MENY

J.R. Bjørkvold
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
-Avskjedsmarkering
-Revolt og rabalder
-Forelesningsblogg
-2005, høst
-2006, vår
-2006, høst
-2007 jan-apr
-2007 mai-aug
-2007 sep-des
-Nyhetsglimt
Pressefoto
 

Forelesningsblogg - Vårsemesteret 2006

Se også bloggen for Høst 2005, høst 2006 og vår 2007


Det har vært travle tider siden jeg i protest fratrådte professoratet mitt ved Universitetet i Oslo. Jeg kan nå uhildet skrive, møte folk og formidle mitt — uten å kjenne meg bundet av en "kvalitetsreform" jeg ikke lenger kan innestå for. For å gi et lite innblikk i hva jeg nå mobiliserer av krefter på hva jeg i nyutgaven av Det Musiske Menneske (2005) kaller "musisk modernisering", gjengir jeg i det følgende en oversikt over forlesninger jeg har holdt etter at jeg sluttet på Blindern pr. 1. august 2005.

For det hender faktisk ofte mye viktig og meningsfylt når jeg som foreleser i inn- og utland møter mennnesker av ulikt slag, i ulike yrker og i ulik alder. Dette, kjenner jeg, bærer i seg et håp om endring: fra Mammon og marked til Mennesker og det musiske. Eller hva skal man si når Norsk Tipping — av alle — tar inspirert initiativ til anskaffelse av et piano for å få meg opp til Hamar i januar 2006!

Fra mai 2006, er så denne spalten etablert  som en forelesningsblogg. Framover skal jeg gi glimt fra debatter og prosesser som er i gang rundt om — forhåpentlig på vei mot et samfunn der "kvalitetssikring" ikke lenger bare er hul markedsretorikk. Kampen fortsetter!

 

2006, VÅR:       

  • Utdanningsforbundet, Akershus
  • Den norske UNESCO-kommisjonen, Bergen
  • Impulscentrum voor Muziek, Brüssel
  • Telenor Nordic, Hurdalsjøen
  • Runa Förlag, musiklärare, Stockholm
  • Nittedal kommune, barnehageansatte
  • Vestby-barnehager
  • Bærum senioruniversitet
  • VIFO, barnehageansatte, Romerike, Jessheim
  • Norsk Tipping, lederutvikling, Hamar
  • Utdanningsforbundet, Bømlo
  • DUNK, Fortbildningsseminarium för musiklärare, Jakobstad, Finnland

 

 


NAV-TELEMARK, ÅPNINGSKONFERANSE

IBSENHUSET I SKIEN 13. JUNI 2006

Foredragstittel: "Finn NAV-rytmen!"

"FRA JO-JO TIL JO, JO — JO!"

I samme øyeblikk jeg entret Ibsen-husets foajé, ramlet to svære esker ned fra skranken med et smell. Ut trillet det et par hundre jo-jo-er, de lå der spredt utover gulvet. "Hva er dette til?" spurte jeg og plukket opp en jo-jo, den lå godt i hånda. "Det er et lanseringssymbol for nye NAV, navet på en sykkel får jo hjulet til å gå rundt," sa hyggelige Espen Nilsen, kontaktperson i NAV, han fulgte meg inn i den store salen. "Forstår," sa jeg. NAV-logoen var printet i rødt på den en jo-jo-siden, mens slagordet "Vi gir mennesker muligheter" stod skrevet i hvitt på jo-jo-ens andre side.

NAV er en mekitg og viktig satsning fra den rød-grønne regjeringen, med virkning fra 1. juli 2006. Opplegget i Ibsen-huset denne dagen, 13. juni, var sånn sett et Vorspiel. "I nye NAV skal synergier mellom gamle A-etat og trygde-etat gi hundretusener landet rundt nye, aktive livsmuligheter. Ja, for mer enn 1/4 av Norges yrkesaktive befolkningen står utenfor arbeidslivet," kunne den nye direktøren for NAV-Telemark, Terje Tønnesen, fortelle i sitt åpningsforedrag. Han formante om viktigheten av sampill, det å tenke nytt og annerledes. integrering arbeid/helse, det å bli bedre sammen, samtalens betydning mellom ansatt og "brukere". betydningen av felles kultur ..... Drøyt 400 ansatte lyttet i konsentrert stillhet.

Jo, jo, dette er viktig, tenkte jeg. Mens jeg noterte flittig, vinklet jeg samtidig i hodet det jeg skulle si i mitt ettermiddagsforedrag i forhold til NAV-direktørens visjoner. Tre andre nye NAV-sjefer stod så fram med korte appeller om hvert sitt delområde.

Men hvorfor jo-jo-er ikke sjefene sammen? undret jeg, jeg satt der med min NAV-jo-jo i hånda. Hvorfor viser de ikke salen, sine ansatte, hvordan NAV-hjulet skal gå rundt? Hvorfor avslutter de ikke sine innlegg med noen felles jo-jo-triks fra scenekanten? Det må jo ha kostet en formue i NAV-konsulent-honorar bare å pønske ut dette jo-jo-framstøtet, for ikke å snakke om å produsere dem. Skal de ikke brukes, i praksis, av sjefene selv? Få det til å NAV-svinge i Ibsen-huset mellom scene og sal!

Men nei, det ble ingen sjefs-jo-jo-ing fra scenekanten. Så måtte jeg da selv åpne mitt foredrag med et par enkle jo-jo-stunts, det var jo med med sånne triks vi gutta i gamle dageri fikk drag på jentene i skolegården.  Og jo da, gamle jo-jo-triks viste seg tidløst gyldige. For Ibsesalen svingte rytmisk med der jo-joen snurret et par ganger fra min høyre hånd, fra pekefiner over langefinger. Så kjente vi en NAV -rytme lenge før jeg hadde fått sagt et eneste foredragsord. Lekens betydning må aldri undervurderes.

Min forventning til denne dagen rommet for meg en ekstra dimensjon. For den nyutnevnte, nasjonale direktøren for NAV, med ansvar for mer enn 12.000 ansatte, er Tor Saglie, min gamle universitetsdirektør ved Universitetet i Oslo. Midt på 1990-tallet sendte jeg et brev til Saglie og Universitetets øvrige ledelse der jeg uttrykte sterk bekymring for en utvikling i retning av stadig mer markeds- og målstyring — som jeg mente (og mener!) har en lammende — i NAV-relevant forstand urytmisk — virkning på ansatte og deres virksomhet. Jeg kalte brevet "Forskning, frihet og tilfeldighetenes spill". (For de som måtte være interessert, står det gjengitt i boka mi Skilpaddens sang. Og om noen av dem som leser dette, vil se brevet satt inn i debatten rundt min avgang som professor ved UiO, kan dere bare gå til et annet sted på denne hjemmesiden min: "Revolt og rabalder").

Saglie gav meg den gangen en både saklig og ordentlig tilbakemelding på brevet mitt. Så selv om han ikke var til stede denne dagen i Ibsen-huset, var det for meg naturlig å ta utgangspunkt i dette "Skilpadde-brevet", der essensen er at "uten sang dør Moder Jord" . Og det er klart at da en av lederstikkordene før jeg begynte var "moderat målstyringn", ja, så fikk NAV-Telemark et musisk motspill i mitt foredrag. Terje Tønneson, oppdaget jeg, har et bankende hjerte i jazz. Og da var det jo klart at jazz og ledelse ble et kjernepunkt i mitt foredrag.

Jo-jo-ene ramlet altså ut på gulvet da jeg kom. "Et omen, et forvarsel/frampek, på at NAV er dødfødt som idé og vil bryte sammen?" undret jeg — og fortsatte: "Nei, snarere et bilde på den nytenkning som direktøren oppfordret til! — NAV-samtaler i nye, mer spontane, mindre målstyrte former. Som jazz-improvisasjoner med Gerry Mulligan, Roy Eldridge, Colman Hawkins og Lester Young, den musikken som fikk Terje Tønnesen-foten til å gå der på tredje benk. NAV-rytme ikke som retorikk, men som the real thing. Jo, jo.... JO!

"Det er ikke hver gang en foredragsholder fåt trampeklapp."  e-mail-hilsen fra Espen NIlsen

Hei og takk for  sist.
Jeg takker for inspirerende og til ettertanke godt foredrag for NAV Telemark.
Vi fikk bare  positive tilbakemeldinger på samlingen og jeg håper det gir glød og fokus på  de mange utfordringer vi står framfor i NAV.

PS Det var vel  bare en til som kunne stilt i stjernelaget til Billie - nemlig Johnny Hodges  (en aldeles glimrende alt-saksofonist - bl.a. sammen med Duke Ellington på denne  tiden!!)

Ha en god nåtid og framtid

Terje  Tønnessen
NAV Telemark  

 


ØSTNORSK KOMPETANSESENTER: "RUSFOREBYGGENDE ARBEID".  KLÆKKEN HOTELL, 9. JUNI 2006

Foredragstittel: "Musisk rus — en livsnødvendighet"

Det var en dag mettet med berusende muligheter. Nasjonalt: En norsk natur breddfull av skjønnhet. Globalt: VM i fotball bare noen timer unna, to milliarder ville sitte benket foran fjernsynsskjermen under åpnoingskampen mellom Tyskland og Costa Rica klokka 18.00 — også jeg! Lokalt: mitt foredrag fra klokka 10.15 til 13.00 for rundt 100 mennesker  innen barne-og ungdomsarbeid, psykiatri, helse- og sosialtjeneste. Her var ordførere, klubbledere, prosjektledere, ruskonsulenter, oppvekstsjefer ..., fra fire fylker. Med andre ord: her var det folk med mye innsikt og faglig ballast fra et tungt og krevende felt. Det er rart hvor fort det merkes når du står der framme og skal dele ditt med andre. Tilbakemedlinger underveis blir kraftige om det treffer, det utløses en ordløs energi som løfter. Ansats, der buen spennes: 

– "Helvetet er et sted der ingen kan finne sin egen melodi" (Thomas Mann).

– Rage against the machine ": We gotta take the power back!"

                                         Foto: Knut Arne Gravingen

Så ble det en makeløs fin dag. Jeg tok med meg energien fra en stående sluttapplaus ut i i hotellets spesielle svømmebasseng,  som starter inne, men som ender ute. Denne gang med junisyriner på alle kanter. Og jeg vet at mange hentet med seg både latter og tårer, opprør og mot inn i en hverdag som venter med mange krappe svinger og steile bakker. Styrken i musisk rus kjente vi alle.

 

Fire deltakere/arrangører: Kari Källvik, Atle Holstad, Kari Flatby og Knut Arne Gravingen

 


UTDANNINGSFORBUNDET, TELEMARK

BØ HOTELL, 29. MAI 2006

Foredragstittel: "Kraftkrise?  Et musisk perspektiv på skole og læring"

Hvorfor "kraftkrise"? Jo, fordi KS angrep på utdannings-Norge slik det har kommet til uttrykk i pågående lønnsforhandlinger truet, slik jeg ser det, selve den grunnleggende entusiasmen og formidlingsgleden som et hvert lærerhjerte må være fyllt av i møter med barn og unge — ikke minst om det er et kommende "kunnskapsløft" vi snakker om. Her har det vært KS-utspill rent ut sagt krenkende for læreres identitet og yrkesstolthet. KS har med sine forslag gått inn for å rive ned forståelse av så vel en lærers arbeidsdag gjennom året som viktigheten av en lærers utdanningskompetanse.

"Løsning etter vanskelig megling" er forsideteksten på dagens utgave av "Utdanning" (nr. 11/2006), Utdanningsforbundets fagblad. Nei, en politisk "kvasiløsning", tenker jeg. Stoltenbergs inngripen, der han på regjeringens vegne la viktige 90 millioner på bordet for å løse konflikkten, fikk KS til å bøye av. Ikke fordi KS plutselig innså Utdanningsforbundets posisjon, men kun fordi det da var nok i potten til at KS stakk kniven tilbake i beltet. Altså en ren Mammon-løsning. Ingen Muser sang med. Men det er klart nok: Lærere kjente en lettelse. En omforent "musisk" løsning ville handlet om å komme på innholdssiden av saken: hva læring, barn og skole innholdsmessig handler om. Og at en styrking av lærernes posisjon (og ikke bare, som det nå handlet om, en status quo-kamp om for lengst etablerte rettigheter) ville ha kommet ikke bare skolen, men hele landet — herunder også KS, til gode — selvsagt også økonomisk. At rød-grønne representanter i KS-styret ikke kjente et nasjonalt — og regjeringslojalt — anvar her, tyder pår umodent og svakt poiltisk håndverk. "Skit i Norge, leve Toten"-nærsynhet går ikke i en sak som denne. Godt at regjeringen viste sitt nasjonale ansvar og grep inn.

 

Om slike ting snakket jeg, blant annet, for rundt 60 tillitsvalgte fra alle trinn, denne ettermiddagen på  Bø hotell. Mye om barn og læirng, selvsagt. Mye om sang, selvsagt. Åpningsgrep: CD med Rage against the machine: "We gotta take the power back!" (se for øvrig opprørskapitlet i 2005-utgaven av Det Musiske Menneske: "Musisk modernisering").

Ole H. Hansen (som inviterte) og Evy Ann Eriksen

 


LANSERING AV NY RAMMEPLAN FOR BARNEHAGER

ROYAL GARDEN, TRONDHEIM — 23. MAI 2006

Foredragstittel: "Estetikk — et musisk perspektiv"

 

Med en to-dagers konferanse i Trondheim (22.-23 mai 2006) lanserte Kunnskapsdepartementet ny rammeplan for barnehagene i Norge. Det praktiske arrangøransvaret var lagt på en sentral institusjon innen norsk førskolelærerutdanning: Dronning Mauds Minne. Her var bidragsytere fra inn- og utland. Øystein Djupedals statssektretær Lisbet Rugtvedt åpnet konferansen, mens jeg holdt avslutningsforedraget dagen etter. Innpå 700 barnehageansatte fra hele Norge satt i salen.

Det var rart å være tilbake på Royal Garden i Trondheim i en så stor og nasjonalt viktig sammenheng som denne. Riktig nok har jeg forelest der flere ganger. Men framfor alt: Royal Garden var i 1989 stedet for en annen stor konferanse av nasjonal betydning jeg har deltatt i: "Fra vugge til disputas" i regi av Gudmund Hernes. På den konferansen lanserte jeg Det Musiske Menneske. Jeg hadde ikke noe plenumsforedrag den gangen, men var likevel kjempespent. For den nye boka mi var på vei med tog fra bokbinder til Trondheim, jeg hadde ennå ikke sett den ferdig. En time før mitt foredrag skullle begynne, hentet jeg i all hast 20 blodferske eksemplarer på togstasjonen, ekspressendt fra Skien. Det jeg da slett ikke visste, var at den som i 1989 på Wennbergs trykkeri i Trondheim trykket på den maskinknappen som satte trykkeprosessen av Det Musiske Menneske i gang var — Øystein Djupedal! 

Å, som det hadde stemt om det hadde vært Djupedal som nå — i 2006 — hadde åpnet denne rammeplankonferansen i Trondheim (slik arrangørene faktisk hadde planlagt). Boka har siden 1989 gått verden rundt, jeg hadde med meg den utvidede 2005-utgaven denne gangen. Og trykker Djupedal har siden 1989 blitt kunnskapsminister Djupedal.... Så den dagen i Wennbergs trykkeri da mitt manus ble til bok må ha vært særdeles potent. Jeg tenker: I disse akutte tider med voldsom konfrontasjonsspenning mellom KS og utdannings-Norge hadde Djupedal trengt alle den energien han kunne fått fra stående applaus da mitt foredrag var over. Som takk satte jeg meg ved flygelet og dro i gang salen med et Prøysen-Nachspiel: sluttverset i en sang med klippetro på barnets fantasi og evner, rammeplan eller ikke rammeplan:

Engang skal Lillebror selv bli stor,

frytelig stor, større enn mor.

Da skal han lære hvert minste grann

av det som vi kan, alle mann.

Lekser og leker av mange slag,

men dette som Lillebror greier i dag:

Det kan bare Lillebror og bare, bare han,

Det er det bare Lillebror og ingen fler som kan!

Jeg kjente meg hjemme. Jeg var blant mine egne. Det var i deres barnehager at mine systematiske studier om det musiske i sin tid begynte.

I Sissel Mørreaunets arrangørtakk fra talestolen da det hele var over, var det en setning jeg nok kommer til å huske lenge: "Vet du, Jon-Roar, du er den hviteste negeren jeg hoen gang har truffet!"

Hva blir sittende igjen etter en så kraftig musisk mobliisering som den i Trondheim denne ettermiddagen? Kan det være med på å snu en politikk i en mer musisk, barnesentrert retning i en tid med tall- og målingsmani også når det gjelder barn? "Tilpasset opplæring"? JA — rammeplanen må tilpasses barnehagens barn og deres kultur.

I skrivende stund får jeg så en e-post fra en av deltakerme. Jo da, det finnes håp:

Sent i ettermiddag kom det så en tilbakmelding fra Sissel Mørreaunet i arrangementskomiteen:

Å invitere Jon Roar Bjørkvoll til å holde foredrag er å invitere en du vet vil berøre et helt barnehagefolk. Når vi skulle velge en til å holde avslutningsforedrag på en nasjonal konferanse omkring ny Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver ønsket vi en som kunne gi et løft på vei tilbake til barnehagehverdagen.
Jon Roar har jeg ”opplevd” før – og blitt berørt langs hele mitt følelsesregister. Valget var ikke vanskelig.
Nå var det bare å håpe at Bjørkvoll kom. Ikke bare kom han – men han kom med kunnskap, med innsikt, med følelse, med sjarm, med latter og alvor, med skjemt og humor, med store fortellinger om livet og inngangen til å få tak i livet, til estesien, til livsveksten.
 
En hel sal med 670 deltakere fra hele landet fikk nesten taket til å løfte seg under applausen da Bjørkvoll satte utropstegn ved flygelet og vi sang – det kan bare Lillebror og bare, bare han - det er det bare Lillebror og ingen flere som kan. Og det vi hadde vært med på var det bare, bare Jon Roar og ingen flere som kan. Til og med skilpadden sang
 
Gode hilsner fra en meget fornøyd arrangør!


__________________________
Sissel Mørreaunet
Høgskolelektor/Leder ved Senter for FEI
Dronning Mauds Minne Høgskole
Thoning Owesens gate 18,
7044 Trondheim

 

Sammen med arrangementskomiteen i opprørsrøde silkeskjerf fra Sumatra: Sissel Mørreaunet, Anne Lise Holmvik, Torill Bøe, Ragnhild Granskogen og Kari Emilsen (rekkefølgen er legio)

 


NESBRU VIDEREGÅENDE SKOLE, SEMINAR I ÅSGÅRDSTRAND 18. MAI 2006

Foredragstittel: "Kunnskapsløftet — et musisk perspektiv"

Lærere over hele landet er for tiden i alarmberedskap. KS truer læreres arbeidsplass, ja, deres stolthet og identitet som yrkesutøvere: "Vekk med opparbeidede leseplikt- og lønnsavtaler!" Ytterligere byråkratisering og kontorisering truer, arbeidstid fra 8 til 18 nevnes uten å blunke. Sommerukene uten skole kalles selv i pressen "ferie", uten tanke på at dette er avspasering og nødvendig restituering etter altfor mange og lange dager, kvelder og helger med rettearbeid, forberedelser og foreldretelefoner ellers i året  (Jeg har i 38 år vært gift med en lærer og vet hva jeg snakker om. Nå, en søndag formiddag, sitter hun, typisk nok, og retter regneprøver!) Overføring av avtaleverk fra stat og kommune under Kristin Clemet var kanskje den største snubletråden som ble satt opp for den nye regjeringen. Skjønt snubletråd, kanskje handler det like mye om et rød-grønt selvskudd. For riktig nok kom forslaget om å overføre forhandlingsmandatet fra Staten til KS fra regjeringen Bondevik (en snedig felle?!). Men forslaget gikk igjennom med opposisjosstøtte fra Stortinget (2003). Og nå er det Djupedal som har fått konflikten i fanget. Klarer han ikke dette, trues ikke bare regjeringen med massiv velgerflukt. Djupedals eget parti SV kan komme til å oppleve en varig kamp med sperregrensen. Situasjonen er politisk kronglete, for å si det mildt. For nå kan ikke en skolestatsråd lenger gripe inn direkte siden det altså ikke lenger er Staten, men KS som er Utdanningsforbundets forhandlingspartner. Påvirkningen må derfor skje indirekte, gjennom de rød-grønne partienes/regjeringens representanter i KS-styret (der de rødgrønne nå har flertall!). At Reikvam har driti på draget og støttet KS i Dagens Næringsliv, gjør ikke saken enklere for SV. Det ambisiøst annonserte "kunnskapsløftet" står definitivt i faresonen. For svekkes lærerne nå, blir "kunnskapsløftet" bare besk og hul retorikk. Endog enhetsskolen, den nåværende regjeringens hjertebarn, vil kunne smuldre opp, intet mindre. Djupedal sier nå i pressen at han vil støtte lærerne. Men i hvilken grad, hvordan  — og hvor langt — kan han?

Så jeg sa umiddelbart ja til å komme da en ung norsklektor som hørte meg under UNESCO-konferansen i Bergen for noe uker siden inviterte. Tema: "Kunnskapsløftet — et musisk perspektiv". Arena: "Munch-salen" i Thons hotel, Åsgårdstrand. Men mens "Taube-salen" i Göteborg har musisk substans og bærer sitt navn med stolthet og mening (se nedenfor, 5.mai!) var dette en nitrist sal uten fnugg av Munch, bare hvite, nakne vegger.

Jeg leser for tiden Einar Førdes bok Innsyn, artiklene har skrev for BT de siste par årene av sitt liv. Einar og jeg lå på samme rom og leste russisk sammen i 1963-64. Dette gir disse ytringene for meg en ekstra klangbunn der han (som da!) eksellerer mellom det djelvesk vittige og selvironiske til det vestlandspatriotiske vise og varme. Inspirert av kapitlet "To nordmenn", der han gir nydelige portrettriss av Jens Evensen og Nils Aas, valgte jeg å starte mitt foredrag med å vise og kommenterer en video med Nils Aas (2003). Nils Aas, denne fåmælte, ja til tider verbalt fomlende mannen med skapende visdom i sine hender, ville neppe klart seg særlig godt i dagens form for kunnskapsskole. "Han gjorde Norge vakrare," skriver Einar. Så jeg drøftet med utgangpunkt i dette et annet, rausere, bredere — og derfor mer forstandig kunnskapsbegrep, ikke minst nødvendig om kunnskapsløftets honnørord om "tiipasset opplæring" overhodet skal kunne slå igjennom. Derfra til en avslutning med en tysklærer, sugende vals i F og Marlene Dietrich var veien selvsagt musisk kort for den som fatter sammenhenger i all menneskelig skapertrang (se "To tryllekofferter" i Skilpaddens Sang, om du vil lese denne historien om en musisk lærer).

Det skjedde noe symbolmettet mens jeg foreleste: Gjennom et åpent vindu forvillet det seg en liten fugl. Fortvilet virret den rundt, kjente seg innesperret. To nennsomme lærerhender fikk tak i den og slapp den ut — til frihet og vårjubel. Klart jeg måtte spørre: Hvor går lærerveien videre med KS? Til byråkratisk innesperring eller til frihet for lærere på egen skole, i eget klasserom?

Bak i salen satt tre ikke-Nesbru-lærere, en mann og to unge kvinner. Det var mannens idé: Han hadde hørt meg for noen uker siden og ville gjerne dele et Bjørkvold-foredrag med sin "øyensten" som han sa. De reiste seg og gav applaus da jeg var ferdig. Sånt varmet litt ekstra denne ettermiddagen med regntungt og kaldt maivær.

 


 

DRAMMEN, CAPPELENGÅRDEN, 9. MAI 2006

Foredragstittel: "Det musiske menneske"

9. mai gjorde jeg noe annerledes. Jeg ble bedt om å  holde en forelesning i forbindelse med en 50- årsfeiring. — og sa ja. Det skulle være en gave til gjestene fra jubilanten. Jubilanten, Svend Aubert, har jeg møtt to ganger tidligere. Første gang, i 2005, var han deltaker på en stor konferanse for IT-bedriftene i Telemark. Med impulser derfra lagde han en 7 siders intervju med meg i Lifemagasitet 3/2005. Ti det iintervjuet kom han fra Drammen på motorsykkel! Mammen har dessuten flygel på kontoret og sendte i sin tid et korreksbrev til daværende utdanningsminister Kristin Clemet til mitt forsvar, hun og han hadde vært gamle studiekamerater på Handleshøgskolen i Bergen.

Oppdraget 9. mai var altså siste trinn i en tretrinnsrakett — på Cappelengården på Strømsø, Drammen, Norges eldste handelshus fra 1697. Vi var rundt 30 mennesker i en renovert kjellerstue. I løpet av snaue tre timer tok jeg dem med på en musisk reise fra et blindt spedbarn på tre måneder og "Trollmors vuggesang" til en blind kvinne og en rosetango i Chaplins "City Lights" (1931). Her er jubilantens tilbakemelding dagen etter:

Kjære Jon-Roar!
Tusen takk for en strålende seanse her i Cappelengården i går kveld. Folk var så utrolig fornøyd. Og jeg skulle selvfølgelig ha sagt noe mer til deg ved avslutningen, en tusen takk og nå er det mat. Jeg skulle for eksempel sagt at når jeg hører deg, så blir jeg beveget. Og da ikke bare rørt, men jeg beveger meg, flytter litt på meg. Ditt foredrag i Porsgrunn i fjor og min lesing av dine bøker ga støtet til en skikkelig og god gjennomtenking av hva livet er, og hva jeg skal gjøre med mitt liv. Og hvor mye det musiske betyr for glede og for gode resultater. Uten begeistring stopper Norge!
Igjen tusen takk! Det ble akkurat så flott som jeg hadde håpet på!
 
Med vennlig hilsen

Svend Aubert




GÖTEBORG 5. MAI 2006 — MED EVERT TAUBE!

Foredragstittel: "Salto — ergo sum: Jeg danser — altså lever jeg!"

Jeg hadde tenkt å ta utgangspunkt i et avisutklipp fra Dagens Nyheter jeg på forhånd fikk tilsendt av min svenske forlegger:

"Elever ska bli smartare med dans.

I dag överräcker skolminister Irbrahim Baylan pengar til utvecklingsprogrammet "Dans i skolan". Hur mycket pengar det handlar om hemlighålls till i eftermiddag, men de ska hjälpa till att sprida dans som pedagogisk form i hele landet!"

Jeg skulle i Göteborg vise hvorfor dans kan være en nøkkel til et musisk kunnskapsløft i skolen. Det musiske lever i Sverige, tenkte jeg ...

Jeg kommer aldri til ål glemme den dagen: "Taube-salen" på Elite Park Avenue Hotel i sentrum av Göteborg. Som alltid når jeg skal forelese ba jeg om straks å få se salen, det forankrer på et vis formidlingen, gir meg "husrom" og "blikk" på hva som skal foregå. Og hva fikk jeg se: En vakker, flat sal, et par hundre kvadratmeter stor, gjennomdekorert av Evert Taube selv! Her må han ha holdt mange konserter (hotellet hadde ingen historikk om dette). Jeg, som elsker Taube, ble varm av glede. 20 sanger hadde fått hvert sitt bilde (ca. 2x2 meter) med håndskrevne tekstlinjer (han hadde en vakker håndskrift), illustrert dels med tegninger, dels med maleri. Det sang i meg der jeg gikk rundt: "Maj på Malö",  "Sjösala vals" (verset Rönnerdahl han binder utav blommor en krans + et selvportett med blomsterkrans i håret), "Damen i svart med violer i barmen","Fritiof och Carmecita, "Så skimrande var aldrig havet"", "Min älskling, du er som en ros". "Oxdragarsång", "Rosa på bal", "Nocturne" ...

Gjett om jeg var ladet til bristepunktet da forelesningen begynte! Tema: dans som musisk grep i skolen, i Taube-salen, med et hundretals svensker fra hele sør-Sverige: Jeg måtte jo spontant spille meg gjennom Taube-sanger fra vegg til vegg, så å si. Her var valser i fleng, og saftige tangoer .. Folk begynte straks å synge med. Da jeg begynte på " Fritiof och Carmencita", kom Gunilla, en kjær venninne gjennom mange år, løpende fram med sin fiolin og stemte i sammen med meg der jeg satt bak et stort flygel: "Samborobom, en liten by förutan gata....". Kjempeakustikk — malt i rødt av Taube. Estesi — full tenning! Hvorpå jeg slo over i den sangen jeg hadde planlagt som intro til forelesningen tema, rakt inn i kjernen:

Får jag lov, lilla pappa, du lovade mej en dans!

Får jag lov, vill du dansa med mej?

Ingen för som du gör,

sånn dansör som du, pappa, det finner man ingen stans.

Vilken dag, vilken fest

....

 

Ach, min Elilinor,

bara blunda och hör musiken,

känn i ditt hjärta rytmiken,

tänk ingenting, bara dansa och le.

Som en ros vaggar i vind,

mjuk och lugn skall en flicka vara —

allt kan jag inte förklara,

men kyss min kind!

Og så ble det problematisering: The "Red rubber ball" om gutten som gikk på amerikansk før han snakket språket (Det Musiske menneske ,s. 44-47), spedbarnet og bevegelse, Ngoma, litt fra filmen "Når øyeblikket synger".....

Og da Lena til slutt kom fram og takket med en lang, rød rose, måtte jeg jo svare bak flygelet : "Min älskling, du är som en ros", med fullt tangotrøkk fra salen. Og Gunilla kom åter frem med sin violin och spelade med ...

Tre timers Taube-rus!

 

 


 

PÅ RØROS MED STATSKONSULT 27. -28. APRIL 2006

Nå sist, 27-28 april var jeg invitert av Statskonsult til et seminar på Røros. Tittelen på mitt tre timers foredrag: "Kvalitet — et musisk perspektiv". Jeg startet med å sitere BI-professor Tor Hernes (han er IKKE i slekt med hin Gudmund!):

".... et mandat om å gjøre organisasjonen mer effektiv — gjennom å bli målbar. Men det er her den sammensatte virkelighet melder seg.

Selv om det er en viss grad av måling til stede i enhver virksomhet, er selve drivkreftene i organisasjoner ikke skapt av målinger. De er skapt rundt utfoldelse av energi, av enkeltindivider, uforutsigbarhet og kreativitet. Organisasjoner balanserer alltid i et slags grenseland mellom orden og drivkrefter. Poenget er imidlertid at med for mye orden og ryddighet svinner energien hen....I dette store spillet kan tallenes tyranni lett ta over for det skapende (Dagbladet-kronikk 17.1.2006)."

Mine tre timer med Statskonsult på Røros — som jo nettopp står helt sentral i organisering av statlig virksomhet —handlet om disse skapende drivkreftene i mennesker. Min ambiisjon var (og vil alltid være) å la salen selv kjenne på det musiske i oss. erfare det førstehånds, for så å øve hva jeg anser som nødvendig og begrunnet kritikk.

Om det var et piano i salen? JA! Om det ble sang i salen? JA! Om det ble jazz, ledelse, improvisasjon og Billie Holiday? JA! Om salen levde, sanset, formulerte og fattet? Spør de som var til stede!

Denne Statskonsult-gruppen representerte toppsekretariatskiktet i statlig virksomhet: Her var folk fra Stortinget, universiteter og høyskoler, riksantikvar, politi, statsrådseksjonen, flere av departementene og direktoratene m.m. Så får vi se: Slår det musiske gjennom — ikke bare på Rørors 27. april 2006, men etter hvert også nasjonalt?

Da jeg var ferdig med mitt, fikk vi en lysbildepresentasjon av Røros-naturen. Vakre bilder. Originale motiver. Og jeg tenkte igjen på dette med tallfesting og målbarhet versus "skapende drivkrefter", det musiske i oss: Du kan investere i et flott kamera, topp prisklasse. Tall. Du kan lese kameramanualen fra perm til perm, alle 60 sidene. Tall. Men topp kamera og  gjennomlest manual er ikke nok. Det er det skapende BLIKKET som avgjør om bildet blir godt, den menneskelige faktor som ikke kan tallfestes. I det musiske menneske ligger nøkkelen til kvalitet.

Neste dag åpnet med et foredrag av direktøren for Rørosmuseet, John A. Bryde.

Røros står på UNESCOs unike liste over Verdens Kulturarv. Dette var selvsagt sentralt i Brydes foredrag. Et ekstra spennende perspektiv ble løftet fram da han viste oss et lysbilde av Røros kirke og spurte: "Er dette et kulturminne?" Flertallet av oss i salen mente nok det. Men da sa Bryde: "Nei, ikke nødvendigvis. For noen er det en kirke. Punktum. For andre er det et kulturminne. Et kulturminne er i utgangspunktet en subjektiv idé, en verdifastsetting i menneskers hode." (Bryde  pekte her insiterende på sin egen panne!.)

"Igjen dette med tall/objektivitet kontra subjektivitet," tenkte jeg. "Det er menneskelige drivkrefter som bestemmer om Røros kirke kvalifiserer som et verneverdig kulturminne — og ikke antall kvadratmeter kirkegulv, hvor høyt kirkespiret rager eller årstallet dar kirken ble bygd. Det var skapende tanker i menneskers hoder og hjerter som ble avgjørende. En Johan Falkberget og hans diktning. Eller en Tschudi Madsen og hans riksantikvar-blikk.

Røros kirke, ja. Vår flotte guide, Knut, ledet oss dit.

Det tok meg brått 52 år tilbake i eget liv. Påsken 1954 var jeg for første gang med Olavsguttene på turné. Konserten i en fullsatt Røros kirke den gangen glemmer jeg aldri. Det kjentes rart og sterkt og være tilbake. Gutt da, godt voksen nå. Jeg kjente at sangen i meg igjen måtte ut i Røros klirke, den bare sprengte seg på. Og med Statskonsult i benkeradene sang jeg Sjöbergs "Tonerna". Jeg gav dem en historie fra min siste bok, Vi er de tusener. Norske musikkhistorier, på kjøpet. Om hvordan en Alzheimer-rammet enkemann våknet under en begravelse — og der min sang og "Tornerna" spilte med. I den samme boka kan du for øvrig lese om Olavsguttene, dette guttekoret som forandret mitt liv. Internasjonal suksess, justismord, Carnegie Hall. et halvt års USA-turné med fri fra skolen — jo, det var sterkt. Eller spør komponisten Knut Nystedt eller tenoren Ragnar Ulfung, hva dette koret betydde for deres internasjonale karrierer!

Da jeg kom hjem, fant jeg fram den gamle minneboken min fra tiden i Olavsguttene. Det er vertskapet jeg overnattet hos etter konserten i Røros kirke som her skriver:

Røros 17.4.54

I kveld hadde Olavsguttene konsert i Røros Kirke. Den store kirken var helt full, ca. 1500 stk. skulde jeg tro. Takk for den skjønne sangen! Takk for besøket Jon-Roar. Husk at du spiste aftens i den eldste stuen på Røros, og i morgen skal du melke kuene. Hils dine hjemme og velkommen igjen!

Hans Aasen Gunnvor Aasen Inga Aasen Olaug Rønning Magnhild Guldahl

EPILOG

Et par dager etter forelesningen fikk jeg så en e-åpst for Statskonsult-ansvarlig for Rørors -seminaret, Anne-Grete Lund. Det gjengis her. med hennes tillatelse:

Gode professor Jon-Roar!

Tusen takk for varmende tilbakemeldinger - både i tilknytning til fakturaen til Statskonsult og som hilsen i "Skilpaddens sang" som jeg allerede har mottatt! - Det er så visst ikke tomme ord fra min/vår side heller, og jeg tror at nettopp DU vet hvorfor slike tilbakemeldinger varmer!

Da jeg i fjor høst leste boka di - Det musiske menneske - var jeg ikke i tvil - denne mannen vil jeg ha til å holde foredrag for sekretærnettverket!
Men jeg (har hatt ansvaret for det faglige og kulturelle innholdet i programmet) er ikke en spesielt selvsikker person. Og du husker kanskje at jeg antydet at jeg hadde en viss uro i forkant av seminaret:-- hvor og hvordan møtes en musikkprofessor med en gruppe sekretærer fra statlige virksomheter? Oppriktig talt så ante jeg at skepsisen først og fremst ville finnes hos damene, og det var jo riktig også - noen av dem fortalte meg det etterpå.
 
Så ble den positive overraskelsen desto større, da, og jeg husker lyset som plutselig var kommet på i damenes øyne etter ditt foredrag! DET var ikke til å ta feil av, og da folk køet opp ved bøkene dine etterpå, var det ikke mye uro igjen i meg, nei!

Faktisk tror jeg den opplevelsen du ga oss på Røros, er noe denne forsamlingen ikke har opplevd før!  Og vi var ikke en gjeng fjortiser heller, da. Jeg mener - her er en autoritet i samfunnet, anerkjent langt, langt utover landets grenser, som får fram energien i oss - halv- og helgamle damer - som hver dag jobber for at andre skal nå sine mål, men som ikke nettopp er bortskjemte med påfyll av energi eller, forsåvidt, andre priviligerier i arbeidslivet. (Hovedtanken bak seminaret har nettopp vært å gi denne yrkesgruppen påfyll i skåla!)

Estesi - tilstedeværelse, åpenhet, lydhørhet, mottakelighet, evnen til å sanse - et nytt ord du lærte oss, og jeg våger meg utpå og sier at du kanskje ikke finner en forsamling  (blant statlig ansatte) med større evne til estesi enn den du foredro for på Røros den 27.april i 2006!
Estesi er en del av vår profesjon, det er bare dét - at vi har ikke hatt noe ord for det før!
(Og kanskje ikke så all verdens mye anerkjennelse for det  heller.)

Tro meg, Jon-Roar, disse damene greier å omsette budskapet ditt og sin nyvunne energi til noe nødvendig i hverdagen! Og vi vil aldri glemme deg og det du gav oss!

Under åpningen av seminaret flettet jeg inn et dikt jeg er glad i - av Ingrid Sjöstrand (svensk lyriker):

    Angår det dej kanske
    vad jag gör?
    Och vad jag tänker?
    Angår deg mej kanske
    vad du gör?
    Och vad du tänker?
    Angår vi varandra kanskje?
    Du och jag och alla vi
    som råkar leva här
    just nu
    och som det hänger på
    hur det ska bli i världen
    Angår vi varandra kanske?
    Kanske det ja
    Kanske

Jeg burde ha avsluttet seminaret med det samme diktet, men det kom jeg ikke på i farten, men deler det nå med deg - i takknemlighet.

Anne-Grete

 


til toppen

 

Freidig Forlag, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag. ORG NR 995928310

Søkemotoroptimalisering og søkemotormarkedsføring

ved