MENY

J.R. Bjørkvold
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
-Avskjedsmarkering
-Revolt og rabalder
-Forelesningsblogg
-2005, høst
-2006, vår
-2006, høst
-2007 jan-apr
-2007 mai-aug
-2007 sep-des
-Nyhetsglimt
Pressefoto

Forelesningsblogg


Forelesningblogg mai-august 2007

Foto: Kolbein Dahle

Det har vært travle tider siden jeg i protest fratrådte professoratet mitt ved Universitetet i Oslo. Jeg kan nå uhildet skrive, møte folk og formidle mitt — uten å kjenne meg bundet av en "kvalitetsreform" jeg ikke lenger kan innestå for. For å gi et lite innblikk i hva jeg nå mobiliserer av krefter på visjonen om en "musisk modernisering" av Norge (se et nyskrevet kapittel i 2005-utgaven av Det Musiske Menneske (2005), har jeg på denne hjemmesiden ajourført, semester etter semester, en oversikt over forelesninger jeg har holdt etter at jeg i protest sluttet på Blindern pr. 1. august 2005. En egen spalte med nyhetsglimt knyttet opp mot min virksomhet som forsker og formidler har også vist seg klargjørende i denne debatten (den finner du et annet sted på denne hjemmesiden min).

For det hender faktisk ofte mye viktig og meningsfylt når jeg som foreleser i inn- og utland møter mennesker i ulike yrker og i ulik alder. Fra barnehagesektor til høgskoler og universiteter; fra næringsliv og lederutvikling til sykehjem og menneskeomsorg; fra Norsk kulturskoleråd til Utdanningsforbundet ... Henvendelsene jeg får er mange, ja, helt klart langt flere enn jeg makter å overkomme.

Energien i dette, kjenner jeg, bærer i seg et håp om endring: fra Mammon og marked til mennesker og det musiske. En gang må det jo snu. "Det handler bare om tempo og penger", stod det i en avis her om dagen, svikten i bygging av tunneler i Norge var under gransking. Den samme svikten finner vi i bygging av mennesker i det norske utdanningssystemet. Tempo og penger rår mer enn kvalitativt innhold og menneskelig modning. "Det nytter likevel ikke, Jon-Roar," sa en kollega til meg da han hørte at jeg hadde sagt opp. "Jeg er jo enig. Men du er nok i overkant naiv," la han til. Så får jeg heller være i overkant naiv, håpet og protestens mening skal iallfall ingen ta fra meg — forhåpentlig på vei mot et samfunn der "kvalitetssikring" ikke lenger bare er hul markedsretorikk. Kampen fortsetter!

 


 


ØSTENSJØ ELDREUNIVERSITET, OPPSAL SAMFUNNSHUS 9. MAI 2007: "SANG OG LIVSKVALITET — ET MUSISK PERSPEKTIV"

Jeg beundrer alle dem som ikke bare beholder livsglød inn i egen alderdom, men som også bruker en drivende kompetanse på å organisere fora til felles berikelse. Etter hvert har jeg møtt mange slike fora etter hvert— og kjent meg beriket.

Denne gangen var det ildsjelen Cathrine Senje (bildet) som ringte og spurte om jeg ville forelese for Østensjø Eldreuniversitet. Klart jeg sa ja, også fordi hun, gjennom min Eva, har vært et navn med en særlig klang: en pionér i oppbygningen av Norsk Barnebokinstitutt, blant annet. Programmet som settes opp, semester etter semester, for Østensjø Eldreuniversitet er ambisiøst. Hør bare opplegget for våren 2007: 10.1:Tor Holtan-Hartwig: "Hvordan redde elvene i Oslo-området?"; 7.2: Ingeborg Moræus Hanssen: "Å være senior"; 14.3: Per Anders Nordengen: "Livsglede i livsalvoret"; 11.4: Ørnulf Hodne: "Kvinne og mann i norsk folketradisjon — om ektestand og samliv opp gjennom tidene". Og nå, som mai-innnslag 9.5.07: altså meg. Og salen var — sikkert som vanlig — stappfull denne formiddagen:

Eldre ildsjeler, ja. Kvelden før ble jeg oppringt av Mosse Jørgensen, kjær venn og nabo: "Om hun ikke kunne få kjøre med meg opp til Oppsal? For høre på meg, det skulle hun (det hadde stått et oppslag i avisen hun hadde sett). Bedre start kunne jeg ikke ha fått denne formiddagen: Mosse i bilen! 85 er hun blitt, lett til beins er hun slett ikke lenger. Men når det gjelder entusiasme: krutt! Hun stiller definitivt de fleste 20-åringer i skyggen på dette området. Etter fylte 80 har hun, gamlerektor'n på Forsøksgym, satt i gang en friskole etter dansk modell her i Oslo. Med suksess. Slå den!Mosse Jørgensen — min musiske søster!


HØGSKOLEN I NORD-TRØNDELAG, AVDELING HELSEFAG. NAMSOS 24. MAI 2007: "PSYKISK HELSE — ET MUSISK PERSPEKTIV"

Mange dager "på veien" er krevende, både fysisk og psykisk. Reisen fra Oslo til Namsos er lang nok. Først med taxi opp til Gardemoen, så fly til Værnes, så 18 mil i med bliskyss til Namsos kulturhus som står der å venter med en sal som snart skal fylles med tre timer mest mulig fortettet og meningsfylt innhold på en svære scene, alene.Den står der tom og krevende når jeg ankommer med 40 minutters margin til rigg og en matbit før publikum ankommer:

Det endte opp med stående applaus denne dagen. "Takk til dere alle som var der denne dagen", tenkte jeg på på vei tilbake samme kveld, mørbanket og utslitt, "dette gjorde vi sammen". For sånn er den musiske logikk om den løftes av blå hester: To pluss to blir da alltid mer enn to. Og takk til Ellen Saur som kjørte meg fra Værnes til Namsos, vi hadde en samtale som gjensidig inspirerte. Glad måtte jeg jo ikke minst bli da hun fotalte at det var etter en forelesning med meg på begynnelsen av 1990-tallet i nettopp Namsos at hun bestemte seg for å ta hovedfag i musikk-dans-drama i Trondheim. Doktorgradsarbeidet hennes er nå snart ferdigstilt.

Ellen Saur


NÆRINGSFORENINGEN I STAVANGER, ROSENKILDEHUSET 1.JUNI 2007: "MENNESKET OG NÆRING"

— Kultur består, teknikk forgår!" Ja, for huset er paktfullt, beliggende helt nede ved Stavanger havn, et årgangshus jevngammelt med selveste Universitetet i Oslo (1812):

Men teknikken dette huset rommet .... Mamma mia! Ja, jeg kunne ha skrevet en omfagsrik bok om alle de tekniske kollapser jeg har møtt rundt om. For det er utrolig hva som ikke virker i møter mellom presumtivt kyndige i møtet med TEKNIKKEN (selv er jeg en teknisk idiot og instisterer alltid i forkant på at dette MÅ arrangøren selv garantere og ta seg av). Så også denne gang. Men likevel: Mye gikk galt så det suste. For hva hjelper det at en videokanon er nyinnstallert — når INGEN i Næringslivsforeningen i Stavanger visste hvordan den skulle brukes. To/tre personer vimet — så å si kanon — rundt og gjorde vondt stadig verre. Men den ekslusivt lille gruppen som led sammen med meg der oppe i loftsalen i Rosenkildehuset var lojale, slik at vi kom i land, med pila opp. Ikke minst hentet jeg inspirasjon fra Jostein Soland (direktøren for Næringslivsforeningen, som ikke selv hadde arrangøransvar denne dagen) og Thorstein Granly. Jostein Soland kjenner jeg til som gründer bl.a . av Norsklærerforeningen, en avgjørende bevegelse i fornyelsen av norskfaget i Norge fra 1970-tallet og framover. Danse kan han – har jeg hørt! Og Thorstein Granly, ex-sjef for jazzfestivalen i Molde i mange år, når direktør for Stavanger Symfoniorkester, var en av mine kjære storfagsstudenter på 1990-tallet. At disse to satt bak i salen og strålte, hjalp godt!


VESTRE TOTEN KOMMUNE, 7. JUNI 2007: "MENNESKER OG LEDELSE"

Rådmann Jan Olav Grønland (til venstre) og sosialsjef Amund Ringen har liten sans for stram målstyring. "Her hos oss satser vi heller på verdibasert ledelse" sa Amund Ringen til meg. Kommuneøkonomien er nå snudd fra minus til pluss. Han hadde selv sett filmen "Når øyeblikket synger" og introduserte meg gjennom sin opplevelse av denne filmen.

I salen denne dagen satt et 80-talls ledere fra ulike sektorer i Vestre Toten kommune. Lederne hadde brukt formiddagen til iransk magedans, silkeskjerf i alle regnbuens farger lå strødd bak meg da jeg begynte på mitt. Det var vår, varme og vekst i lufta, både ute og inne. Defor var det naturlig for meg å starte med en grankvist med ferske skudd, for så å gå veien om fraktal geometri og jazz før linjen ble trukket lfra mikro til makro:

Mennesket er et økologisk sansende vesen som lærer, forstår og sanser i helheter. Synestesiene må være i økobalanse for bærekraftig livsvekst , like viktig i forvaltningen av mennesker som 9i forvaltningen av Moder Jord. Allerede i førsteutgaven av Det Musiske Menneske har jeg for øvrig risset opp en økologisk læreingsteori med basis i barns lek. Og i Skilpaddens Sang fulgte jeg opp: Urmytens budskap er lysende klar: Uten kultur dør verden. I dagens debatt om CO2 og ubalanser i Gaia-systemet tvinges mennesket til å tenke forvaltning av kloden i noe mer enn økonomiske lønnsomhetsparametre som basis for vekst og bærekraftig utvikling. Det samme gjelder for Gaia i mikroformat — mennesket. Å se økosammenheng fra mikro til makro vil gi nye nøkler til tenkning ikke bare om ledelse av mennesker, men til tenkning om politikk, fra skole til kultur til økonomi. For verdiskaping starter ikke på børsen. Verdiskaping starter i mennesker med frihet til å skape, skyte nye skudd på eget livstre, så å si. Som Arnold Haukland, som ut av skrapjern fra Raufoss fabrikker laget en skulptur med blomstermotiv på veggen ved inngangen til Vestre Toten kulturhus (se bildet!).

Om all teknikken fungerte? Nei da. Denne gangen var det forsterkerne som sviktet. De var bare ment for tale og brøt sammen da "Rage against the machine" ville rase av sted med fullt trøkk. Men i all rettferdighets navn: Frank Sinatra med Kurt Weills "September Song" tålte forsterkerne, selv i Fronkie Boy's usanne versjon som 28-åring. "Vi må skaffe oss ordentlig forsterkere her i kulturhuset!" hørte jeg Ringen si til folka sine, jeg var på vei ut av salen. "Aldri så galt..." tenkte jeg, "noe varig godt kommer det iallfall ut av mitt besøk på Raufoss i dag."

Men dagen la etter seg mer enn som så, viser det seg. To dager senere fikk jeg en e-post fra Amund Ringen som her gjengis (med hans tillatelse):

Hei, og takk for sist!
Håper du unngikk både solslyng og linjearbeid på turen tilbake fra Raufoss
til Oslo.
Jeg vil først få si tusen takk for "forestillingen" du hadde for oss her i
Vestre Toten kommune. Jeg har fått så mange spontane tilbakemeldinger fra
kollegaer som jeg ikke er vant til å få denslags fra. (Du vet at totninger
er spontane, bare de får tenkt seg om!).
Jeg kommer akkurat tilbake fra møte i rådmannens ledergruppe, og det var
samstemmighet om at vi hadde truffet midt i blinken både i forhold til det
du formidlet om "den totale rytme" og det musiske perspektivet knyttet opp
mot ledelse, og i forhold til sammenhengen mellom det du formidlet
materialisert gjennom magedansen på formiddagen.
TUSEN TAKK SKAL DU HA!

Hvis du husker å legge ved "Fra Akropolis til Hollywood", er det fint.

mvh
Amund Ringen
Sosialsjef
Vestre Toten kommune


AHUS & ØSTNORSK KOMPETANSESENTER, Sanner hotell, 14. juni 2007: "Rus med musiske fortegn"

Tre steinkast fra Sanner hotell, Gran på Hadeland, ligger de to søsterkirkene. Rett til høyre innenfor porten til kirkegården ligger Vinje begravet. Poeten var med oss denne dagen da tema var veien vekk fra en rus som dreper mennesker til en rus som bygger mennesker. Hvordan det? Jo: Vi kjente det alle helt klart der jeg satt ved pianoet og spilte hans kjære sang: "Blåmann, blåmann bukken min" (Ess-dur!). Jeg kunne høre han margfulle bass tone inn og løfte et 100-talls mennesker i et kraftfelt av skapende energi og lutter glede. Tilkopling med trøkk!

Høres det litt ekstraordinært ut? Mer ekstraordinært var det at teknikken virket — 100%. Det tror jeg ikke minst Svein Gulbrandsen, som inviterte meg, var svært lettet over. Ja, for jeg hadde skjerpet ham med et knippe tekniske skrekkhistorier før jeg satte meg i bilen — så til de grader at han endog hadde prøvd å skifte til en bedre rom samme formiddag. Men vi kom godt i land, Svein. Det takket hele salen for!

Svein Gulbrandsen


LÅVESEMINARET 2007, BLEFJELL SYKEHUS, PSYKIATRISK KLINIKK, NOTODDEN 15. JUNI 2007: "ET MUSISK BLIKK PÅ PSYKISK HELSEVERN"

Heddal stavkirke, Norges største og eldste (ca. 1150) stod der i sprakende junisol og tok meg imot meg med en ro av evighet.

Men roen forsvant fort. For "låven", rett på andre siden av veien, var et vigslet lokale med tråløs videokanon ("vi synes ledninger under taket i et gudsrom ikke er pent, derfor ble det valgt en tråløs videokanon" ble jeg forklart). Og, NB: tråløse videkanoner er ikke sterke nok for film, de duger bare for stills. Og dermed var hundre og ett ute. Arrangørene (Anne Kvalheim, Ole-Bjørn Kolbjørnsrud og Oddmund Omre) fór rundt, tilkalte teknisk ekstra ekspertise, tok et utall telefoner på mobilen, råkjørte mellom sykehuset og lokalet etter mer utstyr (6 km én vei). Og tiden gikk og gikk: intet bilde, ingen lyd. Halvannen time holdt de/vi på, mer og mer desperate. Til slutt, en halv time etter jeg skulle ha begynt på mitt, kom lyd og bilde, på et oppstablet provisorium fra en privat DVD-spiller. Men da det hele var over, med Billie Holiday og hennes jazz dreamteam i en legende blues som sluttsekvens, ja, da var alle samstemmige om at det tekniske maretittet virkelig var verd strevet. Ubekvemmelighetens triumf er det også et sentralt tema i "Det Musiske Menneske".

Det er ikke hver dag en overlege/avdelingssjef ved Notodden/Seljord DPS trenger psykiatrisk krisetrøst av en musikkprofessor! Men Ole-Bjørn Kolbjørnsrud trengte virkelig en trøsteskulder å hvile seg på, han hadde minst en puls på 300 før teknikken til slutt funket.

Men i etterkant senket saligheten seg over oss. For Ole-Bjørn inviterte inn i Heddal stavkirke. Og der opp ved alterringen sang han for meg som takk for dagen:

Hva Ole-Bjørn sang? Jo, en gammel, religiøs folketone fra Luster: "Jeg vet om en kilde som ingen kan tømme". Og jeg tenke mitt: Den menneskelige skapertrang — det musiske i oss — er en slik uuttømmelig kilde, om den gis kår til å leve. Tørker den ut/ gjennom et kunnskapsyn som blir for trangt i utdannings- og kulturpolitikk — kan psykiatri bli en konsekvens for mange. Med Ronja Røverdatter: "Jag måste skrika et vårskrik — annars spricker jag!"


GARDELEIEREN, HUSEBY, 20. JUNI 2007: "EN TAKK TIL GARDEMUSIKKEN"

Dette er en spesiell historie, ja, jeg vil faktisk tro i norsk musikkliv.

Litt om bakgrunnen. Et halvt års tid nå (siden november 2006) har jeg sittet i et NRK-studio med tekniker og lest inn tekster fra de tre siste bøkene mine — og lagt inn musikken som hører med. Det har vært sterkt, musikken pulserer i tekstene på en måte som har vært uventet voldsom.

Så var det en dag jeg satt nede på instituttet (jeg veileder ferdig studenter jeg var i gang med da jeg fratrådte professoratet). Terje Grøndahl, komponist og dirigent — og min mastergradsstudent — var innom til veiledning. Og da han spurte meg om hvordan jeg hadde det, nå som jeg har slutta, fortalte jeg litt om dette nye prosjektet mitt. "Akkurat nå leser jeg inn en tekst fra den siste boka mi, den om ildsjeler i norsk musikkliv," sa jeg. "Men tror du jeg finner en gammel mars som heter "Headliner"? Ikke tale om! Den er ikke utgitt på CD, og den finnes ikke i opptak i NRK. Men vi spilte den i Sinsen guttemusikkorps på 1950- og 60-tallet, det var en yndlingsmarsj, skal jeg si deg!" Jeg sukket litt. Og så gikk vi over til Terjes masteroppgave ...

Et par dager senere lå det en sms-melding fra Terje Grøndahl på mobilen min, jeg var på vei hjem fra NRK: "Gardemusikken har spilt "Headliner" inn for deg. En lydfil venter i NRKs resepsjon!" Jeg ble sittende målløs i bilen et par minutter. Riktig nok visste jeg at Terje hadde ledet signaltroppen i Gardemusikken, men dette ... Det var med klump i halsen jeg ringte Terje og takket: "Men tenkt på alt du har gjort for oss studenter!" svarte Terje, "dette er bare en liten takk tilbake."

Nå er innspilling ferdig og mastering av tre CDer gjort. Jeg ringte Eldar Nilsen, Gardemusikkens dirigent, og sa at jeg gjerne vil komme å takke for det de hadde gjort for meg. "Det ville være veldig hyggelig!" sa Eldar Nilsen, "jeg vet hva du står for i bøkene dine", sa han. "Velkommen!"

Så 20. juni kom jeg tilbake til Gardeleieren, jeg som hadde forlatt samme sted sted våren 1965 som vordende sivilarbeider. Slik så det ut da jeg kom inn i Gardemusikkens øvingsrom:

En drøy time var vi sammen, drøyt 80 gardemusikanter, Eldar Nilsen og jeg. Og da jeg spilte sporet med "Headliner" som del av teksten min, klappet salen og smilte. Mange — også dirigenten — var beveget, kunne jeg se. Musikken hadde fått en musisk mening, tror jeg nok. En av musikantene hadde med en slitt utgave at Det musiske menneske — "om jeg ikke kunne signere?" Klart jeg gjorde det. Og flere ble igjen, ungdommene ville gjerne snakke mer, lufte både følelser og tanker. Både spedbarnssang og blues hang i lufta der inne i øverommet i Gardeleieren.

"Vi har sent instrumentene våre til Canada, vi skal snart på turné, ellers skulle vi gjerne ha spilt for deg som takk!" sa Eldar Nilsen. "Men så får vi synge for deg i steden." fortsatte han. Og 80 gardemusikanter reiste seg på tappenstrek-kommando og sang en norsk folketone, firstemt, klangfullt og mykt: "Lev vel, det vil eg seia!".

"Vi trenger sånt her i leieren!" smilte Eldar Nilsen, der jeg gav ham et signert eksemplar av Vi er de tusener — Norske musikkhistorier som takk. "Kan vi få de andre bøkene dine også? spurte han, "vi bygger opp et bibliotek for musikktroppen, skjønner du." "Klart det!" sa jeg. Og signerte også et ex av Det Musiske Menneske og Skilpaddens Sang.

Nå disse innspillingene kommer? Til høsten en gang. Det blir en lydbok med en trippel CD, hver CD med drøye 60 minutters spilletid. Omslaget er klart, og tittelen er klar. Foten trår, hjertet slår. Musikk — mennesker — mening.

Men ennå er det et stykke fram. Musikkrettighetsspørsmål og skriving av tekstheftet gjenstår (med blant annet historien der "Headliner" spiller en viktig rolle). Men om noen måneder det dags. Jeg gleder meg!


FØRSTE SKOLEDAG PÅ BEKKESTUA SKOLE, 15. AUGUST 2007

Et skoleår må starte med lærere fulle av energi — ellers kan ikke barn møtes med den overflod av formidlingsglede og glød som må til for å løfte kunnskap til meningsfull viten. Så da Vigdis Glømmen, selv leder for "innføringsklassen" med innvandrerbarn i Bærum, ringte og inviterte fordi "altfor mange lærere er slitne og trenger et løft for å komme videre", ja, da måtte jeg takke ja og komme.

Regnet øste ned. Men inne ble det sol, på et personalrom der snautt 60 lærere satt benket på stoler i "kinooppstilling" — og etter hvert tindret. "Jeg tror vi beholder dette pianoet på personalrommet etter dette," konkluderte rektor. "Tenk hvor mye mer meningsfylt denne dagen har vært enn enn en "delmål-dag" som innledning på et nytt skoleår!" la hun til.

Hørte du det, du rådmann i Bærum, du som har "læring og fornyelse" som ditt slagord for kommunen?

Noe bilde følger ikke med denne dagen, for kamera hadde glemt hjemme. Sånt kan skje på første skoledagen.


VOKSENOPPLÆRING I OPPLAND, VIKEN FOLKEHØGSKOLE VED GJØVIK 16. AUGUST 2007 — med en verkefinger til besvær

Prolog: Verkefinger til besvær. En fiskekrok i høyre langefinger for en uke siden hadde satt i gang elendigheten. Nå måtte jeg til lege, fingeren hadde banket og verket hele natta, rødblå og fæl nesten helt ned til håndbaken. Så jeg avbestilte en tidlig forhåndstaxi til toget: Jeg måtte til lege, fikk som snarest antibiotikatabletter for en ukes kur, og rakk neste tog til Gjøvik 11.07. Det holdt tidsmessig, med snauest mulig margin til avtalt forelesningsstart etter lunsj.

"Ta den fagring og la den vandre". For slik var det at Jon Erik Rønning i sin tid hadde invitert: "Som leder av Forum for opplæring i kriminalomsorgen hadde jeg gleden av å høre ditt foredrag i Langesund i 2003 og på Sørmarka i 2005. Jeg har nå imidlertid sluttet i kriminalomsorgen og begynt i Voksenopplæringen på Lillehammer. Den 16. august i år ønsker jeg og noen flere å arrangere et seminar for alle ansatte innenfor voksenopplæringen i Oppland.... I denne forbindelse ønsker v gjerne at du kan formidle noe om "det musiske menneske".

Voksenopplærirngen i Oppland henvender seg til:

— de som av ulike helsemessige (psyiske og fysiske) grunner alldri maktet å fullføre grunnskolen

— voksne som kommer til Norge fra andre andre kulturer og språkområder — noen med god utdanning, men uten kunnskaper i norsk, andre analfabeter — som skal lære seg lese- og skrivekunsten med basis i norsk språk og kultur.

Spennende og utfordrende er det da å løfte fagblikkets sektortenkning og se det overgripende, eller snarere en basis i det musisk menneskelige fra kriminalomsorg til voksenopplæring.

Om rytmer, sang og det skapende livsbehov på tvers av kulturer ble trukket inn? Selvsagt, blant mye annet. Og fra en stille/avventende start, kom salen etter hvert med mye trøkk. Og da fikk vi heller leve med mangel på skikkelig lerret til overheaden, den måtte stå skråstilt som ovarennet på en skibakke for å kunne brukes. "Du er enda bedre enn sist", takket Jon Erik Rønning da tre klokketimer var til ende og gav meg en liten. blå svane i glass. "Takk selv," svarte jeg, "dette gjorde vi sammen, med så mye menneskekunnskap samlet, kan viktige ting hende underveis. Og det kjentes virkelig her!"

Men verkefingeren kjente jeg ikke underveis. Skjønt den var like stygg, vond og rødblå som før. Hvordan går det likevel an å dra med seg en hel sal bak et piano — vel, det sier vel, blant annet, noe om legende styrke i det musiske, skulle jeg tro!

På veien ut hilste jeg på en gammel student, Roar Borøy. "Nå er jeg inspektør her på Viken folkehøgskole," sa han, tydelig stolt. "Godt å se gamle studenter med viktige jobber rundt om i Norge", sa jeg og gratulerte.


URANIENBORGDAGENE 2007: "LIV TIL ÅRENE". URANIENBORG SYKEHJEM, OSLO, 28. AUGUST 2007

Randi Eriksen kjærlig omgitt av Jon-Roar B., Arve T. og Kaare Ø.

Jeg følte meg som noe nær som et oppvarmingsband denne ettermiddagen på Uranienborg sykehjem. For rett etter mine tre timer skulle Arve Tellefsen og Kaare Ørnung ha konsert. Jeg kjenner jo begge og kunne sånn sett innestå for et ekstra løft med tanke på nettopp dem. Arve har jeg samarbeidet med tidligere flere ganger, sist for to år siden. Da hadde jeg nettopp fratrådt professoratet mitt, det ble avisdebatt — og Arve T. ringte: "Så flott at noen står fram til forsvar for kulturen, kan ikke nettopp du åpne Oslo Kammermusikkfestival i Universitetets egen storstue, Aulaen, nå i august!" Og det gjorde jeg. Med Kaare Ørnung deler jeg noe annet: musiske røttter i Olavsguttene, det første norske koret som sang i en av verdens mest prestisjefylte konsertsaler, Carnegie Hall i New York (se sluttkapitlet i min siste bok: "Vi er de tusener — Norske musikkhistorier"). Og Kaare stilte nylig opp for meg med sin flotte soprankone Randi Eriksen under innspilling av en trippel-CD jeg skal lansere nå i i høst. Jeg avsluttet min foredrag denne ettermiddagen med å spille av en fortelling rett inn i den pågående debatten om kvalitet og menneskeverd i eldreomsorgen (fortellingen finnes i "Skilpaddens Sang"): "Nocturne". Randi synger, Kåre spiller og jeg leser. Jeg så at dette innslaget rystet både "brukere" og pleiere i salen. Og det var meningen.

Selvfølgelig steg forventningen da Arve og Kaare kom inn i salen, den var nå overfylt, selv de aller sykeste på sykehjemmet var blitt trillet inn i sin rullestoler, den eldste (uten rullestol) var faktisk 104 år! Og her var også Bacchus invitert– med vin til alle som lystet. In vino veritas!

"Å spell' etter Jon-Roar blir som å hoppe etter Wirkola," bedyret Arve. Mon det. For her svingte det med både Fritz Kreissler, Ole Bull, Arne Nordheim og Edvard Grieg. Og jeg kunne se fansens øyne lyse, forelskede blikk fra jenter på rundt 100 er ikke hverdagskost. Kvalitet i eldreomsorgen — JA! Ikke rart at ildsjeler bak et sånt arrangementet smilte fornøyd i etterkant:

Bengt-Ole Nordstrøm og Arvid Kristiansen


GatSoft-SAMLING PÅ HOLMEN FJORDHOTELL I ASKER 4.9.2007: "MUSISKE BLIKK PÅ MENNESKER OG LEDELSE"


Holmen fjordhotell i Asker er stedet der Trygve Hegnar pleier guttedrømmen, med framvisning av blant annet bilsamlingen sin. Denne potente Jaguaren står parkert ved hotellets hovedinngang. Klart sånt setter en tone, jeg tok tonen med meg i hotellets storsal.

GatSoft er et datafirma som skreddersyr progammer for personalstyring. GatSoft-folkene hadde blitt kjent med meg på en IT-Grenland-konferanse i Porsgrunn for noen år siden der jeg foreleste. Nå ville GatSoft dele erfaringer med meg og min formidling av "det musiske" med sin brukere, kunder over et vidt register av virksomheter (som AHUS, Avinor, Diakonhjemmet. Helse Øst, Sunnaas sykehus, Skjedsmo kommune, Trondheim kommune, Hydro oa.). Det var daglig leder i GatSoft, Bård Stranheim, som i en mail hadde invitert meg til denne dagen — med henvisning til en av mine gamle studenter:

"En av de stedene jeg har hatt gleden av å få del i dine kunstneriske aktiviteter, er siste plata til Kristin Ambjørnsen. Skjønner du har jobbet med henne, og musikken er så bra at jeg har brukt den som gave i flere sammenhenger. Må være ålreit å bli assosiert med sånt ..."

Klart sånt er "ålreit". GatSoft introduserte meg for øvrig slik i programmet for denne samlingen, sikkert som et inntrykk fra Porsgrunn (jeg gjengir det, fordi det nok treffer noe som mange, også jeg, kjenner igjen):

"Jeg må si at foreleseren selv også var en vesentlig del av innholdet i denne forelesningen. Her var det levende og poengtert fortellerevne, med puls, driv og dramatisk nerve, og det var en forfriskende veksling mellom ulike uttrykksformer ... Sånn sett var han en foreleser som i hele sitt uttrykk var i pakt med sitt emne."

Men hverken "puls, driv eller dramatisk nerve" kan hentes fram hvis ikke salen er med og gir energi tilbake. Som tilfellet var med GatSoft-Bente, hu satt midt mot meg på første rad. Trøkket fra hennes frodige latter denne ettermiddagen må ha gitt selv Hegnars røde Jaguar der ute foran hotellets hovedinngang en ekstra tenning!


 

 

til toppen

v

   

Freidig Forlag, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag. ORG NR 995928310.
Webdesign ved Kjartan Bjørkvold.