MENY

J.R. Bjørkvold
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
-Avskjedsmarkering
-Revolt og rabalder
-Forelesningsblogg
-2005, høst
-2006, vår
-2006, høst
-2007 jan-apr
-2007 mai-aug
-2007 sep-des
-Nyhetsglimt
Pressefoto
 

Forelesningsblogg


VÅR 2007

" ... välkänd karismatisk og stridbar musikvetare och musikpedagog"

Foto: Kolbein Dahle

Det har vært travle tider siden jeg i protest fratrådte professoratet mitt ved Universitetet i Oslo. Jeg kan nå uhildet skrive, møte folk og formidle mitt — uten å kjenne meg bundet av en "kvalitetsreform" jeg ikke lenger kan innestå for. For å gi et lite innblikk i hva jeg nå mobiliserer av krefter på visjonen om en "musisk modernisering" av Norge (se et nyskrevet kapittel i 2005-utgaven av Det Musiske Menneske (2005), har jeg på denne hjemmesiden ajourført, semester etter semester, en oversikt over forelesninger jeg har holdt etter at jeg i protest sluttet på Blindern pr. 1. august 2005. En egen spalte med nyhetsglimt knyttet opp mot min virksomhet som forsker og formidler har også vist seg klargjørende i denne debatten (den finner du et annet sted på denne hjemmesiden min).

For det hender faktisk ofte mye viktig og meningsfylt når jeg som foreleser i inn- og utland møter mennesker i ulike yrker og i ulik alder. Fra barnehagesektor til høgskoler og universiteter; fra næringsliv og lederutvikling til sykehjem og menneskeomsorg; fra Norsk kulturskoleråd til Utdanningsforbundet ... Henvendelsene jeg får er mange, ja, helt klart langt flere enn jeg makter å overkomme.

Energien i dette, kjenner jeg, bærer i seg et håp om endring: fra Mammon og marked til mennesker og det musiske. En gang må det jo snu. "Det handler bare om tempo og penger", stod det i en avis her om dagen, svikten i bygging av tunneler i Norge var under gransking. Den samme svikten finner vi i bygging av mennesker i det norske utdanningssystemet. Tempo og penger rår mer enn kvalitativt innhold og menneskelig modning. "Det nytter likevel ikke, Jon-Roar," sa en kollega til meg da han hørte at jeg hadde sagt opp. "Jeg er jo enig. Men du er nok i overkant naiv," la han til. Så får jeg heller være i overkant naiv, håpet og protestens mening skal iallfall ingen ta fra meg — forhåpentlig på vei mot et samfunn der "kvalitetssikring" ikke lenger bare er hul markedsretorikk. Kampen fortsetter!



UTDANNINGFORBUNDET TROMS, 9. JANUAR 2007, SCANIC HOTELL, TROMSØ

Forelesningstittel: "Kunnskapsløftet — et musisk perspektiv"

Utdanningsforbundets viktige visjon lyste mot meg fra scenen der jeg ankom Scandics store konferansesal: "Sterk, engasjert, solidarisk profesjonell". Men spranget fra visjon til virkelighet er på mange skoler nå skremmende stort. Utslitthet og sykemelding rammer altfor mange. Avisene slo senshøstes 2006 opp statistikk fra nettopp Utdanningsforbundet som viser at skremmende få lærere makter å stå løpet ut til fylte 67 år. Økende byråkrati, et kontrollerende skjema- og møtevelde tar knekken på stadig flere. Barna og undervisningens mening blir borte i meningsløse tallrapportering. En lærer sendte meg et lite vers om dette, hun hadde skrevet det til skolens rektor. Jeg valgte å åpne denne dagen med tillitsvalgte fra Troms fylke med dette lille, men viktige verset, denne læreren taler på vegne av svært mange:

En grunnskolelærer med stress

står i regler og skjema til knes.

Hva er det som skjer?

Det er knapt no'n som ler ..

Vi bli'kke no' bra med sånt press!

 

"Det blir jo ikke noe kunnskapsløft med utslitte og demoraliserte lærere i fleng!" — sa jeg og kjente jeg måtte male Fanden på veggen før det var dags for et musisk motspill: "Hva fatter Djupedal og hans departement av dette, tar de grassrotsignalene fra dagens skole som en utfordring om endring? Uten energi orker jo ingen å løfte noe som helst, det er elementær fysikkviten. Og hva med Utdanningsforbundet?" fortsatte jeg,"som på sin årskonferanse i 2006 presterte å invitere to tidligere utdanningsministre, Hernes og Clemet— begge sterke, begge med store deler av skole-Norge mot seg — som hovedforedragsholdere. Er dette hva som som bys for fremtidens norske skole, som hungrer etter endring: skoleproblematiske fortidsstemmer som framtidsmedisin!"

Med ansats i denne tesen var det dag for antitesen: et musisk motspill som fylte resten av dagen: et systematisk blikk på læringens mening fra barnet sett, undervisnings mening fra læreren sett, sang i salen, latter i salen: estesi: det potente nærvær i en sal på hundre, det lød til tider som om vi var tusen ...

Noe dager senere fikk jeg en e-post:

Hei  Jon Roar.

Hadde bare lyst til å formidle til deg at deltakerne (og fylkesstyret) er strålende fornøyd med det bragte oss da du var her den 9. Alle har gitt tilbakemelding om at det var en flott opplevelse og at det var mye de kom til å ta med seg videre. Så tusen takk skal du ha.

Ha ei fin helg.
Med vennlig hilsen
Anne Løkse Berthinussen
fylkesleder
Utdanningsforbundet Troms


RUSSISK KULTURSEMINAR, 25.1 — 2007, TELENOR/FORNEBU, BYGG E. ARRANGØR: NORSK-RUSSISK HANDELSKAMMER. NB. EKSTRA BONUS:M MOSEID-SALEN I BYGNING E: MED "Draumkvedet"!


Foredragstittel: " Hva er vakkert? Fra Aljabjev til Vysotskij " — Om musikkens betydning i russisk kultur"

Dette var et dagsseminar med mange bidragsytere: russisk historie med Aftenpostjournalisten Halvor Tjønn, russisk språk med Jan Ivar Bjørnflaten, russisk litteratur med Telenor-direktør Irina Roddvik, religion i Russland ved Viktor Roddvik, russisk kunst ved kunsthistoriker Kari Brandtzæg, "den russiske sjel" ved forfatter og journalist Peter Normann Waage — og altså russisk musikk v/JRB. Ikke mye tid på hver, når så mange skal dele tiden fra 9.00 til 16.00. Selv forlangte jeg 60 minutter, her skulle ikke bare snakkes om musikk, her skulle også spilles musikk. I salen satt representanter for norsk næringsliv med prosjekter i Russland, så som Telenor, DNBNoR, Orkla, Riksantikvaren, Jotun, Statskraft, Troika Seafood .... etc.... Jeg tror de forstod: Uten innsikt i russisk kultur, dens lynne,tradisjoner og særegne koder — ingen varig suksess i Russland. Jeg henviste tilhørerne til Sjostakovitsj-kapitlet i "Det Musiske Menneske", her trekker jeg opp en forståelsessammenheng som går langt utover musikk som lyd. For å illustrere dette, gav jeg tilhørerne en russisk tolkning av 2. satsen i Sjostakovitsj' 5. symfoni, med musikk til, selvfølgelig.

Salen, ja. Jeg sier: Merk dere bygning E i Telenors anlegg på Fornebu! Gå og se! For denne bygningen rommer en juvel: Her er et av Torvalds Moseids tre utrolige tepper hengt opp: "Draumkvedet". Det slynger seg som en visuell ballade fra vegg til vegg i en halvmørk sal, nydelig tilpasset teppets tema. Det var Åse Kleveland som i sin tid som kulturminister fant en permanent plass for dette teppet, en europeisk sensasjon av et kunstverk. Jeg har sett det tidligere stilt ut, men bare midlertidig, da Det Norske Teater satte opp nettopp "Draumkvedet for en del år siden. Men dette var første gang jeg så det i Telenors lokaler på Fornebu — en svær inspirasjon, selvfølgelig, før jeg begynte på mitt bidrag om russisk musikk!

At Telenor bør gjøre denne Moseid-salen til Fornebu-anleggets kulturelle hjerte, burde være opplagt. Få inn et Steinway-flygel, invitér fremragende pianister til å spille norsk musikk for utenlandske gjester — og Telenor har et gullkort på hånda! At Moseids hustru selv var pianist og at Moseid hele sitt liv lot seg inspirere av musikk, hører med å vite.

Selv skrev jeg sommeren 2006 en kronikk i Aftenposten om Moseids første store teppe, "De fire årstider". Jeg foreslår der at det skal henges opp i vår nye opera i Bjørvika. Dette teppets tilblivelseshistorie er en eventyrlig historie om genseløst musisk mot. Bare hør (jeg gjengir kronikken her):

Torvald Moseid (1917-2000) var en fåmælt mann. Men hendene sang. Med dem skapte han det største teppet i det 20. århundres Europa — ”De fire årstider”. Det er en brodert frise 62 meter lang og 58 cm høy. Millioner av plantefargede sting snor seg i bilder gjennom naturens pulserende rytme der mennesker tar del, fra gryende vår i grønt til iskald vinter i blått. Dette var musikk for Torvald Moseid, musikk med nål. Han delte sitt liv med Ingebjørg og hennes musikk, hans kone var en aktet klaverpedagog. Torvald Moseids ”De fire årstider” tåler sammenligning med Middelalderens monumentale mesterverk — Bayeux-teppet — mener mange.
Allerede 12 år gammel bestemte han seg for å bli billedkunster, det sa han selv. Olje, ull, tre, stein, bronse, glass — ulike materialer hadde en forlokkende dragning på ham, ventet på musisk form, så å si. Hans altertavler og glassmosaikk rager høyt i norsk kirkekunst.

Mens han selv ennå var gutt, lærte han broderikunsten av en eldre søster. Men først i 1961, 44 år gammel, kjente han seg klar til å ta nålen fatt. Her var ingen oppdragsgiver som kunne stille økonomisk garanti med deadline og mulig heder. Det var naturens urkrefter som tente et musisk begjær som skulle vokse seg over alle grenser stort. 16 års arbeid, fra tidlig morgen til sen kveld. Hvert eneste sting ble improvisert fram til en bevegelse i et bilde i en scene i en årstid. Bare hans kone og nære venner visste hva han holdt på med, ellers ingen. Teppet vokste meter for meter. Ingen ytre plan, prosessen selv var bestemmende for form og format. ”Mister du ikke oversikten, Torvald?” kunne vi spørre. Torvald svarte knapt, hans indre bredbåndsblikk var større en noe lerret. Årene gikk, Torvald rundet 50, nærmet seg 60, han var blitt en grånet, godt voksen mann. ”Hvor skal teppet henge? Har noen plass nok til noe så svært”? undret vi og tvilte stille i kor: ”Ville Torvald selv noen gang få oppleve å se dette teppet sitt ferdig stilt ut på en vegg?” Men Torvald var ikke skapt for tvil, nålen bare fortsatte å danse sine sting, år for år, som en jazzimprovisasjon uten ende. ”Blir du ikke sliten, Torvald?” spurte jeg engang, ”får du ikke muskelplager, stive skuldre... ?” ”Nåla er alltid på vei oppover når jeg slutter dagen,” sa Torvald, ”jeg bare fortsetter bevegelsen neste morgen. Det er hemmeligheten.” ”Hemmeligheten”? undret jeg. ”Så mange år, så ufattelige mange sting — uten å stivne. Bare flyt, flyt, flyt .....”
I 1977 møtte faktisk offentligheten dette teppet. ”De fire årstider” ble stilt ut i Kunstindustrimuseet i Oslo — og ble en sensasjon. Folk gikk mann av huse, køene var så lange som skulle det ha dreid seg om en rockekonsert på Valle Hovin. Utstillingen ble forlenget første med noen dager, så med uker. Fåmælte Torvald var en lykkelig mann akkurat da. 16 år i skapende ensomhet — og så dette!
Historien kunne ha endt lykkelig her, med stor applaus og teppefall. Men historien fikk en fortsettelse, den var i sitt slag og format like storslagen.
Kristian Ottosen — han døde nettopp — var ingen fåmælt mann. I skrift, tale og handling var han med på å bygge Norge etter siste krig. Han var mannen som i bindsterke verk satte ord på norske skjebner i tysk fangeskap under 2. verdenskrig, — han hadde selv sittet i konsentrasjonsleire, de verste. Han var mannen som ledet Studentsamskipnaden i Oslo i en menneskealder, og fikk avgjørende innflytelse på formingen av høyere norsk utdanningspolitikk (Ottosen-komiteen). Og han var en av de mange som stod i kø i 1977 for å oppleve Torvald Moseids ”De fire årstider”. Kanskje var det fordi han hadde opplevd krigens heslighet at han fattet betydningen av skjønnhet. For Kristian Ottosen ble så dypt grepet av dette teppet og dets historie at han på uhørt vis brøt med byråkratiets takt og tone og gikk til aksjon. Teppet måtte ikke ned og vekk, det måtte opp og fram! Løsningen var, jeg vil tro, den meste uortodokse i Norges hovedstads historie. Hør bare: Nettopp på denne tiden stod Kristian Ottosen i spissen for å få reist et nytt bygg på Tøyen til Universitetsforlaget. ”Jeg må utvide — ny toppetasje!” sa Kristian Ottosen nå, han ringte byplansjefen i Oslo kommune. ”Hva?” sa byplansjefen, ” med dette bygget har du allerede sprengt reguleringsplanen for området”. ”Gå og se Torvald Moseids teppe!” beordret Ottosen, ”så fatter du selv hva jeg dette dreier seg om. Jeg trenger plass til permanent utstilling av Moseids teppe!” Byplansjefen så teppet, fattet og sa ja!”
Med dette ja-et i lomma gikk så den ikke fåmælte Kristian Ottosen til den fåmælte Torvald Moseid. Sogning møtte setesdøl. ”Jeg har plass til teppe ditt om litt, sa Ottosen, han tok et ja for gitt og fortsatte, bulldosermykt:

Men hva skal jeg by deg for teppet ditt? spurte sogning. Det overstiger jo alt!
Tanken var ikke nettopp å bli rik, svarte setesdøl.
Er du fornøyd med lektorlønn så lenge du lever? spurte sogning.
I min slekt lever vi lenge, sa setesdøl.
— Dør du likevel før kona di, skal hun beholde teppelønn livet ut, svarte sogningen Kristian Ottosen.
Og slik ble det protokollert i Studentsamskipnadens annaler. En etasje ble påplusset det nye Universitetsforlagets bygg på Tøyen. Der ble teppet satt opp langs fire vegger for fire årstider — et rundskue bak glass, fint avbalansert med hensyn til både lys og luftfuktighet: Torvald Moseids galleri. Ottosen fikk endog satt inn et lite flygel, musikk var jo en så viktig del av Torvald Moseids liv. Her ble det holdt konserter, Torvald var selv til stede mange ganger og frydet seg stort med sin Ingebjørg.
Historien kunne ha endt lykkelig også her — med Moseids teppe trygt tatt vare på i et galleri til glede for kommende generasjoner, post mortem både Moseid og Ottosen. Men slik gikk det ikke. Nye tider slo Universitetsforlaget over ende, bygget ble solgt, forlaget fusjonert. Torvald Moseids galleri ble toppetasjen som hang i lufta. I dag er Utdanningsdirektoratet husets leietager, og teppet er tatt ned fra sitt gamle galleri. I juni 2006 ble det utstilt i Setesdalsmuseet og skal, etter avtale, henge der til 2008.
Men hva nå? For noen år siden sendte jeg, sammen med Babben Lavik — en av Torvald og Ingebjørg Moseids beste venner — et brev til Kulturdepartementet med følgende forslag: Plasser ”De fire årstider” permanent i vår nye operas foajé. Det har et internasjonalt format, er storslagent vakkert og tidløst universelt. Og det har musikkresonans i en opplagt linje fra Vivaldi til Tsjaikovskij. Attraksjon!
Vi hørte intet. Derfor dette: Hva skal skje med Moseid-teppet? Både nåværende eier, Gyldendal/Aschehoug, og Setesdalsmuseet ser seg om etter en varig plasseringsløsning som er teppet verdig. Torvald Moseids skaperkraft, Kristian Ottosens handlekraft — det sprengte det meste og fikk til det beste. Hent inspirasjon fra disse makeløst dristige, musiske menn: Berik vår nye norske opera i Bjørvika med ”De fire årstider”!


HUSEBY KOMPETANSESENTER, OSLO. "PRAKTISK-ESTETISKE FAG SOM BROBYGGER". NORDISK KONFERANSE. ÅPNINGSFOREDRAG 31.1.2007

Foredragstittel: "Estetikk — et musisk perspektiv"

På Huseby kompetansesenter arbeider spesialpedagoger med blinde og svaksynte. Til denne konferansen var spesialister fra hele Norden invitert. At de hadde bedt meg — som ikke-spesialist — til å holde åpningsforedraget, kjentes som en faglig tillitserklæring. Vel er mine tre siste bøker utgitt som lydbøker her i Norge, mens Sverige har gjort det samme med "Den musiska människan". Men utover det forteller invitasjonen meg at det musiske bygger broen over til en felles menneskelig forståelsesgrunn, i dette tilfellet mellom blindhet og ikke blindhet. Ikke for det, det var ikke vanskelig for meg å tematisere nettopp med utgangspunkt i blindhet: Fra opptaket med et blind nyfødt som stiger til himmels med "Trollmors vuggesang" til videoklipp med Lasse — født døv-blind — og med sang som nøkkel til kontakt og kommunikasjon (hentet fra Birgit Kirkebæks og Cathrine Lervigs bok "...ingen lyd er forkert", varmt anbefalt!) — og endelig til Chaplins film "City Light" der den blomsterpikens kunnskap som blind, gjør henne musisk seende (vakrere sluttscene finnes ikke i filmhistorien, det er nå min mening!").

På flygelet under mitt foredrag stod de nordiske flagg oppslilt:

Jeg bok-kjente meg igjen i 3/4 av flaggene: Både Norge, Danmark og Sverige har tatt meget generøst imot mine bøker. Men på finsk er jeg ennå ikke utgitt — og det enda min oldefar på farsiden er finsk, utvandret fra Finland til Norge (Tromsø) under hungersnøden på 1860-tallet. På veggen hjemme henger et "borgerskapsbrev" utstedt fra magistraten i Christiania i 1876 til Peter Wilhelm Bjørkvold, og som bevitner at han ble født i Torneå i Finnland 27. juli 1839. Kanskje impulser fra mitt foredrag denne dagen gjør at Finnland får øyene opp for det finske i meg? Finske deltakere i salen bad iallfall om et signert eksemplar av "Den musiska människan".

 

8.2.07 fikk jeg en tilbakemelding på e-post:

Hei!
Jeg vil takke for en fengende, inspirerende og underholdende forelesning på Huseby 31. januar. Våre nordiske venner fra Sverige, Danmark, Finnland og vi fra Norge var meget begeistret! Du tok både hensyn til eventuelle språkbarrierer og ulike kulturer og at flere av tilhørerne var synshemmet.
Ditt åpningsforedrag satte stemningen for hele seminaret! Ditt foredrag
var absolutt med på å gi konferansen perspektiv og energi! Jeg mener vi
klarte å videreføre den "musiske" ånd gjennom hele konferansen.
Så tusen takk!
Jeg skal sende bilder til deg sånn etterhvert.

På vegne av deltakere på Nordisk konferanse for praktisk-estetiske fag for synshemmede, og på vegne av ansatte på Huseby som var så heldige å få høre på deg!
mvh
Ingvild


UPPSALA UNIVERSITET, INSTITUTIONEN FÖR LÄRARUTBILDNING OG KOMMUNALA MUSIKSKOLAN, UPPSALA 9. FEBRUAR 2007: CANTO — ERGO SUMUS": "JEG SYNGER — ALTSÅ ER VI"

Professor Alf Gabrielsson og högskoleadjunkt Anna Marklund

Det var i utgangspunktet professor Alf Gabrielsson som inviterte til sitt "öppna seminarium" i musikkpsykologi. Men, som Alf G. selv sa til meg: "Da folk hørte at du skulle komme, ville mange være med på invitasjonen. Så dermed meldte både lærerutdanningen og musikkskolen i Uppsala seg på. Jeg har vært i Uppsala to ganger tidligere etter at "Den musiskal människan" ble utgitt i Sverige (1994 og 2001). "Det praktiske er nesten helt borte i vår lærerutdanning," sa Anna, hun hentet meg på Arlanda. "Alt skal nå være teori. Riktignok er "Den musiska människan" kurslitteratur, alle skal lese den. Men det dras ingen praktiske konsekvenser videre inn i utdanningen." Anna var med rette dypt fortvilet over utviklingen.

Så ble det ekstra viktig for meg å betone nettopp den organiske sammenhengen mellom levende liv og teori i min forelesning, vi var mellom 60-70 mennesker i Kommunala musikskolans nedslitte lokaler (et nybygg er nå på vei).

I invitasjonen som ble sendt til mitt besøk i Uppsala står det: "Jon-Roar Bjørkvold från Oslo, välkänd karismatisk og stridbar musikvetare och musikpedagog". Ja, "stridbar" må man være i tider som disse. Et kvalitetbegrep uten dyp forankring i et pulserende menneske, blir et tomt kvalitetsbegrep. Nyheten om min avskjed som professor hadde åpenbart nådd Sverige.

To bøker fikk jeg med meg tilbake som gaver: "Konsterna och själen. Estetik ur ett humanvetenskapligt perspektiv", med en hilsen fra Alf G.: "Till vännen Jon-Roar med tack för all den inspiration Du spridde omkring Dig til oss alla." Bokens omslag har et mettet — stridbart — symbol: En metronom (som måler tempo mekanisk) med et menneskeøye festet til metronompendelen: Konflikt: Hva skal styre? Menneskets subjektive,levende pulsslag eller metronomens takifaste objektivitet? — I forskning? I lærerutdanning? I livet selv?

Jeg fikk også en bok av Anna Marklund, nettopp utgitt, redigert av Gunnel Fagius: "Barn och sång — om rösten, sångerna och vägen dit". "Takk för all inspiration!" skrev Anna.

Så det lever en musisk debatt i Sverige, og det selv med en borgerlig utdanningsminister som sverger til gjensitting, paradestraff og karakterer fra 2. klasse. I 2007!

Over helgen meldte Anna Marklund blant annet dette tilbake om fredagens forelesning i Uppsala. Debatten går videre:

Hej käre Jon Roar!

TACK SÅ VÄLDIGT MYCKET FÖR I FREDAGS! Du gav just en sån inspiration som vi behövde! 
Jag har bara hunnit prata med några av deltagarna: dessa var djupt berörda! Jag själv fick mycket bränsle till kampen för "det musiska - livet"! 
Ska försöka hitta en ingång så jag kan göra något åt missförhållandena här på lärarutbildningen. Antagligen måste jag tala deras språk för att de ska lyssna - dvs skriva om det musiska.
Jag ska t.ex kontakta Margareta Gran i Linköping igen och se om hon har någon idé om hur jag kan gå vidare utifrån hennes musiska forskning. 

...

Vänliga hälsningar Anna


AKERSELVA SYKEHJEM, OSLO 15. FEBRUAR 2007
"SYKEHJEMMET: ET STED Å VÆRE ELLER ET STED Å LEVE?"


Tittelen på fordraget mitt denne ettermiddagen var Leif Andreassens, styrerens, forslag. Han visste hva han ville ha. "Jeg har hørt deg en gang før," sa han, og fortsatte: "Det ble viktig for driften av dette sykehjemmet der jeg nå er styrer. Jeg har blant annet ansatt en egen musiker på dette sykehjemmet."

Klart jeg måtte si ja til en sånn invitasjon! Røtter vibrerte også. For jeg hadde mine første sju år ikke langt unna, i Bentesbrugata, ved den samme Akerselva.

Vi var en 50-60 personer samlet — ingen av de gamle og syke selv — men ansatte, pleiere, lege, adminsitrasjon, og altså en musiker, en entusiastisk, dansk kvinne.

"Vi leger prøver jo å utsette døden så lenge som mulig, det er jo vår tradisjonelle profesjon," kommenterte tilsynslegen etterpå, i plenum. "Men skulle vi ikke snarere konsentrerer oss om å gi så mye verdighet som mulig så langt som mulig, så lenge som mulig? Prøve å forløse det skapende menneskelige i oss — helt frem?" Jeg nikket. Vi hadde fortstått noe sammen.

Jeg hadde selv i mitt foredrag gått veien fra spedsbarnssangen til dødsleiet, tegnet sammenhengen mellom det første innpust og det siste utpust, med sang og rytme som nøkler til liv. Gitt historier, spilt, sunget, kommentert, reflektert — og det i et samspill med mange som hver eneste, krevende dag ser og gjør mye. Det var sterkt følbart.

"Ja, vi kjenner jo dette godt igjen!" nikket et par av pleierne. Her på sykehjemmet har vi nå for eksempel "en bruker" som bare har ett livstegn igjen. Hun synger "Blott en dag" så det suser... Og dermed var veien kort bort til pianoet og "Blott en dag"som avslutning sammen med alle. En vakker melodi, der og da mettet med musisk mening.

"Mor Go'hjertas vei" er dette sykehjemmets adresse ... Navnet forplikter: Feltet er svært — og så sørgelig forsømt av så altfor mange.

Med tillatelse fra sykehjemsbstyreren, Leif Andreassen, gjengir jeg hi de øflgende hva han skrev til meg i etterkant. Hans e-post — og ikke minst diktet hans — speiler både en situasjon op en visjon som maner til ettertanke:

Takk for et flott foredrag

Takk for et flott foredrag.  Jeg har fått uvanlig mange gode tilbakemeldinger og jeg tror mange tar med seg dette i det videre arbeidet.  Problemet med mange av sykehjemmene i Norge er at de er definert som helseinstitusjoner hvor ulike kulturtilbud og aktiviteter blir nedprioritert eller er fraværende.  Nedskjæringsspøkelset har gjort at mange sykehjem har blitt presset til bemanningsreduksjoner noe som har medført at aktivitetspersonell ofte er de gruppene som har fått redusert bemanningen.  Tilbake er tilbud om pleie og omsorg medisiner og legetilsyn.  Det er vanskelig å få folk til å forstå at ingen kan leve et godt liv på grunn av god pleie.  Eller man kan kanskje stille spørsmål om det egentlig er god pleie når dette er det eneste som tilbys.

Sykehjemmene har fått kvalitetsforskrifter både fra dep. og fra kommune.  Disse er ganske gode og markerer klart at beboerne har krav på aktiviteter.  Allikevel blir dette nedtonet i det daglige arbeidet.

I slutten av mars drar jeg på seminar med 25 ansatte hvor nettopp aktiviteter skal stå på dagsorden.  Vi skal innarbeide dette i kvalitetssystemet vårt slik at dette blir sidestilt med det medisinskfaglige tilbudet.  Dette må gå hånd i hånd og er gjensidig avhengig av hverandre.  Som eksempel skal nevnes at et gammelt menneske med store smerter må få smertereduksjon i form av morfin hvis hun skal kunne delta i ulike aktiviteter.  Vi er rause med smertestillende midler på Akerselva sykehjem.  Nå må vi fylle dagen med aktiviteter slik at meningen med å være smertefri får et økt innhold.

Jeg har dessuten stjålet noe fra ”skilpaddens sang” som jeg er i ferd med å omarbeide til Akerselva sykehjem..  Det gjelder de 10 bud fra fremtidens skole som jeg har omarbeidet og utvidet til å passe på sykehjemmet.  Jeg sender deg en kopi når jeg er ferdig med arbeidet.

Jeg har i grunnen pratet lenge om nødvendigheten av å prioritere i forhold til beboernes livsbehov og sakte og rolig har vi fått i gang ulike ting.  Vi har relativt hyppige konserter både med amatører og profesjonelle.  I løpet av mars får vi i gang kinoanlegget vårt og har allerede kjøp inn flere filmer.  Jeg er også i gang med endringer av organiseringen av avdelingene når det gjelder spisetider.  I dag spiser de gamle middag kl 13:00 noe som medfører at kveldsmaten kommer alt for tidlig.  Dette medfører igjen at mange ønsker å legge seg etter kveldsmaten allerede ved 20-tiden.  Dette medfører igjen at altfor mange våkner midt på natten og er lys våkne.  Behovet for sovemedisin blir mye større av en slik organisering, og sovemedisiner til gamle mennesker medfører at de blir trøtte og uopplagte.  Vi har mye og henge fingrene i.

Til slutt et dikt jeg selv har skrevet og framført en del ganger for personalet. og som forsøker å fange opp essensen og problemene med det å bli gammel.  Takk for at du kunne stille opp på seminaret vårt.  Det var til stor hjelp for meg i mitt daglige arbeid

Med vennlig hilsen

Leif Egil Andreassen
Institusjonssjef Akerselva sykehjem


På sykehjemmet
Folk som kommer
på sykehjem
tar med seg store tap
noen altfor store
når de flytter inn på sykehjemmet
 helsa er sterkt redusert
mange venner er borte
mange har mistet evnen til mobilitet
nærmiljøet er plutselig borte
private møbler må gis bort eller kastes
mange bilder får ikke lenger plass på veggene

den hyggelige praten
med naboen
uteblir

akustikken fra radioen
i sin egen bolig
i en stille morgenstund
ved kjøkkenbordet
 av respatex
med kaffekoppen
halvfull av
halvvarm kaffe
og ei halvspist skive
med gulost

alt er borte

og denne deilige
sommerfølelsen
som hvisker
i øret ditt
at dette er
din morgen
denne stemmen
er forstummet, borte
Mange på sykehjemmet
har også mistet noe
i seg selv
en skjør streng
av vakre minner
er i ferd med
å briste
på slutten av
livsdagen

og tilbake står angsten
og ler sin lett melankolske latter

og på samme måten
som et eldre skrøpelig menneske
må ha hjelp til å bevege seg
for å opprettholde en fortsatt
fysisk framdrift i eget liv

på samme måte
må mennesker som er i ferd med
å miste vakre minner
få hjelp til
å finne tilbake
til sitt eget liv


FILMSKOLEN PÅ LILLEHAMMER 1. MARS 2007: "DET MUSISKE MENNESKE I ET SKAPENDE ROM"

Sølve Skagen, leder av Filmskolens regilinje, og Itonje Søimer Guttormsen, regikull 5, som tok initiativet til å invitere meg.

Det begynte med en telefon fra Itonje, en gammel student fra filmmusikkforelesningene mine på Blindern: Om jeg ikke kunne komme opp til Filmskolen på Lillehammer og forelese for filmstudentene? Hun hadde lest et intervju med meg i tidsskiftet Flux 3/2006: "Livsviktig tillit". "Mye går i stå her oppe. Du bare komme, Jon-Roar!"

Og jeg kom, på kort varsel. Itonje mobiliserte og hadde hengt opp kopi av dette Flux-intervjuet rundt om på filmskolen. En egen plakat med forhåndsomtale hadde hun også laget og hengt opp rundt om på skolen, det glødet: "Gnistrende foredrag av Jon-Roar Bjørkvold. Kom å få en god dose vital innsprøytning og lær en hel masse om filmmusikk, skapende virksomhet og livet selv. Garantert øyeåpnende og beste medisin for depresjoner, tungsinn, skrivesperre og andre blokkeringer".

Takk, Itonje, en så varm velkomst berører en garvet lærer.

"Jeg har lest filmmusikkboka di Fra Akropolis til Hollywood. Du har stått på invitasjonsblokka mi lenge nå," sa Sølve Skagen, han fulgt opp Itonje så godt han kunne.

Det ble en sterk ettermiddag med morgendagens norske filmfolk. Mange var vi ikke i salen, mitt besøk kom vel brått på i en travel skoledag for mange. Men det svingte i en krysskopling mellom blues, spedbarnssang, Chaplin, Dynastiet i to versjoner — og selvsagt "Mikkel Rev" samsunget så det suste. Synestesi: Menneskets resepsjon av så vel film som livet selv som helhet fikk førstehånds substans. Der og da var vi musiske mennesker i et skapende rom.

Et par dager senere kom en hilsen fra Itonje (gjengis med hennes tillatelse, selvfølgelig):

Kjære Jon-Roar!
 Tusen takk for ditt engasjerende, inspirerende og livsviktige besøk på den norske filmskolen!
 Du kom og satte igang en lenge etterlengtet helnings-prosess i mange av oss.
 Jeg har vært i oslo til nå, og derfor ikke møtt alle, men merker effekten din på alle jeg har vært i kontakt med som deltok på foredraget.
 Håper du fortsetter å dele din innsikt og åpne øyne og hjerter i det ganske land (og sikkert utover det og)!
 
Lykke til videre!

 

 


NEDRE EIKER KOMMUNE, TEAM FOR PSYKISK HELSE, 6. MARS 2007 "KVALITETSSIKRING — DET MUSISKE MENNESKE"

Helsesjef John H. Jakobsen

Helsesjefen hadde hørt meg på Kongsberg 9. november 2006. Kongsberg 2006 var en særlig munter-satirisk-alvorlig dag (gå gjerne inn på forelesningsbloggen min for høsten 2006 og ta en titt! ). Det tente iallfall helsesjef John H. Jakobsen: Han ville ha meg til sin kommune. "Nedre Eiker er en fattig kommune," sa han da jeg ankom i et møkkavær uten like. På bildet ovenfor står han utenfor kommunens samfunnshus. Salen innenfor, der jeg skulle forelese, hadde engang vært stort tenkt: Et samlingssted forkultur, debatt, liv. Nå var salen ribbet: Filmlukene høyt oppe på veggen var som tomme øyne: Kinodriften ble avviklet i 1986, fikk jeg vite. "Men de gamle filmframviserne står der fremdeles," sa vaktmesteren. "Og lydanlegg i salen for avspilling av musikk?" spurte jeg. "Nei, her er ingenting." Vaktmesteren ristet på hodet. "Og hva med en videokanon? Alt ligger jo fysisk til rette med filmlukene der oppe på veggen...."

Så ble det provisorisk rigging med ekstern hjelp, kyndige folk strevde i halvannen time for å få ting på plass. Gudskjelov at jeg for engang skyld var tidlig ute.

Rundt hundre mennesker var vi denne ettermiddagen, med sangerprest og teknisk sjef på første benk. Mange ungdommer — "brukere" i team for psysisk helse — kunne jeg også se i salen. Men uten to viktige personer: ordfører og rådmann.

Da jeg var ferdig, fikk jeg en sterk følelse av at musiske mennesker i Nedre Eiker kommer til å ta denne salen tilbake, det så jeg på blikkveksling mellom folk da jeg gikk. Kultur henger sammen med psykisk helse — for alle. "Fattig kommune"? Vel, fattig på musisk energi var den iallfall ikke denne ettermiddagen. Det kjentes til overmål der energien flommet, med meg bak et slitent Bechsteinflygel.


UTDANNINGSFORBUNDETS PENSJONISTLAG, OSLO, SEKSJON GRUNNSKOLE, 15. MARS 2007: "DET MUSISKE MENNESKE": SANG ER DET FØSTE VI MØTER OG DET SISTE VI MISTER"

Lærerveteraner fortsetter å brenne etter endt arbeid i norsk skole. Kari Lie, tidligere leder for Norsk lærerlag, står nå i spissen for Utdanningsforbundets pensjonistlag i Oslo, avd. grunnskole. Så da hun ringte og inviterte, måtte jeg jo si ja. Rundt 80 pensjonerte lærere var møtt opp på Trosterud skole. Flere ansikter kjente jeg straks igjen, ikke minst Aud Langbo og Kari Dahl, begge kollegaer med min Eva på Abildsø skole på 1960- og 70-tallet. Ja, Aud var også engang i tiden en kjær student på mine timer i harmonilære. Sånne møter gir umiddelbare glimt bakover i livet som straks mørner et følsomt hjerte som mitt. Tidligere rektor på Ekeberg skole, kom bort og sa takk for sist. Det er mannen som omvandlet sin skole i musisk lei, som søkte etter musiske lærere og som samlet hele skolen sin til skøyte- og turdag på Nøklevann. Det luktet av bål og grilla pølser på spyd mens en rektor danset på speilblank til musikk med hundretalls elever på skolens utedag. "Det er lenge siden nå," sa Bjørn, "det er ni år siden jeg sluttet som rektor."

Så jeg startet nok med en merkelig klump i halsen da jeg så alle disse lærerveteranene samlet rundt sine bord, der de satt og spiste lunsj før jeg begynte. Nå var det imidlertid ikke nostalgi og fortid, med skolepolitikk og framtid det gjaldt, ikke minst kampen om å ta lærerrollen tilbake i dagens skole: vekk fra talltvang og skjemavelde, tilbake til formidlergjerningen i klasserommet.

Ja, for jeg nevnte at Helga Hjetland dagen før var blitt bedt om å kommentere på NRK hva hun, som Utdanningsforbundets leder,syntes om at så mange lærere sluttet før pensjonalder (det var denne gang videregåendetrinnet det gjaldt). "Mer lønn, flere etterutdanningskurs, bedre seniorpolitikk i skolen;" svarte hun. Nei, Helga Hjetland! Hva lærere — på alle trinn — lengter etter, er å få undervise uten all dette byråkratiet, alle disse meningsløse skjemaene som skal fylles ut og som tar tid, krefter og overskudd vekk fra unga. Gjenreis læreren — og læreren forblir i jobben til aldersgrensa tar dem! Salen klappet da ...

Sangen oppi dette? Med "Rage against the machine", på vegne av titusener: "We gotta take the power back!"


NORSK TIPPING, HAMAR 16. MARS 2006: "TENK ANNERLEDES! — ET MUSISK PERSPEKTIV PÅ KREATIVITET "


Per Emil Granmorken er salgssjef i Norsk Tipping AS. "Jeg har gjennomført Solstrand-kurset for yngre ledere," fortalte han meg. Det kurset varer ett og et halvt år. Av alt jeg fikk i løpet av dette lederkurset, var ettermiddagen vi hadde med deg det som festet seg aller sterkest hos meg. Så derfor vil jeg at mine medarbeidere skal oppleve ditt budskap. Jeg har laget et dagsopplegg: "Tenk annerledes!"

Jeg har nå flere ganger forelest på disse lederkursene på Solstrand. Jeg kjenner det som viktig. Herfra går ledere tilbake til sine bedrifter i privat og offentlig sektor — også med noe musisk i sin lederbagasje (eller i sin"kunnskapsportefølje" som det vel nå gjerne skal hete). Denne invitasjonen fra Granmorken er et (av flere) eksempler på at dette slår til.

Jeg har for øvrig forelest for Norsk Tipping før (våren 2006) og lot den innvendingen falle overfor Granmorken. "Spiller ingen rolle, dette er en helt annen gruppe i Norsk Tipping," sa han. Så jeg dro til Hamar og Norsk Tipping en gang til. Og der stod det pianoet som Norsk Tipping faktisk gikk til anskaffelse av for å få meg opp i 2006. Musisk satsning de luxe!

Det frydet meg å kunne vinkle ut fra temaet "Tenk annerledes", utfordre salens til analytisk lek både med tall og bilde. For så å dreie fokus mot barnet der det å makte/våge å tenke annerledes enn i går, utforske seg selv i samspill med andre, tilfører kreativetsbegrepet en livsviktig dimensjon. Alt basert på en type energi som tall alene ikke kan gripe. Om pianoet ble tatt i bruk? Selvsagt!


ENGELSHOLM FOLKEHØJSKOLE, DANMARK 20. MARS 2007 "Det musiske menneske i disse Mammon-tider"

"Det bugter sig i bakkedal ..." Å møte dansk vår beveger. Krokus, vårberusende fuglesang, solvarme, dansk sødme og vennlighet. Man kan bli salig av mindre, iallfall jeg som startet dagen fra Norge med snøflekker i hagen. Som om ikke det var nok: Engelsholm folkehøjskole holder til i et renessanseslott fra 1593, med et praktfullt hageanlegg ved en lille sø, og med tillhørende bygninger mettet med skapende aktiviteter: smykkeverksted, glassblåserverksted, musikkstudios, atelier for maling og grafikk, treskjæring ... En times omvisning i disse lokalene, i dette vårværet — det kaller jeg musisk Vorspiel: "Og så er det friheten vi har her," sa Tom Lasse Virik, som hadde stått på for å få meg hit."Alle dører står alltid oppe, frihet og tillit er avgjørende for skapende prosesser. Danske folkehøjskoler er på frammarsj tross en regjering som ikke gir studielån. Dette er musisk motkultur ..."

Tom Lasse Virik + JRB

Hvor jeg foreleste? I slottets riddersal, her var det gullgobelengtapet på veggene og gulvbord av eik så brede og lange at du i dag neppe kan oppdrive trær som kan gi sånt tømmer.

Jeg ble til forelesningen introdusert av en gammel storfagstudent (årgang 1998), Roar Amundsen, nå lærer på Engelsholm. "Jeg søkte til Norge fra en tilstivnet musikkutdanning i København," sa han. "Studiet med Jon-Roar som lærer ble nok det viktigste i min musikkutdanning," betrodde han salen. Ikke lett å ta fatt etter noe sånt. Men varmet gjorde det, Roar!

På det gamle slott finnes det også overnattingsmuligheter — med damer. Jeg vet ikke helt om jeg hadde våget. For det spøker i de gamle gangene. I boken om Engelsholms historie, som jeg fikk som avskjedsgave, står det å lese om "Sære tildragelser ved nattetide: Hør bare...:

På Nørupsgangen kan man ved nattetide møde en hvid dame, der går og jamrer sig så hjerteskærende, at det jager gennem marv og ben. Den tanke kan hurtig bemæktige sig én, at det er en pige der lider al jordens kval og er dybt ulykkelig. Men det gælder om at glemme sin gode opdragelse om næstekærlighed og det at komme hinanden ved. For hvis man henvender sig til hende, hører al jammer og klage fra hendes side op, og hun sætter dig stævne på Nørups kirkegård næste nat kl. 12. Nu kunde det i sig selv være interessant nok — men går man der op, bliver det meget værre. Advarselen være hermed givet, lad damen gå. Det siges, at en smed i Nørup ikke kunne stå distancen og henvendte sig — ingen har siden set ham.


CENTRUM FÖR BARNKULTURFORSKNING, STOCKHOLMS UNIVERSITET, 22. MARS 2007: "Om barn, estetik och pedagogik"

Anne Banér (bildet, på vei inn til fakultetsklubben der vi spiste lunsj før jeg begynte), nåværende leder av Centrum för barnkulturforskning, var det som inviterte meg til dette tredagers symposiet. Anne er for øvrig fersk Fil. Dr. med en avhandling om nordmannen Ragnvald Blixs barnetegninger (han er sønn av Elias Blix, som bl.a. har skrevet vakre "Å, eg veit meg eit land")

I mange år, nesten fra starten rundt 1980, var jeg en årlig foreleser på "Centrum", invitert av kunstprofessor Gunnar Berefelt. Studenter herfra har jeg senere møtt igjen som kulturarbeidere spredt over hele Sverige. Nå var det gått flere år siden sist.

Det er rart hva som trigger åpningen på en forelesning. Denne gangen hadde det seg slik: En av grunnleggerne av "Centrum" er spåkforskeren professor Ragnhild Söderbergh. Vi er blitt gode venner, Ragnhild og jeg. Hvert år utveksler vi julebrev. Ragnhild skriver først til meg og forteller om året som er gått. Og så svarer jeg. Dette har vi gjort i mange år. Men ikke i år. For første gang intet julebrev fra kjære Ragnhild. Og jeg tenkte: "Da lever hun kanskje ikke lenger, hun er jo ingen ungdom lenger ...." Og så kommer jeg inn i "hörsalen" til musikvetenskap. Og der, i en tettpakket sal med 150 mennesker — sitter Ragnhild Söderbergh, like strålende som alltid! Det er klart at sånt igangsetter en temperatur hos meg. Så da jeg ble introdusert, med påfølgende varm applaus, var det naturlig for meg å vende applausen til "Centrum"-grunnleggeren Ragnhild. Ikke rart at det derfra ble en storveis ettermiddag.Tredagerssymposiets "Barn(s)kultur — nytta eller nöje?" ble vendt til "Barns kultur — estetikk og liv!".

En turistadvarsel til slutt: La dere ikke forføre av hotellnavn! "Arcadia" betyr jo "paradiset" (tenk f.eks på Evert Taube). Men hotell Arcadia i Körsbärsvägen (noe så romantisk), var en nedtur, grått, trist og tredjeklasses.


MUSIKKENS VENNER, GRIMSTAD KULTURHUS 27. MARS 2007: "Det musiske menneske: "Rex Tremendae Majestatis!""

Det er klart at når den store salen i Grimstad kulturhus bærer navnet på Ibsens første drama, Catilina, gir det sterk gjenklang i meg. De aller første linjene i Ibsens Catilina er en hovednøkkel i "Det musiske menneske", ja, jeg kaller det "et musisk imperativ": Jeg må! Jeg må: så byder meg en stemme i sjelens dyp — og jeg vil følge den. I "Det Musiske Menneske" har jeg koplet det sammen med Astrid Lindgrens "Ronja Røverdatter": Det er ufred mellom to familier. Birk har rømt til skogs. Ronja drar ut på leting, og ser ham brått på en steinhelle i skogen: Ronja jubler ut sin glede "som en fågel". Stemmens utkraft gir Ronjas følelser gestalt og uttrykk, med primalskrikets styrke. Voldsomt og vakkert. Ronjas vårskrik står fjernt fra operaariens velpleide skjønnhet. Ronja uttrykker seg ikke for estetikkens skyld, men for livets skyld. For henne blir vårskriket en eksistensiell uttrykksform. en fundamental måte å artikulere sin egen virkelighet på: "Jag måste skrika ett vårskrik, annars spricker jag!" (s. 55 i 2005-utgaven)

Da jeg som tiåring på korøvelse i Olavguttene for første gang hørte Rex Tremendae-satsen fra Mozarts Requiem, fikk mitt liv imperativ retning: Musikk — her vil jeg være! Derfor måtte jeg, i nettopp i denne Catalina-salen, åpne denne dagen med å lese om dette, beskrevet i den siste boka mi ("Vi er de tusener — norske musikkhistorier") — hvorpå Mozart fikk dundre i salen.

Vår og skjønnhet, ja. Det var sprakende sol og vår da jeg ankom Grimstad. Noe nær utsolgt hus, flott sal, stort Steinway-flygel, innpå 300 mennesker på tvers av byens liv: skole, kultur, helse, politikk og næringsliv, og en blid ildsjel, Turid Knudsen, foreningens grunnlegger og leder, som ønsket velkommen. Salen var svært lojal og støttende da DVD-teknikken sviktet midtveis og jeg måtte legge om og bl.a. mime Dynastiet i to versjoner for å anskueliggjøre hvordan mennesker sanser i helheter, særdeles fløsomme for fargene i musikk(ja, det kan snu verden opp ned, sml. boka mi "Fra Akropolis til Hollywood—Filmmusikk i retorikkens lys"). "Fine and Mellow2 med Billie Holiday og et stjernegalleri med jazzmusikere fikk vi faktisk oppleve til slutt, etter at teknikeren hadde løpt hjem og hentet fram sin private DVD-spiller. "Nå funker det!" ropte han plutselig, det var 10 minutter igjen. Sånt krever musisk improvisasjon.

Det var kreftsykepleier Marit Rodveit som hadde tatt initiativ til å få meg til Grimstad, hun ville så gjerne dele hva hun hadde opplevd med meg i Tønsberg i regi av Den norske kreftforening, fortalte hunpå bilturen fra Kjevik til Grimstad. Og jammen synes jeg ikke hennes musiske glød farget hesten på Hestetorget i Grimstad aldri så lite blå, der foran inngangen til Kulturhuset:


STAVANGER 2008: "STEMMER DET ...." CAFÉ STING 16. MARS 2007. Åpningsforedrag: "Med sang fra vugge til grav"

På bildet: Vigdis Ofte (som inviterte) og Terje Vallestad (Café Sting-innehaver)

For et opplegg! En hel uke med kveldsseminarer om STEMMEN, på kultkaféen Sting, en musisk opptakt til Stavanger som europeisk kulturby 2008. Vigdis Ofte ringte meg på vegne av Stavnger 2008 og fortalte om et arrangement med store ambisjoner. Hør bare:

Tirsdag: "Tidsåndens stemme" med Erling Lægereid (NRK), Svein Øverland (pyskolog), Syllefest Lomheim (Norsk språkråd), Margreth Olin (film), Tora Åsland, fylkesmann i Rogaland

Onsdag: "Den syke stemmen": Innspill fre tre psykiatre: Finn Skårderud, H.C. Knutsen og Siv Jarto. Så Kari Iveland, sangeren som jo selv har vært syk (hun var i sin tid også min student).

Torsdag:" Maktstemmen": Tore Sandberg (privatetterforskeren som har avdekket rettsovergrep og justismord), Marie Simonsen (Dagbladet-redaktøren, som så, skuffende, meldte avbud ), Valgjerd Svarstad Haugland (om makt og avmakt), Tom Hetland (redaktør, Stavanger Aftenblad), Stein Jåtten (om lederstemmen)

Fredag: "Den kunstneriske stemmen": Samtale om den litterære stemmen, med tre forfattere; samtale om sangstemmen med fire sangere; trompeteren Nils Petters Molvær om nerven i stemmen

Lørdag: "Den humoristiske stemmen — den alvorligste vi har?" — med Per Inge Torkelsen, Svein, Tang Wang Wa, Kristian Valen, Elisbabeth Berg&Sigrun Eriksen og Danny Hoch

Vigdis Ofte trakk pusten: "Vil du være med og bidra? 20 minutter om sang og stemme, fra vugge til grav?" Så trakk jeg pusten: "Nei! Umulig å få sagt noe vettugt om et sånt tema på 20 minutter. Men for et flott program dere har satt sammen. Jeg er virkelig imponert. Men det må bli uten meg, dessverre ..." Jeg la på røret og trodde at dett var dett.

Men da undervurderte jeg stayeren Vigdis Ofte. For hun ringte tilbake: "Du får hele åpningskvelden alene, ta den tiden tiden du trenger fra sju og utover. Kommer du da?"

Klart jeg kom da, med spedbarnssang, Bobby McFerrin, Vladimir Vysotskij, Judy Garland, Eva Cassidy, Björling, Callas, Piaf, Sinatra og Billie Holiday. Og med teorerisk balast fra Oren Brown og Roland Barthes. For å snakke meningsfullt om stemme og sang utover adjektivnivået, er slett ikke lett. Sara Scheen Otnes, en av mine kjære studenter, skrev sin hoveoppgave om nettopp dette. Jeg promoverte hennes arbeid etter beste evne.

Det ble mye vakker og bevegende sang —og kritisk lytting med musiske nøkler — denne kvelden, den varte fra sju til nesten ti. "Stinn brakke"., med både CD- og DVD-kutt underveis. Men teknikken var nok ikke helt enkel å hanskes med, de som satt bakerst i det trange, krokete lokatet med kjendisforfattere på vegger overalt, fikk ikke med seg alt jeg sa, fikk jeg vite i pausen. Så etter pausen, snakket jeg uten mygg. Stemmen bar for dem som satt kvar. De kjentes.

Kjære studenter, ja. I salen satt Gine Heien, også hun en av "mine". Hennes "Lover Man" til hovedfagseksamen sitter fremdeles i meg. Det vet Gine. Hennes stemme den gangen på 1990-tallet rommet både savn, smerte og håp. Den hadde "grain", ville Barthes ha sagt. Den eide "primal sound", ville Oren Brown føyd til.

Noen dager senere skrev Vigdis Ofte, som inviterte meg, tilbake:

Kjære Jon-Roar,

Tusen takk for en inspirerende kveld på Sting! Da programmet var ferdig på lørdag kunne vi konstatere at Stemmer på Sting har vært en sammenhengende suksess, med  fantastiske foredrag, fornøyde foredragsholdere og artister og ikke minst begeistrede publikummere. Fullt hus hver eneste kveld. Å ha deg som åpningsforedragsholder, var perfekt - en flott start på serien og et godt grunnlag for det som kom etterpå. Ikke uventet har vi fått uendelig mange positive tilbakemeldinger om foredraget ditt, åpenbart var det flere som opplevde et aldri så lite paradigmeskifte.

Håper du kom deg vel tilbake til Oslo. Når et B-menneske skal ha en A-menneske-flyavgang, er det jo ikke helt enkelt.  

Med vennlig hilsen
Stavanger2008
Vigdis Ofte
Prosjektrådgiver

 

 


JULEPRESANG I SANDNESSJØEN 20. APRIL 2007

Bildet: En av de mektige Syv søstre i Sandnessjøen

12. desember 2006 var avtalt dato. Rektor Knut Pettersen på Sandnessjøen videregåennde skole ville ha meg som julepresang for sine lærere, en overraskelse de ikke skulle vite noe om før jeg var der. Slik var planen. Jeg fikk et vakkert håndskrevet julebrev på farget papir som invitasjon. Men så kom høststormene i veien. 11. desember blåste det full storm der nord. Jeg ringte værvarslinga: "Stormen vil vedvare. Jeg ville ikke tatt sjansen på å fly til Sandnessjøen i morgen tidlig," sa metereologen. Rektor Knut var på telefonen ved midnatt: "Hva gjør vi?". Ny telefon mellom oss, neste morgen, grytidlig: " Vi må avlyse dette nå. Flyværet er for farlig!"

Så ble det 20. april 2007, før JRB som julepresang kom vel i havn. Skjønt heller ikke denne gang uten reisevansker. Widerøe hadde tekniske problemer både på vei opp og ned, med store forsinkelser. Men "julepresangoverrekkelse" ble det til slutt."Jeg har stjålet rått fra historien din fra Skilpaddens sang om tysklæreren ("To tryllekofferter"), sa rektor Knut, "jeg har klippet og limt og formidlet den videre til lærerne her på skolen. Se her!" sa han og viste fram sitt manus. "Det er jo sånne lærere vi vil ha, og den type innsikt i hva skole og læring handler om!" Rektors stemme var varmt syngende. "Jeg skal si det det, rektor Knut," svarte jeg, "at den stemmen din var helt avgjørende for at jeg sa ja til å komme også nå, som fire måneder forsinket julepresang. Jeg kjenner deg jo egentlig ikke. Men det synger en sann lærersjel i den stemmen din!" Og så foredro jeg tysklæreren, sang fra "Die blaue Engel", og mye, mye mer.

"Du har jaggu en lang arbeidsdag!" sa taxisjåføren, han slapp meg av foran huset mitt ved midnatt.


KJELLER'N FRITIDSSENTER: "RUS — ET MUSISK PERSPEKTIV". SKI RÅDHUS 3. MAI 2007

Jeg hadde tenkt å bruke egen bil fra Oslo til Ski. Men i første bratte nedoverbakken hørte jeg en rar lyd. "Det er vel bare noen humper i veien," tenkte jeg og kjørte hundre meter til. Da tutet et bilhhorn advarende bak meg: "Du er i ferd med å miste venstre bakhjul!". Han hadde sørgelig rett, og jeg måtte etterlate egen bil helt på skjeive og ta krisetaxi til Ski Rådhus. Ikke den beste av oppladninger. Men folk var snille og venteværet på et hundretalls publikum var maivakkert. Så rundt kom vi, der dagen var viet ildsjeler som jobber med ungdom og rus, og med en sterk tro på at kultur nytter.

Det var Stein Nøsting som iviterte, han hadde hært meg på Klækken, juni 2006 (se bloggen derfra!), og ville dele sine inntrykk med meg derfro med sine lokale medarbeidere på Ski. Hans tilbakemelding noen dager senere var slik:

Hei Jon-Roar
 
Tusen takk for det fengende foredraget du holdt for oss i Ski Rådhusteater på torsdag. Jeg har fått MANGE tilbakemeldinger om at ”dette var bra”, Han må flere få høre” og ”synd at det ikke var flere tilsted”. Så jeg tror du traff med for foredraget ditt.
 
Jeg sender over en CD med noen bilder samt utklipp fra lokal avisene etter hvert.
 
Håper at hjulet er festet på bilen igjen og at den ikke fikk noen skader på turen ut til Ski.
 
God sommer og lykke til videre med ditt arbeid, og hvem vet om når neste gang våre stier krysses.
 
Vennlig hilsen


Stein Nøsting

 


til toppen

 

enhe  

Freidig Forlag, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag. ORG NR 995928310.
Webdesign ved Kjartan Bjørkvold.