MENY

J.R. Bjørkvold
Om forlaget
Bøker
Bestilling
Kontakt oss
Nyhetsglimt
Blogg
Revolt & rabalder
-Avskjedsmarkering
-Revolt og rabalder
-Forelesningsblogg
-2005, høst
-2006, vår
-2006, høst
-2007 jan-apr
-2007 mai-aug
-2007 sep-des
-Nyhetsglimt
Pressefoto
 

Forelesningsblogg - Høstsemesteret 2006

Se også bloggen for Høst 2005, vår 2006 og høst 2006


Foto: Kolbein Dahle

Det har vært travle tider siden jeg i protest fratrådte professoratet mitt ved Universitetet i Oslo. Jeg kan nå uhildet skrive, møte folk og formidle mitt — uten å kjenne meg bundet av en "kvalitetsreform" jeg ikke lenger kan innestå for. For å gi et lite innblikk i hva jeg nå mobiliserer av krefter på hva jeg i nyutgaven av Det Musiske Menneske (2005) kaller "musisk modernisering", gjengir jeg i det følgende en oversikt over forlesninger jeg har holdt etter at jeg sluttet på Blindern pr. 1. august 2005.

For det hender faktisk ofte mye viktig og meningsfylt når jeg som foreleser i inn- og utland møter mennnesker av ulikt slag, i ulike yrker og i ulik alder. Dette, kjenner jeg, bærer i seg et håp om endring: fra Mammon og marked til Mennesker og det musiske. Eller hva skal man si når Norsk Tipping — av alle — tar inspirert initiativ til anskaffelse av et piano for å få meg opp til Hamar i januar 2006!

Fra mai 2006, er så denne spalten etablert  som en forelesningsblogg. Framover skal jeg gi glimt fra debatter og prosesser som er i gang rundt om — forhåpentlig på vei mot et samfunn der "kvalitetssikring" ikke lenger bare er hul markedsretorikk. Kampen fortsetter!

HØST 2006


NORSK KULTURSKOLERÅD: KULTURSKOLEFOKUS FOR NORDLAND OG TROMS. ASVLUTNINGSFOREDRAG, TROMSØ 8.12.2006

Isbjørnen i foajeen på Scandic hotell i Tromsø inspirerte: Kulturfolket i Norge må tenke offensivt og kraftfullt: Vis tenner!

Tittel på mitt foredrag: "Helvetes hemmelighet er at ingen der kan høre sin egen melodi" (Thomas Mann): Et musisk perspektiv på kultur"

Dette var en tredagers konferanse (fra onsdag til fredag), i et spenn fra "improvisatorisk ledelse" til bruksmusikkarrangering (med Brazz-bror Helge Førde), videre til teater, dans og visuell kunst. Alt dette, inklusive festmidddagen torsdag kveld, gikk jeg glipp av, der jeg ankom først på fredagen. Men jeg kjente at jeg fløt på en bølge av medgang da jeg startet opp: Disse dagene hadde åpenbart gjort folk godt.

Jeg innledet med en personlig hilsen til et kraftelt i nordnorsk kulturbygging: Ole Arne Mellingsæter, min kjære venn i Kabelvåg, en byggende kraft i blant annet den legendariske Lofoten-forestillingen. Han er nå er alvorlig syk og var derfor ikke til til stede. Men for meg var mitt bidrag hans.

Min vei gikk denne dagen fra mal canto til bel canto på et sykehjem ("Nocturne" fra Skilpaddens sang med tilhøre myte), til en sterk video med døv-blinde Lasse (jeg viste fram Catrine Lervigs og Birgit Kirkebæks viktige bok: Ingen lyd er forkert - Musisk improvisation og samoplevelse fra 2005) og derfra til en ikke mindre bevegende Maxim Vengerov med Sara, Mozart og russisk ngoma. Bevegende, ja! Folk klappet og lo underveis med Maxim. Fra ha-ha — til aha, så å si, for oss alle. Ispedd noen tårer, om jeg ikke tar feil.

En ung mann kom bort til meg etterpå. "Jeg driver med sirkus," sa han. "Og når jeg så disse videokuttene med Maxim Vengerov, ja, så var det jo sirkus, i beste forstand:" "Visste du at Sjostakovitsj elsket sirkus?" spurte jeg. "Sirkus er jo nesten hellig for russere. Du kjenner sikkert til at det gjerne henger to klovnemasker over scenen i mange store teatre. Den ene masken gråter, dem andre masken ler. I dette spenningsfeltet ligger erkjennelsen av det musisk menneskelige i oss. Chaplinsk, om du vil. I min analyse av andre-satsen i Sjostakovitsj' 5. symfoni finner du klovnen i kamp mot tyrannen. Ta en titt i Det Musiske Menneske, der er det jo et stort kapittel om Sjostakovitsj, med både latter og tårer som nøkler."


BARNE- OG LIKESTILLINGSDEPARTEMENTET, FOLKETS HUS, OSLO, 28.11.2006: "Med barnet som kilde: Kvalitet og kreativitet — et musisk perspektiv"

Jeg var tilbake — i dobbelt forstand. I dette Folkets Hus var i sin tid alltid årets juletrefest. Hit inviterte min pappa, lastebilsjåføren, stolt sine barn, svigerbarn og barnebarn. Ofte skjedde det først langt ute i januar. Jula var over — men altså ikke i Folkets Hus! Legendariske onkel Harald hadde som årlig juletrefestleder raust med LO-midler til disposisjon og kunne by på både live orkester og danseoppvisning (jeg fikk for øvrig senere onkel Haralds sønn, Svein, som student). Større og bedre juletrefestposer fantes ikke i hele Norge, mente alle. Ikke rart at jeg har vært LO-medlem (NTL) hele mitt yrkesaktive liv. Det ligger i ryggmargen (sml. undertittelen på min siste bok, med forankring i en gammel arbeidersang: "Vi er de tusener...". 1. mai er en dag jeg alltid heiser flagget).

Men jeg var også tilbake på en annen måte, ikke til huset, men til vertskapet denne dagen: BLD, Barne- og likestillingsdepartementet. Den gangen, i 1972 eller 1973, het det FAD, "Familie og adminstrasjons-departementet. I korte trekk er historien denne: Jeg var, som en blant sikkert 100, møtt opp ute i Sandvika for å gi en 10 minutters presentasjon av min pågående forskning. Der var pioneren Berit Haldorsen, Norges første byråsjef uten embetseksamen. Hun kom i en pause bort til meg: "Ring meg i morgen!" Jeg ringte — og fikk en saksbehandler på telefonen: Johanne Suhrland. "Søk!" sa Johanne Suhrland, Berit Haldorsen hadde tydligvis informert henne. "Vi har fått noen forsknings- og utviklingsmidler til rådighet som skal fordeles." Jeg søkte — og fikk midler, til i alt to års forskningsfri fra jobben min på Universitetet i Oslo (1974-76). Det viste seg å bli en satsning som har kastet av seg, i en klar linje: Barnas Egen Sangbok (1979, nå i 2006 kom 16. opplag, 123.0000 ex), min doktorgrad Den spontane barnesangen — vårt musikalske morsmål (1981), Det Musiske Menneske, (1989, som nå finnes på 10 språk, foreløpig siste, ajourførte utgave fra 2005), Skilpaddens Sang (1998, også utgitt i Sverige og Danmark, en amerikansk oversettelse ligger klar), Vi er de tusener — Norske musikkhistorier (2003)... Og mer er underveis.

Klart at jeg, sånn sett, måtte åpne denne ettermiddagen med å fortelle og takke departementet for dette — selv om ingen (!) fra politisk ledelse, enn si statsråden selv, Karita Bekkemellem, var til stede. Jeg siterte henne likevel som en faglig ansats, hentet fra fra en kronikk hun hadde på trykk i Dagsavisen samme dag: "Vekst skapes av kvinner og menn sammen. Andre effekter av økt mangfold er større kreativitet, bedre omstillingsevne og i ytterste konsekvens økt lønnsomhet. Og økt lønnsomhet har betydning for hele vårt velferdssamfunn. Vi må ikke glemme at kvinner utgjør en stor og viktig forbrukergruppe som alle virksomheter gjør lurt i å regne med!"

Synd, da, at statsråden ikke var til stede. For her var det mulig å forankre og finne støtte for kronikkens luftige retorikk i systematisk forskning og refleksjon, faktisk med utgangspunkt i en forskning nettopp dette departementet — med barn fremdeles som saksfelt — har støttet helhjertet og med betydelige midler! Og: med brennhete politiske oppgaver som sykefravær, IA-avtale og NAV som relevant bakteppe. Måtte bare den taktfaste applausen sluttapplausen fra et hundretalls tilstedeværende gi gjenlyd også høyere opp i departementet. Meningen med å støtte meg på 1970-tallet må vel ha vært å skulle kunne høste av dette — også politisk?

 


UTDANNINGSFORBUNDET SØR-TRØNDELAG, TRØNDSK I TRONDHEIM, 23.11.2006

"Like før ...."

Jeg hadde gledet meg spesielt til dette, adrenalitet var skrudd opp av flere grunner. For ikke lenge siden hadde Utdanningsforbundet sentralt hatt landsmøte i Loen. Og hvem hadde de, av alle, invitert: Jo, to forhenværende utdanningsstatsråder som begge hadde fått et samlet skole-Norge mot seg i sin regjeringstid: Hernes og Clemet! Makan!

Så her var det nok å ta tak i, med et internasjonalt utsyn. En en Gorbatsjov som så en avbyråkratisering av et topptungt, hierarisk utdanningssystem som grunnleggende viktig for en revlitalsering av det russiske samfunn (mens Hernes, som en skjebnens ironi, på samme tid gikk motsatt vei og innførte en hierarkisk, toppstyrt og byråkratisk utdanningsmodell i Norge). Og en Bush som med sitt "No child left behind"-program har vist en klokketro på nasjonale prøver så sterk et flertallet av skoler i California nå offetliggjøres i avisene som looser schools (se 2005-utgaven av Det Musiske Menneske, kapiltet "Musisk modernisering Et kritisk blikk på målstyring, makt og utfanning-spolitikk". Trøsten fra Loen-landsmøtet var at Øystein Djupedal her ytret skepsis til det byråkratiske Hernes-Clemet språket som nå herjer skolen og lammer lærere på alle trinn fra å gjøre den jobben de egentlig er satt til: å undervise barn og ungdom. Djuoedal v, ss han, tilbake til fra "kontaktlærer" til klasseforstander, fra "virksomhetsleder" til barnehagestyrer, fra "resultatleder" til rektor ...Bravo! Og la dette bli noe mer enn en endring av navn, men en endring med udanningspolitisk gavn.

Nå er det også snakk om å "styrke praksisfeltet" i lærerutdanninga. Men vet utdanningsminsteren at dagens øvingslærere — de som skal ha lærerstudentene ute i praksis til veiledning — nå sliter vettet av seg med én time i kompensasjon — mens de tidligere hadde åtte timer redusert for å kunne gjøre en god jobb? Og at fattige lærerhøgskoler, som et ekstra ris bak speilet, bare får dekket utgifter til paksis når studentene har fullført hele lærerutdanninga? Skolen forvitrer i det lange løp av sånt.

Da jeg var ferdig, takket lederen av "Utdanningsforbundet Sør-Trøndelag" for at jeg hadde sluttet som professor på Blindern: "Så kan du heller vie dine krefter og din kompetanse til en helt nødvendig endring av norsk skole. Keiseren er jo naken! Og du sier fra og viser det ! Du minner meg for øvrig om en artist jeg setter høyt, der du pendler mellom piano og verbalitet: Viktor Borge!". Sa han, og klemte meg.

En lærer takket også, på e-post dagen etter:

Takk for nydelig og tankevekkende foredrag på Trøndsk lærerstevne! Dette er noe mine lærerkolleger hadde hatt nytte av å høre. Gjennfortelling blir i denne sammenhengen meget tamt! Jeg var selv rørt langt inn i sjelen av dine fortellinger. Vi er vel mange som vil tilbake til den læreren som "fanger" elevene med sin formidling og sin person. Lykke til med ditt videre arbeid. Det er meget viktig for oss!

Med vennlig hilsen

Lærer ved Charlottenlund barneskole i Trondheim

 

Teknikken må virke som den skal: DVS, videokanon, CD-spiller. Denne gangen gikk alt som det skulle. Takk, Trond!

Et par dager senere fikk jeg denne e-mailen:

Tilbakemeldingene fra deltagerne har vært mange og bare positive. Dette ga et virkelig løft til lærerne på slutten av Trøndsk. Så er det bare å håpe at det kan føre til noe mer mot til å slippe seg løs i den viktige jobben som lærer. jeg merka meg spesielt ditt utsagn: " La lærerne slippe fri!" Jeg har laget et oppslag på vår hjemmeside med lenke til din. Du har en fin logg fra 23. nov. der. Jeg vedlegger noen bilder som du event. kan bruke på din side.
 
Lykke til videre i ditt arbeid med å spre budskapet om det musiske perspektiv på kvalitet!

 
Vennlig hilsen
Kari Carlson
organisasjonssekretær
Utdanningsforbundet Sør-Trøndelag


DIAKONHJEMMETS HØGSKOLE, 21.11.2006

Forelesningstittel: "Kommunikasjon og kreatvitet— et musisk perspektiv"

Jeg hadde lagt henvendelsen fra Diakonhjemmets høgskole til side. For etter en telefon i midten av august, hadde jeg ikke hørt et ord, enn si fått en skriftlig bekreftelse, slik jeg bruker å få for at en avtale skal være i boks. Men denne gangen altså intet. Så da jeg to dager før fant en melding på telefonsvareren min, fikk jeg hjertet i halsen: Jeg fryktet at jeg i mellomtiden hadde låst meg til en annen avtale.

Men Diakonhjemmet fikk prioritet likevel: Jeg har tidligere hatt kontakt der både som pårørende (nær familie har dødd her), og som pasient. Og her har jeg i tillegg forelest tidligere både for selve sykehuset og for høgskolen. Forelesningen denne gangen gjeldt et videre— og etterutdanningskurs. Jeg kjente at salen var mettet med erfaring, her var det ingen som kom direkte fra skolebenken. Så tok jeg selv utgangpunkt i egen arfaring nettopp på Diakonhjemmet:

Ad kommunikasjon: Legen som så 95% inn i dataskjermen mens han messet for meg — stående, med buksene på kommando brettet ned på knærne — om alle farene som operasjoner medfører.

Ad kreatvitet: En døende mormor som strikket seg tilbake til livet de siste ukene hun levde her på jord ("Retten til et verdig liv", se Skilpaddens Sang, s. 209 ...). Det ble en intest personlig og samtidig allmenngyldig dag, kjente vi alle.


 

NORSK-RUSSISK KULTURSENTER, KULTURSEMINAR, OSLO 11.11.2006

Nei, da. Jeg er ikke Grieg-forsker. Mitt eneste bidrag var at jeg i sin tid utenfor Moskva oppsporet Griegs fire brev til Tsjaikovskij og dermed kunne publisere og kommentere deres samlede korrespondanse (Studia Musicologica Norvegica 1976). De to møttes i Leipzig i 1888 og ble nære venner (brevene, som ble skrevet på tysk, er gjengitt i norsk oversettelse under Finn Benestads redaksjon av Grieg brev i bind II).

Ikke i noe land utenfor Norge er Grieg høyere aktet, ja elsket, enn i Russland. Vennskapet mellom Grieg og Tsjaikovskij er grunmiren. Men det handler om mer, dypere ned. Nasjonale bølger i så vel Norge som i Russland ble utløst som en konsekvens av Napoleon-krigene. Stikkord: 1812 i Russland, 1814 hos oss. Russland fikk sin Glinka (min magisteravhandling dreide seg om Glinkas romanser), Norge fikk sin Grieg. Begge innskrev et nasjonalt idiom i sentraleuropeiske musikkgenre. Og om man lytter til russiske folketoner og et kjær norsk sang som "Millom bakkar og berg", vil et litt trenet øre fort gjenkjenne kvinten som sentral i begge lands tradisjonsmusikk. I neste omgang slår kvinten inn med tyngde både i Griegs og Tsjaikovskijs musikk, selvfølgelig.

At russerne umiddelbart falt for Griegs a-mollkonsert, hadde også en rent praktisk bakgrunn. Under urframførelsen i Københanvn i 1867 satt ikke bare den berømte Anton Rubinstein, russisk storpianist, i salen. Han lånte for anledningen sogar Grieg flygelet sitt (som han alltid hadde med seg på sine turnéer!). Det ble en umiddelbar storsuksess — som så vokste til et varig, musisk kjærlighetsforhold. Så var det kanskje heller ikke så rart at det aller første jeg hørte i 1968, (som musikkstudent på vei til Leningrad-konservatoriet) da toget passerte den finsk-russiske grense, var — "Solveigs sang"!

I mitt hjerte sitter det en dyp kjærlighet til russisk kultur. Svært hyggelig var det derfor å se igjen mine to gamle russisklærere, Aleksej Perminow og Alf Glad. Hyggelig var det også å treffe en venn fra russiskstudiene, Erik Egeberg, mangeårig professor i russisk ved Universitetet i Tromsø. Briljante Erik hold et innlegg om Ibsen-resepsjonen i Russland. Ja, for dette var en dag med mange og spennende innspill.


 

NORDISK MENSENDIECK-KONFERANSE, ÅPNINGSFOREDRAG, HØGSKOLEN I OSLO, 10.11.2006

Jeg har oppgjennim årene til de grader erfart hvordan profesjonelle fagmiljøer langt utover musikkfaget har interessert seg for min forskning. Denne gang var det altså mensendieckere som ikke bare inviterte, men ba meg holde åpningsforedraget på sin konferanse. Jeg var rimelig godt budd. I et par år nå har jeg veiledet en student, Benjamin Haldorsen, fram til en mastergrad der han skriver om Mensendieck og musikk (sensur senere i høst). Benjamin tok først musikk storfag hos meg, så full fysioterapiutdanning på Høgskolen i Oslo, før han så kom tilbake til Institutt for musikkvitenskap for å fullføre sin breddeutdanning. Det kaller jeg satsing!

Bess Mensendieck uttrykker i sine bøker skepsis til bruk av musikk for å framvekke rytmer i mennesker. Hun vil at rytmer i menneskekropper skal generes uten "ekstra stimuli"., soim en del av hvedagslivet.

Så ble det min oppgave denne formiddagen å påvise at Bess Mensendiecks musikkbegrep nok var sentraleuropeisk/klasssisk faraget og forankret og at de fleste av verdens språk har et musikkbegrep langt videre enn det europeiske. NGOMA! (se "Det Musiske Menneske").

Etterpå kom det en dansk kvinne bort til meg": "Jeg har sette filmen "Når øyeblikket synger" minst ti ganger," sa hun. Den er simplethen vidunderlig! Til sånt sier man bare "takk!"


KONGSBERG-KONFERANSEN 2006
"Fra takt og tukt til rytme og jazz", 9.11. 2006

Jeg fikk et sant adrenalinkick før jeg begynte: Mens jeg gjorde meg klar, ryddet meg på plass og testet teknisk utstyr, satt det en mann i en ellers tom sal og skrev på sin lap top. Så travel var han at han ikke hadde tid til å spise lunsj med de andre deltakerne. Det var konferanselederen, Torbjørn Festvåg, sosialsjef i Modum kommune, hadde jeg fått vite. Plutselig så han opp fra datamaskinen og smilte lurt: "Jeg er en venn av Tor Egil Førland!". "Hva!!" jublet jeg, "Tor Egil Førland! Min megamotstander på Blindern, kvantitetreformfantomet himself!" (se "Revolt og rabalder" annet sted på denne hjemmesiden!). "Jeg — invitert av Tor Egil Førlands gamle venn!" Jeg kjente adrenalinet strømme i skapende støt: "For et utgangpunkt for en forelesning som skal gå veien fra takt og tukt til rytme og jazz!" utbrøt jeg. "Vel, det er jo en stund siden vi møttes nå," sa Torbjørn Festvåg litt spakt. "Dessuten syntes han ikke at jeg var en verdig nok sjakkmotstander," la han til.

Absurd inspirert gikk jeg rett i strupen på konsulent-ukulturen, alle dem som til skyhøye honorarer leies inn for å stramme opp ansatte i skole og næringsliv. Det måtte bli trippel åpning fra Skilpaddens Sang: "Rydde- og humorkonsulenter i forlagsbransjen" (s. 83), "Kjertelfeil i Norges Statsbaner (s.84) valgte jeg å gjenfortelle fritt. "Russefest og delmål (s. 81) leste jeg høyt, in extenso.

"Jeg fikk en takketelefon fra en rektor på en vidergående skole i Moss," fortalte jeg salen (ledere fra 20 kommuner i Buskerud og Telemark var representert denne dagen). "Han hadde samlet hele personalet og alle elevene i skolens gymsal, og leste opp "Russefest og delmål" før han erklærte: "Dette vil jeg ikke mer. Jeg slutter som rektor!"

Latteren runget — og genererte helt åpenbart en dypere samforståelse. Med Arthur Koestler: Fra ha-ha til aha! (se også Det Musiske Menneske). Jeg ble lykkelig gira — og glemte helt at jeg ikke hadde tre timer til rådighet (slik jeg pleier), men bare to og en halv. Plutselig så jeg et litt flakkende blikk fra Førlands gamle venn og ante uråd: "Er jeg over tiden?" spurte jeg forskrekket. "Du skulle egentlig vært ferdig for 20 minutter siden!" sa Førlands gamle venn. Hvorpå jeg bare knakk sammen i latter, slo Førlands gamle venn på skuldrene (han satt på første benk) og utbrøt jublende: "Når forstår du sikkert at Tor Egil Førland har hatt sitt å stri med med meg". Jeg hikstet, Torbjørn Festvåg hikstet, salen hikstet. "Vi bare fortsetter!" hulket Torbjørn Festvåg, "dette er jo jazz i praksis!" Og så gav vi oss alle hen til jazzens mestre med vintage music.


"MUSISK SIRKUS": HILMAR ALEXANDERSEN-FESTIVALEN, STEINKJER 3.11.2006

Det begynte på Gardemoen, først godt, så ikke fullt så godt. Ikke før hadde jeg passert kontrollen, så støtte jeg på kjære kjente: Steinar Ofsdal og Kuame Sereba: Også de skulle til Hilmar Alexandersen-festivalen, viste det seg. Rett etterpå gikk det ikke fullt så godt: Flyet lettet ikke, tross strålende sol fra skyfri himmel. Denne gang var det manko med flygeledere i Tromsø (!??). Så etter 40 minutter erklærte flykapteinen at vi måtte ta omveien om Sverige for å få lov til å lande i Trondheim. På Værnes forstatte kaoset. Gruppa til Steinar Ofsdal — med to tonn instrumenter — pluss meg med mitt skulle transporteres i en liten bil til Steinkjer: IKKE MULIG. Siden det var jeg som skulle i ilden først, kjørte bilen av gårde kun med meg, solo, stressa og forsinka.

Hilmar Alexandersen-festivalen var lagt opp kjempestort, fem dager til ende. Kjente musikere og spellemenn med visesang, folkemusikk og jazz var invitert: Odd Nordstoga, Geitungen, Fant&Fente, Puma, Majorstuen, Aw-Ofsdal-Sereba, Håvard Ims, Geir Egil Larsen og Einar Olav Larsen, Sven Nyhus kvartet, John Pål Inderberg og Henning Sommero... Og midt oppe i alt dette — altså Jon-Roar Bjørkvold.

Tittelen på seminaret med meg var ikke min: "Musisk Sirkus". Det åpnet med en paneldebatt mens jeg ennå satt forsinka om "Kunst, kultur og næring" med jazz (Puma), folkemusikk (Sven Nyhus), Landslaget for spelemenn, Noregs ungdomslag, Kunnskapsparken i Steinkjer, Høgskolen i Nord-Trøndelag. Salen var tom da jeg ankom, alle var gått til lunsj.

Utrolig hvor mye energi som kan vokse fram med selv en halvfull sal, 50-60 mennesker. Ja, for dette ble for meg og de som var til stede noen kraftige timer. Jeg kjente at en forankring i dansen og en lokal forankring i en stor spellemann — Hilmar Alexandersen gav en ekstra nerve som forplantet seg. Clemets kvalitetsutvalg, ledet av Astrid Søgnen, hadde for kort tid tilbake forslått å fjerne musikk-dans-drama fra videregåendetrinnet i norsk skole. Dét skulle være et av grepene for å forberede kunnskapsløftet! Klart at et sånt utgangpunkt blir brennbart viktig å gjendrive. Så her ble det både gullbryllupsvals med onkel Oskar og hans Jenny, Rage against the machine, Marlene Dietrich, Der blaue Engel og en tysklærer som snudde. Jo, det satt virkelig.

Og så kom Sven Nyhus med fele og Hilmar Alexander-tradisjon i blodet. Det endte i stående applaus.

Da Sven Nyhus, en god kollega fra gammelt av, kom inn i salen, ble jeg himmelfallen. For akkurat i disse dager er min eldste datter, Tiril, i ferd med å lage et portrett av nettopp Sven Nyhus for NRK P2. Som ukas artist skal han i romjula presenteres for radiolytterne hver dag med en halv times innslag. Tilfeldig? Det er iallfall garantert sikkert at arrangørene av Hilmar Alexandersen-festival intet visst om dette!

Etterpå fikk jeg vite at tre av Hilmar Alexandersens døtre satt i salen. De hilste på meg da det hel var over — og strålte: Gunnvor, Hallgjerd og Ingeborg. Da var det jeg skjønte hvor det helt spesielle trøkket i salen denne ettermiddagen hadde sin kilde! Dette var en feiring med musisk mening!

Et par dager senere fikk jeg en mail-hilsen:

TAKK!
Ha en god høst-dag!

Nå har jeg 'fulgt deg i snart 15 år, tror jeg
- hørt foredrag så ofte jeg har hatt anledning
- og er kjempeimponert over hvordan du formidler ditt budskap
- så vi kjenner oss igjen - og samtidig får masse nytt påfyll!

mvh randi

 


 

"TIL INGER-ELISE": EN KVELD I BAKKEHAUGEN KIRKE, 2.11.2006

Fordragsstittel: "Canto — ergo sumus: Jeg synger — altså er vi"

Inger-Elise Reitan var en av mine studenter på tidlig 1970-tall. Alltid stilte hun opp når noen trengte en pianist til å akkompagnere seg. En miljøfaktor av rang var hun på Institutt for musikkvitenskap. Hun akkompagnerte også meg flere ganger, særlig husker jeg med stor glede Gluntarne-framføringer med Kjell Gjærevoll, Inger-Elise og meg. Kjell døde nettopp, til min store sorg (se "nyhetsglimt"-spalten på samme hjemmeside). I Kjells begravelse møtte jeg igjen Inger-Elise, nå en respektert hørelærepedagog på Norges Musikkhøgskole. Og da Inger-Elise noen dager etter begravelsen spurte om jeg kunne komme til hennes kirke en kveld for å snakke om sangens betydning i menneskers liv, sa jeg selvsagt ja.

Vi var denne novemberkvelden en nesten fullsatt kirke to timer fra 19.00 til 21.00. En ekstra inspirasjon viste seg å bli hun som strevde med å få i orden det tekniske utstyret, Bjørghild Kjellsvik. Det gikk slik til: "Jeg er tidligere Kamerun-misjonær," fortalte hun. "Derfor har jeg hatt stor glede av filmen med alt det spennende og vakre fra Kamerun. De flotte borroro-kvinnene .... Og nå holder jeg på med en en doktorgrad på lingvistisk institutt." "Da kjenner du kanskje Rolf Theil Endresen?" spurte jeg. "Han er min veileder!" svarte Bjørghild. "Da må du virkelig hilse fra meg. Han har hatt stor betydning for min forskning!" sa jeg.

Dermed måtte jeg jo denne kvelden vise det spesielle filmkuttet fra møtet med landsbykongen i Ngangasao (se Skilpaddens Sang s. 37-38 og dessuten s. 207-208 i samme bok, om borroro-kvinnene: "Darwin på nytt") der NGOMA, dette samleordet for rytmer, dans, sang og fellesskap spontant eksploderte hos en jublende tolk (denne scenen er ikke med i filmen "Når øyeblikket synger"). Selvsagt ble det også sang underveis — denne gang med et ngoma-perspektiv for aller første gang for de fleste.

"Nå må vi snart tilbake til Kamerun, Bjørghild!" sa mannen hennes, sognepresten. Han tok godt rundt henne akkurat da.


NØTTERØY KULTURHUS 30.10.2006

Forelesningstittel: "Tilpasset opplæring — et musisk perspektiv"

Åpningsimpulsen denne dagen kom fra veiskiltet "Nøtterøy, Tjøme". Så jeg gav til beste et ektepar som tilpasset opplæring til tusener av elever og som løftet kunnskap til varig mening for like mange: Kari og Børre Ørbæk. De to bygde en dansegulv i ei fjellskorte på Tjøme, det tok dem over ti år med absolutt musisk galskap, slit og glede. Hit inviterte de lærere år etter år til dansekurs med asymmertiske Balkan-rytmer i fleng. Børre gav sjel til Fagerborg skole i Oslo. "Salto — ergo sum": "Jeg danser — altså lever jeg!" ble skolens valgspråk. Kari var en tilsvarende legendarisk (øvrings)lærer på Marienlyst. (Les om dem i den siste boka mi, "Vi er de tusener", der hyller jeg dem i et eget kapittel.) "Den slags lærere er det som trengs i dagens skole, brennende og frie, ikke underlagt byråkratiets kontrollregime som truer med å omfunksjonere lærerne til servile papirflyttere!" sa jeg og fortsatte: "Tilpasset opplæring" må i like stor grad tilpasses lærerne som elevene. Om ikke skolen tilpasses også lærernes ulike talenter og kunnskaper, vil ikke utdanningsnorge har noen mulighet til å realisere visjonen om et kunnskapsløft. En skjemasliten lærer sykemeldes, en inspirert lærer løfter. — Og salen, drøyt 500 fra barnehage og skole i Nøtterøy kommune , svarte med langvarig applaus, den bølget faktisk mellom oss hele ettermiddagen. Sigrid Kåsin, lederen av Pedagogisk senter i kommunen, hadde forberedt dagen med en imponerende brosjyre som presenterte ikke bare meg, men barnehager og skoler som på ulike måter har gitt begrepet "tilpasset opplæring" substans. For dette var ment som en "erfaringskonferanse". Fra samlingen med meg skulle deltakerne tas med på en utstilling med konkrete presentsjoner av pedagogiske opplegg i kommunen, fra både barnehage og skole. Flott Nøtterøy!

PS I dag 28.11, nesten en måned på etterskudd, fikk jeg tilsendt et par evalueringskommentarer til denne dagen:

Helge og Sigrid

Takk fra oss på skolene også. Vi er fornøyd og slitne.
Jon Roar Bjørkvold var inne på mange viktige sider ved jobben vår. Jeg har aldri opplevd noe mer inspirerende enn hans foredrag i går,

Hilsen med takk for at vi fikk denne muligheten, fra Wenche og personalet på Herstad

……. Bjørkvold var en nytelse selv for en person som meg med dårlige auditive evner og visuelle behov. Etterpå var jeg mye tilskuer og ruslet rundt med klump i halsen og tenkte at jammen nytter det… Det må være kun få utdøende arter igjen.
Takknemlig hilsen fra Gerd

Hei.
Takk til deg og, for å ha fått tak i Roar Bjørkvold til oss. Jeg gledet meg til å ha engelsktimen min idag, for å dra med meg entusiasmen ut i klasserommet. Her er folk veldig fornøyde med gårsdagen!
Hilsen Inger-Helvig

Foredraget – eller forestillingen, som noen valgte å kalle det - med Jon Roar Bjørkvold ble godt mottatt.

Bjørkvold
Engasjerte alle fra barnehage til ungdomsskole (tror vi…). Uvant å sitte stille å ikke skrive noe. Hadde vel ikke følelsen av å ha lært mye nytt, men en stor motivasjon å ha hørt på ham. Takk fra Teiehøyden.

Foredraget til Jon Roar Bjørkvold var interessant og flott

 

 


"MUSISK LÄRANDE": LINKÖPING UNIVERSITET VISER VEI I LÆRERUTDANNINGA! 27.10.2006


 

Forelesningstittel: "Det musiske i mennesket — en nøkkel til læring"

Det står et velkomstskilt på jernbanestasjonen i Linköping: "Välkommen till Linköping — där idéer blir värklighet" Akkurat dét har jeg fått sanne. Det begynte i 2004: Tre studenter — Anna, Linnea og Ulrica — kom kjørende nesten 50 mil fra Linköping til Oslo for å diskutere "det musiske" med meg som del av sine masteroppgaver. 50 mils kjøring — én vei og det i en bil de hadde fått lånt av universitetet sitt! Dette var spesielt, her ble det satset. Vi hadde nesten en dag sammen på kontoret mitt 28.april 2004. I etterkant fikk jeg et brev med bilde av de tre + meg, det henger i dag på hjemmekontoret mitt:

Takk Jon-Roar! Vi vill tacka dig för att vi fick möjlighet att sitta ner med dig och ha en musisk diskussion kring just begrepet musiskt. Du gav oss många aha-upplevelser och många nya insikter. Lyriskt berättar vi för alla som vill höra på, om vårat fantastiska möte. Du är en sann inspirationskälla, och vi kommer alltid bär med oss minnet av denna dag. Vi hoppas på att få träffa dig snart igen. Anna, Linnea & Ulrica

Så da invitasjonen kom fra Linköping Universitet kom, måtte den jo prioriteres, tross krevende reise. Her møtte jeg et fagmilø som hadde omsatt "idéer till värklighet": "Musiskt lärande" har i fire år nå inngått som et mulig retningsvalg i lærerutdanninga — og med stor søkning. Margaretha Grahn (se bildet ovenfor), som leder denne utdanninga, tok sin doktorgrad i 2005 på avhandlingen "Musernas viskningar förr och nu. En studie av det musiska och innriktningen musiskt lärande. En teoretisk analys samt ett emprisk bidrag från lärarutbildningen". Hun presenterte meg for et 80-talls studenter som "mannen jag första gång mötte för 15 år senn, ett möte som la grunden för det här studiet..." Hennes avhandling fikk jeg som gave da jeg dro — og, dessuten, en dekorert lykkestein som hun selv hadde fått som gratulasjonsgave fra studenter da hennes disputas var over.

På bildet ovenfor ser dere Margaretha Grahn står foran fakultetsskiltet til "Estetiska institutionen" — som bærer navnet KEY. Et valg etter også mitt hjerte. Ellen Key var jo kvinnen som åpnet barneperspektivet ved inngangen til 1900-tallet med sin bok "Barnets århundre".

Teknisk krise før en forelesning — for n'te gang i mitt liv. Her strever Anita Lindström (til venstre), Margaretha Grahn og husets tekniker med å få lyd på DVD'en. Det er her to minutter igjen til jeg skal begynne — og fremdeles ingen lyd! (De fant lyden, men den ble borte igjen midtveis. Ja, ja. Technical hit happens, again and again an again.

Men det endte mer enn bra. Etter en varm og langvarig applaus, kom en sped, ung kvinne bort til meg. Jeg skjønt at hun var russisk. "Hva heter Den musiska människan på ryska?" spurte hun. Og jeg sa at fordi russerne våger seg emosjonelt mye lenger i sin kultur, er den russike tittelen faktisk sterkere enn den norske og svenske: "Med Musen i sjelen — C muzoj v dushe". Helt umulig for oss, helt riktig for russerne — og med gjenklang rett inn i Pushkins aller mest kjente og kjæreste dikt. Og der og da lsa jeg det russiske diktet jeg aldri kommer til å glemme, det åpner slik:

Ja vas ljubil. Ljubov jesho bytj mozjet
v dushe mojej ugasla nje sovsjem ...
nå pust ....

Da var det at Elena så på meg — hun hadde som et lynnedslag skjønt hva det musiske dreide seg om


 

SCANDIC HOTELL, 20.10.2006
ROSEMARIE KÖHNS AVSKJED SOM BISKOP

Foredragstittel: "Canto — ergo sum. Jeg skaper — altså skapes jeg"

Det kjentes som en ære da bispekontoret på Hamar, v/Håkon Dahl, ringte og spurte om jeg ville være med på avskjedsmarkeringen for biskop Rosemarie Köhn, Norges, ja, Nordens første kvinnelige biskop. Klart jeg ville: Hennes mot, styrke og vidsyn har imponert også meg. Hennes betydning for en norsk, tolerant folkekirke kan knapt overvurderes. — i en tradisjon fra Kristian Schjelderup i samme bispedømme. Så dette gledet jeg meg virkelig til. Jeg så øyeblikkelig for meg en annen ruvende kvinnneskikkelse i Hamar bispedømme, også hun i sin tid utstøtt av noen, men elsket av mange: Ingeborg Refling Hagen på Tangen, hun som tenkte politisk om barn og kultur. Først når også fattigfolks barn fikk tilgang til kulturen, mente hun, ville Norge bli et solidarisk samfunn. Hennes "suttunger" var er musisk bevegelse tuftet på norsk kulturarv. Så i mitt foredrag viste jeg salen — vi var drøyt hundre — kraften i barnet, slik hundrevis, ja kanskje tusenvis av jenter på 17. juni har lest Wergelands svimlende "Svalen" — og bli kronet som Stella, poetens ideale Kvinne. At Wergeland ville ha sette Rose som en sann Stella, er utvilsomt.
Underveis fikk salen ikke bare høre opptak av et barn som leste "Svalen". Siden dette var i en kirkelig sammenheng, fikk de også høre et lite barn i opptak lese Wergelands dikt "Hvor ofte skal Gud takkes". Så nakent og fritt, så inderlig, så helt uten forbehold. Da levde ordet, vox viva:

Så mange ganger som der er sand
på havsens bund, på flodens strand,
som der er blommer på eng om våren,
som der er dråper av blod i åren,
som der er stjerner på nattens hvelv,
som jeg har syndet mot Gud, jeg selv,
som der i skogen er bar og blader,
og strå og agner i bondens lader,
som der er torner i nypehekk,
som der en småfisk i sten og bekk,
som treet kløves kan ut i splinter,
som sneens flokker i barsk en vinter,
så mange ganger som der er mygg
om sommerkvelden på flodens rygg,
som der om høsten er sorte kråker,
som der er aks på en vakker åker,
som der er penger i engelland,
som der er gnister i ildebrann,
som der i kummerens barm er tårer,
som der er spørsmål om råd hos dårer,
som der er taksten på Kongens slott,
som man har venner, når det går godt,
som der er bølgende gress på marken,
som der var levende dyr i arken,
så mange ganger, og flere med,
skal Gud lovprises i evighet.

 

Etter foredraget kom to kvinner, den ene nå prest, den andre nå lærer, opp til meg. De strålte om kapp: "Vi har begge vært Stella!" I det øyeblikket var alle tekniske startvansker (ingen ting virket da jeg kom, verken CD eller video. Tekniske vansker ble ikke overrvunnet før lenge etter at jeg var kommet i gang, nesten en halv time forsinket) Også en unge kvinne kom strålende bort til meg etterpå: "Jeg er lillesøsteren til Pernille, en av dine gamle studenter. Hun sa at jeg måtte høre deg. Nå skjønner jeg hvorfor hun instisterte på det!" "Å, som et varmet. Vær hilset, Pernille. Jeg er sikker på at du nå er en makeløs musikkterapeut!

Rosemarie Köhn var selv ikke til stede. Langvarig sykdom — og dessuten utslitthet fra feiring med tusen menensker i Hamar Kulturhus kvelden før — hadde tatt for mye på. Det forsto alle i salen. Jeg ba Håkon Dahl overbringe henne et eksemplar av "Det Musiske Menneske", med en signert takk. I retur fikk jeg et eksemplar av festskriftet som er laget til hennes ære. Tittelen er talende: "Noen må gå foran".

Håkon Dahl, som ikke bare var den som kontaktet meg dette oppdraget, men også er en venn og kollega fra mange år tilbake. Han kan, blant mye, skrive både organist og NRK-medarbeider på sin CV.


 

GJEMNES KOMMUNE 19. SEPTEMBER 2006: INSPIRASJONSSEMINAR FOR IGANGSETTING AV ET PLEIE- OG OMSORGSPROSJEKT

Forelesningstittel: "Livskvalitet og omsorg — et musisk perspektiv"

Ildsjelen bak dette prosjektet, Heidrunn Avdem, hadde maktet å samle politisk ledelse — ordfører, rådmann og formannsskap — samt hele "førstelinjetjensten", i alt innpå 150 personer, og det i en kommune med bare drøyt 2000 innbyggere! Et kraftfullt Vorspiel til regjeringens pleie- og omsorgsmelding som skulle lanseres bare et par dager senere.

Folk og lynne er så forskjellig, Norge rundt. Her var det ikke lett å få kontakt. "Takk for åpningsapplaus!" sa jeg — det var dørgende stille. Men salen kom, det var et langsomt stigende crescendo fra ppp til en sluttapplaus i fortissimo. Et kvalitetsbegrep hadde fått musisk substans, vi kjente det alle. Og Wergeland treffer meg: "Du i ditt hjerte før i din panne finne det sanne". Til uka skal dette seminaret følges opp med to samlinger. Gjemnes-varianten av regjeringens melding skal sjøsettes. Her satses det, Jens Stoltenberg!


 

ARENDAL KOMMUNE, 12. SEPTEMBER 2006: MELLOMLEDERSAMLING

jkh

Foredragstittel:: "Kvalitetssikring — et musisk perspektiv"

Arendal kommune satser helt åpenbart på kultur. Et imponerende nytt kulturhus (åbna i 2005) med to flygler — et Steinway, full konsertstørrelse, i storsalen, et mindre Yamaha i lillesalen, ja, sånt imponerer. Jeg var i lillesalen med 140 "mellomledere", en del av en satsning fra innovasjonssenteret i kommunen.

Mitt utgangpunkt var todelt: Først det første: det politiske: Regjeringen er i øyeblikket på front-mot-front kollisjonskurs med arbeidslivsorganisasjonene om IA-avtalen (inkluderende arbeidsliv-avtalen), NHO og LO mot raser mot rødgrønn regjering. "Sykefraværet må ned!" tordner Stoltenberg. Ja, tenker jeg, men hvorfor blir folk syke på arbeid? Hvorfor forsvinner energien? Og hvordan kan den vinnes tilbake — sett i lys av et musisk perspektiv? For det andre: det personlig: Jeg har selv fratrått mitt professorat i protest mot en autoritær ledelsesforvaltning der kvantitet og penger har overstyrt kvalitet og mennesker (se egen side på hjemmesiden min: "Revolt og rabalder!). Fra 2003 til 2004 økte sykefraværet ved Universitetet i Oslo med 23%. Med et slikt utgangspunkt måtte denne dagen bli relativt kraftig, men forhåpentlig også konstruktiv.

To dynamiske kvinner i prosjektet: Anna Hjeltnes og Elisabeth Krøger

Jeg sluttet med å lese "Russefest og delmål" fra Skilpaddens Sang. For et par år siden fikk jeg en telefon fra en rektor på en videregående skole i Moss. "Takk for Skilpaddens Sang!" sa han. "Jeg har nettopp hatt samling i skolens gymsal med samtlige kolleger og alle elevene til stede. Der leste jeg opp "Russefest og delmål". Det var min avskjedserklæring. Jeg har i dag sluttet som rektor!"

Denne boka, som er et forsøk på å vinne tilbake kvalitetsbegrepet, har en tittel basert på en eldgammel indiansk myte. I kortversjon er visdommen denne: Dør sangen, dør verden!

En tilbakemelding kom på e-post:

Hei og takk for sist!
Det var en flott samling vi hadde her i Arendal. Jeg var i går i møte med
en av mellomlederne som deltok på samlingen. Hun brukte ditt bilde på
grantrær, alle er ulike, men sammen blir de til en hel skog. Hun ville
bruke dette bilde når hun skulle samle sine ansatte - etablering av en ny
enhet! Hun viste at hun virkelig var blitt inspirert!
Ha en fin dag og lykke til med det videre arbeidet ditt!

Vennlig hilsen

Ella Pedersen
Innovasjonsnettverket
Serviceboks 650
4809 Arendal
Besøksadresse: Arendal Kultur og Rådhus, 5 etg.
Telefon: 370 13619
(See attached file: Mellomledersamling 12.09.lnk)

 


SOLSTRAND, 7. SEPTEMBER 2006: AFF-SAMLING FOR YNGRE LEDERE

Foredragstittel: "Fra takt og tukt til rytme og jazz. Ledelse — et musisk perspektiv"

Jeg har nå faktisk flere ganger sagt ja til invitasjon om å forelese på AFFs kurs for yngre ledere på Solstrand. Jeg ser på dette som viktig. Herfra rekrutteres ledere tilbake til et mangfold av virksomheter i det norske samfunn. Disse lederne får med seg i bagasjen et skjerpet syn på viktigheten av menneskets kulturkapital og et musisk forstått kvalitetsbegrep. Så vel ramme som innhold bærer preg av betoning av skjønnhet som premiss for menneskelig samspill og vekst. AFFs underetasje på Solstrand er estetisk utsøkt i interiør, farger, bilder og form. Hotellets beliggenhet ved fjorden i sprakende septembersol og med blomsterprakt overalt , la rammen til rette for meg og mitt anliggende. Og salen, 56 utvalgte (derav 27 menn), svarte tilbake i et stigende crescendo der mange ette hert vågde mye av seg selv. Det hele startet med et piano pianissimo — ppp. Det var Stig Ellingsen (se bildet ovenfor) som introduserte meg og kjernen i det musiske ved å la salen kjenne på stillhetens skapende potens. Gjennom dette ble det en ladet forventning før jeg begynte. Et sånt grep lover godt for tenkning rundt en musisk ledelsesforvaltning i Norge, tenker jeg.


FAGERNES 5. SEPTEMBER 2006: FELLESSAMLING FOR KULTUR- OG HELSEANSATTE I VALDRES-KOMMUNENE

Foredragstittel: "Livskrefter og menneskeverd — et musisk perspektiv"

Det finnes mange ildsjeler rundt om i Norge. En av dem er Hege Birketvedt Eklund som med basis i Valdres-kommunene arbeider med prosjektet "Lindrende behandling og omsorg ved livets slutt". Jeg har opp gjennom årene både nasjonalt og internasjonalt møtt mange som arbeider innenfor dette feltet. Ikke minst har legen Stein Husebø for meg vært en berikende kontaktperson (Hege planlegger å få Stein H. opp til prosjektet sitt til neste år, betrodde hun meg). Mitt perspektiv er jo mye videre enn dødsfasen, livsløpets skapende muligheter er min forståelsesramme. Spennende er overlettelsesmuligheten fra mitt ståsted til det helsefaglige. Hege inviterte derfor på tvers. I en sal  — i Fagernes flotte kulturhus — satt det 170 helsearbeidere, og rundt 120 fra kultur og skole, i alt rundt 300 mennesker. En imponerende mobilisering, spør du meg.

Dagen etter forelesningen på Fagernes fikk jeg en e-post fra Hege Birketvedt Eklund. Med hennes tillatelse gjengis den her. Den forteller noe om denne dagen:

Kjære Jon Roar
 
- Det var dagen da solen skinte og Valdres glitret i gull, da Jon -Roar kom -, eneste passasjer i flyet til Leirin ,.....
Folk kom, salen fyltes av forventningsfulle mennesker ( for hadde jeg ikke lovet en stor opplevelse kanskje ? - Forventingen mine var iallefall store, for jeg hadde jo hørt ham før, om enn for 6 år siden , og hadde jo siden hatt en drøm om....at flere enn meg kunne oppleve ham . her i Valdres  ?  Litt skummelt med forventninger, - ingen garantier for at de kan innfris, ikke på noen måte.........men...? )
 
Men så opplever jeg at det slår til..at alt stemmer...vi finner tonen, melodien...
salen nøler, avventende, det var jo et alvorlig tema på dagsorden, - lindring og livskraft, - fra vogge til grav....og det ble bilder og fortellinger, latter og tårer, vedmod og sang, og groooov...spontansang og dans.
Estesi, tilkobling til livet, let etter din egen melodi, vær tro mot ditt eget uttrykk....Det universelle, selve kraften som både er konstant og flyktig....men som vi må søke...
 
I dag er det dagen derpå, men vi har fått noe, og denne gang flere enn meg, Her er det mye å bygge videre på, noe særdeles betydningsfullt
Og så avslutningen da, Jon -Roar, et sterkt og personlig uttrykk du delte med oss, som fyller oss med ydmykhet og respekt, og et vitnesbyrd om at det stemmer dette her, ditt budskap......
 
Jeg har fått mange tilbakemeldinger i dag, om inntrykket du har gjort.Av samlige som husket å levere evalueringsskjemaet i etterkant fikk du topp score ( av en skala fra 0- 10 ).....
Du berører og beveger....det lever i meg, og dette skal foredles videre, på en eller annen måte. TAKK !
 
Hege Birketvedt Eklund

På Fagernes møtte jeg igjen Jon Gjesdal (i sin tid Jon Kløften). En gang var han Oslo-korpsenes mest lovende trompeter, med en blendende trippeltunge-teknikk. Han spilte i Huseby, jeg spilte i Sinsen — begge hadde vi Jacob Heier som dirigent (dette handler om 1950- og tidlig 1960-tall). Jon vikarierte som solotrompeter i Oslo-Filharmonien som 17-åring, slå den! Nå er han rektor på Nord-Aurdal kulturskole., som i august i år ble prisbelønnet under Arne Tellefsens Oslo Kammermusikk-festsival for sin fremragende arbeid med barn, i sær på kammer-musikkfeltet. En strykekvartett fra denne kuiturskolen åpnet, naturlig nok, denne dagen på fagernes.

Men Jon var ikke bare god på trompet. Han var — og er  — også en meget brukbar badmintonspiller. Da Jon kom til mitt institutt for å ta hovedfag, utfordret han meg til en badmintonmatch — og knuste meg. Mitt badmintom-selvbilde har aldri siden blitt helt godt.

Jon er faktisk nevnt i min siste bok Vi er de tusener — Norske musikkhistorier. Les gjerne siste kapittel, om Olavsguttene, koret som på avgjørende vis var med på å forme meg. Det er rystende lesning. Og Jon spiller trompet med koret mot slutten. Som trompetist kjente han Thorleif Hurum, ildsjelen bak korpesene på Sinsen. Vi har hyllet Hurum på hver vår måte. Jon har komponert en hyldningsmarsj til ham. Og jeg har portrettert ham i et eget kapittel i Vi er de tusener — Norske musikkhistorier. Kapittelet heter ikke "Ildsjelen" for ingenting!

EPILOG:

Mens jeg stod og ryddet papirer etter foredraget, kom en mann opp på scenen. Jeg kunne se at han hadde store vansker med å bevege seg. "Jeg ville bare takke deg," sa han. "Du skjønner. Jeg har Parkison. Men når jeg danser — så forsvinner'n!" Og så svingte han seg elegant rundt, fullstendig fri. Den takken skal jeg sent glemme!


KRISTIANSUND, 29. AUGUST 2006. NORDIC LIGHT. INTERNASJONAL FOTOFESTIVAL

"Ansikt til ansikt": Intervju med Morten Krogvold

Det holdt på å gå galt. Det va mandag 28. august, og jeg satt i taxi på vei til flytoget. Jeg var stresset, det var midt i rushtiden, og bilen satt fast i en uendelig bilkø i Ibsen-tunnellen. Da ringt det på mobilen min . "Hei, dette er jounalist Fladset i Kristiansund, jeg ville gjerne intervjue deg i morgen i forbindelse med festivalen:" "I morgen? Nei, da er jeg jo alledere på vei tilbake til Oslo!". "Hva, jeg trodde ..." "Du får heller lese programmet en gang til. Takk for du ringte," sa jeg, taxien nærmet seg Byporten. Jeg betalte, ilte fram til flytogets billettautomat, betalte billetten, og satt meg til å vente på toget. "Pussig," tenkte jeg, at en jpurnalist kan bomme sånn — en hel dag feil!" Og jeg tok fram programmet, sånn for sikkerhets skyld — og, ja, det var JEG som hadde bommet med et døgn. Heldigvis i forkant, og ikke i etterkant. Takk, Fladset!

Jeg hadde mine bange anelser neste dag. "Ville det overhodet komme folk? Og ville Morten Krogvold og jeg ha kjemi nok til halvannen time på podiet sammen? 250 kroner for å komme inn ... Og hadde ikke intervjuet med Ole Gunnar Solskjær to dager før og med Erik Poppe i går, tatt trøkket ut av konseptet?" ...

Jeg tok feil igjen. Det var allerede lang kø utenfor lokalet da jeg ankom en halv times tid før det skulle begynne . Og da jeg møtte to gamle studentene fra min aller første tid på Blindern, Astrid og Bjørn, kjente jeg at det gode adrenalinet var på vei. Smekkfullt var det. En dame betrodde meg at hun hadde reist helt fra Namsos for å få med seg dette!

Et lite utsnitt av salen denne kvelden før programmet begynte. Vi var vel et par hundre i alt. Og alle spilte med!

Festivalmusiker Frode Alnæs åpnet suverent med gitar og vokal — "I fornuftens grenseland" — før Morten K. og jeg slapp til. Jeg havnet nokså fort borte ved et piano. Ja, for mine tilbakemeldinger til Morten ble etter hvert både verbale, vokale og instrumentale. Han er selv lidenskapelig glad i musikk, så vi fant bokstavelig talt "tonen" underveis. Her må jeg tilføye at mange som hør vært med på kursdager — separat — med både Morten K. og meg, har sagt våre grep har mye til felles, at vi "minner om hverandre." Og vi fikk en god felles kjemi denne første kvelden sammen. Men Morten syntes nok at han brant inne med en del spørsmål han velforberedt hadde skrevet ned i en stor bok han hadde med seg på fanget. Oppspillene hans var eggende, så det tok han smilende ansvaret for sjøl! Jeg ble først konfrontert med hvorfor jeg i protest hadde frasagt meg professoratet på Blindern. Underveis ble det både Sjostakovitsj, Evert Taube (jeg fortalte og spilte meg gjennom Nocturne-historien fra "Skiilpaddens Sang"), Puccini og Olavguttene, koret som kom til å prege meg med varig virkning. Og selvsagt: en bred kulturdebatt med musisk vinkling. Mye latter og applaus også underveis fra folk i salen takket vi begge for.

Morten Krogvold hadde med sine medarbeidere lagt opp til et storstilt og mangfoldig program over en hel uke, med fotoutstillinger over hele byen, filmvisninger, diskusjoner, foredrag — og altså "ansikt til ansikt"-intervjuer hver kveld. Han hadde håndplukket toppfotografer fra inn- og utland til å vise sine bilder: Leif Preus. Johan Brun, James Nachtwey (krigsfotografen), Martin Parr, Alex Webb, Heidi Wexelsen Goksøyr, Guri Dahl ... Men her måtte jeg melde deltakerpass. Neste morgen var jeg allerede på vei tilbake til Oslo og nye oppdrag. Men mektig imponert — og beriket — over visjon og virkelighet i Nordic Light-løftet i Kristiansund.


ÖSTERSUND 22. AUGUST 2006: PLANLEGGINGSDAG FOR ÅTTE KULTURSKOLER I MIDT-SVERIGE

Det ble en hektisk dag med mye reising: Taxi til Gardemoen, fly til Arlanda, så fly videre til Östersund, derfra bil (med Margareta Kallin, på bildet) til Birka folkehøyskole. Så foredrag fra 13.00 til 15.00 og retur samme vei. Mørbanket hjemme i Oslo på sen kveld. Sånn er ofte forelesningshverdagen min: Hard, men meningsfull. Ja, for meningsfull ble den, det vibrerte med rundt 80 kulturskolelærere — musikk, teater, dans, sirkus (!) og skriving — til stede i en flott, moderne sal med flygel og topp utstyr. I alle disse åtte kommnene som var representert her denne dagen, står kulturskolen sterkt, kunne Margareta Kallin, rektor på Åre Kulturskola, fortelle.

Forelesningstittel: "Den musiska människan"

Sverige har for øvrig sjenerøst tatt imot meg og mitt gjennom mange år, det satt flere svenske kjente og venner i salen også her. Ikke tilfeldig nyoversatte mitt svenske forlag "Den musiska människan" i 2005. ajourført også på den norske debatten rundt min avgang fra professoraet. Folk var ajour både på denne boka og "Skjöldpaddans sång". At folkehøyskolen Birka, der vi var samlet, hadde filmen "Når øyeblikket synger" i sitt bibliotek og brukte den flittig med sine elever, var en overraskelse. Idet jeg forlot lokalet, kom Lena, en av musikklærerne, bort til meg:"Vet du, Jon-Roar, jeg har sånggrupper der barnen og dom gamle möts. Det funkar lysande!" "Lysande, Lena!" svarte jeg, og satte meg i bilen, der var bare 45 minutter til flyavgang fra Östersund.

PS Men "odjuret i Storsjön" så jeg ikke noe til!


OMEP, TROMSØ 11. AUGUST 2006: VERDENSKONFERANSE

Foredragstittel: "Song: the universal key to life"

 

OMEP er en verdensomspennende organisasjon som arbeider med forskning rundt barn primært fra 0-3 år: L'Organisation Mondiale pour l'Éducucation Préscolaaire = OMEP. I år var den norske avdelingen av OMEP vertskap.

Liv Cranner. "OMEP president" og konferanseansvarlig i Tromsø

Over 200 deltakere fra mer enn 40 land deltok i denne konferansen der Tromsø bød seg fram på sitt vakreste med snøkledte fjelltopper som ruvet vilt i sommervarme og havdis. Kvelden før jeg kom hadde deltakerne, fikk jeg vite, badet på Sommarøy nær midnatt under en himmel der sola så vidt sneiet under horisonten før den igjen steg mot dag. Det kaller jeg oppvarming — i 14 graders vann. Ikke rart at Liv Cr. (se bildet!) trengte en vaffel dagen derpå. Jeg kom rett fra sørlandsferie og gikk derfor glipp av torsdagens foredrag der bl.a. min kollega og gode venn Stein Bråten hadde åpnet med sitt bidrag: "Communicative development and self building in small children". Jeg vet at Stein er svanger med en ny bokutgivelse om dette emnet, den er faktisk like rundt hjørnet. Eva Johanson snakket dagen etter om utvikling av moralbegreper hos små barn. Inntrykk på meg gjorde det da Jan-Erik Johanson fortalte følgende om tilstanden i norske barnehager: To tredjedeler av de voksne som arbeider der har ingen utdanning når det gjelder barns oppvekst. Og jeg tenkter i mitt stille sinn: Om du blir grepet i å kjøre bil uten å ha kjørekortet ditt med deg i bilen, reagerer politiet med advarsel/bot. Det hjelper ikke at du er formelt kvalifisert til å kjøre bil med avlagt føreprøve og prikkfri kjøring i 30 år. Straffes skal du. Men når det gjelder barn — forvaltningen av vårt lands ypperste framtidssressurs — er det ikke så farlig....

Da jeg hadde avsluttet mitt foredrag — som gikk fra spedbarnets musiske innpust til den døendes musiske utpust — reiste to kvinner bak i salen seg og takket meg spontant med sang. De kjente igjen mitt budskap i maorienes sang fra sitt hjemland, New Zealand: Sang gir liv livet igjennom.

 


til toppen

 

Freidig Forlag, Kristianiasvingen 32, 0782 Oslo. Telefon: +47 922 44 775.   
Alt innhold er opphavsrettig beskyttet.
© Freidig Forlag. ORG NR 995928310.
Webdesign ved Kjartan Bjørkvold.