang har peiling på hvem - og hvor  stor Kirsten Flagstad var.
Jeg tlllater meg å sende deg pr. post mitt  forslag - og ville sette pris på om du kunne lese igjennom prosjektet-og  uttrykke om du synes det har noen hensikt å arbeide videre med min idé.
 
Jeg hører gjerne fra deg.
 
Med beste  hilsen
 
 Einar Stenberg

BØRNEKULTUR PÅ NORDJYLLAND, 27.9 — 2007: "MED DET MUSISKE I CENTRUM"

Det var Bente Buchhave — tidligere formand for Kulturministeriets udvalg "Kulturens børn" — som inviterte: "Jeg har haft den store fornøjelse at møde dig og høre dig tale om det musiske menneske (senest i Stavanger) og mit eksemplar av din bog bærer preg af stor slidtage. Min oppgave et at sammensætte et kursforløb for ca. 80 personer, og formålet er, at deltagerne på tværs af fag og kommuner værner om den musiske dimension i deres daglige omgang med børn. Du vil være den bedste til ar formidle dette budskab."

Jeg takket selvfølgeig ja. TIlstede var representanter fra 11 kommuner i region Nordjylland, de er origanisert i en felles kulturavtale. Jeg siterer fra deltakeroversikten, det sier noe om grepet på det hele: biblioteker, daginstitutioner og folkeskoler, konsulenter, kommunal og regional forvaltning, kunstneriske institutioner (Aalborg symfoniorkester, Limfjordteatret, Jako-Bole Teatret, Det Flyvende Kuffertcirkus), muséer, kulturskoler og zoo., musiske skoler og ungdomsskoler.

Spennende opplegg, ikke sant? Men litt for spennende ble reisen til Aalborg. For SAS fra Gardemoen kan være en stor påkjenning. Nesten 40 minutter satt vi inne i morgenflyet til København og ventet på avgang. Strålende solskinn ute, inne i flyet verken vått eller tørt, enn si informasjon om hvorfor vi ventet og ventet. Da vi til slutt landet på Kastrup, var det 14 minutter før flyet videre til Aalbrog hadde avgang. Og det på en terminal uendelig langt unna. Om jeg løp som en gal, med fare for hjertekollaps? Ja! Totalt utmattet sank jeg ned på flysetet, jeg nådde fram med under ett minutts margin. Kveldsflyet hjem, med planlagt avgamg 23.55 var også en påkjenneing, nesten en time forsinket. Når du så stuper i seng nærmere halv to på natta, etter også å ha forelest tre timer for danske kolleger — er du dødstrøtt. Og jeg spør meg selv. "Orker du flere sånne dager? Er det verd det?" Men dagen etter, så svarer jeg fremdeles: "Ja!" For vi hadde en virkelig meningsfull dag sammen, der på en dansk bondegård på Slettestrand, omgjort til hotell. Og for et lunsjbord: bugnende — og pære dansk!"

Ett par dager senere fikk jeg så denne e-posten:

Kære Jon-Roar Bjørkvold
Jeg håber, du kom godt hjem fra din tur til Nordjylland.
 
Med den mail vil jeg gerne på arrangørernes vegne sige dig tusind tak for din medvirken og din værdifulde inspiration.
Du skal vide, at alle var meget begejstrede for dit indlæg. Du skærpede opmærksomheden om det væsentlige og fik virkelig energiniveauet til at stige, og det var den bedst tænkelige start på et kursus, der har det musiske som en gennemgående rød tråd – og hvor vi gerne skulle fungere som en fælles organisme til styrkelse af børnekulturen i Nordjylland. Det musiske er en sag, hvor der er brug for at vi alle i et eller andet målestok tager magten tilbage og fremstår ærlige og bevægelige... Jeg håber vi mødes igen, og det vil altid være en stor glæde.
 
De allerbedste hilsner
og i stor taknemmelighed
Bente
 
Bente Buchhave

Og så kom det en gave i vanlig post fra en av deltakerne, Jens Nielsen på Musikskolen i Fredrikshavn kommune — "som en tak for et varmblodig indlæg på Slettestrand i Danmark i september." Det er en samling "Vuggeviser og vrøvlevers fra hele verden som de har kalt "Hush, mama Baby", laget i et samarbeid mellom musikkskole og bibliotek. Takk, Jens, denne gleder jeg meg utrolig til å spille og synge meg gjennom!


RØDE KORS' BESØKSTJENESTE, OSLO, 24.9 - 2007: "LIVSKVALITET — ET MUSISK PERSPEKTIV "

Heldigvis hadde jeg vært nede i Røde Kors-lokalene i Hausmannsgata tldligere på ettermiddagen, rigget og sjekket. Video-kanonen hadde ikke lyd, bare bilde, da jeg måtte ta en taxi opp til NRK fjernsynet for opptak (se nyhetsglimt). Da jeg kom tilbake fem på sju, var heldigvis alt i orden og HD-salen tettpakket med folk.

Åpningen var sterk og bevegende. En av mine kjære storfagsstudenter fra åtte år tilbake Maja Bugge, åpnet med urframføring av egen komposisjon for solo cello og tape: "Medmenneske":

Maja, nå selv besøksvenn i Røde Kors, trakk, som introduksjon, linjene fra studietiden med meg og sa at hun hadde lært å lytte dypere til egen og andres stemmer. Derfor tittelen "Medmenneske". Sterkt og berikende var det og en ansats til å prøve å dele med alle de frammøtte hva Maja og jeg for lengst har felles: det musiske.

Først en rent personlig hilsen til Røde Kors: Jeg ble i 1945, som to-åring rett etter krigen, sendt til Røde Kors-leiren "Tomtebo". Den skulle fete opp oss radmagre barn. De tilhører et av mine aller første barndomsminner, disse (ikke altfor lykkelige) første ukene i mitt liv virkelig vekk fra mor og far.

Så: "Nocture" (fra "Skilpaddens Sang") om et skakende besøk på et sykehjem — og vi var i gang. Stille var salen fra først av, men kom etter hvert. Flott og utfordrende, det.

Det ble en krevende, men fin kveld etter en krevende fjernsynsettermiddag. Stemmen holdt så vidt. Men ferdig til klokka 21.00 ble jeg ikke, for mange vil snakke med meg etterpå. Et godt tegn på at noe var nådd fram. En kvinne fortalte leende at hun også hadde vært på Tomtebo etter krigen for å fetes opp. En annen ba råd, hun ville lære å synge. Jeg anbefalte henne "Alle kan synge"-koret til Carl Høgseth.

Og en ung mann i rødt ventet helt til slutt, klokka nærmet seg halv ti på kvelden: "Jeg er 20 år og har Azberger. Jeg liker å synge, Men ikke sånne moderne ting, heller gamle viser, Prøysen og Jens Book Jensen. Og så kan jeg ikke noter. Gjør det noe?" Spørsmålene var mange og viktige. Det endte opp med at jeg kompet ham på "lykkeliten" (hans forslag). "Jo visst, kan du synge!" utbrøt jeg. "Takk!" sa han fort, og forsvant ut i en mørk, regntung septemberkveld.

Jeg rakk akkurat hjem til 22.30 og NRK1, med opptaket fra Store Studio om Åse Klevelands og Rikskonsertenes "Hele Norge synger"-prosjekt (se "nyhetsglimt" på denne hjemmesiden). Litt klippet og redigert var programmet, men ikke skuffende mye.

For en ettermiddag og kveld!


MIKKELSMESS-DAGENE 2007 I LOMMEDALEN. FORELESNNG FOR GRUNNSKOLELÆRERE I BÆRUM, MØLLADAMMEN SKOLE 18.9.07: "DET MUSISKE SOM NØKKEL TIL LÆRING"

Mikkelsmess-dagene i Lommedalen er et kultursamarbeid mellom kirke og skole, fikk jeg vite. Litt pussig var hele invitasjonsprossen. Først ble jeg kontaktet at en gammel sangerbror fra min tid i Olavsguttene, Olav Midttun: "Kan du bidra under Mikkelsmess-dagene i Lommedalen, Jon-Roar?". Klart jeg måtte si ja, når nettopp Olav ringte. Men han var ikke til stede på Mølledammen skole denne dagen. Leit, men sikkert velbegrunnet nok, tenkte jeg, litt overrasket. Jobb er for eksempel jobb.

Så tok Rune H. Bjerke invitasjonsstafettpinnen over fra Olav M. "Det er jo Grieg-jubileum i år (100 år siden han døde): "Kan du komme hit til Lommedalen og snakke om Grieg?" Klart jeg kunne kommet og snakket noe om Grieg. Men det kjentes ikke riktig. Mange av mine kolleger har jobbet som Grieg-forskere i åresvis, i motsetning til meg. "Kan dere ikkke ringe Arvid Vollsnes isteden, han har en Grieg-kyndighet jeg mangler. Dessuten er han bæring!" foreslo jeg."God idé!" sa Rune H. Bjerke, og tok fatt så fatt på tanken om en JRB-forelesning for lærerne i Lommedalen.

Og det gjorde jeg, på Mølladammen skole, i et flott auditorium og med prikkfri teknisk assistanse (luksus!) fra en gammel student, nå musikklærer på Mølladammen ungdomsskole. Heller ikke Bjerke var, pussig nok, til stede på Mølladammen skole denne dagen, i en ellers fullsatt sal.

Det ble litt Grieg i starten, jeg måtte jo si noe om veien fra Olavguttene og Grieg til dette. Jeg ligner jo på Grieg, sånn hode- og bartmessig. Dessuten er jeg som han født i -43. Og dermed kjente jeg at jeg måtte synge "Jeg elsker deg" (fra op. 5), sånn helt spontant, det var faktisk en viktig del av bryllupstalen til min unge brud den gangen i februar i1968. Kraften fra den sangen har vært med på å holde Eva og meg sammen i snart 40 år nå. Lenge, det.

Og så ble det formidling av musisk læring med et kritisk blikk på målstyringstyranniets energitappende virkninger og med påfølgende henvisning både til UNESCO-undersøkelsen The WOW Factor (se rett nedenfor) og Hamar kommunes vilje til musisk satsning (se rett nedenfor!). Når følger Bærum kommmune etter?! — spør jeg.

Dagen endte med blomster og lang, stående applaus. Akkurat da tenkte jeg at det hadde vært fint om de som i første hånd hadde tatt initiativet til å invitere meg hit også hadde vært til stede og kunnet gledet seg over kraften i dette! Sagt i aller beste mening.


HAMAR-SKOLENE SATSER MUSISK! FORELESNING I HAMAR RÅDHUS 17.9.07: "WOW! ELLER: HVORFOR VIRKER DET MUSISKE SÅ STERKT?"

"Dette er lekent!" tenkte jeg da jeg passerte formannsskapssalen bakfra, en avkuttet sylinder som brudd mot rådhusets strenge flate. Og mindre lekent ble det ikke da vi rundet rådhushjørnet, rektor Tore Fjørtoft og jeg (det er han som har tatt bildene).

Fra Hamars gamle domkirkeruiner til moderne arkitektur — jeg skjønte på et vis at nettopp en slik by må ha en ledelse som inspireres til å tenke i musiske baner. Omsatt til Hamar-skolenes strategiplan 2005-2009: "Det musiske menneske — praktisk estetiske fag — den kulturelle skolesekken". En inspirasjonsgrunn til å komme nettopp hit og forelese, selvfølgelig: Endelig en kommune som tar systematisk fatt i dette som så mange skoler og lærere opp gjennom årene nå, ja, over hele Norden, har kjent som både bevegende og vesentlig.

Men så ville tilfeldigheten (eller var det tilfeldig? Jeg har så mange ganger nå opplevd merkelige sammenfall i mitt liv) at jeg skrudde på NRK P2s Kulturnytt-sending samme morgen før jeg dro: Hovedoppslag: UNESCO har gjennomført en undersøkelse i mer enn 60 land, spredt over alle jordas verdensdeler — der kraften i det musisk bekreftes: "art in education" styrker barn på å leve, og derfor også på å lære. Selvfølelse vokser når det du har inne i deg — av gleder og sorger, tanker og følelser — får muligheter til å komme ut og finne et skapende uttrykk: i tegning, i maling, i dans, i sang, i drama. Identitet og verdighet bekreftes. Du blir mer aktiv på skolen, deltar mer, har mindre fravær, kjenner skolelivet som mer meningsfullt — og du blir selv mer meningsfull i skolelivet. Og energien i dette slår ut i hele fagspektret — også matematikk- og språkprestasjoner styrkes (selvfølgelig): "Wow! " Så har da også dette UNESCO-prosjektet fått tittelen "The WOW Factor". Og The WOW Factor er altså det musiske — "The Muse Within" (den amerikanske tittlen på "Det Musiske Menneske") . Vekkes Musen i deg, vekkes Du!

NB: En nøkkel til dette er den musiske lærer, sier UNESCO-undersøkelsen. Læreren MÅ kunne — og elske — sitt fag, kjenne håndverket, formingsgleden, uttrykket (sml. tysklæreren med sine to tryllekofferter i min bok "Skilpaddens Sang"). Først da blir det sann formilding. Mer enn i andre fag slår en svak lærer negativt ut. For barn er her førstehånds kritiske. De vet, fra spedbarnsalder av, hva sann sang og lek er og betyr. Jukses det med det musiske i skolen, svekkes både barnet og barns læringsevne- og læringsvilje. Da slutter de å stole på sine omgivelser — livet — og derfor også på seg selv. Sier altså UNESCO-undersøkelsen.

Ikke rart jeg var dobbelt gira da jeg satte i gang med formidling av et musisk budskap i Hamar rådhus denne dagen. Og jeg som hadde grudd meg litt på forhånd, småpuslete og litt febersyk som jeg hadde vært nesten hele uka. Ville jeg i det hele tatt orke dette? innpå tre timers fullt kjør med en kritisk, forventningsfull sal ? Ja, jeg hadde holdt senga store deler av søndagen, som et forsøk på å samle litt krefter.

Og så stod jeg der, neste dag, foran et snautt hundretalls lærere. Om jeg kjente meg sjuk de snautt tre timene jeg var i gang? Ikke ett sekund. Blåst vekk var både hark, host og rennende nese. Fullt trøkk, energi til tusen og sang som svingte. The WOW Factor! Eller med Tore Fjørtoft, som var den som først tok kontakt for å få meg opp til Hamar denne dagen:

"Tilbakemeldingene i dag var fulle av entusiasme og fornøydhet. Du traff sjela vår midt i magen og skapte en felles opplevelsesplattform for oss som deltok."


BYDEL GRÜNERLØKKA, OSLO 10.9.07: PLANLEGGINGSDAG FOR BARNEHAGEANSATTE, SALEMKIRKEN: "DEN SPONTANE BARNESANGEN — VÅRT MUSISKALSKE MORSMÅL"

Jeg vet ikke hva som er verst: Å stå på Gardemoen og plutselig tro at du er en dag for sent ute til et foredrag (som sist fredag, se nedenfor!). Eller våkne opp en avtalt mandag — og ikke ane hvor eller når du skal møte et par hundre mennesker. Men iallfall: to ganger på rad har jeg nå kommet skeivt ut fra hoppet. Også denne gangen var det arrangørens skyld, viste det seg. Jeg hadde hatt kontakt med bydelen i mai og avtalt nettopp denne dagen. Men siden hadde de ikke latt høre fra seg. Og nå var hundre og ett ute. "Blir dette overhodet noe av? Og i tilfelle når på dagen — og, altså: hvor? Jeg ringte febrilsk rundt i Oslo Kommune. Til slutt fikk jeg kontakt, det var min gamle student fra 30 år tilbake, Øyvind Henriksen, som beklaget manglende kontakt. "250 personer venter deg halv ett, Jon-Roar. Kommer du?" Jeg heiv meg rundt og kom, dagen var jo tross alt satt av til dette. Jeg var blant mine egne her og snakket om barnekultur, spontansang og kommunikasjon. Sang gjorde vi også, selvfølgelig. Spesielt glad ble jeg over å se mange kvinner med hijab rundt om ii salen, de nikket og smllte til meg hele veien: De delte og fortstod dette, kjente jeg, i egne tonearter.

I pausen kom en mann bort til meg og tok meg i hånda. "Jeg må få takke deg", sa han. "Du skjønner, for flere år siden kjørte jeg deg i drosje til Fornebu. Du sendte meg etter den turen "Det Musiske Menneske". Så jeg skifta jobb, fra taxi til unger i barnehage. Har ikke angra en dag!"

Og Øyvind Henriksen mailet meg tilbake: "Hei, Jon-Roar. Tusen takk for en fantastisk ettermiddag. Dette er viktige minutter for våre ansatte. En solid inspirasjon som jeg er sikker på at barna våre får glede av!!!"


NSH (Norsk sykehus- og helsetjenesteforening) 70 ÅR JUBILEUMSKONFERANSE PÅ RICA MARITIM HOTEL, HAUGESUND. ASLUTNINGSFOREDRAG 7.9-2007: "FRA TAKT OG TUKT TIL RYTME OG JAZZ. KVALITET OG LEDELSE — ET MUSISK PERSPEKTIV "

"Du skulle ha reist i går 09.20, du! " sa damen ved utgang 13 på Gardemoen, og så litt strengt på meg over brilleglassene. "I går!!??" Jeg kjente at jeg ble nummen i beina. Hadde jeg surra med dagene. "I går!? Mamma mia!"

— "Et øyeblikk, jeg må få lov til å sjekke billetten min, den er sendt meg på mail av arrangørene."

— "Ja, bare sjekk, du, men billetten sier trosdag.6.9. Og nå er det fredag 7.9."

Hvilken lettelse da jeg skjønte at det var arrangørene som hadde rota, og ikke jeg. For returen var satt til 7.9. Altså: Ikke gal dag. "Det satt innpå 200 mennesker å ventet i Haugesund, de var ikke reist hjem dagen før. "Da, bytter vi deg bare over, da"; sa SAS-damen, og jeg stavret halvt sjokkskadd — og ekstremt lettet — ombord i flyet til Haugesund.

Marilyn Monroe på brygga foran hotellet, hjalp litt, da jeg ankom Hotel Maritim i sjøkanten: "Takk for Some like it hot!" hvisket jeg og syntes hun blunket aldri så lite tilbake der jeg entret hotellet og forelesningssalen.

Rart hvordan psyken kan snu fra tåkeland til solrenning på et sekund: "Kjenner du meg igjen?" spurte en blid mann, han kom fram til scenen før jeg begynte. "Nei", inrømmet jeg. "Vi kjørte buss sammen over hele USA in 1956-57 med Olavsguttene. Jeg er Dag Bratlid". "Dag Bratlid! Er det virkelig deg?!" ."Ja, nå er jeg lege på St. Olavs hospital i Trondheim". Rart, jeg fikk et kjempekick, og var plutselig tusen lysår uuna lammelsen på Gardemoen. Så: "Takk Dag. Olavsgutt!" At en representant for Riksrevisjonen satt i salen, høynet mitt stigende adrenalin ytterligere: "Takk om jeg kunne få henne til å fatte et dikt av Rolf Jacobsen:

Spør igjen

Tallrekken ler av oss
og vil forklare alt.
Den har kjever av jern og tenner
som det klirrer i.

Vi spør og vi spør
og tallene svarer,
men ikke om fiolinene
eller om lykken mellom to armer.
Da hoster det på skjermen:
— uklart spørsmål.
Spør igjen.

Salen var til sluttt mettet med kraften fra sang, med Billie Holiday på kjøpet. Musisk kvalitet. We all liked it hot. Med en e-post samme kveld:

"Uendelig takk for et fantastisk avslutningsforedrag i Haugesund. Jeg satt med tårer i øyene så å si hele veien, både av latter og ikke minst bevegelse".

Senere kom det også en e.post-hilsen fra arrangøren;

"En veldig flott avslutning på vår Jubileumskonferanse og et høydepunkt da du spilte musikk og fikk oss til å synge - mange tårevåte øyne rundt i salen da. Så igjen tusen takk!

Ønsker deg en fin oktober.

Med vennlig hilsen
May Britt Buhaug

Sekretariatsleder
Norsk sykehus- og helsetjenesteforening NSH


GatSoft-SAMLING PÅ HOLMEN FJORDHOTELL I ASKER 4.9.2007: "MUSISKE BLIKK PÅ MENNESKER OG LEDELSE"


Holmen fjordhotell i Asker er stedet der Trygve Hegnar pleier guttedrømmen, med framvisning av blant annet bilsamlingen sin. Denne potente Jaguaren står parkert ved hotellets hovedinngang. Klart sånt setter en tone, jeg tok tonen med meg i hotellets storsal.

GatSoft er et datafirma som skreddersyr progammer for personalstyring. GatSoft-folkene hadde blitt kjent med meg på en IT-Grenland-konferanse i Porsgrunn for noen år siden der jeg foreleste. Nå ville GatSoft dele erfaringer med meg og min formidling av "det musiske" med sin brukere, kunder over et vidt register av virksomheter (som AHUS, Avinor, Diakonhjemmet. Helse Øst, Sunnaas sykehus, Skjedsmo kommune, Trondheim kommune, Hydro oa.). Det var daglig leder i GatSoft, Bård Stranheim, som i en mail hadde invitert meg til denne dagen — med henvisning til en av mine gamle studenter:

"En av de stedene jeg har hatt gleden av å få del i dine kunstneriske aktiviteter, er siste plata til Kristin Ambjørnsen. Skjønner du har jobbet med henne, og musikken er så bra at jeg har brukt den som gave i flere sammenhenger. Må være ålreit å bli assosiert med sånt ..."

Klart sånt er "ålreit". GatSoft introduserte meg for øvrig slik i programmet for denne samlingen, sikkert som et inntrykk fra Porsgrunn (jeg gjengir det, fordi det nok treffer noe som mange, også jeg, kjenner igjen):

"Jeg må si at foreleseren selv også var en vesentlig del av innholdet i denne forelesningen. Her var det levende og poengtert fortellerevne, med puls, driv og dramatisk nerve, og det var en forfriskende veksling mellom ulike uttrykksformer ... Sånn sett var han en foreleser som i hele sitt uttrykk var i pakt med sitt emne."

Men hverken "puls, driv eller dramatisk nerve" kan hentes fram hvis ikke salen er med og gir energi tilbake. Som tilfellet var med GatSoft-Bente, hu satt midt mot meg på første rad. Trøkket fra hennes frodige latter denne ettermiddagen må ha gitt selv Hegnars røde Jaguar der ute foran hotellets hovedinngang en ekstra tenning!


 

til toppen

 

   

Freidig Forlag, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag. ORG NR 995928310.
Webdesign ved Kjartan Bjørkvold.